lørdag 28. april 2018

Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati.


En anmeldelse av boken «Til alle barns beste?» av Professor i idehistorie Espen Schaanning.1


Bilderesultat for espen schaanning til alle barns beste




Det burde inngå i forskerens rolle som selvsagt å problematisere rammene for vår eksistens. Bare på den måten kan forskningen håpe på tilnærmet vitenskapelig objektivitet. Slik er det imidlertid ikke i vårt samfunn. Det kan tvert om virke som om forskere flest ikke er klar over at der faktisk finnes rammer å diskutere. Det virker som om langt de fleste nøyer seg med å arbeide innenfor etablerte, uproblematiserte og gitte rammer. Selv om de ynder å forstå seg selv som hevet over politikk, de ser på seg selv som såkalte apolitiske, så er de i realiteten like subjektive – og dermed politiske – som alle oss andre. Ingenting galt med å være subjektiv og politisk. Vi er det som sagt alle sammen enten vi vil eller ikke. Ikke dermed sagt at man ikke kan klare å oppnå en høy grad av objektivitet, men det forutsetter altså at man er i stand til/villig til å problematisere rammene for egen og samfunnets eksistens.

I vårt samfunn brukes ofte ordet demokrati for å beskrive rammene for vår eksistens. Alle har hørt ordet demokrati mange ganger, og langt de fleste forbinder det med noe positivt, noe i retning av en samfunnsform der alle får anledning og mulighet til å være med på å bestemme. Alle som vil kan engasjere seg og finne en arena å ytre seg på. Alle blir gitt like muligheter; en fiskersønn kan bli millionær, en fabrikkarbeiders sønn kan bli statsminister eller professor. Dette høres glimrende ut, ja så glimrende at folk flest faktisk har trodd på det. Det man fullstendig overser i farten er det faktum at det slettes ikke er slik at ALLE fiskersønner og fabrikkarbeiderdøtre kan bli millionærer, professorer og statsministre. For å lykkes i skolen kreves helt bestemte egenskaper og talenter, og man må være villig til, eller bli presset til, å la disse fostres frem, ofte på bekostning av mye annet. Når det ligger bestemte kriterier til grunn for å komme på toppen av hierarkiet er det heller slettes ikke sikkert at vi får de personene som faktisk er best egnet til å styre landet eller forvalte penger og kunnskap. Det er ikke heldig, hverken for dem selv eller alle andre. Og som om ikke dette er nok, så ser vi også at det skaper et svært homogent toppsjikt som lett vil kunne miste av syne betydningen av alle menneskers verd, og som følge en samfunnsutvikling som ikke beveger seg i en demokratisk retning. Tvert om.

Det finnes med andre ord klart definerte egenskaper og talenter som er avgjørende for å lykkes i samfunnet, og som skaper hierarkier. Det er innenfor denne rammen den såkalte frigjøringspolitikken i stor grad har operert. Det skal ikke spille noen rolle om du er mann eller kvinne, homo eller hetro, sort eller hvit, bare du har de rette egenskapene. (Det er nesten så man skulle ønske at kriteriet forble «hvit mann». Da fikk vi i alle fall et visst mangfold). Alle oss som ikke kan, eller ikke er villige til å presses inn i malen vil ikke kunne lykkes på samme måte. Det er med andre ord svært villedende, ja rent ut sagt en løgn, når vi stadig kan høre at vi lever i et rettferdig, likeverdig samfunn der alle blir gitt samme muligheter, at alle er like mye verdt. Jeg kaller det gjerne for livsløgnen som må opprettholdes for at vårt såkalte demokrati kan utvikle seg stadig videre. Videre tenker jeg at vi kan leve lenge og godt på en løgn, det kan sågar innimellom komme noe godt ut av den, men før eller siden vil den ta knekken på oss hvis vi ikke gjennomskuer og tar et oppgjør. Det finnes med andre ord en dyp sannhet i ordtaket: «Ærlighet varer lengst.» Jens Bjørneboe var også inne på noe eksistensielt viktig når han i boken Frihetens Øyeblikk skrev: «Frihet er en funksjon av sannhet.»

Professor Espen Schaanning har viet sin karriere til å problematisere rammene for vår eksistens. Han er med andre ord en av de få som har vært villig til å forsøke å sette på dagsordenen premissene for vårt demokrati. Hans siste bok: «Til alle barns beste?» handler om de grunnleggende premissene for dagens skoleforståelse, og intet tema er mer sentralt hvis vi ønsker å forstå premissene for demokratiet. Det er i skolen vi tilegner oss kunnskap og lærer hvordan behandle den kunnskapen. Ikke hvilken som helst kunnskap og ikke hvilken som helst måte å behandle kunnskapen på, men den kunnskapen og metoden som man antar, mer eller mindre reflektert og bevisst, best vil tjene samfunnet og menneskene som sådan.

Schaanning viser med sin siste bok at bevisstheten omkring kunnskap og metode dessverre ikke er særlig høy. Langt de fleste innen forskerstanden arbeider innenfor tradisjonelle rammer som primært har som mål å videreutvikle det bestående. Tilsvarende tyder mye på at hele politikerkorpset har kommet til å ta skole for gitt i den forstand at den i all hovedsak skal og må eksistere for å gjøre menneskene samfunnsgagnlige innenfor et kapital-teknologisk samfunn. Samfunnets behov har blitt alfa omega, barn og unges behov er i ferd med å reduseres til noe ubetydelig og intetsigende. Det er i denne situasjonen spørsmålet om demokrati blir viktigere enn noen gang fordi vi nå synes å være i en kollektiv tilstand der vi har mistet av syne de mest grunnleggende aspektene ved et reellt demokrati: Frihet og medbestemmelse. Isteden har det vokst frem en kvasi forståelse av hva frihet og medbestemmelse er.

Svekkelsen av en kollektiv bevissthet er selvfølgelig ikke noe som bare skjer over natta. Det er resultat av en lang prosess, en prosess som har vært selvforsterkende. Nettopp dette er et sentralt poeng i de to innledende kapitlene i Schaanning's bok. Kapitlene problematiserer hvordan to akademikere behandler demokratiutvikling i sine skolehistorieverk. Det kommer frem at begge forfatterne i all hovedsak ser en klar (og positiv) demokratisk utvikling på grunn av hvordan politikerne har håndtert skolepolitikken frem til ca 1980. Da skiller de lag. Teolog Merete Roos ser kontinuitet helt frem til i dag og forfekter at skolen stadig er en arena for ikke bare humanistisk dannelse, men også for demokratisk dannelse. Hun viser til at man i skolen bedriver opplæring i demokrati, det er en arena der barna får oppleve demokrati i praksis. Dette lå til grunn for skolens utviklingsprosjekt i det 19. århundre, og det ligger til grunn for skolen i vår tid.
Pedagog Harald Thuen på sin side forlater definitivt sin fremskrittsfortelling, den fortellingen som sier at man fra allmueskolens etablering i 1739 og frem til 1980 har gått fra mørke til lys. Politikernes håndtering av skolepolitikken har, i følge Thuen, fra 1980 tallet og frem til i dag hatt lite med en lysende demokratiutvikling å gjøre. Det kommer med andre ord frem at mens Roos ser en kontinuerlig demokratiutvikling, ser Thuen et radikalt brudd.

