YTRINGSFRIHET OG KRIG OG SLIKT

Mange er opprørt over det som skjedde i Paris. Mange er engasjert. Det er bra. Om det som skjedde i Paris egentlig har noe med ytringsfrihet å gjøre, er imidlertid et spørsmål vel verdt å stille seg.
 
Umiddelbart knytter mange drapene i Paris til spørsmålet om ytringsfrihet. "Terroristene vil undergrave vår ytringsfrihet." Og folket samler seg og roper et rungende "Je suis Charlie". Engasjementet og oppslutningen omkring ytringsfrihet er fantastisk! Det er som om vi faktisk forstår hvor viktig den er, hvor sårbar den er og hvor viktig det er å forsvare den.

Ytringsfrihet handler om å leve i et samfunn der man har friheten til å ytre sine tanker og meninger. Tenke seg til å leve i et samfunn der man ikke skulle få lov til å si hva man tenker og føler?! Hva hvis vi levde i et samfunn der vi ofte, eller av og til, opplevde at vi rett og slett ikke kunne si det vi egentlig mener? Det ville være grusomt! Man kunne rett og slett kalle det en voldtekt på sjelen, en dyp krenkelse av kjernen i vårt egenverd.

Men er ytringsfriheten virkelig sårbar i vårt samfunn? Skulle det virkelig være nødvendig å forsvare ytringsfriheten i vårt land? I vesten? In the lands of the free? 

Hvis man anser terrorangrepet som et reelt angrep på ytringsfriheten, vil ikke det da egentlig tilsi at man frykter at (ekstreme) muslimer i realiteten har det i sin makt å ta den fra oss? Sagt på en annen måte er det gjentagne argumentet vi stadig hører i disse dager, om at terror skaper en frykt som kan hemme oss i vår utfoldelse. Vi kan kanskje til syvende og sist bli så hemmet alle sammen at vi gjennom frykten faktisk vil underlegge oss muslimenes regler. En viss mann hevdet ganske nylig at vesten var i ferd med å bli underlagt muslimene... Tror vi at han hadde rett?

Hvis det ikke er frykten for at (ekstreme) muslimer skal ta fra oss ytringsfriheten (og andre friheter), hva er det da? For noe er det åpenbart. Kanskje er det noen tendenser og trekk i tiden som ligger litt dypere enn vi orker og makter å ta inn over oss? Kanskje snakker vi om en frykt som ligger og ulmer i underbevisstheten og som vi ikke riktig klarer å gripe fatt i, sette ord på? Og isteden for å ta tak i dette underliggende så finner vi syndebukker andre steder? Skylder på andre, så å si, isteden?

Vi vet alle at vi kan ikke si høyt alt vi tenker til enhver tid. De fleste av oss er faktisk veldig gode på å tenke oss nøye om før vi sier noe vi senere vil angre på. Vi vil ikke såre, vi vil ikke krenke (i alle fall ikke de fleste av oss), vi vil ikke dumme oss ut, vi vil helst ikke være for engasjerte/for ivrige - det er ikke særlig kult. Vi vil helst ikke si noe om ting vi ikke har så veldig mye greie på - som andre mennesker/eksperter i alle fall kan så mye mer om. (se; http://nrk.no/norge/ny-studie_-_-vi-tor-ikke-ytre-upopulaere-meninger-1.12048342) For mange er det også slik at man har forpliktelser og lojaliteter. Mange føler at man på grunn av jobben og profesjonelt omdømme må avstå fra å profilere seg politisk. Det kan skade kundeforhold og det kan skade relasjonen til sjef og kolleger. Mange er derfor flinke til å skille mellom sitt offentlige og sitt private liv.

Men skulle man være hemmet av ett eller flere av forholdene over og likevel ha mye på hjertet, så finnes det råd. Man kan være anonym. Og dem er det mange av. Har man ytringsfrihet når man føler at man må være anonym for å si det man mener? Ja, for så vidt, meningen blir jo publisert. Om den har noen særlig vekt og betydning er derimot heller tvilsomt.

