Norske medier

Hva er det med medienes fascinasjon for USA?

Da jeg hørte at Trump og Clinton var runnerne up for presidentembete stod det videre forløpet i valgkampen tydelig frem for meg. Det hele er forutsigbart. Når jeg de siste månedene har lest avisartikler som roper ut undring og forskrekkelse, føler jeg meg med andre ord som den eneste opplyste personen i hele Norge. Radioen er ikke så mye bedre. De skal ha oss til å forstå, og serverer «Amerikansk historie». Og vi får høre mye om utvandring til Amerika for hundre år siden, og hva slags smeltedigel USA er. Er det virkelig noen i Norge som ikke har lært om dette på skolen? Er mediene rettet mot dagens ungdommer som bare lærer ting de selv velger å google seg frem til på nett? Så de trenger elementær historieundervisning fra media? Eller er de ute etter å legitimere dagens kaos? Det koster må vite å være verdens første multikulturelle stat. 

USA, USA, USA. Jeg synes riktignok at mediene generelt utviser et lavt intellektuelt nivå, men ett sted går grensen for hva jeg synes er et fullstendig uakseptabelt refleksjonsnivå hos mine medmennesker. Og det altså pressens dekning av USA. Selv mistenker jeg hele brudulja for å være en slags mentalt forstyrret gossing over den politiske dekadensen som der utspiller seg – for at vi, på mirakuløst vis, selv skal føle oss klokere og bedre. Alternativt kan dekningen være en speiling av den dekadensen vi ubevisst aner også preger vårt eget land. Et tredje mulig svar jeg kommer opp med, er at det norske folk skal tilpasses USA. Vi får mye informasjon om USA fordi vi rett og slett skal knyttes nærmere til dem, sånn mentalt sett.

Men jeg undret meg over norske mediers fascinasjon over USA lenge før presidentkampanjen. Som om det er det eneste landet egentlig verdt å legge merke til, på godt og vondt, i hele vår vide verden. Dekningen av andre land handler primært om krig, sult, korrupsjon og naturkatastrofer. Det er trist, for det er mange flotte land og folk rundt omkring som vi kunne lært mye av. Hva dagsaktuelle nyheter angår, har jeg i lang tid særlig savnet dekning fra land vi i enda større grad enn USA kan sammenligne oss med; nemlig Canada, New Zealand og Australia. Jeg tenker at disse landene er lik oss på mange måter (all being subordinated to the great U, S of A and all) og går igjennom de samme utfordringene som vi gjør i dag, når vi alle skal omstilles til den nye teknologien, og at ved å se til dem – og hvilke saker de er opptatt av internt – kan bli minnet om at utfordringen vi i dag står overfor er universell og at ikke alle riktig enda har nådd den galskapen som råder i USA. Ved bare å se til USA blir vårt bilde av verden temmelig banalt. Når det gjelder ny teknologi, som er fremtiden, burde det også være en soleklar interesse å se til Kina og Japan – foregangslandene i så henseende – for at vi selv kan begynne å reflektere en smule over hva slags fremtid som venter.

Skjønnlitteratur

Jeg har lest mange bøker i mitt liv. Jeg er en lesehest, eller rettere, var en lesehest. Mine foreldre gav meg mat, kjærlighet og frihet. Resten regnet de med at jeg kunne ordne opp i selv. Jeg kunne drive med det jeg selv ville. Så jeg leste bøker, og på skolen drømte jeg meg bort i timene basert på det jeg hadde lest. Dette kan kanskje forklare hvorfor den virkelige verdenen alltid har vært en underlig verden for meg. Jeg vokste delvis opp i en skreven, skjønnlitterær verden. Noen av de viktigste øyeblikkene i mitt liv er leseopplevelser jeg har hatt. 

Det har lenge vært klart for meg at det ikke primært er bokens litterære kvalitet som har vært avgjørende for meg, men at boken jeg har lest ble lest til rett tid. Den ultimate definisjonen på en god bok handler altså, for meg, om møtet mellom boken og leseren, og møtet må skje til rett tid! Og hvordan finner slike møter sted? Ved ren tilfeldighet. Man kan ikke på forhånd vite hva som vil gi en god leseropplevelse. Et godt møte handler om at boken gir en noe man ikke var seg bevisst at man trengte men som, når man leser, resonnerer dypt i sjelen.