Teolog Roos' hylling av skolen som en stadig demokratifremmende instans får sterk kritikk av Schaanning. Han slår ned på Roos' tale om demokrati i praksis i skolen ved å kalle det ren demagogi. Han presiserer: «Barna i den obligatoriske grunnskolen har ingenting de skulle ha sagt med hensyn til skolens form og innhold. De tvinges til å gå der, underlegges lærerplaner, fag, timeplaner og undervisningsopplegg bestemt av andre, og pålegges utspørringer prøver og eksamener de ikke har bedt om». (s.44) For alle som gidder å innse det, så er det åpenbart at skolen best kan beskrives som et diktatur. Man må gjerne mene at barn må oppdras innenfor diktatoriske rammer; det er den eneste måten å få skikk på dem liksom. Men å kalle åpenbar paternalistisk overstyring for demokrati blir bare veldig feil. Man må spørre: Hva slags demokratiforståelse kommer det ut av den slags? Det tilsier også et vanvittig sprik mellom ord og handling, en ikke veldig heldig strategi for å lære barn og unge selv å bli ærlige og hederlige i ord og handling.

Det som i alle fall er klart er at det er mye med skolen som ikke bør defineres som demokratisk. Ikke dermed sagt at det ikke har vært forsøk på å fremme demokratisk sinnelag i skolen oppigjennom. Man kan, som Thuen, klare å se positive initiativ hele veien. Problemet med hans fremskrittsfortelling, som Schaanning fint viser, er imidlertid at han bruker demokratibegrepet på hele syv helt ulike måter. Det gjør det til en stor utfordring å tenke (historisk) omkring begrepet demokrati. Slik sett forsvinner eventuelle fordeler og ulemper inn i en uklarhet som ikke er særlig nyttig og klargjørende hva gjelder redegjørelse for demokrati og demokratiutvikling. Man blir egentlig ikke veldig mye klokere. Men et enda større problem enn en svak redegjørelse for demokratibegrepet, er bruddet som plutselig oppstår i Thuens fortelling. Man aner nostalgi. Hans fortelling synes implisitt å legitimere skolen slik den var før: «Når skolesystemets historie først fremstår som en fremskrittshistorie, som dernest tilføres doser av malurt, før den ender opp med noe som ligner en blindvei, eller i alle fall et bekymringsfullt spor, så gis skolen, slik den engang var på vei, legitimitet.» (s.30-31) Problemet med en skole på villspor er altså, i følge Thuen, ikke å finne i skolehistorien, men i impulser som har blitt påført skolen uten ifra: Det var særlig med innføringen av reformen Kunnskapsløftet, at skolen har blitt gjennomsyret av målstyring og prestasjonsforventinger i alle ledd og instanser i utdanningssystemet, i følge Thuen. 


Spørsmålet vi må stille oss blir: Hvordan kan en skole som i tre hundre år på vellykket vis stadig har forbedret vårt demokrati, plutselig ende som en nyliberal, målstyrt prestasjonsskole?


Ved å fokusere på brudd går Thuen i den samme fella som resten av venstresiden i norsk politikk som forsøker å ta et oppgjør med det som oppfattes (også av meg) som en lite menneskevennlig, sterkt prestasjonspreget, konkurranse- og profittorientert og strengt regulert målstyrt læring i henhold til radikal markedsliberal favorisering. Ideen om brudd sier: Alt var bra, men så plutselig er vi som samfunn fanget av en radikal markedsliberalisme – også kalt nyliberalismen. Venstreintellektuelle lette etter årsaker på nittitallet, og man fant to knagger man stadig benytter seg av: Mont Pelin Society (MPS) og Postmodernismen. MPS er en klikk med frimarkedsøkonomer som siden 40-50 tallet har bedrevet stadig sterkere propaganda for å fremme sine ekstreme markedsliberale visjoner, med Tatcher og Reagan som de mest synlige representantene på 80-tallet. Videre forstår de venstreintellektuelle det slik at den markedsliberalistiske propagandaen har kunnet vinne frem på grunn av innføringen av postmodernismen (og det var det helt sikkert noen sleipe frimarkedsøkonomer som stod bak). Postmodernismens kritiske spørsmål og alternative metodebruk innenfor akademia førte til en oppløsning og fragmentering som har gitt markedsliberalismens forførende materielle budskap fritt spillerom. Propagandaen har vært svært vellykket. I dag har så å si alle blitt nyliberalister enten de vet det selv eller ikke, og det er ikke til å undres over at venstresiden over hele den vestlige fjøla stabber rundt med gjørme til livet med sitt eget hode og hjerte virrende mellom (sosial)liberalisme og nyliberalisme.

Det disse årsaksforklaringene sier, er kort og godt at en klikk med frimarkedsøkonomer har klart å spinne hodet rundt på resten av den vestlige befolkningen. At postmodernismen blir trukket inn i forklaringen sier, slik jeg klart forstår det, noe om desperasjonen hos de «intellektuelle» som kom frem til forklaringene i utgangspunktet. De sier også noe om at alt var såre bra inntil MPS satte sine kluter til. MPS blir nærmest for en type retorisk IS organisasjon å regne som primært var/er ute etter å bryte ned det europeiske og vestlige demokratiet som vi hadde brukt generasjoner å bygge opp. Det er i det hele tatt en ganske spektakulær årsaksforklaring, dog på sett og vis forutsigbar. Det er tradisjonell kapitalismekritikk fra venstresiden dratt til ytterpunktet.

Pengesterke frimarkedsøkonomer har sikkert spytta penger inn i media og pr-selskaper for å fremme markedsliberalisme – slik alle andre ideologiske grupperinger gjør det. Men at de har manipulert i så stor grad at de har klart å spinne hodene rundt på intellektuelt sunne, velutdannede demokratiske borgere, høres mildt sagt søkt ut. Adskillig mer sannsynlig ville det være å påpeke at vestlige borgere slettes ikke er så intellektuelt sunne, velutdannede og demokratiske som man vil ha det til. Og det bringer oss tilbake til Espen Schaannings anliggende: Det finnes ikke noe belegg for å hevde at skolehistorien har vært en eneste stor suksess i demokratiutvikling. Kanskje er det nå på tide å legge til grunn andre perspektiver på historien? Hvis man skulle, som Thuen gjør, bekymre seg over retningen skolen tar i dag, så er det med andre ord rent ut sagt lite hensiktsmessig å behandle problemet som om det var noe som oppstod over natta en gang på 80-tallet. Man bør ikke, som Thuen, ønske seg tilbake til «enhetsskolen og det han kaller et 'gedigent nasjonalt integrasjonsprosjekt'», (eller til gode gamle Einar Gerhardsen-strategier for den sakens skyld) da det er mye som tyder på at det er denne enhetsskolen med sine bestemte kriterier for hva som er god kunnskap og tenkning, som er fremste årsak til at nyliberalismen i dag vinner frem og finner rotfeste.

