Jeg har lest det meste som står på hjemmesiden deres og jeg
har noen spørsmål og kommentarer jeg håper dere vil forholde dere til, og svare
på.
Først; Hva er forskjellen på å tro på humanismen og å tro på
den liberal-demokratiske styringsformen? Det høres veldig ut som to sider av
nøyaktig samme sak?
Uansett svar, så mener dere at demokrati er
viktig. Og da lurer jeg på hvordan dere for eksempel mener at demokratiet som
styringsform fungerer i Norge. Jeg synes det er rart at HEF, som er så opptatt av demokrati
ikke har noe om demokratiets forutsetninger på sine hjemmesider? Kanskje ønsker
dere ikke, som en livssynsorganisasjon, å uttale dere om politiske
standpunkter. Det forstår jeg. Men man behøver ikke å ta noe politisk
standpunkt hvis man søker å undersøke forutsetningene for hvordan et demokrati
fungerer. Hos dere synes alt å koke ned i å bekjempe religion.
Jeg
oppfatter at samfunnet i dag klart utvikler en trend som tilsier svekket
status for menneskeverdet. Det bekymrer meg.
Jeg oppfatter at der skjer en øket aksept for abort og eutanasi, noe som
for meg begynner å minne om tendenser mot et segregeringssamfunn, der alle som
ikke blir født «normale», eller kan fungere «normalt» på et vis ikke har livets
rett. Jeg bekymrer meg også for at samfunnet stadig blir mer og mer
markedsorientert; ikke bare kjøper og selger vi ting, men vi kan kanskje i dag
snakke om at vi nå også behandler mennesker og kunnskap som vare.
Min bakgrunn er at jeg er lærer, vitenskapsteoretiker, historiker,
globetrotter og mest av alt skribent. Jeg har jobbet lenge med å finne
forklaring og løsning på min bekymring. Og noe av det som har kommet til å
bekymre meg mest, er
hvordan militante, sekulære humanister og dominansen av positivistiske
vitenskapsteoretikere (for meg to sider av samme sak) stadig synes å vinne
terreng. Det er ikke helt urimelig å trekke paralleller mellom
materialistisk/mekanisk tenkning og et materialistisk/mekanisk samfunn, tenker
jeg. Vi trenger humanistiske verdier og positivistisk vitenskap, men ikke bare
det!, tenker jeg.
Jeg
er redd mange som tilhører det strengt sekulære miljøet anser seg selv som
objektive men er, etter min forstand, like mye fanatikere som andre kan være
det. Troen på objektivitet gjennom den vitenskapelige metode sporer ikke noe
mindre til fanatisme enn det troen på en gud, for eksempel kan gjøre. I begge
tilfeller kan vi av og til snakke om ideologiske ekstremister. Humanistene sier
de tror på mennesket, men egentlig er det vel vitenskapen og den rasjonelle
tanke de tror på? Og troen på den objektive vitenskapelige metode – troen på
objektivitet, kan vel være like deterministisk som troen på Gud?
Hvorfor avskrive det ene eller det andre? De gudstroende
avskriver sågar som regel ikke vitenskapen. De anser den som regel som et
nyttig verktøy. Men Humanister avskriver åndelighet fullstendig. Dere sier at
mange humanister erkjenner at man ikke kan vite, men er likevel overbevist om
at gud, eller en åndelig dimensjon ikke finnes. Hvorfor denne strenge
utelukkingen? Av og til kan det faktisk synes som om den åndelige dimensjonen i
livet, for dere, er roten til alt ondt. Jeg kan forstå at man er kritisk til
organiserte religioner og til mennesker som legger alt ansvar på en gud, men å
danne et livssyn som konsekvent avviser alt åndelig, aviser tanken på at
mennesket også kanskje kan være et åndelig vesen med sjel, synes for meg å gå
til et annet ekstremt ytterpunkt.? Både total sekularisme og total religiøsitet
synes for meg som anakronismer, tilhørende fortiden da det var mer vanlig å
bekjenne seg til en definert ideologi.
Jeg har også lest en
tekst som uttrykker sterk kritikk at Humanismen. Jeg tenker som så at den
er ekstrem, at mange som bekjenner seg til humanismen vil ta sterk avstand fra
det som står der. Men jeg lurer også på om de samtidig virkelig tar inn over
seg konsekvensene av det livssynet og den virkelighetsforståelsen de velger
seg. Hadde de gjort det, tenkt nøye over konsekvensene av et rent av-åndet og
sekulært menneskesyn, så ville de kanskje valgt annerledes?
Jeg er veldig interessert i deres reaksjon på artikkelen –
hvilke tanker dere gjør dere. Kanskje særlig dette som angår ideen om at
mennesket er en maskin. Jeg klarer ikke helt å gripe dette med at hvis man ikke
tror at mennesket er åndelig, hva er det da egentlig?
Anser man tanker og følelser som nevrologiske koblinger i hjernen, omtrent som
hos en avansert datamaskin?
Jeg har bedt andre kommentere den vedlagte teksten, og noen
av reaksjonene har vært særdeles krasse. I henhold til dem er jeg det mest
umoralske menneske som finnes, selve inkarnasjonen på djevelen som i det hele
tatt kan lese en slik tekst og forholde meg til den. Jeg håper at dere forstår at jeg ikke er ute
etter å såre, eller å henge ut noen, bare forstå! Jeg ser frem til å høre fra
dere.
Vennlig hilsen Camilla Fadum
Hei,
Takk
for mail.
Vi
har mye å gjøre og derfor dessverre ikke tid til å svare på henvendelser som
dette. Flere av spørsmålene dine
faller også godt utenfor hva en livssynsorganisasjon som HEF skal ha meninger
om.
Mvh
Didrik
Søderlind
Interessant artikkel å lese i Vårt Land:
"Transhumanist står bak den første humanetiske privatskolen i Norge."
Se: http://www.vl.no/2.616/humanetikerne-tatt-p%C3%A5-sengen-1.85134
