ALT VI IKKE VET

Det er svært interessant å sammenligne religion og vitenskap. Begge kan forståes som to sider av samme mynt. Begge er godt etablerte institusjoner i vårt samfunn. Begge har, historisk sett, fått sine små sannheter utfordret – og over tid har dette ført til nye små sannheter. De store Sannhetene derimot, de Sannhetene som institusjonene bygger på – Objektivitet og Gud – det som kalles Sannhet i siste instans, lever imidlertid i beste velgående. Og endelig; begge institusjoner består av individer, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad.

Både Vitenskap og Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.

DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert. Det ble opprettet et formelt skille mellom Vitenskap og Religion. Men i et større perspektiv er Kirke og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om, det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som vårt demokrati. Både Kirke og Vitenskap er begge bærere av hver sin fundamentale og antatt gyldig Sannhet i siste instans, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen av begge.  

Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander. Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og ofte konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.

Undring og overskridelse i begge leire

Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er bokstavtro, andre mer abstrakte og overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider, mange ulike individer. Innenfor begge institusjoner finner vi fanatikere i større eller mindre grad. Innenfor begge institusjonene finner vi med andre ord mennesker som tror de har funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.

Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (hermeneutikk) betydning. Og striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke lenger av alle blir ansett for å være en synd. De store sannhetene består imidlertid uberørt, selv om det synes klart i disse dager at Kirkens Sannhet er i ferd med å tape kampen. Samfunnet har blitt sekulært.

Løsrivelse fra kjørereglene

En sentral utfordring for begge institusjonene vil være, slik jeg ser det, å løsrive seg fra kjørereglene og heller innse at begge Sannheter har noe for seg. Vi trenger vitenskapens objektivitet, men man må også stadig ha klart for seg at en slik type kunnskap er midlertidig og at uvissheten alltid ligger der. Med andre ord at det må gis adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på universitetsnivå. Tilsvarende trenger vi rom får en åndelig metafysiske kraft, men uten at den på tradisjonelt vis bindes opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal innebære og bety.  

Menneskene trenger både åndelighet og objektivitet. Problemet er at disse to dype menneskelige behovene lenge har blitt holdt adskilt. Det er uheldig. Åndelige og meditativt overskridende tanker må inkluderes/forenes med den vitenskapelige tenkningen, ikke holdes utenfor. Åndelighet er ikke noe som bør defineres ut og plassers i en egen, avgrenset bås. Åndelighet er en allmenn-menneskelig egenskap; det er undringen, nysgjerrigheten, tilstedeværelsen og nærheten til alt liv – alt det som skolen opp igjennom har lagt alt for liten vekt på.

Det store spørsmålet, og som alt jeg skriver handler om, er om hvorvidt skolens siviliserings-oppdrag har gått alt for langt.

Femti og stolt

Kanskje er det fordi jeg nettopp har fylt femti, men jeg synes i alle fall at jeg hører snakk om alder overalt nå for tiden. Det har fått meg til å tenke på alder. Det første som slo meg er at alder aldri har opptatt meg noe særlig. Jeg tenkte litt på det da jeg var sytten og gjerne skulle være atten og myndig med de rettighetene det ga, og jeg tenkte litt på det da jeg rundet de førtifem og oppdaget at den jevnlige (kanskje fem ganger i året) endags fastekuren ikke lenger holdt kroppsvekten i sjakk.

Jeg tror med andre ord ikke at det har noe å gjøre med en ubevisst besettelse av alder som fører til at jeg nå hører om alder absolutt overalt. Jeg tror alle hører om det, og at det således handler om en kollektiv besettelse. Og kollektive besettelser har en gammel systemkritiker som meg stor sans for.

Da min Mor fylte førti fikk hun høre at førti var de nye tredve. Jeg husker det godt. Jeg stusset og likte det ikke noe særlig. Jeg fikk nå nylig høre at femti er de ny tredve. Igjen stusset jeg med ubehag. Det eneste jeg hører (kom gjerne med alternative forståelser) med slike, sikkert morsomt ment, tallfestelser er at ungdom er inn og at det å bli eldre er ut. Og spørsmålet som melder seg blir jo hva det å være ung faktisk innebærer og betyr. Hva vil det si å være ungdom?

Det er mye fokus – og jeg antar press – på å se ung og pen ut. Det er en konsentrasjon om det ytre, fysiske (materialistiske) og overfladiske på bekostning av det indre (mentale) og dypereliggende. Man kan tenke seg at et stort fokus på det fysiske ytre har betydning i forhold til hva som forventes av det indre, av det mentale – noe i retning av at ser man ung ut kan man også tenke og å oppføre seg som en ungdom.¹ Den sunne ungdommelige mentaliteten forbindes gjerne med optimisme, pågangsmot, utholdenhet, aksept av ting man ikke forstår sammen med en stor tro på at man nok vil forstå etter hvert; en motiverende nysgjerrighet.

Som femtiåring har jeg kommet dithen at pågangsmotet, optimismen og idealismen består (dog i en noe mer resignert og tålmodig form), men at nysgjerrigheten har blitt betydelig redusert og akkurat det er jeg takknemlig for.

Det beste med å bli femti handler med andre ord for meg om at den ungdommelige nysgjerrigheten og den stadige søken den førte til, ikke lenger utgjør en dominerende faktor i mitt liv. Ikke misforstå, jeg anser nysgjerrighet som intet mindre enn menneskets viktigste egenskap, men jeg mener også at det ikke bør være den dominerende egenskapen hos et menneske som ynder å kalle seg selv voksent.

På ett eller annet punkt i menneskelivet bør det være intet mindre enn en menneskerett å få lov til å legge nysgjerrigheten på hyllen (og bare ta den ned når man har lyst) og isteden gå inn i rekken av de vise og kloke. En menneskerettighet ikke bare på vegne av en selv, men kanskje mest fordi de unge trenger kloke eldre som har klart å finne en genuin ro i tilværelsen. Med genuin ro menes en fundamental innsikt i hva man i livet kan vite noe om og også alt det man ikke kan vite noe om, og å ha forstand til å se forskjellen.

Mye av det som skjer i Norge og i verden i dag oppleves av mange som veldig komplisert og uforståelig. Men man har tillit til makthaverne, og man har håp. Og i denne tilliten, i dette håpet, trekker mange seg tilbake og velger å først og fremst være ansvarlig i forhold til seg og sitt. Denne egosentriske virkelighetsforståelsen strider imidlertid imot vårt iboende sosiale behov. Vi har stadig et behov for å være en del av et samfunn, forstå hva som foregår og å ta del i det hele. Det er i dette spennet mellom privatsfæren og storsamfunnet vi i dag rives i filler. Vi kan skape oss kontroll og oversikt i vår private sfære, der kan vi vite. I storsamfunnet derimot..

Å følge med på informasjonsstrømmen i et stadig mer globalt samfunn er en heldagsjobb i seg selv, men forblir uansett uhåndgripelig uten innsikt i prinsippene som ligger til grunn for samfunn og samfunnsutvikling. En innsikt som skremmende få synes å ha i dag. Mye tyder med andre ord på på at prinsippene som driver utviklingen av det globale storsamfunnet fremover kan sies å ha havnet i kategorien, hos folk flest, angående ting man ikke kan vite noe om. Slik burde det bestemt ikke være. Så vidt jeg kan forstå synes ikke folk flest å forstå at også vi i vesten lever innenfor en ideologi som gir klare verdimessige føringer med stor betydning for samfunn og samfunnsutvikling. En innsikt som burde være skolens første og fremste oppgave å formidle, men som har blitt skammelig neglisjert – og vil bli det i enda større grad fremover hvis vi skal ta den kaskade av utredninger og rapporter angående skole, som har kommet til de siste årene, på alvor.

Ikke bare gir skolen landets borgere en svak forutsetning til virkelig å forstå det som foregår, men omfanget av saker man må sette seg inn i for å påstå seg selv opplyst er så omfattende at selv de som driver med dette til daglig ikke klarer å få oversikt, men nøyer seg isteden med å være ekspert innen sitt felt, være seg fag eller politisk ideologi. Det sier seg med andre ord selv at folk flest umulig kan ha tid til å følge med og forstå det som til enhver tid skjer – enn si å forstå helheten og hvordan ting henger sammen. Mange gir opp. Og slik får Margaret Thatcher rett i sin berømte (og hårreisende) påstand: «And, you know, there's no such thing as society.” Stadig flere vender snuten innover, sørger for seg og sitt. Og bokbransjen, massemedia og coachingindustrien følger opp med å dyrke individualismen ved å tilby psykologisk sjelegransking, tåredryppende egohistorier og strategier for å klare å tenke positivt selv om man ikke forstår bæret – ikke egentlig – av noe som helst.

Vi lever i en tid preget av endring og store omveltninger. Da vi aldri har lært om prinsippene for samfunn og utvikling, sammen med at offentligheten unngår enhver problematisering av disse, er det sannelig ikke rart at ungdommens optimisme, pågangsmot og ikke minst nysgjerrighet blir ansett som viktige egenskaper. Tilpasning er langt å foretrekke fremfor selvstendig kritisk og samfunnsengasjert tekning.

I et samfunn preget av store endringer er det med andre ord definitivt en fordel at borgerne besitter ungdommens optimisme og nysgjerrighet. Uten, blir alle meningene, de nye dataprogrammene og omstillinger generelt mest for mas å regne. Skal alle meningene, omstillingene og endringene være litt morsomme må de møtes med et minimum av interesse, nysgjerrighet og motivasjon – og skulle dette mangle så: Vær positiv! Men det er altså, etter min forstand, noe fryktelig galt med et samfunn når det kreves også av eldre mennesker å stadig måtte utvise ungdommens naivitet og pågangsmot.

Jeg for min del synes det meste av det som skjer i storsamfunnet i dag er gammelt nytt, tullprat og mas. Jeg opplever at det å skulle/måtte forholde meg til alle meningene og endringene kun betyr et krav om sløsing av min tid, oppmerksomhet og penger. Ett enkelt eksempel som jeg har brukt i mange år, er at når jeg endelig har funnet en leppestift jeg liker så går det knapt ett år før den har gått ut av produksjon og jeg må lete i månedsvis og gjøre en rekke feilkjøp, før jeg finner en ny jeg liker. Lykken varer et knapt år og så må jeg i gang igjen.. Det samme kan sies om så mangt og det legges opp til, skal vi tro den teknologi- og fremtidsentusiastiske makteliten, at dette også snart vil gjelde vårt forhold til kunnskap. Vi skal ikke lenger trenge å lære så mange konkrete ting (det skal strammes betydelig inn på kunnskapens rammeverk) da informasjon er noe vi isteden både kan og bør google oss frem til. «Å lære å lære» blir pushet frem som en av skolens viktigste kunnskapsområder i disse dager, og blir omtalt som en del av utviklingen frem mot et såkalt kunnskapssamfunn – det som skal erstatte oljesamfunnet. Det stabile og varige er i ferd med å bli en saga blott. Alt er i flux, alt er i stadig forandring. Ikke rart at ungdommelighet dyrkes. Selve livet, fra fødsel til grav, skal handle om å lære nye og overfladiske ting hele tiden. Det vi lærer, hører, ser, gjør og tenker i dag vil i morgen være gammelt nytt. Vi skal være på hugget, være effektive og utvise ungdommelig pågangsmot hver gang noe nytt kommer til.  

Jeg er ikke imot endring. Tvert om ynder jeg å se på meg selv som tilpasningsdyktig, nytenkende og open minded. Det jeg reagerer sterkt på, er at jeg opplever at jeg blir oppfattet som bakstreversk og gammeldags fordi jeg synes det er bortkastet bruk av min oppmerksomhet, tid og penger på å stadig finne en leppestift jeg liker, å måtte høre og lese uendelig mye tullprat – prisen å betale for å være samfunnsengasjert og stadig måtte oppdatere meg på nye styringssystemer og datasystemer. New Public Management var (den internasjonale) reformen som gav ledere og mellomledere rett til å kontrollere sine ansatte med bedriftsøkonomiske petimetriske målesystemer, og som de ansatte nå blir presset til å anvende i eget arbeide overfor sine klienter, elever, pasienter eller folket generelt (politiet). Mulig det er måten å selge et kjøleskap eller en bil på, men at mennesker nå skal behandles som en hvilken som helst vare forteller i alle fall meg at instrumentalistene i vårt samfunn har fått ALTFOR stor makt. Det er skremmende fordi de forstår seg lite på mennesker, empati og mellommenneskelige relasjoner og det er, slik jeg klart forstår det, selve basisoppskriften på å føre oss alle lukt inn i den kunstige intelligensens dominans².

Jeg er ikke imot endring. Tvert om. Alt jeg skriver om handler, i en eller annen forstand, om det store behovet vi i vårt samfunn har for endring. De endringene vi daglige må forholde oss til, og som myndighetene vil at barn og unge skal lære seg å håndtere for å bli såkalt samfunnsgagnlige, er imidlertid en type endring jeg ikke har mye til overs for. Det er da heller ikke egentlig snakk om noen endring, men om en videreføring av noe veldig tradisjonelt. Det vi erfarer av endring og omstilling i dag handler med andre ord ikke om noen fundamental endring men, «takket være» ny teknologi, om en akselerering – ett kvantesprang – inn i et stadig mer avansert teknologisert samfunn. Det kapitalistiske teknologisamfunnet er i en eksponentiell utvikling.  

Den nevnte videreføringen betyr at oppfatningen, som mange sikkert har i dag, om at gamle og etablerte sannheter endelig sprenges i filler, er en gedigen illusjon. Mangfoldet mediene presenterer er i hovedsak bare skinn og medfører i det lange løp ikke til aksept av øket mangfold, men øket konformitet. De gamle, etablerte sannhetene består i høyeste grad. Alle endringene og meningsbrytningene vi ser, er konstruerte og overfladiske. Konstruerte for å fremme tilpasning og utvikling av samfunnet i henhold til de grunnleggende prinsippene. De grunnleggende prinsippene for samfunn og utvikling, vår ideologi, lever (så å si urørt) i aller beste velgående. Ignoranse og uvitenhet råder, og som resultat får vi problemer med å skille mellom det vi faktisk kan vite noe om og det vi ikke kan vite noe om og, i den forlengelse, en svak evne til å skille mellom det som er viktig og det som er mindre viktig.

Jeg ynder å tro at jeg har forstand til å se forskjellen på det man kan vite og ikke vite. For meg har det ikke vært noen lettkjøpt visdom, men tvert om handlet om hardt arbeide på bekostning av mye annet. Derfor reagerer jeg da også med ett sukk når samfunnet forteller meg «No worries, femti er de nye tredve, du er stadig ungdom». Men jeg vil ikke være ungdom! Jeg har jobbet hardt for å bli voksen. Jeg har arbeidet hardt for evnen til å skille mellom det jeg kan vite noe om og det jeg ikke kan vite noe om. Jeg er femti og stolt.

1 I lys det faktum at vi stadig lever lenger og hvordan entusiastiske alderdomsforskere sågar forespeiler for kommende generasjoner intet mindre enn evig liv, vil mange kanskje tenke at det er helt naturlig at man i dag er ung både i skinn og sinn adskillig lenger enn tidligere.

2Om dette skriver jeg en lang artikkel som vil foreligge etter hvert. 

THE LAW OF THE GENTLEMAN

Omkring år 1900, noen år før revolusjonen i Kina, levde en mann ved navn Hung Ming. Han bekymret seg over det kinesiske samfunn og skrev derfor en liten bok kalt; “The Spirit of the Chinese People”. Etter drøye 100 år med vestlig kolonisering som blant annet innebar en rekke opiumskriger som blant annet medførte et massivt rusproblem i Kina, så han at Kina undergikk en rekke fundamentale forandringer – og disse var han lite begeistret for. Det syntes for Hung-Ming som om den kinesiske type menneskelighet, den ekte kineser, ville forsvinne, og at man isteden vil få en ny type menneskelighet – en progressiv eller moderne kineser.

Et samfunn i Confucianismens ånd

Ming innleder med å fortelle at for 2500 år siden var også det kinesiske samfunnet bygget opp på en slik måte at det ikke korresponderte med menneskenes behov. Dvs. at det ikke gav rom for hode og hjerte – for deres faktiske liv. Samfunnet var bygget på rigide regler og ikke på en fleksibel og relasjonell tenkning.

Den oppvåkningen som skjedde i Kina for drøye 2500 år siden, er det som i dag blir kalt ”Det moderne prosjekt” i Europa. For 2500 år siden våknet ideene om liberalisme og utforskning av tingens tilstand til live i Kina. Som i vårt Moderne prosjekt, var det mange kinesere den gang som forsøkte å rekonstruere en ny samfunnsorden, både i praksis og på et mer filosofisk og fundamentalt nivå. Men alle feilet. Noen appellerte til hode, andre til hjerte, og dermed oppstod konfliktene mellom hode og hjerte.

Confucius så også noe radikalt feil med det kinesiske samfunnet for 2500 år siden. Han brukte derfor hele livet sitt på å legge grunnlaget for en sivilisasjon som forente hode og hjerte.

Hva slags grunnleggende menneskesyn man sitter inne med

Avgjørende for å kunne skape et samfunn der hode og hjerte harmoniserer, er spørsmålet om hvilket grunnleggende menneskesyn man sitter inne med. I vesten råder den grunnleggende forståelsen om at menneske er både godt og ondt av natur. Kirken har alltid fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på en slik forståelse – med politi, militære, lovverk, fengsel og så videre. I kina derimot lærte alle barn at mennesket er og blir grunnleggende godt av natur, og samfunnsmodellen utviklet seg deretter. Politivesen er for eksempel et moderne fenomen i Kina, innført av Mao, og er en institusjon som mislikes av mange kinesere i dag.