Hva er det med vårt snart trehundre år gamle skolesystem som i våre dager så tydelig kulminerer i kollektivt svake intellektuelle ferdigheter? Det er 48 tusen kroners spørsmålet som hver og en bør sette seg ned og tenke grundig over. Å forstå hvor viktig skolen faktisk er i vårt samfunn, krever dyp refleksjon som i sin tur vil kunne medføre en høyere grad av erkjennelse. Øket erkjennelse er ikke noe andre kan lære en – ikke i skolen og enda mindre senere i livet. Dette er en av grunnene til at det er en så utrolig dårlig ide å mate barn med strukturert og definert kunnskap fremfor å la dem selv drive oppsøkende læring. En praksis som i dag utvides til å omfavne også barnehagebarn helt ned i ettårsalderen. Voksne i dag har aldri lært hvordan drive oppsøkende læring som er nødvendig for intellektuell modning, og derfor blir det da også et svært krevende arbeid man må gjøre for å kunne klare å oppnå høyere erkjennelse og bevissthet. Espen Schaannings bok «Til alle barns beste?» vil kunne være til god hjelp. Han skriver tydelig og godt! Det er da også nettopp en slik hjelp til refleksjon han ønsker at boken hans skal bidra med. I forordet skriver han: «Her er hva jeg skulle ønske at leseren hele tiden, i hver eneste tekst, skal spørre seg selv: Hva er et godt liv for barn og unge? Kan skolen gi alle barn et slikt liv? Er skolen til alle barns beste? Kan den være det?»

Noen vil kanskje føye til spørsmålet: «Bør den være det?» Svaret på det er et rungende ja hvis det er en sunn demokratiutvikling man ønsker seg og hvis man frykter at den nyliberale ideologien skal få bore seg stadig dypere ned i folkesjela. I forlengelse av den nyliberale ideologien kan vi nå sågar for hver dag som går, erfare at transhumanismen rykker stadig nærmere. I et kapital-teknologisk utviklingsperspektiv går det klare linjer fra industrisamfunnet til den eksponentielle teknologiske utviklingen vi i dag erfarer.1 En teknologisk utvikling som mange mener virkelig fikk fart i seilene på 80-tallet og som etter alle solemerker vil endre vårt eksistensgrunnlag fundamentalt. En overgang til transhumanismen – det som transcenderer humanismen – tilsier blant annet utvikling av kunstig intelligens som langt vil overskride den menneskelige logiske intelligensen som vårt skolesystem har dyrket frem i lang tid, særlig via sin tunge vektlegging av matematikk som skolefag. Vi er således, fremfor alt, svært mottagelige for motstandsløst å benytte oss av de intelligente maskinene. (det er ikke uten grunn at Schaanning har flere kapitler om hva slags tenkning som ligger til grunn for det sterke fokuset på matematikk i barnehage og skole).

Flere har i dag erkjent at av alle utfordringer vi står overfor, (terror, finanskriser, klimakrise) så er det teknologien som utgjør den største trusselen. Blant dem som har innsett dette er norske Anders Giæver som i VG i 2015 skrev at den største trusselen mot menneskeheten først og fremst er: «.. det 'teknogeniske', og vil komme fra den stadig større teknologiske kapasiteten til å tukle med skaperverket.»2 Det handler om problemer som kan oppstå når maskinene blir veldig mye smartere enn oss mennesker. Det handler om intet mindre enn en reell trussel mot menneskets biologiske og autonome egenart.3 Når vi ikke engang klarer å stå i mot nyliberalismen, hva får oss til å tro at vi skal klare å stå i mot en kunstig intelligens som blir antatt å være hele en milliard ganger mer intelligent enn oss mennesker innen ti år?



1Mellom nyliberalismen og transhumanismen ser vi en særlig sammenfallenhet hva gjelder menneskesyn. Begge er forankret i et såkalt materialistisk menneskesyn.


Pushwagner:
Bilderesultat for pushwagner

 

1Espen Schaanning, «Til alle barns beste? Intervensjoner i skolefeltet.» Kolofon, 2018.
2Mellom nyliberalismen og transhumanismen ser vi en særlig sammenfallenhet hva gjelder menneskesyn. Begge er forankret i et såkalt materialistisk menneskesyn.

fredag 5. januar 2018

Me too ..


Tenke seg til at jeg også (me too) skulle føle behov for å ytre meg angående sex-trakassering.

Egentlig har jeg hatt en veldig så rolig nyhets-høst. Slik sett deilig med at hovedoppslaget måned etter måned har kretset omkring kun en sak. En sak særlig bemerkelsesverdig på grunn av sin manglende presentasjon av grunnleggende fakta i all den tid en annen viktig nyhetssak i året som gikk var falske nyheter og nettopp betydningen av fakta. Jeg har enda til gode å høre om en konkret trakasseringsak. Isteden har jeg på statskanalen NRK P2 hørt hundrevis av innslag i nyhets- og debattprogram som slår fast at anonyme varslere melder fra om at en ikke navngitt mann har trakassert dem. Jeg har også hørt mye om lister som er underskrevet, men det har aldri blitt klart for meg om disse underskrivererne selv har blitt trakassert eller om de skriver under i sympati for saken på generelt grunnlag: «Trakassering er ugreit», liksom. Uansett, me too kampanjen har surret og gått i en aldri så liten evighet. I grunnen sjelden at en sak får gå så lenge og så intenst, men desto større grunn til å våkne til live når rikssynserne etterhvert kommer på banen med sine årsaksforklaringer.

Kampanjen synes for det meste, objektivt sett, å ha handlet om å få innprenta i folksjela at vi lever i et samfunn der mange menn er slibrige og ekle. Godt mentalt forberedt på moralprekenen som skulle komme hadde folket allerede blitt, takket være tv-serien Skam i forkant.

For meg har kampanjen imidlertid for det meste vært en trist påminnelse om at vi lever i en forfallskultur. Og det er jo ikke noe nytt og oppsiktsvekkende i all den tid for eksempel Donald Trump er verdens mektigste mann og facebook fungerer som vår fremste nyhetskanal. I den store sammenhengen blir me too kampanjen bare ett av mange uttrykk for et samfunn i forfall. Mer spesifikt et forfall trigget av en pornokultur som har fått utvikle seg i seksualfrigjøringens tegn godt hjulpet av Paradise Hotel serier og pornofilmer på nett. I mine øyne handler dermed kampanjen ikke så mye om en reell maktkamp mellom kjønn.

Men for mange er det nettopp en reell maktkamp mellom kjønn det handler om. Mange forstår me too kampanjen som en seier for feministene og kvinnesaken. Kvinner har endelig blitt modige nok til å stå frem. Kvinner lar seg ikke lenger pille på nesa! Klassekampen (og andre) ser det åpenbart hensiktsmessig å forstå me too kampanjen i dette lyset – og vil sikkert bli grundig utdypet i jubileumsåret. I år er det 50 år siden 1968.

I romjulen ble dette synet slått stort opp i avisen representert av et ellers flott kvinne-ikon; Vibeke Løkkeberg. I går fulgte familieterapeuten Åshild Thune opp: «Det har skjedd en mentalitetsendring hos kvinnene. Vi er blitt selvstendige og selvrådige. I motsetning til den gang vi tenkte at «sånn er mannfolka bare», vil vi bestemme selv hva som er ubehagelig tafsing, klåing, klapsing, slibrige kommentarer og fysisk maktmisbruk.»

Indirekte sier en slik årsaksforklaring at vi egentlig alltid har levd i en tafse, klapse, klåing kultur krydret med slibrige kommentarer. Hvis det er sant må jeg ha levd på en helt annen planet de første førtifem årene av mitt liv. Det har jeg vanskelig for å akseptere. Men noe har endret seg. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg for fire år siden mottok en sterkt seksuelt ladet email fra en gammel venn i USA som jeg ikke hadde hatt kontakt med på over tyve år. Min entusiastiske: «How nice to reconnect» ble av ham oppfattet som invitt til brevveksling av seksuell art. Jeg blunket tre ganger og svarte: What the fuck is wrong with you?!! Han svarte at han hadde fått diagnosen «seksuell avhengighet», en avhengighet som hadde utviklet seg på grunn av for stor tilgang på porno. Forøvrig beklaget han så mye. I dag har vi vennlig kontakt. Mest av alt syntes jeg synd på ham. Hele episoden var besynderlig og for meg, sett i ettertid, et klart forvarsel på det som snart skulle komme til Norge. Vi har jo, som kjent, alltid ligget noen år etter USA.

Å oppfatte me too bruduljen som feministisk frigjøring er, med andre ord, i mine øyne fullstendig på viddene og svært uheldig. På individnivå finnes det nok, nå som da, en og annen sjåvinist med oppblåst ego krydra med kvinneforakt som gjør seg fortjent til lovpålagt oppdragelse i at kvinner også har verd og fortjener respekt. Men en kulturell norm tror jeg bestemt aldri det har vært, ei heller tror jeg det er slik i dag.
Svært uheldig fordi stygg mediepåvirkning (porno) får gå fri mens den stakkars mannen får gjennomgå ved å bli stempla som en umoralsk, slibrig drittsekk. Det er som om samfunnet uhemmet kan utvikle seg nøyaktig i den retning markedsliberalismen tar oss innenfor en eksponentiell teknologisk utvikling. Blir ting vanskelige så er det fordi menneskene er født som stupide, umoralske tullinger. Det hele faller glatt inn i en ellers dominerende trend i tiden: Det individuelle ansvaret vi alle blir pålagt i enhver sammenheng. Det er menneskene det er noe galt med, overhode ikke det samfunnet vi lever i og de påvirkningene vi blir utsatt for. Forøvrig synes jeg at hvis menn skal bli kollektivt stempla som umoralske drittsekker, så bør kvinner også få sitt pass påskrevet: Kollektivt fremstår kvinnen som en sutrete blondine fullstendig uten evne til å sette tydelige grenser for seg selv.

Jeg synes ikke det er det minste rart at media påvirker og at noen og enhver i dag kan få et merkelig forhold til intimitet som kan slå ut i særdeles klossete og irriterende tilnærminger og tafatt grensesetting. Og det er jo svært trist. Løsningen på sikt vil antagelig bli at folk blir oppmuntret til å utøve sin seksuelle aktivitet med roboter og virtuelle øvelser på nett... For lite tyder på at noen på alvor vil ta et oppgjør med pornokulturen på nettet. Vi lever ikke i et diktatur. Vi har da ytringsfrihet, må vite.



PS: Vi lever rett nok i et samfunn der feminine verdier er en sår mangelvare, men det er en helt annen sak. Se: http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/kjnn-i-arketypiskforstand-feminismen.html

lørdag 2. september 2017

Det er bare mennesker...

Herlighet, det er bare mennesker! Mennesker av kjøtt og blod. Mennesker med hode og hjerte. Mennesker som verken er dårligere eller bedre enn deg og meg.



Sylvi Listhaug utmerker seg som Norges mest profilerte politiker i disse dager. Hun er svært skeptisk til innvandring, og for dette synet får hun mye støtte. Hun blir også møtt med mye forakt.

De innvandrerkritiske forfekter at vi må være forsiktige – med ett og annet ikke-vitenskapelig hint her og der om at miksing av raser er ugreit, og at muslimer har som mål for øye å innta verdensdominans. Vi hører også mye snakk om at "de tar fra oss arbeidsplassene". De innvandrervennlige på sin side, forfekter at vi må åpne for alle og i sin iver havner de innimellom i det såkalte liberale dilemma: dette at vi må inkludere alle, bare ikke de som uttrykker skepsis til innvandring.

Det er mye krutt og eksplosivt materiale her. Folk blir frustrerte og ingenting trigger debatt så mye som frustrasjon. Men frustrasjon er neppe noe godt utgangspunkt for fruktbar dialog. Med ett par dype magepust vil man, tror jeg, kunne få øye på at det ensidige fokuset på innvandring er altfor snevert. 

Jeg er ikke i tvil om at både innvandrerskeptikerne og de innvandrervennlige besitter et engasjement som springer ut fra et oppriktig ønske om å gjøre samfunnet til et bedre sted for oss alle. Graden av engasjementet er det absolutt ingenting å si på, og viser oss en ting vi alle burde være veldig glade for: At folk faktisk bryr seg! Jeg er imidlertid heller ikke et sekund i tvil om at begge sider, tross gode intensjoner, griper det hele helt feil an.

Et stort problem med debatten, og for så vidt de aller fleste debatter i vår tid, er at de tar for seg ett isolert problem. Hvis man er engasjert i hva slags samfunn vi vil ha, og Listhaugs tilhengere og kritikere er utvilsomt engasjert i det spørsmålet, så er det en svært snodig ting at det hele koker ned til innvandring. Som om alt hviler på dette ene spørsmålet. Det er som om innvandrerskeptikerne mener at bare vi hindrer innvandring så vil alt bli bra. Og motsatt, de som forakter innvandrerskeptikerne synes å mene at bare disse ble voksne og fornuftige mennesker, så ville den største trusselen vi mennesker står overfor i dag forsvinne og alt vil bli bra.

Med andre ord så har innvandringsdebatten fått en unormalt stor og lite fruktbar proporsjon. Ærlig talt, det grunnleggende spørsmålet vi egentlig forholder oss til; hva slags samfunn vi ønsker oss, handler om adskillig mer enn hvor vidt mennesker fra utlandet bosetter seg her i Norge. Arbeidsplassene, slik vi kjenner dem i dag, vil snart forsvinne i fleng og det vil ha svært lite å gjøre med innvandrere.


Vi lever i en tid som undergår store endringer. Endringer som ville funnet sted uten at en eneste innvandrer hadde satt foten på norsk jord. Endringer som har medført at vi erfarer et kaotisk meningsmangfold. Et eksplosivt mangfold som kan oppsummeres i to ord; OPPLØSNING og FREMMEDGJØRING, ikke bare for nordmenn, men for alle mennesker overalt. Og mangfoldet handler altså slettes ikke bare om innvandring. Det handler minst like mye om at vi nordmenn reiser mye mer enn før, det handler om fri flyt av varer og tjenester og det handler ikke minst om internett. I lys av den revolusjonerende utviklingen med internett, synes sågar innvandrerdebatten for bare et lite sandkorn på en stor strand å regne. Internet synes for meg å være en kraft som vil rokke adskillig mer ved våre livsvilkår og mentalitet, vår kultur og våre verdier, enn det innvandring av mennesker er i nærheten av å noensinne ville klare.

Selv om vi skulle sperre alle grenser for innvandring, ville Norge like fullt være et samfunn i oppløsning. Man kan med andre ord gå så langt som å si at innvandringsdebatten er fullstendig uinteressant. Ja, man kan si at debatten representerer et fokus som leder oss bort fra de virkelig viktige spørsmålene – og denne avledningen bidrar altså begge sider i debatten til, sammen med alle journalistene – som fråtser i temaet.

Det er selvfølgelig lettere å skylde på fremmede mennesker og/eller mot-debattanter for all frustrasjonen, smerten og frykten man føler inne i seg, enn det er å skylde på for eksempel oss selv eller våre egne verdier som i stor grad dreier rundt en stor tro på teknologi, materialisme og økonomisk vekst. Å gjøre innvandrere eller innvandrerskeptikere til syndebukker er kanskje en naturlig reaksjon, men den er svært kunnskapsløs og preget av svært liten selvinnsikt, og derfor en reaksjon man snarest bør heve seg over. Stadig materialistisk vekst og teknologi derimot må uten tvil ta det meste av ansvaret for den smertefulle oppløsningen vi i dag erfarer, det er sågar det som ligger til grunn for at globaliseringen i dag skyter frem. Men aller mest bør vi gå i oss selv og spørre hvilken utvikling det egentlig er vi aksepterer og deltar i.