Man kan med andre ord lett tenke seg et samfunn som gir grobunn for en frykt i underbevisstheten. En frykt som bunner i fremveksten av det som kalles et overvåkingssamfunn. Man bør spørre hva Snowdens avsløringer og det stadige påtrykket i media for å legitimere ytterligere overvåking, i bunn og grunn betyr. Hva er ytringsfriheten egentlig verdt om du vet at du til alle tider vil bli vurdert av makten ut fra hva du mener og kommuniserer på nett, være seg i forhold til linker du trykker deg inn på, hva du kjøper eller hva du skriver, selv i private mailer. Det er vel ikke helt urimelig å tenke seg at dette lett og fort kan resultere i en bevisst, helst ubevisst, selvsensurering i enda større grad en den vi i dag gir oss selv. Selvsensuren kan fort bli et internalisert normalmodus. Mange mener at utbredt selvsensureringen allerede er et faktum.

Det er selvfølgelig også viktig, når vi snakker om ytringsfrihet, å stille spørsmålet om storsamfunnet faktisk gir oss ytringsfrihet. At vi stadig har hatt debatt om ytringsfrihet de siste ti-femten årene tilsier at det finnes betydelige uklarheter og uenigheter i så henseende, uklarheter og uenigheter som har kulminert i en gedigen infostrøm den siste uken. Min klare oppfatning er at vi i vesten virkelig blir gitt en utstrakt og særdeles romslig ytringsfrihet. Det vestlige samfunn har tatt Jurgen Habermas på ordet og gjort det han ba om da han bekymret seg over et svekket sivilsamfunn, nemlig å åpne for mange arenaer der folk kan uttrykke sine meninger. Med internet, og alle arenaene der som man kan utfolde seg på, har det definitivt blitt slik at enhver som klarer å skrive en setning eller to, alltids vil kunne finne en arena for å fremme sitt synspunkt. Det eneste vi egentlig ikke kan ytre, er drapstrusler, og det synes jeg da også er helt rimelig.

Problemet er ikke, i alle fall foreløpig, at storsamfunnet lager lover og regler som hemmer vår ytringsfrihet. (Det trenger de ikke fordi alle barna har blitt så flinke til å utøve selvsensur og å kontrollere seg selv). 

Problemet er, dessverre, at vi utviser store begrensninger i forhold til hva det er vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Ikke så mye vil noen av oss hevde, fordi vi lever og virker innenfor et hegemoni vi ikke evner å se utenifra. Vi kan altså kommunisere og debattere til fanden tar oss, men det hjelper ikke så mye hvis vi sitter spikret i et konformt samfunn der et overveldende flertall sitter fast i en bestemt og fundamental virkelighetsforståelse man ikke evner å se utenifra. (For utdypning, se «Hvor aktuell er Jurgen Habermas i dag?)  

Hvis det ikke var et angrep på ytringsfriheten terrorangrepet handlet om, hva handlet det da om?  

Jeg vil mene at først og fremst er nyttig å se terrorangrepet i sammenheng med den, etter hvert, lange rekken av terrorangrep som har blitt utført i stadig hyppigere grad de siste femten årene på vestlig orienterte samfunn. Det mange av oss kan enes om er at menneskene som har utført disse terrorangrepene tilhører alle det vi i vesten kaller fanatiske muslimer - de er ekstremister. At de tilhører en gruppe det i såpass stor grad er mulig å navngi og gjenkjenne kan også tilsi at det antagelig eksisterer en fellesnevner mellom alle terrorangrepene vi har sett siden 9/11. Jeg mener det finnes en slik fellesnevner, og videre at den består av to deler: de hater det de oppfatter som et vestlig dekadent samfunn og de vil slå tilbake mot alle bombetoktene vesten har utført i deres hjemland. Disse to forholdene henger sammen, og er gjensidig forsterkende.