Det finnes vanvittig mange godt skrevne bøker. Jeg har lest en god del av dem, men bare en håndfull har skilt seg ut – altså de bøkene som gav dyp gjenklang. Det har vært møter jeg aldri vil glemme. Jeg tenker på forfatterne av disse bøkene som gode venner, menn og kvinner som jeg alltid vil være dypt takknemlig overfor og glad i.

Frem til jeg var tredve var jeg en ordentlig lesehest og en sterk drivkraft var altså søken etter det sterke møtet som inntil da hadde dukket opp med relativt jevne mellomrom. En god måte å finne litterære perler på, er med andre ord ved å lese mye. Man kan utholde mye juggel i påvente av å finne gull når man først har funnet det en gang. Da jeg rundet de tredve begynte det imidlertid å ane meg at gullgruven antagelig var tom. Det var sannelig ikke mer gull å finne. Alt jeg leste syntes å være noe jeg hadde lest før. Dette gav meg et savn, et savn og en sorg i dypeste forstand. Opplevelsen av at skattekammeret var tømt gav meg en følelse av at noe viktig i mitt liv, for alltid, hadde gått tapt. Selv etter tyve år kan jeg innimellom føle på sorgen over at jeg antagelig aldri igjen vil oppleve de store, sjelsettende møtene som litteraturen en gang gav meg.

Man kan kanskje sammenligne mitt forhold til litteratur med den første store kjærligheten, som så går tapt. Noe sjelsettende. Noe man kanskje innerst inne vet at man aldri vil kunne oppleve igjen, men som man likevel stadig går og søker etter. Jeg personlig søker stadig, gir aldri opp. Selv om jeg av erfaring vet at de gode leseopplevelsene ikke kan anbefales av andre, spør jeg stadig om tips fra venner. Anmeldelser leses. Jeg gir bok etter bok en sjanse. Og gang på gang blir jeg skuffet. Mer i dag enn noen sinne med all den navlebeskuende skittentøyvasken som blir servert med påfølgende ukelange debatter blant ekspertene om å få presisert og kartlagt hva som faktisk er sant av all skittentøyvasken som fremkommer. Som om ikke romantrenden med navlebeskuende forfattere er ille nok så klarer sannelig ekspertene, etter min mening, å få hevet skjønnlitteraturens katastrofenivå til defcon en, ved å fortelle meg langt mer om forfatterne enn jeg noensinne har ønsket å vite – samt selvfølgelig ved å degradere min enkle og dypt personlige leseopplevelse til en vitenskapelig, og ofte uforståelig, analyse av verket. Jo mer opphøyd og prestisjepreget det hele blir i ekspertenes verden, dess mindre meningsbærende blir det sågar for meg.

Det navleskuende og sensasjonspregede litteraturverden som trer frem i offentligheten plager og bekymrer meg. Jeg lurer på: Leste ingen av våre forlagssjefer og eksperter ukebladet Hjemmet da de var små? Jeg leste en drøss med Hjemmet blader. Som barn var jeg moden for navlebeskuende livshistorier som preget kvinnebladene på 70-tallet, og synes dermed det er en temmelig barnslig og umoden kultur vi lever i når det er dette fokuset som opptar voksne mennesker i dag. Merkelig synes jeg også det er i lys av at vi etter sigende skal være ett av verdens mest utdanna land. For meg er det nesten ikke til å tro, så jeg tar meg selv i mistenke både forfattere og det etablerte meningskommentariatet i å selge seg selv og sin kompetanse til det som viser seg å være lett salgbart i en ekstremt følelsesladet, selvopptatt og sensasjonshungrig kultur. Stusselig over hele linja. Man skulle jo tro at en kultur ble klokere, modnes med årene. Skal vi tro mediebildet, og det bør vi vel?, synes det stikk motsatte å skje i vår kultur.

