I dag legger myndighetene opp til en utvikling som innebærer en bevegelse fra et industrisamfunn til et såkalt kunnskapssamfunn. Statsminister Erna Solberg hevdet på Høyres sentralstyre i 2015: «Kunnskap er den nye oljen». Fra å være en oljenasjon (industrinasjon) skal Norge (og alle andre land) bli en kunnskaps-nasjon. Det store, og fremdeles ubesvarte, spørsmålet er: Hva er et kunnskapssamfunn?
Noe klart bilde av hva et kunnskapssamfunn faktisk er, skal man måtte lete lenge etter. Det står da også i planer for både skole, utdanning og forskning at: «Sentrale trekk ved samfunnsutviklingen som legges til grunn (for utvikling av skolesystemet) er omskiftelighet, usikkerhet, kompleksitet og tvetydighet.»1 og at: «kunnskapssamfunnet stiller større krav til kompetanse enn noen gang før, og at utdanningssystemet utdanner barn og unge for framtidens arbeidsmarked, og til jobber som ennå ikke finnes.»2
Det blir slått fast at man trenger mye kompetanse, men kompetanse til hva forblir uklart. Tilsynelatende er alt som angår fremtiden usikkert og tvetydig. Men en ting ligger likevel fast; ny teknologi kommer til.
Utover det ubesvarte spørsmålet om hva fremtidige generasjoner faktisk skal drive med, drøftet i artikkelen: "Ny teknologi" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/ny-teknologi.html så er situasjonen i dag slik at det er ytterligere fire høyst uavklarte aspekter ved innføring av ny teknologi som er enda mer foruroligende. De fire aspektene angår fremmedgjøring, svekket menneskeverd, psykososiale endringer og det biologiske menneskets fortsatte eksistens – intet mindre.
Fremmedgjøring
I løpet av hele vår industrielle tidsalder har det fra ulike hold blitt påpekt og advart mot at maskiner virker fremmedgjørende. Bevissthet omkring fremmedgjøring er med andre ord ikke nytt av tiden, men en tilstand som det har blitt varslet om i lang tid, i alle fall i to hundre år. Varslingen synes fullstendig å ha falt på stengrunn, utviklingen har gått sin gang, og i dag synes problemet med fremmedgjøring å nå helt nye dimensjoner.
Det går fint an å oppfatte øket fremmedgjøring som en konsekvens av en samfunnsprosess som har strukket seg over hundrevis av år. Det er en treg prosess, og det er nettopp denne langtrukkenheten som gjør det hele så vanskelig å gripe fatt i – ja for mange ganske enkelt lett å overse fullstendig. Stadig økende fremmedgjøring fremstår aldri som noe akutt problem, men som en gradvis utvikling det nesten ikke er mulig å legge merke til. Utviklingen går sakte men sikkert i en klar og entydig retning, akkurat så sakte at nye generasjoner ikke er seg bevisst det tapet av verdier som foregående generasjoner satte pris på hva medmenneskelighet, nærhet og solidaritet angår. Det vil for eksempel, selvfølgelig, føles mer naturlig for en ung person som har vokst opp med mobilen i håndflaten å akseptere at en virtuell klem er godt nok, man kjenner knapt til noe annet.
For noen av oss blir fremmedgjøringen (svak relasjon mellom mennesker) også skremmende tydelig når det blir klart at maskinene blir veldig smarte. Intelligente maskiner og digitale verktøy som Feide kan løse oss fra omsorgsyrker. Læreren, et viktig menneskelig aspekt innen oppdragelse og utdanning, vil for eksempel bli overflødig fordi det vil bli utviklet algoritmesystemer som med letthet vil kunne lage perfekt tilpassede opplæringsprogrammer til hver og en især og dyrke individets særinteresser, dog altså på bekostning av evnen til å inngå i naturlige mellommenneskelige relasjoner. Eksempelvis hørte vi nylig høre på statskanalen NRK P2 at facebooks algoritmesystem vil vite mer om deg enn din gode venn gjør etter å ha registrert seksti liker-klikk. Maskinen vil vite mer om deg enn kona di gjør etter at du har trykket ca 150 liker-klikk. Maskinen vil vite langt mer om eleven enn noen lærer vil kunne. Hva skal vi da med lærere? Ja, hva skal vi egentlig med venner? Foreldre, for den sakens skyld (mer om dette under)? Det finnes med andre ord mange trekk i tiden som tydeliggjør at fremmedgjøring (svak eller ikke-eksisterende relasjon mennesker i mellom) ganske snart vil nå helt nye dimensjoner.
Min påstand, og som jeg har forsøkt å grunngi i boken «Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen.»3, er at skolen med sitt bestemte materialistiske fokus på hva god kunnskap og tekning er, har formet mennesker inn i et bestemt kapitalistisk industrisamfunn og gradvis ført til stadig mer omfattende fremmedgjøring. Denne ble særlig påtagelig på 70-tallet da en økende grad av miljøvernere begynte å varsle om en skummel fremmedgjøring i forhold til naturen. Den kunnskapen og tenkningen skolen har promotert så lenge skolen har eksistert har med andre ord ført til en for ensidig, materiell utvikling og gir oss blant annet forklaringen på den eskalerende rovdriften vi så tydelig har sett på naturen de siste femti årene. Noen av oss, blant annet professor i filosofi Arne Johan Vetlesen, mener også at denne rovdriften nå har kommet til å angå mennesket, og at disse to ulike formene for rovdrift er to sider av samme sak. Man kan med andre ord sette likhetstegn mellom klimakrisen og de krisene mange unge i dag opplever. Han peker på at vi har med to former for destruktiv atferd å gjøre: samfunnets ødeleggelse av naturen i form av artsutryddelse, overutnyttelse og tømming av ressurser og enkeltindividers praksis med ulike former for selvskading (alt fra rusmisbruk via spiseforstyrrelser til regelrett å kutte seg selv). I begge tilfeller er det snakk om rovdrift, på naturen eller på seg selv. I begge tilfeller handler det om en driv som tilsier at nok aldri er nok, verken på det ene eller det andre området, men der strikken – grensene – alltid skal strekkes litt til, og så litt til. Og han mener videre at det haster med å forstå at ødeleggelsene er to sider av samme sak, samme samfunnsmodell, i samme tidsepoke.4
Svekket menneskeverd
Spørsmålet om menneskeverd angår fremmedgjøring i høyeste grad, og handler i dag spesifikt om en stadig svekket respekt for menneskeverdet i dyp forstand. En skole basert på teknologisk utvikling i grunnleggende forstand, formidler kunnskap og en tenkning som former en type materiell mentalitet som over tid resulterer i en svekket forståelse for menneskeverdet. Mennesket blir i stadig økende grad oppfattet som en maskin, altså et vesen uten sjel og ånd.5 Dette kommer til uttrykk på en rekke ulike måter, blant annet svekket medbestemmelse i et stadig mer byråkratisk, målbart og overnasjonalt samfunn, men mer spesifikt når vi ser på hvordan vi forholder oss til abort og eutanasi6 og det faktum at en type mild form for eugenitikk (rasehygiene) nå har funnet, nok en gang, et betydelig rom i den offentlige samtalen.7 Når det gjelder et stadig mer statistisk og rasjonelt orientert samfunn, beskriver Truls Unholt situasjonen på denne måten: «I en stadig mer rasjonell verden vil handlinger som overskrider lover, regelverk og normer, bli sett på som rene systemfeil, som må rettes opp og administreres, enten med medisinering eller isolering av individet som begikk, eller som ble vurdert å stå i fare for å begå, feilen.»8
Psykososiale og kognitive endringer og utfordringer.
