En liten epistel om TOLERANSE

Toleranse betyr evne til å tåle.

De aller fleste strekker seg i forhold til det å tåle. Hele det voksne liv synes for de fleste av oss å bestå av en stadig utfordring om å tåle – våre foreldre, ektefeller, svigers, søsken, barn, venner, sjef på jobben, kolleger. Vi lever stadig i en utfordring om å opprettholde balanse i våre relasjoner. Og det synes ikke å bli enklere. De populære samlivsspaltene handler kun om disse tingene og skilsmissestatistikken er bare ett av mange klare faktiske uttrykk på de utfordringene vi har med å tåle i vårt daglige, nære liv.

Vi har altså store problemer med å tåle i våre nære liv. Av den grunn er det nærliggende å hevde at det heller ikke står så fryktelig mye bedre til med vår toleranse i forhold til det som ikke angår oss direkte. Faktisk er det en grunn til å anta at det står virkelig dårlig til og at vi dermed, som nasjon, er aktive deltakere i konfliktene verden over med alle våre fordommer som jo er det motsatte av det å tåle.

Mennesket satt i system.

Vår vestlige sivilisasjon begynte med behovet for å overvinne naturen ved å undertrykke og å kontrollere de enorme fysiske kreftene som truet mennesket. Inntil ganske nylig var oppfatningen den at Vesten hadde overvunnet disse kreftene. (De siste få årene forteller klimaet en annen historie til en del av oss) Men med seieren over naturkreftene, gikk også noe tapt – ydmykheten. Troen på menneskets uovervinnelige stilling har inntatt vår mentalitet. Vi er mestrene og naturens herrer. Men denne selvgodheten er egentlig mer destruktiv enn selv de verste naturkrefter.

Overvinnelsen av naturen innebærer også overvinnelse av menneske. Vi innbiller oss at våre liv, lengsler og behov kan plasseres inn i en formel. Men en formel er kun en formel, den kan aldri fange opp nyansene og de skjøre sannhetene som angår det å være menneske. Resultatet blir til syvende og sist at vi undertrykker hva det faktisk vil si å være menneske. Istedenfor å handle og å tenke som mennesker, handler og tenker vi som slaver av de systematiske formlene. Disse formlene styrer vår toleranse – og resulterer i fordommer.

Hva styrer vår toleranse?

Religion kan styre vår toleranse. Likeså politikk, materialismen, lov systemet, skolen, vitenskapen, økonomiske modeller, media, etablerte normer og tradisjoner og en hel rekke med ulike organisasjoner vi kan velge å gi vårt øre og vår lojalitet til. Vår tåleevne kan også styres av noe inni oss, ofte kalt intuisjon, men denne synes vi å ha mistet i vårt samfunn. Hva vi tåler, synes med andre ord å bli mer styrt av prinsipper, båstenkning og hva andre sier, enn av vår egen indre stemme.

Rigid prinsipptenkning og manglende selvstendig tenkning gir fastlåste konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som styrer vår toleranse, vil vi fortsette med å ha konfliktfulle relasjoner, både på hjemme- og bortebane. Vi vil fortsette med å måtte leve i et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som i dag styrer vår toleranse forblir vi, enten vi ønsker det eller ikke, enten vi er klar over det eller ei, delaktige opprettholdere av konflikter – både hjemme og ute.

 

YTRINGSFRIHET OG KRIG OG SLIKT

Mange er opprørt over det som skjedde i Paris. Mange er engasjert. Det er bra. Om det som skjedde i Paris egentlig har noe med ytringsfrihet å gjøre, er imidlertid et spørsmål vel verdt å stille seg.
 
Umiddelbart knytter mange drapene i Paris til spørsmålet om ytringsfrihet. "Terroristene vil undergrave vår ytringsfrihet." Og folket samler seg og roper et rungende "Je suis Charlie". Engasjementet og oppslutningen omkring ytringsfrihet er fantastisk! Det er som om vi faktisk forstår hvor viktig den er, hvor sårbar den er og hvor viktig det er å forsvare den.

Ytringsfrihet handler om å leve i et samfunn der man har friheten til å ytre sine tanker og meninger. Tenke seg til å leve i et samfunn der man ikke skulle få lov til å si hva man tenker og føler?! Hva hvis vi levde i et samfunn der vi ofte, eller av og til, opplevde at vi rett og slett ikke kunne si det vi egentlig mener? Det ville være grusomt! Man kunne rett og slett kalle det en voldtekt på sjelen, en dyp krenkelse av kjernen i vårt egenverd.

Men er ytringsfriheten virkelig sårbar i vårt samfunn? Skulle det virkelig være nødvendig å forsvare ytringsfriheten i vårt land? I vesten? In the lands of the free? 

Hvis man anser terrorangrepet som et reelt angrep på ytringsfriheten, vil ikke det da egentlig tilsi at man frykter at (ekstreme) muslimer i realiteten har det i sin makt å ta den fra oss? Sagt på en annen måte er det gjentagne argumentet vi stadig hører i disse dager, om at terror skaper en frykt som kan hemme oss i vår utfoldelse. Vi kan kanskje til syvende og sist bli så hemmet alle sammen at vi gjennom frykten faktisk vil underlegge oss muslimenes regler. En viss mann hevdet ganske nylig at vesten var i ferd med å bli underlagt muslimene... Tror vi at han hadde rett?

Hvis det ikke er frykten for at (ekstreme) muslimer skal ta fra oss ytringsfriheten (og andre friheter), hva er det da? For noe er det åpenbart. Kanskje er det noen tendenser og trekk i tiden som ligger litt dypere enn vi orker og makter å ta inn over oss? Kanskje snakker vi om en frykt som ligger og ulmer i underbevisstheten og som vi ikke riktig klarer å gripe fatt i, sette ord på? Og isteden for å ta tak i dette underliggende så finner vi syndebukker andre steder? Skylder på andre, så å si, isteden?

Vi vet alle at vi kan ikke si høyt alt vi tenker til enhver tid. De fleste av oss er faktisk veldig gode på å tenke oss nøye om før vi sier noe vi senere vil angre på. Vi vil ikke såre, vi vil ikke krenke (i alle fall ikke de fleste av oss), vi vil ikke dumme oss ut, vi vil helst ikke være for engasjerte/for ivrige - det er ikke særlig kult. Vi vil helst ikke si noe om ting vi ikke har så veldig mye greie på - som andre mennesker/eksperter i alle fall kan så mye mer om. (se; http://nrk.no/norge/ny-studie_-_-vi-tor-ikke-ytre-upopulaere-meninger-1.12048342) For mange er det også slik at man har forpliktelser og lojaliteter. Mange føler at man på grunn av jobben og profesjonelt omdømme må avstå fra å profilere seg politisk. Det kan skade kundeforhold og det kan skade relasjonen til sjef og kolleger. Mange er derfor flinke til å skille mellom sitt offentlige og sitt private liv.

Men skulle man være hemmet av ett eller flere av forholdene over og likevel ha mye på hjertet, så finnes det råd. Man kan være anonym. Og dem er det mange av. Har man ytringsfrihet når man føler at man må være anonym for å si det man mener? Ja, for så vidt, meningen blir jo publisert. Om den har noen særlig vekt og betydning er derimot heller tvilsomt.

Man kan med andre ord lett tenke seg et samfunn som gir grobunn for en frykt i underbevisstheten. En frykt som bunner i fremveksten av det som kalles et overvåkingssamfunn. Man bør spørre hva Snowdens avsløringer og det stadige påtrykket i media for å legitimere ytterligere overvåking, i bunn og grunn betyr. Hva er ytringsfriheten egentlig verdt om du vet at du til alle tider vil bli vurdert av makten ut fra hva du mener og kommuniserer på nett, være seg i forhold til linker du trykker deg inn på, hva du kjøper eller hva du skriver, selv i private mailer. Det er vel ikke helt urimelig å tenke seg at dette lett og fort kan resultere i en bevisst, helst ubevisst, selvsensurering i enda større grad en den vi i dag gir oss selv. Selvsensuren kan fort bli et internalisert normalmodus. Mange mener at utbredt selvsensureringen allerede er et faktum.

