Innledning
I del en forklarte jeg forskjellen på biologisk og sosialt kjønn og hvorfor kjønn ble et eget vitenskapelig fagfelt. Videre viste jeg til det jeg mener var, og er stadig, store svakheter med premissene som ble lagt til grunn for forskningen, og hvorfor disse svakhetene er en viktig grunn til at kjønnsforskere og lhbtqia+ bevegelsen i dag kan avskrive betydningen av biologisk kjønn. Kjønn, blir vi fortalt, er noe som sitter i hode. Det betyr videre at vi kan velge hvilket kjønn vi vil være.
Del en kan leses her: https://ckfadum.blogspot.com/2024/01/biologisk-og-sosialt-kjnn-lgbtqia.html
Individenes valgmuligheter synes uendelige i vårt samfunn. Problemet er bare at vi lever ikke innenfor et anarki. Vi lever i et samfunn der det legges sterke føringer på oss og på utviklingen. Disse føringene er det imidlertid ingen som snakker om og det tilsier en svært overfladisk forståelse av hva FRI VILJE faktisk handler om. Vi lar oss blende av alle de overfladiske valgene vi står fritt til å velge mellom i hverdagen, mens vi fullstendig glemmer å stille spørsmål ved hvor vi får våre ønsker fra.
Spørsmålet om hvor vi får våre ønsker, ideer og oppfatninger fra, forsøkte noen positivismekritikere å sette på den vitenskapelige dagsordenen for et halvt århundre siden. Positivismekritikerne ønsket å inkludere en samtale om ulike virkelighetsforståelser i forskningen. Av ulike OG uavklarte årsaker, ble kritikerne skyflet av banen.2 Så vidt jeg kan forstå er det imidlertid av avgjørende betydning for menneskehetens overlevelse (intet mindre) at denne debatten revitaliseres med full tyngde og at vi i denne runden lærer noe av den. Det begynner å haste.
Den vanskeligste utfordringen vi har handler kanskje om at også vitenskapsteorien er preget av mangfold. Unge akademikere klarer ikke å orientere seg i det metodologiske mangfoldet preget av tung vitenskapelig terminologi, og plukker isteden sporadisk fra et bugnende koldtbordet uten å ha oversikt over helheten. Derfor, ved siden av å si noe om det jeg mener er den overordnede årsaken til relativiseringen av kjønn, vil en viktig hensikt med denne teksten være et forsøk på å dra vitenskapsteorien ned på et konkret og forståelig nivå. Folk flest burde burde vite hva vitenskap er.
Men temaet er årsak til relativiseringen av kjønn. Utviklingen kjønnsforskningen tok, fikk nemlig stor aksept. Dette vil jeg si noe om ved å plassere utviklingen av kjønnsforskningen i lys av vitenskapsteoriens utvikling generelt. Avslutningsvis vil jeg trekke trådene mellom kjønnsforskning og dannelsesforskning. Det finnes mange paralleller, både hva vitenskapsteoretisk posisjonering og tema angår. Tilsammen håper jeg det vil belyse tankegodset som ligger til grunn for samfunnsutviklingen i dag.
Vi må gå til vitenskapsteorien.
For bedre å forstå kjønnsforskningen og den utviklingen fag-displinen tok, må vi kjenne til vitenskapsteori og også ha en grunnleggende innsikt i vitenskapens historie. Det første man bør huske på er at humanistisk vitenskap er et veldig ungt fenomen hvis man ser bort fra historiefaget. Så og si alle samfunnsvitenskapelige disipliner ble etablert på 1900 tallet i Norge, mange er ikke hundre år gamle en gang.
I samfunnsvitenskapens første fase opererte man med naturvitenskapens premisser for forskning. Noen prominente professorer formulerte hypoteser/store teorier om hva de mente var interessant å forske på, og disse hypotesene ble forsket på ved hjelp av den hypotetisk deduktive metode. (forskning for å bygge en Nasjonalstat stod lenge i fokus) Man tenkte at dette skulle gi oss fornuftige svar på problemer vi balet med i samfunnet.
