Jeg har lest mange bøker i mitt liv. Jeg er en lesehest,
eller rettere, var en lesehest. Mine foreldre gav meg mat, kjærlighet og
frihet. Resten regnet de med at jeg kunne ordne opp i selv. Jeg kunne drive med
det jeg selv ville. Så jeg leste bøker, og på skolen drømte jeg meg bort i
timene basert på det jeg hadde lest. Dette kan kanskje forklare hvorfor den
virkelige verdenen alltid har vært en underlig verden for meg. Jeg vokste delvis
opp i en skreven, skjønnlitterær verden. Noen av de viktigste øyeblikkene i
mitt liv er leseopplevelser jeg har hatt.
Det har lenge vært klart for meg at det ikke primært er
bokens litterære kvalitet som har vært avgjørende for meg, men at boken jeg har
lest ble lest til rett tid. Den ultimate definisjonen på en god bok handler
altså, for meg, om møtet mellom boken og leseren, og møtet må skje
til rett tid! Og hvordan finner slike møter sted? Ved ren tilfeldighet. Man kan
ikke på forhånd vite hva som vil gi en god leseropplevelse. Et godt møte
handler om at boken gir en noe man ikke var seg bevisst at man trengte men som,
når man leser, resonnerer dypt i sjelen.
Det finnes vanvittig mange godt skrevne bøker. Jeg har lest
en god del av dem, men bare en håndfull har skilt seg ut – altså de bøkene som
gav dyp gjenklang. Det har vært møter jeg aldri vil glemme. Jeg tenker på
forfatterne av disse bøkene som gode venner, menn og kvinner som jeg alltid vil
være dypt takknemlig overfor og glad i.
Frem til jeg var tredve var jeg en ordentlig lesehest og en
sterk drivkraft var altså søken etter det sterke møtet som inntil da hadde
dukket opp med relativt jevne mellomrom. En god måte å finne litterære perler
på, er med andre ord ved å lese mye. Man kan utholde mye juggel i påvente av å
finne gull når man først har funnet det en gang. Da jeg rundet de tredve
begynte det imidlertid å ane meg at gullgruven antagelig var tom. Det var
sannelig ikke mer gull å finne. Alt jeg leste syntes å være noe jeg hadde lest
før. Dette gav meg et savn, et savn og en sorg i dypeste forstand. Opplevelsen
av at skattekammeret var tømt gav meg en følelse av at noe viktig i mitt liv, for
alltid, hadde gått tapt. Selv etter tyve år kan jeg innimellom føle på sorgen
over at jeg antagelig aldri igjen vil oppleve de store, sjelsettende møtene som
litteraturen en gang gav meg.
Man kan kanskje sammenligne mitt forhold til litteratur med
den første store kjærligheten, som så går tapt. Noe sjelsettende. Noe man kanskje
innerst inne vet at man aldri vil kunne oppleve igjen, men som man likevel
stadig går og søker etter. Jeg personlig søker stadig, gir aldri opp. Selv om
jeg av erfaring vet at de gode leseopplevelsene ikke kan anbefales av andre,
spør jeg stadig om tips fra venner. Anmeldelser leses. Jeg gir bok etter bok en
sjanse. Og gang på gang blir jeg skuffet. Mer i dag enn noen sinne med all den navlebeskuende
skittentøyvasken som blir servert med påfølgende ukelange debatter blant
ekspertene om å få presisert og kartlagt hva som faktisk er sant av all skittentøyvasken
som fremkommer. Som om ikke romantrenden med navlebeskuende forfattere er ille
nok så klarer sannelig ekspertene, etter min mening, å få hevet skjønnlitteraturens
katastrofenivå til defcon en, ved å fortelle meg langt mer om forfatterne enn
jeg noensinne har ønsket å vite – samt selvfølgelig ved å degradere min enkle
og dypt personlige leseopplevelse til en vitenskapelig, og ofte uforståelig,
analyse av verket. Jo mer opphøyd og prestisjepreget det hele blir i
ekspertenes verden, dess mindre meningsbærende blir det sågar for meg.
Det navleskuende og sensasjonspregede litteraturverden som
trer frem i offentligheten plager og bekymrer meg. Jeg lurer på: Leste ingen av
våre forlagssjefer og eksperter ukebladet Hjemmet da de var små? Jeg leste en
drøss med Hjemmet blader. Som barn var jeg moden for navlebeskuende livshistorier
som preget kvinnebladene på 70-tallet, og synes dermed det er en temmelig
barnslig og umoden kultur vi lever i når det er dette fokuset som opptar voksne
mennesker i dag. Merkelig synes jeg også det er i lys av at vi etter sigende skal
være ett av verdens mest utdanna land. For meg er det nesten ikke til å tro, så
jeg tar meg selv i mistenke både forfattere og det etablerte meningskommentariatet
i å selge seg selv og sin kompetanse til det som viser seg å være lett salgbart
i en ekstremt følelsesladet, selvopptatt og sensasjonshungrig kultur. Stusselig
over hele linja. Man skulle jo tro at en kultur ble klokere, modnes med årene. Skal
vi tro mediebildet, og det bør vi vel?, synes det stikk motsatte å skje i vår
kultur.
Jeg kan med andre ord ikke tenke annet enn at noe er
fryktelig galt når alt skjønnlitteraturen handler om er personlig
skittentøyvask av det ene mer dramatiske og sensasjonspregede slaget enn det
andre. Er det ikke voldtekter, så er det incest, rusproblematikk, psykiske
lidelser eller drap. Uten å forringe opplevelsen til de som faktisk har opplevd
dette, så kan trenden mest oppfattes å henvende seg til sjelelige avstumpede
mennesker som må sjokkeres for å oppleve noe som helst. Tanken synes å være at
det må handle om noe oppsiktsvekkende og dramatisk for at følelsene kan settes
i sving. Noe ekstremt må skje for at man i dag skal kunne føle og erfare de
dypereliggende sjelelige opplevelsene. Sjokkstøt må sendes ut for å klare å
vekke noen glimt av ekte og sanne menneskelige eksistensielle væren-spørsmål. Mitt
poeng er selvfølgelig at slik behøver det slettes ikke å være. Å være et menneske
med sjel er det mest naturlige som finnes. Dype sjelelige opplevelser kan dukke
opp fra alt og intet. Selv har jeg hentet dem fra blant annet beskrivelser av
et kunstnersinn, skildringer av frodige landskap, beretninger om en bondes kamp
mot tørke og ikke minst opplevelsen av en forfatters genuine fortellerglede. Jeg
synes ikke moderne forfattere utstråler fortellerglede. Forfatterskoler og
sjangerkrav synes stygt å hemme all litterær spontanitet og nytenkende
kreativitet.
Selv finner jeg de små, navlebeskuende historiene dørgende
kjedelige. Jeg foretrekker, by far, å forsøke å forstå hvordan alle de små
historiene henger sammen. Vi lever i en tid som gjennomgår revolusjonere
endringer. Endringer vi ikke har sett maken til siden siste store revolusjon
som var en gang på 1700 tallet, og som vil endre våre liv på en fundamental
måte. I en slik situasjon skulle man jo egentlig tro at i alle fall noen ville
være interessert i å lese eller skrive bøker, være seg for så vidt skjønnlitterære
eller vitenskapelige, som reflekterer over sammenhenger, for eksempel forholdet
mellom fortid, nåtid og fremtid: Hvor vi som samfunn kommer fra, hvor vi i dag
står og hva det er som kan tenkes å møte oss i fremtiden. Men nei. Tvert om. Jo
mer påtagelige endringene blir, dess mer synes makteliten å presse på oss
stadig mer navlebeskuende fortellinger. Og massene tar imot som gapende, små
gjøkunger.