Demokrati eller diktatur

En kommentar til boken: «Demokrati i trøbbel».

Av Bård Larsen (Civita)

Boken ble utgitt i 2015, men er mer aktuell i dag fordi de politiske motsetningene som boken handler om har tiltatt i styrke.

Det blir ofte sagt at demokratiet ikke er perfekt, men det er det beste vi har. Bård Larsen innleder sin bok «Demokrati i trøbbel» med samme type ordlyd: «Demokratiet vi har i dag blir gjerne omtalt som liberalt demokrati. Liberalt demokrati er hverken perfekt eller lytefritt, men det er det mest velfungerende styringssystemet vi har sett så langt i historien. Liberalt demokrati er den eneste styreform, blant de vi kjenner, som kan ivareta frihet på en god måte.» (s.5) Og fortsetter Larsen, denne styringsformen er nå i trøbbel.

Om man følger med på den offentlige samtalen er det ikke vanskelig å være enig med Larsen i påstanden om at demokratiet er i trøbbel. Jeg vil også tro, håper i alle fall, at de som erkjenner dette problemet, samtidig vil erkjenne det som står på spill; nemlig spørsmål som angår vår kollektive eksistensielle væren. Det er dermed en svært viktig problemstilling Larsen griper fatt i, og for det skal han ha en stor takk.

Bokens oppbygging

Larsen hevder at hans bok er: «.. nesten i sin helhet en problembeskrivelse.» (s.114), men det er det vel bare Civita-politikere selv som tror på. Det burde med andre ord ikke komme som noen overraskelse at Bård Larsen, en middelaldrende Vest-Europeisk, hvit mann, langtidsansatt i den markedsliberale tenketanken Civita, faktisk har en politisk agenda når han skriver.

Larsens bok handler med andre ord om noe langt mere enn bare å beskrive utfordringene vi står overfor i vårt samfunn. Og godt er det. Rene problembeskrivelser er det svært mye av. Hvor vi enn snur og vender oss kan vi høre og lese beskrivelser av alle problemene – ofte kalt kritikk.

Skal en problembeskrivelse/kritikk være av minimal interesse så må man også evne å si noe om årsak. Jeg kan ikke tenke meg noe mindre samfunnsnyttig enn mennesker som kun peker på problemer uten å gjøre det minste forsøk på å bidra med årsaksforklaringer. Det blir dessuten umulig å få i stand en fruktbar samtale om løsninger uten en samtale om årsaker først.

Larsens bok har altså i seg alle elementene en god sakprosa bok bør ha med, men de er vevd slik inn i hverandre at det er ikke uten videre lett å få øye på hva som er hva. Det er en rotete bok, svakt bygget opp. Ønsker man å gå i dybden krever det et nitidig arbeide; først med å sortere alle påstandene som står hulter i bulter for så å forsøke skape en helhetlig mening ut av det som står.

Jeg har med andre ord gjort et forsøk på å rydde litt i sysakene. Først vil jeg se på hvordan han definerer demokrati og dernest gi en grundig gjennomgang av hvordan han forstår problemene; det vil si hvordan han forklarer problemene/hva han mener er årsaken til problemene. Løsningen som tilbys avslutningsvis kommer ikke som noen overraskelse.

Hva er demokrati?

Larsen skriver: «Et viktig grunnelement, kanskje det aller viktigste, for liberalt demokrati er ideen om verdipluralisme. Med pluralisme menes (for det første) spredning av makt, men også (for det andre) en gjensidig tillit til hverandres ønsker om et godt samfunn. Pluralisme kan ganske enkelt oversettes til mangfold. Pluralisme er en motsetning til det absolutte.» (s.32)

Kort sagt: Larsens definisjon av et demokrati er at det handler om mangfold. Det motsatte av mangfold er diktatur.

Til grunn for å muliggjøre mangfold, forteller Larsen, ligger maktfordelingsprinsippet forfattet av den franske opplysningsfilosofen Charles Montesquieu (1689 – 1755). Maktfordelingsprinsippet er en fordeling av makten mellom tre påstått uavhengige institusjoner, en lovgivende makt (folkevalgt parlament), en utøvende makt (Konge/regjering) og en dømmende makt (domstolene). Oversatt skal dette bety at folket velger selv sine politikere/politiske partier. Det politiske partiet som får flest stemmer får bestemme i den perioden de sitter i regjering. Det er valg hvert fjerde år. Når det gjelder den dømmende makten så ligger denne makten hos rettssystemet. For å bli dommer må man enten ha en juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap, og en høyesterettsdommer blir utnevnt av Kongen i Statsråd, hvilket i praksis betyr av regjeringen. (I USA utnevnes høyesterettsdommerne av sittende president.)

Utover det at demokratiet består av maktfordelingsprinsippet og at menneskene har tillit til hverandre, handler demokratiet også om: «... fri presse med mediemangfold og et sterkt forsvar av ytringsfrihet og menneskerettigheter. Vi har lover som skal sikre et fritt og regulert marked med rettferdige konkurranseforhold og en åpen økonomi med vern mot korrupsjon og nepotisme.» I tillegg ligger vern av mindretallet i kjernen av et liberalt demokrati, og ett av det viktigste formålet er å beskytte individet mot overgrep fra majoriteten eller staten. (s. 16) Og sist men ikke minst: «Demokratiet vårt er endringsvillig og dynamisk.» (s.18)

Demokratiet beskrevet over i imidlertid i trøbbel. Det er i sannhet svært besynderlige greier. Hvordan kan et rettferdig samfunn som hviler på tillit, der makten er jevnt fordelt, der loven dømmer rettferdig og alle får lov – og vi må dermed anta lik mulighet – til å snakke fritt, likevel være truet?

Hva er problemene?

Frihetsaksen

Larsen skriver: «Sett fra et liberalt ståsted oppstår problemene når politiske grupperinger vurderer den tradisjonelle høyre- og venstreaksen som viktigere enn frihetsaksen.» (s.21) Den såkalte frihetsaksen handler om det grunnleggene spørsmålet folket må ta stilling til, og det er: Ønsker vi frihet eller ønsker vi diktatur?

Larsen ønsker seg frihet. Denne friheten er truet i dag: «Det siste tiåret har vist oss at liberale demokratier sliter, både under press av egen politikk og feilslag, men også fordi illiberale og autoritære krefter vokser. Populisme i ulike varianter har for alvor gjort sitt inntog i vestlig politikk.» (s.22)

Hvilke feilslag liberale demokratier skal ha gjort, synes Larsen er uinteressant. Isteden bør vi ta inn over oss at: «Liberalt demokrati gjenspeiler det – for noen – sørgelige faktum at vi aldri vil kunne bli perfekte sosiale skapninger i et perfekt tilrettelagte samfunn, der alle opplever og erfarer verden på samme måte og oppfører seg etter en oppsatt plan. Et liberalt demokrati vil derfor av ’natur’ aldri kunne være et perfekt samfunn. Liberalt demokrati er rot og kompromisser, men med et solid rammeverk av nasjonalstat og lover. Liberalt demokrati er rotete fordi det SKAL VÆRE ROTETE. Mennesker med så mange forskjellige preferanser, legninger, interesser og normer, at om de skal involveres i demokratiet (og det skal de), må resultatet bli det motsatte av strømlinjeformet (les diktatur.)» (s.33)

Den virkelige utfordringen vi står overfor, i følge Larsen, vil derfor være å hindre at de totalitære/autoritære kreftene å komme til makten. Det kommer klart frem at Larsen mener at demokratiforskjempernes viktigste opgave i dag er å bekjempe disse fiendene av demokratiet. (s.134)

I følge Larsen er det i de politiske ytterpunktene at vi finner illiberale og autoritære krefter: «Både ytre venstre og ytre høyre snakker om mer frihet, mer makt til folket, men ønsker seg egentlig politiske systemer der staten er stor og autoritær.» (s.22)

Autoritære ideer.