På 50- og 60-tallet kom de såkalte positivismekritikerne, også omtalt som hermeneutikere, på banen. De hevdet at man kan ikke forske på samfunn og mennesker med de samme metodologiske prinsippene som ble anvendt i naturvitenskapen. Hermeneutikk som metode ble presentert, og denne bestod av to innsikter. Den første innsikten, den enkle hermeneutiske erkjennelsen, sier at emnet som forskes på må plasseres i kontekst. Den andre innsikten, den doble hermeneutiske erkjennelsen, krever at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. Den doble hermeneutiske erkjennelsen etterlyste refleksjon omkring etablering og bruk av determinstiske store teorier, slik vi eksempelvis har sett over at kjønnsforskerne fikk stort mandat til å bedrive. På godt norsk betyr det at forskerne bruker politiske problemstillinger som Sannhet, og slipper unna med det.
De to hermeneutiske innsiktene henger nøye sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor er det underlig og svært betenkelig at vitenskapen, i det den beveget seg fremover, fullstendig kunne la den doble hermeneutiske innsikten ligge igjen som søppel på den vitenskapshistoriske skraphaugen. Dette er svært alvorlig fordi forskningen ikke utvikler en evne til å se seg selv utenifra og således ikke evner å skille politikk fra forskning.
Konsekvensen blir altså at forskningen blir subjektiv og derfor politisk/ideologisk fremfor å bestrebe seg på å være så objektiv og nøytral som mulig. Vi vil alltid være barn av vår tid og vårt sted, men det er mulig å oppnå en stor grad av objektivitet. Som jeg skriver i artikkelen; 'Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati': "Det burde inngå i forskerens rolle som selvsagt å problematisere rammene for vår eksistens. Bare på den måten kan forskningen håpe på tilnærmet vitenskapelig objektivitet. Slik er det imidlertid ikke i vårt samfunn. Det kan tvert om virke som om forskere flest ikke er klar over at der faktisk finnes rammer å diskutere. Det virker som om langt de fleste nøyer seg med å arbeide innenfor etablerte, uproblematiserte og gitte rammer. Selv om de ynder å forstå seg selv som hevet over politikk, de ser på seg selv som såkalte apolitiske, så er de i realiteten like subjektive – og dermed politiske – som alle oss andre. Ingenting galt med å være subjektiv og politisk. Vi er det alle sammen, enten vi vil eller ikke. Ikke dermed sagt at man ikke kan klare å oppnå en høy grad av objektivitet, men det forutsetter altså at man er i stand til/villig til å problematisere rammene for egen og samfunnets eksistens." 3
Den enkle hermeneutiske innsikten derimot fikk blomstre for full maskin, og er den direkte årsaken til det tematiske og metodiske (hvorvidt man skal bruke språk-, tekst-, statistikk-, kunst-, arkitekturanalyse osv.) mangfoldet fikk slå ut i full blomst innenfor stadig uproblematiserte rammer. Den enkle hermeneutiske innsikten som krever at forskningsobjektet plasseres i kontekst fører i seg selv, naturlig nok, nettopp til dramatisk fremvekst av nye temaer og ulike typer kilder som krever ulike metodiske tilnærminger, og dess mer man forsker innser man at hvert enkelt individ er unikt, må vite.
På 1960- og 70 tallet eksploderte med andre ord tilfanget av kilder, metoder og teorier på det konkrete nivå. Vi hører om Sosialhistoriens, marxismens, mentalitets-, kvinne- og kjønnsforskningens inntog. Nye temaer gir blikk mot nye kilder, metoder og teorier. Arkitektur og kunst blir kilder, metoder hentes inn fra andre fagfelt som for eksempel antropologi og litteratur. Vi får strukturalisme og poststrukturalisme. Alt sammen bidro, i større eller mindre grad til erkjennelsen om hvor vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens, og samtidens for den sakens skyld, samfunn. Dette er selvsagt en verdifull innsikt. Men å dyrke mangfold for mangfoldets egen skyld ender raskt i relativisme. Mange vil i dag mene at det meningsmangfoldet som preger media, politikk og forskning nettopp er preget av relativisme. For det første vil det si at alt er like gyldig, og således at verdivurderinger av individers personlige valg ikke lenger kan aksepteres, herav krenkelseskulturen. For det andre vil vi få et fragmentarisk meningsmangfold der det er tilnærmet umulig å få øye på samfunnets overbygning, hva som er premissene for samfunnsutvikling. Dette resulterer i ideologisk blindhet. Vi lever tross alt ikke i et anarki.
