Det følgende er et utdrag fra boken: "Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen." https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-sekulrt-samfunn-transhumanismen.html
Vi kan ofte høre og lese om behov for omstilling og endring; innenfor institusjoner, bedrifter og organisasjoner. I sammenheng med disse store endringene vi står overfor, og utfordringene med å få folk med på endringene, hører vi også ofte om behovet for god ledelse. Utdannelse innen ledelse har således blitt en blomstrende ny studieretning, og er i dag pålagt hvis man for eksempel har lyst til å bli rektor på en skole. Hvis du på tross av ledelsesutdanningen fremdeles skulle slite med obsternasige underordnede kan du få hjelp av en coach. Coacherne har selvfølgelig også etablert seg solid innen ledelsesutvikling. Coacherne innen ledelsesutvikling hevder, naturlig nok, å være særlig eksperter på endringsprosesser.
Ingvar Lona, Seniorrådgiver og ansvarlig for lederutvikling og omstilling i det internasjonale bemanning-selskapet AS3 kan fortelle oss at når omstilling mislykkes skyldes det som regel manglende innsikt hos ledelsen om: «normale psykologiske reaksjoner på endring. Motstand og usikkerhet er eksempler på slike normale reaksjoner som oppstår nærmest uansett innholdet i omstillingen. Dermed blir det viktig å få innsikt i hvordan arbeidstakere vanligvis reagerer på endringer og en innsikt i innholdet i ulike typer omstillinger, hvis vi skal forstå hvorfor omstillinger lykkes eller mislykkes.» Når det gjelder hva endringene vi i dag må forholde oss til faktisk består av, slår ledelsesekspertene seg til ro med at: «Det er rimelig å forvente at forut for en besluttet endringsprosess i offentlig sektor, ligger det et rasjonale.»
Mennesker som vover å vise motstand mot endring blir med andre ord behandlet som psykologiske kasus som i grunnleggende forstand er redde og usikre. Når ledelsen møter motstand hos sine underordnede er det om å gjøre å forstå at motstanden ikke er rasjonell og meningsbærende, men bunner i en grunnleggende psykologisk frykt og usikkerhet. De som utviser motstand blir egentlig regnet for å være psykologisk forstyrrede fjols og slike bør man forholde seg til med en godmodig nedlatenhet. Akk, for en arroganse.
Men det aller mest betenkelige er den blinde aksepten man utviser i forhold til endring. Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg kommer i hu det jeg har lært om en såkalt Byråkratisk ondskap. Byråkratisk ondskap handler om at ansvaret i samfunnet forvitrer, man gjør bare det man får beskjed om. Dette gir en skikkelig uggen påminnelse om rettsakene mot nazistene etter andre verdenskrig. Mange av dem hevdet at de fulgte bare ordre, og hadde begrenset eller ingen forståelse og kunnskap om hvordan ens egne handlinger falt inn i et større politisk maskineri. Jeg anser det med andre ord som svært alvorlig når vi i et såkalt demokrati mangler evne og/eller vilje til å delta aktivt i hva endringene skal handle om, men isteden bare ukritisk anta at myndighetenes krav er et godt og fornuftig rasjonale, tilpasse oss og stole blindt på at det hele er av det gode.
Vil du ha innblikk i eksempler fra hverdagen kan du for eksempel lese denne: https://www.forskerforum.no/dekanatets-diktatur-bernt-sofus-tranoy/