fredag 29. mars 2024

DEN NYE LEDELSESFILOSOFIEN

Det følgende er et utdrag fra boken: "Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen."   https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-sekulrt-samfunn-transhumanismen.html


Vi kan ofte høre og lese om behov for omstilling og endring; innenfor institusjoner, bedrifter og organisasjoner. I sammenheng med disse store endringene vi står overfor, og utfordringene med å få folk med på endringene, hører vi også ofte om behovet for god ledelse. Utdannelse innen ledelse har således blitt en blomstrende ny studieretning, og er i dag pålagt hvis man for eksempel har lyst til å bli rektor på en skole. Hvis du på tross av ledelsesutdanningen fremdeles skulle slite med obsternasige underordnede kan du få hjelp av en coach. Coacherne har selvfølgelig også etablert seg solid innen ledelsesutvikling. Coacherne innen ledelsesutvikling hevder, naturlig nok, å være særlig eksperter på endringsprosesser.

 

Ingvar Lona, Seniorrådgiver og ansvarlig for lederutvikling og omstilling i det internasjonale bemanning-selskapet AS3 kan fortelle oss at når omstilling mislykkes skyldes det som regel manglende innsikt hos ledelsen om: «normale psykologiske reaksjoner på endring. Motstand og usikkerhet er eksempler på slike normale reaksjoner som oppstår nærmest uansett innholdet i omstillingen. Dermed blir det viktig å få innsikt i hvordan arbeidstakere vanligvis reagerer på endringer og en innsikt i innholdet i ulike typer omstillinger, hvis vi skal forstå hvorfor omstillinger lykkes eller mislykkes.» Når det gjelder hva endringene vi i dag må forholde oss til faktisk består av, slår ledelsesekspertene seg til ro med at: «Det er rimelig å forvente at forut for en besluttet endringsprosess i offentlig sektor, ligger det et rasjonale.» 

 

Mennesker som vover å vise motstand mot endring blir med andre ord behandlet som psykologiske kasus som i grunnleggende forstand er redde og usikre. Når ledelsen møter motstand hos sine underordnede er det om å gjøre å forstå at motstanden ikke er rasjonell og meningsbærende, men bunner i en grunnleggende psykologisk frykt og usikkerhet. De som utviser motstand blir egentlig regnet for å være psykologisk forstyrrede fjols og slike bør man forholde seg til med en godmodig nedlatenhet. Akk, for en arroganse. 

 

Men det aller mest betenkelige er den blinde aksepten man utviser i forhold til endring. Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg kommer i hu det jeg har lært om en såkalt Byråkratisk ondskap. Byråkratisk ondskap handler om at ansvaret i samfunnet forvitrer, man gjør bare det man får beskjed om. Dette gir en skikkelig uggen påminnelse om rettsakene mot nazistene etter andre verdenskrig. Mange av dem hevdet at de fulgte bare ordre, og hadde begrenset eller ingen forståelse og kunnskap om hvordan ens egne handlinger falt inn i et større politisk maskineri. Jeg anser det med andre ord som svært alvorlig når vi i et såkalt demokrati mangler evne og/eller vilje til å delta  aktivt i hva endringene skal handle om, men isteden bare ukritisk anta at myndighetenes krav er et godt og fornuftig rasjonale, tilpasse oss og stole blindt på at det hele er av det gode. 


Vil du ha innblikk i eksempler fra hverdagen kan du for eksempel lese dennehttps://www.forskerforum.no/dekanatets-diktatur-bernt-sofus-tranoy/


søndag 3. mars 2024

Biologisk og sosialt kjønn. Del to

Innledning 

I del en forklarte jeg forskjellen på biologisk og sosialt kjønn og hvorfor kjønn ble et eget vitenskapelig fagfelt. Videre viste jeg til det jeg mener var, og er stadig, store svakheter med premissene som ble lagt til grunn for forskningen, og hvorfor disse svakhetene er en viktig grunn til at kjønnsforskere og lhbtqia+ bevegelsen i dag kan avskrive betydningen av biologisk kjønn. Kjønn, blir vi fortalt, er noe som sitter i hode. Det betyr videre at vi kan velge hvilket kjønn vi vil være. 

Del en kan leses herhttps://ckfadum.blogspot.com/2024/01/biologisk-og-sosialt-kjnn-lgbtqia.html

Individenes valgmuligheter synes uendelige i vårt samfunn. Problemet er bare at vi lever ikke innenfor et anarki. Vi lever i et samfunn der det legges sterke føringer på oss og på utviklingen. Disse føringene er det imidlertid ingen som snakker om og det tilsier en svært overfladisk forståelse av hva FRI VILJE faktisk handler om. Vi lar oss blende av alle de overfladiske valgene vi står fritt til å velge mellom i hverdagen, mens vi fullstendig glemmer å stille spørsmål ved hvor vi får våre ønsker fra. 

Spørsmålet om hvor vi får våre ønsker, ideer og oppfatninger fra, forsøkte noen positivismekritikere å sette på den vitenskapelige dagsordenen for et halvt århundre siden. Positivismekritikerne ønsket å inkludere en samtale om ulike virkelighetsforståelser i forskningen. Av ulike OG uavklarte årsaker, ble kritikerne skyflet av banen.2 Så vidt jeg kan forstå er det imidlertid av avgjørende betydning for menneskehetens overlevelse (intet mindre) at denne debatten revitaliseres med full tyngde og at vi i denne runden lærer noe av den. Det begynner å haste. 

Den vanskeligste utfordringen vi har handler kanskje om at også vitenskapsteorien er preget av mangfold. Unge akademikere klarer ikke å orientere seg i det metodologiske mangfoldet preget av tung vitenskapelig terminologi, og plukker isteden sporadisk fra et bugnende koldtbordet uten å ha oversikt over helheten. Derfor, ved siden av å si noe om det jeg mener er den overordnede årsaken til relativiseringen av kjønn, vil en viktig hensikt med denne teksten være et forsøk på å dra vitenskapsteorien ned på et konkret og forståelig nivå. Folk flest burde burde vite hva vitenskap er. 

Men temaet er årsak til relativiseringen av kjønn. Utviklingen kjønnsforskningen tok, fikk nemlig stor aksept. Dette vil jeg si noe om ved å plassere utviklingen av kjønnsforskningen i lys av vitenskapsteoriens utvikling generelt. Avslutningsvis vil jeg trekke trådene mellom kjønnsforskning og dannelsesforskning. Det finnes mange paralleller, både hva vitenskapsteoretisk posisjonering og tema angår. Tilsammen håper jeg det vil belyse tankegodset som ligger til grunn for samfunnsutviklingen i dag. 



Vi må gå til vitenskapsteorien. 

For bedre å forstå kjønnsforskningen og den utviklingen fag-displinen tok,  må vi kjenne til vitenskapsteori og også ha en grunnleggende innsikt i vitenskapens historie. Det første man bør huske på er at humanistisk vitenskap er et veldig ungt fenomen hvis man ser bort fra historiefaget. Så og si alle samfunnsvitenskapelige disipliner ble etablert på 1900 tallet i Norge, mange er ikke hundre år gamle en gang. 

I samfunnsvitenskapens første fase opererte man med naturvitenskapens premisser for forskning. Noen prominente professorer formulerte hypoteser/store teorier om hva de mente var interessant å forske på, og disse hypotesene ble forsket på ved hjelp av den hypotetisk deduktive metode. (forskning for å bygge en Nasjonalstat stod lenge i fokus) Man tenkte at dette skulle gi oss fornuftige svar på problemer vi balet med i samfunnet. 

På 50- og 60-tallet kom de såkalte positivismekritikerne, også omtalt som hermeneutikere, på banen. De hevdet at man kan ikke forske på samfunn og mennesker med de samme metodologiske prinsippene som ble anvendt i naturvitenskapen. Hermeneutikk som metode ble presentert, og denne bestod av to innsikter. Den første innsikten, den enkle hermeneutiske erkjennelsen, sier at emnet som forskes på må plasseres i kontekst. Den andre innsikten, den doble hermeneutiske erkjennelsen, krever at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. Den doble hermeneutiske erkjennelsen etterlyste refleksjon omkring etablering og bruk av determinstiske store teorier, slik vi eksempelvis har sett over at kjønnsforskerne fikk stort mandat til å bedrive. På godt norsk betyr det at forskerne bruker politiske problemstillinger som Sannhet, og slipper unna med det. 

De to hermeneutiske innsiktene henger nøye sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor er det underlig og svært betenkelig at vitenskapen, i det den beveget seg fremover, fullstendig kunne la den doble hermeneutiske innsikten ligge igjen som søppel på den vitenskapshistoriske skraphaugen. Dette er svært alvorlig fordi forskningen ikke utvikler en evne til å se seg selv utenifra og således ikke evner å skille politikk fra forskning. 

Konsekvensen blir altså at forskningen blir subjektiv og derfor politisk/ideologisk fremfor å bestrebe seg på å være så objektiv og nøytral som mulig. Vi vil alltid være barn av vår tid og vårt sted, men det er mulig å oppnå en stor grad av objektivitet. Som jeg skriver i artikkelen; 'Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati': "Det burde inngå i forskerens rolle som selvsagt å problematisere rammene for vår eksistens. Bare på den måten kan forskningen håpe på tilnærmet vitenskapelig objektivitet. Slik er det imidlertid ikke i vårt samfunn. Det kan tvert om virke som om forskere flest ikke er klar over at der faktisk finnes rammer å diskutere. Det virker som om langt de fleste nøyer seg med å arbeide innenfor etablerte, uproblematiserte og gitte rammer. Selv om de ynder å forstå seg selv som hevet over politikk, de ser på seg selv som såkalte apolitiske, så er de i realiteten like subjektive – og dermed politiske – som alle oss andre. Ingenting galt med å være subjektiv og politisk. Vi er det alle sammen, enten vi vil eller ikke. Ikke dermed sagt at man ikke kan klare å oppnå en høy grad av objektivitet, men det forutsetter altså at man er i stand til/villig til å problematisere rammene for egen og samfunnets eksistens." 3 

Den enkle hermeneutiske innsikten derimot fikk blomstre for full maskin, og er den direkte årsaken til det tematiske og metodiske (hvorvidt man skal bruke språk-, tekst-, statistikk-, kunst-, arkitekturanalyse osv.) mangfoldet fikk slå ut i full blomst innenfor stadig uproblematiserte rammer. Den enkle hermeneutiske innsikten som krever at forskningsobjektet plasseres i kontekst fører i seg selv, naturlig nok, nettopp til dramatisk fremvekst av nye temaer og ulike typer kilder som krever ulike metodiske tilnærminger, og dess mer man forsker innser man at hvert enkelt individ er unikt, må vite. 

På 1960- og 70 tallet eksploderte med andre ord tilfanget av kilder, metoder og teorier på det konkrete nivå. Vi hører om Sosialhistoriens, marxismens, mentalitets-, kvinne- og kjønnsforskningens inntog. Nye temaer gir blikk mot nye kilder, metoder og teorier. Arkitektur og kunst blir kilder, metoder hentes inn fra andre fagfelt som for eksempel antropologi og litteratur. Vi får strukturalisme og poststrukturalisme. Alt sammen bidro, i større eller mindre grad til erkjennelsen om hvor vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens, og samtidens for den sakens skyld, samfunn. Dette er selvsagt en verdifull innsikt. Men å dyrke mangfold for mangfoldets egen skyld ender raskt i relativisme. Mange vil i dag mene at det meningsmangfoldet som preger media, politikk og forskning nettopp er preget av relativisme. For det første vil det si at alt er like gyldig, og således at verdivurderinger av individers personlige valg ikke lenger kan aksepteres, herav krenkelseskulturen. For det andre vil vi få et fragmentarisk meningsmangfold der det er tilnærmet umulig å få øye på samfunnets overbygning, hva som er premissene for samfunnsutvikling. Dette resulterer i ideologisk blindhet. Vi lever tross alt ikke i et anarki. 



