Jeg vil tro at alle som er opptatt av kommunikasjon, særlig av den offentlige kommunikasjon, har hørt navnet Jürgen Habermas. Han står frem som Gudfaren for all offentlig debatt i vår vestlige verden. Jo mer debatt, jo bedre blir det, sier han og føyer til – men det er klart – noen rammer må vi ha.
I det følgende vil jeg forsøke å vise at Habermas’ teori om rasjonell kommunikasjon hadde sin funksjon for forrige generasjon. Dagens generasjon i den vestlige verden står overfor helt andre utfordringer.
SAMFUNNSENGASJEMENT
Habermas belyser problemene i samfunnet. Han peker på at der er problemer med de bestående rammer. Ett av hans sentrale forskningsområder har nettopp vært å påpeke at vårt moderne samfunn (det moderne prosjekt) er bygget opp omkring tre store ordninger; marked, stat og sivilsamfunn og at de to første er bygget opp som systemer, dvs. basert på en såkalt industriell rasjonalitet. (definisjon følger under). Den tredje ordningen, det sivile samfunn, står som en motsats til, og hinsides, de to systemene. Det sivile samfunnet er stedet hvor vi vanlige mennesker ferdes og hvor folkets røst er ment å komme fra. Ifølge Habermas er det en ubalanse mellom det sivile og det offentlige i dagens markedsdemokratier. Ubalansen fører til at normer fra marked og forvaltning trenger inn i det sivile samfunn, og undergraver aktivitetene der. Sivilsamfunnet "koloniseres" og vi får slaver av samfunnets offentlige instanser, fremfor frie og selvstendig tenkende individer.
På tross av den reelle faren for at sivilsamfunn kan koloniseres, sågar er kolonisert etter manges mening i vårt samfunn i dag, så mener Habermas at vi ikke kan klare oss uten de bestående markedsordninger og statlige forvaltningsapparater. I følge Habermas må derfor sivilsamfunnet klare å overkomme den dominerende og maktorienterte ”systemverdenen” der den industrielle rasjonalitet råder. Og måten å gjøre dette på er altså, i henhold til Habermas, å fremme arenaer for rasjonell debatt og kommunikasjon….
RASJONELL KOMMUNIKASJON
Hva er så kriteriene for ”rasjonell kommunikasjon”? Habermas teori tar utgangspunkt i positivismens harde kjerne som bestod av en såkalt industriell rasjonalitet. En industriell rasjonalitet representerer logikken og det konsise og tar kun høyde for det som faktisk er. Dette er ikke nok, direkte farlig har det til tider vært. (det var dette som bl.a. førte til nazismen og Holocaust) Dermed innførte Habermas i sin forskning en hermeneutisk teori, og skapte det han kaller rasjonell kommunikasjon. Hermeneutikk innebærer primært at fortolkning av det som er, er nødvendig. Rasjonell kommunikasjon består med andre ord av industriell rasjonalitet (logikk og det å være konsis) pluss fortolkning (kontekst) – dette at ytringen må sees i forhold til tid og sted.
Hvilken kontekst blir et viktig spørsmål for Habermas, og for undertegnede, fordi vi har også noe som heter den doble hermeneutikk. Med dobbel hermeneutikk menes at det er ikke bare påstanden eller hendelsen som må plasseres i kontekst, men også den personen som foretar fortolkningen. Personen må være i stand til å se seg selv og det samfunnet han/hun lever i utenifra og med det erfare at enhver mening, det vil si alle ytringer utover knusktørre fakta, er situasjonsbetinget. De aller fleste ytringer blir med andre ord, innenfor den doble hermeneutiske erkjennelse, subjektive meningsytringer.
På grunn av dette problematiske forholdet som den doble hermeneutikk skaper, sier Habermas og Modernistene at den rasjonelle kommunikasjon nettopp trenger normer å operere ut i fra. Hvis ikke man har noen klare normer – et fast utgangspunkt – vil man ikke ha noen garanti for at det modernistiske frigjøringsprosjektet vil fungere. Faren for total oppløsning og verdiforvitring er overhengende, mener Habermas og hans mange tilhengere.
RASJONELL KOMMUNIKASJON KREVER RAMMER
Hvilket utgangspunkt – hva slags rammer/normer, blir jo det store spørsmålet og Habermas, for sin del, faller tilbake på den industrielle rasjonalitet, logikk, og den usvikelige troen på bestående markedsordninger og statlige forvaltningsapparater. Det blir således klart hvilken kontekst den rasjonelle kommunikasjon skal føres innenfor – den liberaldemokratiske. Habermas’ poeng er ganske enkelt at hva vi skal kommunisere om og hvordan vi skal gjøre det, må bestå. Men vi må altså bare legge til rette for flere arenaer der dette kan skje.
Den 26. april 2012 tok Habermas sågar til ordet for en rask omdanning av den europeiske valutaunionen til en reell politisk union i sin tale i Leuven i Belgia den 26. april. Bjørgulf Braanen i Klassekampen (4. juni) ser dette som en fallitterklæring fra Habermas. Jeg kan ikke se at noe har endret seg under sola, bortsett fra at 84 år gamle Habermas trolig har blitt overveldet av internett. At Habermas i stadig sterkere grad føler det nødvendig å fremheve rammene, skyldes med andre ord at internet og de subjektive røstene som har reist seg åpenbarer protester og misnøye med selve samfunnssystemet som ingen kunne forutse, men som like fullt synes å true mange med oppløsning og forvitring. Skal vi ta røsten fra folkedypet på alvor, eller skal vi bevare det gamle?
UTDYPNING AV DEN RASJONELLE KOMMUNIKASJON
Den rasjonelle kommunikasjon hviler på prinsippene i den logiske og rasjonelle tenkning hypotetisk deduktiv metode avkrever; innsamling av data, kritikk av data, argumentasjon og drøfting, analysering av problemer og særlig ideen om at analysering av data produserer de nye ideene vi trenger. I seg selv er dette nok til å hevde, som Edward de Bono gjør, at dette er en måte å tenke på som er en intelligent operasjon av tradisjonell logikk på allerede eksisterende informasjon innenfor et verdisystem.
Den direkte faren med begrensningene som den rasjonelle kommunikasjon medfører; logikk, kunnskap og kritisk argumentasjon i seg selv medfører, er dårlig persepsjon, den stadige etableringen motsetninger, manglende forståelse for språkets føringer, unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Men den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene til å forsvare nettopp arrogansen og tilfredsheten. Særlig påfallende blir den selvtilfredse holdningen når vi ser på alle problemene vi i vårt samfunn stadig sliter med. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av fornuft har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at dette er en del av kommunikasjonen vi absolutt må holde fast ved fremover. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke ville åpne for alternative forståelser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet, synes vi å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme, finanskriser og grådighet.
Hovedproblemet med rasjonell kommunikasjon som metode for å videreutvikle ideen om det autonome menneske er med andre ord, slik kritikerne av det moderne ser det, fundamentalt sett uforenlig med vitenskapsteoriens ”doble hermeneutikk” – den om at man må klare å se seg selv og sin virkelighet utenifra. For hvordan klare det – forholde seg konstruktivt til det – hvis normene allerede ligger der som premisser?
EN GOD, MEN FORELDET METODE
I utpregede klassesamfunn og for land i verden som sliter med frigjøring fra diktatorer, kan ideen om den rasjonelle kommunikasjon og debatt absolutt være til støtte og hjelp for mange ved å motivere til å stå frem. Men det moderne vestlige samfunn i dag sliter med helt andre problemer. Enhver som klarer å skrive en setning eller to, vil alltids kunne finne en arena for å fremme sitt synspunkt. Problemet er ikke at vi mangler ytringsfrihet. Problemet i dag er hva vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Ikke så mye vil kritikerne av det moderne hevde, fordi det moderne prosjekt har blitt, for de fleste, en sannhet med stor S. Det er jo tross alt dette prosjektet de aller fleste argumentene vi leser og hører, hviler på. Vi kan altså kommunisere og debattere til fanden tar oss, men det hjelper ikke så mye hvis vi sitter fast i en bestemt og fundamental virkelighetsforståelse vi ikke klarer å se utenifra.
Med en fast tro på den såkalte rasjonelle kommunikasjon med det moderne prosjekt som norm, blir det uunngåelig at det beste og mest overbevisende argumentet blir det avgjørende, og dermed ikke det som nødvendigvis og fundamentalt sett er det riktige.
SAMME MÅL, ULIKE STRATEGIER
Jeg tror faktisk at modernister og kritikerne av modernismen har samme målsetting – å skape en fordomsfri og åpen dialog. For å oppnå dette ønsker Habermas på sin side, for det første og paradoksalt nok, å sette rammer som dialogen bør holde seg innenfor, samtidig som han har en klar strategi som sier at vi trenger mer debatt. Kritikerne er kritisk til rammene og ønsker videre å oppfordre til at vi bør lære oss å lytte mer, fremfor å føre stadig mer debatt.
Det kritikerne av det moderne således forfekter at vi trenger i vårt vestlige samfunn, er å lære oss å lytte aktivt og engasjert. For å få til det må vi begynne med fundamentale endringer i skolesystemet der vi må bevege oss bort fra selektiv lytting etter de riktige svarene, til åpen lytting som vektlegger undring og oppsøkende læring. All faktainnlæring med påfølgende opplæring i «for og i mot-argumentasjon» lærer oss å posisjonere oss og å forsvare vårt eget syn fremfor å stille oss åpne, lyttende, undrende. Det er en rigid og treg prosess. Vi stenger fremfor å åpne – ikke rart vi stamper i evigvarende problemstillinger i vårt samfunn. Vi lærer å tenke på en måte som fører til at vi alle er opprettholdere av den kunstige rammen vår dialog foregår innenfor. Debattkulturen vi alle deltar i, opprettholder samfunnet og problemene, vi står fast! Vi klarer ikke å utvide perspektivene.
UVITENHET ER EN KILDE TIL VISDOM
Vi må huske på at uvitenhet er en kilde til visdom. Når vi lytter kan vi klare å utvide våre perspektiver. Vi kan utvikle den doble hermeneutiske evnen til å se oss selv og vår virkelighet utenifra. Ved å lytte følger ydmykhet og det er med ydmykheten at kritikerne av det moderne mener vi kan nå frem til vårt felles ønskede mål – en dialog som er åpen, oppriktig, lærerik, ærlig og ikke minst fordomsfri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar