Det
har, i de siste årene, vært en del påstander om at vi lever i et
konformt samfunn. Representanter for både høyre- og venstresiden
fremmer påstanden, og det er interessant å merke seg hva det er de
legger i den. Enkelt forklart: For venstresiden handler konformitet
om at vi, som samfunn, nå blir styrt for mye av markedskrefter. For
høyresiden handler det om at vi blir styrt for mye av staten. Man er
altså enig i at samfunnet er konformt, men man har ulik oppfatning
av årsaker til at det har blitt slik. Hva mer er, disse ulike
oppfatningene av årsaker til problemer kjenner vi godt igjen – de
har ligget til grunn for all politisk debatt så lenge vi har hatt en
parlamentarisk statsmakt.
Spørsmålet
om konformitet handler altså om, i den etablerte presse, hvilket
politisk parti vi bør stemme på. Hvis vi som velgere opplever at
samfunnet er konformt, blir vi henvist til å vurdere om det skyldes
høyrepolitikk eller venstrepolitikk. Skulle vi komme frem til at
markedet styrer for mye, så kan vi stemme for at staten skal få mer
makt – og motsatt, skulle vi mene at staten styrer for mye, kan vi
stemme på Høyre eller Fremskrittspartiet som vil fremme
markedsløsninger for oss. Som velgere står vi overfor de samme
valgene vi har hatt siden vi fikk stemmerett.
Etter
min oppfatning er den etablerte presse ikke engang i nærheten av å
se dybden i hva et konformt samfunn betyr. En viktig del av det som
utgjør det konforme er nemlig de begrensede valgmulighetene vi
velgere får. Valgmulighetene faller nøyaktig inn i vår dypstruktur
som handler om å opprettholde en balansegang mellom en politisk
høyre- og venstre side. I
dag har denne dypstrukturen satt seg på
en slik måte at det har
blitt svært vanskelig å se noen virkelig forskjell på for eksempel
Høyre og Arbeiderpartiet. I
dag er det ytterpunktene som roper høyest i debatten.
En
annen forståelse av hva det vil si at et samfunn er konformt.
For
meg handler konformitet om at de aller fleste har tilpasset seg, og
godtatt, samfunnssystemet og bidrar til å opprettholde det. Når vi
snakker om et konformt samfunn kan det forståes som noe positivt, at
samfunnet er entydig og helhetlig – at rammene ligger der trygt
mens mangfoldet i befolkningen kan blomstre. Det kan også forståes
på en annen måte; at samfunnsmodellen ligger forankret uten at
menneskene innenfor systemet har mulighet til å påvirke det. Vi har
blitt slaver av systemet, mens det burde være slik at systemet skal
tjene oss.
Jeg
forstår vårt samfunn på sistnevnte måte. Når jeg i mange andre
sammenhenger snakker om at vi må bevege oss fra del til helhet,
mener jeg at individene opprettholder sin slavestatus gjennom en
tenkning som ikke evner å gjennomskue det dypereliggende systemet og
hvordan det påvirker oss. For å gjennomskue og igjen bli herre over
systemet, må vi fostre frem en tenkning som gjør det mulig for oss
å se helheter. Premissene
som ligger til grunn for hva som skaper fremvekst og utvikling av et
industrisamfunn, og i dag et såkalt kunnskapssamfunn, blir det aldri
snakket om.
Et
samfunn består av enkeltindivider. Det er når enkeltindividene blir
for like at samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende
mangfoldet vi lever i, er det kanskje rart for noen at jeg likevel,
på tross av mangfoldet, hevder at vi har blitt like. Poenget er at
mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall. Hudfarge,
seksualitet, klesstiler og subjektive meninger gir et tilsynelatende
mangfold både hva psyke, fysisk uttrykk og mentalitet angår, men
kan også fint oppfattes som et typisk tegn på konformitet. Det
meningsmangfoldet vi ser i dag er av kvantitativ art, en overfladisk
meningsbrytning som ikke trenger inn i de dypere spørsmålene som de
dypereliggende premissene for samfunn og samfunnsutvikling. Vi
diskuterer kun detaljer innenfor systemet, ikke systemet som sådan.