Felles vitenskapelig metode for all vitenskap

I samfunnsvitenskapens første fase opererte man, som nevnt, med naturvitenskapens premisser for forskning. Noen prominente professorer formulerte hypoteser/store teorier om hva de mente var interessant å forske på, og disse hypotesene ble forsket på ved hjelp av den hypotetisk deduktive metode. Den hypotetisk deduktive metoden favner det konkrete metodiske mangfoldet beskrevet over. Man tenkte at dette skulle gi oss fornuftige svar på problemer vi balet med i samfunnet. 

I dag er vi tilbake til start. All forskning, både naturvitenskapelig og humanistisk, er igjen underlagt samme naturvitenskapelig hypotetisk deduktive metode, men med den forskjell at det blir stadig mer uklart for oss hvem det er som bestemmer hva det er som er relevant og viktig å forske på. Herav følger alle debattene om kjøpt og betalt forskning. 

En felles metode for all forskning betyr at vi i dag står i en såkalt pragamatisk vitenskapsteoretisk posisjon. Denne posisjonen dominerer og tilsier dermed at vi står i et internalisert naturvitenskapelig paradigme. 

Pragmatisme er et vitenskapssyn uten en fast metodologisk posisjon; man velger seg isteden innfallsvinkel og kilde-metode etter forskningsobjektets særpreg. 

Kort sagt betyr dette at positivismestriden er lagt død, den doble hermeneutiske erkjennelsen eksisterer ikke i forskernes (og andres)  bevissthet, hvilket tilsier at man tar kunnskapsproduksjonen for gitt. Vi har fått kunnskapsproduksjon for kunnskapsproduksjonens skyld. Hva vi skal med all kunnskapen, og hvor all kunnskapen vil føre oss, er det ingen som snakker om. 


Et materialistisk menneskesyn 

Hva mer er, en felles naturvitenskapelig metode for all vitenskap tilsier en oppfatning av at menneske og samfunn kan og skal utforskes nøyaktig slik man forsker når man setter seg fore å lage en medisin, bygge et fly eller ser på fisken i dammen. Det at man tenker seg at mennesket kan forskes på akkurat slik man forsker på maskiner, og slik man har forsket på dyr, sier mye om vitenskapens rådende menneskesyn. Når man mener at man kan forske på mennesker på samme måte som man forsker på maskiner, så ligger det til grunn et såkalt materielt menneskesyn. Et materielt menneskesyn handler om at man i prinsippet ikke ser noe forskjell på en maskin og et menneske. Menneske er en maskin uten ånd, eller rettere - der ånd blir oppfattet som intelligens. Et materialistisk menneskesyn henger også nøye sammen med en stor tro på vitenskap. 


Overskridelse av tradisjonelle motsetninger

Det er altså i en pragmatiske vitenskapsteoretisk posisjonering innenfor et naturvitenskapelige paradigme at biologisk kjønn kan bli en relativ størrelse. Hvis biologisk kjønn kan bli relativt, så kan alt bli relativt. Hva betyr det egentlig at noe er relativt? Det betyr at alt blir oppfattet som like gyldig. 

Når alt kan oppfattes som relativt får det dype konsekvenser for hvordan vi tradisjonelt har forholdt oss til forskning og politikk. Tyngdepunktet i all forsking og politikk har alltid handlet om motsetninger. I dag arbeides det aktivt for å overskride disse. 

Det sentrale å merke seg, vil jeg mene, blir derfor det grepet som blir tatt for å overskride tradisjonelle dikotomier/motsetninger innen forskning. Flere holistisk orienterte forskere har lenge etterlyst et oppgjør med forskningens hang til å velge seg enten metodologisk individualisme (fokus på individ) eller metodologisk kollektivisme (fokus på kollektivet), men en slik kritikk synes å ha blitt glatt oversett.  

Det har med andre ord lenge vært påpekt, men blitt oppfattet som kontroversielt og dermed i hovedsak avvist, at det vil være mer hensiktsmessig at langt flere forskere forholdt seg til metodologisk relasjonisme. Metodologisk relasjonisme handler om å se motsetninger i et relasjonelt forhold til hverandre. Man ser på interaksjon mellom to likeverdige størrelser.

Jeg er selv en av dem som lenge har etterlyst metodologisk relasjonisme i forskningen - og er av den klare oppfatning at forskning og vitenskap som sådan har hatt store hull og mangler fordi analyser som tar i bruk en relasjonell metodologi er en sår mangelvare. Således ble jeg veldig glad da jeg for ca. femten år siden stadig oftere kunne høre fra prominent professorhold at man arbeidet med å overskride tradisjonelle dikotomier. Gleden ble imidlertid kortvarig da det ble klart for meg at overskridelsen av tradisjonelle dikotomier ikke skulle handle om å se ulike størrelser i relasjon til hverandre (metodologisk relasjonisme), men snarere om å flytte fokus fra delene/motsetningene til punktet mellom delene. Dette punktet har fått et navn: Interface, eller grensesnitt på norsk. 


Interface/grensesnitt

Interface handler ikke om å se ulike størrelser i relasjon, men om å overskride tradisjonelle motsetninger i den forstand at fokuset vårt skal rettes mot punktet der to ulike størrelser møtes. 

Innenfor tradisjonell vitenskap har motsetninger som natur/kultur, individ/kollektiv, menneske/maskin, hun/han, religion/vitenskap m.m., stått sentralt. Innenfor dagens vitenskap skal fokus flyttes fra delene til punktet der man ser for seg at delene møtes, og dette lenge før vitenskapen har tatt seg bryet med å finne ut av hvordan ulike størrelser påvirker hverandre. Overskridelsen er altså høyst prematur. 4 

For oss som reagerer på en prematur overskridelse av dikotomier, vil naturlig nok søke å forstå hvordan en slik overskridelse legitimeres og forklares. Vi vil også forsøke å forstå konsekvensene av en slik overskridelse. 


Legitimering av overskridelsene

Det er når vi ser hvordan akademikere legitimerer skifte fra dikotomier til grensesnitt at en ideologisk vitenskap trer tydelig frem. 5 

I en tid preget av eksponentiell teknologisk utvikling er det videre særlig to dikotomier som blinker seg ut. Det handler om dikotomiene "natur versus kultur" og "menneske versus maskin". Dette er tunge og svært abstrakte (abstrakt betyr meningstungt) begrepspar og de har stått helt sentralt innenfor all forskning, ja sågar har den første hatt avgjørende betydning i forhold til hvordan forskningen tradisjonelt har blitt organsisert (naturvitenskap versus humaniora). 

Fra professorhold kan vi altså lese at det ikke lenger er fruktbart å forstå konsepter som natur/kultur og menneske/maskin som motsetningsforhold. 

Hvis det fra professorhold hadde vært snakk om å innta en relasjonell metodologisk holdning - innsikten som tilsier at det er viktig å forstå interaksjonen mellom to ulike men likeverdige størrelser - så hadde jeg jublet. Men som allerede nevnt, det er ikke metodologisk relasjonisme professorene snakker om når de snakker om overskridelse av dikotomier. De snakker om et skifte av fokus som går fra delene, til punktet der delene møtes. Dette punktet kalles, som nevnt, interface/grensesnitt. 

Fokus på grensesnittet hva gjelder dikotomien natur/kultur betyr, i henhold til professorer, at vi nå endelig kan bevege oss bort fra oppfatningen om at menneske primært er kultur og således adskilt fra resten av naturen som noe unikt. Det vises til at bioteknologien har, via det menneskelige genomprosjektet som ble avsluttet vinteren 2000, satt: "... genet som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det dermed umulig å snakke om menneskets natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets". 6 

Motstanden mot maskinen mistet på tilsvarende dramatisk vis, kan vi lese, sitt grunnlag med PC-en: «Datamaskinen skaper en elektronisk offentlighet. Den elektroniske offentligheten adlyder ikke en historisk fornuft a la Hegel, der motsetningene oppheves i enighet og institusjonell harmoni. Kants transcendale og Hegels historiske fornuft forener ikke lenger, fordi fornuften ikke lenger er en. Det finnes heller ingen allmenn humanistisk ånd eller åndelighet å ty til. John Dewey (1859-1952) introduserte et annet navn for det tyske Geist eller ånd, nemlig intelligens. (...) Dewey snakket om intelligente mennesker, men også om intelligente dyr og maskiner. Deweys navneskifte tok sikte på å oppløse metafysiske ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og autonomi.» 7

Kort oppsummert: Vi blir fortalt at det menneskelige genomprosjektet har vist at menneske og dyr har felles gener. PC-en på sin side deler intelligens med mennesket og er med det integrert i folks liv på en helt annen måte enn de gamle produksjonsmaskinene var. «Bioteknologien og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.» 8 

Dermed kan professorene konkludere: Takket være bio- og teleteknologi vil endelig motsetningene mellom for eksempel natur versus kultur og menneske versus maskin snart være avleggs. Isteden kan fokus legges på grensesnittet - det som utgjør punktet mellom størrelsene - og vi får begrepet kyborg. "Begrepet Kyborg blir metaforen for det – i beste forstand – symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og maskin. (...) Navnet er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk og organisme, og forener på den måten teknologi og biologi i beskrivelsen av mennesket." 9 

Det avgjørende er selvfølgelig overskridelsen av dikotomien menneske versus maskin. Dette fordi vi lever i en tid med eksponentiell teknologisk utvikling, og det er visst nok om å gjøre at vi mennesker tilpasser oss den nye teknologien. At det aktivt arbeides for tilpasning til ny teknologi tilsier rendyrket ideologi. Vi har å gjøre med (mange) mennesker som blindt tror på at utvikling av teknologi er selve evolusjonen og at det ikke finnes noen vei ut av den digitale samfunnsutviklingen. En slik tro kan best beskrives som et uttrykk for en sekulær fanatisme. (se note) 10 

Uansett, med disse (absurde) begrunnelsene til grunn legges det nå opp til et utstrakt begrepsarbeide for å endre vår oppfatning av hva det vil si å være menneske - og dermed også hva det vil si å være et folk og hva det vil si å leve i et samfunn. 


Nytale

Den omfattende nytalen (av flere omtalt som en Orwelliansk nytale) vi i dag er vitne til og må forholde oss til, både i media og forskning, handler fundamentalt sett om en dyptgripende omskriving av de to nevnte og tunge dikotomiene; natur versus kultur og menneske versus maskin. Arbeidet med å gi dikotomiene nytt innhold krever også å etablere en ny forståelse av begreper som folk, samfunn, kultur og selvet. Også kjønnsrelaterte begreper bearbeides. Det var en relativt enkel sak å få folk flest å erstatte han og hun med fellesbenevnelsen hen. Men arbeidet som pågår skjer ikke helt uten utfordringer. Hva begrepet 'folk' for eksempel angår, kan vi i allerede omtalte bok 'Dannelsens Forvandlinger' lese: "Nogle ønsker helt at afskaffe begrepet folk, fordi de finder andres brug af ordet belastende. Problemet med denne løsning er bare, at man ikke kan have demokrati, uten at ordet folk indgår, da demos betyr folk." 11  

Det aller mest bemerkelsesverdige, vil jeg mene, er imidlertid å måtte bevitne hvordan professorene uten videre ønsker å smuldre opp vår forståelse av hva det vil si å være et menneske. Nyordet 'Svermmenneske' blir aktuelt i denne sammenheng, og viser til en oppløsning av selvet som en fast størrelse med en iboende essens og autonomi. For forfatterne av boken DF er dette en god ting fordi det menneskelige selvet med essens og autonomi er uansett bare en myte.


PRAGMATISMENS FOKUS PÅ MANGFOLD OG GRENSESNITT ER ALTSÅ I FERD MED Å OMFORME OSS TIL SVERMMENNESKER - ENTITETER UTEN ESSENS OG AUTONOMI.  