Det er selvfølgelig også viktig, når vi snakker om ytringsfrihet, å stille spørsmålet om storsamfunnet faktisk gir oss ytringsfrihet. At vi stadig har hatt debatt om ytringsfrihet de siste ti-femten årene tilsier at det finnes betydelige uklarheter og uenigheter i så henseende, uklarheter og uenigheter som har kulminert i en gedigen infostrøm den siste uken. Min klare oppfatning er at vi i vesten virkelig blir gitt en utstrakt og særdeles romslig ytringsfrihet. Det vestlige samfunn har tatt Jurgen Habermas på ordet og gjort det han ba om da han bekymret seg over et svekket sivilsamfunn, nemlig å åpne for mange arenaer der folk kan uttrykke sine meninger. Med internet, og alle arenaene der som man kan utfolde seg på, har det definitivt blitt slik at enhver som klarer å skrive en setning eller to, alltids vil kunne finne en arena for å fremme sitt synspunkt. Det eneste vi egentlig ikke kan ytre, er drapstrusler, og det synes jeg da også er helt rimelig.

Problemet er ikke, i alle fall foreløpig, at storsamfunnet lager lover og regler som hemmer vår ytringsfrihet. (Det trenger de ikke fordi alle barna har blitt så flinke til å utøve selvsensur og å kontrollere seg selv). 

Problemet er, dessverre, at vi utviser store begrensninger i forhold til hva det er vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Ikke så mye vil noen av oss hevde, fordi vi lever og virker innenfor et hegemoni vi ikke evner å se utenifra. Vi kan altså kommunisere og debattere til fanden tar oss, men det hjelper ikke så mye hvis vi sitter spikret i et konformt samfunn der et overveldende flertall sitter fast i en bestemt og fundamental virkelighetsforståelse man ikke evner å se utenifra. (For utdypning, se «Hvor aktuell er Jurgen Habermas i dag?)  

Hvis det ikke var et angrep på ytringsfriheten terrorangrepet handlet om, hva handlet det da om?  

Jeg vil mene at først og fremst er nyttig å se terrorangrepet i sammenheng med den, etter hvert, lange rekken av terrorangrep som har blitt utført i stadig hyppigere grad de siste femten årene på vestlig orienterte samfunn. Det mange av oss kan enes om er at menneskene som har utført disse terrorangrepene tilhører alle det vi i vesten kaller fanatiske muslimer - de er ekstremister. At de tilhører en gruppe det i såpass stor grad er mulig å navngi og gjenkjenne kan også tilsi at det antagelig eksisterer en fellesnevner mellom alle terrorangrepene vi har sett siden 9/11. Jeg mener det finnes en slik fellesnevner, og videre at den består av to deler: de hater det de oppfatter som et vestlig dekadent samfunn og de vil slå tilbake mot alle bombetoktene vesten har utført i deres hjemland. Disse to forholdene henger sammen, og er gjensidig forsterkende.

Vi kan velge å avfeie den stadig økende terrortrusselen som noe som blir utført av en stadig voksende gruppe med klin gærne fanatikere (rekruttert både her og der), eller vi kan forsøke å forstå hva deres voldsomt aggressive handlinger bunner i. I denne sammenheng er det verdt å huske på at ABB ble erklært tilregnelig. Det betyr at vi kan ikke bare avskrive terrorhandlinger som noe sykt (selv om det er det også), men at det faktisk ligger politikk og ideologi bak. Terror (krigshandlinger) er altså, i henhold til vår domstol, også å regne for en ideologisk/politisk krig. Hvis vi ønsker å forstå terroristens ideologiske krigføring må vi for det første forstå hva deres ideologi går ut på og for det andre og minst like viktig, må vi forsøke å forstå hvilken ideologi de selv mener at de går til krig i mot.

Dette er spørsmål av avgjørende betydning - og vanskelig å svare på fordi vi har en sterk tendens til å forstå andre kulturer og deres virkelighetsoppfatning ut ifra vår egen forståelseshorisont. Hva en forståelseshorisont faktisk består av, og betydningen av denne, er en av de dypeste vitenskapsteoretiske problemstillingene vi kan befatte oss med. Det er med andre ord ikke på langt nær så enkelt som vi kanskje skulle tro å forstå andre kulturer på en objektiv og nøytral måte - mange mener sågar at det ikke er mulig på grunn av fordommene vi alle har. Fordommer er faktisk en forutsetning for at noe overhode kan bli forstått, samtidig som de umuliggjør et nøytralt utgangspunkt for å forstå.

Ikke dermed sagt at det ikke er verdt å prøve å forstå, og at man sågar kan klare å oppnå en høy grad av en type forståelse som er lite preget av egne fordommer. Men for å klare det må man først forstå seg selv og sine egne fordommer. Det er, som sagt, en forutsetning for i det hele tatt å kunne begynne å forstå andre. Man må altså alltid begynne med seg selv, og det er en omfattende oppgave: Forståelseshorisonten er totaliteten av alle en persons (nasjons) oppfatninger og holdninger, bevisste og ubevisste. Man må ikke bare kjenne til de bevisste og ubevisste oppfatninger og holdninger, man må i tillegg forsøke å forstå hvor disse oppfatningene og holdningene kommer fra.

Min forståelseshorisont er blant annet klart preget av ideen som sier at konflikter som oftest har to sider. Dess mer alvorlig og voldlig konflikten blir, jo tydeligere blir nettopp det. Det tilsier at motsetningene er sterke og at ingen av partene er villige til å rokke ved egen forståelseshorisont.

Å havne i konflikter er høyst menneskelig, naturlig og sunt. Det er bare på den måten at vi kan få utfordret egne fordommer og således modnes som menneske. Ikke dermed sagt at alt må ende i enighet, at det alltid er mulig å oppnå harmonisk forening og evig lykke. Av og til er motsetningen for stor til at vi kan klare å takle den, vi er ikke modne for utfordringen. Kommer man i den situasjonen har man to valg. Man kan tvinge sin mening på den andre, med makt om så skal være. Eller man kan la ting hvile, gjerne ved å opprette avstand for en kortere eller lengre periode.

I verdens konflikter i dag finnes det ingen avstand mellom partene. Forholdet er tett, nært, akutt og eksplosivt. Ingen av partene er altså villige til verken å vurdere sin egen forståelseshorisont eller å la sakene bero.

Min påstand er altså at Norge og Vesten er delaktige i konfliktene som pågår i verden i dag. I og med at konfliktene har blitt voldelige med bruk av droner og terrorangrep, forteller det altså meg at konflikten er fastlåst fordi ingen av partene er villige til å ta et skritt tilbake å revurdere sin egen forståelseshorisont. Som part i en konflikt kan vi ikke bare forlange at den andre skal ta et slikt skritt, vi må også være villige til å ta det selv.

Å skulle vurdere vår egen kollektive forståelseshorisont betyr at vi må begynne med å utøve det som kalles systemkritikk. Sist vi gjorde det i Vesten, var for ca. fire hundre år siden da vi beveget oss fra et føydalsamfunn og over til et parlamentarisk samfunn. Omtrent på samme tid skjedde to andre, og vel så viktige, endringer. Vi fikk overgangen fra et agrar (jordbruk) samfunn til et kapitalistisk industrisamfunn og vi gikk inn det som kalles opplysningstiden. Disse forholdene la rammene for det som utgjør det samfunnet vi lever i, i dag. Dette samfunnet betegnes som "Det Moderne Prosjekt".  Delene i det moderne prosjekt henger sammen og utgjør en helhet - en ideologisk helhet.

Å drive med systemkritikk handler ikke om å kritisere deler av systemet. Det gjør vi hele tiden! Systemkritikk krever evnen til å se hvordan de ulike delene i systemet henger sammen og hvordan de utgjør en helhet.

Det er dessverre slik at svært få befatter seg med å forstå denne helheten. Man tar heller ting som de er, for gitt. Vi oppholder oss i våre profesjoner og stort sett overførte livssyn og tradisjoner innen vårt eget miljø. De som sitter i styre og stell har nok begreper om hva denne helheten/vårt system består av, men - og det er problemet! - evner ikke å se svakhetene med det. Der eksisterer med andre ord betydelige blindspots i forhold til hva vårt eget system faktisk består av. Med blindspots mener jeg at der er forhold i vårt samfunn man rett og slett ikke er i stand til å få øye på. Jeg er med andre ord ikke en av dem som vil kalle vestens ledere i dag for hyklere. Jeg tror de aller fleste gjør så godt de kan, bortsett fra at de i sitt virke velger bort det aller viktigste; å prioritere refleksjon og dybdetenkning, hvilket jo selvfølgelig blir stadig vanskeligere når man pålegger seg selv og samfunnet stadig større effektivitetskrav. De velger isteden det de har blitt oppdratt på skolen til å gjøre; tilpasse seg systemet, og i lojal og blind systemtro utføre sin utdelte rolle i det.

Bevissthet er nært knyttet til tenkning. Hvor lærer vi å tenke? I all hovedsak på skole og Universitet. Men for å få til endring av skole og utdanning, må vi som er voksne først forstå hvor viktig skole og utdanning faktisk er innenfor vårt hegemoni/ideologi, hvordan tenkningen vi lærer der er en sentral del av vår sekulære ideologi og i sterk grad bidrar til å opprettholde systemet. Så det beste vi voksne foreløpig kan gjøre er derfor å begynne å spørre; Hva og hvem er Vesten? Hva består vår ideologi av? Vi bør altså begynne med å utvise evnen til å analysere oss selv for en gangs skyld - altså begynne å utøve systemkritikk. At vi ikke evner å føre reell systemkritikk i dag tilsier at vi lever i en illusjon som ikke griper virkeligheten slik den er - intet mindre. Således vil mange alltid måtte føle, mer eller mindre bevisst, at noe skurrer ubehagelig når etablissementet snakker om grunnleggende menneskerettigheter som toleranse, likeverd og ytringsfrihet. Antagelig skurrer det ubehagelig i etablissementets egne ører innimellom også. Malplasserte opprop plassert innenfor hegemoniets rammer, vil fortsette å komme uten at det gjør oss det spor klokere, eller at konfliktene blir det grann mindre. Tvert om, de synes klart å eskalerer.

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

I denne videoen snakker Hanne Nabintu Hærland om hvor viktig det er å forstå vår egen samtid: http://www.hannenabintuherland.com/culture/tv-program-hanne-nabintu-herland-om-mediakrig-og-vestlig-propaganda-presentert-som-fakta/

  

I boken "Ideologi er noget bras" utgitt av det danske forlaget Taschenspiel, blir disse ordene formulert for å forklare ideologiens grep på oss i dag:  (boken kan lastes ned gratis på nett, og anbefales på det varmeste: http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/

"Hvad hele forestillingen om en post-ideologisk tidsalder dækker over, er dog naturligvis, at den er den mest ideologiske forestilling, man kan have. Den slovenske filosof Slavoj Žižek har igennem de sidste godt 20 år analyseret og demonstreret denne hyperideologiske ”postideologiske” tilstand, og for ham er ideologi ikke først og fremmest et sæt af principper, som man forsøger at overbevise sine  medborgere  om,  eller  en  utopisk  drømmeverden, som man med vold og magt forsøger at tvinge igennem. Den er snarere selve den ramme for vores politiske beslutninger og adfærd, som vi stiltiende accepterer, for at få fred til at leve vores liv og tilbringe tid med vores familier, uden at skulle tage stilling til alle verdens fortrædeligheder og problemer.

Ideologi virker i virkeligheden bedst, når vi ikke er bevidste om den, eller når vi kan få lov til at tilslutte os den, samtidig med at vi lader som om, vi ikke gør. Vi kan f.eks. forestille os at være frie og moralske væsner, der sagtens (personligt) kan være uenige med regeringen eller gå ind for en klimavenlig omstilling til grøn energi, så længe det ikke for alvor påvirker vore egne liv. Kritikken er gratis, så længe det ikke for alvor koster os noget, og vi kan altid undskylde vores egen manglende radikale handling med de forhindringer, som er stillet op for, at ordentlige mennesker kan gøre det rigtige. (Det er regeringens, de riges, de fattiges, de arbejdsløses, indvandrernes skyld). På det bevidste plan kan vi således være meget kritiske og hævde, at der er alt muligt galt med det bestående, samtidig med, at vi i virkeligheden godt ved, at der ikke rigtig er noget alternativ, som vi for alvor kan bakke op om. Gennem denne kritiske manøvre får vi netop lov til at bevare den samfundsmodel, der aktuelt giver os, de heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste socialklasser, et relativt godt liv.

For Žižek er ideologi derfor ikke de ideer, vi går rundt og taler om og proklamerer, men den ubevidste tilslutning til det faktisk eksisterende, som vi praktiserer. Ideologi er ikke at have en bevidst plan og tro på, at ”samfundet (det perfekte samfund) er muligt” – at der er en virkeliggørelse eller indfrielse af alle vore evner og aspirationer på den anden side, men at leve som om, man tror på, at Denne virkeliggørelse allerede er realiseret, så man ikke behøver forestille sig noget andet. Mens vi for eksempel livligt  diskuterer,  om X  Factor er  godt  for  fællesskabet eller  fordærver  ungdommen,  føler  vi  os  muligvis  som engagerede  demokratiske  borgere,  men  vores  opmærksomhed er åbenlyst fjernet fra enhver virkelig demokratisk  diskussion.  Ideologi  handler  om,  at  samfundet på fantasiens niveau betragtes som muligt, som Glyn Daly har formuleret det. Eller med Žižeks ord: Problemet er, at vi ikke tror på vores egen ubevidste tro på magtens omnipotens (Žižek 1993, 236).

 Hvis man skulle gradbøje ideologiens greb i os, ville man således kunne sige, at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finder anledning til at betvivle rammerne for vores sociale realitet, og dét er netop situationen i en stadig større del af verden efter Murens fald og  ”historiens  afslutning”.  Det  er  som  om,  rammerne er endegyldigt givet med det, den franske filosof Alain Badiou har kaldt kapitalo-parlamentarismen, og der er ikke længere grund til at stille sig radikale spørgsmål om andre  mulige  verdener,  hvor  grundlæggende  ting  som demokrati, magt og ejendomsforhold for alvor er til diskussion."

 

Utvikling av et politi- og militærstatlig samfunn. Årsak og løsning.

I de siste årene har vi kunnet lese en del artikler som fokuserer på hvordan vesten nå bygger opp en såkalt moderne politi- og militær stat. En god filosofisk artikkel om dette, skrevet av Giorgio Agamben, kan leses i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014. Det siste jeg leste var om byen Schnöggersburg i Tyskland som ikke er en riktig by, men et militært treningsfelt utformet som en by, der Bundeswehr og andre EU-hærer skal trene seg på å slå ned folkelig opprør. http://steigan.no/2014/12/30/i-schnoggersburg-skal-eu-trene-pa-a-knuse-folkelige-oppror/  Tidligere har jeg lest artikler om hvordan Pentagon forbereder seg på den dagen de mener de må bruke militære styrker mot egne innbyggere. http://steigan.no/2013/06/18/elitene-frykter-oppror-og-revolusjon/. I avisen Ny Tid kunne vi nylig lese denne artikkelen om "Norges militarisering av sivilsamfunnet": http://www.nytid.no/norges-militarisering-av-sivilsamfunnet/

Det alle disse artiklene viser er meget alvorlig, kanskje det verste som kan skje oss. Det tilsier at de tradisjonelle maktkampene (vårt samfunn baserer seg i stor grad på at ulike og motsetningsfylte politiske interesser er i kamp med hverandre) absolutt kan tenkes å eskaleres mot voldelige konflikter. For noen av oss har dette ligget i kortene en stund i og med at det såkalte nyliberalistiske samfunnet, og alt det innebærer, ikke synes å la seg stagge med tradisjonelle politiske virkemidler. Dog, det er tradisjonelle politiske virkemidler alle innenfor det etablerte fremdeles legger sin lit til. Folk på høyresiden går sågar ut og refser venstresiden for ikke å være slagkraftige nok.

Utviklingen synes med andre ord å gå i en spesiell retning okke som - og den synes å være villet. For meg vil det si at utviklingen har rot i en fundamental tro på det Moderne Prosjekt, vår vestlige ideologi, som skal manifesteres globalt. Det handler ikke om ond vilje, men om en stor og ofte urokkelig lojalitet til troen på at det vestlige og (såkalte) demokratiske prosjekt er det beste vi har (i verden) og noensinne vil klare å etablere. Denne troen kaller jeg for "den sekulære fanatismen", og jeg er enig med dem som sier at fremskrittsoptimismen synes å være dette verdslige prosjektet sitt metafysiske overbygning. Troen på, og lojaliteten til, det Moderne Prosjekt preger hele den vestlige styringselite, dvs. alle som har maktposisjoner i politikk, media, kunst- og næringsliv, helt uavhengig av politisk ståsted. Det er denne tverrpolitiske omfavnelsen av det moderne prosjekt som utgjør rammen for vårt konforme samfunn. Det er viljen og evnen til å tilpasse seg, som gir suksess. Men nå vokser det altså frem en stadig større motstand mot den tverrpolitiske styringseliten fra grasrota - og artiklene over forteller oss altså at konfrontasjonen kan bli riktig stygg og dramatisk.

Som nevnt, en del av oss har sett dette komme en stund og der er en god del varsler og bekymring ute på nett. At mange således oppfatter at vi har alvorlige politiske problemer, må vi kunne slå fast. (men selvfølgelig; det store flertall har mer enn nok med å holde sitt eget liv og levne på et passe stabilt lykke-nivå, og har en mer eller (helst) mindre bevisst tillit til systemet) Det som imidlertid er en stor mangelvare er gode forklaringer på hvorfor det har blitt slik og videre; hva vi kan gjøre med det, altså løsninger. Flere begynner da også å peke på at nå har det vært nok prat, nå må vi samles om en løsning.

Vi trenger altså et fokus. Det er ikke nok med opplyste varsler om både det ene og det andre (selv om det også er utrolig viktig!), vi må nå formulere løsning. For å komme frem til en løsning er det, slik jeg ser det, helt avgjørende å forstå hvorfor problemene har oppstått i utgangspunktet. Først og fremst må man ha inngående kjennskap til det Moderne Prosjekt - vår ideologi, men det er åpenbart ingen liten sak! Det handler om en dyp erkjennelse om hva det moderne prosjekt som ideologi faktisk innebærer og betyr. La meg, ad litt omvei, forsøke å forklare hva jeg mener.  

De etablertes forklaringer

For å ta de etablertes forklaring på problemene i dagens samfunn først; (også de etablerte ser mørke skyer, det blir jo ikke minst klart når de bygger øvelsesbyer alla den som bygges i Schnöggersburg ) Høyresiden mener at staten har sydd for mye puter under armene på folk, så deres løsning er enda mer markedsliberalisme og en stat som i adskillig større grad legger til rette for dette og i tilsvarende mindre grad drive med sosiale velferdstiltak. Venstresiden, på sin side, lengter seg tilbake til gamledager da det politiske engasjementet (fagforeninger og oppslutning om statlige velferdsordninger) var stort og sterkt. For å reetablere politisk engasjement må man ha en ide om hvorfor det dabbet av. I følge venstresiden, som da forsøker å etablere seg på nytt, skyldes det politiske lavmålet i dag, to ting: Postmodernismen og Mont Pelin Society. MPS er en klikk med frimarkedsøkonomer som siden 40-50 tallet har bedrevet stadig sterkere propaganda for å fremme sine ekstreme markedsliberale visjoner. Venstresiden forstår det slik at den markedsliberalistiske propagandaen har kunnet vinne frem på grunn av innføringen av postmodernismen.

Postmodernismens spørsmål og alternative metodebruk førte til en oppløsning og fragmentering som har gitt markedsliberalismens forførende materielle budskap fritt spillerom. Veien tilbake til sterke fagforeninger (som da er venstresidens løsning) går altså gjennom skole, utdanning og vitenskap og en sterk gjeninnføring av positivismen slik at postmodernistiske greier kan fjernes for godt. 

Det første som er verdt å merke seg, slik jeg ser det, er at de etablertes forklaringer er veldig tradisjonelle; vi ser den eldgamle debatten mellom marked og stat, mellom arbeider og arbeidsgiver utspille seg i full blomst. For det andre er det verdt, og også svært interessant, å merke seg at venstresiden fokuserer tungt på kunnskap og tenkning. (Høyre har ingen innvendinger. Skolesystemet er intet mindre enn utformet for å fremme kapitalismen, med sin produksjon av eliter, hierarkier og verdslige, positivistiske tenkning) De mener, som sagt, at innføringen av postmodernismen i vitenskapen først førte til en oppløsning og fragmentering av det vitenskapelige innhold og metode, som i sin tur har forplantet seg til samfunnet for øvrig. 

Vi lever i mangfoldets tidsalder - noe som i dag fortoner seg som oppløsning og fragmentering. I en slik situasjon er kunnskap, vårt forhold til kunnskap, fundamentalt viktig. Av en eller annen grunn tror de etablerte at bare postmodernismen og dens eksperimentelle metoder ikke hadde kommet på banen, så hadde vi unngått fragmenteringen. For det første overser de totalt alle de andre forholdene; tv, global mobilitet og internett, betydning for mangfold. For det andre faller det dem ikke inn en gang at det behøver ikke være mangfoldet det er noe galt med, men at det tvert om er tenkningen vi har til rådighet for å håndtere det som er fullstendig ubrukelig. Punkt to henger sammen med det siste og avgjørende punktet; de innser ikke at det er vår internaliserte sekulære tenkning som er årsak til at konfliktene nå eskalerer. Som Albert Einstein sa: Vi kan ikke løse problemene med sammen type tenkning som skapte dem."

På grunn av disse manglende erkjennelsene har vi de siste ti årene kunnet lese mange artikler der venstre-intellektuelle taler varmt for gjeninnføring av det positivistiske vitenskapsideal. I tillegg faller det vi kan spore av motstand mot new public management, tellekant systemer og standardtesting på hard jord. Ikke uten grunn. Det er alt sammen tiltak for å effektivisere og målstyre kunnskap og tradisjonell læring og tenkning. De etablerte synes ikke å se noe egentlig problem med det hele, man må liksom bare ikke overdrive... En liten digresjon, dog svært relevant; det er på grunn av denne manglende erkjennelsen at venstreradikale skyter så hardt mot alt som lukter alternativt og hvorfor de mer moderate (for eksempel Klassekampen) er nøye med å skille vitenskap (Vassnes sin vitenspalte som uke etter uke, år etter år, intet mindre enn dyrker evolusjonspsykologisk og positivistisk vitenskap) fra kunst og litteratur - og religion for den sakens skyld. Begge deler (åndelighet og rasjonalitet) er viktig, men det må holdes strengt adskilt.

Dette skillet mellom rasjonalitet og åndelighet oppfatter jeg som Det Moderne Prosjekts primære motsetning, og største svakhet. Motsetningen ble etablert i opplysningstiden, ble forsterket med innføring av allmueskolen (i Norge i 1739) og kan i dag sies å være internalisert, hvilket vil si at vi nå har fått et rent sekulært samfunn. Kunst, litteratur og religion er fint, fortiden veldig fint, så lenge det er noe man driver med på siden. Tenkningen som ligger til grunn for kunstnerisk og religiøs utfoldelse må forbeholdes nettopp kunst og religion. Innenfor politikken må man passe på å være strengt rasjonelle og anvende vitenskapens stringente metode. Dette høres veldig rimelig ut i manges ører. Hva er galt med å være rasjonell angående spørsmål som angår samfunn og utvikling? Man kan jo henvende seg til kunst, litteratur og religion når man får behov for å meditere litt, til å heve blikket. Når man så vender tilbake til samfunnsspørsmål etter slike overskridende øyeblikk vil det være med en evne til å se disse i et litt større perspektiv. Høres unektelig tilforlatelig ut, problemet er bare at vi fra aller første skoledag blir drillet i stringent rasjonell tenkning, det er den som premieres med ros og karakterer. Det betyr at vi aldri lærer, aldri har lært!, hvordan koble fakta med perspektivtenkning. Kunst og religion kan i dag sågar betegnes som vitenskapens avarter - kunst og religion har blitt underlagt vitenskapen. Det har blitt store fag på Universitetene.

Dette er, slik jeg klart forstår det, selve kjernen i dagens problemer. Gjennom mange generasjoner har vi nå utviklet et rent sekulært, detaljfokusert og profesjonsorientert, samfunn. Jeg snakker om et internalisert paradigme. Det betyr at den sekulære tenkningen har blitt vår mentalitet. Når ting setter seg i mentaliteten er det svært vanskelig å gjøre noe med det. Ikke umulig, men svært vanskelig. Når vi snakker om en internalisert mentalitet gir det utslag på alt vi omgir oss med; den setter seg i institusjoner, holdninger og verdier.

Når de etablerte så legger sine årsaksforklaringer (postmodernismen og MPS) på noe som skjedde for en generasjon eller to siden, er det ikke rart at løsningene disse gav ikke har gitt ønsket virkning. Således bygger man nå øvelsesbyer for knusing av opposisjon isteden. Vold blir løsningen, hvilket man vel må innse er den ultimate falitt-erklæring... 

Etablering av nye motsetninger.

Et annet, og vel så viktig poeng å være klar over, er at den vitenskapelige tenkningen i seg selv baserer seg på motsetninger. Tenkningen opprettholder således den falske motsetningen mellom åndelighet og rasjonalitet - og mange andre falske motsetninger. Vårt samfunnssystem fungerer i henhold til motsetninger - særlig de motsetningsparene vi finner i parlamentarismen og i kapitalismen som bærende samfunnsinstitusjoner, men også i det som har blitt til 'evige politiske problemstillinger' som forholdet mellom mann og kvinne, godt og ondt, kultur og biologi, individ og kollektiv. Tenker man seg om vil man se at disse motsetningene ligger som basis for de aller fleste politiske spørsmål vi i lang tid har balet med og gjør det stadig.   

I relasjon til den forestående konflikten anviste artikler innledningsvis skisserer, snakker vi om det som kan synes som en ny motsetning - en motsetning mellom "de etablerte" og "de utenforstående" (de som faller utenfor systemet). Problemet er at "de utenforstående" ikke har noen politisk tilhørighet.

De etablerte preges av et system som har utradert en funksjonell venstreside. Slik vi også ser begynnelsen på en utradering av det feminine prinsipp (se; http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/kjnn-i-arketypiskforstand-feminismen.html)  og en autentisk kollektiv solidaritet (se; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html). Når det gjelder utraderingen av en funksjonell venstreside, fortoner denne type utradering seg som en overskridelse av motsetninger, men det er snarere slik at vi isteden blir mer konforme. Vi snakker med andre ord ikke om at det skjer en genuin overskridelse av motsetninger, hvilket virkelig burde være ønsket.

Hvor det hele vil ende hvis denne utviklingen får fortsette, synes jeg den radige fremveksten av den transhumanistiske ideologien gir oss et ganske godt bilde på. Jeg er redd vi snakker om en av-åndet og rent ut sagt menneskefiendtlig verden. Så.. Alvorlig. Det er jo ikke helt uten grunn at jeg stadig gidder å engasjere meg..  (se gjerne; http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html )

Utgangspunktet for problemene i vårt samfunn ligger altså i vår tenkning, slik jeg i alle fall klart forstår det. Den sekulære, vitenskapelige tenkningen er nå internalisert i alt og alle og utgjør både fundamentet og limet til vårt konforme samfunn. Den internaliserte, sekulære, positivistiske tenkningen gir dårlig persepsjon, etablerer stadig motsetninger, den mangler forståelse for språkets føringer, den gir unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Som om ikke det er nok; den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene tenkningen gir til nettopp å forsvare arrogansen og tilfredsstillelsen. Skole- og utdanningssystemet synes derfor å være det klart riktige sted å legge fokus hvis vi søker etter løsning, det er der vi lærer å tenke. For mange er det kanskje ikke riktig så kult med skole, omsorg og små barn.. Penger, maktkamper og krig og slikt er mye mer spennende... Men altså..

Fokus på skole gir ingen quic fix, men det er det vel også helt urimelig å ønske seg.

"Education is the most important "social question" in the world. The School-question is a life question."

Max Stirner i boken "The false principle of our education".

Gåte:

Hva er fellesnevneren til kapitalismen, parlamentarismen og skolesystemet?

Klarer du å svare hva og på hvilken måte, har du klart å gjennomskue vår ideologi :-)

RESERVASJONSRETT OG MENNESKEVERD

Mitt engasjement i abortspørsmålet, (og det relaterte emnet eutanasi (aktiv dødshjelp)), handler ikke om for eller i mot abort som sådan. Mitt engasjement handler om noe mer overordnet, kalt menneskeverd. Jeg kan absolutt forestille meg at det i enkelte tilfeller er moralsk riktig å hjelpe en kvinne med abort (eller et lidende menneske med å avslutte livet). Problemet i dag er at abort har blitt alt for vanlig og synes bare å bli det mer og mer.

Abort er altså et tema som angår menneskeverd. Og for oss som ser det på den måten er det en særdeles underlig ting, denne heftige motstanden vi ser mot leger som ønsker å reservere seg. At det i tillegg er hoved-parolen i 8. mars-paraden, er bare trist.

Hva er det kvinner anno 2014 er så redd for? At de må ty til strikkepinner igjen? Da må jeg først og fremst få minne om at retten til selvbestemt abort har overhode ikke vært tema. Hvis det mot formodning skulle bli et tema, ja da kan vi gå i tog – hver dag. Jeg sier; mot formodning fordi det må da helt ekstreme samfunnsendringer til for at det skal bli aktuelt. Hvilke ekstreme tilstander er det kvinner anno 2014 så levende kan forestille seg slik at de åpenbart frykter strikkepinne alternativet igjen? Det forblir høyst uklart.

Og hvordan klarer kvinner anno 2014 å frykte patriarkalsk moralisme? Jeg begriper ikke en slik frykt. Er det virkelig noen som er redd for at kvinner anno 2014 skal komme i en posisjon hvor vi i taushet må underlegge oss menns krav? Seriøst? Eller kanskje det er riktigere å si at man i dag frykter moralisme overhode? Har moralisme blitt tabu? Den pensjonerte Overlegen Reidar Harket sa det tankevekkende i sin artikkel, En debatt på avveie; (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread299008/#post_299008 ) «Folk fra Øst Europa som har levd i årevis under kommunistisk diktatur, forstår ikke hvordan man kan gamble med noe så skjørt som samvittighetsfriheten. Den anses av mange som den fineste indikator på hvor totalitært et styresett er.»

Hva engasjementet til kvinner anno 2014 faktisk bunner i forblir, som sagt, høyst uklart. Det eneste svaret jeg klarer å komme opp med er at det hele er en gedigen mediejippo, og kvinner (som menn) for øvrig hiver seg på hamsterhjulet. Hvorfor det er en gedigen mediejippo som mennesker lar seg rive med av, kan kanskje ha noe med den humanistisk-materialistisk-positivistiske konsensus som preger vårt samfunn.