VÅR
TENKNING
Troen
på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og
preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Opplæring i metoden
begynner tidlig. Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak
opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen
innenfor en spesifikk faginndeling (differensiering og
kategorisering) allerede første skoledag, sammen med en intens
øvelse i stillesitting disiplin. På ungdomsskolen begynner man så
smått med argumentasjon (motsetninger og posisjonering) og dette
fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på
høyere studier. På høyere studier skal evnen til differensiering,
kategorisering og posisjonering – kalt den hypotetisk-deduktive
metode - perfeksjoneres ideelt sett. Dvs. evne til å samle inn all
tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt
på en annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som
hovedmål å forme menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært
samfunn. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg
liker å føye til rigid, tanke.
Essensen
i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige
ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt
osv. Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting,
og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss
på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en
annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon,
flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske
problemstillinger. Kan fungere greit, men like ofte handler det
om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene
motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor
sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære
ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak
kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være
verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre
sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og
forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.
Vi
ser tenkningen som operativt fungerende i så å si alle
sammenhenger. Primært er det viktig å forstå at den opprettholder
våre grunnleggende forordninger. Tenkningen opprettholder
parlamentarismen og den opprettholder det kapitalistiske systemet.
Videre, jo mer et samfunn blir sekulært, dvs. opererer i henhold til
Metoden, ser vi også i økende grad at tenkningen preger våre
institusjoner, vi ser den i kriteriene presse og media legger for hva
som er god journalistikk og vi begynner sågar å se den innenfor den
private familieinstitusjonen
også.
Internaliseringen av en sekulær tankegang medfører at vi også i
våre private liv og forhold posisjonerer oss og kjemper for vår
egen rett som det mest naturlige i verden. Det er ingen tilfeldighet
at mange
familier oppløses og at skilsmissestatistikken
er så høy i
dag.
MOTSETNINGENE
Hvordan
ser samtalen ut i et samfunn der tenkningen er fundert i rigid
logikk? I stor grad handler det om motsetninger. Overalt, og på alle
nivåer, ser vi motsetningene.
Den
mest fundamentale motsetningen er det skillet som i opplysningstiden
ble opprettet mellom vitenskap og religion. Man kan si at denne
motsetningen utgjør selve fundamentet for vårt vestlige samfunn. I
dag er religion og åndelighet så å si helt og holdent overlatt til
den private sfære. I det private kan alle sitte på sine egne tuer
og tro og mene akkurat hva de vil, men i det offentlige skal den
logisk-rasjonelle metode gjelde. Dette betyr at vi har fått et
såkalt sekulært samfunn. Et sekulært samfunn betyr normalt et
offentlig samfunn der all dialog og debatt føres, og all
problemløsning skal skje, i henhold til den vitenskapelige metode
(tenkning). Slik blir alt abstraksjon i henhold til bestemte
problemstillinger.
Tenkningen
vi lærer og anvender i vårt system er med andre ord bygget på
motsetninger. Således aksepterer vi, uten videre, skillet mellom
vitenskap og åndelighet, men ikke bare det; vi orienterer oss i
verden i henhold til en rekke med mer eller mindre fundamentale
motsetninger. De mest fundamentale motsetningene er motsetningene
mellom vitenskap og religion, mellom høyre og venstre, mellom kultur
og biologi, mellom mann og kvinne, mellom individ og samfunn og
mellom godt og ondt.
All
debatt springer ut fra noen få, men fundamentale motsetninger. Hvis
vi hadde forstått at det finnes en relasjon mellom hvert
motsetningspar og at motsetningene er likeverdige, så ville vi for
eksempel ikke måtte bruke mye tid på den fullstendig meningsløse
kjønnskampen.