Ett første skritt kan kanskje være at vi revurderer hva vi synes er viktigst for fremskritt; mennesker eller materialisme og teknologi. Ikke i betydningen at traktoren skal fjernes – internett for den sakens skyld – men i den forstand at vi må begynne å innse at det å utvikle menneskelige relasjoner, er viktigere enn noe annet for å fremme utvikling. Å evne å ta i mot andre kulturer og ideer med åpent hjerte og hode, altså uten tanke på verken integrering eller assimilering - men som et gjensidig møte, vil så visst kunne hjelpe oss til å utvikle mellommenneskelige verdier som toleranse, nestekjærlighet, rettferdighet og likeverd. Store ord som vi har PRATET om lenge, men som åpenbart ikke har satt nevneverdige spor skal vi tro den politiske temperaturen som utspiller seg. 

Vi har imidlertid ingen tradisjon for å vektlegge menneskelige relasjoner. Troen på teknologi og materialisme har derimot leenge hatt stor legitimitet og første-prioritet, ikke minst i skolen der vi fostres opp til å bli såkalt samfunnsgagnlige (les tilpasningsdyktige) mennesker. Teknologisk og materialistisk utvikling har alltid blitt ansett som fremskritt, det er teknologisk og økonomisk vekst som virkelig har blitt verdsatt. Verdien av omsorg og mellommenneskelige relasjoner har hele tiden blitt ansett, og behandlet, som noe sekundært. Og de som vil komme hit, må bli som oss.  

Nå er det på tide å endre fokus. Nå er det på tide å legge til rette for utvikling av gode og nære relasjoner. Det er kanskje vanskelig å få øye på, fordi utviklingen går gradvis og den er tverrpolitisk, men myndighetene prioriterer materialisme, vekst og teknologi i kanskje enda større grad enn før. Ser man på hvordan det legges til rette for videre utvikling av blant annet skole, helse og politi så er det åpenbart at alt gjøres klart for teknologisk automatisering. Det er som om våre politikere fullstendig har mistet all forståelse for at samfunnet vi lever i – hvordan vi legger til rette muligheter for interaksjon, nærhet og samhandling - har stor betydning for menneskets trivsel og modning -  har stor betydning for utvikling av de relasjonelle mellommenneskelige verdiene som det har vært snakk om så lenge, men som vi åpenbart enda ikke besitter.

Å satse på mennesket er å utvise tro på mennesket. Og det å tro på mennesket, er i dag mye viktigere for fremskrittet, enn det troen på teknologien og materialisme er. Det er på tide å la teknologi og materialisme innta andreplassen for en gangs skyld!



fredag 13. januar 2017

FEMTI OG STOLT


Kanskje er det fordi jeg nettopp har fylt femti, men jeg synes i alle fall at jeg hører snakk om alder overalt nå for tiden. Det har fått meg til å tenke på alder. Det første som slo meg er at alder aldri har opptatt meg noe særlig. Jeg tenkte litt på det da jeg var sytten og gjerne skulle være atten og myndig med de rettighetene det ga, og jeg tenkte litt på det da jeg rundet de førtifem og oppdaget at den jevnlige (kanskje fem ganger i året) endags fastekuren ikke lenger holdt kroppsvekten i sjakk.

Jeg tror med andre ord ikke at det har noe å gjøre med en ubevisst besettelse av alder som fører til at jeg nå hører om alder absolutt overalt. Jeg tror alle hører om det, og at det således handler om en kollektiv besettelse. Og kollektive besettelser har en gammel systemkritiker som meg stor sans for.

Det enkle med temaet alder er at det går an å omtale det som noe veldig konkret, nemlig med tall. Vårt livsløp, fra fødsel til død, kan plasseres med et tall mellom 1 og 100 og alle har en nogenlunde felles oppfatning av hva det å være for eksempel tyve år, betyr. Det gjør det enkelt å skape forventinger til hva et menneske bør ha klart å oppnå når de fyller en viss alder.

Da min Mor fylte førti fikk hun høre at førti var de nye tredve. Jeg husker det godt. Jeg stusset og likte det ikke noe særlig. Jeg fikk nå nylig høre at femti er de ny tredve. Igjen stusset jeg med ubehag. Det eneste jeg hører (kom gjerne med alternative forståelser) med slike, sikkert morsomt ment, tallfestelser er at ungdom er inn og at det å bli eldre er ut. Og spørsmålet som melder seg blir jo hva det å være ung faktisk innebærer og betyr. Hva vil det si å være ungdom?



Det er mye fokus – og jeg antar press – på å se ung og pen ut. Det er en konsentrasjon om det ytre, fysiske (materialistiske) og overfladiske på bekostning av det indre (mentale) og dypereliggende. Man kan tenke seg at et stort fokus på det fysiske ytre har betydning i forhold til hva som forventes av det indre, av det mentale – noe i retning av at ser man ung ut kan man også tenke og oppføre seg som en ungdom.1 Den sunne, ungdommelige mentaliteten forbindes gjerne med optimisme, pågangsmot, utholdenhet, aksept av ting man ikke forstår sammen med en stor tro på at man nok vil forstå etter hvert; en motiverende nysgjerrighet.

Som femtiåring har jeg kommet dithen at pågangsmotet, optimismen og idealismen består (dog i en noe mer resignert og tålmodig form), men at nysgjerrigheten har blitt betydelig redusert og akkurat det er jeg takknemlig for.

Det beste med å bli femti handler med andre ord for meg om at den ungdommelige nysgjerrigheten og den stadige søken den førte til, ikke lenger utgjør en dominerende faktor i mitt liv. Ikke misforstå, jeg anser nysgjerrighet som intet mindre enn menneskets viktigste egenskap, men jeg mener også at det ikke bør være den dominerende egenskapen hos et menneske som ynder å kalle seg selv voksent.

På ett eller annet punkt i menneskelivet bør det være intet mindre enn en menneskerett å få lov til å legge nysgjerrigheten på hyllen (og bare ta den ned når man har lyst) og isteden gå inn i rekken av de vise og kloke. En menneskerettighet ikke bare på vegne av en selv, men kanskje mest fordi de unge trenger kloke eldre som har klart å finne en genuin ro i tilværelsen. Med genuin ro menes en fundamental innsikt i hva man i livet kan vite noe om og også alt det man ikke kan vite noe om, og å ha forstand til å se forskjellen.



