Utvikling av et politi- og militærstatlig samfunn. Årsak og løsning.

I de siste årene har vi kunnet lese en del artikler som fokuserer på hvordan vesten nå bygger opp en såkalt moderne politi- og militær stat. En god filosofisk artikkel om dette, skrevet av Giorgio Agamben, kan leses i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014. Det siste jeg leste var om byen Schnöggersburg i Tyskland som ikke er en riktig by, men et militært treningsfelt utformet som en by, der Bundeswehr og andre EU-hærer skal trene seg på å slå ned folkelig opprør. http://steigan.no/2014/12/30/i-schnoggersburg-skal-eu-trene-pa-a-knuse-folkelige-oppror/  Tidligere har jeg lest artikler om hvordan Pentagon forbereder seg på den dagen de mener de må bruke militære styrker mot egne innbyggere. http://steigan.no/2013/06/18/elitene-frykter-oppror-og-revolusjon/. I avisen Ny Tid kunne vi nylig lese denne artikkelen om "Norges militarisering av sivilsamfunnet": http://www.nytid.no/norges-militarisering-av-sivilsamfunnet/

Det alle disse artiklene viser er meget alvorlig, kanskje det verste som kan skje oss. Det tilsier at de tradisjonelle maktkampene (vårt samfunn baserer seg i stor grad på at ulike og motsetningsfylte politiske interesser er i kamp med hverandre) absolutt kan tenkes å eskaleres mot voldelige konflikter. For noen av oss har dette ligget i kortene en stund i og med at det såkalte nyliberalistiske samfunnet, og alt det innebærer, ikke synes å la seg stagge med tradisjonelle politiske virkemidler. Dog, det er tradisjonelle politiske virkemidler alle innenfor det etablerte fremdeles legger sin lit til. Folk på høyresiden går sågar ut og refser venstresiden for ikke å være slagkraftige nok.

Utviklingen synes med andre ord å gå i en spesiell retning okke som - og den synes å være villet. For meg vil det si at utviklingen har rot i en fundamental tro på det Moderne Prosjekt, vår vestlige ideologi, som skal manifesteres globalt. Det handler ikke om ond vilje, men om en stor og ofte urokkelig lojalitet til troen på at det vestlige og (såkalte) demokratiske prosjekt er det beste vi har (i verden) og noensinne vil klare å etablere. Denne troen kaller jeg for "den sekulære fanatismen", og jeg er enig med dem som sier at fremskrittsoptimismen synes å være dette verdslige prosjektet sitt metafysiske overbygning. Troen på, og lojaliteten til, det Moderne Prosjekt preger hele den vestlige styringselite, dvs. alle som har maktposisjoner i politikk, media, kunst- og næringsliv, helt uavhengig av politisk ståsted. Det er denne tverrpolitiske omfavnelsen av det moderne prosjekt som utgjør rammen for vårt konforme samfunn. Det er viljen og evnen til å tilpasse seg, som gir suksess. Men nå vokser det altså frem en stadig større motstand mot den tverrpolitiske styringseliten fra grasrota - og artiklene over forteller oss altså at konfrontasjonen kan bli riktig stygg og dramatisk.

Som nevnt, en del av oss har sett dette komme en stund og der er en god del varsler og bekymring ute på nett. At mange således oppfatter at vi har alvorlige politiske problemer, må vi kunne slå fast. (men selvfølgelig; det store flertall har mer enn nok med å holde sitt eget liv og levne på et passe stabilt lykke-nivå, og har en mer eller (helst) mindre bevisst tillit til systemet) Det som imidlertid er en stor mangelvare er gode forklaringer på hvorfor det har blitt slik og videre; hva vi kan gjøre med det, altså løsninger. Flere begynner da også å peke på at nå har det vært nok prat, nå må vi samles om en løsning.

Vi trenger altså et fokus. Det er ikke nok med opplyste varsler om både det ene og det andre (selv om det også er utrolig viktig!), vi må nå formulere løsning. For å komme frem til en løsning er det, slik jeg ser det, helt avgjørende å forstå hvorfor problemene har oppstått i utgangspunktet. Først og fremst må man ha inngående kjennskap til det Moderne Prosjekt - vår ideologi, men det er åpenbart ingen liten sak! Det handler om en dyp erkjennelse om hva det moderne prosjekt som ideologi faktisk innebærer og betyr. La meg, ad litt omvei, forsøke å forklare hva jeg mener.  