Kinas samfunnsmodell før 1915

I Kina fantes/finnes det ikke noen dualisme mellom religion og vitenskap, eller mellom kirke og stat. Ming spør; ”Hva er forskjellen på Confucius filosofi og for eksempel Platons, Rousseau og Spencers filosofi?” Forskjellen, sier han, er at de vestlige filosofer appellerer til de lærde menn, mens Confucius appellerte til alle. Man vil kanskje være enig i at filosofien i Vesten i dag er forbeholdt de spesielt interesserte, for de som bruker år og dag på å studere. Og det er et tankekors at filosofi – tanker om det å være menneske – kun skal være forbeholdt noen få. For skal det virkelig være så vanskelig å være menneske, noe vi jo da faktiske er alle sammen?

Religion og spiritualitet

Det at Confucianismen appellerte til alle gjør det naturlig å betegne Confucianismen som en religion på lik linje med andre religioner i følge Ming, men der er likevel avgjørende forskjeller. For det første så har ikke Confucianismen det overnaturlige elementet og for det andre lærer Kristendommen oss at vi skal være et godt menneske, mens Confucianismen lærer oss at man skal være en god samfunnsborger. Kristendommen spør; Hva er målsettingen for mennesket, mens Confucianismen spør: Hva er målsettingen for samfunnsborgeren? Altså ikke for enkeltmenneske, men for mennesket i relasjon til andre mennesker. Kristendommen svarer at målsettingen for mennesket er å helliggjøre Gud. Confucius svarer at målsettingen for mennesket er å leve som ansvarsfulle barn og som en god samfunnsborger.

Confucianismen sier: En vis mann orienterer seg etter livets fundament. Når dette fundamentet er lagt, sier Ming, kommer visdom og også spiritualitet av seg selv.

Kort sagt; Religionen i Europa forventer av subjektet å omforme seg til et perfekt ideal, til en helgen, en Buddha, en engel. Et slikt ideal relativiserer forholdet mellom godt og ondt fordi det setter umenneskelige krav. Den normale prøvingen og feilingen blir kalt for synd og/eller ondskap og dermed får man ikke noe begrep om, eller forståelse for, hva forholdet mellom det gode og det onde faktisk er. Confucianismen på sin side begrenser seg ved å be mennesket om å bli en god borger, om å leve livet som en ansvarsfull og god borger.

Det blir hevdet at Kina ikke har noen religion. Og det er helt korrekt at Kineserne ikke for alvor tar til seg religion – religion slik man forstår begrepet i Vesten. Men fremfor å si at Kineserne ikke har noen religion, så er det kanskje mer korrekt å si at Kineserne ikke vil ha religion, de har ikke behov for noen religion.

Forholdet til staten

Sannheten er, iflg. Hung-Ming, at årsaken til at Kineserne ikke føler behov for religion fordi de har Confucianismen. Confucianismen er et system av filosofi og etikk, en syntese av det menneskelige samfunn og individ. Dette systemet overflødiggjør religionen. Det at Confucianismen ikke er en religion i vestlig betydning er, i henhold til Ming, Confucianismens styrke.

Det viktigste Confucianismen således gjorde for det kinesiske folk, i følge Ming, var å gi det en ekte og helhetlig oppfatning av staten. En stat som favner hele mennesket – både hode og hjerte. Staten og politikk er selve essensen, religionen. I Vesten er stat og politikk vitenskap, og en arena for maktkamper. Confucius skrev om dette i ”Spring and Autumn”. Det dokumentet omhandler en historisk redegjørelse om falske og dekadente samfunn og sivilisasjoner. Når man ikke forstår at stat og politikk er limet for et helt samfunn, men stykker det opp i enheter i stadig konflikt med hverandre, blir dette grunnlaget og årsaken til all eksisterende lidelse. Lidelsen oppstår fordi menneskene ikke har noen reell og ekte forståelse for staten som samfunnets lim. Man har; ”…no right conception of the true nature of the duty which they owe to the state, to the head of the State, their ruler and sovereign.

Carlyle sa: The right of a king to govern us is either a divine right or a diabolic wrong” I vesten i dag har vi ikke noe tiltro til våre ledere, fordi et demokrati handler om politikere som kjemper kampen for det de selv tror, en tro som gjerne formes i lys av egne interesser, og ikke i henhold til ideen om å tjene folket som sådan. (se min artikkel ”Det kommende anarki”)

Vitenskap

Ming forteller videre at Kineserne hadde hatt (inntil 1915) liten eller ingen progresjon i fysikken og abstrakte vitenskaper som matematikk, logikk og metafysikk. Kineserne, som lever sine liv etter hjerte, har ingen sans for abstrakt vitenskap fordi den ikke krever engasjement fra hjertet og følelsene. Faktisk er det slik, sier Ming, at alt det som ikke har med hjertet og følelsene å gjøre mislikes av kineserne i den grad at det grenser til ren motvilje. Kineserne har dermed når det gjelder et rent vitenskapelig liv, helt riktig, blitt arrestert for manglende utvikling.

Men – så er det viktig å huske på, sier Ming, at en nasjon med barn som lever etter hjertet, som har et språk som stort sett bare barn eller folk uten utdannelse kan lære og som er primitive på så mange måter, likevel har en mental styrke og en fleksibel rasjonalitet som man ikke finner i andre primitive kulturer. Den mentale kraften og den fleksible rasjonalitet som har gjort dem i stand til å håndtere komplekse og vanskelige problemer i det sosiale livet, i regjeringen, i sivilisasjonen med en slik suksess, (inntil Mao) kan man ikke kan finne i Vesten, verken i eldre eller nyere tid. Det har handlet om å holde Kina som nasjon sammen på en slik fredfull måte som man ikke har klart andre steder. Derfor, istedenfor å si at Kineserne er et folk som ikke har erfart utvikling, er det bedre å si at det isteden handler om en annen utvikling enn den som preger det progressive og moderne Europa. Kanskje er det bedre, sier Ming, å legge vekt på at Kineserne er et folk som aldri blir gamle. Hung-Ming mener at den ekte Kineser er en person med et hode som en fullvoksen og med et barns hjerte.

Den ekte kineser og hans uttrykkelige varsomme ydmykhet er et resultat av en ekte menneskelig intelligens. Denne ekte intelligensen er et produkt av to ting: sympati (hjerte) og intelligens (hode). Disse to kreftene arbeider sammen i harmoni. Det er en lykkelig forening av sjelen og intellektet. En forening som da gikk tapt i Vesten når opplysningstiden opprettet skille mellom sjelen og intellektet, mellom hodet og hjertet, mellom vitenskap og religion, mellom subjekt og objekt. Mangel på en forening mellom hode og hjerte skaper konflikt mellom sjel og intellekt.

Det moderne Europa har en religion som tilfredsstiller deres hjerte men ikke hode, og en filosofi som tilfredsstiller hodet men ikke hjertet.

Moralen hos vitenskapsfolk i vesten, også filosofene, forteller oss at vi må adlyde vår grunnleggende drivkraft, nemlig fornuften. Men fornuft, slik man i vesten generelt forstår fornuft, betyr den rigide logikkens makt. Den rigide logikken er en sakte hjerneprosess eller en intellektuell prosess. Den gjør det mulig for oss å skille og gjenkjenne alle tings ytre form og kvalitet, men gir svak hukommelse og et svakt blikk for de skjøre nyansene. Vår såkalte fornuftige og rigid-logiske analyse medfører derfor at vi ser moralske relasjoner bare definert ut fra logikkens kvalitet. Det er en overfladisk variant, en død og stiv variant av oppfattelsen om hva som er rett og galt, eller rettferdig generelt.

Fornuft, eller logikkens makt alene, kan ikke hjelpe oss med å få øye på det udefinerte, den absolutte essensen i rett og galt, i rettferdighet, i livet og i sjelen:

Laotzu sa: ”The moral law that can be expressed in language is not the absolute moral law. The moral idea that can be defined with words is not the absolute moral idea.” Og Pascal sa for over 500 år siden at: “Hjertet eier en forstand som forstanden ikke forstår.”

Alle mennesker trenger intellektuell og åndelig føde.

Mennesker trenger religion av samme grunn som de trenger vitenskap, kunst og filosofi. Mennesket trenger dette, fordi mennesket har en sjel. Mennesket trenger også disse tingene for å lette på byrden av alt det vi ikke kan kontrollere:

The heavy and the weary weight of

All this unintelligible world.

Men for massene, som verken er diktere, kunstnere, filosofer eller vitenskapsmenn, som lever et annet liv, mer utsatt for naturens krefter og ignoranse hos sine medmennesker, hva kan lette byrden av livets mysterier for dem? I vesten ble det religionen. Religionen gav dem en følelse av trygghet og stabilitet.

Men, som sagt, Confucianismen overflødiggjør religionen. Derfor må det være noe med Confucianismen som kan tilby massene samme type trygghet og stabilitet som det religion gjør. Confucianismen tilbyr mange ting, men her fremheves bare en – det viktigste: Og det handler om et harmonisk forhold mellom hodet og hjertet!

Den moralske loven til moralister sier at man må lytte til sin samvittighet, til hjertet vårt. Men som en vis mann i den hebraiske bibelen sa: ”There are many devices in a man’s heart.” Derfor, når vi bruker vår samvittighet, vårt hjerte, som den grunnleggende retningslinjen blir vi tilbøyelige til å tilpasse oss og adlyde – ikke rettferdighetens stemme, den udefinerbare essensen som rettferdighet består av, men av; ”The many devices in a man’s heart.”