Larsen forklarer: «Det som kjennetegner autoritære ideer, er troen på en eller annen form for fullbyrdelse av historien (utopiske visjoner). Det vil altså si at mennesker egentlig, selv om de kanskje ikke vet det selv, har ett sett med grunnleggende egenskaper og behov som peker i en retning, mot et felles gode. (...) Vi snakker om politiske krefter, som på mystisk vis, fremstiller fremtiden som forutbestemt. Om politiske krefter som gladelig rir på kaotiske tidevannsbølger: Vi har egentlig ingenting vi skulle ha sagt. Vi er alle styrt av krefter som er større enn oss selv, nedfelt i historisk lovmessighet eller tidens elv. Om det er klassemotsetning eller nasjonens sjel, vil krise føre oss inn på rett spor, i en ustoppelig utvikling.» (s. 32-33)

Larsen fortsetter med å forklare at hvis vi: «.. lar utopiske ideer gå fra ren teori til statsform har konsekvensen som oftest vært autoritære samfunn. Det er ikke det menneskelige potensial som er blitt fullbyrdet, men snarere maktens absolutte potensial. Noe forenklet kan vi si det slik: Jo mer du tror du har rett, jo sikrer du er på at du står for DET OBJEKTIVT GODE – at dine meninger kan redde verden -, desto lettere kan du komme til å tro at motparten står for det motsatte – DET OBJEKTIVT ONDE. Og desto mer opprørende er deres feiltagelser. Hvis du tror at din egen lære kan redde menneskeheten, hva da med de som er uenige med deg? Da er veien kort til å se ned på mennesker som ikke deler synspunktene dine. Motsetninger oppfattes som fiendskap, motstandere som antagonister, som motarbeider ditt forsøk på å nå ditt storslagne mål.» (s.34)

I henhold til Larsen er utopistene (også kalt populister), som definert over, primært å finne på ytterfløyene av de politiske partiene. Disse: «Radikale populistene har en del åpenbare fellestrekk. De deler den samme forakten mot det liberale og et liberalt demokrati som speiler menneskene i alt sitt mangfold. En rekke radikale populistpartier uttrykker samtidig beundring for – eller samarbeider med – autoritære typer.» (s.53) Et annet fellestrekk på begge ytterliggående fløyer er at det: «.. eksisterer en oppfatning om at det bestående systemet er pill råttent og at en radikal omveltning er nødvendig.» (s.60)

Disse autoritære lederne er skumle vesener, derom er Larsen i liten tvil. «De som er fiender av demokratiet vet veldig godt hvilke strenger de skal spille på.» (s.15) Populistene er, i følge Larsen, for eksempel godt klar over at høy tillit er en viktig og grunnleggende pilar i demokratiet: Nettopp av denne grunn er: «.. populismens kjennetegn som oftest at de kjører knallharde kampanjer mot institusjonene som er basert på menneskets natur, gjerne med det mål å forsterke den mistilliten som måtte være der fra før.» (s.75) «Taktikken går ut på å oversvømme nettet med desinformasjon og rene løgner. Jo mer, dess bedre. (...) Alt som kan skape kaos er velkomment.» (s.108-109)

Innvandring og identitet.

Hva samler populistene og de autoritære? Larsen skriver: «.. det er liten tvil om at et felles referansepunkt er innvandring og identitet.» (s.60) Larsen ønsker imidlertid å problematisere bildet media gir. Han påpeker at det er ikke sikkert at det som presenteres som ett politisk samlepunkt (være seg innvandring eller identitet) nødvendigvis omhandler det populistene grunnleggende sett har til felles. Hva har så populistene grunnleggende sett til felles? I følge Larsen er det ikke mulig å skissere et entydig bilde da populismens fremvekst egentlig ikke handler så mye om politikk i det hele tatt, men om protest. Protest mot hva? Han refererer til statsviteren Mc Williams som sier at: «Trumpismen bygger på en antagelse at elitene ikke har tenkt å gi vanlige folk innflytelse, uansett hva de gjør. Da kan de like gjerne gjøre elitene forbanna med det eneste verktøyet de har får hånden. Stemmeseddelen.» (s.66)

Larsen selv synes denne analysen høres drøy ut, og dessuten arrogant: «Det blir lett til en fremstilling av alle de millionene som stemmer på Trump og andre i samme leia her i Europa, som hevngjerrige og simple.» (s.66) Men, fortsetter Larsen, hvis vi legger bort de verste hevntankene, så er Mc Williams kanskje inne på noe: «Mennesker er sosiale skapninger, ikke først og fremst politiske. I lengden vil mennesker som føler tilhørighet og identitet til en flokk, reagere med sinne og avsky over andre som på ulike vis forteller dem at de ikke er like verdifulle som andre. (s.66)

Larsen mener at når populistene agerer som beskrevet over så glemmer de det overordnede. Tilhørighet og identitet er et kulturelt spørsmål og har lite med politikk å gjøre. Når populistene lar kulturelle impulser som nasjonale tilhørighet og yrkesaktive identitet overdøve alt annet, så handler det mest om følelser og behovet for å tilhøre en flokk. Således ender de opp med å støtte autoritære/totalitære ledere som spiller på deres sentimentale og nostalgiske strenger for alt det er verdt. Fremmedgjorte mennesker som ikke forstår helheten og hva som overordnet sett egentlig er til det beste for dem, har en skremmende tendens til å knytte seg til autoritære ledere, autoritære ledere med demagogiske trekk slik som: «.. et sterkt ego (narsissisme) som overstyrer egen usikkerhet, mangel på impulskontroll, et aggressivt og kynisk menneskesyn, rigiditet, forestillinger om å utvise kontant tøffhet, antiintellektualisme, konspiratoriske ideer, hang til sterotypier og utdefinering av grupper, samt intoleranse og generelle forakt for nyanser.» (s. 83)

Årsaker.

Dragning mot det autoritære.

Larsen tar en nærmere titt på hvordan det kan ha seg at så mange mennesker blir dratt mot det autoritære. Vi går dypere inn i hva som er årsakene til at de rotløse urokråkene tar sin plass i samfunnet og truer demokratiet. Larsen skriver: «Gjennom historien har veldig mange mennesker under spesielle omstendigheter gitt sin tilslutning til autoritære og rasistiske ideer.» (s.86) Larsen sier litt om disse spesielle omstendighetene innledningsvis i sin bok. Han skriver: «Europa og USA har endret seg dramatisk det siste tiåret eller der omkring. (...) Vi er utsatt for kanonader av informasjon, uten filter, via nye teknologier. Folk har fått nye fellesskap og nye arbeidsmarkeder. Innvandringen har gjort oss flerkulturelle.» (s.12)

Dette er virkeligheten i følge Larsen, og han mener at som demokratiske borgere er det vår oppgave å tilpasse oss denne situasjonen, ikke protestere. Hvis man reagerer er man i følge Larsen, radikal og: «ulike radikale grupperinger ser nytteverdien av et urolig landskap (et samfunn i endring). Krise er som skapt for demagoger og kaosryttere.» (s.12) For å underbygge sine holdninger viser Larsen til vitenskapsmenn som konkluderer med at endringer i samfunnet, som for eksempel øket fattigdom og arbeidsløshet, har gitt grobunn for fremmedfiendtlighet og lengsel etter sterke ledere. Men, kan vi lese, det er ikke alltid fattigdom og nød som trigger radikalitet. Det kan like gjerne være at vi fra naturens side er jegere som beskytter vårt terriotorium. Radikalisme kan med andre ord også skyldes at enkelte mennesker fremdeles lever i henhold til instinkter utviklet i steinalderen.

Radikalitet kan altså skyldes reell fattigdom, ur-instinkter og, sist og ikke minst, radikalitet kan også skyldes psykotisk personlighetsforstyrrelse. I så henseende viser Larsen til Frankfurterskole filosofen Theodor Adorno, som skal ha ment at: «.. en viss andel av befolkningen har mer eller mindre medfødte autoritære personlighetstrekk, og at disse utgjør kjernen i autoritære bevegelser, mens resten av befolkningen lar seg lede i ulike retninger når samfunnet polariseres.» (s. 86)

Larsen støtter seg særlig til den siste vitenskapelige forklaringen og spør derfor videre: «Når er det mennesker lar seg lede til å følge tyranner eller til og med begå grusomme handlinger? Hvor er vippepunktet?» (s.86) Larsen viser til Civita filosofen Lars Fr. Svendsen som hevder at: «Det onde utspiller seg der menneskelige bånd blir oppløst, der konkrete relasjoner forvitrer til fordel for abstrakte identifikasjoner av andre som kun medlemmer av en gitt gruppe eller lignende. For å bruke et bibelsk bilde (Matteus 25: 31-33): Når vi deler verden inn i sauer og geiter, de gode og de onde har sauene – de selvoppnevnte gode – en tendens til å utsette geitene for de mest forferdelige ting.» (s.87)

De som reagerer på endringene er ikke bare radikale, de er onde også.

Orden i kaoset

Etter å ha sparket skikkelig hardt mot sine medmennesker som han mener truer vårt demokrati, tar Larsen et skritt tilbake og forsøker å se en helhet i det som utspiller seg. Til grunn for alle de sprikende interessemotsetningene på ulike nivåer som utspiller seg i dagens samfunn, er Larsen: «.. ganske overbevist om at den virkelige motsetningen vi ser om dagen handler om at den gamle og den nye tiden er på kollisjonskurs.» (s.71) «Konflikten foregår i grove trekk mellom de som føler at majoriteten i nasjonen er under press og de som mener at nasjonen ikke lenger eies av majoriteten. Der den ene gruppen ser bakover i historien og vil tilbake til sånn det var før, ser den andre gruppen fremover, mot en flerkulturell verden. Den ene siden snakker om et nasjonalt fellesskap med felles verdier, plikter og tradisjoner, mens den andre siden ser for seg en nasjon bestående av individer og grupper med ulike verdier og krav på nye rettigheter. De reaksjonære (de som ser seg tilbake) bygger sine visjoner på et luftslott, på en fortid som innlysende nok ikke kommer tilbake.» (s.79)

Jeg antar Larsen her gjør et forsøk på å forstå populistene. De er kanskje ikke nødvendigvis fascister, nazister, rasister og antisemittistiske, men rett og slett nostalgikere. Fiendene av demokratiet liker rett og slett ikke at samfunnet forandrer seg – og det er selvsagt et stort problem når man tross alt lever i et demokrati som i sin essens er både endringsvillig og dynamisk. (s.18)

Larsen avslutter sin bok med et paradoks som han, og mange med ham, åpenbart finner interessant, dette at det parallelt med at folk aldri har hatt det bedre så vokser også misnøyen. Mye vil ha mer-syndromet. Faktum synes for Larsen å være at elendighet og diskriminering minsker, men... dess mer folk får oppfylt av ønsker og behov, øker forventningene. Mon tro, undrer Larsen, om det vi kanskje er vitne til i dag, og som potensielt kan føre til demokratiets undergang, er at folk aldri får nok. De krever og krever og dess mer man gir dem, dess mer krever de. Den umettelige massen. Gi dem lillefingeren og de vil svare med å ta hele hånden. Aldri fornøyde.

«Det er neppe for drøyt å hevde at vi lever i misnøyens tid», sier Larsen (s.113) For Larsen er det et paradoks dette: «.. at der så mange har det bedre enn noensinne – i en rivende teknologisk utvikling i en moderne kapitalistisk verden – fortsetter gårsdagens ideer, fordommer og løsninger å leve i beste velgående.» (s.113)

Løsning

Larsen vover seg utpå med forslag til løsning: «De politiske partiene må selge fremtidsrettede og optimistiske budskap, men de må også ha løsninger som kan gjøre vondt.» (s.134) Hvorfor politiske løsninger må gjøre vondt og eventuelt hvem det vil gjøre vondt for, sier han ikke noe om. Det blir lett å forstå ham dithen at i endringstid så må selv demokrater ta noen grep som folket ikke nødvendigvis gir sin tilslutning til.

Oppsummering/avsluttende kommentar.

Larsen vier en paragraf innledningsvis i sin bok der han anerkjenner at vårt samfunn i dag er preget av spesielle omstendigheter hva endring angår, men uansett hvor spesiell virkeligheten måtte være for folk flest i dag, så er Larsens entydige og enkle svar dette at: I demokratiet har vi tillit og i demokratiet vårt skal vi være endringsvillig og dynamisk. En ekte demokrat er dynamisk og endringsvillig. Man tilpasser seg. Larsen, og veldig mange med ham, har i årevis påpekt at vi i vårt samfunn har aldri hatt det bedre. Derfor er protestene og uroen som utspiller seg bortimot uforståelig for den ekte demokraten. Eneste svaret de kommer opp med er at det må være noe galt med alle dem som ikke tilpasser seg.

I så henseende viser Larsen til historien og hevder at i endringstider vekkes psykotiske demagoger til live med sine autoritære og rasistiske ideer. Det største problemet, får vi høre, er imidlertid ikke demagogene, men alle dem som velger å følge demagogene. Det er derfor viktig å forstå hvem disse populistene er. I følge Larsen handler det om mennesker som er opptatt og kultur og tilhørighet, hvilket i hans øyne ikke har noe med politikk å gjøre. Hva mer er sitter disse menneskene fast i en jeger-mentalitet som i sin natur er nostalgisk. Når deres røtter blir revet opp kommer ondskapen frem.

Det kommer tydelig frem at demokratiets fiende er alle dem som i en eller annen forstand motsetter seg endring, og som derfor ender opp med å stemme på fascistiske demagoger. Demokratiets undergang vil skyldes det at mange av oss ikke er endringsvillige og dynamiske nok.

At autoritære demagoger stikker sine hoder frem i endringstider, er det lett å være enig i. Begynnelsen av forrige århundre var preget av store endringer med påfølgende uro, og demagoger som Hitler, Stalin og Mussolini kom til makten. Det samme skjer i dag; vårt samfunn er preget av store endringer og menn som Trump (og Putin) kommer til makten. Alle red frem på å dyrke misnøyen hos folket, for derpå å vise sitt sanne ansikt. Dette gjenstår selvfølgelig å bevise 100 prosent hva Trump angår, men jeg er helt enig med Larsen, og alle andre liberale demokrater, i at Trump på ingen måte er en folkets mann.

Det burde imidlertid ha kommet klart frem over at de liberale demokratene ikke på noen måte er mindre autoritære enn sine politiske motstandere. Alle dem som føler uro for de radikale endringene vi står overfor, får sitt pass påskrevet. Larsen selv sier at i forhold til frihetsaksen teller den parlamentariske aksen lite. I dag handler det om valget mellom frihet eller diktatur, og derfor må politiske motstandere som protesterer, bekjempes. I motsetning til liberale demokrater er motstanderne i mot mangfold, og således for diktatur.

Larsen tegner frem et tydelig bilde av en fiende. Av den grunn blir det også så håpløst når han på den andre siden skriver ting som: «Hvis du tror at din egen lære kan redde menneskeheten, hva da med de som er uenige med deg? Da er veien kort til å se ned på mennesker som ikke deler synspunktene dine. Motsetninger oppfattes som fiendskap, motstandere som antagonister, som motarbeider ditt forsøk på å nå ditt storslagne mål.» (s.34)

Larsen har åpenbart havnet i det liberale dilemma som Hans Skervheim slo i mynt.¹ Det kommer til uttrykk ved fundamentale selvmotsigelser, og er således et opphør av rasjonell kommunikasjon. Utgangspunktet for å bli fanget i det liberale dilemma, er en ukritisk oppfatning om at mangfold er et ubetinget gode koblet med lav bevissthet i forhold til premissene som driver vårt samfunn fremover.

Kort sagt: Det offentlige preges således av liberale demokrater på den ene siden og trumpister på den andre, begge av det autoritære slaget. For oss vanlige dødelige blir det et valg mellom to onder. De som lyver eller de som latterlig- og ymyndiggjør.

Ubesvarte spørsmål.

Innledningsvis stilte jeg spørsmålet: Hvordan kan et rettferdig samfunn, som hviler på tillit, der makten er jevnt fordelt, der loven dømmer rettferdig og alle får lov – og vi må dermed anta lik mulighet til – til å snakke fritt, likevel være truet?

