lørdag 20. januar 2024

Biologisk og sosialt kjønn. LGBTQIA+

LGBTQIA+: Abbreviation for Lesbian, Gay, Bisexual, Transgender, Queer, Intersex, and Asexual. The additional “+” stands for all of the other identities not encompassed in the short acronym. 

Del 1

Innledning

Da jeg ved århundreskiftet skrev om kvinner- og kjønn i min hovedoppgave ved Universitetet i Oslo var mann, trans og homo forskningen fremdeles utenfor radaren hos norske forskere. Det skulle imidlertid ikke gå mange årene før det ble vanlige forskningsområder innen kjønnsforskningen. Raskt derpå begynte pride, de skeive, woke og LHBTQIA+ å gjøre seg gjeldende i media. I dag vaier regnbueflagget overalt, både på bygninger og i sosiale medier.1  

I utgagnspunktet var jeg ikke nevneverdig interessert i kjønn og kvinnesak. Jeg var derimot interessert i hvordan forskning pågikk, og i den forstand var det interessant å vurdere hvordan kvinne- og kjønnsforskning, som var en ny fag-disiplin, argumenterte for å legitimere seg vitenskapelig. Etter tre års intens fordypning i vitenskapens metodologi (teori og metode) måtte jeg konkludere med at vitenskapen ikke var objektiv og nøytral slik jeg hadde blitt opplært til å tro, men tvert om preget av politikk og ideologi. Dette fant jeg først veldig rart, men raskt der på svært bekymringsverdig. Jeg valgte derfor å vie livet mitt til å forstå konsekvensene av en slik situasjon i lys av samfunn og politikk generelt.  

I mitt videre arbeide la jeg med andre ord spørsmålet om kjønn bak meg. Det hadde, som sagt, aldri opptatt meg noe særlig. Jeg var ikke nevneverdig bekymret for kvinners rolle i samfunnet - i den grad jeg bekymret meg for kjønnsroller angikk det både menn og kvinner og det jeg omtaler som et generelt svekket menneskeverd - og mitt klare inntrykk var og er at homofile vant stadig øket, og i dag fullgod, aksept, som seg hør og bør i samfunnet. Men så, for tre, fire år siden, begynte jeg å ane at noe hadde endret seg! 

Jeg begynte stadig oftere å høre argumenter som: "To kjønn eksisterer ikke." "Vi har mange kjønn." "Kjønn sitter i hodet." 

Jeg burde visst bedre, men jeg slo meg en stund til ro med: "For noe tull. Dette går sikkert snart over." Men det gikk altså ikke over, tvert om så tiltok det i omfang. Og det var ikke bare tema i aviser og på sosiale medier, det er nå også synspunkter som manifesteres i våre institusjoner. I dag fortoner kjønn seg, for meg, som noe av det viktigste vi bør ha et bevisst forhold til. Det berører essensen i hva det vil si å være et biologisk menneske. 

Som lærer i grunnskolen har jeg fått erfare at de nye synspunktene på kjønn blir ført frem i flere av skolens lærerverk. Dette har også blitt dokumentert: Hør samtale med Kamilla Aslaksen på podkasten: Et Bedre Skole-Norge:  https://open.spotify.com/episode/45m9Ij8rGpsRWCZQroeTEm 

Eller les avisartikkel av Eivind Gjerde:  https://www.dagen.no/meninger/radikal-kjonnsteori-i-skolebokene/ ,  

Det ble også klart at anerkjente forskere ble harselert ut av sine universitets-stillinger for å hevde at menneskeheten primært består av to kjønn. 

1) https://www.theguardian.com/education/2021/nov/03/kathleen-stock-says-she-quit-university-post-over-medieval-ostracism 

2) https://www.nettavisen.no/nyheter/mener-det-kun-finnes-to-kjonn-jeg-begar-en-kardinalsynd/s/5-95-1423542

Da jeg nylig bestemte meg for å fordype meg i saken, og kanskje skrive en artikkel om dette, fant jeg ytterligere to forhold som virkelig fikk meg til å sperre øynene opp. Jeg oppdaget (først nå.., i desember 2023) at i 2016 så vedtok et tilnærmet fulltallig storting (unntatt sp og kr.f.) en ny lov som sier at hvem som helst, når som helst kan endre sin kjønnsstatus i folkeregisteret. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=64488

Hva mer er, i desember -23 vedtok stortinget enda en ny lov som kort og godt sier at det vil være kriminelt å prøve og snakke med et barn som er kjønnsforvirret. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=94762 

Klassekampen har publisert to artikler som problematiserer forholdet: 

1) https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-06/debatt-et-farlig-lovforslag/MhPG?fbclid=IwAR2oXgZ7MCBIZc7xHu3WXcPN_NbIhoQSQbthI1hCY1qySiaECKHhmyCgeMU 

2) https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-07/forkast-forslaget/m7dZ?fbclid=IwAR1hSHXq3V1Lx7uKCQjy1NYJAwLGHlNQMEwD6SG7dXWe8dKPYuhkWh1aR0g 


Så vidt jeg kan forstå kan det ikke være noen tvil om at det finnes sterke krefter som arbeider aktivt for å oppheve det faktum at menneskeheten primært er delt i to kjønn, og at folk flest synes å henge med i toleransens navn. Toleranse er bra, men vi må ha litt innsikt i hva det er vi faktisk er med på å tolerere. 


To viktige spørsmål:  

Hva skjer når menneskehetens allmenngyldige biologiske markør blir uvesentlig i folks bevissthet? Og et annet vel så viktig spørsmål: Hvorfor skjer det? 


Da jeg er av den klare oppfatning at det er vitenskap som i dag legitimerer politiske synspunkter (forskning sier..), finner jeg det fruktbart å nettopp ta utgangspunkt i hvordan vitenskapen har behandlet kjønn som forskningstema. I denne teksten henter jeg derfor frem innsiktene fra min egen vitenskapelige hovedoppgave for å forklare fremveksten av lhbtqia+ bevegelsen og det de representerer; nemlig fornekting av to kjønn. 

Jeg vil begynne med å forklare forskjellen på biologisk og sosialt kjønn og hvorfor kjønn ble et eget vitenskapelig fagfelt. Videre vil jeg forklare det jeg mener var, og er stadig, store svakheter med premissene som ble lagt til grunn for forskningen. Jeg mener at disse svakhetene er en viktig grunn til at kjønnsforskere og lhbtqia+ bevegelsen i dag kan avskrive betydningen av biologisk kjønn.

En annen viktig, og mer overordnet årsak, mener jeg klart er å finne i vitenskapsteorien generelt. Dette vil jeg behandle i del to. Utviklingen kjønnsforskningen tok, fikk nemlig stor aksept. Dette vil jeg si noe om ved å plassere utviklingen av kjønnsforskningen i lys av vitenskapsteoriens utvikling generelt. Avslutningsvis vil jeg trekke trådene mellom kjønnsforskning og pedagogisk forskning. Det finnes mange paralleller, både hva vitenskapsteoretisk posisjonering og tema angår. 

Leseren får unnskylde at det blir litt langt. Jeg vil forsøke å forklare hvorfor det er direkte farlig for menneske og samfunn at kjønnsforskningen utelater betydningen av biologisk kjønn. Dette MÅ forståes i en større kontekst. 


Sosialt og biologisk kjønn

Vi mennesker blir født enten som mann eller kvinne. Vi er et biologisk kjønnet vesen. 

Historien ender imidlertid, og selvfølgelig, ikke med påstanden om at vi blir født som mann og kvinne. I så fall hadde kvinne- og kjønnsforskningen blitt plassert innenfor naturvitenskapen. Når vi vokser opp blir vi påvirket på alle mulige måter fra et uttall ulike hold, og en god del av disse påvirkningene kan ha mye å si for hvordan vi utvikler oss som kvinne, mann og menneske generelt. Disse kulturelle påvirkningen er det som samlet sett kalles SOSIALT KJØNN. 

Det primære anliggende for kvinne- og kjønnsforskningen var å finne ut av hvilke økonomiske, sosiale, religiøse, politiske og kulturelle krefter som kunne ha betydning for hva det ville si å være kvinne (og mann) i samfunnet. 

Forskning på sosialt kjønn ga oss bevis på at kvinner er forskjellig. Kvinner utgjør en mangfoldig gruppe. Ingen kvinner er like. Vi stod igjen med mangfold, forskjell og ulikhet. 

Men dette at vi er biologisk kjønn ble likevel ikke avvist. Selv ikke den mest radikale feministforskeren fikk slippe unna det faktum at menneskeheten består av to biologiske kjønn da ingen kunne benekte at kjønn er en tung allmenngyldig sannhet om oss mennesker. 

Det biologiske aspektet ble med andre ord, i stor grad, lagt på is men ingen ble altså utestengt for å påpeke at det biologiske kjønn er kvinne- og kjønnsforskningens deterministiske premiss enten man liker det eller ei. 

Dette har endret seg. Hva har skjedd? 


Hvorfor forske på kjønn? 

En fruktbar innfallsvinkel er å forstå hvorfor kvinner og kjønn ble et eget forskningsfelt innenfor humaniora på 70-tallet.  

Min påstand er at samfunnet før industrialiseringen langt på vei var kjønnsnøytralt i den forstand at det var lite preget av kjønnskamp. 2  Man hadde antagelig aldri engang hørt om fenomenet. Maktkamp mellom kjønn angikk, med andre ord, i liten grad livet til vanlige mennesker. Dette endret seg imidlertid gradvis i det nye industrisamfunnet som etablerte seg på 17- 1800 tallet. Nytt arbeidsliv etablerte seg og mennene beveget seg fra åkeren til kontorbygget/fabrikken. Kvinnene fortsatte med å gjøre jobben innanstokk, i hjemmet. Tidligere hadde det vært selvsagt at begge typer arbeid var viktig for å få livet til å gå rundt for folk flest. Men med industrialisering og fart på pengeøkonomien, ble det mennene som tjente penger og skulle forsørge de der hjemme. Mennene fikk derfor mer makt. Maktbalansen mellom kjønn var ikke lenger balansert. Kvinnene havnet formelt, altså kollektivt sett, i en underdanig posisjon. 

Slik forstått var det høyst forståelig at kjønn ble et eget forskningstema i akademia på 70-tallet. Det som ikke, forsiktig sagt, er fullt så forståelig er den retningen kvinne- og kjønnsforskningen tok, og som i dag altså synes å ende i utvisking av den realiteten at vi blir født som mann og kvinne - at kjønn er biologi. 


Kvinnekampens og forskningens premisser. 

Det som før industrialiseringen hadde vært et balansert kjønnsforhold blant folk flest hva inntekt og makt angikk, ble altså noe man på 1900 tallet måtte kjempe for å oppnå. 

Hva gjorde forskningen i en slik situasjon? Forskningen var, som jeg allerede har vært inne på, først og fremst opptatt av det sosiale kjønnet. Å kartlegge det sosiale kjønnet tilsier et tungtveiende fokus på mangfold og forskjeller. Et tungtveiende fokus på det sosiale kjønnet og på forskjeller, bidro til at det unike individ trer frem - og da på bekostning av likheter og det som binder oss sammen. I tillegg er det viktig å merke seg at store deler av forskningen ble plassert inn i et maktperspektiv. 


Undertrykking som premiss for forskning. 

Maktperspektivet - dette at menn undertrykker kvinner - ble det dominerende premiss innen kvinne- og kjønnsforskningen. Dette betyr at en overvekt av kjønnsforskerne oppfattet menns undertrykking - patriarkatet - som en seiglivet realitet, tilnærmet deterministisk. Menns undertrykking av kvinner ble rett og slett oppfattet som en Sannhet man ikke trengte å bevise vitenskapelig. Således ble det ikke noe rom for, innen forskningen, å problematisere hvordan den begredelige forskyvningen i maktbalansen mellom den gjengse mann og kvinne i utgangspunktet hadde oppstått.

Det ligger en kvalitativ forskjell i dette å beskrive makt som determinerende istedenfor å beskrive makt som kulturelt betinget. Makt som determinisme gjør makt til en allmennmenneskelig egenskap og man ser på samfunnet som en kamparena. Makt forstått som kulturelt betinget vil derimot søke å forstå hvilke krefter som finnes i samfunnet som trigger maktkamp mellom kjønn  (og mellom folk 3). 

Innen kjønnsforskningen går dermed spørsmålet om sannhet i ideologisk retning: Kjønn (som biologi) er sannhet, men blir relativisert. Makt er relativt, men blir sannhet. 

Uten vitenskapelig belegg ble altså kategorien makt det dominerende premisset,4  først for kvinne- og kjønnsforskningen og siden for de nye forskningstemaene som kom til; manns, trans og homo disiplinene. 


Den liberale kampen for individets rettigheter

Kjønnsforskningen la vekt på, og gjør det fremdeles, mangfold og ulikheter innenfor et maktperspektiv. Tanken bak utkrystalliserer seg: Alle skal ha like muligheter. Målet med forskningen var altså at kvinner skulle få like muligheter på arbeidsmarkedet som menn. Således har kvinnebevegelsene og kjønnsforskningen primært kjempet for at kvinner skulle å få lik mulighet som menn til å tjene penger. 

Det er rimelig å påstå at vi i Norge nådde dette målet raskt. Det er ikke uten grunn at vi blir kalt "verdens mest likestilte samfunn". Rent praktisk betyr dette at vi har fått et samfunn der kvinner har blitt like ambisiøse som menn i jakten på å tjene penger og å posisjonere seg. Målet er nådd, kvinner er likestilt med menn hva angår muligheter på jobbmarkedet. 

Forskningens vektlegging av mangfold og ulikheter innenfor et maktperspektiv har med andre ord, slik jeg klart forstår det, på dramatisk vis akselerert den såkalte liberale kampen for individets rettigheter. Alt handler om mangfold, og da gjerne innenfor et maktperspektiv - frihet versus ufrihet - i en eller annen forstand.  