Menneskene i vårt samfunn blir derfor ikke moralske når den dogmatisk oppbygde kirken og/eller den faktaorienterte logisk oppbygde vitenskapen står som to primære og motstridende retningslinjer for hvordan vi bør innrett oss i vårt samfunn. Det gir tvert i mot et samfunn med mennesker som har ”many devices in ones heart.” Det blir duket for små og store konflikter.

Hvordan kan så alle mennesker få fatt på denne grunnleggende, denne dypere og høyere moralske standarden? Er det bare noe som er forbeholdt de som skjønner helheten i Kristendommens budskap eller budskapet i vitenskapens vanskelig tilgjengelige språk, eller er det noe som er tilgjengelig for alle? Ming svarer et høyt og rungende JA på det siste og viser til Confusius tekster som omhandler ”The law of the gentleman.”

”The law of the gentleman” betyr grunnleggende å elske! Å elske alle levende vesener. Dette er inspirasjonen, den levende emosjonen som finnes i alle religioner, men ikke bare der. Den finnes hos alle som noen gang, på impuls, har fått henne til å lyde reglene for moralske oppførsel, uten over hode å tenke på frykt og egeninteresser.

Hung-Ming mener at det første som må gjøres er å holde opp med å dyrke massene fordi det eneste massene er ute etter er hva som lønner seg – what will pay!! Idealet må være ”Ikke hva som lønner seg” men ”hva som er riktig” og en gentlemann vil vite hva det er. For å gå i mot massene trengs mot. Voltaire sa: ”C’est le malheur des gens honnêtes qu’ils sont des laches” –

“Det er uheldig at såkalte gode mennesker er noen feiginger” (lett oversatt)

Det er egoismen som får oss til å tenke “hva lønner seg?”, og det er feigheten som gjør oss redde for å stå opp alene mot massene. Det er egoismen og feigheten i hver og en av oss, som former det samfunnet vi har i dag. Det er egoismen og feigheten som sammen har opprettet ”the spirit of commercialism” som er menneskehetens største fiende i dag.

Et ekte menneske

Det første som kjennetegner et menneske som lever med harmoni mellom hode og hjerte, er at det ikke er noe vilt og ubehøvlet ved dem. Selv en mann fra den laveste klassen i Kina har mindre råhet, mindre av det ville dyret, enn det man vil finne i tilsvarende klasse i Europa. Betegnelsen han mener passer godt på den ekte kineser er varsom. Ikke myk, svak eller undertrykket, men en utstråling av mildhet og ydmykhet. Med ordet ”gentle” mener han fravær av hardhet, tøffhet og voldelighet. Den kinesiske typen utstråler en edruelig stillhet og varsomhet.

Den ekte kineser er kanskje krass, men det er ikke noe stygt i krassheten. Den ekte kineser er kanskje stygg, men det er ikke noe avskyelig i styggheten. Den ekte kineser er kanskje vulgær, men det er ikke noe aggressivitet i vulgariteten. Den ekte kineser er kanskje dum, men det er ikke noe absurditet i dumheten. Den ekte kineser er kanskje listig, men det er ikke noen dyp ondskap i listigheten.

Det totale inntrykket en ekte kineser gir, er at han overordnet sett er ydmyk. Denne ydmykheten er et produkt av en kombinasjon av to ting: Sympati og intelligens. Det er en sosial intelligens som verken kommer fra instinkt eller fornuft, men fra en harmonisk forening av hode og hjerte.

Syk av Samfunnet

Vi kjenner det så altfor godt, mennesker som er ensomme, som brenner seg ut på jobben, som er rusmisbrukere, som har spiseforstyrrelser, som er kriminelle eller voldelige, som er deprimerte, som tenker på å ta sitt eget liv. På tross av helse- og sosialtjenester, behandlingstilbud og forebyggingsarbeide, synes problemene ikke bare å vedvare, men å øke. Skal vi slå oss til ro med dette? Eller bør vi vurdere om vi et sted på veien har trådt helt feil?

Den rådende forståelsen av disse såkalte avvikerne, er at vi har med syke mennesker å gjøre. Forståelsen hviler på myten om at disse ”livsstilsykdommene”, i likhet med andre fysiologiske sykdommer, skyldes en medfødt defekt. Noe er i alle fall galt med dem og deres familier i det de ikke klarer å leve et såkalt normalt liv – ikke på egen hånd klarer å tilpasse seg. Dette kan man også lese i samfunnets strategier: utilpassede og avvikere skal først og fremst lære seg å leve i det samfunnet vi har. De har vær så god å endre seg eller tilpasse seg. Indirekte er beskjeden at de ikke er gode nok. Denne forståelsen, og disse strategiene gir en enkel forklaring og løsning på problemer vi ellers står hjelpeløse overfor. Det gjør det også veldig enkelt for oss å fraskrive oss ansvar.

Et postmoderne blikk på samfunnet

Postmodernismen forteller oss at alt vi tenker, føler og gjør, er kulturelt betinget, menneskeskapt. Ikke nødvendigvis, vi har både biologi og fri vilje. Men, de kulturelle betingelsene i Vesten har vært, og er fremdeles, særlig sterke. Dette fordi utviklingen av Stat og Kirke har vært ekstremt ’vellykket’. Vi lever i en subtil form for massesamfunn, som svært få ser og forstår, med et tanke- og handlingsmønster vi ikke har kontroll over og som det er vanskelig å bryte ut av. Lyspunktet er at samfunnet er menneskeskapt, og at vi derfor kan gjøre noe med det.

Hva slags samfunn har vi?

Det er vanskelig å tenke seg et menneskeliv uten noen form for mening og håp. Selv en voldelig kriminell handler ut fra et håp for morgendagen. I likhet med veldedighetsarbeideren, husmoren og aksjemegleren handler også den kriminelle, den ensomme og rusmisbrukeren i respons på samfunnet. Motiver og handlinger kan med andre ord ikke sees løsrevet fra samfunnet vi lever i. Vi må erkjenne samspillet mellom individ og samfunn. Hva slags samfunn har vi da, hvor så mange handler og lever ’galt’? Kan det kanskje tenkes at samfunnet er basert på en feil forståelse av mennesket?

I Europa tok sivilisasjonen form basert på to grunnleggende instanser: Stat og Kirke.

For 1500 år siden var begge lite utviklet, men allerede den gang ble ideen plantet om at mennesket i utgangspunktet er ondt (syndig). Basert på denne oppfatningen fortsatte samfunnet å utvikle seg, med et tilsvarende ønske om å kontrollere og beskytte seg. Ut fra dette bør vi tenke over hvilke forsvarsverk, hvilke verdier og hvilke midler vi har brukt og fortsatt bruker i denne prosessen.

Slik jeg ser det, kan psykisk og sjelelig lidelse knyttes til den eldgamle ideen om at mennesket er ondt av natur. Kirken har fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på denne forståelsen – med politi, militærvesen, lovverk, fengsel og så videre.

Fremmedgjøring

Ideen om det onde mennesket mangler tillit og håp. Vårt håp og vår tillit har vi lagt til institusjoner som står utenfor oss selv. Vi har alle støttet idealet om samfunnet som kontrollorgan. Men jo mer kontroll og ansvar vi har overlatt til krefter utenfor oss selv, jo mer fremmede er vi blitt for oss selv og hverandre. Dermed får vi liten kontakt med våre egne skyggesider. Vi får ingen indre korreks til å håndtere hverdagens mørke sider. Vi blir fremmedgjort fra det å være menneske med både sterke og svake sider, og hvordan vi ut fra dette kan utvikle oss videre.

Så det største problemet er kanskje ideen om at samfunnet er godt, mens individene er grunnleggende både onde og gode. Et godt samfunn blir da et system som holder dualiserte mennesker i sjakk, men som ikke gir rom og muligheter for at menneskene kan modnes på en sunn måte.

Samfunnet som kontrollorgan

Samfunnet utviser en overveldende kompleksitet, et tilsynelatende mangfold og en tilsynelatende frihet. Ideen om samfunnet som kontrollsystem er vanskelig å svelge i vårt såkalte demokrati. Men hva er egentlig et demokrati? Så vidt jeg kan se er dagens demokratier vokst frem på en bakgrunn av utnyttelse og nedslakting av minoriteter. Og dette fortsetter. Vi tillater invasjon og bombing i land som ikke er som oss, og vi godtar terror og tortur i demokratiets navn. På den ene siden har vi idealer om respekt, toleranse, likeverd blant mennesker, ytringsfrihet og så videre. Men hvordan står det egentlig til med respekten? Med toleransen? Og hvordan fungerer egentlig ytringsfriheten – er vi åpne og lyttende? Nylig har begrepet sekulær fundamentalisme blitt trukket inn i samfunnsdebatten, et begrep vel verdt å reflektere over.

Etter 1970 har vi åpnet for at homofile, kvinner og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens sterke krefter roterer fritt bakenfor: storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; kvinner blir nøytrale, homofile blir nøytrale, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan like godt være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.