Vi kan velge å avfeie den stadig økende terrortrusselen som noe som blir utført av en stadig voksende gruppe med klin gærne fanatikere (rekruttert både her og der), eller vi kan forsøke å forstå hva deres voldsomt aggressive handlinger bunner i. I denne sammenheng er det verdt å huske på at ABB ble erklært tilregnelig. Det betyr at vi kan ikke bare avskrive terrorhandlinger som noe sykt (selv om det er det også), men at det faktisk ligger politikk og ideologi bak. Terror (krigshandlinger) er altså, i henhold til vår domstol, også å regne for en ideologisk/politisk krig. Hvis vi ønsker å forstå terroristens ideologiske krigføring må vi for det første forstå hva deres ideologi går ut på og for det andre og minst like viktig, må vi forsøke å forstå hvilken ideologi de selv mener at de går til krig i mot.

Dette er spørsmål av avgjørende betydning - og vanskelig å svare på fordi vi har en sterk tendens til å forstå andre kulturer og deres virkelighetsoppfatning ut ifra vår egen forståelseshorisont. Hva en forståelseshorisont faktisk består av, og betydningen av denne, er en av de dypeste vitenskapsteoretiske problemstillingene vi kan befatte oss med. Det er med andre ord ikke på langt nær så enkelt som vi kanskje skulle tro å forstå andre kulturer på en objektiv og nøytral måte - mange mener sågar at det ikke er mulig på grunn av fordommene vi alle har. Fordommer er faktisk en forutsetning for at noe overhode kan bli forstått, samtidig som de umuliggjør et nøytralt utgangspunkt for å forstå.

Ikke dermed sagt at det ikke er verdt å prøve å forstå, og at man sågar kan klare å oppnå en høy grad av en type forståelse som er lite preget av egne fordommer. Men for å klare det må man først forstå seg selv og sine egne fordommer. Det er, som sagt, en forutsetning for i det hele tatt å kunne begynne å forstå andre. Man må altså alltid begynne med seg selv, og det er en omfattende oppgave: Forståelseshorisonten er totaliteten av alle en persons (nasjons) oppfatninger og holdninger, bevisste og ubevisste. Man må ikke bare kjenne til de bevisste og ubevisste oppfatninger og holdninger, man må i tillegg forsøke å forstå hvor disse oppfatningene og holdningene kommer fra.

Min forståelseshorisont er blant annet klart preget av ideen som sier at konflikter som oftest har to sider. Dess mer alvorlig og voldlig konflikten blir, jo tydeligere blir nettopp det. Det tilsier at motsetningene er sterke og at ingen av partene er villige til å rokke ved egen forståelseshorisont.

Å havne i konflikter er høyst menneskelig, naturlig og sunt. Det er bare på den måten at vi kan få utfordret egne fordommer og således modnes som menneske. Ikke dermed sagt at alt må ende i enighet, at det alltid er mulig å oppnå harmonisk forening og evig lykke. Av og til er motsetningen for stor til at vi kan klare å takle den, vi er ikke modne for utfordringen. Kommer man i den situasjonen har man to valg. Man kan tvinge sin mening på den andre, med makt om så skal være. Eller man kan la ting hvile, gjerne ved å opprette avstand for en kortere eller lengre periode.

I verdens konflikter i dag finnes det ingen avstand mellom partene. Forholdet er tett, nært, akutt og eksplosivt. Ingen av partene er altså villige til verken å vurdere sin egen forståelseshorisont eller å la sakene bero.

Min påstand er altså at Norge og Vesten er delaktige i konfliktene som pågår i verden i dag. I og med at konfliktene har blitt voldelige med bruk av droner og terrorangrep, forteller det altså meg at konflikten er fastlåst fordi ingen av partene er villige til å ta et skritt tilbake å revurdere sin egen forståelseshorisont. Som part i en konflikt kan vi ikke bare forlange at den andre skal ta et slikt skritt, vi må også være villige til å ta det selv.