I
meningsmangfoldets tid velger imidlertid mange å kalle seg
pragmatikere. Og vi ser da også det som kan fortone seg som en
overskridelse av tradisjonelle motsetninger. Vi ser at høyre og
venstresiden møter hverandre i politikken, vi ser at feminismekampen
i stor grad regnes for avleggs – skjøvet til side av
transgender-aktivistene som vil avvise at kjønn finnes overhode. Vi
ser at samfunnet tilsynelatende ikke lenger griper inn i folks liv,
men at folk kan mene, tro og si stort sett hva de lyster på en
internettside. Min påstand er at vi her ikke ser noen reell
overskridelse. Vi ser at det i realiteten er foretatt et kollektivt
verdivalg der den ene siden av motsetningene har tapt kampen mot den
andre. Vi ser en utvikling mot et stadig mer konformt, verdslig,
maskulint, kapital-teknologisk styrt samfunn. Det frie individ har
aldri vært en større illusjon og de åndelige, feminine og
omsorgsfulle trekkene ved vårt samfunn er i ferd med å bli noe en
person eventuelt besitter i den private sfære forbeholdt sine
nærmeste. Med new public management som styringsform innført i alle
institusjoner vil dette forsterkes ytterligere. Antagelig vil vi, om
reformene får virke noen tiår, få et samfunn der de såkalte
feminine kvalitetene være tilnærmet ikke-eksisterende i det
offentlige rom. Isteden vil vi få, i en snart fullendt grad, en
internalisert, kollektiv sekulær mentalitet, en materialistisk
mentalitet. Dette innebærer, i dypeste forstand, at vi vi ikke
lenger bare anser ting som varer, men at vi nå kollektivt er i ferd
med å begynne å oppfatte også kunnskap og mennesker som varer.
Dette tilsier, i sin tur, til sammen det mest bekymringsfulle av alt:
En stadig nedvurdering av menneskeverdet – noe som kommer klart til
uttrykk i en konsensus rundt abort- og eutanasi spørsmålene. (se
min artikkel: Reservasjonsrett og menneskeverd)
Denne
tenkningen, denne sekulære tenkningen, gjennomsyrer nå vårt
samfunn. Etter fire hundre år med opplæring har nå denne
tenkningen trengt inn i vår sjel. Vårt samfunn (institusjoner)
bygges opp, reguleres, kontrolleres og fungerer i henhold til denne
tenkningen. Hvor vi enn snur oss blir vi utsatt for en rigid-logisk
tenkning, og man kan dermed begynne å se at den sekulære, også
kalt materialistisk, tenkningen har blitt internalisert i våre sinn.
Det har blitt vår mentalitet. Vårt samfunn har blitt sekulært –
det har blitt konformt. Det trengs liten ytre kontroll enn så
lenge...
Enn så lenge fordi det nå snakkes stadig
oftere om at land i Vesten utvikler seg til å bli betydelige politi-
og militær stater (Giorgio Agamben skrev glimrende om den moderne
sikkerhet-staten i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014). Når opprørene
kommer vil flertallet kanskje akseptere hardtslående tiltak for å
slå ned på den siste rest av den "irrasjonelle" og
dessverre ofte svakt formulerte motstanden mot systemet.
HVA
ER PROBLEMET MED Å LEVE I ET KONFORMT SAMFUNN?
Utover
de overnevnte grunnleggende og eksistensielle problemene som tilsier
at vi er inne i en vond sirkel som det vil være svært vanskelig å
komme ut av – det må på en eller annen måte trigges frem et
mentalitetsskifte for å bryte ut, handler det selvfølgelig også om
hva slags samfunn og utvikling et konformt samfunn gir. Man kan
gjerne si at den tradisjonelle forståelse av rasjonell tenkning og
intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den
“moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må
fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å
stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser,
ikke evne å likestille alternative intelligenser,
synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil
om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som
har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har
sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn
spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle
rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle
systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle
utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av
mellommenneskelige relasjoner.
Det
mest dramatiske uttrykket for dette i dag ser vi kanskje på det
internasjonale nivået i geopolitiske spørsmål. Når vi selv er et
konformt samfunn preget av betydelige «blindspots» i forhold til
egen ideologi og ute av stand til å «se oss selv utenifra», utøve
systemkritikk på en sunn og fruktbar måte, så er det ikke til å
undres over at vi blir fordomsfulle i forhold til andre
ideologier. Når vi ikke forstår oss selv, hvordan klare å forstå
andre? (mer om dette i andre artikler som omhandler ytringsfrihet og
terror)
Når
det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets
bevissthet og forståelsen av relasjoner mellom mennesker (og land),
synes vi med andre ord å stå bom fast; Fortsatt kriger vi,
terrorismen truer oss. Fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik
svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge.
Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av
lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, selvmord,
vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket
fattigdom, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske
katastrofer, kriminalitet, finanskriser og grådighet. Det kan være
verdt å minne om Albert Einsteins ord; “Alt har forandret seg,
bare ikke vår tenkning.” Og føyde til; “Vi kan ikke løse
problemer med samme tenkning som har skapt problemene.”
HVORFOR
FINNES DET INGEN SYSTEMKRITIKK?
Vi
blir oppdratt til å posisjonere oss, både via vår tenkning og i
forhold til hvordan skole og samfunn er innrettet, og dermed så å
si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra.
Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag, og som nå skal
implementeres i barnehagen, handler om kategorier og motsetninger.
Folk flest finner det således naturlig å posisjonere seg i tidlig
voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig
posisjon (gjerne den foreldrene var i) og blir der, på godt og
vondt, resten av livet – det være seg en høyre- eller venstre
posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig posisjon eller hva
det nå enn skal være. Istedenfor å heve blikket – å se på
helheten – engasjerer de fleste seg i det de kan best.
Å
heve blikket er altså et blikk som skal ta mange hensyn, og å si
noe om det innenfor vitenskapens krav til dokumentasjon er et enormt
arbeide som antagelig overskrider hva ett menneske kan få til i
løpet av ett liv. Vi har derfor ett problem når det konforme
samfunn forteller oss at bare utsagn som til gangs er vitenskapelig
dokumentert, er for gyldige å regne. Vi trenger positivismens
etterrettelighet, men vi trenger også noe mer. Dette «noe mer»,
som kort sagt innebærer en fundamental overskridelse av skille
mellom det subjektive og det objektive – både når det gjelder
forholdet mellom forsker og forskningsobjekt og når det gjelder
forholdet mellom det objektive og det subjektive i selve kildene, har
blitt forsøkt innført i vitenskapen av vitenskapsteoretiske
retninger som kalles «Den doble Hermeneutikk». En slik
overskridelse krever vilje, evne og tid til refleksjon.
Denne
hermeneutiske retningen har
imidlertid møtt hard motstand. Mennesker
som etterlyser den doble hermeneutiske ettertanken – dette å gi
rom for refleksjon over eget ståsted, blir
i media beskyldt av vel-renommerte
professorer for å være fiender
av fornuften. En viss skepsis er fornuftig, faren
for utbredt relativisme er reell, men ingen grunn til dermed å hive
barnet ut med vaskevannet. Den alternative vitenskapelige retningen
innehar innsikter som kan spore til et dypere erkjennelsesnivå,
eller bevissthetsnivå, om man vil. Men tradisjonalistene har vunnet
frem – barnet har forsvunnet med tidevannet – det er det
positivistiske vitenskapsideal som fortsatt skal gjelde. New Public
Management og de såkalte «Kvalitetsreformene» er nettopp praktiske
administrative tiltak for å verne om tradisjonell metode i
utdanning, forskning og samfunn. Antagelig er det denne vektleggingen
man ønsker for å kunne videreutvikle et samfunn basert på en
humanistisk-materialistisk-positivistiske konsensus. Når konsensusen
får satt seg blir samfunnet konformt. Fullbyrdet konformitet er det
samme som totalitarisme.
For
forskernes vedkommende gir det blant annet tellekant systemer for å
måle produktivitet. Med et slikt effektiviseringstiltak blir det
sjelden tid for noen dypere refleksjon. I
tillegg må nevnes at 90 prosent av all forskning er
oppdragsforskning. Innenfor en slik type forskning er det sågar
ikke behov for dypere refleksjon. Det eneste
som gjelder er en streng systematisk metodisk tilnærming til hva det
nå måtte være Staten eller bedriften ønsker å vite noe mer om,
eller ønsker gode argumenter til..
Men
det som likevel kanskje er mest betenkelig i dag er den
likegyldigheten som synes å råde i samfunnet generelt. Man kan
klart få den oppfatningen i dag at mange ikke ønsker å ta noen
posisjon i det hele tatt; og lever i stedet etter det nye slagordet
som fint kan etterleves med en selvopplevd moralsk selvfølelse
intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn samfunn;
«Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det
ditt problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede
og lar resten av verden fare sin egen sjø. (for utdypning, se:
http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)
Mitt
inntrykk er at det i utgangspunktet handler mest om ignoranse og
uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe kanskje
ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store
økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig
fortrengning (gjerne med coaching kurs, populærpsykologi- og andre
hjelpemidler, og således ende opp med å bli ‘den feige’ som Per
Fugelli har snakket om (se; «Norge
er blitt et feigt land».).