Symptomene på fremmedgjøring og svekket respekt for menneskeverdet er primært psykososiale, altså mentale. Isteden for å ta et oppgjør med årsaker til psykososiale problemer og utfordringer, handler myndighetens håndtering om tilpasning. Dette blir særlig tydelig når vi ser at psykologer og coacher blir stadig mer populære yrkesgrupper i vårt samfunn, og at en såkalt lykke- og motivasjonsindustri har etablert seg i multi-milliard klassen verden over. I skolen skal svak kontakt med lærere og medelever kompenseres med et nytt fag: Livsmestring. 9
Lykke- og motivasjonsindustrien er et ektefødt barn, og en forlengelse, av den tradisjonelle mainstream psykologien. Det kulturelle gjennomslaget til mainstream-psykologi og motivasjonsindustrien skjedde først i USA, og noe senere i andre deler av den vestlige verden. I dag lever vi angivelig i en global terapeutisk kultur der individet et står i fokus. Felles for motivasjonsindustrien og mainstream psykologi er at begge tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet. Begge reduserer menneskelig erfaring til individuelle anliggende. Det legger alt ansvar for mestring på individet.10 Som jeg har vist i boken «Et sekulært samfunn» følger de nye planene for fremtidens skole godt opp en slik utvikling ved å understreke at sosiale og emosjonelle ferdigheter anses som en viktig del av skolens innhold parallelt med øket fokus på betydningen av egenlæring av faglig kompetanse. Kort sagt betyr dette at sosial- og emosjonell kompetanse – kompetanse i å håndtere vanskelige følelser og sosiale utfordringer – ikke er verdier i seg selv, men ferdigheter som må utvikles med spesifikt henblikk på den nye teknologien vi skal innrette våre liv i henhold til. For å prestere i et såkalt kunnskapssamfunn og den kunnskapen som der vil bli avkrevd, vil psyken bli spesielt utfordret. Problemet for myndighetene er ikke at teknologien utfordrer psyken. Problemet er at vår psyke per i dag ikke er godt nok rustet til å takle den nye teknologien. Derfor må psykisk helse, krydret med diagnostisering og medisinering, inn i lærerplanen. Det handler om tilpasning. Samfunnet som sådan er det ikke noe galt med, det er vi mennesker som ikke har den rette psyken. Denne form for «shaming» kan vi observere i en rekke ulike sammenhenger.11
Men på ett punkt når det gjelder ny teknologi, synes også samfunnstrategene å bekymre seg noe, og vi kommer da til den fjerde problemstillingen.12
Det biologiske menneskets fortsatte eksistens.
I desember 2015 skrev Anders Giæver i VG at av alle utfordringer vi står overfor i dag (terror, finans, klima (i dag kan vi føye til virus og krig) så er det teknologien som utgjør den største trusselen. Den største trusselen mot menneskeheten, sier Giæver, er: «først og fremst det «teknogeniske», og vil komme fra den stadig større teknologiske kapasiteten til å tukle med skaperverket.»13 Det handler om problemer som kan oppstå når maskinene blir veldig mye smartere enn oss mennesker. Det handler om intet mindre enn en reell trussel mot menneskets biologiske og autonome egenart.14
Vår tids mest aktuelle spørsmål blir: Hvordan skal man forholde seg til denne trusselen?
Løsningen på det som i dag blir omtalt som menneskehetens største trussel, og som blir fremmet uansett hvor man snur og vender seg, handler om så vidt jeg kan se, hvordan klare å takle utfordringene med å skape lydige og etiske roboter.15
I forlengelsen av dette etiske dilemmaet blir det lagt vekt på å utdanne flest mulig dataeksperter. Dess flere Bill Gates, Steve Jobs, Sergey Brin, Larry Page og Elon Musk vi kan klare å fostre frem, dess bedre sjanser vil vi ha for å sørge for å utvikle etisk forsvarlige roboter. Alle barn og unge skal slippes fri i den digitale verden, bare på den måten kan vi sikre at de beste talentene blir oppdaget.16
Talenter er vel og bra, men er det teknologiske nerder vi ønsker skal utarbeide etiske roboter for oss? Hvor mye sosial og emosjonell intelligens besitter egentlig disse menneskene? No offence. Og hvor mye demokrati blir det ut av et teknokratisk enevelde?
