ALT VI IKKE VET

Det er svært interessant å sammenligne religion og vitenskap. Begge kan forståes som to sider av samme mynt. Begge er godt etablerte institusjoner i vårt samfunn. Begge har, historisk sett, fått sine små sannheter utfordret – og over tid har dette ført til nye små sannheter. De store Sannhetene derimot, de Sannhetene som institusjonene bygger på – Objektivitet og Gud – det som kalles Sannhet i siste instans, lever imidlertid i beste velgående. Og endelig; begge institusjoner består av individer, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad.

Både Vitenskap og Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.

DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert. Det ble opprettet et formelt skille mellom Vitenskap og Religion. Men i et større perspektiv er Kirke og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om, det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som vårt demokrati. Både Kirke og Vitenskap er begge bærere av hver sin fundamentale og antatt gyldig Sannhet i siste instans, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen av begge.  

Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander. Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og ofte konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.

Undring og overskridelse i begge leire

Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er bokstavtro, andre mer abstrakte og overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad. Innenfor begge institusjonene finner vi med andre ord mennesker som tror de har funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.

Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (enkel hermeneutikk) betydning. Og striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke lenger av alle blir ansett for å være en synd. De store sannhetene består imidlertid uberørt (den doble hermeneutikken ble oversett), selv om det synes klart i disse dager at Kirkens Sannhet er i ferd med å tape kampen. Samfunnet har blitt sekulært.

Løsrivelse fra kjørereglene

En sentral utfordring for begge institusjonene vil være, slik jeg ser det, å løsrive seg fra kjørereglene og heller innse at begge Sannheter har noe for seg. Vi trenger vitenskapens objektivitet, men man må også stadig ha klart for seg at en slik type kunnskap er midlertidig og at uvissheten alltid ligger der. Med andre ord at det må gis adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på universitetsnivå. Tilsvarende trenger vi rom får en åndelig metafysiske kraft, men uten at den på tradisjonelt vis bindes opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal innebære og bety.  

Menneskene trenger både åndelighet og objektivitet. Problemet er at disse to dype menneskelige behovene lenge har blitt holdt adskilt. Det er uheldig. Åndelige og meditativt overskridende tanker må inkluderes/forenes med den vitenskapelige tenkningen, ikke holdes utenfor. Åndelighet er ikke noe som bør defineres ut og plassers i en egen, avgrenset bås. Åndelighet er en allmenn-menneskelig egenskap; det er undringen, nysgjerrigheten, tilstedeværelsen og nærheten til alt liv – alt det som skolen opp igjennom har lagt alt for liten vekt på.

Det store spørsmålet, og som alt jeg skriver handler om, er om hvorvidt skolens siviliserings-oppdrag har gått alt for langt.