Mye av det som skjer i Norge og i verden i dag oppleves av mange som veldig komplisert og uforståelig. Men man har tillit til makthaverne, og man har håp. Og i denne tilliten, i dette håpet, trekker mange seg tilbake og velger å først og fremst være ansvarlig i forhold til seg og sitt. Denne egosentriske virkelighetsforståelsen strider imidlertid imot vårt iboende sosiale behov. Vi har stadig et behov for å være en del av et samfunn, forstå hva som foregår og å ta del i det hele. Det er i dette spennet mellom privatsfæren og storsamfunnet vi i dag rives i filler. Vi kan skape oss kontroll og oversikt i vår private sfære, der kan vi vite. Storsamfunnet derimot…

Å følge med på informasjonsstrømmen i et stadig mer globalt samfunn er en heldagsjobb i seg selv, men forblir uansett uhåndgripelig uten innsikt i prinsippene som ligger til grunn for samfunn og samfunnsutvikling. En innsikt som skremmende få synes å ha i dag. Mye tyder med andre ord på på at prinsippene som driver utviklingen av det globale storsamfunnet fremover kan sies å ha havnet i kategorien, hos folk flest, angående ting man ikke kan vite noe om. Slik burde det bestemt ikke være! Så vidt jeg kan begripe synes ikke folk flest å forstå at også vi i vesten lever innenfor en ideologi som gir klare verdimessige føringer med stor betydning for samfunn og samfunnsutvikling. En innsikt som burde være skolens første og fremste oppgave å formidle, men som har blitt skammelig neglisjert – og vil bli det i enda større grad fremover hvis vi skal ta den kaskade av utredninger og rapporter angående skole, som har kommet til de siste årene, på alvor.

Ikke bare gir skolen landets borgere en svak forutsetning til virkelig å forstå det som foregår, men omfanget av saker man må sette seg inn i for å påstå seg selv opplyst er så omfattende at selv de som driver med dette til daglig ikke klarer å få oversikt, men nøyer seg isteden med å være ekspert innen sitt felt, være seg fag eller politisk ideologi. Det sier seg med andre ord selv at folk flest umulig kan ha tid til å følge med og forstå det som til enhver tid skjer – enn si å forstå helheten og hvordan ting henger sammen. Mange gir opp. Og slik får Margaret Tatcher rett i sin berømte (og hårreisende) påstand: «And, you know, there's no such thing as society.” Stadig flere vender snuten innover, sørger for seg og sitt. Og bokbransjen, massemedia og coachingindustrien følger opp med å dyrke individualismen ved å tilby psykologisk sjelegransking, tåredryppende egohistorier og strategier for å klare å tenke positivt selv om man ikke forstår bæret – ikke egentlig – av noe som helst.



Vi lever i en tid preget av endring og store omveltninger. Da vi aldri har lært om prinsippene for samfunn og utvikling, sammen med at offentligheten unngår enhver problematisering av disse, er det sannelig ikke rart at ungdommens optimisme, pågangsmot og ikke minst nysgjerrighet blir ansett som viktige egenskaper. Tilpasning er langt å foretrekke fremfor selvstendig kritisk og samfunnsengasjert tekning.


I et samfunn preget av store endringer er det med andre ord definitivt en fordel at borgerne besitter ungdommens optimisme og nysgjerrighet. Uten, blir alle meningene, de nye dataprogrammene og omstillinger generelt mest for mas å regne. Skal alle meningene, omstillingene og endringene være litt morsomme må de møtes med et minimum av interesse, nysgjerrighet og motivasjon – og skulle dette mangle så: Vær positiv! Men det er altså, etter min forstand, noe fryktelig galt med et samfunn når det kreves også av eldre mennesker å stadig måtte utvise ungdommens naivitet og pågangsmot.

Jeg for min del synes det meste av det som skjer i storsamfunnet i dag er gammelt nytt, tullprat og mas. Jeg opplever at det å skulle/måtte forholde meg til alle meningene og endringene kun betyr et krav om sløsing av min tid, oppmerksomhet og penger. Ett enkelt eksempel som jeg har brukt i mange år, er at når jeg endelig har funnet en leppestift jeg liker så går det knapt ett år før den har gått ut av produksjon og jeg må lete i månedsvis og gjøre en rekke feilkjøp, før jeg finner en ny jeg liker. Lykken varer et knapt år og så må jeg i gang igjen.. Det samme kan sies om så mangt og det legges opp til, skal vi tro den teknologi- og fremskrittsentusiastiske makteliten, at dette også snart vil gjelde vårt forhold til kunnskap. Vi skal ikke lenger trenge å lære så mange konkrete ting (det skal strammes betydelig inn på kunnskapens rammeverk) da informasjon er noe vi isteden både kan og bør google oss frem til. «Å lære å lære» blir pushet frem som en av skolens viktigste kunnskapsområder i disse dager, og blir omtalt som en del av utviklingen frem mot et såkalt kunnskapssamfunn – det som skal erstatte oljesamfunnet. Det stabile og varige er i ferd med å bli en saga blott. Alt er i flux, alt er i stadig forandring. Ikke rart at ungdommelighet dyrkes. Selve livet, fra fødsel til grav, skal handle om å lære nye og overfladiske ting hele tiden. Det vi lærer, hører, ser, gjør og tenker i dag vil i morgen være gammelt nytt. Vi skal være på hugget, være effektive og utvise ungdommelig pågangsmot hver gang noe nytt kommer til.

Jeg er ikke imot endring. Tvert om ynder jeg å se på meg selv som tilpasningsdyktig, nytenkende og open minded. Det jeg reagerer sterkt på, er at jeg opplever at jeg blir oppfattet som bakstreversk og gammeldags fordi jeg synes det er bortkastet bruk av min oppmerksomhet, tid og penger på å stadig finne en leppestift jeg liker, å måtte høre og lese uendelig mye tullprat – prisen å betale for å være samfunnsengasjert og stadig måtte oppdatere meg på nye styringssystemer og datasystemer. New Public Management var (den internasjonale) reformen som gav ledere og mellomledere rett til å kontrollere sine ansatte med bedriftsøkonomiske petimetriske målesystemer, og som de ansatte nå blir presset til å anvende i eget arbeide overfor sine klienter, elever, pasienter eller folket generelt (politiet). Mulig det er måten å selge et kjøleskap eller en bil på, men at mennesker nå skal behandles som en hvilken som helst vare forteller i alle fall meg at instrumentalistene i vårt samfunn har fått ALTFOR stor makt. Det er skremmende fordi de forstår seg lite på mennesker, empati og mellommenneskelige relasjoner og det er, slik jeg klart forstår det, selve basisoppskriften på å føre oss alle lukt inn i den kunstige intelligensens dominans2.

Jeg er ikke imot endring. Tvert om. Alt jeg skriver handler, i en eller annen forstand, om det store behovet vi i vårt samfunn har for endring. De endringene vi daglige må forholde oss til, og som myndighetene vil at barn og unge skal lære seg å håndtere for å bli såkalt samfunnsgagnlige, er imidlertid en type endring jeg ikke har mye til overs for. Det er da heller ikke egentlig snakk om noen endring, men om en videreføring av noe veldig tradisjonelt. Det vi erfarer av endring og omstilling i dag handler med andre ord ikke om noen fundamental endring men, «takket være» ny teknologi, om en akselerering – ett kvantesprang – inn i et stadig mer avansert teknologisert samfunn. Det kapitalistiske teknologisamfunnet er i en eksponentiell utvikling.

Den nevnte videreføringen betyr at oppfatningen, som mange sikkert har i dag, om at gamle og etablerte sannheter endelig sprenges i filler, er en gedigen illusjon. Mangfoldet mediene presenterer er i hovedsak bare skinn og medfører i det lange løp ikke til aksept av øket mangfold, men øket konformitet. De gamle, etablerte sannhetene består i høyeste grad. Alle endringene og meningsbrytningene vi ser, er konstruerte og overfladiske. Konstruerte for å fremme tilpasning og utvikling av samfunnet i henhold til de grunnleggende prinsippene. De grunnleggende prinsippene for samfunn og utvikling, vår ideologi, lever (så å si urørt) i aller beste velgående. Ignoranse og uvitenhet råder, og som resultat får vi problemer med å skille mellom det vi faktisk kan vite noe om og det vi ikke kan vite noe om og, i den forlengelse, en svak evne til å skille mellom det som er viktig og det som er mindre viktig.