Å skulle vurdere vår egen kollektive forståelseshorisont betyr at vi må begynne med å utøve det som kalles systemkritikk. Sist vi gjorde det i Vesten, var for ca. fire hundre år siden da vi beveget oss fra et føydalsamfunn og over til et parlamentarisk samfunn. Omtrent på samme tid skjedde to andre, og vel så viktige, endringer. Vi fikk overgangen fra et agrar (jordbruk) samfunn til et kapitalistisk industrisamfunn og vi gikk inn det som kalles opplysningstiden. Disse forholdene la rammene for det som utgjør det samfunnet vi lever i, i dag. Dette samfunnet betegnes som "Det Moderne Prosjekt".  Delene i det moderne prosjekt henger sammen og utgjør en helhet - en ideologisk helhet.

Å drive med systemkritikk handler ikke om å kritisere deler av systemet. Det gjør vi hele tiden! Systemkritikk krever evnen til å se hvordan de ulike delene i systemet henger sammen og hvordan de utgjør en helhet.

Det er dessverre slik at svært få befatter seg med å forstå denne helheten. Man tar heller ting som de er, for gitt. Vi oppholder oss i våre profesjoner og stort sett overførte livssyn og tradisjoner innen vårt eget miljø. De som sitter i styre og stell har nok begreper om hva denne helheten/vårt system består av, men - og det er problemet! - evner ikke å se svakhetene med det. Der eksisterer med andre ord betydelige blindspots i forhold til hva vårt eget system faktisk består av. Med blindspots mener jeg at der er forhold i vårt samfunn man rett og slett ikke er i stand til å få øye på. Jeg er med andre ord ikke en av dem som vil kalle vestens ledere i dag for hyklere. Jeg tror de aller fleste gjør så godt de kan, bortsett fra at de i sitt virke velger bort det aller viktigste; å prioritere refleksjon og dybdetenkning, hvilket jo selvfølgelig blir stadig vanskeligere når man pålegger seg selv og samfunnet stadig større effektivitetskrav. De velger isteden det de har blitt oppdratt på skolen til å gjøre; tilpasse seg systemet, og i lojal og blind systemtro utføre sin utdelte rolle i det.

Bevissthet er nært knyttet til tenkning. Hvor lærer vi å tenke? I all hovedsak på skole og Universitet. Men for å få til endring av skole og utdanning, må vi som er voksne først forstå hvor viktig skole og utdanning faktisk er innenfor vårt hegemoni/ideologi, hvordan tenkningen vi lærer der er en sentral del av vår sekulære ideologi og i sterk grad bidrar til å opprettholde systemet. Så det beste vi voksne foreløpig kan gjøre er derfor å begynne å spørre; Hva og hvem er Vesten? Hva består vår ideologi av? Vi bør altså begynne med å utvise evnen til å analysere oss selv for en gangs skyld - altså begynne å utøve systemkritikk. At vi ikke evner å føre reell systemkritikk i dag tilsier at vi lever i en illusjon som ikke griper virkeligheten slik den er - intet mindre. Således vil mange alltid måtte føle, mer eller mindre bevisst, at noe skurrer ubehagelig når etablissementet snakker om grunnleggende menneskerettigheter som toleranse, likeverd og ytringsfrihet. Antagelig skurrer det ubehagelig i etablissementets egne ører innimellom også. Malplasserte opprop plassert innenfor hegemoniets rammer, vil fortsette å komme uten at det gjør oss det spor klokere, eller at konfliktene blir det grann mindre. Tvert om, de synes klart å eskalerer.