Felles vitenskapelig metode for all vitenskap
I samfunnsvitenskapens første fase opererte man, som nevnt, med naturvitenskapens premisser for forskning. Noen prominente professorer formulerte hypoteser/store teorier om hva de mente var interessant å forske på, og disse hypotesene ble forsket på ved hjelp av den hypotetisk deduktive metode. Den hypotetisk deduktive metoden favner det konkrete metodiske mangfoldet beskrevet over. Man tenkte at dette skulle gi oss fornuftige svar på problemer vi balet med i samfunnet.
I dag er vi tilbake til start. All forskning, både naturvitenskapelig og humanistisk, er igjen underlagt samme naturvitenskapelig hypotetisk deduktive metode, men med den forskjell at det blir stadig mer uklart for oss hvem det er som bestemmer hva det er som er relevant og viktig å forske på. Herav følger alle debattene om kjøpt og betalt forskning.
En felles metode for all forskning betyr at vi i dag står i en såkalt pragamatisk vitenskapsteoretisk posisjon. Denne posisjonen dominerer og tilsier dermed at vi står i et internalisert naturvitenskapelig paradigme.
Pragmatisme er et vitenskapssyn uten en fast metodologisk posisjon; man velger seg isteden innfallsvinkel og kilde-metode etter forskningsobjektets særpreg.
Kort sagt betyr dette at positivismestriden er lagt død, den doble hermeneutiske erkjennelsen eksisterer ikke i forskernes (og andres) bevissthet, hvilket tilsier at man tar kunnskapsproduksjonen for gitt. Vi har fått kunnskapsproduksjon for kunnskapsproduksjonens skyld. Hva vi skal med all kunnskapen, og hvor all kunnskapen vil føre oss, er det ingen som snakker om.
Et materialistisk menneskesyn
Hva mer er, en felles naturvitenskapelig metode for all vitenskap tilsier en oppfatning av at menneske og samfunn kan og skal utforskes nøyaktig slik man forsker når man setter seg fore å lage en medisin, bygge et fly eller ser på fisken i dammen. Det at man tenker seg at mennesket kan forskes på akkurat slik man forsker på maskiner, og slik man har forsket på dyr, sier mye om vitenskapens rådende menneskesyn. Når man mener at man kan forske på mennesker på samme måte som man forsker på maskiner, så ligger det til grunn et såkalt materielt menneskesyn. Et materielt menneskesyn handler om at man i prinsippet ikke ser noe forskjell på en maskin og et menneske. Menneske er en maskin uten ånd, eller rettere - der ånd blir oppfattet som intelligens. Et materialistisk menneskesyn henger også nøye sammen med en stor tro på vitenskap.
Overskridelse av tradisjonelle motsetninger
Det er altså i en pragmatiske vitenskapsteoretisk posisjonering innenfor et naturvitenskapelige paradigme at biologisk kjønn kan bli en relativ størrelse. Hvis biologisk kjønn kan bli relativt, så kan alt bli relativt. Hva betyr det egentlig at noe er relativt? Det betyr at alt blir oppfattet som like gyldig.
Når alt kan oppfattes som relativt får det dype konsekvenser for hvordan vi tradisjonelt har forholdt oss til forskning og politikk. Tyngdepunktet i all forsking og politikk har alltid handlet om motsetninger. I dag arbeides det aktivt for å overskride disse.
