RESERVASJONSRETT OG MENNESKEVERD

Mitt engasjement i abortspørsmålet, (og det relaterte emnet eutanasi (aktiv dødshjelp)), handler ikke om for eller i mot abort som sådan. Mitt engasjement handler om noe mer overordnet, kalt menneskeverd. Jeg kan absolutt forestille meg at det i enkelte tilfeller er moralsk riktig å hjelpe en kvinne med abort (eller et lidende menneske med å avslutte livet). Problemet i dag er at abort har blitt alt for vanlig og synes bare å bli det mer og mer.

Abort er altså et tema som angår menneskeverd. Og for oss som ser det på den måten er det en særdeles underlig ting, denne heftige motstanden vi ser mot leger som ønsker å reservere seg. At det i tillegg er hoved-parolen i 8. mars-paraden, er bare trist.

Hva er det kvinner anno 2014 er så redd for? At de må ty til strikkepinner igjen? Da må jeg først og fremst få minne om at retten til selvbestemt abort har overhode ikke vært tema. Hvis det mot formodning skulle bli et tema, ja da kan vi gå i tog – hver dag. Jeg sier; mot formodning fordi det må da helt ekstreme samfunnsendringer til for at det skal bli aktuelt. Hvilke ekstreme tilstander er det kvinner anno 2014 så levende kan forestille seg slik at de åpenbart frykter strikkepinne alternativet igjen? Det forblir høyst uklart.

Og hvordan klarer kvinner anno 2014 å frykte patriarkalsk moralisme? Jeg begriper ikke en slik frykt. Er det virkelig noen som er redd for at kvinner anno 2014 skal komme i en posisjon hvor vi i taushet må underlegge oss menns krav? Seriøst? Eller kanskje det er riktigere å si at man i dag frykter moralisme overhode? Har moralisme blitt tabu? Den pensjonerte Overlegen Reidar Harket sa det tankevekkende i sin artikkel, En debatt på avveie; (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread299008/#post_299008 ) «Folk fra Øst Europa som har levd i årevis under kommunistisk diktatur, forstår ikke hvordan man kan gamble med noe så skjørt som samvittighetsfriheten. Den anses av mange som den fineste indikator på hvor totalitært et styresett er.»

Hva engasjementet til kvinner anno 2014 faktisk bunner i forblir, som sagt, høyst uklart. Det eneste svaret jeg klarer å komme opp med er at det hele er en gedigen mediejippo, og kvinner (som menn) for øvrig hiver seg på hamsterhjulet. Hvorfor det er en gedigen mediejippo som mennesker lar seg rive med av, kan kanskje ha noe med den humanistisk-materialistisk-positivistiske konsensus som preger vårt samfunn.

Typisk for den positivistiske tenkningen er at man forholder seg til detaljer. (vi lærer å tenke på en slik måte allerede fra første skoledag og med new public management strammes dette inn) Man evner i liten grad å se helheter. Man bør imidlertid ha en rekke tanker i hodet samtidig når man vurderer abortspørsmålet. Først og fremst det faktum at det er ca. 15.000 kvinner i velstandslandet Norge som velger abort hvert år. Det er i gjennomsnitt drøye førti aborter hver dag hele året. Eller sagt på en annen måte; I den tid nåværende abortlov har fungert, er antall avlivede fostre av en størrelsesorden tilsvarende hele Oslo bys befolkning. Videre så er det slik at fostervannsprøver blir mer og mer vanlig med den følge at foreldre som faktisk mener at barn med for eksempel Down syndrom har et menneskeverd blir uglesett og får beskjed om etter fødsel at; «hvis du synes livet er så fryktelig vanskelig, så burde du tatt abort, det er ditt ansvar.» Eller at debatten også går om å flytte grensen for tillat abort fra uke 12 til uke 22. Siste nye nå er reduksjonsabort, dvs. å ta bort ett eller flere av fostrene hvis du venter tvillinger eller mer. Dette er det samme som normal abort i Danmark og vil nå også bli det i Norge. Eutanasi på sin side blir mer og mer akseptert i andre vestlige land og også her flyttes grensene stadig i forhold til i hvilke tilfeller eutanasi skal være tillat.

Jeg oppfatter at den dominerende holdningen til alt dette (samt spørsmål som angår «navere», Romanere og andre som på et eller annet vis viser svak mestring i forhold til samfunnets krav) varskuer om en trend som klart tilsier svekket status for menneskeverdet i dag. Det bekymrer meg. I lys av dette har jeg forsøkt å finne overordnede forklaringer på hvorfor det har blitt slik.

Noe av det som bekymrer meg mest har med vår ideologi å gjøre, nærmere bestemt hvordan humanister og positivistiske vitenskapsteoretikere stadig synes å vinne terreng. Til sammen betyr dette et stadig mer sekulært samfunn. Vi finner holdningene like mye på høyre som på venstresiden i politikken. Human-positivister anser seg selv som objektive men er, etter min forstand, like mye fanatikere som andre kan være det. Troen på objektivitet sporer ikke noe mindre til fanatisme enn det troen på en gud, for eksempel kan gjøre. I begge tilfeller kan vi av og til snakke om ideologiske ekstremister. (for utdypning se innledende artikkel)

Richard Dawkins er både humanetiker og tilhenger av den positivistiske vitenskap, og han blir stadig mer populær i Norge. Humanetisk forbund refererer hyppig til ham på sine hjemmesider, Norges største aviser kjører egne og uangripelige positivistisk-vitenskapelige spalter og høsten 2011 ble Richard Dawkins sågar tildelt et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo.

Richard Dawkins er meningsfelle med Peter Singer. Selv om Dawkins ikke har markert seg like tydelig i bioetikken som Singer, gir han varm støtte til Singers syn. I et intervju med Singer, som Dawkins gjorde i 2008, åpner han slik: “Peter, I think you must be one of the most moral people in the world…” ‘Richard Dawkins’ Uncut Interviews with Peter Singer & Big Thinkers‘. Open Culture 29.07.2011

Felles for mennesker som Singer og Dawkins og alle deres meningsfeller (det er mange av dem internasjonalt), er at de i bunn og grunn oppfatter mennesket som en maskin. Et slikt menneskesyn/virkelighetsoppfatning får selvfølgelig stor betydning for hvilke politiske standpunkter man tar, og da særlig stor betydning i spørsmål som bl.a. abort og eutanasi. Fører man frem sitt livssyn helt konsekvent, ender man opp med å kunne si, som Singer, at: ”Et selvbevisst vesen er klar over seg selv som en distinkt entitet, med en fortid og en fremtid. […] For eksempel kan en professor i filosofi håpe på å skrive en bok som demonstrerer etikkens objektive natur; en student kan se frem til eksamen; et barn kan ønske seg en flytur. Å berøve noen av disse menneskene livet uten deres aksept, er å bryte deres ønsker for fremtiden. Dreper man en snegle eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom sneglen og den nyfødte ikke er i stand til å ha slike ønsker.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. (s. 90))

Det er på denne bakgrunn helt konsekvent, når Singer videre foreslår at foreldre innen en viss frist etter fødselen skal kunne avgjøre om den nyfødte skal få leve videre eller ikke: ”I dag kan foreldre velge å beholde eller kassere sitt misdannede [disabled] avkom kun hvis misdannelsen blir oppdaget under svangerskapet. Det er ingen logisk grunn til å begrense foreldrenes valg til disse spesielle misdannelsene. Hvis misdannede nyfødte ikke ble oppfattet å ha en rett til å leve før, la oss si en uke eller en måned etter fødselen, ville det tillate foreldrene, i konsultasjon med deres leger, å velge på basis av en langt større kunnskap om den nyfødtes tilstand enn det som er mulig før fødselen.”

Som eksempler på alvorlige funksjonshemminger som ville kunne kvalifisere til slike eugeniske tiltak, har Singer nevnt Downs syndrom, ryggmargsbrokk og blødersykdom. Om barn med blødersykdom sier han f.eks. følgende: “Anta at en kvinne, som planlegger å ha to barn, har ett normalt barn og deretter føder et hemofili-barn. Byrden av omsorg for det barnet kan gjøre det umulig for henne å takle et tredje barn. Men hvis det misdannede barnet skulle dø, ville hun ha et nytt. […] Når døden til et misdannet spedbarn vil føre til fødselen av et annet spedbarn, med bedre utsikter til et lykkelig liv, vil den totale mengden av lykke være større hvis det misdannede spedbarnet blir drept. Tapet av et lykkelig liv for det første barnet oppveies av gevinst av et lykkeligere liv for det andre. Derfor, hvis det å drepe hemofili-spedbarn ikke har noen ugunstig virkning på andre, ville det totalt sett være riktig å drepe det.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. s. 186)

Nå er det jo selvfølgelig ikke slik at alle som er i mot reservasjonsrett mener det som Singer mener. Men jeg lurer også samtidig på om de virkelig tar inn over seg konsekvensene av de politiske standpunktene man velger seg. Ser de sin sine politiske standpunkter i lys av noe menneskesyn i det hele tatt? Hva vet for eksempel unge mennesker om forholdet mellom virkelighetsforståelser/menneskesyn og politikk når de konfirmerer seg i Rådhuset i Human Etisk Forbunds regi? Hadde de vært klar over hvilke meningsfeller forbundet allierer seg med, tenkt nøye over konsekvensene av et rent sekulært menneskesyn, så ville de kanskje valgt annerledes? Det synes, med andre ord, for meg som om mange – og da ikke bare unge mennesker – kanskje alt for lettvint binder seg til offentlige organisasjoner, og tenker ikke samtidig over at det er en tilknytning til organisasjoner som har stor makt i det offentlige. Stor makt og innflytelse på praktisk politikk i tråd med et menneskesyn man overhode egentlig ikke ønsker å assosiere seg med. Dette vil jeg mene er et stort problem i vesten i dag. Alt for mange synes å være dysset i søvn av materialistisk velvære og meninger i twitterformat-dybde. Og det er på dette grunnlaget man velger seg organisasjoner å tilhøre. Et sløvt og bedagelig folkeferd gir rom for at trender vi slettes ikke ønsker oss, likevel får utvikle seg. Dette synes å være tilstanden i såkalte industriland (i-land) og kan oppfattes som et paradoks i all den tid disse også ynder å fremstå som de «mest utdannede».

Jeg er ikke alene om min bekymring for den stadig mer vidtfavnende aksepten for et av-åndet og stadig mer sekulært samfunn. Trond Skafnesmo, blant flere, uttrykker sin bekymring her: http://www.kulturverk.com/2013/10/11/humanismen-glir-over-i-det-transhumane/ Han skriver om Transhumanisme, det vil si – det som skjer når humanismen går over i en ny og mer ekstrem variant av seg selv.

Artikkelen er sterk kost men den er likevel, slik jeg ser det, i vårt stadig mer sekulære samfunn et veldig viktig tankekors, noe vi snarest bør begynne å diskutere i dybde med største alvor og saklighet – akkurat slik religiøs fundamentalisme må diskuteres. Artikler og kommentarer fra personer som er i mot reservasjonsretten, uttaler seg til tider særdeles krast. De tar ikke fem flate øre for å stemple sine meningsmotstandere for fakta-nektere og kristenfanatikere. Det danner seg et betenkelig bilde når det stadig voksende Human Etiske Forbund driver med svært lite annet enn nettopp å bekjempe religion og enhver åndelig befatning. Siste utgitte bok fra deres forlag heter «Kjetterbibelen» og er en samling treffsikre påstander, og som de sier selv: «ugudelige spissformuleringer», for dem som ikke liker det åndelige, men ikke riktig vet hvordan formulere et argument selv.

For oss som er ydmyke nok til å si at vi ikke vet, og at vi bør ta med oss denne uvitenheten inn i hverdag, vitenskap og politikk, er det ganske stusselig å bli stemplet som Kristenfanatiker ved et hvert forsøk på å drøfte moral. I en tid der frykten for fundamentalisme er stor, blir det lett å oppfatte dette som en godt timet manipulerende propaganda for en stadig videreutvikling mot et strengt sekulært samfunn.   

For meg er det ikke vanskelig å se en klar sammenheng mellom et sekulært samfunn og nedvurdering av menneskeverdet. Det sekulære samfunn er kjennetegnet nettopp ved det vi kan se, høre, ta på og lukte. Det abstrakte – det sjelelige og det åndelige - forsvinner. Men det er god kontakt med det abstrakte – det sjelelige – vi må ha, for å evne og erkjenne menneskeverdet. Nedskrevede menneskerettigheter på et papir har ingen verdi i seg selv hvis vi mister grepet om menneskeverd, noe vi i økende grad synes å gjøre i dag.

Og ps for de som ikke allerede har forstått det; Jeg skjemmes over at mine medsøstre i dag setter egen kropp foran universalt menneskeverd. Det er veldig trist hva kvinnen og feminine kvaliteter har blitt redusert til, tenker jeg.