SKJØNNLITTERATUR

Jeg har lest mange bøker i mitt liv. Jeg er en lesehest, eller rettere, var en lesehest. Mine foreldre gav meg mat, kjærlighet og frihet. Resten regnet de med at jeg kunne ordne opp i selv. Jeg kunne drive med det jeg selv ville. Så jeg leste bøker, og på skolen drømte jeg meg bort i timene basert på det jeg hadde lest. Dette kan kanskje forklare hvorfor den virkelige verdenen alltid har vært en underlig verden for meg. Jeg vokste delvis opp i en skreven, skjønnlitterær verden. Noen av de viktigste øyeblikkene i mitt liv er leseopplevelser jeg har hatt.

Det har lenge vært klart for meg at det ikke primært er bokens litterære kvalitet som har vært avgjørende for meg, men at boken jeg har lest ble lest til akkurat rett tid. Den ultimate definisjonen på en god bok handler altså, for meg, først og fremst om møtet mellom boken og leseren. Møtet må skje til rett tid! Og hvordan finner slike møter sted? Ved ren tilfeldighet. Man kan ikke på forhånd vite hva som vil gi en god leseropplevelse. Et godt møte handler om at boken gir en noe man ikke var seg bevisst at man trengte men som, når man leser, resonnerer dypt i sjelen.

Det finnes vanvittig mange godt skrevne bøker. Jeg har lest en god del av dem, men bare en håndfull har skilt seg ut – altså de bøkene som gav dyp gjenklang. Det har vært møter jeg aldri vil glemme. Jeg tenker på forfatterne av disse bøkene som gode venner, menn og kvinner som jeg alltid vil være dypt takknemlig overfor og glad i.

Frem til jeg var tredve var jeg en ordentlig lesehest og en sterk drivkraft var altså søken etter det sterke møtet som inntil da hadde dukket opp med relativt jevne mellomrom. En god måte å finne litterære perler på, er med andre ord ved å lese mye. Man kan utholde mye juggel i påvente av å finne gull når man først har funnet det en gang. Da jeg rundet de tredve begynte det imidlertid å ane meg at gullgruven antagelig var tom. Det var sannelig ikke mer gull å finne. Alt jeg leste syntes å være noe jeg hadde lest før. Dette gav meg et savn, et savn og en sorg i dypeste forstand.

Opplevelsen av at skattekammeret var tømt gav meg en følelse av at noe viktig i mitt liv, for alltid, hadde gått tapt. Selv etter tyve år kan jeg innimellom føle på sorgen over at jeg antagelig aldri igjen vil oppleve de store, sjelsettende møtene som litteraturen en gang gav meg.

Man kan kanskje sammenligne mitt forhold til litteratur med den første store kjærligheten, som så går tapt. Noe sjelsettende. Noe man kanskje innerst inne vet at man aldri vil kunne oppleve igjen, men som man likevel stadig går og søker etter. Jeg personlig søker stadig, gir aldri opp. Selv om jeg av erfaring vet at de gode leseopplevelsene ikke kan anbefales av andre, spør jeg stadig om tips fra venner og bekjente. Anmeldelser leses. Jeg gir bok etter bok en sjanse. Og gang på gang blir jeg skuffet. Mer i dag enn noen sinne med all den navlebeskuende skittentøyvasken som blir servert med påfølgende ukelange debatter blant ekspertene om å få presisert og kartlagt hva som faktisk er sant av all skittentøyvasken som fremkommer. Som om ikke romantrenden med navlebeskuende forfattere er ille nok så klarer sannelig ekspertene, etter min mening, å få hevet skjønnlitteraturens katastrofenivå til defcon en, ved å fortelle meg langt mer om forfatterne enn jeg noensinne har ønsket å vite – samt selvfølgelig ved å degradere min enkle og dypt personlige leseopplevelse til en vitenskapelig, og ofte uforståelig, analyse av verket. Jo mer opphøyd og prestisjepreget det hele blir i ekspertenes verden, dess mindre meningsbærende blir det sågar for meg.

Det navleskuende og sensasjonspregede litteraturverden som trer frem i offentligheten plager og bekymrer meg. Jeg lurer på: Leste ingen av våre forlagssjefer og eksperter ukebladet Hjemmet da de var små? Jeg leste en drøss med Hjemmet blader. Som barn var jeg moden for navlebeskuende livshistorier som preget kvinnebladene på 70-tallet, og synes dermed det er en temmelig barnslig og umoden kultur vi lever i når det er dette fokuset som opptar voksne mennesker i dag. Merkelig synes jeg også det er i lys av at vi etter sigende skal være ett av verdens mest utdanna land. For meg er det nesten ikke til å tro, så jeg tar meg selv i mistenke både forfattere og det etablerte meningskommentariatet i å selge seg selv og sin kompetanse til det som viser seg å være lett salgbart i en ekstremt følelsesladet, selvopptatt og sensasjonshungrig kultur. Stusselig over hele linja. Man skulle jo tro at en kultur ble klokere, modnes med årene. Skal vi tro mediebildet, og det bør vi vel?, synes det stikk motsatte å skje i vår kultur.

Jeg kan med andre ord ikke tenke annet enn at noe er fryktelig galt når alt skjønnlitteraturen handler om er personlig skittentøyvask av det ene mer dramatiske og sensasjonspregede slaget enn det andre. Er det ikke voldtekter, så er det incest, rusproblematikk, psykiske lidelser eller drap. Uten å forringe opplevelsen til de som faktisk har opplevd dette, så kan trenden mest oppfattes å henvende seg til sjelelige avstumpede mennesker som må sjokkeres for å oppleve noe som helst. Tanken synes å være at det må handle om noe oppsiktsvekkende og dramatisk for at følelsene kan settes i sving. Noe ekstremt må skje for at man i dag skal kunne føle og erfare de dypereliggende sjelelige opplevelsene. Sjokkstøt må sendes ut for å klare å vekke noen glimt av ekte og sanne menneskelige eksistensielle væren-spørsmål. Mitt poeng er selvfølgelig at slik behøver det slettes ikke å være. Å være et menneske med sjel er det mest naturlige som finnes. Dype sjelelige opplevelser kan dukke opp fra alt og intet. Selv har jeg hentet dem fra blant annet beskrivelser av et kunstnersinn, skildringer av frodige landskap, beretninger om en bondes kamp mot tørke og ikke minst opplevelsen av en forfatters genuine fortellerglede. Jeg synes ikke moderne forfattere utstråler fortellerglede. Forfatterskoler og sjangerkrav synes stygt å hemme all litterær spontanitet og nytenkende kreativitet.

Selv finner jeg de små, navlebeskuende historiene dørgende kjedelige. Jeg foretrekker, by far, å forsøke å forstå hvordan alle de små historiene henger sammen. Vi lever i en tid som gjennomgår revolusjonære endringer. Endringer vi ikke har sett maken til siden siste store revolusjon som var en gang på 1700 tallet, og som vil endre våre liv på en fundamental måte. I en slik situasjon skulle man jo egentlig tro at i alle fall noen ville være interessert i å lese eller skrive bøker, være seg for så vidt skjønnlitterære eller vitenskapelige, som reflekterer over sammenhenger, for eksempel forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid: Hvor vi som samfunn kommer fra, hvor vi i dag står og hva det er som kan tenkes å møte oss i fremtiden. Men nei. Tvert om. Jo mer påtagelige endringene blir, dess mer synes makteliten å presse på oss stadig mer navlebeskuende fortellinger. Og massene tar imot som gapende, små gjøkunger.