Inntil ganske nylig stod respekten for det autonome individ sentralt innen all politikk og forskning. Likeså utgjorde biologisk kjønn det man oppfattet som en nødvendig essensiell forankring innen kjønnsforskningen. Disse forholdene er nært knyttet sammen da et autonomt individ er avhengig av biologisk essens. I dag blir begge forståelser effektivt undergravet, og det gjøres altså rent praktisk ved at man setter seg fore, via et utstrakt begrepsarbeid, å endre vår kollektive konseptuelle forståelse av hva det vil si å være menneske. 


Kyborgen er kjønnsløs og hedonistisk

Hva slags samfunn skaper vi når vitenskapen forteller oss at mennesket skal bli oppfattet som et dyr preget av instinkter og der intelligens er ånd? I hva slags samfunn kan entiteter med dyriske instinkter og maskinens intelligens - også kalt kyborgere - få utfolde seg? 

Biologisk kjønn hemmer stygt for kyborgens utfoldelse. I kyborgens verden er det bare fantasien som kan sette grenser for hvem du er som individ. I kyborgens verden kan mennesket få lov til å leve ut alle sine dyriske instinkter, og ingenting vil få konsekvenser. Selv de voldligste fantasier vil kunne få utløp. Drapsspillene som våre unge i dag spiller daglig er bare begynnelsen. 

Vi blir fortalt at hvem vi er, sitter i hodet vårt. Virkeligheten blir slik vi selv bestemmer at den skal være. At vi blir noen selvforherligende narsissister ute av stand til å leve med andre mennesker i fellesskap med felles referanserammer synes å være fullstendig uinteressant i den liberale kirken der det såkalt frie individet lever. 


Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever at forskeren erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. I selvrealiseringens tid skulle man kanskje tro at det å forstå samfunnet man lever i ville være svært så interessant. Man må forstå samfunnet man lever i for å forstå hvilke kulturelle krefter som påvirker og former en som person. Vi lærte sågar ganske mye om dette via studiene av sosialt kjønn. Men det er ikke det som menes med selvrealisering. Med selvrealisering menes "å dyrke seg selv". Ikke en gang ditt biologisk kjønn skal kunne fortelle deg at du er mann eller kvinne. Du kan selv velge hva du vil være. Norsk Lov stadfestet i 2016 at det skal ikke mer til enn utfylling av et skjema for å få endret sitt kjønn i Folkeregisteret. I desember 2023 ble det forbudt å ta en samtale med barn som uttrykker kjønnsforvirring. Forbudt i den forstand at en samtale om biologisk kjønn er kriminalisert. 

Alle skal ha like muligheter. Det unike individ skal være fritt på samfunnets store marked - et samfunnsmarked som med ny teknologi, i disse dager, er i radikal endring - med det potensiale, i følge stadig flere, at mennesket som biologisk art er truet. 


Hva er galt med å leve i et samfunn der vi kan velge hvilket kjønn vi vil være? Mange som oppfatter dette som problematisk, peker på menn i damegarderober og i kvinnefengsler. Det er selvsagt problematisk, men problemet stikker altså adskillig dypere enn som så - og det har å gjøre med et relativistisk mangfold innenfor uproblematiserte rammer å gjøre. Dette tilsier at kunnskapsproduksjonen er underlagt en en ideologi - en overbygning vi ikke vil, tør eller evner å diskutere. Overbygningen har blitt internalisert. En internalisert konsensus tilsier et konformt samfunn. Fullbyrdet konformitet tilsier totalitarisme. Det blir svært aktuelt å minne om Det Pedagogiske Paradoks som hele vår dannelseshistorie hviler på. Paradokset lyder som følger: "Hvordan oppdra til myndighet (frihet) når oppdragelse er å være underlagt en annens myndighet." Innenfor et totaliært samfunn har betydningen av det pedagogiske paradoks endelig blitt fullbyrdet: "Paradoks er ein påstand eller ei utsegn som er verkeleg eller sann, men verkar sjølvmotseiande, urimeleg eller absurd."


Det finnes ingen qick fix for å unngå en kyborgtilværelse i world wide web samfunnet. Vi må begynne i det små, og det er slik jeg forstår det menn og kvinner i ansvarlige samfunnsposisjoner - være seg i næringsliv, politikk, media eller forskning - som nå må følge opp. Vi som står utenfor bestående maktstrukturer er temmelig impotente, henvist til sosiale medier. Stemmer på sosiale medier har det ikke ikke i seg å endre noe som helst. Arenaene gir folket i all hovedsak kun en illusjon av medbestemmelse.



Noter: 

1: Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQA+ personer. 

2: For utdypning se gjerne: Et konformt samfunn  https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-konformt-samfunn.html

3: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html

4: Dette er et tema som går igjen i flere av artiklene jeg har skrevet. Se gjerne: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/vitenskapen-ikke-moden-enda.html 

5: I det følgende vil jeg vise til redegjørelser presentert i boken "Dannelsens Forvandlinger" (DF). I forordet kan vi lese at boken er et resultat av et årelangt samarbeide mellom norske pedagoger og idehistorikere i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Boken er redigert av Professorene Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Pax Forlag, Oslo 2011

6: Dannelsens Forvandlinger, side 352 

7: Ibid, s. 352

8: Ibid, s. 349

9: Ibid, s. 352

10: Jeg har skrevet utdypende om dette i boken "Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen." Her bare, for det første, kort nevne at man behøver ikke være seg bevisst det grepet rådende ideologi har på oss, det holder lenge med å ta en rask titt på nettsiden for The Alliance for Affordable Internett (A4AI) for å forstå at vi har med alt annet enn evolusjonens naturkrefter å gjøre.  A4AI er et initiativ for å gjøre Internett mer tilgjengelig for folk rundt om i verden. A4AI Foundation fungerer som sekretariat for mange medlemsbedrifter og institusjoner; herunder Google, Omidyar Network, DFID, USAID, Facebook, Cisco, Intel, Microsoft, UN Women samt mange andre fra offentlige, private og frivillige organisasjoner. For det andre vil jeg vise til den italienske filosofen Franco Berardi som forstår nevnte tilpasning som en merkelig form for undertrykking. Berardi refererer særlig til verdens mest kjente tenker innen digital filosofi; sjefsredaktøren for det verdenskjente tidsskriftet WIRED. Se: "The age of impotence and the horizon of possibility." Franco Berardi, Verso 2017 

11: Dannelsens forvandlinger, side 31 


Kilder: 

"The age of impotence and the horizon of possibility". Franco (Bifo) Berardi, Verso, 2017

"Dannelsens Forvandlinger" Et årelangt samarbeide mellom norske pedagoger og idehistorikere i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Boken er redigert av Professorene Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Pax Forlag, Oslo 2011

"Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av Kvinne- og kjønnshistoriens metodologi." Hovedoppgave i Historie ved UiO, 2001. Av Camilla Fadum

"Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen". Privat, 2021. Av Camilla Fadum. I boken går jeg i dybden på hva et sekulært samfunn preget av en transhumanistisk ideologi er, og hvordan det kan ha seg at en slik type ideologisk samfunnsutvikling har fått lov til å gå sin gang. Første kapittel kan leses på bloggen: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-sekulrt-samfunn-transhumanismen.html

Ønsker man å lese mer kan man ta kontakt med meg: ckfadum@gmail.com 







lørdag 20. januar 2024

Biologisk og sosialt kjønn. LGBTQIA+

LGBTQIA+: Abbreviation for Lesbian, Gay, Bisexual, Transgender, Queer, Intersex, and Asexual. The additional “+” stands for all of the other identities not encompassed in the short acronym. 

Del 1

Innledning

Da jeg ved århundreskiftet skrev om kvinner- og kjønn i min hovedoppgave ved Universitetet i Oslo var mann, trans og homo forskningen fremdeles utenfor radaren hos norske forskere. Det skulle imidlertid ikke gå mange årene før det ble vanlige forskningsområder innen kjønnsforskningen. Raskt derpå begynte pride, de skeive, woke og LHBTQIA+ å gjøre seg gjeldende i media. I dag vaier regnbueflagget overalt, både på bygninger og i sosiale medier.1  

I utgagnspunktet var jeg ikke nevneverdig interessert i kjønn og kvinnesak. Jeg var derimot interessert i hvordan forskning pågikk, og i den forstand var det interessant å vurdere hvordan kvinne- og kjønnsforskning, som var en ny fag-disiplin, argumenterte for å legitimere seg vitenskapelig. Etter tre års intens fordypning i vitenskapens metodologi (teori og metode) måtte jeg konkludere med at vitenskapen ikke var objektiv og nøytral slik jeg hadde blitt opplært til å tro, men tvert om preget av politikk og ideologi. Dette fant jeg først veldig rart, men raskt der på svært bekymringsverdig. Jeg valgte derfor å vie livet mitt til å forstå konsekvensene av en slik situasjon i lys av samfunn og politikk generelt.  

I mitt videre arbeide la jeg med andre ord spørsmålet om kjønn bak meg. Det hadde, som sagt, aldri opptatt meg noe særlig. Jeg var ikke nevneverdig bekymret for kvinners rolle i samfunnet - i den grad jeg bekymret meg for kjønnsroller angikk det både menn og kvinner og det jeg omtaler som et generelt svekket menneskeverd - og mitt klare inntrykk var og er at homofile vant stadig øket, og i dag fullgod, aksept, som seg hør og bør i samfunnet. Men så, for tre, fire år siden, begynte jeg å ane at noe hadde endret seg! 

Jeg begynte stadig oftere å høre argumenter som: "To kjønn eksisterer ikke." "Vi har mange kjønn." "Kjønn sitter i hodet." 

Jeg burde visst bedre, men jeg slo meg en stund til ro med: "For noe tull. Dette går sikkert snart over." Men det gikk altså ikke over, tvert om så tiltok det i omfang. Og det var ikke bare tema i aviser og på sosiale medier, det er nå også synspunkter som manifesteres i våre institusjoner. I dag fortoner kjønn seg, for meg, som noe av det viktigste vi bør ha et bevisst forhold til. Det berører essensen i hva det vil si å være et biologisk menneske. 

Som lærer i grunnskolen har jeg fått erfare at de nye synspunktene på kjønn blir ført frem i flere av skolens lærerverk. Dette har også blitt dokumentert: Hør samtale med Kamilla Aslaksen på podkasten: Et Bedre Skole-Norge:  https://open.spotify.com/episode/45m9Ij8rGpsRWCZQroeTEm 

Eller les avisartikkel av Eivind Gjerde:  https://www.dagen.no/meninger/radikal-kjonnsteori-i-skolebokene/ ,  

Det ble også klart at anerkjente forskere ble harselert ut av sine universitets-stillinger for å hevde at menneskeheten primært består av to kjønn. 

1) https://www.theguardian.com/education/2021/nov/03/kathleen-stock-says-she-quit-university-post-over-medieval-ostracism 

2) https://www.nettavisen.no/nyheter/mener-det-kun-finnes-to-kjonn-jeg-begar-en-kardinalsynd/s/5-95-1423542

Da jeg nylig bestemte meg for å fordype meg i saken, og kanskje skrive en artikkel om dette, fant jeg ytterligere to forhold som virkelig fikk meg til å sperre øynene opp. Jeg oppdaget (først nå.., i desember 2023) at i 2016 så vedtok et tilnærmet fulltallig storting (unntatt sp og kr.f.) en ny lov som sier at hvem som helst, når som helst kan endre sin kjønnsstatus i folkeregisteret. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=64488

Hva mer er, i desember -23 vedtok stortinget enda en ny lov som kort og godt sier at det vil være kriminelt å prøve og snakke med et barn som er kjønnsforvirret. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=94762 

Klassekampen har publisert to artikler som problematiserer forholdet: 

1) https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-06/debatt-et-farlig-lovforslag/MhPG?fbclid=IwAR2oXgZ7MCBIZc7xHu3WXcPN_NbIhoQSQbthI1hCY1qySiaECKHhmyCgeMU 

2) https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-07/forkast-forslaget/m7dZ?fbclid=IwAR1hSHXq3V1Lx7uKCQjy1NYJAwLGHlNQMEwD6SG7dXWe8dKPYuhkWh1aR0g 


Så vidt jeg kan forstå kan det ikke være noen tvil om at det finnes sterke krefter som arbeider aktivt for å oppheve det faktum at menneskeheten primært er delt i to kjønn, og at folk flest synes å henge med i toleransens navn. Toleranse er bra, men vi må ha litt innsikt i hva det er vi faktisk er med på å tolerere. 