Individenes behov for kontroll

Norge og Vesten er preget av et ekstremt underliggende behov for kontroll. Mangel på kontroll blir ansett som svakhet – det oppleves som truende. Det igjen bidrar til øket usikkerhet, frustrasjon og fremmedgjorthet, samt en faretruende ignoranse. Faretruende, fordi det innsnevrer vår evne til persepsjon. Vi ser bare det vi vil se, samtidig som vi opprettholder den verden vi har lært å forstå – med en virkelighet som egentlig bare eksisterer innenfor et rigid system med en rigid logikk. Vi avviser dypere sjelelige opplevelser, både hos oss selv og andre. Resultatet er at vi har vanskelig for å få øye på noen mening med tilværelsen. Vi mister håpet og vi mister kjærligheten – heri ligger den meningsløsheten som mange i dag opplever.

Å bli styrt av samfunnet uten å være klar over det, skaper konstant uro. Vi handler uten å ane hvorfor. Vi søker midlertidig lindring, og når smerten setter inn, handler vi litt til. Det beste vi kan håpe på er at vi er trygge hjemme, at rusmisbruk, ensomhet, skilsmisse, kriminalitet og vold ikke rammer akkurat oss. Hvis vi er så heldige å slippe unna tragediene, klapper vi oss selv på skulderen og anser oss selv som klokere og dyktigere enn alle andre. Vi har også fått litt overskudd slik at vi kan hjelpe de svake og trengende og slik blir vi enda klokere og dyktigere – og slik opprettholder vi det gale og onde i samfunnet. For det er på den måten vi støter bort ”avvikerne”. Skillet mellom deg og meg, mellom dem og oss, er et faktum.

Vi er ikke onde, vi er bare ignorante. I klartenkte øyeblikk ser vi kanskje at rusmisbruk ikke forsvinner selv om vi gir penger eller tid til veldedige formål, vi ser at ensomheten i samfunnet forblir et voksende problem, at millioner på bok ikke gjør oss bedre eller lykkeligere enn naboen som har akkurat nok til å klare seg, at fengsel og politi ikke løser problemer – bare holder ting i sjakk, til nød.

Vi innbiller oss at vi har kontroll, og vi vil vise andre at vi har det. Det oppleves som livsviktig. Klarer vi å holde oss nogenlunde innenfor samfunnsstrukturen, får vi en følelse av kontroll og kan oppføre oss som om vi faktisk skulle ha det. Men faktum er at det er et ideal vi ikke kan oppfylle. Og det er skremmende. Så undertrykker vi intuisjon og følelser og strever enda mer for å bli vellykkede, flinke og tilpasningsdyktige samfunnsborgere.

Virkeligheten er imidlertid fylt av mangel på kunnskap, usikkerhet og frustrasjon. Men vi prøver å skjule det, Gud vet til hvilken pris, og toleransegrensen overfor mennesker som utviser disse høyst menneskelige uttrykk, er bemerkelsesverdig lav.

Et ubevisst og deterministisk fundament?

Vi liker å tro at det er individene som styrer i et såkalt folkestyrt og demokratisk samfunn. Vi tror for eksempel at samfunnets strategier i forhold til de nevnte ”livsstilsykdommer”, er noe vi selv har valgt. Men når valgte vi egentlig disse? Hvor ofte tenker vi over at institusjoner som politi, skole, helsevesen og rettsvesen ble opprettet lenge før man i det hele tatt visste hva allmenn stemmerett var? Det er slettes ikke noe vi har valgt. Vi har bare godtatt det, fordi det ’alltid’ har vært slik. Vi har sågar tilegnet oss ideene som om de var våre egne.

Vi vet i dag at vårt helse- og sosialsystem ikke fungerer. Det har egentlig aldri fungert skikkelig. Men vi forteller oss selv at det vil bli bra til slutt. Vi jobber jo stadig med saken; gjennom nye helsereformer, nye medisiner, flere eldreboliger, sosiale programmer, nærmiljøtiltak og forbedret fengselspolitikk. Dessuten skulle vi jo her i Norge være best i verden. Men opplever vi mindre sosiale problemer? Nei. Når skal vi innse at våre strategier ikke fungerer?

Nye strategier

En nyere strategi er å få bukt med emosjonelle og sosiale problemer ved hjelp av skolemedisin, kjemiske preparater og kirurgi. Vi kan søke å få mer intelligente og robuste barn via inseminering (og kanskje snart via genmanipulering?) Vi kan bli mer omsvermet og mindre ensomme med større bryster eller penis. Og vi kan ta lykkepiller for å dempe negative følelser. Ønsker vi egentlig dette? Kanskje det ikke først og fremst er konkrete løsninger vi trenger. Kanskje trenger vi, hver og en av oss, ganske enkelt å tenke annerledes, og dermed bevege oss fra en snever kulturelt betinget forståelse til en utvidet kulturell forståelse.

Fra del til helhet

Hvis vi er modige, kan vi klare å bryte med konformitet og kontroll. Da vil vi også kunne se at alt henger sammen og selv begynne å ta ansvar. Syk livsstil utvikles i et sykt samfunn. Individer som representerer syk livsstil kan faktisk sees som mer sunne og våkne enn de som makter å tilpasse seg. Spiser vi dårlig mat, er det sunt å reagere med å kaste opp. Da fungerer immunsystemet. Ser vi slik på livsstilsykdommer, kan vi begynne å respektere de rammede og det de uttrykker. Vi kan ta deres reaksjoner på alvor, og søke å lære av det. Vi kan lære oss det faktum at vi alle er ansvarlige. Det er oss selv vi må behandle, ikke alle andre. Vi er alle berørt av symptomer som hos stadig flere får dramatiske utslag. I morgen kan det være deg eller meg, eller våre barn.

Kirke og Stat

Visse ting har staten ikke kunnet beskytte oss fra, som for eksempel naturkatastrofer, dårlige avlinger og død. Der statens begrensninger blir tydelige, har vi søkt kirken for støtte og svar.

Men i dag har kirken problemer i store deler av verden, også i Norge. Man kjøper ikke lenger overnaturlige forklaringer, og mange av kirkens ritualer og normer oppleves som anakronistiske. Det er for mange som fremdeles mener at mann og kvinne bør leve sammen i ekteskap, at homofili er synd, og at kvinnen skal være underordnet mannen. Folk spør, og med god grunn: ”Er religion politikk? Hva med likeverd og kjærlighet?”

Men vi har ikke noe annet åpenbart sted å hente våre normer fra. Vi står i en uventet frihet, uten moral og verdikorreks. I mangel av noe bedre, bruker vi staten som veileder. Vi går til staten når vi er i konflikt (rettsvesen), når vi er syke (sykehus), når vi dør (gamlehjem), i økende grad når vi gifter oss (rådhuset), når vi oppdrar barn (skole), for å underholde oss selv (statsstøttet TV), når vi er arbeidsledige (sosialhjelp) og så videre. Med andre ord: vi makter ikke på egen hånd å håndtere konflikter og kriser, oppdra våre barn og møte døden. Å bli voksen i dag vil på mange måter si å gå over på statens premisser etter å ha forlatt mors og fars premisser.

Å gjennomskue

Den kritiske holdningen til kirken fører til at vi heller barnet ut med badevannet. Vi lar Gud selv, eller hva vi måtte ønske å kalle den kraften som binder oss sammen, renne ut i sanden. Slik jeg ser det, ville det vært bedre om vi hadde slått ut kirken og bevart Gud – klart å frigjøre Gud fra normer og regler og hevde som Martin Luther at Gud er der hvor menneskets hjerte hviler, med tillit, tro, håp og kjærlighet. Med andre ord, en tro på Gud må være en ekte tro og en tro som kommer innenfra. En slik tro er beslektet med mystisisme. Den finnes i alle religioner, og den fantes også i gamle urkulturer, men det hører vi sjelden noe om.

Ekte mystisisme – opplevelse av kraften som omgir oss og binder oss sammen – setter mennesket fri. Det er dette store profeter og filosofer har snakket om gjennom tidene. De har det til felles at de tenkte helhetlig, de la vekt på relasjoner fremfor motsetninger. Og med en slik tenkning blir det mulig å gjennomskue de kulturelle kreftene som påvirker oss.

Uten en forståelse av de kulturelle kreftene som påvirker oss, vil våre intellektuelle og emosjonelle overbevisninger lett kunne endre seg i takt med hva for eksempel massemedia direkte eller indirekte forteller oss at vi skal tro. Vi får et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter.

Hvis vi derimot gjennomskuer de kulturelle kreftene som styrer oss, vil vi kunne få øye på en sann virkelighet bak det vi vanligvis ser. Den emosjonelle og intellektuelle troen vil ikke forandre seg og dermed heller ikke verdiene. Og i motsetning til det man kanskje skulle tro, betyr ikke dette en dogmatisk, rigid og systematisk tanke og handling, men en evne til å leve i et gjensidig og fleksibelt samspill med sine omgivelser.