Saken er at det liberale demokrati hviler på noen grunnleggende premisser som det aldri snakkes om. Kreftene som tvinger frem endringer i vårt samfunn, og som vi blir pålagt å tilpasse oss, er det bemerkelsesverdig stille om. Hvis demokratiets frie borgere skal tilpasse seg endringer så er det imidlertid ikke urimelig å forvente at det blir tydelig gjort rede for hvorfor endringene skjer. Uten en forståelse for hvilke premisser det er snakk om, vil vi heller ikke tilegne oss forutsetningene vi trenger for å forstå hva endringer i samfunnet vil medføre på sikt.

Hva årsaker til endringer angår så begynner de fleste i dag å forstå at det har å gjøre med ny teknologi. Det begynner omsider også å gå opp for stadig flere at det er snakk om en type teknologi som vil endre vårt eksistensgrunnlag, både på jobb og privat, på fundamentalt vis. Hvorfor vårt samfunn utvikles i henhold til teknologi, og at det kreves tilnærmet ukritisk tilpasning av oss alle, er det imidlertid ingen som snakker om. Hva mer er; ingen vet hva dette fundamentalt nye samfunnet vil ha å tilby neste generasjon. ²

Et samfunn i endring

Vårt tekno-kapitalistiske samfunn er i radikal endring. Vi skal bevege oss fra et industrisamfunn til et såkalt kunnskapssamfunn. Hva er et såkalt kunnskapssamfunn? Hvilke premisser driver frem utviklingen?

Det aller viktigste spørsmålet vi må søke svar på i dag, slik jeg ser det og som jeg har skrevet en bok om, er hvordan det kan ha seg at det ikke eksisterer noen demokratiske samtale om disse fundamentalt viktige problemstillingene. Det demokratiske maktfordelingssystemet er en god ide, men er i seg selv ikke nok for å sikre folkestyre hvis man unnlater å ha en demokratisk samtale om premissene for kunnskap og makt – det som driver utviklingen av vårt samfunn «fremover».

I boken «Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen», konkluderer jeg med at et naturvitenskapelige paradigme har blitt en internalisert ideologi som ingen lenger vil eller kan stille spørsmålstegn ved. Vi har blitt et sekulært samfunn som både lek og lærd mer eller mindre bevisst støtter opp under. Vi har blitt sekulære fanatikere – selv Kristendommen har blitt sekulær.

Til grunn for den sekulære fanatismen ligger en blind og gjerne ubevisst overbevisning om at utvikling av teknologi er evolusjon. Når teknologi blir oppfattet som evolusjon blir tilpasning svaret. Nå er vi i den situasjonen at ny teknologi er i radig utvikling og det er, hvis vi skal følge myndighetenes råd, om å gjøre å henge med. Det er krav om at vi må, og skal, tilpasse oss.³ Man ser ganske enkelt ingen annen vei inn i fremtiden. Teknologi blir oppfattet som evolusjon.⁴

Den akselererende teknologiske utviklingen vi står overfor i dag skjer imidlertid ikke helt av seg selv. Tvert om. Den er et resultat av en ideologi. Pådriverne for utviklingen og tilpasning finnes overalt; i næringslivet, i politikken, i media og hos teknologene selv. Herfra springer en massiv markedsføring. Og ikke minst i skolen er kravet om tilpasning stort. Skolen har i tradisjonell stil fått i oppgave å formidle og tilrettelegge. I dag skal vi gå fra kunnskap til kompetanse – en bevegelse som nettopp handler om å gjøre oss samfunnsgagnlige innenfor en ny teknologisk virkelighet.

Massiv markedsføring og krav om bruk og tilpasning er sentrale drivkrefter, men primært får altså teknologiutviklingen sin beste drahjelp fra den tenkningen (vitenskapelig metode) skolesystemet gjennom generasjoner har promotert og som i dag ligger til grunn for enhver operativ strategi vi alle bruker enten vi duger til det eller ikke.⁵ Det er en type tekning bygget på motsetninger og som har medført at vi i dagens endringssituasjon ikke evner å skue forbi de tradisjonelle politiske motsetningene som i endringstider tilspisser seg. Man ender opp med å snakke om frihet versus diktatur – de tradisjonelle politiske motsetningene når (nok en gang) sitt dramatiske høydepunkt. De politiske konfliktene tiltar og krig truer. Vi klarer ikke å heve blikket. Vi ser ganske enkelt ikke hele bildet.⁶

Klarer man å heve blikket vil man imidlertid kunne få øye på ideologien bak det hele. Det er snakk om et partiklulært naturvitenskapelig verdensbilde som vi lever innenfor, og som har satt seg i ryggmargen – som har blitt internalisert. Det er innenfor denne ideologien at både de liberale demokratene og de fascistiske demagogene opererer. Begge er nemlig entusiastiske forkjempere for å implementere nøyaktig de samme teknologiske endringene. Den eneste forskjellen er at de autoritære demagogene er såkalte akselerasjonister – at de vil få fortgang på endringene, mens demokratiet åpner opp for folkelig diskusjon om enkeltsaker. Kritikk av enkeltstående saker er såvisst ingen mangelvare i et demokrati. I endringstider tiltar kritikken. Det er imidlertid svært viktig å merke seg at enkeltstående kritikk og debatt ikke har det i seg å endre noe som helst. Det er en strategi for å demme opp mot en for rask utvikling og gi så mange som mulig en følelse – en illusjon – av medbestemmelse. Det store problemet med kritikk av enkeltsaker, er at en slik kritikk ikke evner å gå i dybden hva gjelder årsaker til problemene. Man ender som regel opp med å finne seg en meningsmotstander, krangle om løsning og eventuelt skylde på motstanderen hvis ting går dårlig. Og slik går nå dagan.. Bård Larsen gjør det samme, men han er modig hva temavalg angår.

Uansett, poenget er altså at debatt og samtale om enkeltstående saker, være seg helse, skole, politi, eldreomsorg, utenrikspolitikk, innvandring eller what ever, alltid har et iboende grunnleggene og udiskutabelt premiss som da er; ny teknologi basert på et partikulært vitenskapsteoretisk kunnskapsgrunnlag.⁷

Dette naturvitenskapelige verdensbilde begynte å ta hold med den formelle etableringen av vitenskap for tre hundre år siden. Konsekvensene av dette verdensbildet er i dag i ferd med å nå helt nye dimensjoner, og med mindre vi forstår kreftene som i dag fremmer utviklingen – og svært lite i det offentlige mediebildet tyder på at hverken myndighetene eller folk flest gjør det (men det kan være at folk, i det private, har begynt å undre seg) – så synes det soleklart at vi er i ferd med å bevege oss fra en tradisjonell Humanistisk virkelighetsforståelse frem mot en Transhumanistisk virkelighetsforståelse. Norges fremste transhumanist, Ole Martin Moen, definerer for oss: «Transhumanismen er en påstand om at vi bør bruke teknologi for å gjøre betydelige endringer i menneskets natur.» Det vil bety slutten på det biologiske menneske.

Jeg er en av dem som protesterer mot samfunnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg er i mot endring. Tvert om. Alt jeg skriver om handler, i en eller annen forstand, om det store behovet vi i vårt samfunn har for endring. De endringene vi daglige må forholde oss til, og ikke minst de endringene som myndighetene vil at barn og unge skal lære seg å håndtere for å bli såkalt samfunnsgagnlige, er imidlertid en type endring jeg ikke har mye til overs for. Det er da heller ikke egentlig snakk om noen endring, men om en videreføring av noe veldig tradisjonelt. Det vi erfarer av endring og omstilling i dag handler med andre ord ikke om noen fundamental endring men, «takket være» ny teknologi, om en akselerering – ett kvantesprang – inn i et stadig mer avansert teknologisert samfunn. Det kapitalistiske teknologisamfunnet er i en eksponentiell utvikling.

Min konklusjon er derfor: Demokratiet vårt er i trøbbel fordi det har rent glemt å inkludere en dialog om premissene for samfunnsutvikling. Det er svært uheldig fordi folket mister taket på hva det er som faktisk utgjør fundamentet for vårt samfunn. Mister vi fundamentet, mister vi også oss selv. Da er grunnlaget lagt for at vi alle, med letthet, kan utføre onde handlinger. 

Noter: 

1 For Larsen og liberaldemokater generelt er mangfold den viktigste og grunnleggende ideen i et liberalt demokrati. Spørsmålet blir: hvor mye mangfold tåler et samfunn før vi havner i relativisme? Hvordan kan et samfunn fungere hvis alt er like gyldig? Dette var dilemmaet som Hans Skjervheim bragte på bane for over femti år siden, det såkalte liberale dilemmaet: Det liberal dilemma handler om at et helt «tomt» og verdifritt liberalt standpunkt faktisk ikke er mulig, og at når en agerer som om det var det, så blir en autoritær. For utdypning se gjerne: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html  og    https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/tid-for-helhet.html 

2 For utdypning, se gjerne: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/ny-teknologi.html

3 Institusjoner har fått en ny ledelsesfilosofi: https://ckfadum.blogspot.com/2024/03/den-nye-ledelsesfilosofien.html

4Franco Berardi har skrevet svært informativt om dette: Se f.eks. «Futurability. The age of Impotence and the Horizon of Possibility.» Verso, 2017

5Dette er vitenskapsteoriens anliggende. I boken «Et sekulært samfunn» går jeg grundig inn på vitenskapens metodologi og utfordringer vitenskapen har med ideologisk overstyring. Iain McGilchrist har også skrevet svært interessant om utilstrekkelig tenkning i vårt samfunn. Se blant annet «The Master and his emissary» https://www.ark.no/produkt/boker/dokumentar-og-faktaboker/the-master-and-his-emissary-9780300245929

6 Hvis man imidlertid aner murring og uro, at noe ikke riktig stemmer, så kommer positiv tenkning inn som en fin renselses-strategi (erstattet Gud, sies det) – en strategi som i disse dager har blitt en multi-milliard businessDet blir hevdet, innenfor en nyetablert gren av psykologifaget, at motivasjonsindustrien er et ektefødt barn, og en forlengelse, av den tradisjonelle mainstream psykologien. Felles for motivasjonsindustrien og mainstream psykologi er at begge tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet – snakk om problemene dine, finn noen strategier for å håndtere dem (gjerne positiv tenkning) og move on. For utdypning se: http://ckfadum.blogspot.com/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html

7  Diverse artikler for utdypning: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/hvor-aktuell-er-jurgen-habermas-i-dag.html , https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html , https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/transhumanisme.html

Meditation on Love

 

DEN NYE LEDELSESFILOSOFIEN

Det følgende er et utdrag fra boken: "Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen."   https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-sekulrt-samfunn-transhumanismen.html

Vi kan ofte høre og lese om behov for omstilling og endring; innenfor institusjoner, bedrifter og organisasjoner. I sammenheng med disse store endringene vi står overfor, og utfordringene med å få folk med på endringene, hører vi også ofte om behovet for god ledelse. Utdannelse innen ledelse har således blitt en blomstrende ny studieretning, og er i dag pålagt hvis man for eksempel har lyst til å bli rektor på en skole. Hvis du på tross av ledelsesutdanningen fremdeles skulle slite med obsternasige underordnede kan du få hjelp av en coach. Coacherne har selvfølgelig også etablert seg solid innen ledelsesutvikling. Coacherne innen ledelsesutvikling hevder, naturlig nok, å være særlig eksperter på endringsprosesser.

 

Ingvar Lona, Seniorrådgiver og ansvarlig for lederutvikling og omstilling i det internasjonale bemanning-selskapet AS3 kan fortelle oss at når omstilling mislykkes skyldes det som regel manglende innsikt hos ledelsen om: «normale psykologiske reaksjoner på endring. Motstand og usikkerhet er eksempler på slike normale reaksjoner som oppstår nærmest uansett innholdet i omstillingen. Dermed blir det viktig å få innsikt i hvordan arbeidstakere vanligvis reagerer på endringer og en innsikt i innholdet i ulike typer omstillinger, hvis vi skal forstå hvorfor omstillinger lykkes eller mislykkes.» Når det gjelder hva endringene vi i dag må forholde oss til faktisk består av, slår ledelsesekspertene seg til ro med at: «Det er rimelig å forvente at forut for en besluttet endringsprosess i offentlig sektor, ligger det et rasjonale.» Se: https://www.linkedin.com/pulse/er-offentlig-sektor-klar-endringer-ingvar-lona

 

Mennesker som vover å vise motstand mot endring blir med andre ord behandlet som psykologiske kasus som i grunnleggende forstand er redde og usikre. Når ledelsen møter motstand hos sine underordnede er det om å gjøre å forstå at motstanden ikke er rasjonell og meningsbærende, men bunner i en grunnleggende psykologisk frykt og usikkerhet. De som utviser motstand blir egentlig regnet for å være psykologisk forstyrrede fjols og slike bør man forholde seg til med en godmodig nedlatenhet. Akk, for en arroganse. 

 

Men det aller mest betenkelige er den blinde aksepten man utviser i forhold til endring. Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg kommer i hu det jeg har lært om en såkalt Byråkratisk ondskap. Byråkratisk ondskap handler om at ansvaret i samfunnet forvitrer, man gjør bare det man får beskjed om. Dette gir en skikkelig uggen påminnelse om rettsakene mot nazistene etter andre verdenskrig. Mange av dem hevdet at de fulgte bare ordre, og hadde begrenset eller ingen forståelse og kunnskap om hvordan ens egne handlinger falt inn i et større politisk maskineri. Jeg anser det med andre ord som svært alvorlig når vi i et såkalt demokrati mangler evne og/eller vilje til å delta  aktivt i hva endringene skal handle om, men isteden bare ukritisk anta at myndighetenes krav er et godt og fornuftig rasjonale, tilpasse oss og stole blindt på at det hele er av det gode. 

Vil du ha innblikk i eksempler fra hverdagen kan du for eksempel lese denne: https://www.forskerforum.no/dekanatets-diktatur-bernt-sofus-tranoy/

Biologisk og sosialt kjønn. Del to

Innledning 

I del en forklarte jeg forskjellen på biologisk og sosialt kjønn og hvorfor kjønn ble et eget vitenskapelig fagfelt. Videre viste jeg til det jeg mener var, og er stadig, store svakheter med premissene som ble lagt til grunn for forskningen, og hvorfor disse svakhetene er en viktig grunn til at kjønnsforskere og lhbtqia+ bevegelsen i dag kan avskrive betydningen av biologisk kjønn. Kjønn, blir vi fortalt, er noe som sitter i hode. Det betyr videre at vi kan velge hvilket kjønn vi vil være. 

Del en kan leses her: https://ckfadum.blogspot.com/2024/01/biologisk-og-sosialt-kjnn-lgbtqia.html

Individenes valgmuligheter synes uendelige i vårt samfunn. Problemet er bare at vi lever ikke innenfor et anarki. Vi lever i et samfunn der det legges sterke føringer på oss og på utviklingen. Disse føringene er det imidlertid ingen som snakker om og det tilsier en svært overfladisk forståelse av hva FRI VILJE faktisk handler om. Vi lar oss blende av alle de overfladiske valgene vi står fritt til å velge mellom i hverdagen, mens vi fullstendig glemmer å stille spørsmål ved hvor vi får våre ønsker fra. 

Spørsmålet om hvor vi får våre ønsker, ideer og oppfatninger fra, forsøkte noen positivismekritikere å sette på den vitenskapelige dagsordenen for et halvt århundre siden. Positivismekritikerne ønsket å inkludere en samtale om ulike virkelighetsforståelser i forskningen. Av ulike OG uavklarte årsaker, ble kritikerne skyflet av banen.2 Som jeg vil forsøke å vise i det følgende er dette årsaken til at kjønn i dag kan relativiseres. 

Avslutningsvis vil jeg trekke trådene mellom kjønnsforskning og pedagogisk forskning/dannelsesforskning. Det finnes mange paralleller, både hva vitenskapsteoretisk posisjonering og tema angår. Tilsammen håper jeg det vil belyse tankegodset som ligger til grunn for samfunnsutviklingen i dag. 

Vi må gå til vitenskapsteorien. 

For bedre å forstå kjønnsforskningen og den utviklingen fag-displinen tok,  må vi kjenne til vitenskapsteori og også ha en grunnleggende innsikt i vitenskapens historie. Det første man bør huske på er at humanistisk vitenskap er et veldig ungt fenomen hvis man ser bort fra historiefaget. Så og si alle samfunnsvitenskapelige disipliner ble etablert på 1900 tallet i Norge, mange er ikke hundre år gamle en gang. 

I samfunnsvitenskapens første fase opererte man med naturvitenskapens premisser for forskning. Noen prominente professorer formulerte hypoteser/store teorier om hva de mente var interessant å forske på, i prinsippet lik tankegang som lå bak bygging av fly og medisiner, og disse hypotesene ble forsket på ved hjelp av den hypotetisk deduktive metode. (forskning for å bygge en Nasjonalstat stod lenge i fokus) Man tenkte at dette skulle gi oss fornuftige svar på problemer vi balet med i samfunnet. 

På 50- og 60-tallet kom de såkalte positivismekritikerne, også omtalt som hermeneutikere, på banen. De hevdet at man kan ikke forske på samfunn og mennesker med de samme metodologiske prinsippene som ble anvendt i naturvitenskapen. Hermeneutikk som metode ble presentert, og denne bestod av to innsikter. Den første innsikten, den enkle hermeneutiske erkjennelsen, sier at emnet som forskes på må plasseres i kontekst. Den andre innsikten, den doble hermeneutiske erkjennelsen, krever at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. Den doble hermeneutiske erkjennelsen etterlyste refleksjon omkring etablering og bruk av determinstiske store teorier, slik vi eksempelvis har sett over at kjønnsforskerne fikk stort mandat til å bedrive. På godt norsk betyr det at forskerne bruker politiske problemstillinger som Sannhet, og slipper unna med det. 

De to hermeneutiske innsiktene henger nøye sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor er det underlig og svært betenkelig at vitenskapen, i det den beveget seg fremover, fullstendig kunne la den doble hermeneutiske innsikten ligge igjen som søppel på den vitenskapshistoriske skraphaugen. Dette er svært alvorlig fordi forskningen ikke utvikler en evne til å se seg selv utenifra og således ikke evner å skille politikk fra forskning. 

Konsekvensen blir altså at forskningen blir subjektiv og derfor politisk/ideologisk fremfor å bestrebe seg på å være så objektiv og nøytral som mulig. Vi vil alltid være barn av vår tid og vårt sted, men det er mulig å oppnå en stor grad av objektivitet. Som jeg skriver i artikkelen; 'Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati': "Det burde inngå i forskerens rolle som selvsagt å problematisere rammene for vår eksistens. Bare på den måten kan forskningen håpe på tilnærmet vitenskapelig objektivitet. Slik er det imidlertid ikke i vårt samfunn. Det kan tvert om virke som om forskere flest ikke er klar over at der faktisk finnes rammer å diskutere. Det virker som om langt de fleste nøyer seg med å arbeide innenfor etablerte, uproblematiserte og gitte rammer. Selv om de ynder å forstå seg selv som hevet over politikk, de ser på seg selv som såkalte apolitiske, så er de i realiteten like subjektive – og dermed politiske – som alle oss andre. Ingenting galt med å være subjektiv og politisk. Vi er det alle sammen, enten vi vil eller ikke. Ikke dermed sagt at man ikke kan klare å oppnå en høy grad av objektivitet, men det forutsetter altså at man er i stand til/villig til å problematisere rammene for egen og samfunnets eksistens." 3 

Den doble hermeneutiske innsikten som åpner opp for problematisering av samfunnets rammer ble skviset ut av vitenskapsteorien. I dag er positivismestriden erkært død. Den enkle hermeneutiske innsikten derimot fikk blomstre for full maskin, og er den direkte årsaken til det tematiske og metodiske (hvorvidt man skal bruke språk-, tekst-, statistikk-, kunst-, arkitekturanalyse osv.) mangfoldet fikk slå ut i full blomst innenfor stadig uproblematiserte rammer. Den enkle hermeneutiske innsikten som krever at forskningsobjektet plasseres i kontekst fører i seg selv, naturlig nok, nettopp til dramatisk fremvekst av nye temaer og ulike typer kilder som krever ulike metodiske tilnærminger, og dess mer man forsker innser man at hvert enkelt individ er unikt, må vite. 

På 1960- og 70 tallet eksploderte med andre ord tilfanget av kilder, metoder og teorier på det konkrete nivå. Vi hører om Sosialhistoriens, marxismens, mentalitets-, kvinne- og kjønnsforskningens inntog. Nye temaer gir blikk mot nye kilder, metoder og teorier. Arkitektur og kunst blir kilder, metoder hentes inn fra andre fagfelt som for eksempel antropologi og litteratur. Vi får strukturalisme og poststrukturalisme. Alt sammen bidro, i større eller mindre grad til erkjennelsen om hvor vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens, og samtidens for den sakens skyld, samfunn. Dette er selvsagt en verdifull innsikt. Men å dyrke mangfold for mangfoldets egen skyld har nå resultert i en relativisme som ikke bare preger forskningen, men også media og politikk. For det første vil det si at alt er like gyldig, og således at verdivurderinger av individers personlige valg ikke lenger kan aksepteres, herav krenkelseskulturen. For det andre vil vi få et fragmentarisk meningsmangfold der det er tilnærmet umulig å få øye på samfunnets overbygning, hva som er premissene for samfunnsutvikling. Dette resulterer i ideologisk blindhet. Vi lever tross alt ikke i et anarki. 

Felles vitenskapelig metode for all vitenskap

I samfunnsvitenskapens første fase opererte man, som nevnt, med naturvitenskapens premisser for forskning. Noen prominente professorer formulerte hypoteser/store teorier om hva de mente var interessant å forske på, og disse hypotesene ble forsket på ved hjelp av den hypotetisk deduktive metode. Den hypotetisk deduktive metoden favner det konkrete metodiske mangfoldet beskrevet over. Man tenkte at dette skulle gi oss fornuftige svar på problemer vi balet med i samfunnet. 

Positivismekritikerne på 60- og 70-tallet bidro med viktige korrektiver, men ble effektivt slått tilbake. I dag står den naturvitenskapelige metoden sterkere enn noen gang. All forskning, både naturvitenskapelig og humanistisk, er solid underlagt samme naturvitenskapelig hypotetisk deduktive metode.

En felles metode for all forskning betyr at vi i dag står i en såkalt pragamatisk vitenskapsteoretisk posisjon. Denne posisjonen dominerer og tilsier dermed at vi står i et internalisert naturvitenskapelig paradigme. 

Pragmatisme er et vitenskapssyn uten en fast metodologisk posisjon; man velger seg isteden innfallsvinkel og kilde-metode etter forskningsobjektets særpreg. 

Kort sagt betyr dette at positivismestriden er lagt død, den doble hermeneutiske erkjennelsen eksisterer ikke i forskernes (og andres)  bevissthet, hvilket tilsier at man tar kunnskapsproduksjonen for gitt. Vi har fått kunnskapsproduksjon for kunnskapsproduksjonens skyld. Hva vi skal med all kunnskapen, og hvor all kunnskapen vil føre oss, er det ingen som snakker om. 

Et materialistisk menneskesyn 

Hva mer er, en felles naturvitenskapelig metode for all vitenskap tilsier en oppfatning av at menneske og samfunn kan og skal utforskes nøyaktig slik man forsker når man setter seg fore å lage en medisin, bygge et fly eller ser på fisken i dammen. Det at man tenker seg at mennesket kan forskes på akkurat slik man forsker på maskiner, og slik man har forsket på dyr, sier mye om vitenskapens rådende menneskesyn. Når man mener at man kan forske på mennesker på samme måte som man forsker på maskiner, så ligger det til grunn et såkalt materielt menneskesyn. Et materielt menneskesyn handler om at man i prinsippet ikke ser noe forskjell på en maskin og et menneske. Menneske er en maskin uten ånd, eller rettere - der ånd blir oppfattet som intelligens. Et materialistisk menneskesyn henger også nøye sammen med en stor tro på vitenskap. 

Veien videre 

Overskridelse av tradisjonelle motsetninger

Det er altså i en pragmatiske vitenskapsteoretisk posisjonering innenfor et naturvitenskapelige paradigme at biologisk kjønn kan bli en relativ størrelse. Hvis biologisk kjønn kan bli relativt, så kan alt bli relativt.  

Når alt kan oppfattes som relativt får det dype konsekvenser for hvordan vi tradisjonelt har forholdt oss til forskning og politikk. Tyngdepunktet i all forsking og politikk har alltid handlet om motsetninger. I dag arbeides det aktivt for å overskride disse. 

Det sentrale å merke seg, vil jeg mene, er med andre ord grepet som i dag blir tatt for å overskride tradisjonelle dikotomier/motsetninger innen forskning. Flere holistisk orienterte forskere har riktig nok lenge etterlyst et oppgjør med forskningens hang til å velge seg enten metodologisk individualisme (fokus på individ) eller metodologisk kollektivisme (fokus på kollektivet), men en slik kritikk har for det første blitt ignorert i flere tiår og for det andre, når det i dag tas grep for å overskride dikotomiene skjer det på helt andre premisser enn det de holistiske kritikerne tenkte seg.   

Det har med andre ord lenge vært påpekt, men blitt oppfattet som kontroversielt og dermed i hovedsak avvist, at det vil være mer hensiktsmessig at langt flere forskere forholdt seg til metodologisk relasjonisme. Metodologisk relasjonisme handler om å se motsetninger i et relasjonelt forhold til hverandre. Man ser på interaksjon mellom to likeverdige størrelser.

Jeg er selv en av dem som lenge har etterlyst metodologisk relasjonisme i forskningen - og er av den klare oppfatning at forskning og vitenskap som sådan har hatt store hull og mangler fordi analyser som tar i bruk en relasjonell metodologi er en sår mangelvare. Således ble jeg veldig glad da jeg for ca. femten år siden stadig oftere kunne høre fra prominent professorhold at man arbeidet med å overskride tradisjonelle dikotomier. Gleden ble imidlertid kortvarig da det ble klart for meg at overskridelsen av tradisjonelle dikotomier ikke skulle handle om å se ulike størrelser i relasjon til hverandre (metodologisk relasjonisme), men snarere om å flytte fokus fra delene/motsetningene til punktet mellom delene. Dette punktet har fått et navn: Interface, eller grensesnitt på norsk. 

Interface/grensesnitt

Interface handler ikke om å se ulike størrelser i relasjon, men om å overskride tradisjonelle motsetninger i den forstand at fokuset vårt skal rettes mot punktet der to ulike størrelser møtes. 

Innenfor tradisjonell vitenskap har motsetninger som natur/kultur, individ/kollektiv, menneske/maskin, hun/han, religion/vitenskap m.m., stått sentralt. Innenfor dagens vitenskap skal fokus flyttes fra delene til punktet der man ser for seg at delene møtes, og dette lenge før vitenskapen har tatt seg bryet med å finne ut av hvordan ulike størrelser påvirker hverandre. Overskridelsen er altså høyst prematur. 4 

For oss som reagerer på en prematur overskridelse av dikotomier, vil naturlig nok søke å forstå hvordan en slik overskridelse legitimeres og forklares. Vi vil også forsøke å forstå konsekvensene av en slik overskridelse. Hvilke konsekvenser får det for eksempel for mennesket og samfunn når fokuset skal rettes mot punktet der natur og kultur møtes? Eller det punktet der menneske og maskin møtes? 5 

Legitimering av overskridelsene

I en tid preget av eksponentiell teknologisk utvikling er det videre særlig to dikotomier som våre samfunnsforskere retter sin oppmerksomhet mot. Det handler om dikotomiene "natur versus kultur" og "menneske versus maskin". Dette er tunge og svært abstrakte (abstrakt betyr meningstungt) begrepspar og de har stått helt sentralt innenfor all forskning, ja sågar har den første hatt avgjørende betydning i forhold til hvordan forskningen tradisjonelt har blitt organsisert (naturvitenskap versus humaniora). 

Fra professorhold kan vi altså lese at det ikke lenger er fruktbart å forstå konsepter som natur/kultur og menneske/maskin som motsetningsforhold. 

Hvis det fra professorhold hadde vært snakk om å innta en relasjonell metodologisk holdning - innsikten som tilsier at det er viktig å forstå interaksjonen mellom to ulike men likeverdige størrelser - så hadde jeg jublet. Men som allerede nevnt, det er ikke metodologisk relasjonisme professorene snakker om når de snakker om overskridelse av dikotomier. De snakker om et skifte av fokus som går fra delene, til punktet der delene møtes. Dette punktet kalles, som nevnt, interface/grensesnitt. 

Fokus på grensesnittet hva gjelder dikotomien natur/kultur betyr, i henhold til professorer, at vi nå endelig kan bevege oss bort fra oppfatningen om at menneske primært er kultur og således adskilt fra resten av naturen som noe unikt. Det vises til at bioteknologien har, via det menneskelige genomprosjektet som ble avsluttet vinteren 2000, satt: "... genet som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det dermed umulig å snakke om menneskets natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets". 6 

Motstanden mot maskinen mistet på tilsvarende dramatisk vis, kan vi lese, sitt grunnlag med PC-en: «Datamaskinen skaper en elektronisk offentlighet. Den elektroniske offentligheten adlyder ikke en historisk fornuft a la Hegel, der motsetningene oppheves i enighet og institusjonell harmoni. Kants transcendale og Hegels historiske fornuft forener ikke lenger, fordi fornuften ikke lenger er en. Det finnes heller ingen allmenn humanistisk ånd eller åndelighet å ty til. John Dewey (1859-1952) introduserte et annet navn for det tyske Geist eller ånd, nemlig intelligens. (...) Dewey snakket om intelligente mennesker, men også om intelligente dyr og maskiner. Deweys navneskifte tok sikte på å oppløse metafysiske ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og autonomi.» 7

Kort oppsummert: Vi blir fortalt at det menneskelige genomprosjektet har vist at menneske og dyr har felles gener. PC-en på sin side deler intelligens med mennesket og er med det integrert i folks liv på en helt annen måte enn de gamle produksjonsmaskinene var. «Bioteknologien og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.» 8 

Dermed kan professorene konkludere: Takket være bio- og teleteknologi vil endelig motsetningene mellom for eksempel natur versus kultur og menneske versus maskin snart være avleggs. Isteden kan fokus legges på grensesnittet - det som utgjør punktet mellom størrelsene - og vi får begrepet kyborg. "Begrepet Kyborg blir metaforen for det – i beste forstand – symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og maskin. (...) Navnet er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk og organisme, og forener på den måten teknologi og biologi i beskrivelsen av mennesket." 9 

Det avgjørende er selvfølgelig overskridelsen av dikotomien menneske versus maskin. Dette fordi vi lever i en tid med eksponentiell teknologisk utvikling, og det er visst nok om å gjøre at vi mennesker tilpasser oss den nye teknologien. At det aktivt arbeides for tilpasning til ny teknologi tilsier rendyrket ideologi. Vi har å gjøre med (mange) mennesker som blindt tror på at utvikling av teknologi er selve evolusjonen og at det ikke finnes noen vei ut av den digitale samfunnsutviklingen. En slik tro kan best beskrives som et uttrykk for en sekulær fanatisme. (se note) 10 

Uansett, med disse (absurde) begrunnelsene til grunn legges det nå opp til et utstrakt begrepsarbeide for å endre vår oppfatning av hva det vil si å være menneske - og dermed også hva det vil si å være et folk og hva det vil si å leve i et samfunn. Det er når vi ser hvordan akademikere legitimerer skifte fra dikotomier til grensesnitt at en ideologisk vitenskap trer tydelig frem. 

Nytale

Den omfattende nytalen (av flere omtalt som en Orwelliansk nytale) vi i dag er vitne til og må forholde oss til, både i media og forskning, handler fundamentalt sett om en dyptgripende omskriving av de to nevnte og tunge dikotomiene; natur versus kultur og menneske versus maskin. Arbeidet med å gi dikotomiene nytt innhold krever også å etablere en ny forståelse av begreper som folk, samfunn, kultur og selvet. Også kjønnsrelaterte begreper bearbeides. Det var en relativt enkel sak å få folk flest å erstatte han og hun med fellesbenevnelsen hen. Men arbeidet som pågår skjer ikke helt uten utfordringer. Hva begrepet 'folk' for eksempel angår, kan vi i allerede omtalte bok 'Dannelsens Forvandlinger' (DF) lese: "Nogle ønsker helt at afskaffe begrepet folk, fordi de finder andres brug af ordet belastende. Problemet med denne løsning er bare, at man ikke kan have demokrati, uten at ordet folk indgår, da demos betyr folk." 11  

Det aller mest bemerkelsesverdige, vil jeg mene, er imidlertid å måtte bevitne hvordan professorene uten videre ønsker å smuldre opp vår forståelse av hva det vil si å være et menneske. Nyordet 'Svermmenneske' blir aktuelt i denne sammenheng, og viser til en oppløsning av selvet som en fast størrelse med en iboende essens og autonomi. For forfatterne av boken DF er dette en god ting fordi det menneskelige selvet med essens og autonomi er uansett bare en myte.

PRAGMATISMENS FOKUS PÅ MANGFOLD OG GRENSESNITT ER I FERD MED Å OMFORME OSS TIL SVERMMENNESKER - ENTITETER UTEN ESSENS OG AUTONOMI.  

Inntil ganske nylig stod respekten for det autonome individ sentralt innen all politikk og forskning. Likeså utgjorde biologisk kjønn det man oppfattet som en nødvendig essensiell forankring innen kjønnsforskningen. Disse forholdene er nært knyttet sammen da et autonomt individ er avhengig av biologisk essens. I dag blir begge forståelser effektivt undergravet, og det gjøres altså rent praktisk ved at man setter seg fore, via et utstrakt begrepsarbeid, å endre vår kollektive konseptuelle forståelse av hva det vil si å være menneske. 

Kyborgen er kjønnsløs og hedonistisk

Hva slags samfunn skaper vi når vitenskapen forteller oss at mennesket skal bli oppfattet som et dyr preget av instinkter og der intelligens er ånd? I hva slags samfunn kan entiteter med dyriske instinkter og maskinens intelligens - også kalt kyborgere - få utfolde seg? 

Biologisk kjønn hemmer stygt for kyborgens utfoldelse. I kyborgens verden er det bare fantasien som kan sette grenser for hvem du er som individ. I kyborgens verden kan mennesket få lov til å leve ut alle sine dyriske instinkter, og ingenting vil få konsekvenser. Selv de voldligste fantasier vil kunne få utløp. Drapsspillene som våre unge i dag spiller daglig er bare begynnelsen. 

Vi blir fortalt at hvem vi er, sitter i hodet vårt. Virkeligheten blir slik vi selv bestemmer at den skal være. At vi blir noen selvforherligende narsissister ute av stand til å leve med andre mennesker i fellesskap med felles referanserammer synes å være fullstendig uinteressant i den liberale kirken der det såkalt frie individet lever. 

Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever at forskeren erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. I selvrealiseringens tid skulle man kanskje tro at det å forstå samfunnet man lever i ville være svært så interessant. Man må forstå samfunnet man lever i for å forstå hvilke kulturelle krefter som påvirker og former en som person. Vi lærte sågar ganske mye om dette via studiene av sosialt kjønn. Men det er ikke det som menes med selvrealisering. Med selvrealisering menes "å dyrke seg selv". Ikke en gang ditt biologisk kjønn skal kunne fortelle deg at du er mann eller kvinne. Du kan selv velge hva du vil være. Norsk Lov stadfestet i 2016 at det skal ikke mer til enn utfylling av et skjema for å få endret sitt kjønn i Folkeregisteret. I desember 2023 ble det forbudt å ta en samtale med barn som uttrykker kjønnsforvirring. Forbudt i den forstand at en samtale om biologisk kjønn er kriminalisert. 

Alle skal ha like muligheter. Det unike individ skal være fritt på samfunnets store marked - et samfunnsmarked som med ny teknologi, i disse dager, er i radikal endring - med det potensiale, i følge stadig flere, at mennesket som biologisk art er truet. 

Hva er galt med å leve i et samfunn der vi kan velge hvilket kjønn vi vil være? Mange som oppfatter dette som problematisk, peker på menn i damegarderober og i kvinnefengsler. Det er selvsagt problematisk, men problemet stikker altså adskillig dypere enn som så - og det har å gjøre med et relativistisk mangfold innenfor uproblematiserte rammer å gjøre. Dette tilsier at kunnskapsproduksjonen er underlagt en en ideologi - en overbygning vi ikke vil, tør eller evner å diskutere. Overbygningen har blitt internalisert. En internalisert konsensus tilsier et konformt samfunn. Fullbyrdet konformitet tilsier totalitarisme. 

Det finnes ingen qick fix for å unngå en kyborgtilværelse i world wide web samfunnet. Vi må begynne i det små, og det er slik jeg forstår det menn og kvinner i ansvarlige samfunnsposisjoner - være seg i næringsliv, politikk, media eller forskning - som nå må følge opp. Vi som står utenfor bestående maktstrukturer er temmelig impotente, henvist til sosiale medier. Stemmer på sosiale medier har det ikke ikke i seg å endre noe som helst. Arenaene gir folket i all hovedsak kun en illusjon av medbestemmelse.

Noter: 

1: Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQA+ personer. 

2: For utdypning se gjerne: Et konformt samfunn  https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-konformt-samfunn.html

3: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html

4: Dette er et tema som går igjen i flere av artiklene jeg har skrevet. Se gjerne: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/vitenskapen-ikke-moden-enda.html 

5: I det følgende vil jeg vise til redegjørelser presentert i boken "Dannelsens Forvandlinger" (DF). I forordet kan vi lese at boken er et resultat av et årelangt samarbeide mellom norske pedagoger og idehistorikere i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Boken er redigert av Professorene Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Pax Forlag, Oslo 2011

6: Dannelsens Forvandlinger, side 352 

7: Ibid, s. 352

8: Ibid, s. 349

9: Ibid, s. 352

10: Jeg har skrevet utdypende om dette i boken "Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen." Her bare, for det første, kort nevne at man behøver ikke være seg bevisst det grepet rådende ideologi har på oss, det holder lenge med å ta en rask titt på nettsiden for The Alliance for Affordable Internett (A4AI) for å forstå at vi har med alt annet enn evolusjonens naturkrefter å gjøre.  A4AI er et initiativ for å gjøre Internett mer tilgjengelig for folk rundt om i verden. A4AI Foundation fungerer som sekretariat for mange medlemsbedrifter og institusjoner; herunder Google, Omidyar Network, DFID, USAID, Facebook, Cisco, Intel, Microsoft, UN Women samt mange andre fra offentlige, private og frivillige organisasjoner. For det andre vil jeg vise til den italienske filosofen Franco Berardi som forstår nevnte tilpasning som en merkelig form for undertrykking. Berardi refererer særlig til verdens mest kjente tenker innen digital filosofi; sjefsredaktøren for det verdenskjente tidsskriftet WIRED. Se: "The age of impotence and the horizon of possibility." Franco Berardi, Verso 2017 

11: Dannelsens forvandlinger, side 31 

Kilder: 

"The age of impotence and the horizon of possibility". Franco (Bifo) Berardi, Verso, 2017

"Dannelsens Forvandlinger" Et årelangt samarbeide mellom norske pedagoger og idehistorikere i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Boken er redigert av Professorene Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Pax Forlag, Oslo 2011

"Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av Kvinne- og kjønnshistoriens metodologi." Hovedoppgave i Historie ved UiO, 2001. Av Camilla Fadum

"Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen". Privat, 2021. Av Camilla Fadum. I boken går jeg i dybden på hva et sekulært samfunn preget av en transhumanistisk ideologi er, og hvordan det kan ha seg at en slik type ideologisk samfunnsutvikling har fått lov til å gå sin gang. Første kapittel kan leses på bloggen: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-sekulrt-samfunn-transhumanismen.html

Ønsker man å lese mer kan man ta kontakt med meg: ckfadum@gmail.com