Det er med andre ord antagelig snakk om at det til grunn for denne
feigheten ligger
en sterk sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut
av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske
konsensus). Og det er forståelig – man står i en helt reell fare
for å miste alt.
Som
jeg sa innledningsvis; mangfoldet vi erfarer i samfunnet i dag er
bare skinn. Vi debatterer alt mulig rart, men lite eller ingenting av
det vi prater om går i dybden i spørsmål som angår hva det vil si
å være menneske og hva slags samfunn man alternativt kan ønske
seg. En liten intellektuell gruppe i Danmark som kaller seg Center
for Vild Analyse sier det på denne måten i boken «Ideologi er
noget bras».
«Vi
kan f.eks. forestille oss å være frie og moralske vesener som
saktens (personlig) kan være uenige med regjeringen eller gå inn
for en klimavennlig omstilling til grønn energi så lenge det ikke
for alvor påvirker våre egne liv. Kritikken er gratis, så
lenge det ikke for alvor koster oss noe, og vi kan alltids unnskylde
vår egen manglende radikale handling med de forhindringer som
hindrer ordentlige mennesker å gjøre det som er riktig (det er
regjeringens, de rikes, de fattiges, de arbeidsløses,
innvandrernes skyld etc.). På det bevisste plan kan vi således
være meget kritiske og hevde at det er alt mulig galt med det
bestående, samtidig som vi i virkeligheten godt vet at det ikke
riktig er noe alternativ som vi for alvor kan bakke opp om. Denne
kritiske holdningen legitimerer for oss å bevare bestående
samfunnsmodell – en modell som tilfeldigvis gir oss heldige,
vestlige borgere i de midterste/øverste sosial-klasser, et
relativt godt liv.»
Å
være tro mot den bestående samfunnsmodell, det moderne
prosjektet, er en klar forutsetning for å kunne komme til
enhver lederposisjon i vårt samfunn. Først og fremst er det således
antagelig gyldig å påpeke at vår sekulære ideologi, den
naturvitenskapelige, har blitt en Sannhet med stor S. Vårt samfunn
er preget av lav bevissthet hva angår hvilken ideologi vårt samfunn
styres etter. Mange synes å ha en klar innsikt i farene med religiøs
fanatisme. Svært få synes å innse at der finnes en motpol, en
sekulær fanatisme, og at denne er internalisert i den vestlige
mentaliteten i dag.
Flere
og flere kritiske røster kommer til, en del fornuftig, men også
mange destruktive. Hvorfor de fornuftige ikke blir lyttet til og
stadig finner seg på utsiden av det etablerte, bør gripes fatt i;
Hvorfor så labert i den etablerte presse. Er det ingen innenfor det
etablerte som forstår?
Etter
min mening bør den offentlige dialogen snarest begynne å stille
spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt – vår
ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en
humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus? Hvilken
overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre plasseres
innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten,
hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem – og
forstår konformitet som begynnelsen til totalitarisme – må man
være villige til å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt
på hvilken ramme disse plasseres innenfor. En slik tankehandling er
det som kalles systemkritikk. Jeg tror også det er viktig å påpeke
at for at systemkritikken ikke bare skal forbli kritikk, så må den
gjøres om til allemannseie. Det kan med andre ord ikke bare være
noe obskure filosofer driver med i marginale tidsskrifter med mer
eller helst mindre
forståelig akademisk
terminologi.
Ingen
vet hva fremtiden vil bringe, men det bør i det minste foregå en
dialog om det. Det er svært merkelig og svært betenkelig at vi
innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om
egen samfunnsoverbygning og fundament, der mange – selv etter ti,
tolv års skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også
vårt samfunn styres etter en ideologi. Bare dette i seg selv
er faktisk en mere enn god nok grunn til at konformiteten bør
konfronteres.