Det sentrale å merke seg, vil jeg mene, blir derfor det grepet som blir tatt for å overskride tradisjonelle dikotomier/motsetninger innen forskning. Flere holistisk orienterte forskere har lenge etterlyst et oppgjør med forskningens hang til å velge seg enten metodologisk individualisme (fokus på individ) eller metodologisk kollektivisme (fokus på kollektivet), men en slik kritikk synes å ha blitt glatt oversett.
Det har med andre ord lenge vært påpekt, men blitt oppfattet som kontroversielt og dermed i hovedsak avvist, at det vil være mer hensiktsmessig at langt flere forskere forholdt seg til metodologisk relasjonisme. Metodologisk relasjonisme handler om å se motsetninger i et relasjonelt forhold til hverandre. Man ser på interaksjon mellom to likeverdige størrelser.
Jeg er selv en av dem som lenge har etterlyst metodologisk relasjonisme i forskningen - og er av den klare oppfatning at forskning og vitenskap som sådan har hatt store hull og mangler fordi analyser som tar i bruk en relasjonell metodologi er en sår mangelvare. Således ble jeg veldig glad da jeg for ca. femten år siden stadig oftere kunne høre fra prominent professorhold at man arbeidet med å overskride tradisjonelle dikotomier. Gleden ble imidlertid kortvarig da det ble klart for meg at overskridelsen av tradisjonelle dikotomier ikke skulle handle om å se ulike størrelser i relasjon til hverandre (metodologisk relasjonisme), men snarere om å flytte fokus fra delene/motsetningene til punktet mellom delene. Dette punktet har fått et navn: Interface, eller grensesnitt på norsk.
Interface/grensesnitt
Interface handler ikke om å se ulike størrelser i relasjon, men om å overskride tradisjonelle motsetninger i den forstand at fokuset vårt skal rettes mot punktet der to ulike størrelser møtes.
Innenfor tradisjonell vitenskap har motsetninger som natur/kultur, individ/kollektiv, menneske/maskin, hun/han, religion/vitenskap m.m., stått sentralt. Innenfor dagens vitenskap skal fokus flyttes fra delene til punktet der man ser for seg at delene møtes, og dette lenge før vitenskapen har tatt seg bryet med å finne ut av hvordan ulike størrelser påvirker hverandre. Overskridelsen er altså høyst prematur. 4
For oss som reagerer på en prematur overskridelse av dikotomier, vil naturlig nok søke å forstå hvordan en slik overskridelse legitimeres og forklares. Vi vil også forsøke å forstå konsekvensene av en slik overskridelse.
Legitimering av overskridelsene
Det er når vi ser hvordan akademikere legitimerer skifte fra dikotomier til grensesnitt at en ideologisk vitenskap trer tydelig frem. 5
I en tid preget av eksponentiell teknologisk utvikling er det videre særlig to dikotomier som blinker seg ut. Det handler om dikotomiene "natur versus kultur" og "menneske versus maskin". Dette er tunge og svært abstrakte (abstrakt betyr meningstungt) begrepspar og de har stått helt sentralt innenfor all forskning, ja sågar har den første hatt avgjørende betydning i forhold til hvordan forskningen tradisjonelt har blitt organsisert (naturvitenskap versus humaniora).
Fra professorhold kan vi altså lese at det ikke lenger er fruktbart å forstå konsepter som natur/kultur og menneske/maskin som motsetningsforhold.
Hvis det fra professorhold hadde vært snakk om å innta en relasjonell metodologisk holdning - innsikten som tilsier at det er viktig å forstå interaksjonen mellom to ulike men likeverdige størrelser - så hadde jeg jublet. Men som allerede nevnt, det er ikke metodologisk relasjonisme professorene snakker om når de snakker om overskridelse av dikotomier. De snakker om et skifte av fokus som går fra delene, til punktet der delene møtes. Dette punktet kalles, som nevnt, interface/grensesnitt.