To viktige spørsmål:  

Hva skjer når menneskehetens allmenngyldige biologiske markør blir uvesentlig i folks bevissthet? Og et annet vel så viktig spørsmål: Hvorfor skjer det? 


Da jeg er av den klare oppfatning at det er vitenskap som i dag legitimerer politiske synspunkter (forskning sier..), finner jeg det fruktbart å nettopp ta utgangspunkt i hvordan vitenskapen har behandlet kjønn som forskningstema. I denne teksten henter jeg derfor frem innsiktene fra min egen vitenskapelige hovedoppgave for å forklare fremveksten av lhbtqia+ bevegelsen og det de representerer; nemlig fornekting av to kjønn. 

Jeg vil begynne med å forklare forskjellen på biologisk og sosialt kjønn og hvorfor kjønn ble et eget vitenskapelig fagfelt. Videre vil jeg forklare det jeg mener var, og er stadig, store svakheter med premissene som ble lagt til grunn for forskningen. Jeg mener at disse svakhetene er en viktig grunn til at kjønnsforskere og lhbtqia+ bevegelsen i dag kan avskrive betydningen av biologisk kjønn.

En annen viktig, og mer overordnet årsak, mener jeg klart er å finne i vitenskapsteorien generelt. Dette vil jeg behandle i del to. Utviklingen kjønnsforskningen tok, fikk nemlig stor aksept. Dette vil jeg si noe om ved å plassere utviklingen av kjønnsforskningen i lys av vitenskapsteoriens utvikling generelt. Avslutningsvis vil jeg trekke trådene mellom kjønnsforskning og pedagogisk forskning. Det finnes mange paralleller, både hva vitenskapsteoretisk posisjonering og tema angår. 

Leseren får unnskylde at det blir litt langt. Jeg vil forsøke å forklare hvorfor det er direkte farlig for menneske og samfunn at kjønnsforskningen utelater betydningen av biologisk kjønn. Dette MÅ forståes i en større kontekst. 


Sosialt og biologisk kjønn

Vi mennesker blir født enten som mann eller kvinne. Vi er et biologisk kjønnet vesen. 

Historien ender imidlertid, og selvfølgelig, ikke med påstanden om at vi blir født som mann og kvinne. I så fall hadde kvinne- og kjønnsforskningen blitt plassert innenfor naturvitenskapen. Når vi vokser opp blir vi påvirket på alle mulige måter fra et uttall ulike hold, og en god del av disse påvirkningene kan ha mye å si for hvordan vi utvikler oss som kvinne, mann og menneske generelt. Disse kulturelle påvirkningen er det som samlet sett kalles SOSIALT KJØNN. 

Det primære anliggende for kvinne- og kjønnsforskningen var å finne ut av hvilke økonomiske, sosiale, religiøse, politiske og kulturelle krefter som kunne ha betydning for hva det ville si å være kvinne (og mann) i samfunnet. 

Forskning på sosialt kjønn ga oss bevis på at kvinner er forskjellig. Kvinner utgjør en mangfoldig gruppe. Ingen kvinner er like. Vi stod igjen med mangfold, forskjell og ulikhet. 

Men dette at vi er biologisk kjønn ble likevel ikke avvist. Selv ikke den mest radikale feministforskeren fikk slippe unna det faktum at menneskeheten består av to biologiske kjønn da ingen kunne benekte at kjønn er en tung allmenngyldig sannhet om oss mennesker. 

Det biologiske aspektet ble med andre ord, i stor grad, lagt på is men ingen ble altså utestengt for å påpeke at det biologiske kjønn er kvinne- og kjønnsforskningens deterministiske premiss enten man liker det eller ei. 

Dette har endret seg. Hva har skjedd? 


Hvorfor forske på kjønn? 

En fruktbar innfallsvinkel er å forstå hvorfor kvinner og kjønn ble et eget forskningsfelt innenfor humaniora på 70-tallet.  

Min påstand er at samfunnet før industrialiseringen langt på vei var kjønnsnøytralt i den forstand at det var lite preget av kjønnskamp. 2  Man hadde antagelig aldri engang hørt om fenomenet. Maktkamp mellom kjønn angikk, med andre ord, i liten grad livet til vanlige mennesker. Dette endret seg imidlertid gradvis i det nye industrisamfunnet som etablerte seg på 17- 1800 tallet. Nytt arbeidsliv etablerte seg og mennene beveget seg fra åkeren til kontorbygget/fabrikken. Kvinnene fortsatte med å gjøre jobben innanstokk, i hjemmet. Tidligere hadde det vært selvsagt at begge typer arbeid var viktig for å få livet til å gå rundt for folk flest. Men med industrialisering og fart på pengeøkonomien, ble det mennene som tjente penger og skulle forsørge de der hjemme. Mennene fikk derfor mer makt. Maktbalansen mellom kjønn var ikke lenger balansert. Kvinnene havnet formelt, altså kollektivt sett, i en underdanig posisjon. 

Slik forstått var det høyst forståelig at kjønn ble et eget forskningstema i akademia på 70-tallet. Det som ikke, forsiktig sagt, er fullt så forståelig er den retningen kvinne- og kjønnsforskningen tok, og som i dag altså synes å ende i utvisking av den realiteten at vi blir født som mann og kvinne - at kjønn er biologi. 


Kvinnekampens og forskningens premisser. 

Det som før industrialiseringen hadde vært et balansert kjønnsforhold blant folk flest hva inntekt og makt angikk, ble altså noe man på 1900 tallet måtte kjempe for å oppnå. 

Hva gjorde forskningen i en slik situasjon? Forskningen var, som jeg allerede har vært inne på, først og fremst opptatt av det sosiale kjønnet. Å kartlegge det sosiale kjønnet tilsier et tungtveiende fokus på mangfold og forskjeller. Et tungtveiende fokus på det sosiale kjønnet og på forskjeller, bidro til at det unike individ trer frem - og da på bekostning av likheter og det som binder oss sammen. I tillegg er det viktig å merke seg at store deler av forskningen ble plassert inn i et maktperspektiv. 


Undertrykking som premiss for forskning. 

Maktperspektivet - dette at menn undertrykker kvinner - ble det dominerende premiss innen kvinne- og kjønnsforskningen. Dette betyr at en overvekt av kjønnsforskerne oppfattet menns undertrykking - patriarkatet - som en seiglivet realitet, tilnærmet deterministisk. Menns undertrykking av kvinner ble rett og slett oppfattet som en Sannhet man ikke trengte å bevise vitenskapelig. Således ble det ikke noe rom for, innen forskningen, å problematisere hvordan den begredelige forskyvningen i maktbalansen mellom den gjengse mann og kvinne i utgangspunktet hadde oppstått.

Det ligger en kvalitativ forskjell i dette å beskrive makt som determinerende istedenfor å beskrive makt som kulturelt betinget. Makt som determinisme gjør makt til en allmennmenneskelig egenskap og man ser på samfunnet som en kamparena. Makt forstått som kulturelt betinget vil derimot søke å forstå hvilke krefter som finnes i samfunnet som trigger maktkamp mellom kjønn  (og mellom folk 3). 

Innen kjønnsforskningen går dermed spørsmålet om sannhet i ideologisk retning: Kjønn (som biologi) er sannhet, men blir relativisert. Makt er relativt, men blir sannhet. 

Uten vitenskapelig belegg ble altså kategorien makt det dominerende premisset,4  først for kvinne- og kjønnsforskningen og siden for de nye forskningstemaene som kom til; manns, trans og homo disiplinene. 


Den liberale kampen for individets rettigheter

Kjønnsforskningen la vekt på, og gjør det fremdeles, mangfold og ulikheter innenfor et maktperspektiv. Tanken bak utkrystalliserer seg: Alle skal ha like muligheter. Målet med forskningen var altså at kvinner skulle få like muligheter på arbeidsmarkedet som menn. Således har kvinnebevegelsene og kjønnsforskningen primært kjempet for at kvinner skulle å få lik mulighet som menn til å tjene penger. 

Det er rimelig å påstå at vi i Norge nådde dette målet raskt. Det er ikke uten grunn at vi blir kalt "verdens mest likestilte samfunn". Rent praktisk betyr dette at vi har fått et samfunn der kvinner har blitt like ambisiøse som menn i jakten på å tjene penger og å posisjonere seg. Målet er nådd, kvinner er likestilt med menn hva angår muligheter på jobbmarkedet. 

Forskningens vektlegging av mangfold og ulikheter innenfor et maktperspektiv har med andre ord, slik jeg klart forstår det, på dramatisk vis akselerert den såkalte liberale kampen for individets rettigheter. Alt handler om mangfold, og da gjerne innenfor et maktperspektiv - frihet versus ufrihet - i en eller annen forstand.  

Forskningen har med andre ord blitt, i stadig økende grad, partikulær. Det er det unike individ som gjelder. Også avisene har forlatt de store politiske prosjektene og har i dag som retningslinje at det primært er kampen for individets rettigheter som gjelder. Nylig kunne vi lese i avisen Vårt Land (19. januar 2024) at rettsakene mot Jehovas Vitner vitner om et tilsvarende paradigmeskifte også innenfor religion. Det er de unike historiene som vektlegges, (politiker-skandaler blir ikke overraskende) og da på bekostning av historiene som binder oss sammen. Hva som binder oss sammen, hvilket rammeverk alle disse unike historiene kan og bør plasseres innenfor er man ikke interessert i. Resultatet har blitt et fragmentarisk, ofte også omtalt som et relativistisk, mangfold. 

Problemet er imidlertid at alt handler ikke bare om mangfold. Vi lever ikke i et anarkistisk samfunn. Vi lever i et samfunn som opererer innenfor klare rammer, og som legger tunge føringer på hver og en av oss. 

Den liberale styringseliten er ikke interessert i å snakke om føringene, men snakker isteden mye om valg og øket frihet for hver og en. Dessverre tar vi alt for lett på konseptet "Fri vilje". Vår kollektive forståelse av hva fri vilje faktisk handler om, synes vi fullstendig å ha mistet taket på. Vi lar oss blende av alle de overfladiske valgene vi står fritt til å velge mellom i hverdagen, mens vi fullstendig glemmer å stille spørsmål ved hvor vi får våre ønsker fra. 

Spørsmålet om hvor vi får våre ønsker, ideer og oppfatninger fra, forsøkte noen positivismekritikere å sette på den vitenskapelige dagsordenen for et halvt århundre siden. De ble skyflet av banen, og i dag hevdes det at positivismedebatten (endelig) er lagt død. 


Hva er galt med å leve i et samfunn der vi kan velge hvilket kjønn vi vil være? Mange som oppfatter dette som problematisk, peker på menn i damegarderober og i kvinnefengsler. Det er selvsagt problematisk, men problemet stikker adskillig dypere enn som så - og det har å gjøre med et relativistisk mangfold innenfor uproblematiserte rammer å gjøre. Fragmentering og mangfold ser vi overalt, men kjønn står i en særstilling da et fragmentert kjønn river bort menneskets biologiske manifestering. 