Jeg kan med andre ord ikke tenke annet enn at noe er fryktelig galt når alt skjønnlitteraturen handler om er personlig skittentøyvask av det ene mer dramatiske og sensasjonspregede slaget enn det andre. Er det ikke voldtekter, så er det incest, rusproblematikk, psykiske lidelser eller drap. Uten å forringe opplevelsen til de som faktisk har opplevd dette, så kan trenden mest oppfattes å henvende seg til sjelelige avstumpede mennesker som må sjokkeres for å oppleve noe som helst. Tanken synes å være at det må handle om noe oppsiktsvekkende og dramatisk for at følelsene kan settes i sving. Noe ekstremt må skje for at man i dag skal kunne føle og erfare de dypereliggende sjelelige opplevelsene. Sjokkstøt må sendes ut for å klare å vekke noen glimt av ekte og sanne menneskelige eksistensielle væren-spørsmål. Mitt poeng er selvfølgelig at slik behøver det slettes ikke å være. Å være et menneske med sjel er det mest naturlige som finnes. Dype sjelelige opplevelser kan dukke opp fra alt og intet. Selv har jeg hentet dem fra blant annet beskrivelser av et kunstnersinn, skildringer av frodige landskap, beretninger om en bondes kamp mot tørke og ikke minst opplevelsen av en forfatters genuine fortellerglede. Jeg synes ikke moderne forfattere utstråler fortellerglede. Forfatterskoler og sjangerkrav synes stygt å hemme all litterær spontanitet og nytenkende kreativitet.   

Selv finner jeg de små, navlebeskuende historiene dørgende kjedelige. Jeg foretrekker, by far, å forsøke å forstå hvordan alle de små historiene henger sammen. Vi lever i en tid som gjennomgår revolusjonere endringer. Endringer vi ikke har sett maken til siden siste store revolusjon som var en gang på 1700 tallet, og som vil endre våre liv på en fundamental måte. I en slik situasjon skulle man jo egentlig tro at i alle fall noen ville være interessert i å lese eller skrive bøker, være seg for så vidt skjønnlitterære eller vitenskapelige, som reflekterer over sammenhenger, for eksempel forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid: Hvor vi som samfunn kommer fra, hvor vi i dag står og hva det er som kan tenkes å møte oss i fremtiden. Men nei. Tvert om. Jo mer påtagelige endringene blir, dess mer synes makteliten å presse på oss stadig mer navlebeskuende fortellinger. Og massene tar imot som gapende, små gjøkunger. 

NY TEKNOLOGI

Ny teknologi krever omstilling av oss alle. Når det gjelder ny teknologi i forhold til praktisk arbeid, slik som nye maskiner for mer effektiv produksjon av varer, så er det noe vi er godt vant med. Maskiner har, i hele vår industrielle tidsalder utviklet seg, og med det effektivisert produksjonen. Nye maskiner har i lang tid utfordret jobbene til vanlige mennesker i praktiske yrker, og med jevne mellomrom medført betydelige nedbanninger.

Det oppsiktsvekkende med dagens nye teknologi er imidlertid at maskinene vil være selvdrevne. Det vil si at de vil komme med en innebygd intelligens. Maskiner som vil bli brukt til husbygging, transport, produksjon av varer og lignende vil bli en form for roboter som ikke trenger mennesker i det hele tatt. Internasjonalt, og særlig i Japan og Kina som leder an, ser vi at roboter nå bygger hus, produserer varer på fabrikker og at bilene er sjåførløse. Det som skjer i den fasen vi nå er inne i, er med andre ord at mange yrker rett og slett ikke vil være aktuelt for mennesker å drive med. Mye kan tyde på at neste generasjon ungdommer ikke bør utdanne seg til sjåfører, murere, snekkere, fabrikkarbeidere o.l.

Adskillig mer oppsiktsvekkende er imidlertid dette at ny teknologi også er i ferd med å overta tradisjonelle serviceyrker og omsorgsyrker. I Japan har de robotdrevne hoteller, roboter som holder eldre med selskap på gamlehjemmet og skoler som erstatter lærerne med roboter. Å ta utdanning via nettkurs blir mer og mer vanlig. Dette innebærer en tankegang som tilsier at menneskelige relasjoner, inkludert omsorg, i stor grad gjerne kan erstattes av maskiner. Mye tyder med andre ord på at neste generasjon heller ikke bør utdanne seg innen for eksempel hotellfag, sykepleie og undervisning.

I tillegg hører vi også at intelligente maskiner vil ta over for tradisjonelle høystatusyrker. En intelligent robot vil mye raskere og mer presist kunne stille en medisinsk sykdomsdiagnose og utarbeide et logisk forsvar/saksøking for en som trenger advokathjelp. Mye tyder med andre ord på at også leger og advokater vil kunne erstattes av kunstig intelligens. Dermed synes det ikke nevneverdig fornuftig å anbefale ungdommen en slik karrierevei heller.  