Fokus på grensesnittet hva gjelder dikotomien natur/kultur betyr, i henhold til professorer, at vi nå endelig kan bevege oss bort fra oppfatningen om at menneske primært er kultur og således adskilt fra resten av naturen som noe unikt. Det vises til at bioteknologien har, via det menneskelige genomprosjektet som ble avsluttet vinteren 2000, satt: "... genet som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det dermed umulig å snakke om menneskets natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets". 6
Motstanden mot maskinen mistet på tilsvarende dramatisk vis, kan vi lese, sitt grunnlag med PC-en: «Datamaskinen skaper en elektronisk offentlighet. Den elektroniske offentligheten adlyder ikke en historisk fornuft a la Hegel, der motsetningene oppheves i enighet og institusjonell harmoni. Kants transcendale og Hegels historiske fornuft forener ikke lenger, fordi fornuften ikke lenger er en. Det finnes heller ingen allmenn humanistisk ånd eller åndelighet å ty til. John Dewey (1859-1952) introduserte et annet navn for det tyske Geist eller ånd, nemlig intelligens. (...) Dewey snakket om intelligente mennesker, men også om intelligente dyr og maskiner. Deweys navneskifte tok sikte på å oppløse metafysiske ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og autonomi.» 7
Kort oppsummert: Vi blir fortalt at det menneskelige genomprosjektet har vist at menneske og dyr har felles gener. PC-en på sin side deler intelligens med mennesket og er med det integrert i folks liv på en helt annen måte enn de gamle produksjonsmaskinene var. «Bioteknologien og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.» 8
Dermed kan professorene konkludere: Takket være bio- og teleteknologi vil endelig motsetningene mellom for eksempel natur versus kultur og menneske versus maskin snart være avleggs. Isteden kan fokus legges på grensesnittet - det som utgjør punktet mellom størrelsene - og vi får begrepet kyborg. "Begrepet Kyborg blir metaforen for det – i beste forstand – symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og maskin. (...) Navnet er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk og organisme, og forener på den måten teknologi og biologi i beskrivelsen av mennesket." 9
Det avgjørende er selvfølgelig overskridelsen av dikotomien menneske versus maskin. Dette fordi vi lever i en tid med eksponentiell teknologisk utvikling, og det er visst nok om å gjøre at vi mennesker tilpasser oss den nye teknologien. At det aktivt arbeides for tilpasning til ny teknologi tilsier rendyrket ideologi. Vi har å gjøre med (mange) mennesker som blindt tror på at utvikling av teknologi er selve evolusjonen og at det ikke finnes noen vei ut av den digitale samfunnsutviklingen. En slik tro kan best beskrives som et uttrykk for en sekulær fanatisme. (se note) 10
Uansett, med disse (absurde) begrunnelsene til grunn legges det nå opp til et utstrakt begrepsarbeide for å endre vår oppfatning av hva det vil si å være menneske - og dermed også hva det vil si å være et folk og hva det vil si å leve i et samfunn.
Nytale
Den omfattende nytalen (av flere omtalt som en Orwelliansk nytale) vi i dag er vitne til og må forholde oss til, både i media og forskning, handler fundamentalt sett om en dyptgripende omskriving av de to nevnte og tunge dikotomiene; natur versus kultur og menneske versus maskin. Arbeidet med å gi dikotomiene nytt innhold krever også å etablere en ny forståelse av begreper som folk, samfunn, kultur og selvet. Også kjønnsrelaterte begreper bearbeides. Det var en relativt enkel sak å få folk flest å erstatte han og hun med fellesbenevnelsen hen. Men arbeidet som pågår skjer ikke helt uten utfordringer. Hva begrepet 'folk' for eksempel angår, kan vi i allerede omtalte bok 'Dannelsens Forvandlinger' lese: "Nogle ønsker helt at afskaffe begrepet folk, fordi de finder andres brug af ordet belastende. Problemet med denne løsning er bare, at man ikke kan have demokrati, uten at ordet folk indgår, da demos betyr folk." 11
Det aller mest bemerkelsesverdige, vil jeg mene, er imidlertid å måtte bevitne hvordan professorene uten videre ønsker å smuldre opp vår forståelse av hva det vil si å være et menneske. Nyordet 'Svermmenneske' blir aktuelt i denne sammenheng, og viser til en oppløsning av selvet som en fast størrelse med en iboende essens og autonomi. For forfatterne av boken DF er dette en god ting fordi det menneskelige selvet med essens og autonomi er uansett bare en myte.
PRAGMATISMENS FOKUS PÅ MANGFOLD OG GRENSESNITT ER ALTSÅ I FERD MED Å OMFORME OSS TIL SVERMMENNESKER - ENTITETER UTEN ESSENS OG AUTONOMI.
Inntil ganske nylig stod respekten for det autonome individ sentralt innen all politikk og forskning. Likeså utgjorde biologisk kjønn det man oppfattet som en nødvendig essensiell forankring innen kjønnsforskningen. Disse forholdene er nært knyttet sammen da et autonomt individ er avhengig av biologisk essens. I dag blir begge forståelser effektivt undergravet, og det gjøres altså rent praktisk ved at man setter seg fore, via et utstrakt begrepsarbeid, å endre vår kollektive konseptuelle forståelse av hva det vil si å være menneske.
Kyborgen er kjønnsløs og hedonistisk
Hva slags samfunn skaper vi når vitenskapen forteller oss at mennesket skal bli oppfattet som et dyr preget av instinkter og der intelligens er ånd? I hva slags samfunn kan entiteter med dyriske instinkter og maskinens intelligens - også kalt kyborgere - få utfolde seg?
Biologisk kjønn hemmer stygt for kyborgens utfoldelse. I kyborgens verden er det bare fantasien som kan sette grenser for hvem du er som individ. I kyborgens verden kan mennesket få lov til å leve ut alle sine dyriske instinkter, og ingenting vil få konsekvenser. Selv de voldligste fantasier vil kunne få utløp. Drapsspillene som våre unge i dag spiller daglig er bare begynnelsen.
Vi blir fortalt at hvem vi er, sitter i hodet vårt. Virkeligheten blir slik vi selv bestemmer at den skal være. At vi blir noen selvforherligende narsissister ute av stand til å leve med andre mennesker i fellesskap med felles referanserammer synes å være fullstendig uinteressant i den liberale kirken der det såkalt frie individet lever.
Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever at forskeren erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. I selvrealiseringens tid skulle man kanskje tro at det å forstå samfunnet man lever i ville være svært så interessant. Man må forstå samfunnet man lever i for å forstå hvilke kulturelle krefter som påvirker og former en som person. Vi lærte sågar ganske mye om dette via studiene av sosialt kjønn. Men det er ikke det som menes med selvrealisering. Med selvrealisering menes "å dyrke seg selv". Ikke en gang ditt biologisk kjønn skal kunne fortelle deg at du er mann eller kvinne. Du kan selv velge hva du vil være. Norsk Lov stadfestet i 2016 at det skal ikke mer til enn utfylling av et skjema for å få endret sitt kjønn i Folkeregisteret. I desember 2023 ble det forbudt å ta en samtale med barn som uttrykker kjønnsforvirring. Forbudt i den forstand at en samtale om biologisk kjønn er kriminalisert.
Alle skal ha like muligheter. Det unike individ skal være fritt på samfunnets store marked - et samfunnsmarked som med ny teknologi, i disse dager, er i radikal endring - med det potensiale, i følge stadig flere, at mennesket som biologisk art er truet.
Hva er galt med å leve i et samfunn der vi kan velge hvilket kjønn vi vil være? Mange som oppfatter dette som problematisk, peker på menn i damegarderober og i kvinnefengsler. Det er selvsagt problematisk, men problemet stikker altså adskillig dypere enn som så - og det har å gjøre med et relativistisk mangfold innenfor uproblematiserte rammer å gjøre. Dette tilsier at kunnskapsproduksjonen er underlagt en en ideologi - en overbygning vi ikke vil, tør eller evner å diskutere. Overbygningen har blitt internalisert. En internalisert konsensus tilsier et konformt samfunn. Fullbyrdet konformitet tilsier totalitarisme. Det blir svært aktuelt å minne om Det Pedagogiske Paradoks som hele vår dannelseshistorie hviler på. Paradokset lyder som følger: "Hvordan oppdra til myndighet (frihet) når oppdragelse er å være underlagt en annens myndighet." Innenfor et totaliært samfunn har betydningen av det pedagogiske paradoks endelig blitt fullbyrdet: "Paradoks er ein påstand eller ei utsegn som er verkeleg eller sann, men verkar sjølvmotseiande, urimeleg eller absurd."
Det finnes ingen qick fix for å unngå en kyborgtilværelse i world wide web samfunnet. Vi må begynne i det små, og det er slik jeg forstår det menn og kvinner i ansvarlige samfunnsposisjoner - være seg i næringsliv, politikk, media eller forskning - som nå må følge opp. Vi som står utenfor bestående maktstrukturer er temmelig impotente, henvist til sosiale medier. Stemmer på sosiale medier har det ikke ikke i seg å endre noe som helst. Arenaene gir folket i all hovedsak kun en illusjon av medbestemmelse.
Noter:
1: Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQA+ personer.
2: For utdypning se gjerne: Et konformt samfunn https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-konformt-samfunn.html
3: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html
4: Dette er et tema som går igjen i flere av artiklene jeg har skrevet. Se gjerne: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/vitenskapen-ikke-moden-enda.html
5: I det følgende vil jeg vise til redegjørelser presentert i boken "Dannelsens Forvandlinger" (DF). I forordet kan vi lese at boken er et resultat av et årelangt samarbeide mellom norske pedagoger og idehistorikere i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Boken er redigert av Professorene Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Pax Forlag, Oslo 2011
6: Dannelsens Forvandlinger, side 352
7: Ibid, s. 352
8: Ibid, s. 349
9: Ibid, s. 352
10: Jeg har skrevet utdypende om dette i boken "Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen." Her bare, for det første, kort nevne at man behøver ikke være seg bevisst det grepet rådende ideologi har på oss, det holder lenge med å ta en rask titt på nettsiden for The Alliance for Affordable Internett (A4AI) for å forstå at vi har med alt annet enn evolusjonens naturkrefter å gjøre. A4AI er et initiativ for å gjøre Internett mer tilgjengelig for folk rundt om i verden. A4AI Foundation fungerer som sekretariat for mange medlemsbedrifter og institusjoner; herunder Google, Omidyar Network, DFID, USAID, Facebook, Cisco, Intel, Microsoft, UN Women samt mange andre fra offentlige, private og frivillige organisasjoner. For det andre vil jeg vise til den italienske filosofen Franco Berardi som forstår nevnte tilpasning som en merkelig form for undertrykking. Berardi refererer særlig til verdens mest kjente tenker innen digital filosofi; sjefsredaktøren for det verdenskjente tidsskriftet WIRED. Se: "The age of impotence and the horizon of possibility." Franco Berardi, Verso 2017
11: Dannelsens forvandlinger, side 31
Kilder:
"The age of impotence and the horizon of possibility". Franco (Bifo) Berardi, Verso, 2017
"Dannelsens Forvandlinger" Et årelangt samarbeide mellom norske pedagoger og idehistorikere i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Boken er redigert av Professorene Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Pax Forlag, Oslo 2011
"Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av Kvinne- og kjønnshistoriens metodologi." Hovedoppgave i Historie ved UiO, 2001. Av Camilla Fadum
"Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen". Privat, 2021. Av Camilla Fadum. I boken går jeg i dybden på hva et sekulært samfunn preget av en transhumanistisk ideologi er, og hvordan det kan ha seg at en slik type ideologisk samfunnsutvikling har fått lov til å gå sin gang. Første kapittel kan leses på bloggen: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-sekulrt-samfunn-transhumanismen.html
Ønsker man å lese mer kan man ta kontakt med meg: ckfadum@gmail.com