Jeg ynder å tro at jeg har forstand til å se forskjellen på det man kan vite og ikke vite. For meg har det ikke vært noen lettkjøpt visdom, men tvert om handlet om hardt arbeide på bekostning av mye annet. Derfor reagerer jeg da også med ett sukk når samfunnet forteller meg «No worries, femti er de nye tredve, du er stadig ungdom». Men jeg vil ikke være ungdom! Jeg har jobbet hardt for å bli voksen. Jeg har arbeidet hardt for evnen til å skille mellom det jeg kan vite noe om og det jeg ikke kan vite noe om. Jeg er FEMTI og stolt.

1 I lys det faktum at vi stadig lever lenger og hvordan entusiastiske alderdomsforskere sågar forespeiler for kommende generasjoner intet mindre enn evig liv, vil mange kanskje tenke at det er helt naturlig at man i dag er ung både i skinn og sinn adskillig lenger enn tidligere.
2 Om dette skriver jeg en lang artikkel som vil foreligge etter hvert.

mandag 10. oktober 2016

Norske medier

Hva er det med medienes fascinasjon for USA?


Da jeg hørte at Trump og Clinton var runnerne up for presidentembete stod det videre forløpet i valgkampen tydelig frem for meg. Det hele er forutsigbart. Når jeg de siste månedene har lest avisoverskrifter føler jeg meg, med andre ord, som den eneste opplyste personen i hele Norge. Radioen er ikke så mye bedre. De skal ha oss til å forstå, og serverer «Amerikansk historie». Og vi får høre mye om utvandring til Amerika for hundre år siden, og hva slags smeltedigel USA er. Er det virkelig noen i Norge som ikke har lært om dette på skolen? Er mediene rettet mot dagens ungdommer som bare lærer ting de selv velger å google seg frem til på nett? Så de trenger elementær historieundervisning fra media?

USA, USA, USA. Jeg synes riktignok at mediene generelt utviser et lavt intellektuelt nivå, men ett sted går grensen for hva jeg synes er et fullstendig uakseptabelt refleksjonsnivå hos mine medmennesker. Og det altså pressens dekning av USA. Selv mistenker jeg hele brudulja for å være en slags mentalt forstyrret gossing over den politiske dekadensen som der utspiller seg – for at vi, på mirakuløst vis, selv skal føle oss klokere og bedre. Alternativt kan dekningen være en speiling av den dekadensen vi ubevisst aner også preger vårt eget land. Et tredje mulig svar jeg kommer opp med, er at det norske folk skal tilpasses USA. Vi får mye informasjon om USA fordi vi rett og slett skal knyttes nærmere til dem, sånn mentalt sett.

Men jeg undret meg over norske mediers fascinasjon over USA lenge før presidentkampanjen. Som om det er det eneste landet egentlig verdt å legge merke til, på godt og vondt, i hele vår vide verden. Dekningen av andre land handler primært om krig, sult, korrupsjon og naturkatastrofer. Det er trist, for det er mange flotte land og folk rundt omkring som vi kunne lært mye av. Særlig har jeg i lang tid savnet dekning fra land vi i enda større grad enn USA kan sammenligne oss med; nemlig Canada, New Zealand og Australia. Jeg tenker at disse landene er lik oss på mange måter (all being subordinated to the great U, S of A and all) og går igjennom de samme utfordringene som vi gjør i dag, når vi alle skal omstilles til den nye teknologien, og at ved å se til dem – og hvilke saker de er opptatt av internt – kan få hjelp til i det minste å bli en smule nyansert i forhold til endringene som fosser inn over oss. Ved bare å se til USA blir vårt bilde av verden temmelig banalt. Når det gjelder ny teknologi, som er fremtiden, burde det også være en soleklar interesse å se til Japan – foregangslandet i så henseende – for at vi selv kan begynne å reflektere en smule over hva slags fremtid som venter.



søndag 2. oktober 2016

Skjønnlitteratur

Jeg har lest mange bøker i mitt liv. Jeg er en lesehest, eller rettere, var en lesehest. Mine foreldre gav meg mat, kjærlighet og frihet. Resten regnet de med at jeg kunne ordne opp i selv. Jeg kunne drive med det jeg selv ville. Så jeg leste bøker, og på skolen drømte jeg meg bort i timene basert på det jeg hadde lest. Dette kan kanskje forklare hvorfor den virkelige verdenen alltid har vært en underlig verden for meg. Jeg vokste delvis opp i en skreven, skjønnlitterær verden. Noen av de viktigste øyeblikkene i mitt liv er leseopplevelser jeg har hatt. 

Det har lenge vært klart for meg at det ikke primært er bokens litterære kvalitet som har vært avgjørende for meg, men at boken jeg har lest ble lest til rett tid. Den ultimate definisjonen på en god bok handler altså, for meg, om møtet mellom boken og leseren, og møtet må skje til rett tid! Og hvordan finner slike møter sted? Ved ren tilfeldighet. Man kan ikke på forhånd vite hva som vil gi en god leseropplevelse. Et godt møte handler om at boken gir en noe man ikke var seg bevisst at man trengte men som, når man leser, resonnerer dypt i sjelen.

Det finnes vanvittig mange godt skrevne bøker. Jeg har lest en god del av dem, men bare en håndfull har skilt seg ut – altså de bøkene som gav dyp gjenklang. Det har vært møter jeg aldri vil glemme. Jeg tenker på forfatterne av disse bøkene som gode venner, menn og kvinner som jeg alltid vil være dypt takknemlig overfor og glad i.

Frem til jeg var tredve var jeg en ordentlig lesehest og en sterk drivkraft var altså søken etter det sterke møtet som inntil da hadde dukket opp med relativt jevne mellomrom. En god måte å finne litterære perler på, er med andre ord ved å lese mye. Man kan utholde mye juggel i påvente av å finne gull når man først har funnet det en gang. Da jeg rundet de tredve begynte det imidlertid å ane meg at gullgruven antagelig var tom. Det var sannelig ikke mer gull å finne. Alt jeg leste syntes å være noe jeg hadde lest før. Dette gav meg et savn, et savn og en sorg i dypeste forstand. Opplevelsen av at skattekammeret var tømt gav meg en følelse av at noe viktig i mitt liv, for alltid, hadde gått tapt. Selv etter tyve år kan jeg innimellom føle på sorgen over at jeg antagelig aldri igjen vil oppleve de store, sjelsettende møtene som litteraturen en gang gav meg.

Man kan kanskje sammenligne mitt forhold til litteratur med den første store kjærligheten, som så går tapt. Noe sjelsettende. Noe man kanskje innerst inne vet at man aldri vil kunne oppleve igjen, men som man likevel stadig går og søker etter. Jeg personlig søker stadig, gir aldri opp. Selv om jeg av erfaring vet at de gode leseopplevelsene ikke kan anbefales av andre, spør jeg stadig om tips fra venner. Anmeldelser leses. Jeg gir bok etter bok en sjanse. Og gang på gang blir jeg skuffet. Mer i dag enn noen sinne med all den navlebeskuende skittentøyvasken som blir servert med påfølgende ukelange debatter blant ekspertene om å få presisert og kartlagt hva som faktisk er sant av all skittentøyvasken som fremkommer. Som om ikke romantrenden med navlebeskuende forfattere er ille nok så klarer sannelig ekspertene, etter min mening, å få hevet skjønnlitteraturens katastrofenivå til defcon en, ved å fortelle meg langt mer om forfatterne enn jeg noensinne har ønsket å vite – samt selvfølgelig ved å degradere min enkle og dypt personlige leseopplevelse til en vitenskapelig, og ofte uforståelig, analyse av verket. Jo mer opphøyd og prestisjepreget det hele blir i ekspertenes verden, dess mindre meningsbærende blir det sågar for meg.