Typisk for den positivistiske tenkningen er at man forholder seg til detaljer. (vi lærer å tenke på en slik måte allerede fra første skoledag og med new public management strammes dette inn) Man evner i liten grad å se helheter. Man bør imidlertid ha en rekke tanker i hodet samtidig når man vurderer abortspørsmålet. Først og fremst det faktum at det er ca. 15.000 kvinner i velstandslandet Norge som velger abort hvert år. Det er i gjennomsnitt drøye førti aborter hver dag hele året. Eller sagt på en annen måte; I den tid nåværende abortlov har fungert, er antall avlivede fostre av en størrelsesorden tilsvarende hele Oslo bys befolkning. Videre så er det slik at fostervannsprøver blir mer og mer vanlig med den følge at foreldre som faktisk mener at barn med for eksempel Down syndrom har et menneskeverd blir uglesett og får beskjed om etter fødsel at; «hvis du synes livet er så fryktelig vanskelig, så burde du tatt abort, det er ditt ansvar.» Eller at debatten også går om å flytte grensen for tillat abort fra uke 12 til uke 22. Siste nye nå er reduksjonsabort, dvs. å ta bort ett eller flere av fostrene hvis du venter tvillinger eller mer. Dette er det samme som normal abort i Danmark og vil nå også bli det i Norge. Eutanasi på sin side blir mer og mer akseptert i andre vestlige land og også her flyttes grensene stadig i forhold til i hvilke tilfeller eutanasi skal være tillat.

Jeg oppfatter at den dominerende holdningen til alt dette (samt spørsmål som angår «navere», Romanere og andre som på et eller annet vis viser svak mestring i forhold til samfunnets krav) varskuer om en trend som klart tilsier svekket status for menneskeverdet i dag. Det bekymrer meg. I lys av dette har jeg forsøkt å finne overordnede forklaringer på hvorfor det har blitt slik.

Noe av det som bekymrer meg mest har med vår ideologi å gjøre, nærmere bestemt hvordan humanister og positivistiske vitenskapsteoretikere stadig synes å vinne terreng. Til sammen betyr dette et stadig mer sekulært samfunn. Vi finner holdningene like mye på høyre som på venstresiden i politikken. Human-positivister anser seg selv som objektive men er, etter min forstand, like mye fanatikere som andre kan være det. Troen på objektivitet sporer ikke noe mindre til fanatisme enn det troen på en gud, for eksempel kan gjøre. I begge tilfeller kan vi av og til snakke om ideologiske ekstremister. (for utdypning se innledende artikkel)

Richard Dawkins er både humanetiker og tilhenger av den positivistiske vitenskap, og han blir stadig mer populær i Norge. Humanetisk forbund refererer hyppig til ham på sine hjemmesider, Norges største aviser kjører egne og uangripelige positivistisk-vitenskapelige spalter og høsten 2011 ble Richard Dawkins sågar tildelt et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo.

Richard Dawkins er meningsfelle med Peter Singer. Selv om Dawkins ikke har markert seg like tydelig i bioetikken som Singer, gir han varm støtte til Singers syn. I et intervju med Singer, som Dawkins gjorde i 2008, åpner han slik: “Peter, I think you must be one of the most moral people in the world…” ‘Richard Dawkins’ Uncut Interviews with Peter Singer & Big Thinkers‘. Open Culture 29.07.2011

Felles for mennesker som Singer og Dawkins og alle deres meningsfeller (det er mange av dem internasjonalt), er at de i bunn og grunn oppfatter mennesket som en maskin. Et slikt menneskesyn/virkelighetsoppfatning får selvfølgelig stor betydning for hvilke politiske standpunkter man tar, og da særlig stor betydning i spørsmål som bl.a. abort og eutanasi. Fører man frem sitt livssyn helt konsekvent, ender man opp med å kunne si, som Singer, at: ”Et selvbevisst vesen er klar over seg selv som en distinkt entitet, med en fortid og en fremtid. […] For eksempel kan en professor i filosofi håpe på å skrive en bok som demonstrerer etikkens objektive natur; en student kan se frem til eksamen; et barn kan ønske seg en flytur. Å berøve noen av disse menneskene livet uten deres aksept, er å bryte deres ønsker for fremtiden. Dreper man en snegle eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom sneglen og den nyfødte ikke er i stand til å ha slike ønsker.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. (s. 90))

Det er på denne bakgrunn helt konsekvent, når Singer videre foreslår at foreldre innen en viss frist etter fødselen skal kunne avgjøre om den nyfødte skal få leve videre eller ikke: ”I dag kan foreldre velge å beholde eller kassere sitt misdannede [disabled] avkom kun hvis misdannelsen blir oppdaget under svangerskapet. Det er ingen logisk grunn til å begrense foreldrenes valg til disse spesielle misdannelsene. Hvis misdannede nyfødte ikke ble oppfattet å ha en rett til å leve før, la oss si en uke eller en måned etter fødselen, ville det tillate foreldrene, i konsultasjon med deres leger, å velge på basis av en langt større kunnskap om den nyfødtes tilstand enn det som er mulig før fødselen.”

Som eksempler på alvorlige funksjonshemminger som ville kunne kvalifisere til slike eugeniske tiltak, har Singer nevnt Downs syndrom, ryggmargsbrokk og blødersykdom. Om barn med blødersykdom sier han f.eks. følgende: “Anta at en kvinne, som planlegger å ha to barn, har ett normalt barn og deretter føder et hemofili-barn. Byrden av omsorg for det barnet kan gjøre det umulig for henne å takle et tredje barn. Men hvis det misdannede barnet skulle dø, ville hun ha et nytt. […] Når døden til et misdannet spedbarn vil føre til fødselen av et annet spedbarn, med bedre utsikter til et lykkelig liv, vil den totale mengden av lykke være større hvis det misdannede spedbarnet blir drept. Tapet av et lykkelig liv for det første barnet oppveies av gevinst av et lykkeligere liv for det andre. Derfor, hvis det å drepe hemofili-spedbarn ikke har noen ugunstig virkning på andre, ville det totalt sett være riktig å drepe det.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. s. 186)

Nå er det jo selvfølgelig ikke slik at alle som er i mot reservasjonsrett mener det som Singer mener. Men jeg lurer også samtidig på om de virkelig tar inn over seg konsekvensene av de politiske standpunktene man velger seg. Ser de sin sine politiske standpunkter i lys av noe menneskesyn i det hele tatt? Hva vet for eksempel unge mennesker om forholdet mellom virkelighetsforståelser/menneskesyn og politikk når de konfirmerer seg i Rådhuset i Human Etisk Forbunds regi? Hadde de vært klar over hvilke meningsfeller forbundet allierer seg med, tenkt nøye over konsekvensene av et rent sekulært menneskesyn, så ville de kanskje valgt annerledes? Det synes, med andre ord, for meg som om mange – og da ikke bare unge mennesker – kanskje alt for lettvint binder seg til offentlige organisasjoner, og tenker ikke samtidig over at det er en tilknytning til organisasjoner som har stor makt i det offentlige. Stor makt og innflytelse på praktisk politikk i tråd med et menneskesyn man overhode egentlig ikke ønsker å assosiere seg med. Dette vil jeg mene er et stort problem i vesten i dag. Alt for mange synes å være dysset i søvn av materialistisk velvære og meninger i twitterformat-dybde. Og det er på dette grunnlaget man velger seg organisasjoner å tilhøre. Et sløvt og bedagelig folkeferd gir rom for at trender vi slettes ikke ønsker oss, likevel får utvikle seg. Dette synes å være tilstanden i såkalte industriland (i-land) og kan oppfattes som et paradoks i all den tid disse også ynder å fremstå som de «mest utdannede».

Jeg er ikke alene om min bekymring for den stadig mer vidtfavnende aksepten for et av-åndet og stadig mer sekulært samfunn. Trond Skafnesmo, blant flere, uttrykker sin bekymring her: http://www.kulturverk.com/2013/10/11/humanismen-glir-over-i-det-transhumane/ Han skriver om Transhumanisme, det vil si – det som skjer når humanismen går over i en ny og mer ekstrem variant av seg selv.

Artikkelen er sterk kost men den er likevel, slik jeg ser det, i vårt stadig mer sekulære samfunn et veldig viktig tankekors, noe vi snarest bør begynne å diskutere i dybde med største alvor og saklighet – akkurat slik religiøs fundamentalisme må diskuteres. Artikler og kommentarer fra personer som er i mot reservasjonsretten, uttaler seg til tider særdeles krast. De tar ikke fem flate øre for å stemple sine meningsmotstandere for fakta-nektere og kristenfanatikere. Det danner seg et betenkelig bilde når det stadig voksende Human Etiske Forbund driver med svært lite annet enn nettopp å bekjempe religion og enhver åndelig befatning. Siste utgitte bok fra deres forlag heter «Kjetterbibelen» og er en samling treffsikre påstander, og som de sier selv: «ugudelige spissformuleringer», for dem som ikke liker det åndelige, men ikke riktig vet hvordan formulere et argument selv.

For oss som er ydmyke nok til å si at vi ikke vet, og at vi bør ta med oss denne uvitenheten inn i hverdag, vitenskap og politikk, er det ganske stusselig å bli stemplet som Kristenfanatiker ved et hvert forsøk på å drøfte moral. I en tid der frykten for fundamentalisme er stor, blir det lett å oppfatte dette som en godt timet manipulerende propaganda for en stadig videreutvikling mot et strengt sekulært samfunn.   

For meg er det ikke vanskelig å se en klar sammenheng mellom et sekulært samfunn og nedvurdering av menneskeverdet. Det sekulære samfunn er kjennetegnet nettopp ved det vi kan se, høre, ta på og lukte. Det abstrakte – det sjelelige og det åndelige - forsvinner. Men det er god kontakt med det abstrakte – det sjelelige – vi må ha, for å evne og erkjenne menneskeverdet. Nedskrevede menneskerettigheter på et papir har ingen verdi i seg selv hvis vi mister grepet om menneskeverd, noe vi i økende grad synes å gjøre i dag.

Og ps for de som ikke allerede har forstått det; Jeg skjemmes over at mine medsøstre i dag setter egen kropp foran universalt menneskeverd. Det er veldig trist hva kvinnen og feminine kvaliteter har blitt redusert til, tenker jeg.

Feminisme

Feminismen har alltid vært mer enn en kamp mot menn. Feminismen har også vært en kamp mellom kvinner som har ulikt syn på hva kvinnens rolle i samfunnet er og bør være. Denne kampen mellom kvinner tiltar i dag, ikke bare mellom et utall ulike feministiske grupperinger, men også mellom generasjoner. Den siste antar en regelrett antagonistisk form, skal vi tro Susan Faludi på det hun for noen år siden skrev i avisa Klassekampen.

Vi leser at kvinnebevegelsen er «dømt til å sloss på to fronter», at «det raser en bitter kamp mellom unge og gamle feminister» at «den bitre mistilliten er til å ta og føle på» at «unge kvinner er narsissister», at «de er forbanna på oss». Vi leser om «middelaldrende og gretne damer», «Mean spirits», «krig mellom mor og datter», «kamp til døden mellom dem», «modermordet», bikkjeslagsmål, knuse mor, skraphaug, fittevogn og disposisjonelle minefelt.  

Vi har vært vitne til en minst hundre år lang – og nå tiltagende antagonistisk – debatt om samme tema. Nå er tiden inne for at vi spør oss selv om hvordan vi har havnet her vi er i dag. Situasjonen i dag burde rett og slett få hver og en av oss til å lure på hvor fruktbar og effektiv debatt i rasjonalitetens navn egentlig er.

Det burde nå etter hvert bli naturlig å stille spørsmålet om hva slags samfunn vi egentlig lever i? Hva slags samfunn har vi egentlig som generer debatter om hva det vil si å være kvinne med tiltagende krigsretorikk.

Kjønn i arketypisk forstand

Utgangspunktet for å forstå kjønn som arketypisk er å innse at det maskuline (animus) ikke bare tilhører mannen og at det feminine (anima) ikke bare tilhører kvinnen. Vi er alle i besittelse av begge egenskaper. Vi har alle maskuline og feminine kapasiteter. Derfor er det unaturlig at vi i dag har havnet i den situasjonen at vi må forholde oss til et rent maskulint samfunn i kollektiv forstand. Alt som har med feminine kapasiteter å gjøre; fleksibilitet, følelser, empati og tro, blir i stadig større grad skjøvet inn i den helt private sfæren.

Utviklingen av det maskuline samfunn

Min påstand er med andre ord at vi lever i et såkalt maskulint samfunn med maskuline verdier. Den maskuline natur mangler evne til fleksibilitet, den krever retten til å dominere, den krever materialistiske svar og løsninger og den krever makt. Det siste og mest suksessfulle maskuline opprøret kulminerte i hendene på Rene Descartes (1596-1650) og hans mange tilhengere. Hvis, sa de – og sier fremdeles, du ikke kan ta på, smake, lukte, høre eller se det, så er det rett og slett ikke der. Hekser og andre heretiske grupper som protesterte mot dette livssynet, ble effektivt utryddet eller utsatt for lobotomi. Den materialistiske galskapen nådde sitt høydepunkt i den altomfattende koloniseringen verden over. De feminine røttene i de ulike land ble rykket opp og fjernet og tilbake stod det rent maskuline samfunn – og individ. 

Før lobotomien av det feminine, hadde vi i vesten, en rekke grupper med mennesker; Heretikere, Kabbalister, og Alkymister, som fremmet budskapet om å forvandle jern til gull. (I Østen snakker de fremdeles om det tilsvarende forholdet mellom Yin og Yang) Denne metaforen mellom jern og gull viser til en balanse i den menneskelige natur. En balanse som oppstår når man ser ulike, men likeverdige, størrelser i relasjon til hverandre, fremfor å skille dem ad. Men med Descartes kulminerte skillene seg; skillet mellom vitenskap og religion, mellom det objektive og det subjektive, mellom det rasjonelle og det emosjonelle, mellom det maskuline og det feminine osv. osv. Og av alle disse skillene er trolig skillet mellom det feminine og det maskuline, i dyp forstand, det viktigste. Og da er det selvfølgelig ikke snakk om fysiologiske egenskaper, men om mentale egenskaper.

Den maskuline mentaliteten har vunnet frem, tatt makten og dominerer. Det handler bl.a. om troen på vitenskapen, teknologien, det objektive og det rasjonelle. Overbygningen har blitt konstant maskulin, og da blir det i prinsippet ikke så mye igjen å diskutere. Eller det vil si, man kan diskutere, og det gjør man da også – til de grader! – men diskusjonene vil ikke kunne medføre fundamentale endringer. Mest av alt fungerer de som underholdende tidtrøyte for passive sinn. I grunnleggende forstand opprettholder vi egentlig bare samfunnet slik det har vært lenge.

Etter 1970 har vi åpnet for at kvinner, homofile og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens den maskuline overbygningen troner over oss som aldri før. Sterke krefter som storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige og maskuline verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; at både kvinner, homofile og mennesker fra andre kulturer utvikler en sterk Animus, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan med andre ord, like gjerne være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.

Anima må inkluderes i overbygningen

Så med mindre vi klarer å oppløse det maskuline samfunnet, som i praksis vil bety oppløsning av troen på materialisme, vitenskap, det vi i dag forstår med rasjonalitet og fornuft og teknologisk utvikling, vil vi fortsette med å måtte forholde oss til disse evigvarende problemene og diskusjonene som angår hva det faktisk vil si å være menneske. I lys av en sterk og dominerende maskulin overbygning blir altså enkeltstående diskusjoner om menneske bare små stjerner som drukner i det store, sorte hullet. Skal vi få til noen endring må Anima inkluderes i samfunnets overbygning.

Hvordan inkludere Anima i overbygningen?