Så vidt jeg kan se er det heller ingen som kobler sammen det, for meg innlysende, at vi antagelig aldri ville stått overfor en teknogenetisk trussel i utgangspunktet hvis samfunnet hadde hatt ett annet sett med verdier, og en mer helhetlig og ekte demokratisk forståelse av kunnskap og tenkning. Slik forstått synes det videre åpenbart for meg at det beste ‘våpenet’ vi har mot en truende kunstig intelligens, er å slutte å dyrke den type intelligens man finner i kunstig intelligens, i skolen. I boken «Et sekulært samfunn» har jeg forsøkt å redegjøre for at kunstig intelligens er nettopp kjennetegnet av en stringent logikk, den samme vi finner i den vitenskapelige metode vi tidlig blir drillet i på skolen, et grep som det i disse dager strammes betydelig inn på, også på barnehagenivå, via blant annet det populære konseptet «å lære å lære».
Den dominerende forståelsen/holdningen, til den største trusselen menneskeheten noensinne har stått overfor kan med andre ord beskrives som en lettvint tilpasningsstrategi i henhold til et stadig mer teknologisert samfunn. Det overordnede argumentet, som selv de mest bekymrede faller for, stammer fra bevissthetsforskningen. Altså:
Selv de mest teknologi-skeptiske rikssynserne i vesten synes å avskrive hele problemstillingen med at «roboter vil kunne ta over verden» når man innser at man høyst sannsynlig aldri vil kunne klare å konstruere en maskin med menneskelig bevissthet.17 Det blir pekt på, både fra teknologivennlig og teknologikritisk hold, at skal man kunne klare å konstruere maskiner med bevissthet så må man vite hva den menneskelige bevisstheten faktisk er. Dette vet man omtrent like lite om i dag som man gjorde for tusen år siden. Sannsynligheten er således svært liten for at roboten noensinne kan bli menneske. Behøver vi da å bekymre oss? Veldig mange svarer altså nei fordi de slår seg til tåls med at vi kan være trygge på at det genuint menneskelige vil bli bevart. Man trekker derfor konklusjonen at mennesket således alltid vil bli sittende i førersetet uansett hvor smarte maskinene blir og man vil evne å skape etiske roboter.
Det man imidlertid fullstendig velger å overse, er at det går fint an å forstå problemet dithen at det dypt bekymringsverdige er ikke hvorvidt robotene kan bli som mennesker, (hadde det enda vært så vel...) men at vi mennesker bøyer av for den maskinelle intelligens og således at menneskets iboende bevissthet, sjel om man vil, helt mister sin betydning. Som jeg grunngir i boken «Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen», så er det nettopp en slik sjelløs, ikke-biologisk type menneske våre pedagogikk- og dannelsesprofessorer – og i den forlengelse våre myndigheter – legger opp til. Det vitenskapsteoretiske tankegodset18 som ligger til grunn for utredningene av den kaskade av skole- og utdanningsplaner (og andre utredningsplaner hva offentlige institusjoner angår) vi i flere tiår har blitt utsatt for, handler om å utrede nye begreper som skal få oss til å forstå forholdet mellom mennesket, natur og maskin på en helt ny måte. Begrepet Kyborg introduseres og blir, kan vi lese, metaforen for det – i beste forstand – symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og maskin.»19 Navnet er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk og organisme, og forener på den måten teknologi og biologi i beskrivelsen av mennesket. Sjefsingeniør i Google, som blant annet Bill Gates beskrevet som verdens fremste futurist, Ray Kurtzweil presiserer i sin bok «Singularity is near» at med fremvekst av kyborgere så vil «Hvordan vi forstår konseptet «menneske» gå utover sitt biologiske opphav.».20 I praksis betyr dette slutten på det biologiske mennesket sin eksistens.
Antagelig er i vi dag like impotente i forhold til spørsmål om vår egen fremtid som kyborgere som vi er i forhold til spørsmål om virus, nedstegning av samfunn, krig, terror og været. Men sannhet i seg selv har stor verdi. Hverken vitenskapen eller Gud setter deg fri. Sannheten setter deg fri.