Og endelig: Selv ikke intellektuelle yrker er sikre i forhold til ny teknologi. Allerede skrives avisartikler av maskiner med velutviklet kunstig intelligens. Det kan tilsi at vi i nær fremtid ikke engang trenger forskere, forfattere og journalister.

Vi hører så mye om endring og omstilling i alle mulige sammenhenger i dag. Kunstig intelligens blir radig mer intelligent, ikke minst takket være all infoen vi alle legger igjen hver gang vi logger oss på. Ekspertene forteller oss at i dag bruker maskinene to år på å fordoble kunnskapsbasen. I år 2020 vil maskinene bruke 72 timer. Det snakkes med andre ord om en eksponentiell utvikling..

Kanskje det er på tide at vi begynner å spørre: Hva er det vi omstiller oss til? Hva skal neste generasjon egentlig drive med? 

Hvem bestemmer innholdet i FREMTIDENS SKOLE?

Hva er Ludvigsen-utvalget?

Ludvigsen-utvalget ble oppnevnt av regjeringen Stoltenberg II i juni 2013, med mandat til å vurdere innholdet i grunnopplæringen opp mot krav til kompetanse i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv.
3. september 2014 la utvalgsleder, professor Sten Ludvigsen, fram delutredningen NOU 2014:7 Elevenes læring i fremtidens skole. Denne rapporten er kunnskapsgrunnlaget for hovedutredningen som ble overlevert statsråden 15. juni 2015.

Stortingsmeldingen (Meld.St.28) Fag-Fordypning-Forståelsen er en fornyelse av Kunnskapsløftet og bygger på anbefalinger gitt av overnevnte rapporter. Stortingsmeldingen var en tilråding fra Kunnskapsdepartementet 15. april 2016 og ble godkjent av statsråd samme dag (Regjeringen Solberg).

PS: den oppmerksomme leser vil ha notert seg at Ludvigsen-utvalgets arbeid blir varmt omfavnet av både Høyre- og Venstresiden i norsk politikk.   

Ludvigsen-utvalgets medlemmer:

Sten Ludvigsen: (leder) Professor ved UiO, med læring og teknologi som sitt spesialfelt. Han har skrevet artikler og bøker med titler som: “Exploring the Material Conditions of Learning: The Computer Supported Collaborative Learning”, “Learning with Computer Tools and Environments: A Sociocultural Perspective“, “Computer-Supported Collaborative Learning: Basic Concepts, Multiple Perspectives, and Emerging Trends”, “The historical and situated nature design experiments - Implications for data analysis.” og “Technology Enhanced Learning: Principles and Products”.  

Daniel Sundberg: Forsker og lærer ved Linnéuniversitetet i Sverige og ‘Regional manager of consulting’ hos ABA Technology, Inc der han gir råd om atferd. Vi kan lese: Dr. Daniel B. Sundberg is a behavior analyst dedicated to creating meaningful change for individuals and organizations using the science of human behavior. From small businesses to Fortune 500 companies, he sheds light on the question: “why do people behave as they do?” and then finds solutions that work.

Jens Rasmussen: Professor ved Institutt for Uddannelse og Pædagogik (DPU), Aarhus Universitet. Rasmussen har vært, og er, en sentral drivkraft bak reformene i dansk skolesystem. http://www.thomasaastruproemer.dk/kritik-af-jens-rasmussens-undersoegelse-af-laereruddannelsen.html . Jeg synes også man godt kan legge merke til, på tross av en noe spekulativ vinkling, at det finnes en annen professor tilknyttet Universitetet i Aarhus med navn Jens Rasmussen, denne med tilhørighet til Technical University of Denmark. (far og sønn?) Denne professor Jens Rasmussen nummer to har skrevet bøker med titler som: Cognitive Systems Engineering og Information processing and human-machine interaction: an approach to cognitive engineering. Titler som gir sterke assosiasjoner både til Ludvigsens bøker og Sundbergs konsulentjobb.

Eli Gundersen: Cand. Polit. med hovedfag i pedagogikk fra Universitetet i Oslo. Hun er skolesjef i Stavanger kommune og innehaver og daglig leder av Eg - Kompetanse AS, registret under fanen: Bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning. Søker man på EG kommer det frem at: EGs posisjonerer seg som en av Skandinavias ledende IT-tjenestebedrifter bygger på grundig innsikt i bransjen og solid IT-kompetanse. Gundersen er også styremedlem i konsulentfirmaet Miljeteig Olje & Gass AS.

Tormod Korpås: Rektor ved St. Olav videregående skole i Sarpsborg. Han har lang erfaring som lærer og skoleleder i videregående skole. Med bakgrunn fra ressursgeografi og samfunnsgeografi er han spesielt opptatt av skoleledelse og skoleutvikling i et samfunnsperspektiv. Han har vært hovedtillitsvalgt i Østfold fylkeskommune og har holdt flere foredrag om skole- og arbeidsliv. Søk på nett gir ingen tilleggsinfo.

Kjersti Kleven: Medeier og styreleder i skipsbyggingskonsernet Kleven. Hun har bred erfaring fra næringslivet, blant annet som styreleder i Norsk Industri og Rolls-Royce Marine AS. Gjennom disse foraene er hun engasjert i næringslivets kompetansebehov og næringslivet som læringsarena. Hun er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo. Ved siden av en rekke styreverv shipping og industri kommer det frem at hun har vært styremedlem i Telenor samt Styre leder for Nordvest Data Kompetanse AS – en Konsulentvirksomhet tilknyttet informasjonsteknologi

Mari Rege: Professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger og ESOP ved Universitetet i Oslo. Hun har doktorgrad i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo, og hun arbeider innenfor fagfeltene arbeidsmarkedsøkonomi, utdanningsøkonomi og adferdsøkonomi. I et intervju med Stavanger Aftenblad og i Dagsavisen sier hun: «Start læringen i barnehagen».

Sigve Indregard: Journalist og debattansvarlig i Morgenbladet. Han har skrevet om og arbeidet med utdanningsspørsmål som leder av Elevorganisasjonen, og som elev- og lærlingombud i Oslo kommune. Sigve Indregard driver også opprettet bedriften Tenketanks. Selskapet ble opprettet i 2006 og er registrert under bransjen IT-konsulent.  

Helge Øye: Prosjektleder for Musikkregionen Gjøvik. Han er faglærer i musikk, med master i musikkpedagogikk fra Norges Musikkhøgskole. Har arbeidet i kultursektoren, de senere årene i Oppland fylkeskommune. Søk gir ikke ytterligere info.

Sunniva Rose: Doktorgradsstipendiat i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo. Hun er opptatt av forskningsformidling og har en egen blogg. Hun har holdt en rekke populærvitenskapelige foredrag, er stadig å høre på Abels Tårn på P2.

Bushra Ishaq: Utdannet lege og har bakgrunn innen medisinsk forskning fra Universitet i Oslo. Hun har en rekke verv med et engasjement for dialog mellom ulike religioner og kulturer. Hun har vært en stemme til forsvar for en flerkulturell og fler-religiøs identitet med primær forankring i norsk kultur og språk.

Konklusjon: Et utvalg som levner svært lite håp for en feminin, åndelig og teknologi-skeptisk liten lærer som meg. Jeg synes rett og slett at slike mennesker ikke burde ha noe nevneverdig å si når det gjelder skole i det hele tatt. 

Et synspunkt som selvfølgelig også bygger på at jeg har studert rapporter og stortingsmelding nøye. Teknologiske ferdigheter står i høysete og kunnskapsparadigme som blir presentert, gjenspeiler det. Vi kan lese mange store ord om dybdeforståelse og demokrati - mange store ord, og fryktelig lite (ingenting) som forvarer eller begrunner disse.



NOTE: For to uker siden ba jeg kunnskapsdepartementet om å verifisere mine opplysninger om Lundberg og Rasmussen, men jeg har fremdeles ikke hørt noe.

I dag, nesten tre uker etter henvendelsen til kunnskapsdep. om verifisering, fikk jeg svar:  

Hei

Viser til e-post datert 6.desember.

Vi sitter dessverre ikke på disse opplysningene. Anbefaler at du sender en henvendelse direkte til Jens Rasmussen og Daniel Sundberg, evt til deres arbeidssted.

Lykke til.

Mvh

Helle Jensen

Jeg svarte:

Hei, takk for svar. Et svar som jeg må si overrasker stort. Har kunnskapsdep virkelig ikke oversikt over virke til dem som blir satt til å utforme morgendagens skole? Skremmende. 

Mvh Camilla Fadum