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

I denne videoen snakker Hanne Nabintu Hærland om hvor viktig det er å forstå vår egen samtid: http://www.hannenabintuherland.com/culture/tv-program-hanne-nabintu-herland-om-mediakrig-og-vestlig-propaganda-presentert-som-fakta/

  

I boken "Ideologi er noget bras" utgitt av det danske forlaget Taschenspiel, blir disse ordene formulert for å forklare ideologiens grep på oss i dag:  (boken kan lastes ned gratis på nett, og anbefales på det varmeste: http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/

"Hvad hele forestillingen om en post-ideologisk tidsalder dækker over, er dog naturligvis, at den er den mest ideologiske forestilling, man kan have. Den slovenske filosof Slavoj Žižek har igennem de sidste godt 20 år analyseret og demonstreret denne hyperideologiske ”postideologiske” tilstand, og for ham er ideologi ikke først og fremmest et sæt af principper, som man forsøger at overbevise sine  medborgere  om,  eller  en  utopisk  drømmeverden, som man med vold og magt forsøger at tvinge igennem. Den er snarere selve den ramme for vores politiske beslutninger og adfærd, som vi stiltiende accepterer, for at få fred til at leve vores liv og tilbringe tid med vores familier, uden at skulle tage stilling til alle verdens fortrædeligheder og problemer.

Ideologi virker i virkeligheden bedst, når vi ikke er bevidste om den, eller når vi kan få lov til at tilslutte os den, samtidig med at vi lader som om, vi ikke gør. Vi kan f.eks. forestille os at være frie og moralske væsner, der sagtens (personligt) kan være uenige med regeringen eller gå ind for en klimavenlig omstilling til grøn energi, så længe det ikke for alvor påvirker vore egne liv. Kritikken er gratis, så længe det ikke for alvor koster os noget, og vi kan altid undskylde vores egen manglende radikale handling med de forhindringer, som er stillet op for, at ordentlige mennesker kan gøre det rigtige. (Det er regeringens, de riges, de fattiges, de arbejdsløses, indvandrernes skyld). På det bevidste plan kan vi således være meget kritiske og hævde, at der er alt muligt galt med det bestående, samtidig med, at vi i virkeligheden godt ved, at der ikke rigtig er noget alternativ, som vi for alvor kan bakke op om. Gennem denne kritiske manøvre får vi netop lov til at bevare den samfundsmodel, der aktuelt giver os, de heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste socialklasser, et relativt godt liv.

For Žižek er ideologi derfor ikke de ideer, vi går rundt og taler om og proklamerer, men den ubevidste tilslutning til det faktisk eksisterende, som vi praktiserer. Ideologi er ikke at have en bevidst plan og tro på, at ”samfundet (det perfekte samfund) er muligt” – at der er en virkeliggørelse eller indfrielse af alle vore evner og aspirationer på den anden side, men at leve som om, man tror på, at Denne virkeliggørelse allerede er realiseret, så man ikke behøver forestille sig noget andet. Mens vi for eksempel livligt  diskuterer,  om X  Factor er  godt  for  fællesskabet eller  fordærver  ungdommen,  føler  vi  os  muligvis  som engagerede  demokratiske  borgere,  men  vores  opmærksomhed er åbenlyst fjernet fra enhver virkelig demokratisk  diskussion.  Ideologi  handler  om,  at  samfundet på fantasiens niveau betragtes som muligt, som Glyn Daly har formuleret det. Eller med Žižeks ord: Problemet er, at vi ikke tror på vores egen ubevidste tro på magtens omnipotens (Žižek 1993, 236).

 Hvis man skulle gradbøje ideologiens greb i os, ville man således kunne sige, at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finder anledning til at betvivle rammerne for vores sociale realitet, og dét er netop situationen i en stadig større del af verden efter Murens fald og  ”historiens  afslutning”.  Det  er  som  om,  rammerne er endegyldigt givet med det, den franske filosof Alain Badiou har kaldt kapitalo-parlamentarismen, og der er ikke længere grund til at stille sig radikale spørgsmål om andre  mulige  verdener,  hvor  grundlæggende  ting  som demokrati, magt og ejendomsforhold for alvor er til diskussion."