ET KONFORMT SAMFUNN

Det har, i de siste årene, vært en del påstander om at vi lever i et konformt samfunn. Representanter for både høyre- og venstresiden fremmer påstanden, og det er interessant å merke seg hva det er de legger i den. Enkelt forklart: For venstresiden handler konformitet om at vi, som samfunn, nå blir styrt for mye av markedskrefter. For høyresiden handler det om at vi blir styrt for mye av staten. Man er altså enig i at samfunnet er konformt, men man har ulik oppfatning av årsaker til at det har blitt slik. Hva mer er, disse ulike oppfatningene av årsaker til problemer kjenner vi godt igjen – de har ligget til grunn for all politisk debatt så lenge vi har hatt en parlamentarisk statsmakt.

Spørsmålet om konformitet handler altså om, i den etablerte presse, hvilket politisk parti vi bør stemme på. Hvis vi som velgere opplever at samfunnet er konformt, blir vi henvist til å vurdere om det skyldes høyrepolitikk eller venstrepolitikk. Skulle vi komme frem til at markedet styrer for mye, så kan vi stemme for at staten skal få mer makt – og motsatt, skulle vi mene at staten styrer for mye, kan vi stemme på Høyre eller Fremskrittspartiet som vil fremme markedsløsninger for oss. Som velgere står vi overfor de samme valgene vi har hatt siden vi fikk stemmerett. 

Etter min oppfatning er den etablerte presse ikke engang i nærheten av å se dybden i hva et konformt samfunn betyr. En viktig del av det som utgjør det konforme er nemlig de begrensede valgmulighetene vi velgere får. Valgmulighetene faller nøyaktig inn i vår dypstruktur som handler om å opprettholde en balansegang mellom en politisk høyre- og venstre side, mellom arbeidsgivere og arbeidstagere. I dag har denne dypstrukturen satt seg på en slik måte at det har blitt svært vanskelig å se noen virkelig forskjell på for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet. I dag er det ytterpunktene som roper høyest i debatten.

En annen forståelse av hva det vil si at et samfunn er konformt.

For meg handler konformitet om at de aller fleste har tilpasset seg, og godtatt, samfunnssystemet og bidrar til å opprettholde det. Når vi snakker om et konformt samfunn kan det forståes som noe positivt, at samfunnet er entydig og helhetlig – at rammene ligger der trygt mens mangfoldet i befolkningen kan blomstre. Det kan også forståes på en annen måte; at samfunnsmodellen ligger forankret uten at menneskene innenfor systemet har mulighet til å påvirke det. Vi har blitt slaver av systemet, mens det burde være slik at systemet skal tjene oss.

Jeg forstår vårt samfunn på sistnevnte måte. Når jeg i mange andre sammenhenger snakker om at vi må bevege oss fra del til helhet, mener jeg at individene opprettholder sin slavestatus gjennom en tenkning som ikke evner å gjennomskue det dypereliggende systemet og hvordan det påvirker oss. For å gjennomskue og igjen bli herre over systemet, må vi forstå premissene som ligger til grunn for fremvekst og utvikling av industrisamfunnet, et samfunn som er i eksponentiell teknologisk vekst, og som i dag blir omtalt som et såkalt kunnskapssamfunn. 

Mangfold innenfor konformiteten

Et samfunn består av enkeltindivider. Det er når enkeltindividene blir for like at samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende mangfoldet vi lever i, er det kanskje rart for noen at jeg likevel, på tross av mangfoldet, hevder at vi har blitt like. Poenget er at mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall. Hudfarge, seksualitet, klesstiler og subjektive meninger gir et tilsynelatende mangfold både hva psyke, fysisk uttrykk og mentalitet angår, men kan også fint oppfattes som et typisk tegn på konformitet. Det meningsmangfoldet vi ser i dag er av kvantitativ art, en overfladisk meningsbrytning som ikke trenger inn i de dypere spørsmålene som de dypereliggende premissene for samfunn og samfunnsutvikling. Vi diskuterer kun detaljer innenfor systemet, ikke systemet som sådan. Skole og utdanning har sviktet oss grovt hva perspektivtenkning angår.  

VÅR TENKNING

Troen på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Opplæring i metoden begynner tidlig. Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen innenfor en spesifikk faginndeling (differensiering og kategorisering) allerede første skoledag, sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin. På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (motsetninger og posisjonering) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier skal evnen til differensiering, kategorisering og posisjonering – kalt den hypotetisk-deduktive metode - perfeksjoneres ideelt sett. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.

Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv.  Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger.  Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.

Vi ser tenkningen som operativt fungerende i så å si alle sammenhenger. Primært er det viktig å forstå at den opprettholder våre grunnleggende forordninger. Tenkningen opprettholder parlamentarismen og den opprettholder det kapitalistiske systemet. Videre, jo mer et samfunn blir sekulært, dvs. opererer i henhold til Metoden, ser vi også i økende grad at tenkningen preger våre institusjoner, vi ser den i kriteriene presse og media legger for hva som er god journalistikk og vi begynner sågar å se den innenfor den private familieinstitusjonen også. Internaliseringen av en sekulær tankegang medfører at vi også i våre private liv og forhold posisjonerer oss og kjemper for vår egen rett som det mest naturlige i verden. Det er ingen tilfeldighet at mange familier oppløses og at skilsmissestatistikken er så høy i dag.

MOTSETNINGENE

Hvordan ser samtalen ut i et samfunn der tenkningen er fundert i rigid logikk? I stor grad handler det om motsetninger. Overalt, og på alle nivåer, ser vi motsetningene.

Den mest fundamentale motsetningen er det skillet som i opplysningstiden ble opprettet mellom vitenskap og religion. Man kan si at denne motsetningen utgjør selve fundamentet for vårt vestlige samfunn. I dag er religion og åndelighet så å si helt og holdent overlatt til den private sfære. I det private kan alle sitte på sine egne tuer og tro og mene akkurat hva de vil, men i det offentlige skal den logisk-rasjonelle metode gjelde. Dette betyr at vi har fått et såkalt sekulært samfunn. Et sekulært samfunn betyr normalt et offentlig samfunn der all dialog og debatt føres, og all problemløsning skal skje, i henhold til den vitenskapelige metode (tenkning). 

Tenkningen vi lærer og anvender i vårt system er med andre ord bygget på motsetninger. Således aksepterer vi, uten videre, skillet mellom vitenskap og åndelighet, men ikke bare det; vi orienterer oss i verden i henhold til en rekke med mer eller mindre fundamentale motsetninger. De mest fundamentale motsetningene er motsetningene mellom vitenskap og religion, mellom høyre og venstre, mellom kultur og biologi, mellom mann og kvinne, mellom individ og samfunn og mellom godt og ondt.

All debatt springer ut fra noen få, men fundamentale motsetninger. Hvis vi hadde forstått at det finnes en relasjon mellom hvert motsetningspar og at motsetningene er likeverdige, så ville vi for eksempel ikke måtte bruke mye tid på den fullstendig meningsløse kjønnskampen.

I meningsmangfoldets tid velger imidlertid mange å kalle seg pragmatikere. Og vi ser da også det som kan fortone seg som en overskridelse av tradisjonelle motsetninger. Vi ser at høyre og venstresiden møter hverandre i politikken, vi ser at feminismekampen i stor grad regnes for avleggs – skjøvet til side av transgender-aktivistene som vil avvise at kjønn finnes overhode. Vi ser at samfunnet tilsynelatende ikke lenger griper inn i folks liv, men at folk kan mene, tro og si stort sett hva de lyster på en internettside. Min påstand er at vi her ikke ser noen reell overskridelse. Vi ser at det i realiteten er foretatt et kollektivt verdivalg der den ene siden av motsetningene har tapt kampen mot den andre. Vi ser en utvikling mot et stadig mer konformt, verdslig, maskulint, kapital-teknologisk styrt samfunn. Det frie individ har aldri vært en større illusjon og de åndelige, feminine og omsorgsfulle trekkene ved vårt samfunn er i ferd med å bli noe en person eventuelt besitter i den private sfære forbeholdt sine nærmeste. Med new public management som styringsform innført i alle institusjoner vil dette forsterkes ytterligere. Antagelig vil vi, om reformene får virke noen tiår, få et samfunn der de såkalte feminine kvalitetene være tilnærmet ikke-eksisterende i det offentlige rom. Isteden vil vi få, i en snart fullendt grad, en internalisert, kollektiv sekulær mentalitet, en materialistisk mentalitet. Dette innebærer, i dypeste forstand, at vi vi ikke lenger bare anser ting som varer, men at vi nå kollektivt er i ferd med å begynne å oppfatte også kunnskap og mennesker som varer.  Dette tilsier, i sin tur, til sammen det mest bekymringsfulle av alt: En stadig nedvurdering av menneskeverdet – noe som kommer klart til uttrykk i en konsensus rundt abort- og eutanasi spørsmålene. (se min artikkel: Reservasjonsrett og menneskeverd)

Denne tenkningen, denne sekulære tenkningen, gjennomsyrer nå vårt samfunn. Etter tre hundre år med opplæring har nå denne tenkningen trengt inn i vår sjel. Vårt samfunn (institusjoner) bygges opp, reguleres, kontrolleres og fungerer i henhold til denne tenkningen. Hvor vi enn snur oss blir vi utsatt for en rigid-logisk tenkning, og man kan dermed begynne å se at den sekulære, også kalt materialistisk, tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt vår mentalitet. Vårt samfunn har blitt sekulært – det har blitt konformt. Det trengs liten ytre kontroll enn så lenge... 