Slik jeg forstår det har den tradisjonelle og bestående feministiske kampen vært et villspor i det den har sviktet fundamentalt i å utvikle respekt for kvinnelige egenskaper, i å utvikle Anima som en motvekt til Animus. En viktig årsak til dette, er at debatten i hovedsak har blitt ført på maskuline premisser. Det grunnleggende spørsmålet har handlet om makt. Å behandle kjønn som et maktspørsmål, er fundamentalt uforenlig med det man burde ønske å oppnå, nemlig at alle individer skal bli motivert til å utvikle både sine mannlige og kvinnelige egenskaper og å erkjenne at begge deler er like mye verdt. Men etter flere hundre år oppholder vi oss fremdeles i tanken om at for eksempel den maskuline rasjonalitet er omtrent fire ganger så mye verdt som den feminine omsorg. At profittskapere stadig får mer lønn, respekt og status enn å praktisere omsorg, er et klart og entydig bevis på dette. Det er ingen tvil om hva som stadig blir ansett som mest verdifullt og viktigst.

Det ser med andre ord ikke lyst ut. Mange store tenkere har, og fortsetter med å vie sine liv for å formidle nødvendigheten av å se ting i relasjon til hverandre, at for eksempel profitt i seg selv er lite verdt. Men glatt overhører/har vi overhørt deres budskap. Isteden har vi latt utviklingen av det maskuline samfunnet gå sin gang. Ikke bare gjennomsyrer det nå Vesten, vi støtte opp om vestlig koloniseringen (kalt demokratisering) av andre verdensdeler også. Invasjoner som høyst sannsynlig vil ende med at hele verdenssamfunnet må underkaste seg vår forgjengelige teknologiske og materielle rikdom. Så jeg gjentar, det ser ikke lyst ut. For hvordan kjempe mot en global maskulin verdensorden som ikke bare er reell i ren praktisk forstand, men som også er internalisert i både kvinners og menns mentalitet?



Forstå meg rett;
Det egentlige kjønns-skillet
går ikke mellom mann og kvinne
men mellom kald og varm,
mellom blind og seende.

Me too....

 Tenke seg til at jeg også (me too) skulle føle behov for å ytre meg angående sex-trakassering.

Egentlig har jeg hatt en veldig så rolig nyhets-høst. Slik sett deilig med at hovedoppslaget måned etter måned har kretset omkring kun en sak. En sak særlig bemerkelsesverdig på grunn av sin manglende presentasjon av grunnleggende fakta i all den tid en annen viktig nyhetssak i året som gikk var falske nyheter og nettopp betydningen av fakta. Jeg har enda til gode å høre om en konkret trakasseringsak. Isteden har jeg på statskanalen NRK P2 hørt hundrevis av innslag i nyhets- og debattprogram som slår fast at anonyme varslere melder fra om at en ikke navngitt mann har trakassert dem uten at trakasseringens natur blir gitt til kjenne. Jeg har også hørt mye om lister som er underskrevet, men det har aldri blitt klart for meg om disse underskriverne selv har blitt trakassert eller om de skriver under i sympati for saken på generelt grunnlag: «Trakassering er ugreit», liksom. Uansett, me too kampanjen har surret og gått i en aldri så liten evighet. 

Kampanjen synes med andre ord, objektivt sett, for det meste å handle om å få innprenta i folksjela at vi lever i et samfunn der mange menn er slibrige og ekle. Godt mentalt forberedt på moralprekenen som skulle komme hadde folket allerede blitt, takket være tv-serien Skam i forkant. 

Således kan kampanjen mest av alt være en trist påminnelse om at vi lever i en forfallskultur. Og det er jo ikke noe nytt og oppsiktsvekkende i all den tid for eksempel Donald Trump er verdens mektigste mann og facebook fungerer som vår fremste nyhetskanal. I den store sammenhengen blir me too kampanjen bare ett av mange uttrykk for et samfunn i forfall. Mer spesifikt et forfall trigget av en pornokultur som har fått utvikle seg i seksualfrigjøringens tegn godt hjulpet av Paradise Hotel serier og pornofilmer på nett. I mine øyne handler dermed kampanjen ikke så mye om en reell maktkamp mellom kjønn.

Men for mange er det nettopp en reell maktkamp mellom kjønn det handler om. Mange forstår me too kampanjen som en seier for feministene og kvinnesaken. Kvinner har endelig blitt modige nok til å stå frem. Kvinner lar seg ikke lenger pille på nesa! Klassekampen (og andre) ser det åpenbart hensiktsmessig å forstå me too kampanjen i dette lyset – noe som sikkert vil bli grundig utdypet i jubileumsåret. I år er det 50 år siden 1968.

I romjulen ble dette synet slått stort opp i avisen representert av et ellers flott kvinne-ikon; Vibeke Løkkeberg. I går fulgte familieterapeuten Åshild Thune opp: «Det har skjedd en mentalitetsendring hos kvinnene. Vi er blitt selvstendige og selvrådige. I motsetning til den gang vi tenkte at «sånn er mannfolka bare», vil vi bestemme selv hva som er ubehagelig tafsing, klåing, klapsing, slibrige kommentarer og fysisk maktmisbruk.»

Indirekte sier en slik årsaksforklaring at vi egentlig alltid har levd i en tafse, klapse, klåing kultur krydret med slibrige kommentarer. Hvis det er sant må jeg ha levd på en helt annen planet de første førtifem årene av mitt liv. Det har jeg vanskelig for å akseptere. Men noe har endret seg. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg for fire år siden mottok en sterkt seksuelt ladet email fra en gammel venn i USA som jeg ikke hadde hatt kontakt med på over tyve år. Min entusiastiske: «How nice to reconnect» ble av ham oppfattet som invitt til brevveksling av seksuell art. Jeg blunket tre ganger og svarte: What the fuck is wrong with you?!! Han svarte at han hadde fått diagnosen «seksuell avhengighet», en avhengighet som hadde utviklet seg på grunn av for stor tilgang på porno. Forøvrig beklaget han så mye. I dag har vi vennlig kontakt. Mest av alt syntes jeg synd på ham. Hele episoden var besynderlig og for meg, sett i ettertid, et klart forvarsel på det som snart skulle komme til Norge. Vi har jo, som kjent, alltid ligget noen år etter USA.

Å oppfatte me too bruduljen som feministisk frigjøring er, med andre ord, i mine øyne fullstendig på viddene og svært uheldig. På individnivå finnes det nok, nå som da, en og annen sjåvinist med oppblåst ego krydra med kvinneforakt som gjør seg fortjent til lovpålagt oppdragelse i at kvinner også har verd og fortjener respekt. Men en kulturell norm tror jeg bestemt aldri det har vært, ei heller tror jeg det er slik i dag.

Svært uheldig fordi stygg mediepåvirkning (porno) får gå fri mens den stakkars mannen får gjennomgå ved å bli stempla som en umoralsk, slibrig drittsekk. Det er som om samfunnet uhemmet kan utvikle seg nøyaktig i den retning markedsliberalismen tar oss innenfor en eksponentiell teknologisk utvikling. Blir ting vanskelige så er det fordi menneskene er født som stupide, umoralske tullinger. Det hele faller glatt inn i en ellers dominerende trend i tiden: Det individuelle ansvaret vi alle blir pålagt i enhver sammenheng. Det er menneskene det er noe galt med, overhode ikke det samfunnet vi lever i og de påvirkningene vi blir utsatt for. Forøvrig synes jeg at hvis menn skal bli kollektivt stempla som umoralske drittsekker, så bør kvinner også få sitt pass påskrevet: Kollektivt fremstår kvinnen som en sutrete blondine fullstendig uten evne til å sette tydelige grenser for seg selv.

Jeg synes ikke det er det minste rart at media påvirker og at noen og enhver i dag kan få et merkelig forhold til intimitet som kan slå ut i særdeles klossete og irriterende tilnærminger og tafatt grensesetting. Og det er jo svært trist. Løsningen på sikt vil antagelig bli at folk blir oppmuntret til å utøve sin seksuelle aktivitet med roboter og virtuelle øvelser på nett... For lite tyder på at noen på alvor vil ta et oppgjør med pornokulturen på nettet. Vi lever ikke i et diktatur. Vi har da ytringsfrihet, må vite.

PS: Vi lever rett nok i et samfunn der feminine verdier er en sår mangelvare, men det er en helt annen sak. Se artikkelen: "Feminisme"