De etablertes forklaringer

For å ta de etablertes forklaring på problemene i dagens samfunn først; (også de etablerte ser mørke skyer, det blir jo ikke minst klart når de bygger øvelsesbyer alla den som bygges i Schnöggersburg ) Høyresiden mener at staten har sydd for mye puter under armene på folk, så deres løsning er enda mer markedsliberalisme og en stat som i adskillig større grad legger til rette for dette og i tilsvarende mindre grad drive med sosiale velferdstiltak. Venstresiden, på sin side, lengter seg tilbake til gamledager da det politiske engasjementet (fagforeninger og oppslutning om statlige velferdsordninger) var stort og sterkt. For å reetablere politisk engasjement må man ha en ide om hvorfor det dabbet av. I følge venstresiden, som da forsøker å etablere seg på nytt, skyldes det politiske lavmålet i dag, to ting: Postmodernismen og Mont Pelin Society. MPS er en klikk med frimarkedsøkonomer som siden 40-50 tallet har bedrevet stadig sterkere propaganda for å fremme sine ekstreme markedsliberale visjoner. Venstresiden forstår det slik at den markedsliberalistiske propagandaen har kunnet vinne frem på grunn av innføringen av postmodernismen.

Postmodernismens spørsmål og alternative metodebruk førte til en oppløsning og fragmentering som har gitt markedsliberalismens forførende materielle budskap fritt spillerom. Veien tilbake til sterke fagforeninger (som da er venstresidens løsning) går altså gjennom skole, utdanning og vitenskap og en sterk gjeninnføring av positivismen slik at postmodernistiske greier kan fjernes for godt. 

Det første som er verdt å merke seg, slik jeg ser det, er at de etablertes forklaringer er veldig tradisjonelle; vi ser den eldgamle debatten mellom marked og stat, mellom arbeider og arbeidsgiver utspille seg i full blomst. For det andre er det verdt, og også svært interessant, å merke seg at venstresiden fokuserer tungt på kunnskap og tenkning. (Høyre har ingen innvendinger. Skolesystemet er intet mindre enn utformet for å fremme kapitalismen, med sin produksjon av eliter, hierarkier og verdslige, positivistiske tenkning) De mener, som sagt, at innføringen av postmodernismen i vitenskapen først førte til en oppløsning og fragmentering av det vitenskapelige innhold og metode, som i sin tur har forplantet seg til samfunnet for øvrig. 

Vi lever i mangfoldets tidsalder - noe som i dag fortoner seg som oppløsning og fragmentering. I en slik situasjon er kunnskap, vårt forhold til kunnskap, fundamentalt viktig. Av en eller annen grunn tror de etablerte at bare postmodernismen og dens eksperimentelle metoder ikke hadde kommet på banen, så hadde vi unngått fragmenteringen. For det første overser de totalt alle de andre forholdene; tv, global mobilitet og internett, betydning for mangfold. For det andre faller det dem ikke inn en gang at det behøver ikke være mangfoldet det er noe galt med, men at det tvert om er tenkningen vi har til rådighet for å håndtere det som er fullstendig ubrukelig. Punkt to henger sammen med det siste og avgjørende punktet; de innser ikke at det er vår internaliserte sekulære tenkning som er årsak til at konfliktene nå eskalerer. Som Albert Einstein sa: Vi kan ikke løse problemene med sammen type tenkning som skapte dem."

På grunn av disse manglende erkjennelsene har vi de siste ti årene kunnet lese mange artikler der venstre-intellektuelle taler varmt for gjeninnføring av det positivistiske vitenskapsideal. I tillegg faller det vi kan spore av motstand mot new public management, tellekant systemer og standardtesting på hard jord. Ikke uten grunn. Det er alt sammen tiltak for å effektivisere og målstyre kunnskap og tradisjonell læring og tenkning. De etablerte synes ikke å se noe egentlig problem med det hele, man må liksom bare ikke overdrive... En liten digresjon, dog svært relevant; det er på grunn av denne manglende erkjennelsen at venstreradikale skyter så hardt mot alt som lukter alternativt og hvorfor de mer moderate (for eksempel Klassekampen) er nøye med å skille vitenskap (Vassnes sin vitenspalte som uke etter uke, år etter år, intet mindre enn dyrker evolusjonspsykologisk og positivistisk vitenskap) fra kunst og litteratur - og religion for den sakens skyld. Begge deler (åndelighet og rasjonalitet) er viktig, men det må holdes strengt adskilt.

Dette skillet mellom rasjonalitet og åndelighet oppfatter jeg som Det Moderne Prosjekts primære motsetning, og største svakhet. Motsetningen ble etablert i opplysningstiden, ble forsterket med innføring av allmueskolen (i Norge i 1739) og kan i dag sies å være internalisert, hvilket vil si at vi nå har fått et rent sekulært samfunn. Kunst, litteratur og religion er fint, fortiden veldig fint, så lenge det er noe man driver med på siden. Tenkningen som ligger til grunn for kunstnerisk og religiøs utfoldelse må forbeholdes nettopp kunst og religion. Innenfor politikken må man passe på å være strengt rasjonelle og anvende vitenskapens stringente metode. Dette høres veldig rimelig ut i manges ører. Hva er galt med å være rasjonell angående spørsmål som angår samfunn og utvikling? Man kan jo henvende seg til kunst, litteratur og religion når man får behov for å meditere litt, til å heve blikket. Når man så vender tilbake til samfunnsspørsmål etter slike overskridende øyeblikk vil det være med en evne til å se disse i et litt større perspektiv. Høres unektelig tilforlatelig ut, problemet er bare at vi fra aller første skoledag blir drillet i stringent rasjonell tenkning, det er den som premieres med ros og karakterer. Det betyr at vi aldri lærer, aldri har lært!, hvordan koble fakta med perspektivtenkning. Kunst og religion kan i dag sågar betegnes som vitenskapens avarter - kunst og religion har blitt underlagt vitenskapen. Det har blitt store fag på Universitetene.