Enn så lenge fordi det nå snakkes stadig oftere om at land i Vesten utvikler seg til å bli betydelige politi- og militær stater (Giorgio Agamben skrev glimrende om den moderne sikkerhet-staten i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014). Når opprørene kommer vil flertallet kanskje akseptere hardtslående tiltak for å slå ned på den siste rest av den "irrasjonelle" og dessverre ofte svakt formulerte motstanden mot systemet. 

HVA ER PROBLEMET MED Å LEVE I ET KONFORMT SAMFUNN?

Utover de overnevnte grunnleggende og eksistensielle problemene som tilsier at vi er inne i en vond sirkel som det vil være svært vanskelig å komme ut av – det må på en eller annen måte trigges frem et mentalitetsskifte for å bryte ut, handler det selvfølgelig også om hva slags samfunn og utvikling et konformt samfunn gir. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av rasjonell tenkning og intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, ikke evne å likestille alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner.

Det mest dramatiske uttrykket for dette i dag ser vi kanskje på det internasjonale nivået i geopolitiske spørsmål. Når vi selv er et konformt samfunn preget av betydelige «blindspots» i forhold til egen ideologi og ute av stand til å «se oss selv utenifra», utøve systemkritikk på en sunn og fruktbar måte, så er det ikke til å undres over at vi blir fordomsfulle i forhold til  andre ideologier. Når vi ikke forstår oss selv, hvordan klare å forstå andre? (mer om dette i andre artikler som omhandler ytringsfrihet og terror)

Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet og forståelsen av relasjoner mellom mennesker (og land), synes vi med andre ord å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, terrorismen truer oss. Fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, selvmord, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, finanskriser og grådighet. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord; “Alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning.” Og føyde til; “Vi kan ikke løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.”

HVORFOR FINNES DET INGEN SYSTEMKRITIKK?

Vi blir oppdratt til å posisjonere oss, både via vår tenkning og i forhold til hvordan skole og samfunn er innrettet, og dermed så å si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra. Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag, og som nå skal implementeres i barnehagen, handler om kategorier og motsetninger. Folk flest finner det således naturlig å posisjonere seg i tidlig voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig posisjon (gjerne den foreldrene var i) og blir der, på godt og vondt, resten av livet – det være seg en høyre- eller venstre posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig posisjon eller hva det nå enn skal være. Istedenfor å heve blikket – å se på helheten – engasjerer de fleste seg i det de kan best.

Å heve blikket er altså et blikk som skal ta mange hensyn, og å si noe om det innenfor vitenskapens krav til dokumentasjon er et enormt arbeide som antagelig overskrider hva ett menneske kan få til i løpet av ett liv. Vi har derfor ett problem når det konforme samfunn forteller oss at bare utsagn som til gangs er vitenskapelig dokumentert, er for gyldige å regne. Vi trenger positivismens etterrettelighet, men vi trenger også noe mer. Dette «noe mer», som kort sagt innebærer en fundamental overskridelse av skille mellom det subjektive og det objektive – både når det gjelder forholdet mellom forsker og forskningsobjekt og når det gjelder forholdet mellom det objektive og det subjektive i selve kildene, har blitt forsøkt innført i vitenskapen av vitenskapsteoretiske retninger som kalles «Den doble Hermeneutikk». En slik overskridelse krever vilje, evne og tid til refleksjon.

Denne hermeneutiske retningen har imidlertid møtt hard motstand. Mennesker som etterlyser den doble hermeneutiske ettertanken – dette å gi rom for refleksjon over eget ståsted, blir i media beskyldt av vel-renommerte professorer for å være fiender av fornuften. En viss skepsis er fornuftig, faren for utbredt relativisme er reell, men ingen grunn til dermed å hive barnet ut med vaskevannet. Den alternative vitenskapelige retningen innehar innsikter som kan spore til et dypere erkjennelsesnivå, eller bevissthetsnivå, om man vil. Men tradisjonalistene har vunnet frem – barnet har forsvunnet med tidevannet – det er det positivistiske vitenskapsideal som fortsatt skal gjelde. New Public Management og de såkalte «Kvalitetsreformene» er nettopp praktiske administrative tiltak for å verne om tradisjonell metode i utdanning, forskning og samfunn. Antagelig er det denne vektleggingen man ønsker for å kunne videreutvikle et samfunn basert på en humanistisk-materialistisk-positivistiske konsensus. Når konsensusen får satt seg blir samfunnet konformt. Fullbyrdet konformitet er det samme som totalitarisme.

For forskernes vedkommende gir det blant annet tellekant systemer for å måle produktivitet. Med et slikt effektiviseringstiltak blir det sjelden tid for noen dypere refleksjon. I tillegg må nevnes at 90 prosent av all forskning er oppdragsforskning. Innenfor en slik type forskning er det sågar ikke behov for dypere refleksjon. Det eneste som gjelder er en streng systematisk metodisk tilnærming til hva det nå måtte være Staten eller bedriften ønsker å vite noe mer om, eller ønsker gode argumenter til..

Men det som likevel kanskje er mest betenkelig i dag er den likegyldigheten som synes å råde i samfunnet generelt. Man kan klart få den oppfatningen i dag at mange ikke ønsker å ta noen posisjon i det hele tatt; og lever i stedet etter det nye slagordet som fint kan etterleves med en selvopplevd moralsk selvfølelse intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn samfunn; «Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det ditt problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede og lar resten av verden fare sin egen sjø. (for utdypning, se: http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)

Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet handler mest om ignoranse og uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe kanskje ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig fortrengning (gjerne med coaching kurs, populærpsykologi- og andre hjelpemidler, og således ende opp med å bli ‘den feige’ som Per Fugelli har snakket om (se; «Norge er blitt et feigt land».). Det er med andre ord antagelig snakk om at det til grunn for denne feigheten ligger en sterk sosial og eksistensiell angst. Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Og det er forståelig – man står i en helt reell fare for å miste alt.

Som jeg sa innledningsvis; mangfoldet vi erfarer i samfunnet i dag er bare skinn. Vi debatterer alt mulig rart, men lite eller ingenting av det vi prater om går i dybden i spørsmål som angår hva det vil si å være menneske og hva slags samfunn man alternativt kan ønske seg. En liten intellektuell gruppe i Danmark som kaller seg Center for Vild Analyse sier det på denne måten i boken «Ideologi er noget bras».

«Vi kan f.eks. forestille oss å være frie og moralske vesener som saktens (personlig) kan være uenige med regjeringen eller gå inn for en klimavennlig omstilling til grønn energi så lenge det ikke for alvor påvirker våre egne liv. Kritik­ken er gratis, så lenge det ikke for alvor koster oss noe, og vi kan alltids unnskylde vår egen manglende radikale handling med de forhindringer som hindrer ordentlige mennesker å gjøre det som er riktig (det er regje­ringens, de rikes, de fattiges, de arbeidsløses, innvandrer­nes skyld etc.). På det bevisste plan kan vi således være meget kritiske og hevde at det er alt mulig galt med det bestå­ende, samtidig som vi i virkeligheten godt vet at det ikke riktig er noe alternativ som vi for alvor kan bakke opp om. Denne kritiske holdningen legitimerer for oss å bevare bestående samfunnsmodell – en modell som tilfeldigvis gir oss heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste sosial-klas­ser, et relativt godt liv.»

Å være tro mot den bestående samfunnsmodell, det moderne prosjektet, er en klar forutsetning for å kunne komme til enhver lederposisjon i vårt samfunn. Først og fremst er det således antagelig gyldig å påpeke at vår sekulære ideologi, den naturvitenskapelige, har blitt en Sannhet med stor S. Vårt samfunn er preget av lav bevissthet hva angår hvilken ideologi vårt samfunn styres etter. Mange synes å ha en klar innsikt i farene med religiøs fanatisme. Svært få synes å innse at der finnes en motpol, en sekulær fanatisme, og at denne er internalisert i den vestlige mentaliteten i dag.

Flere og flere kritiske røster kommer til, en del fornuftig, men også mange destruktive. Hvorfor de fornuftige ikke blir lyttet til og stadig finner seg på utsiden av det etablerte, bør gripes fatt i; Hvorfor så labert i den etablerte presse. Er det ingen innenfor det etablerte som forstår? 

Etter min mening bør den offentlige dialogen snarest begynne å stille spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt – vår ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en humanistisk-positivistisk-materialistisk konsensus? Hvilken overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre plasseres innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten, hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem – og forstår konformitet som begynnelsen til totalitarisme – må man være villige til å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt på hvilken ramme disse plasseres innenfor. En slik tankehandling er det som kalles systemkritikk. Jeg tror også det er viktig å påpeke at for at systemkritikken ikke bare skal forbli kritikk, så må den gjøres om til allemannseie. Det kan med andre ord ikke bare være noe obskure filosofer driver med i marginale tidsskrifter med mer eller helst mindre forståelig akademisk terminologi. 

Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det bør i det minste foregå en dialog om det. Det er svært merkelig og svært betenkelig at vi innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om egen samfunnsoverbygning og fundament, der mange – selv etter ti, tolv års skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også vårt samfunn styres etter en  ideologi. Bare dette i seg selv er faktisk en mere enn god nok grunn til at konformiteten bør konfronteres.

SELVHJELPSBØKER

For ikke så altfor lenge siden utgav den danske barnepsykologen Bent Hougaard en bok om det å være serviceforeldre. Det følgende er en kommentar til alle dem som finner den og tilsvarende selvhjelpsbøker nyttige.

SNEVERT FOKUS

Selvhjelpsbøker tar gjerne for seg et spesifikt problem. Mange av de handler om å sette grenser. Sette grenser for barn, ektefelle, jobb, seg selv. Bent Hougaard har skrevet en bok om det å sette grenser for barn. Kort sagt sier han at foreldre i dag har blitt service-foreldre. Det foreldrene må lære seg, er å slutte med å føle dårlig samvittighet og isteden begynne å sette grenser. Dette er en typisk problemstilling i de fleste selvhjelpsbøker. Problemet blir presentert og løsning tilbudt, i form av en metode for fremgangsmåte.

Jeg er ikke uenig i at mange av oss har problemer med grensesetting i en eller annen forstand. Men å forholde seg til det innenfor lukkede problemstillinger, i forhold til barn, i forhold til jobb, i forhold til ektemake osv., er for snevert. Metodene som blir servert baserer seg også på dette snevre grunnlaget. Derfor har fagfolkenes utarbeidede metoder i bl.a. grensesetting bare begrenset effekt, om effekt overhode.

Det er typisk for alt i vårt samfunn at problemer søkes løst enkeltstående. Vi går til ett enkelt problem, vi vil løse det ene problemet – ferdig med det. Vi får servert en avansert metode for fremgangsmåte, og så setter vi i gang med stor iver. Men slik fungerer det ikke. Det er egentlig bare et midlertidig lindrende legemiddel, et plaster på kreftsvulsten.

Man kan med andre ord ikke løse problemer med for eksempel grensesetting i forhold til barn, uten å se på de større sammenhenger. For eksempel ved å spørre: Hvor kommer den dårlige samvittigheten fra? Hvor kommer den manglende evnen til å sette grenser fra? Man må også innse at har man problemer med grensesetting på ett område, har man det trolig, i en eller annen forstand, i mange andre sammenhenger også. Har man for eksempel en stor ubalanse i forhold til sitt eget barn, tør man ikke være voksen i forhold til sitt eget barn, hvordan kan man da være voksen i andre sammenhenger? For det er vel ikke slik at man er voksen på noen områder, og umoden på andre? Det er vel slik at er man voksen, så er man voksen – i alle sammenhenger?

Vi må lære oss å se ting i et større perspektiv. Ingenting er isolert. For å løse serviceforeldre problemet, må vi tørre å se på alle aspekter av våre liv. Det samme kan sies om alle problemer i samfunnet. De kan ikke løses enkeltstående slik vi lærer på skolen med radikal fag- og timeinndeling. Problemer kan kun løses ved at man ser dem i klar relasjon til hele samfunnet.

HVA GIKK GALT?

Hvordan ble vår sykelig dårlige samvittighet utviklet? Hvorfor fikk vi den? Hvordan og hvorfor utvikler for eksempel serviceforelder problemet seg?

Et stikkord er postmodernismen.

RAMMER VERSUS FRIHET

Postmodernismen er det kritiske søkelyset som rettes mot det faktum at vi, i generasjoner, har gitt staten, kirken, tradisjoner og normer tillatelse til å styre oss. Ikke bare har vi gitt disse kreftene tillatelse til å styre oss, vi har også svart dem med å gi dem vår plikt- og ansvarsfølelse. Så lenge staten, kirken, vitenskapen, politikken, tradisjonene og normene var unisone og sterke, fungerte det rimelig greit. Men i dag er ikke lenger de nevnte institusjonene unisone og sterke. De er som kjent i oppløsning. (nasjonalstaten vs. globalsamfunnet, kirke eller ikke kirke, høyre vs. venstre osv.)

Hva skjer når institusjonene vi har rettet vårt ansvars- og pliktfølelse mot, går i oppløsning? Vel, vår ansvars- og pliktfølelse forvitrer også.

Det er denne mangelen på plikt- og ansvarsfølelse som bl.a. omformer oss til serviceforeldre. Innerst inne vet vi ikke hva vi skal rette vår plikt og vårt ansvar mot. I smug drømmer vi om et annet liv. Vi er ikke helt tilfredse i vårt eget. Hvis bare ting var slik og sånn og slik isteden, så ville alt vært så meget bedre. Denne mer eller mindre bevisste, nagende følelsen gir oss en sykelig dårlig samvittighet overfor bl.a. våre barn, og derfor yter vi den uhensiktsmessige servicen.

Burde vi derfor stramme inn på det statlige grepet – samle oss om noen fundamentale sannheter som kan være retningsgivende for oss? Skal vi bringe tilbake noe vi kan rette vår plikt- og ansvarsfølelse mot? Bringe tilbake et verdigrunnlag? Så vi vet hvilke verdier vi bør ha? Hvilke verdier vi bør rette oss etter?

Det vil imidlertid, i prinsippet, si å gå to skritt tilbake og la samfunnet fortsette med å legge normative rammer for oss. Prinsipielt vil det også bety at man vil få en generell innstramming på hva man bør uttale seg om, og mene noe om.

Men det er jo ikke det vi egentlig ønsker oss. Institusjonene er i oppløsning, og det er slik de aller fleste av oss egentlig vil ha det. De fleste av oss synes det er både viktig og riktig at mennesker skal få leve sine egne liv, og å uttale seg om det de selv mener er viktig.

Men likevel.. Kanskje blir prisen for høy? For det mange kanskje ikke har tenkt over, før nå, er hvilke konsekvenser oppløsningen har fått, og vil fortsette å ha. Når all denne friheten til å være hvem man vil og si hva man vil, viser seg å gå ut over oss alle, at vi alle blir ofre for en generell forvitring av plikt- og ansvarsfølelse, kanskje det da likevel er nødvendig å stramme inn? Eller..

FINNES DET EN ANNEN LØSNING?

Modernismens tidsalder bestod altså av unisone og sterke institusjoner som vi alle forholdt oss til, og som de aller fleste av oss følte plikt og ansvar overfor. Modernitetens mennesker ble oppdratt til å tilpasse seg samfunnet – på alle plan. Også i henhold til hvilke moral og verdier vi burde ha.

De verdiene og den moralske holdningen som staten, kirken, tradisjoner og normer har matet oss med, er en av de to kreftene som regulerer et hvert individs kanskje mest fundamentale rettesnor: samvittigheten. Den andre kraften som regulerer vår samvittighet, er vår magefølelse, vår intuisjon.

I henhold til blant annet avdøde psykolog Carl G. Jung (1875-1961), reguleres altså vår samvittighet av to krefter. En ekstern og en intern, mens den ideelt sett bare burde reguleres av en; den interne. For når begge kreftene virker, oppstår det frustrasjon. Man må forholde seg til to ulike og motstridende stemmer, en som sier hvordan ting bør være, og en annen som forteller en hvordan ting virkelig er.

Saken er at den eksterne stemmen er en struktur, en teori som logisk henger sammen. Den er laget, utviklet gjennom århundrer, for å favne flest mulig, noe alle kan leve med. Og den virker i oss som en upersonlig, rigid, rasjonell og strukturert stemme. Det er denne stemmen som er mottagelig for avanserte metoder i grensesetting og andre selvhjelpsteknikker, og det er den stemmen som praktiserer metoden. Men denne stemmen klarer imidlertid ikke helt å utrydde vår indre stemme. Den er der. Og det er den fleksible, emosjonelle og ustrukturerte stemmen vår.

Disse to stemmene kolliderer og skaper frustrasjon. Derfor blir blant annet problemer, så ofte, tidkrevende å løse. Vi lever for eksempel i konflikter med våre nærmeste i årevis. Vi blir stående i fastlåste konflikter som vi verken beveger oss inn i, eller ut av. Det er våre ekstern-rigide og intern-fleksible stemmer som krangler. Hadde vi lyttet til vår egen fleksible stemme, stolt på vår egen intuisjon, og bare den, ville trolig konfliktene vart maks en dag. Da ville vi ikke drevet og ”kranglet” så fælt med oss selv – som i sin tur fører til at vi ”krangler” så fælt med andre, både offentlig og privat.

Problemet i dag, er at intuisjonen er så vanskelig tilgjengelig for oss. Vi er ikke vant med å lytte til vår egen interne stemme, eller kanskje riktigere, stole på den. Ikke så rart fordi vi aldri lærer det. På skolen lærer vi oss kun to pluss to. Viktig kunnskap, men alene langt fra godt nok. Tenkningen blir rigid og snever, vi mister helheten av synet.

FRA DEL TIL HELHET 

Det er imidlertid først når vi lærer vår intuisjon å kjenne, når vi vet vi kan stole på den, at vi har blitt voksne. For det er vår helt egne stemme – den fleksible, emosjonelle og ustrukturerte stemmen som er, kanskje paradoksalt for mange, vår fornuft.