Forskningen har med andre ord blitt, i stadig økende grad, partikulær. Det er det unike individ som gjelder. Også avisene har forlatt de store politiske prosjektene og har i dag som retningslinje at det primært er kampen for individets rettigheter som gjelder. Nylig kunne vi lese i avisen Vårt Land (19. januar 2024) at rettsakene mot Jehovas Vitner vitner om et tilsvarende paradigmeskifte også innenfor religion. Det er de unike historiene som vektlegges, (politiker-skandaler blir ikke overraskende) og da på bekostning av historiene som binder oss sammen. Hva som binder oss sammen, hvilket rammeverk alle disse unike historiene kan og bør plasseres innenfor er man ikke interessert i. Resultatet har blitt et fragmentarisk, ofte også omtalt som et relativistisk, mangfold. 

Problemet er imidlertid at alt handler ikke bare om mangfold. Vi lever ikke i et anarkistisk samfunn. Vi lever i et samfunn som opererer innenfor klare rammer, og som legger tunge føringer på hver og en av oss. 

Den liberale styringseliten er ikke interessert i å snakke om føringene, men snakker isteden mye om valg og øket frihet for hver og en. Dessverre tar vi alt for lett på konseptet "Fri vilje". Vår kollektive forståelse av hva fri vilje faktisk handler om, synes vi fullstendig å ha mistet taket på. Vi lar oss blende av alle de overfladiske valgene vi står fritt til å velge mellom i hverdagen, mens vi fullstendig glemmer å stille spørsmål ved hvor vi får våre ønsker fra. 

Spørsmålet om hvor vi får våre ønsker, ideer og oppfatninger fra, forsøkte noen positivismekritikere å sette på den vitenskapelige dagsordenen for et halvt århundre siden. De ble skyflet av banen, og i dag hevdes det at positivismedebatten (endelig) er lagt død. 


Hva er galt med å leve i et samfunn der vi kan velge hvilket kjønn vi vil være? Mange som oppfatter dette som problematisk, peker på menn i damegarderober og i kvinnefengsler. Det er selvsagt problematisk, men problemet stikker adskillig dypere enn som så - og det har å gjøre med et relativistisk mangfold innenfor uproblematiserte rammer å gjøre. Fragmentering og mangfold ser vi overalt, men kjønn står i en særstilling da et fragmentert kjønn river bort menneskets biologiske manifestering. 

Vårt eksistensgrunnlag ble radikalt endret ved forrige industrielle revolusjon, ja det forandret sågar relasjonen mellom mann og kvinne. I dag står vi overfor en ny industriell/teknologisk revolusjon. Vil den endre vårt eksistensgrunnlag? Har dette at vi nå skal oppfatte kjønn på en ny måte noe med den nye teknologiske revolusjonen å gjøre? Hva slags samfunn er vi i ferd med å skape? 

Vi må gå til vitenskapsteorien for å forstå omfavnelsen av mangfold og fragementering innenfor uproblematiserte rammer. Dette vil jeg skrive om i del to som følger etter hvert. 


Del to finner du herhttps://ckfadum.blogspot.com/2024/03/biologisk-og-sosialt-kjnn-lgbtqia.html


Noter: 

1: Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQA+ personer. 

2: Påstanden om at kjønnskamp ikke var noe tema for folk flest før industiraliseringen, er min egen mening. Skulle gjerne vist til forskning men, som jeg vil vise under, den finnes ikke. Alle øvrige påstander som følger er vitenskapelig dokumentert i min hovedoppgave. HF, UiO 2001: "Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av kvinne- og kjønnshistoriens metodologi."

3: Dette er en distinksjon alle som er opptatt av krig og fred gjerne kan se litt nærmere på! 

4: Det kom selvsagt protester, men kritikerne tapte slagene fordi kommunikasjonen var enten aggressiv, vag eller indirekte - vi så begynnelsen på impotensen som i dag preger all vitenskapelig og politisk kritikk.



Kilder: 

Bøker: 

"Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av Kvinne- og kjønnshistoriens metodologi." Hovedoppgave i Historie ved UiO, 2001. Av Camilla Fadum

"Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen". Privat, 2021. Av Camilla Fadum. 

I boken går jeg i dybden på hva et sekulært samfunn preget av en transhumanistisk ideologi er, og hvordan det kan ha seg at en slik type ideologisk samfunnsutvikling har fått lov til å gå sin gang. 


Artikler: 

Det fleste artiklene jeg har skrevet handler i en eller annen forstand om samfunn og politikk i lys av en ideologisk styrt vitenskap. Her er noen av artiklene jeg mener er mest relevante i forhold til teksten over.   

1) "Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati."  https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html


2) "Tid for Helhet" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/tid-for-helhet.html 


3) "Feminisme" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/feminisme.html


4) "Syk av samfunnet" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/syk-av-samfunnet.html