Det navleskuende og sensasjonspregede litteraturverden som trer frem i offentligheten plager og bekymrer meg. Jeg lurer på: Leste ingen av våre forlagssjefer og eksperter ukebladet Hjemmet da de var små? Jeg leste en drøss med Hjemmet blader. Som barn var jeg moden for navlebeskuende livshistorier som preget kvinnebladene på 70-tallet, og synes dermed det er en temmelig barnslig og umoden kultur vi lever i når det er dette fokuset som opptar voksne mennesker i dag. Merkelig synes jeg også det er i lys av at vi etter sigende skal være ett av verdens mest utdanna land. For meg er det nesten ikke til å tro, så jeg tar meg selv i mistenke både forfattere og det etablerte meningskommentariatet i å selge seg selv og sin kompetanse til det som viser seg å være lett salgbart i en ekstremt følelsesladet, selvopptatt og sensasjonshungrig kultur. Stusselig over hele linja. Man skulle jo tro at en kultur ble klokere, modnes med årene. Skal vi tro mediebildet, og det bør vi vel?, synes det stikk motsatte å skje i vår kultur.

Jeg kan med andre ord ikke tenke annet enn at noe er fryktelig galt når alt skjønnlitteraturen handler om er personlig skittentøyvask av det ene mer dramatiske og sensasjonspregede slaget enn det andre. Er det ikke voldtekter, så er det incest, rusproblematikk, psykiske lidelser eller drap. Uten å forringe opplevelsen til de som faktisk har opplevd dette, så kan trenden mest oppfattes å henvende seg til sjelelige avstumpede mennesker som må sjokkeres for å oppleve noe som helst. Tanken synes å være at det må handle om noe oppsiktsvekkende og dramatisk for at følelsene kan settes i sving. Noe ekstremt må skje for at man i dag skal kunne føle og erfare de dypereliggende sjelelige opplevelsene. Sjokkstøt må sendes ut for å klare å vekke noen glimt av ekte og sanne menneskelige eksistensielle væren-spørsmål. Mitt poeng er selvfølgelig at slik behøver det slettes ikke å være. Å være et menneske med sjel er det mest naturlige som finnes. Dype sjelelige opplevelser kan dukke opp fra alt og intet. Selv har jeg hentet dem fra blant annet beskrivelser av et kunstnersinn, skildringer av frodige landskap, beretninger om en bondes kamp mot tørke og ikke minst opplevelsen av en forfatters genuine fortellerglede. Jeg synes ikke moderne forfattere utstråler fortellerglede. Forfatterskoler og sjangerkrav synes stygt å hemme all litterær spontanitet og nytenkende kreativitet.   


Selv finner jeg de små, navlebeskuende historiene dørgende kjedelige. Jeg foretrekker, by far, å forsøke å forstå hvordan alle de små historiene henger sammen. Vi lever i en tid som gjennomgår revolusjonere endringer. Endringer vi ikke har sett maken til siden siste store revolusjon som var en gang på 1700 tallet, og som vil endre våre liv på en fundamental måte. I en slik situasjon skulle man jo egentlig tro at i alle fall noen ville være interessert i å lese eller skrive bøker, være seg for så vidt skjønnlitterære eller vitenskapelige, som reflekterer over sammenhenger, for eksempel forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid: Hvor vi som samfunn kommer fra, hvor vi i dag står og hva det er som kan tenkes å møte oss i fremtiden. Men nei. Tvert om. Jo mer påtagelige endringene blir, dess mer synes makteliten å presse på oss stadig mer navlebeskuende fortellinger. Og massene tar imot som gapende, små gjøkunger. 



søndag 25. september 2016

NY TEKNOLOGI


Ny teknologi krever omstilling av oss alle. Når det gjelder ny teknologi i forhold til praktisk arbeid, slik som nye maskiner for mer effektiv produksjon av varer, så er det noe vi er godt vant med. Maskiner har, i hele vår industrielle tidsalder utviklet seg, og med det effektivisert produksjonen. Nye maskiner har i lang tid utfordret jobbene til vanlige mennesker i praktiske yrker, og med jevne mellomrom medført betydelige nedbanninger.

Det oppsiktsvekkende med dagens nye teknologi er imidlertid at maskinene vil være selvdrevne. Det vil si at de vil komme med en innebygd intelligens. Maskiner som vil bli brukt til husbygging, transport, produksjon av varer og lignende vil bli en form for roboter som ikke trenger mennesker i det hele tatt. Internasjonalt, og særlig i Japan og Kina som leder an, ser vi at roboter nå bygger hus, produserer varer på fabrikker og at bilene er sjåførløse. Det som skjer i den fasen vi nå er inne i, er med andre ord at mange yrker rett og slett ikke vil være aktuelt for mennesker å drive med. Mye kan tyde på at neste generasjon ungdommer ikke bør utdanne seg til sjåfører, murere, snekkere, fabrikkarbeidere o.l.

Adskillig mer oppsiktsvekkende er imidlertid dette at ny teknologi også er i ferd med å overta tradisjonelle serviceyrker og omsorgsyrker. I Japan har de robotdrevne hoteller, roboter som holder eldre med selskap på gamlehjemmet og skoler som erstatter lærerne med roboter. Å ta utdanning via nettkurs blir mer og mer vanlig. Dette innebærer en tankegang som tilsier at menneskelige relasjoner, inkludert omsorg, i stor grad gjerne kan erstattes av maskiner. Mye tyder med andre ord på at neste generasjon heller ikke bør utdanne seg innen for eksempel hotellfag, sykepleie og undervisning.

I tillegg hører vi også at intelligente maskiner vil ta over for tradisjonelle høystatusyrker. En intelligent robot vil mye raskere og mer presist kunne stille en medisinsk sykdomsdiagnose og utarbeide et logisk forsvar/saksøking for en som trenger advokathjelp. Mye tyder med andre ord på at også leger og advokater vil kunne erstattes av kunstig intelligens. Dermed synes det ikke nevneverdig fornuftig å anbefale ungdommen en slik karrierevei heller.  

Og endelig: Selv ikke intellektuelle yrker er sikre i forhold til ny teknologi. Allerede skrives avisartikler av maskiner med velutviklet kunstig intelligens. Det kan tilsi at vi i nær fremtid ikke engang trenger forskere, forfattere og journalister.



Vi hører så mye om endring og omstilling i alle mulige sammenhenger i dag. Kunstig intelligens blir radig mer intelligent, ikke minst takket være all infoen vi alle legger igjen hver gang vi logger oss på. Ekspertene forteller oss at i dag bruker maskinene to år på å fordoble kunnskapsbasen. I år 2020 vil maskinene bruke 72 timer. Det snakkes med andre ord om en eksponentiell utvikling..

Kanskje det er på tide at vi begynner å spørre: Hva er det vi omstiller oss til? Hva skal neste generasjon egentlig drive med?