Vårt eksistensgrunnlag ble radikalt endret ved forrige industrielle revolusjon, ja det forandret sågar relasjonen mellom mann og kvinne. I dag står vi overfor en ny industriell/teknologisk revolusjon. Vil den endre vårt eksistensgrunnlag? Har dette at vi nå skal oppfatte kjønn på en ny måte noe med den nye teknologiske revolusjonen å gjøre? Hva slags samfunn er vi i ferd med å skape? 

Vi må gå til vitenskapsteorien for å forstå omfavnelsen av mangfold og fragementering innenfor uproblematiserte rammer. Dette vil jeg skrive om i del to som følger etter hvert. 


Del to finner du herhttps://ckfadum.blogspot.com/2024/03/biologisk-og-sosialt-kjnn-lgbtqia.html


Noter: 

1: Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQA+ personer. 

2: Påstanden om at kjønnskamp ikke var noe tema for folk flest før industiraliseringen, er min egen mening. Skulle gjerne vist til forskning men, som jeg vil vise under, den finnes ikke. Alle øvrige påstander som følger er vitenskapelig dokumentert i min hovedoppgave. HF, UiO 2001: "Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av kvinne- og kjønnshistoriens metodologi."

3: Dette er en distinksjon alle som er opptatt av krig og fred gjerne kan se litt nærmere på! 

4: Det kom selvsagt protester, men kritikerne tapte slagene fordi kommunikasjonen var enten aggressiv, vag eller indirekte - vi så begynnelsen på impotensen som i dag preger all vitenskapelig og politisk kritikk.



Kilder: 

Bøker: 

"Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av Kvinne- og kjønnshistoriens metodologi." Hovedoppgave i Historie ved UiO, 2001. Av Camilla Fadum

"Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen". Privat, 2021. Av Camilla Fadum. 

I boken går jeg i dybden på hva et sekulært samfunn preget av en transhumanistisk ideologi er, og hvordan det kan ha seg at en slik type ideologisk samfunnsutvikling har fått lov til å gå sin gang. 


Artikler: 

Det fleste artiklene jeg har skrevet handler i en eller annen forstand om samfunn og politikk i lys av en ideologisk styrt vitenskap. Her er noen av artiklene jeg mener er mest relevante i forhold til teksten over.   

1) "Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati."  https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html


2) "Tid for Helhet" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/tid-for-helhet.html 


3) "Feminisme" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/feminisme.html


4) "Syk av samfunnet" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/syk-av-samfunnet.html







tirsdag 23. mai 2023

ALT VI IKKE VET

Det er svært interessant å sammenligne religion og vitenskap. Begge kan forståes som to sider av samme mynt. Begge er godt etablerte institusjoner i vårt samfunn. Begge har, historisk sett, fått sine små sannheter utfordret – og over tid har dette ført til nye små sannheter. De store Sannhetene derimot, de Sannhetene som institusjonene bygger på – Objektivitet og Gud – det som kalles Sannhet i siste instans, lever imidlertid i beste velgående. Og endelig; begge institusjoner består av individer, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad.


Både Vitenskap og Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.

DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert. Det ble opprettet et formelt skille mellom Vitenskap og Religion. Men i et større perspektiv er Kirke og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om, det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som vårt demokrati. Både Kirke og Vitenskap er begge bærere av hver sin fundamentale og antatt gyldig Sannhet i siste instans, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen av begge.  

Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander. Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og ofte konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.


Undring og overskridelse i begge leire

Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er bokstavtro, andre mer abstrakte og overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad. Innenfor begge institusjonene finner vi med andre ord mennesker som tror de har funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.

Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (hermeneutikk) betydning. Og striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke lenger av alle blir ansett for å være en synd. De store sannhetene består imidlertid uberørt, selv om det synes klart i disse dager at Kirkens Sannhet er i ferd med å tape kampen. Samfunnet har blitt sekulært.


Løsrivelse fra kjørereglene

En sentral utfordring for begge institusjonene vil være, slik jeg ser det, å løsrive seg fra kjørereglene og heller innse at begge Sannheter har noe for seg. Vi trenger vitenskapens objektivitet, men man må også stadig ha klart for seg at en slik type kunnskap er midlertidig og at uvissheten alltid ligger der. Med andre ord at det må gis adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på universitetsnivå. Tilsvarende trenger vi rom får en åndelig metafysiske kraft, men uten at den på tradisjonelt vis bindes opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal innebære og bety.  


Menneskene trenger både åndelighet og objektivitet. Problemet er at disse to dype menneskelige behovene lenge har blitt holdt adskilt. Det er uheldig. Åndelige og meditativt overskridende tanker må inkluderes/forenes med den vitenskapelige tenkningen, ikke holdes utenfor. Åndelighet er ikke noe som bør defineres ut og plassers i en egen, avgrenset bås. Åndelighet er en allmenn-menneskelig egenskap; det er undringen, nysgjerrigheten, tilstedeværelsen og nærheten til alt liv – alt det som skolen opp igjennom har lagt alt for liten vekt på.

Det store spørsmålet, og som alt jeg skriver handler om, er om hvorvidt skolens siviliserings-oppdrag har gått alt for langt.





Femti og stolt

Kanskje er det fordi jeg nettopp har fylt femti, men jeg synes i alle fall at jeg hører snakk om alder overalt nå for tiden. Det har fått meg til å tenke på alder. Det første som slo meg er at alder aldri har opptatt meg noe særlig. Jeg tenkte litt på det da jeg var sytten og gjerne skulle være atten og myndig med de rettighetene det ga, og jeg tenkte litt på det da jeg rundet de førtifem og oppdaget at den jevnlige (kanskje fem ganger i året) endags fastekuren ikke lenger holdt kroppsvekten i sjakk.

Jeg tror med andre ord ikke at det har noe å gjøre med en ubevisst besettelse av alder som fører til at jeg nå hører om alder absolutt overalt. Jeg tror alle hører om det, og at det således handler om en kollektiv besettelse. Og kollektive besettelser har en gammel systemkritiker som meg stor sans for.


Da min Mor fylte førti fikk hun høre at førti var de nye tredve. Jeg husker det godt. Jeg stusset og likte det ikke noe særlig. Jeg fikk nå nylig høre at femti er de ny tredve. Igjen stusset jeg med ubehag. Det eneste jeg hører (kom gjerne med alternative forståelser) med slike, sikkert morsomt ment, tallfestelser er at ungdom er inn og at det å bli eldre er ut. Og spørsmålet som melder seg blir jo hva det å være ung faktisk innebærer og betyr. Hva vil det si å være ungdom?


Det er mye fokus – og jeg antar press – på å se ung og pen ut. Det er en konsentrasjon om det ytre, fysiske (materialistiske) og overfladiske på bekostning av det indre (mentale) og dypereliggende. Man kan tenke seg at et stort fokus på det fysiske ytre har betydning i forhold til hva som forventes av det indre, av det mentale – noe i retning av at ser man ung ut kan man også tenke og å oppføre seg som en ungdom.1 Den sunne ungdommelige mentaliteten forbindes gjerne med optimisme, pågangsmot, utholdenhet, aksept av ting man ikke forstår sammen med en stor tro på at man nok vil forstå etter hvert; en motiverende nysgjerrighet.

Som femtiåring har jeg kommet dithen at pågangsmotet, optimismen og idealismen består (dog i en noe mer resignert og tålmodig form), men at nysgjerrigheten har blitt betydelig redusert og akkurat det er jeg takknemlig for.

Det beste med å bli femti handler med andre ord for meg om at den ungdommelige nysgjerrigheten og den stadige søken den førte til, ikke lenger utgjør en dominerende faktor i mitt liv. Ikke misforstå, jeg anser nysgjerrighet som intet mindre enn menneskets viktigste egenskap, men jeg mener også at det ikke bør være den dominerende egenskapen hos et menneske som ynder å kalle seg selv voksent.

På ett eller annet punkt i menneskelivet bør det være intet mindre enn en menneskerett å få lov til å legge nysgjerrigheten på hyllen (og bare ta den ned når man har lyst) og isteden gå inn i rekken av de vise og kloke. En menneskerettighet ikke bare på vegne av en selv, men kanskje mest fordi de unge trenger kloke eldre som har klart å finne en genuin ro i tilværelsen. Med genuin ro menes en fundamental innsikt i hva man i livet kan vite noe om og også alt det man ikke kan vite noe om, og å ha forstand til å se forskjellen.


Mye av det som skjer i Norge og i verden i dag oppleves av mange som veldig komplisert og uforståelig. Men man har tillit til makthaverne, og man har håp. Og i denne tilliten, i dette håpet, trekker mange seg tilbake og velger å først og fremst være ansvarlig i forhold til seg og sitt. Denne egosentriske virkelighetsforståelsen strider imidlertid imot vårt iboende sosiale behov. Vi har stadig et behov for å være en del av et samfunn, forstå hva som foregår og å ta del i det hele. Det er i dette spennet mellom privatsfæren og storsamfunnet vi i dag rives i filler. Vi kan skape oss kontroll og oversikt i vår private sfære, der kan vi vite. I storsamfunnet derimot..

Å følge med på informasjonsstrømmen i et stadig mer globalt samfunn er en heldagsjobb i seg selv, men forblir uansett uhåndgripelig uten innsikt i prinsippene som ligger til grunn for samfunn og samfunnsutvikling. En innsikt som skremmende få synes å ha i dag. Mye tyder med andre ord på på at prinsippene som driver utviklingen av det globale storsamfunnet fremover kan sies å ha havnet i kategorien, hos folk flest, angående ting man ikke kan vite noe om. Slik burde det bestemt ikke være. Så vidt jeg kan forstå synes ikke folk flest å forstå at også vi i vesten lever innenfor en ideologi som gir klare verdimessige føringer med stor betydning for samfunn og samfunnsutvikling. En innsikt som burde være skolens første og fremste oppgave å formidle, men som har blitt skammelig neglisjert – og vil bli det i enda større grad fremover hvis vi skal ta den kaskade av utredninger og rapporter angående skole, som har kommet til de siste årene, på alvor.

Ikke bare gir skolen landets borgere en svak forutsetning til virkelig å forstå det som foregår, men omfanget av saker man må sette seg inn i for å påstå seg selv opplyst er så omfattende at selv de som driver med dette til daglig ikke klarer å få oversikt, men nøyer seg isteden med å være ekspert innen sitt felt, være seg fag eller politisk ideologi. Det sier seg med andre ord selv at folk flest umulig kan ha tid til å følge med og forstå det som til enhver tid skjer – enn si å forstå helheten og hvordan ting henger sammen. Mange gir opp. Og slik får Margaret Thatcher rett i sin berømte (og hårreisende) påstand: «And, you know, there's no such thing as society.” Stadig flere vender snuten innover, sørger for seg og sitt. Og bokbransjen, massemedia og coachingindustrien følger opp med å dyrke individualismen ved å tilby psykologisk sjelegransking, tåredryppende egohistorier og strategier for å klare å tenke positivt selv om man ikke forstår bæret – ikke egentlig – av noe som helst.


Vi lever i en tid preget av endring og store omveltninger. Da vi aldri har lært om prinsippene for samfunn og utvikling, sammen med at offentligheten unngår enhver problematisering av disse, er det sannelig ikke rart at ungdommens optimisme, pågangsmot og ikke minst nysgjerrighet blir ansett som viktige egenskaper. Tilpasning er langt å foretrekke fremfor selvstendig kritisk og samfunnsengasjert tekning.

I et samfunn preget av store endringer er det med andre ord definitivt en fordel at borgerne besitter ungdommens optimisme og nysgjerrighet. Uten, blir alle meningene, de nye dataprogrammene og omstillinger generelt mest for mas å regne. Skal alle meningene, omstillingene og endringene være litt morsomme må de møtes med et minimum av interesse, nysgjerrighet og motivasjon – og skulle dette mangle så: Vær positiv! Men det er altså, etter min forstand, noe fryktelig galt med et samfunn når det kreves også av eldre mennesker å stadig måtte utvise ungdommens naivitet og pågangsmot.

Jeg for min del synes det meste av det som skjer i storsamfunnet i dag er gammelt nytt, tullprat og mas. Jeg opplever at det å skulle/måtte forholde meg til alle meningene og endringene kun betyr et krav om sløsing av min tid, oppmerksomhet og penger. Ett enkelt eksempel som jeg har brukt i mange år, er at når jeg endelig har funnet en leppestift jeg liker så går det knapt ett år før den har gått ut av produksjon og jeg må lete i månedsvis og gjøre en rekke feilkjøp, før jeg finner en ny jeg liker. Lykken varer et knapt år og så må jeg i gang igjen.. Det samme kan sies om så mangt og det legges opp til, skal vi tro den teknologi- og fremtidsentusiastiske makteliten, at dette også snart vil gjelde vårt forhold til kunnskap. Vi skal ikke lenger trenge å lære så mange konkrete ting (det skal strammes betydelig inn på kunnskapens rammeverk) da informasjon er noe vi isteden både kan og bør google oss frem til. «Å lære å lære» blir pushet frem som en av skolens viktigste kunnskapsområder i disse dager, og blir omtalt som en del av utviklingen frem mot et såkalt kunnskapssamfunn – det som skal erstatte oljesamfunnet. Det stabile og varige er i ferd med å bli en saga blott. Alt er i flux, alt er i stadig forandring. Ikke rart at ungdommelighet dyrkes. Selve livet, fra fødsel til grav, skal handle om å lære nye og overfladiske ting hele tiden. Det vi lærer, hører, ser, gjør og tenker i dag vil i morgen være gammelt nytt. Vi skal være på hugget, være effektive og utvise ungdommelig pågangsmot hver gang noe nytt kommer til.  

Jeg er ikke imot endring. Tvert om ynder jeg å se på meg selv som tilpasningsdyktig, nytenkende og open minded. Det jeg reagerer sterkt på, er at jeg opplever at jeg blir oppfattet som bakstreversk og gammeldags fordi jeg synes det er bortkastet bruk av min oppmerksomhet, tid og penger på å stadig finne en leppestift jeg liker, å måtte høre og lese uendelig mye tullprat – prisen å betale for å være samfunnsengasjert og stadig måtte oppdatere meg på nye styringssystemer og datasystemer. New Public Management var (den internasjonale) reformen som gav ledere og mellomledere rett til å kontrollere sine ansatte med bedriftsøkonomiske petimetriske målesystemer, og som de ansatte nå blir presset til å anvende i eget arbeide overfor sine klienter, elever, pasienter eller folket generelt (politiet). Mulig det er måten å selge et kjøleskap eller en bil på, men at mennesker nå skal behandles som en hvilken som helst vare forteller i alle fall meg at instrumentalistene i vårt samfunn har fått ALTFOR stor makt. Det er skremmende fordi de forstår seg lite på mennesker, empati og mellommenneskelige relasjoner og det er, slik jeg klart forstår det, selve basisoppskriften på å føre oss alle lukt inn i den kunstige intelligensens dominans2.

Jeg er ikke imot endring. Tvert om. Alt jeg skriver om handler, i en eller annen forstand, om det store behovet vi i vårt samfunn har for endring. De endringene vi daglige må forholde oss til, og som myndighetene vil at barn og unge skal lære seg å håndtere for å bli såkalt samfunnsgagnlige, er imidlertid en type endring jeg ikke har mye til overs for. Det er da heller ikke egentlig snakk om noen endring, men om en videreføring av noe veldig tradisjonelt. Det vi erfarer av endring og omstilling i dag handler med andre ord ikke om noen fundamental endring men, «takket være» ny teknologi, om en akselerering – ett kvantesprang – inn i et stadig mer avansert teknologisert samfunn. Det kapitalistiske teknologisamfunnet er i en eksponentiell utvikling.  

Den nevnte videreføringen betyr at oppfatningen, som mange sikkert har i dag, om at gamle og etablerte sannheter endelig sprenges i filler, er en gedigen illusjon. Mangfoldet mediene presenterer er i hovedsak bare skinn og medfører i det lange løp ikke til aksept av øket mangfold, men øket konformitet. De gamle, etablerte sannhetene består i høyeste grad. Alle endringene og meningsbrytningene vi ser, er konstruerte og overfladiske. Konstruerte for å fremme tilpasning og utvikling av samfunnet i henhold til de grunnleggende prinsippene. De grunnleggende prinsippene for samfunn og utvikling, vår ideologi, lever (så å si urørt) i aller beste velgående. Ignoranse og uvitenhet råder, og som resultat får vi problemer med å skille mellom det vi faktisk kan vite noe om og det vi ikke kan vite noe om og, i den forlengelse, en svak evne til å skille mellom det som er viktig og det som er mindre viktig.

Jeg ynder å tro at jeg har forstand til å se forskjellen på det man kan vite og ikke vite. For meg har det ikke vært noen lettkjøpt visdom, men tvert om handlet om hardt arbeide på bekostning av mye annet. Derfor reagerer jeg da også med ett sukk når samfunnet forteller meg «No worries, femti er de nye tredve, du er stadig ungdom». Men jeg vil ikke være ungdom! Jeg har jobbet hardt for å bli voksen. Jeg har arbeidet hardt for evnen til å skille mellom det jeg kan vite noe om og det jeg ikke kan vite noe om. Jeg er femti og stolt.




1 I lys det faktum at vi stadig lever lenger og hvordan entusiastiske alderdomsforskere sågar forespeiler for kommende generasjoner intet mindre enn evig liv, vil mange kanskje tenke at det er helt naturlig at man i dag er ung både i skinn og sinn adskillig lenger enn tidligere.

2Om dette skriver jeg en lang artikkel som vil foreligge etter hvert. 

THE LAW OF THE GENTLEMAN

Omkring år 1900, noen år før revolusjonen i Kina, levde en mann ved navn Hung Ming. Han bekymret seg over det kinesiske samfunn og skrev derfor en liten bok kalt; “The Spirit of the Chinese People”. Etter drøye 100 år med vestlig kolonisering som blant annet innebar en rekke opiumskriger som blant annet medførte et massivt rusproblem i Kina, så han at Kina undergikk en rekke fundamentale forandringer – og disse var han lite begeistret for. Det syntes for Hung-Ming som om den kinesiske type menneskelighet, den ekte kineser, ville forsvinne, og at man isteden vil få en ny type menneskelighet – en progressiv eller moderne kineser.


Et samfunn i Confucianismens ånd

Ming innleder med å fortelle at for 2500 år siden var også det kinesiske samfunnet bygget opp på en slik måte at det ikke korresponderte med menneskenes behov. Dvs. at det ikke gav rom for hode og hjerte – for deres faktiske liv. Samfunnet var bygget på rigide regler og ikke på en fleksibel og relasjonell tenkning.

Den oppvåkningen som skjedde i Kina for drøye 2500 år siden, er det som i dag blir kalt ”Det moderne prosjekt” i Europa. For 2500 år siden våknet ideene om liberalisme og utforskning av tingens tilstand til live i Kina. Som i vårt Moderne prosjekt, var det mange kinesere den gang som forsøkte å rekonstruere en ny samfunnsorden, både i praksis og på et mer filosofisk og fundamentalt nivå. Men alle feilet. Noen appellerte til hode, andre til hjerte, og dermed oppstod konfliktene mellom hode og hjerte.

Confucius så også noe radikalt feil med det kinesiske samfunnet for 2500 år siden. Han brukte derfor hele livet sitt på å legge grunnlaget for en sivilisasjon som forente hode og hjerte.


Hva slags grunnleggende menneskesyn man sitter inne med

Avgjørende for å kunne skape et samfunn der hode og hjerte harmoniserer, er spørsmålet om hvilket grunnleggende menneskesyn man sitter inne med. I vesten råder den grunnleggende forståelsen om at menneske er både godt og ondt av natur. Kirken har alltid fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på en slik forståelse – med politi, militære, lovverk, fengsel og så videre. I kina derimot lærte alle barn at mennesket er og blir grunnleggende godt av natur, og samfunnsmodellen utviklet seg deretter. Politivesen er for eksempel et moderne fenomen i Kina, innført av Mao, og er en institusjon som mislikes av mange kinesere i dag.


Kinas samfunnsmodell før 1915

I Kina fantes/finnes det ikke noen dualisme mellom religion og vitenskap, eller mellom kirke og stat. Ming spør; ”Hva er forskjellen på Confucius filosofi og for eksempel Platons, Rousseau og Spencers filosofi?” Forskjellen, sier han, er at de vestlige filosofer appellerer til de lærde menn, mens Confucius appellerte til alle. Man vil kanskje være enig i at filosofien i Vesten i dag er forbeholdt de spesielt interesserte, for de som bruker år og dag på å studere. Og det er et tankekors at filosofi – tanker om det å være menneske – kun skal være forbeholdt noen få. For skal det virkelig være så vanskelig å være menneske, noe vi jo da faktiske er alle sammen?


Religion og spiritualitet

Det at Confucianismen appellerte til alle gjør det naturlig å betegne Confucianismen som en religion på lik linje med andre religioner i følge Ming, men der er likevel avgjørende forskjeller. For det første så har ikke Confucianismen det overnaturlige elementet og for det andre lærer Kristendommen oss at vi skal være et godt menneske, mens Confucianismen lærer oss at man skal være en god samfunnsborger. Kristendommen spør; Hva er målsettingen for mennesket, mens Confucianismen spør: Hva er målsettingen for samfunnsborgeren? Altså ikke for enkeltmenneske, men for mennesket i relasjon til andre mennesker. Kristendommen svarer at målsettingen for mennesket er å helliggjøre Gud. Confucius svarer at målsettingen for mennesket er å leve som ansvarsfulle barn og som en god samfunnsborger.

Confucianismen sier: En vis mann orienterer seg etter livets fundament. Når dette fundamentet er lagt, sier Ming, kommer visdom og også spiritualitet av seg selv.

Kort sagt; Religionen i Europa forventer av subjektet å omforme seg til et perfekt ideal, til en helgen, en Buddha, en engel. Et slikt ideal relativiserer forholdet mellom godt og ondt fordi det setter umenneskelige krav. Den normale prøvingen og feilingen blir kalt for synd og/eller ondskap og dermed får man ikke noe begrep om, eller forståelse for, hva forholdet mellom det gode og det onde faktisk er. Confucianismen på sin side begrenser seg ved å be mennesket om å bli en god borger, om å leve livet som en ansvarsfull og god borger.

Det blir hevdet at Kina ikke har noen religion. Og det er helt korrekt at Kineserne ikke for alvor tar til seg religion – religion slik man forstår begrepet i Vesten. Men fremfor å si at Kineserne ikke har noen religion, så er det kanskje mer korrekt å si at Kineserne ikke vil ha religion, de har ikke behov for noen religion.


Forholdet til staten

Sannheten er, iflg. Hung-Ming, at årsaken til at Kineserne ikke føler behov for religion fordi de har Confucianismen. Confucianismen er et system av filosofi og etikk, en syntese av det menneskelige samfunn og individ. Dette systemet overflødiggjør religionen. Det at Confucianismen ikke er en religion i vestlig betydning er, i henhold til Ming, Confucianismens styrke.

Det viktigste Confucianismen således gjorde for det kinesiske folk, i følge Ming, var å gi det en ekte og helhetlig oppfatning av staten. En stat som favner hele mennesket – både hode og hjerte. Staten og politikk er selve essensen, religionen. I Vesten er stat og politikk vitenskap, og en arena for maktkamper. Confucius skrev om dette i ”Spring and Autumn”. Det dokumentet omhandler en historisk redegjørelse om falske og dekadente samfunn og sivilisasjoner. Når man ikke forstår at stat og politikk er limet for et helt samfunn, men stykker det opp i enheter i stadig konflikt med hverandre, blir dette grunnlaget og årsaken til all eksisterende lidelse. Lidelsen oppstår fordi menneskene ikke har noen reell og ekte forståelse for staten som samfunnets lim. Man har; ”…no right conception of the true nature of the duty which they owe to the state, to the head of the State, their ruler and sovereign.

Carlyle sa: The right of a king to govern us is either a divine right or a diabolic wrong” I vesten i dag har vi ikke noe tiltro til våre ledere, fordi et demokrati handler om politikere som kjemper kampen for det de selv tror, en tro som gjerne formes i lys av egne interesser, og ikke i henhold til ideen om å tjene folket som sådan. (se min artikkel ”Det kommende anarki”)


Vitenskap

Ming forteller videre at Kineserne hadde hatt (inntil 1915) liten eller ingen progresjon i fysikken og abstrakte vitenskaper som matematikk, logikk og metafysikk. Kineserne, som lever sine liv etter hjerte, har ingen sans for abstrakt vitenskap fordi den ikke krever engasjement fra hjertet og følelsene. Faktisk er det slik, sier Ming, at alt det som ikke har med hjertet og følelsene å gjøre mislikes av kineserne i den grad at det grenser til ren motvilje. Kineserne har dermed når det gjelder et rent vitenskapelig liv, helt riktig, blitt arrestert for manglende utvikling.

Men – så er det viktig å huske på, sier Ming, at en nasjon med barn som lever etter hjertet, som har et språk som stort sett bare barn eller folk uten utdannelse kan lære og som er primitive på så mange måter, likevel har en mental styrke og en fleksibel rasjonalitet som man ikke finner i andre primitive kulturer. Den mentale kraften og den fleksible rasjonalitet som har gjort dem i stand til å håndtere komplekse og vanskelige problemer i det sosiale livet, i regjeringen, i sivilisasjonen med en slik suksess, (inntil Mao) kan man ikke kan finne i Vesten, verken i eldre eller nyere tid. Det har handlet om å holde Kina som nasjon sammen på en slik fredfull måte som man ikke har klart andre steder. Derfor, istedenfor å si at Kineserne er et folk som ikke har erfart utvikling, er det bedre å si at det isteden handler om en annen utvikling enn den som preger det progressive og moderne Europa. Kanskje er det bedre, sier Ming, å legge vekt på at Kineserne er et folk som aldri blir gamle. Hung-Ming mener at den ekte Kineser er en person med et hode som en fullvoksen og med et barns hjerte.

Den ekte kineser og hans uttrykkelige varsomme ydmykhet er et resultat av en ekte menneskelig intelligens. Denne ekte intelligensen er et produkt av to ting: sympati (hjerte) og intelligens (hode). Disse to kreftene arbeider sammen i harmoni. Det er en lykkelig forening av sjelen og intellektet. En forening som da gikk tapt i Vesten når opplysningstiden opprettet skille mellom sjelen og intellektet, mellom hodet og hjertet, mellom vitenskap og religion, mellom subjekt og objekt. Mangel på en forening mellom hode og hjerte skaper konflikt mellom sjel og intellekt.

Det moderne Europa har en religion som tilfredsstiller deres hjerte men ikke hode, og en filosofi som tilfredsstiller hodet men ikke hjertet.

Moralen hos vitenskapsfolk i vesten, også filosofene, forteller oss at vi må adlyde vår grunnleggende drivkraft, nemlig fornuften. Men fornuft, slik man i vesten generelt forstår fornuft, betyr den rigide logikkens makt. Den rigide logikken er en sakte hjerneprosess eller en intellektuell prosess. Den gjør det mulig for oss å skille og gjenkjenne alle tings ytre form og kvalitet, men gir svak hukommelse og et svakt blikk for de skjøre nyansene. Vår såkalte fornuftige og rigid-logiske analyse medfører derfor at vi ser moralske relasjoner bare definert ut fra logikkens kvalitet. Det er en overfladisk variant, en død og stiv variant av oppfattelsen om hva som er rett og galt, eller rettferdig generelt.

Fornuft, eller logikkens makt alene, kan ikke hjelpe oss med å få øye på det udefinerte, den absolutte essensen i rett og galt, i rettferdighet, i livet og i sjelen:

Laotzu sa: ”The moral law that can be expressed in language is not the absolute moral law. The moral idea that can be defined with words is not the absolute moral idea.” Og Pascal sa for over 500 år siden at: “Hjertet eier en forstand som forstanden ikke forstår.”


Alle mennesker trenger intellektuell og åndelig føde.

Mennesker trenger religion av samme grunn som de trenger vitenskap, kunst og filosofi. Mennesket trenger dette, fordi mennesket har en sjel. Mennesket trenger også disse tingene for å lette på byrden av alt det vi ikke kan kontrollere:



The heavy and the weary weight of

All this unintelligible world.



Men for massene, som verken er diktere, kunstnere, filosofer eller vitenskapsmenn, som lever et annet liv, mer utsatt for naturens krefter og ignoranse hos sine medmennesker, hva kan lette byrden av livets mysterier for dem? I vesten ble det religionen. Religionen gav dem en følelse av trygghet og stabilitet.

Men, som sagt, Confucianismen overflødiggjør religionen. Derfor må det være noe med Confucianismen som kan tilby massene samme type trygghet og stabilitet som det religion gjør. Confucianismen tilbyr mange ting, men her fremheves bare en – det viktigste: Og det handler om et harmonisk forhold mellom hodet og hjertet!

Den moralske loven til moralister sier at man må lytte til sin samvittighet, til hjertet vårt. Men som en vis mann i den hebraiske bibelen sa: ”There are many devices in a man’s heart.” Derfor, når vi bruker vår samvittighet, vårt hjerte, som den grunnleggende retningslinjen blir vi tilbøyelige til å tilpasse oss og adlyde – ikke rettferdighetens stemme, den udefinerbare essensen som rettferdighet består av, men av; ”The many devices in a man’s heart.”

Menneskene i vårt samfunn blir derfor ikke moralske når den dogmatisk oppbygde kirken og/eller den faktaorienterte logisk oppbygde vitenskapen står som to primære og motstridende retningslinjer for hvordan vi bør innrett oss i vårt samfunn. Det gir tvert i mot et samfunn med mennesker som har ”many devices in ones heart.” Det blir duket for små og store konflikter.

Hvordan kan så alle mennesker få fatt på denne grunnleggende, denne dypere og høyere moralske standarden? Er det bare noe som er forbeholdt de som skjønner helheten i Kristendommens budskap eller budskapet i vitenskapens vanskelig tilgjengelige språk, eller er det noe som er tilgjengelig for alle? Ming svarer et høyt og rungende JA på det siste og viser til Confusius tekster som omhandler ”The law of the gentleman.”

The law of the gentleman” betyr grunnleggende å elske! Å elske alle levende vesener. Dette er inspirasjonen, den levende emosjonen som finnes i alle religioner, men ikke bare der. Den finnes hos alle som noen gang, på impuls, har fått henne til å lyde reglene for moralske oppførsel, uten over hode å tenke på frykt og egeninteresser.

Hung-Ming mener at det første som må gjøres er å holde opp med å dyrke massene fordi det eneste massene er ute etter er hva som lønner seg – what will pay!! Idealet må være ”Ikke hva som lønner seg” men ”hva som er riktig” og en gentlemann vil vite hva det er. For å gå i mot massene trengs mot. Voltaire sa: ”C’est le malheur des gens honnêtes qu’ils sont des laches” –

Det er uheldig at såkalte gode mennesker er noen feiginger” (lett oversatt)

Det er egoismen som får oss til å tenke “hva lønner seg?”, og det er feigheten som gjør oss redde for å stå opp alene mot massene. Det er egoismen og feigheten i hver og en av oss, som former det samfunnet vi har i dag. Det er egoismen og feigheten som sammen har opprettet ”the spirit of commercialism” som er menneskehetens største fiende i dag.


Et ekte menneske

Det første som kjennetegner et menneske som lever med harmoni mellom hode og hjerte, er at det ikke er noe vilt og ubehøvlet ved dem. Selv en mann fra den laveste klassen i Kina har mindre råhet, mindre av det ville dyret, enn det man vil finne i tilsvarende klasse i Europa. Betegnelsen han mener passer godt på den ekte kineser er varsom. Ikke myk, svak eller undertrykket, men en utstråling av mildhet og ydmykhet. Med ordet ”gentle” mener han fravær av hardhet, tøffhet og voldelighet. Den kinesiske typen utstråler en edruelig stillhet og varsomhet.

Den ekte kineser er kanskje krass, men det er ikke noe stygt i krassheten. Den ekte kineser er kanskje stygg, men det er ikke noe avskyelig i styggheten. Den ekte kineser er kanskje vulgær, men det er ikke noe aggressivitet i vulgariteten. Den ekte kineser er kanskje dum, men det er ikke noe absurditet i dumheten. Den ekte kineser er kanskje listig, men det er ikke noen dyp ondskap i listigheten.

Det totale inntrykket en ekte kineser gir, er at han overordnet sett er ydmyk. Denne ydmykheten er et produkt av en kombinasjon av to ting: Sympati og intelligens. Det er en sosial intelligens som verken kommer fra instinkt eller fornuft, men fra en harmonisk forening av hode og hjerte.




Syk av Samfunnet

Vi kjenner det så altfor godt, mennesker som er ensomme, som brenner seg ut på jobben, som er rusmisbrukere, som har spiseforstyrrelser, som er kriminelle eller voldelige, som er deprimerte, som tenker på å ta sitt eget liv. På tross av helse- og sosialtjenester, behandlingstilbud og forebyggingsarbeide, synes problemene ikke bare å vedvare, men å øke. Skal vi slå oss til ro med dette? Eller bør vi vurdere om vi et sted på veien har trådt helt feil?


Den rådende forståelsen av disse såkalte avvikerne, er at vi har med syke mennesker å gjøre. Forståelsen hviler på myten om at disse ”livsstilsykdommene”, i likhet med andre fysiologiske sykdommer, skyldes en medfødt defekt. Noe er i alle fall galt med dem og deres familier i det de ikke klarer å leve et såkalt normalt liv – ikke på egen hånd klarer å tilpasse seg. Dette kan man også lese i samfunnets strategier: utilpassede og avvikere skal først og fremst lære seg å leve i det samfunnet vi har. De har vær så god å endre seg eller tilpasse seg. Indirekte er beskjeden at de ikke er gode nok. Denne forståelsen, og disse strategiene gir en enkel forklaring og løsning på problemer vi ellers står hjelpeløse overfor. Det gjør det også veldig enkelt for oss å fraskrive oss ansvar.


Et postmoderne blikk på samfunnet

Postmodernismen forteller oss at alt vi tenker, føler og gjør, er kulturelt betinget, menneskeskapt. Ikke nødvendigvis, vi har både biologi og fri vilje. Men, de kulturelle betingelsene i Vesten har vært, og er fremdeles, særlig sterke. Dette fordi utviklingen av Stat og Kirke har vært ekstremt ’vellykket’. Vi lever i en subtil form for massesamfunn, som svært få ser og forstår, med et tanke- og handlingsmønster vi ikke har kontroll over og som det er vanskelig å bryte ut av. Lyspunktet er at samfunnet er menneskeskapt, og at vi derfor kan gjøre noe med det.


Hva slags samfunn har vi?

Det er vanskelig å tenke seg et menneskeliv uten noen form for mening og håp. Selv en voldelig kriminell handler ut fra et håp for morgendagen. I likhet med veldedighetsarbeideren, husmoren og aksjemegleren handler også den kriminelle, den ensomme og rusmisbrukeren i respons på samfunnet. Motiver og handlinger kan med andre ord ikke sees løsrevet fra samfunnet vi lever i. Vi må erkjenne samspillet mellom individ og samfunn. Hva slags samfunn har vi da, hvor så mange handler og lever ’galt’? Kan det kanskje tenkes at samfunnet er basert på en feil forståelse av mennesket?


I Europa tok sivilisasjonen form basert på to grunnleggende instanser: Stat og Kirke.

For 1500 år siden var begge lite utviklet, men allerede den gang ble ideen plantet om at mennesket i utgangspunktet er ondt (syndig). Basert på denne oppfatningen fortsatte samfunnet å utvikle seg, med et tilsvarende ønske om å kontrollere og beskytte seg. Ut fra dette bør vi tenke over hvilke forsvarsverk, hvilke verdier og hvilke midler vi har brukt og fortsatt bruker i denne prosessen.


Slik jeg ser det, kan psykisk og sjelelig lidelse knyttes til den eldgamle ideen om at mennesket er ondt av natur. Kirken har fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på denne forståelsen – med politi, militærvesen, lovverk, fengsel og så videre.


Fremmedgjøring

Ideen om det onde mennesket mangler tillit og håp. Vårt håp og vår tillit har vi lagt til institusjoner som står utenfor oss selv. Vi har alle støttet idealet om samfunnet som kontrollorgan. Men jo mer kontroll og ansvar vi har overlatt til krefter utenfor oss selv, jo mer fremmede er vi blitt for oss selv og hverandre. Dermed får vi liten kontakt med våre egne skyggesider. Vi får ingen indre korreks til å håndtere hverdagens mørke sider. Vi blir fremmedgjort fra det å være menneske med både sterke og svake sider, og hvordan vi ut fra dette kan utvikle oss videre.


Så det største problemet er kanskje ideen om at samfunnet er godt, mens individene er grunnleggende både onde og gode. Et godt samfunn blir da et system som holder dualiserte mennesker i sjakk, men som ikke gir rom og muligheter for at menneskene kan modnes på en sunn måte.


Samfunnet som kontrollorgan

Samfunnet utviser en overveldende kompleksitet, et tilsynelatende mangfold og en tilsynelatende frihet. Ideen om samfunnet som kontrollsystem er vanskelig å svelge i vårt såkalte demokrati. Men hva er egentlig et demokrati? Så vidt jeg kan se er dagens demokratier vokst frem på en bakgrunn av utnyttelse og nedslakting av minoriteter. Og dette fortsetter. Vi tillater invasjon og bombing i land som ikke er som oss, og vi godtar terror og tortur i demokratiets navn. På den ene siden har vi idealer om respekt, toleranse, likeverd blant mennesker, ytringsfrihet og så videre. Men hvordan står det egentlig til med respekten? Med toleransen? Og hvordan fungerer egentlig ytringsfriheten – er vi åpne og lyttende? Nylig har begrepet sekulær fundamentalisme blitt trukket inn i samfunnsdebatten, et begrep vel verdt å reflektere over.


Etter 1970 har vi åpnet for at homofile, kvinner og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens sterke krefter roterer fritt bakenfor: storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; kvinner blir nøytrale, homofile blir nøytrale, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan like godt være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.


Individenes behov for kontroll

Norge og Vesten er preget av et ekstremt underliggende behov for kontroll. Mangel på kontroll blir ansett som svakhet – det oppleves som truende. Det igjen bidrar til øket usikkerhet, frustrasjon og fremmedgjorthet, samt en faretruende ignoranse. Faretruende, fordi det innsnevrer vår evne til persepsjon. Vi ser bare det vi vil se, samtidig som vi opprettholder den verden vi har lært å forstå – med en virkelighet som egentlig bare eksisterer innenfor et rigid system med en rigid logikk. Vi avviser dypere sjelelige opplevelser, både hos oss selv og andre. Resultatet er at vi har vanskelig for å få øye på noen mening med tilværelsen. Vi mister håpet og vi mister kjærligheten – heri ligger den meningsløsheten som mange i dag opplever.


Å bli styrt av samfunnet uten å være klar over det, skaper konstant uro. Vi handler uten å ane hvorfor. Vi søker midlertidig lindring, og når smerten setter inn, handler vi litt til. Det beste vi kan håpe på er at vi er trygge hjemme, at rusmisbruk, ensomhet, skilsmisse, kriminalitet og vold ikke rammer akkurat oss. Hvis vi er så heldige å slippe unna tragediene, klapper vi oss selv på skulderen og anser oss selv som klokere og dyktigere enn alle andre. Vi har også fått litt overskudd slik at vi kan hjelpe de svake og trengende og slik blir vi enda klokere og dyktigere – og slik opprettholder vi det gale og onde i samfunnet. For det er på den måten vi støter bort ”avvikerne”. Skillet mellom deg og meg, mellom dem og oss, er et faktum.


Vi er ikke onde, vi er bare ignorante. I klartenkte øyeblikk ser vi kanskje at rusmisbruk ikke forsvinner selv om vi gir penger eller tid til veldedige formål, vi ser at ensomheten i samfunnet forblir et voksende problem, at millioner på bok ikke gjør oss bedre eller lykkeligere enn naboen som har akkurat nok til å klare seg, at fengsel og politi ikke løser problemer – bare holder ting i sjakk, til nød.


Vi innbiller oss at vi har kontroll, og vi vil vise andre at vi har det. Det oppleves som livsviktig. Klarer vi å holde oss nogenlunde innenfor samfunnsstrukturen, får vi en følelse av kontroll og kan oppføre oss som om vi faktisk skulle ha det. Men faktum er at det er et ideal vi ikke kan oppfylle. Og det er skremmende. Så undertrykker vi intuisjon og følelser og strever enda mer for å bli vellykkede, flinke og tilpasningsdyktige samfunnsborgere.


Virkeligheten er imidlertid fylt av mangel på kunnskap, usikkerhet og frustrasjon. Men vi prøver å skjule det, Gud vet til hvilken pris, og toleransegrensen overfor mennesker som utviser disse høyst menneskelige uttrykk, er bemerkelsesverdig lav.


Et ubevisst og deterministisk fundament?

Vi liker å tro at det er individene som styrer i et såkalt folkestyrt og demokratisk samfunn. Vi tror for eksempel at samfunnets strategier i forhold til de nevnte ”livsstilsykdommer”, er noe vi selv har valgt. Men når valgte vi egentlig disse? Hvor ofte tenker vi over at institusjoner som politi, skole, helsevesen og rettsvesen ble opprettet lenge før man i det hele tatt visste hva allmenn stemmerett var? Det er slettes ikke noe vi har valgt. Vi har bare godtatt det, fordi det ’alltid’ har vært slik. Vi har sågar tilegnet oss ideene som om de var våre egne.


Vi vet i dag at vårt helse- og sosialsystem ikke fungerer. Det har egentlig aldri fungert skikkelig. Men vi forteller oss selv at det vil bli bra til slutt. Vi jobber jo stadig med saken; gjennom nye helsereformer, nye medisiner, flere eldreboliger, sosiale programmer, nærmiljøtiltak og forbedret fengselspolitikk. Dessuten skulle vi jo her i Norge være best i verden. Men opplever vi mindre sosiale problemer? Nei. Når skal vi innse at våre strategier ikke fungerer?


Nye strategier

En nyere strategi er å få bukt med emosjonelle og sosiale problemer ved hjelp av skolemedisin, kjemiske preparater og kirurgi. Vi kan søke å få mer intelligente og robuste barn via inseminering (og kanskje snart via genmanipulering?) Vi kan bli mer omsvermet og mindre ensomme med større bryster eller penis. Og vi kan ta lykkepiller for å dempe negative følelser. Ønsker vi egentlig dette? Kanskje det ikke først og fremst er konkrete løsninger vi trenger. Kanskje trenger vi, hver og en av oss, ganske enkelt å tenke annerledes, og dermed bevege oss fra en snever kulturelt betinget forståelse til en utvidet kulturell forståelse.


Fra del til helhet

Hvis vi er modige, kan vi klare å bryte med konformitet og kontroll. Da vil vi også kunne se at alt henger sammen og selv begynne å ta ansvar. Syk livsstil utvikles i et sykt samfunn. Individer som representerer syk livsstil kan faktisk sees som mer sunne og våkne enn de som makter å tilpasse seg. Spiser vi dårlig mat, er det sunt å reagere med å kaste opp. Da fungerer immunsystemet. Ser vi slik på livsstilsykdommer, kan vi begynne å respektere de rammede og det de uttrykker. Vi kan ta deres reaksjoner på alvor, og søke å lære av det. Vi kan lære oss det faktum at vi alle er ansvarlige. Det er oss selv vi må behandle, ikke alle andre. Vi er alle berørt av symptomer som hos stadig flere får dramatiske utslag. I morgen kan det være deg eller meg, eller våre barn.


Kirke og Stat

Visse ting har staten ikke kunnet beskytte oss fra, som for eksempel naturkatastrofer, dårlige avlinger og død. Der statens begrensninger blir tydelige, har vi søkt kirken for støtte og svar.


Men i dag har kirken problemer i store deler av verden, også i Norge. Man kjøper ikke lenger overnaturlige forklaringer, og mange av kirkens ritualer og normer oppleves som anakronistiske. Det er for mange som fremdeles mener at mann og kvinne bør leve sammen i ekteskap, at homofili er synd, og at kvinnen skal være underordnet mannen. Folk spør, og med god grunn: ”Er religion politikk? Hva med likeverd og kjærlighet?”


Men vi har ikke noe annet åpenbart sted å hente våre normer fra. Vi står i en uventet frihet, uten moral og verdikorreks. I mangel av noe bedre, bruker vi staten som veileder. Vi går til staten når vi er i konflikt (rettsvesen), når vi er syke (sykehus), når vi dør (gamlehjem), i økende grad når vi gifter oss (rådhuset), når vi oppdrar barn (skole), for å underholde oss selv (statsstøttet TV), når vi er arbeidsledige (sosialhjelp) og så videre. Med andre ord: vi makter ikke på egen hånd å håndtere konflikter og kriser, oppdra våre barn og møte døden. Å bli voksen i dag vil på mange måter si å gå over på statens premisser etter å ha forlatt mors og fars premisser.


Å gjennomskue

Den kritiske holdningen til kirken fører til at vi heller barnet ut med badevannet. Vi lar Gud selv, eller hva vi måtte ønske å kalle den kraften som binder oss sammen, renne ut i sanden. Slik jeg ser det, ville det vært bedre om vi hadde slått ut kirken og bevart Gud – klart å frigjøre Gud fra normer og regler og isteden forstå at Gud er der hvor menneskets hjerte hviler, med tillit, tro, håp og kjærlighet. Med andre ord, en tro på Gud må være en ekte tro og en tro som kommer innenfra. En slik tro er beslektet med mystisisme. Den finnes i alle religioner, og den fantes også i gamle urkulturer, men det hører vi sjelden noe om.


Ekte mystisisme – opplevelse av kraften som omgir oss og binder oss sammen – setter mennesket fri. Det er dette store profeter og filosofer har snakket om gjennom tidene. De har det til felles at de tenkte helhetlig, de la vekt på relasjoner fremfor motsetninger. Og med en slik tenkning blir det mulig å gjennomskue de kulturelle kreftene som påvirker oss.


Uten en forståelse av de kulturelle kreftene som påvirker oss, vil våre intellektuelle og emosjonelle overbevisninger lett kunne endre seg i takt med hva for eksempel massemedia direkte eller indirekte forteller oss at vi skal tro. Vi får et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter.


Hvis vi derimot gjennomskuer de kulturelle kreftene som styrer oss, vil vi kunne få øye på en sann virkelighet bak det vi vanligvis ser. Den emosjonelle og intellektuelle troen vil ikke forandre seg og dermed heller ikke verdiene. Og i motsetning til det man kanskje skulle tro, betyr ikke dette en dogmatisk, rigid og systematisk tanke og handling, men en evne til å leve i et gjensidig og fleksibelt samspill med sine omgivelser.