Dette er, slik jeg klart forstår det, selve kjernen i dagens problemer. Gjennom mange generasjoner har vi nå utviklet et rent sekulært, detaljfokusert og profesjonsorientert, samfunn. Jeg snakker om et internalisert paradigme. Det betyr at den sekulære tenkningen har blitt vår mentalitet. Når ting setter seg i mentaliteten er det svært vanskelig å gjøre noe med det. Ikke umulig, men svært vanskelig. Når vi snakker om en internalisert mentalitet gir det utslag på alt vi omgir oss med; den setter seg i institusjoner, holdninger og verdier.

Når de etablerte så legger sine årsaksforklaringer (postmodernismen og MPS) på noe som skjedde for en generasjon eller to siden, er det ikke rart at løsningene disse gav ikke har gitt ønsket virkning. Således bygger man nå øvelsesbyer for knusing av opposisjon isteden. Vold blir løsningen, hvilket man vel må innse er den ultimate falitt-erklæring... 

Etablering av nye motsetninger.

Et annet, og vel så viktig poeng å være klar over, er at den vitenskapelige tenkningen i seg selv baserer seg på motsetninger. Tenkningen opprettholder således den falske motsetningen mellom åndelighet og rasjonalitet - og mange andre falske motsetninger. Vårt samfunnssystem fungerer i henhold til motsetninger - særlig de motsetningsparene vi finner i parlamentarismen og i kapitalismen som bærende samfunnsinstitusjoner, men også i det som har blitt til 'evige politiske problemstillinger' som forholdet mellom mann og kvinne, godt og ondt, kultur og biologi, individ og kollektiv. Tenker man seg om vil man se at disse motsetningene ligger som basis for de aller fleste politiske spørsmål vi i lang tid har balet med og gjør det stadig.   

I relasjon til den forestående konflikten anviste artikler innledningsvis skisserer, snakker vi om det som kan synes som en ny motsetning - en motsetning mellom "de etablerte" og "de utenforstående" (de som faller utenfor systemet). Problemet er at "de utenforstående" ikke har noen politisk tilhørighet.

De etablerte preges av et system som har utradert en funksjonell venstreside. Slik vi også ser begynnelsen på en utradering av det feminine prinsipp (se; http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/kjnn-i-arketypiskforstand-feminismen.html)  og en autentisk kollektiv solidaritet (se; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html). Når det gjelder utraderingen av en funksjonell venstreside, fortoner denne type utradering seg som en overskridelse av motsetninger, men det er snarere slik at vi isteden blir mer konforme. Vi snakker med andre ord ikke om at det skjer en genuin overskridelse av motsetninger, hvilket virkelig burde være ønsket.

Hvor det hele vil ende hvis denne utviklingen får fortsette, synes jeg den radige fremveksten av den transhumanistiske ideologien gir oss et ganske godt bilde på. Jeg er redd vi snakker om en av-åndet og rent ut sagt menneskefiendtlig verden. Så.. Alvorlig. Det er jo ikke helt uten grunn at jeg stadig gidder å engasjere meg..  (se gjerne; http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html )

Utgangspunktet for problemene i vårt samfunn ligger altså i vår tenkning, slik jeg i alle fall klart forstår det. Den sekulære, vitenskapelige tenkningen er nå internalisert i alt og alle og utgjør både fundamentet og limet til vårt konforme samfunn. Den internaliserte, sekulære, positivistiske tenkningen gir dårlig persepsjon, etablerer stadig motsetninger, den mangler forståelse for språkets føringer, den gir unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Som om ikke det er nok; den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene tenkningen gir til nettopp å forsvare arrogansen og tilfredsstillelsen. Skole- og utdanningssystemet synes derfor å være det klart riktige sted å legge fokus hvis vi søker etter løsning, det er der vi lærer å tenke. For mange er det kanskje ikke riktig så kult med skole, omsorg og små barn.. Penger, maktkamper og krig og slikt er mye mer spennende... Men altså..

Fokus på skole gir ingen quic fix, men det er det vel også helt urimelig å ønske seg.

"Education is the most important "social question" in the world. The School-question is a life question."

Max Stirner i boken "The false principle of our education".

Gåte:

Hva er fellesnevneren til kapitalismen, parlamentarismen og skolesystemet?

Klarer du å svare hva og på hvilken måte, har du klart å gjennomskue vår ideologi :-)