NOTER
1Stortingsmelding 28 (2015-2016) Fag – Fordypning – Forståelse, side 14
2Ibid, side 15
3Boken kan leses her: http://tideva.blogspot.com/
4Kronikk i avisen Ny Tid, 2015
5For utdypning: http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html
6 Ibid
7Se: Ole Martin Moen; «Bright New World», Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics, April 2016 (Cambridge University Press). I denne fagfellevurderte artikkelen lanserer filosof Moen en idé til et program som han ser for seg kan øke det gjennomsnittlige IQ-nivået i samfunnet og dermed gjøre verden til et bedre sted. Han foreslår å gi kommende mødre penger for å få barn ved hjelp av sæd fra donorer med høy IQ i stedet for med sine ektefeller eller med «vanlige» sæddonorer. Han anslår at tusen dollar per graviditet er en rimelig pris.
Aksel Braannen Sterri; Et «forsvar for moralmedisin» Dagbladet, 13 mars 2015. I Moens transhumanistiske ånd slo Braanen Sterri i denne artikkelen fast at: «Vi må forberede vår moral ved hjelp av gen-seleksjon eller ved hjelp av legemidler.»
Henholdsvis Morgenbladet og Minerva fulgte opp med debatt omkring disse to artiklene om rasehygiene.
8Truls Unholt; «Når menneske og maskin smelter sammen. Transhumanismen, singulariteten og den instrumentelle fornuft.» Vagant 4/2017
9Filosof og psykolog Ole Jacob Madsen er Norges fremste representant for en marginal gren innenfor psykologifaget som heter «Kritisk psykologi. Mer om dette under. Han har nylig, sammen med Gaute Borchmann (forfatter av boken De Digitale Prøvekaninene) utgitt boken «Skolevegringsmysteriet». I en samtale på Verdibørsen, NRK P2 den 5. mars 2022, presiserer Madsen at han ikke har noe tro på et slikt fag som livsmestring. Han begrunner også godt for sin skepsis.
10For utdypning, se: http://ckfadum.blogspot.com/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html
11 Se for eksempel: https://ckfadum.blogspot.com/2018/01/me-too.html?m=0
12 Dog noen noen transhumanistiske teknologientusiaster synes ikke å være bekymret overhode. Sjefsingeniør i Google, Ray Kurzweil, ser det som en fordel om menneskeheten overskrider sitt biologiske opphav ved hjelp av maskiner og gentetisk forskning.
13http://www.vg.no/nyheter/meninger/menneskehetens-fremtid/a/23586842/
14 http://www.independent.co.uk/news/science/stephen-hawking-transcendence-looks-at-the-implications-of-artificial-intelligence-but-are-we-taking-9313474.html
15Flere viser til tre lover som science fiction forfatteren Isaac Asimov formulerte i en science fiction short story «Runaround» i 1942: 1. En robot kan ikke skade et menneske, eller gjennom uvirksomhet, tillate et menneske å komme til skade.2. En robot må adlyde ordre gitt til det av mennesker, unntatt der slike ordre ville være i strid med den første lov.3. En robot må beskytte sin egen eksistens så lenge slik beskyttelse ikke er i strid med første eller andre lov.
16http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-2865728/How-prevent-robot-world-domination-Project-launched-ensure-AI-follow-rules-make-ethical-decisions.html .
17Sist ut var Bjørn Vassnes i Klassekampen 21. juni 2018 der han viser til evolusjonsteoretisk historie. Vi mennesker bærer med oss unike gener, overført fra generasjon til generasjon, som ingen datamaskin/robot vil kunne kopiere. Dermed er vi trygge, synes Vassnes å mene.
18 Som jeg viser i boken «Et sekulært samfunn» så hviler det nye vitenskapsteoretiske tankegodset som i dag dominerer i akademia på en naturvitenskapelig ideologi.
19 Dannelsens Forvandlinger. Red; Rune Slagstad, Ove Korsgaard, Lars Løvlie. Pax Forlag, 2011. Side 351-355.
20Ray Kurzweil i boken “The singularity is near” side 30: “Our civilization will remain human – indeed, in many ways it will be more exemplary of what we regard as human than it is today, although our understanding of the term will move beyond its biological origins.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar