En vitenskapsteoretisk kommentar til Erling Sandmos bok «Tid for historie»
Universitetsforlaget, 2015
Professor Erling Sandmo, en av
Norges mest fremtredende historikere, har skrevet en bok om hva historie er. Når Erling Sandmo
snakker, så lytter vi. Han har rollen som nytenkeren som klarer å sette ord på nye tendenser i historiefaget.
For å kunne være nytenker må man ha
god evne til skaffe seg oversikt. Man må ha tanker om hvordan delene passer inn
i helheten. Innenfor en akademisk disiplin betyr dette å ha god kunnskap og
innsikt i teori og metode (metodologi). Innen faget regnes det ikke som særlig
viktig å gå i dybden i disse spørsmålene i den forstand at svært få driver noe
særlig med det. Sandmo er imidlertid nettopp en av de få historikerne som har
befattet seg med, og engasjert seg i, metodologiske spørsmål gjennom sin
karriere. Han er det som kalles en historiefilosof.
Min egen interesse og engasjement
for først historie og så metodologi, gav seg selv da jeg som desillusjonert
lærer fant veien til Historisk Institutt for å finne ut av hvorfor ting er som
de er. Jeg var veldig motivert for å forstå vårt samfunn, og startet tre års
intense studier med å lese utrolig mange historiebøker. Ganske raskt ble det
imidlertid, og dessverre, klart for meg at det som stod i historiebøkene ikke
kunne fortelle meg så mye, i det jeg erfarte at jeg ikke fikk noen ren objektiv
og nøytral beskrivelse av et fortidig samfunn. Det jeg med mitt spesifikke (historiografiske)
blikk leste var, mer enn noe, at historikerens subjektive og politiske røst
farget innholdet i stor grad. Dessuten; hvordan kunne jeg vite hvem som snakket
sant når historikere sa vidt forskjellige ting om nøyaktig samme tema? Jeg var like
langt i å forstå hvorfor ting er som de er. For meg var det som å lese politikk
på avansert nivå.
Derfor beveget jeg meg da også
raskt over på vitenskapsteorien, og endte opp med å skrive om metoder og
teorier. Et arbeide jeg i utvidet forstand har fortsatt med til denne dag.
Et arbeide som i stor grad også har innebåret å søke og forstå andre kulturer
og virkelighetsforståelser. Særlig nytte har jeg hatt av å fordype meg i
kinesisk filosofihistorie. De tilbyr et alternativt filosofisk perspektiv, et alternativ som jeg lenge hadde etterlyst hjemme, men som jeg inntil da
ikke hadde klart å oppdrive noe informasjon om. Et verdifullt alternativ fordi
det gir en alternativ forståelse av menneske og samfunn. I år 2000 var utvalget
svært tynt i norske bokhandlere og biblioteker når det gjaldt annen type
tenkning og filosofi enn den vestlige, og bøker som behandlet det å sammenligne
ulike livssyn og virkelighetsforståelser var totalt fraværende. (bøkene jeg
hadde glede av fant jeg hos bokhandlere i Beijing, Shanghai og Hong Kong)
Situasjonen er ikke særlig bedre i dag, så det er klart at min glede og
forventning var stor når jeg fikk høre at Sandmo hadde vunnet
universitetsforlagets pris for beste faglitterære prosjektidé som tilsa at vår hjemlige og europeiske
historieskrivning skulle fremstilles på bakgrunn av det globale og ses i
sammenheng med kinesisk og islamsk historiografi. En bok nøyaktig innenfor min egen
interessesfære.
Det er et omfattende og vanskelig
tema Sandmo har tatt for seg. Å skrive historiografi (historie om historie)
krever at man evner å bevege seg på flere abstraksjonsnivåer. Man må definitivt ha
evnen til å tenke mer enn to tanker i hodet på en gang. Sandmo beveger seg i
tillegg gjennom alle våre definerte historiske epoker; det tilsier en enorm kunnskapsmengde og et enormt
utsyn. Det er imponerende, og det hele blir faktisk enda mer imponerende når
temaet i tillegg er Sannhet. Mon tro om han riktig innså omfanget selv ved
innledende prosjektbeskrivelse. Resultatet ble i alle fall, dessverre, at det
forestilte globalt-komparative perspektivet kun blir behandlet svært kort og
overfladisk.
Jeg har lest boken med stor
interesse. Jeg ser flere ansporinger til brodd mot tradisjonell
historieskriving. Jeg ser også en stor optimisme hos Sandmo, en type
fremskrittstro på historiefagets vegne. Det er i dette krysspunktet mellom
kritikk og fremskrittstro at jeg vil rette mitt fokus. Det betyr at jeg i det
følgende vil rette fokus mot historiefagets abstrakt-teoretiske nivå. Det kan
kanskje synes urettferdig at jeg dermed vil overse veldig mye av
det som faktisk står i boken og som har vært en fryd å lese. Min utgave er fylt
av begeistrede; Fint! hehe J.
Bra! Vakkert! i margen. Alt det vil ikke bli omtalt her. Jeg er opptatt av
historiefagets (og vitenskapens) abstrakt-teoretiske nivå, og Sandmo – ære være
ham! – legger ut flotte føringer som motiverer til utdypning av dette viktige
temaet. Særlig viktig fordi det er et altomfattende tema. Altomfattende da det abstrakt-teoretiske
nivået ikke bare angår historiefaget men all vitenskap, ja sågar hele
samfunnet.
Tittelen på Sandmos bok «Tid for
Historie» indikerer, blant annet, et budskap om at historie er viktig i dag.
Intuitivt forstår mange at historie er viktig; vi må vite hvor vi kommer fra
for å vite hvor vi går. Når vi like fullt og stadig får høre i media at historiefaget
(og den humanistiske vitenskapen generelt) erfarer krise, og således ser seg
nødt til å gå ut å legitimere og å forklare sin aktivitet, må man spørre seg;
Hvorfor har historie (og humaniora for øvrig) havnet i en slik situasjon? Et
komplisert og til dels ubehagelig spørsmål, og som etter min forstand ikke kan
besvares uten at man tar stilling til vitenskapens abstrakt-teoretiske nivå.
Sandmo gir i sin bok antydninger
til svar, svar som for øvrig kan kobles til rapporten «Hva skal vi med
Humaniora?» som ble utgitt i fjor, og som Sandmo var medforfatter av. Jeg vil
derfor avslutningsvis koble historiefagets abstrakt-teoretiske nivå til
debatten om hva historie og humaniora skal være godt for i samfunnet.
Konkret og abstrakt teori
Tema, kilder, metoder og teorier.
Dette er historiefagets grunnleggende bestanddeler. Sandmo går mer eller mindre
systematisk til verks for å vise oss hvordan disse fire elementene har preget
den vestlige historieskrivingen helt siden Herodot (ca 484-425 f.kr.) og frem
til i dag.
Av de fire nevnte elementene
skiller teori seg ut. Mens tema, kilder og metoder er noe konkret, har
spørsmålet om teori (minst) to aspekter; et konkret og et abstrakt. Det er
interessant at det tydelig kommer frem i Sandmos bok at historieskrivingen
hadde en relativt beskjeden utvikling på det konkrete frem til Leopold von
Ranke (1795–1886), mens teori på abstrakt nivå gjennomgikk fundamentale
endringer. Etter Ranke kan man påpeke at det motsatte er tilfelle; utviklingen
av det konkrete eksploderte, mens utviklingen av det teoretisk abstrakte kan
synes å ha stagnert.
Frem til Ranke var det med andre
ord ikke vesentlige endringer i sikte når det gjaldt det konkrete som angår
tema, kilder og metode. Ved siden av en vektlegging av å berette
krigshendelser, handlet det i stor grad om å få formidlet heltehistorier samt
moral og/eller politiske argumenter til leseren gjerne finansiert av en eller
annen fyrste som kanskje også søkte å få hevet sin prestige. Historiefortellingen
var (er fremdeles) episk; det vil si en sammenhengende beretning om ett (stort)
forløp.
Når det gjelder forholdet til
abstrakt teori får vi i boken fint forklart at der har skjedd en stor endring.
Det viktige å forstå her, og som Sandmo er inne på flere ganger, er at
historieskrivingen, særlig etter Aurelius Augustin (354-430, bedre kjent i
ettertid som Sankt Augustin, en av de helt sentrale kristne teologene), har
hatt to nivåer. Augustin skilte mellom den verdslige staten og den guddommelige
staten. Dette skillet vedvarte gjennom middelalderen og kom særlig til uttrykk
gjennom et livssyn som tilsa at historien (mennesket) klart gikk mot ett mål;
det guddommelige. Denne nivåinndelingen kan tenkes å ha en relasjon med den
andre store og viktige erkjennelsen Augustin gjorde; han hevdet også at
mennesket blir formet av sin egen tid. En ide om noe overordnet guddommelig kan
tenkes å gi øket forståelse for at det verdslige er forgjengelig og
foranderlig. Videre; det guddommelige nivået tilsa et livssyn preget av en klar
begynnelse og slutt for menneskeheten. Dommedag stod sentralt. Et viktig
spørsmål for historikeren ble derfor: Hvor langt har vi kommet i utviklingen? (les;
hvor lenge har vi igjen) Således begynte man å se menneskets historie i stadier
(periodisering) og i henhold til en klar lineær tidsforståelse. Både
periodisering og den lineære tankegangen har bestått, men ideen om dommedag
skulle opphøre.
Med Reformasjonen fikk
nivåinndelingen med andre ord et annet uttrykk. Sandmo skriver: «Med
reformasjonen brøt den kristne enheten sammen: Kirken ble delt i to retninger,
som begge beskyldte hverandre for vranglære. Hvordan kunne tiden da fortsette?
Måtte ikke den kristne historien nødvendigvis ende når kristendommen selv brøt
sammen? Det at tiden likevel fortsatte å vare (..), fikk den til å åpne seg:
Hvis hele det kristne verdensbildet kunne sprekke uten at tiden tok slutt, var
alt mulig, og man måtte kunne tenke seg at fremtiden ville bli helt annerledes
enn det man hadde opplevd før. Og videre; hvis man kunne tenke seg en annen
fremtid, var man ute av den statiske
tiden (min utheving) og dermed måtte man erkjenne at også ens egen tid var
helt annerledes enn fortiden. Politikken og historien blir til samtidig.» (s.
88)
Vi ser at den tradisjonelle
nivåinndelingen i historiefaget mellom det verdslige og det guddommelig
opphørte, men vi fikk en ny nivåinndeling; et skille mellom antikvariatene og
historikerne som senere skulle bli til skillet mellom henholdsvis
hverdagshistorikerne og historiefilosofene.
Sandmo påpeker altså at et sentralt
mentalitetsskifte fant sted med Reformasjonen. Nemlig; Hvis hele det kristne
verdensbildet kunne sprekke uten at tiden tok slutt, var alt mulig. Sandmo sier
at ideen om historiens ende opphører, og at tiden nå åpnet seg i en
uendelighet. Istedenfor å ha ideen om dommedag hengende over hodet, åpnet
fremtiden seg som noe uendelig. Kanskje vi ikke går mot dommedag? Kanskje
menneskeheten tvert om stadig går henimot øket opplysthet, hevet bevissthet –
og med det – et tilnærmet jordisk paradis? Troen på fremtid og fremskritt ble
etablert. Dette gav videre, ifølge Sandmo, menneskene en enda større evne til å
erkjenne sin egen forskjellighet fra andre tider. Sandmo forteller oss at vi
beveger oss fra en lukket og statisk verdensanskuelse til en åpen og dynamisk
verdensanskuelse. Og inn kommer Ranke og vitenskapen.
Vitenskapen vinner frem
Det er med Ranke at
historieskriving etablerer seg som en vitenskapelig disiplin. Det er fra nå av
vi ser en stadig utvikling angående kilder og metode, men også tema i økende
grad. Wie es eigentlich gewesen!? Hvordan var det egentlig? Spørsmålet runget gjennom vestlige historiekorridorer, og
man trodde lenge at det var fullt mulig å svare. Antikvariatene (de mistrøstige
faktainnsamlerne) gikk fra sin underdanige rolle til å bli historiefagets
helter. Samtidig var det klart at historieskrivingen opererte med to nivåer som
før. Den gamle nivåinndelingen mellom det verdslige og det guddommelige hadde riktignok
opphørt, men blitt erstattet av to nivåinndelte skoler som står fremdeles; hverdagshistorikere
og historiefilosofene.
Hverdagsfilosofene er de som samler
inn fakta. På 1950 og 60 tallet eksploderte tilfanget av kilder, metoder og
teorier på det konkrete nivå. Vi hører om Sosialhistoriens, marxismens,
mentalitets- og kvinnehistoriens inntog. Nye temaer gir blikk mot nye kilder,
metoder og teorier. Arkitektur og kunst blir kilder, metoder hentes inn fra
andre fagfelt som for eksempel antropologi og litteratur. Vi får strukturalisme
og poststrukturalisme. Etter hvert behandlet element konkluderer Sandmo med at
alt sammen, i større eller mindre grad, bidrar til erkjennelsen om hvor
vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens (og samtidens for den sakens skyld) samfunn.
Alt dette nye har resultert i,
enten man liker det eller ei, en pragmatisk metodologisk situasjon og som
Sandmo i sin bok forsvarer. Pragmatisme er et vitenskapssyn uten en fast
metodologisk posisjon; man velger seg isteden innfallsvinkel og metode etter
forskningsobjektets særpreg. Det finnes motstand hos en del historikere (og
andre) til å la seg innlemme i en slik pragmatisk overbygning; de frykter at
forskning samlet sett kan resultere i utstrakt relativisme – at alt blir like
gyldig. Om dette går stadig vitenskapsdebatten, noe jeg skal komme tilbake på.
Først; hvem og hva er det som setter agendaene? Med andre ord: Hvem og/eller hva er det som
bestemmer forskningsobjektet? (Forskningsobjekt er det tema som velges ut som mest interessant å forske på.)
Historiefilosofer og lovmessigheter
Hvem og/eller hva bestemmer hvilke
forskningsobjekt som er det interessante og viktige? Historiefilosofenes rolle
får her særlig betydning med sitt fokus på, og kunnskap om, metodologi. Hvem er
så historiefilosofene og hva styrer deres fortellinger? Sandmo skriver:
«Allerede i Rankes egen tid var både hverdagshistorikere og historiefilosofer
opptatt av å føye historie inn som del av en felles vitenskap. Med grunnlag i
sikker kunnskap om fortiden skulle man kunne utlede dens mening og retning, og
hvilke allmenne lover som styrte den. Felles for de aller fleste som var
opptatt av slike lovmessigheter, var at de så utviklingen som fremskritt –
enten som en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig
selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige
sivilisasjonen, eller som materiell vekst.» (s. 135)
Det er ikke mange ordene som blir
viet lovmessighetene. Det er tvert om svært få ord om svært store ting.
Lovmessighetene som beskrives over kan nemlig sies å gjelde all forskning, ja
sågar for hele det vestlige samfunn. Nevnte lovmessigheter kan sies å utgjøre
intet mindre enn selve rammen for det vestlige samfunn, det såkalte Moderne
Prosjekt. Herunder faller altså vårt styringssett; Parlamentarismen og
kapitalismen samt en indikasjon på et metafysisk holdepunkt – hvilket i dette
tilfelle knyttes til Hegels ide om en ‘fornuftens ånd’ i vitenskapens navn.
Fornuft i vitenskapens ånd handler om den vitenskapelige metode spesielt og
hvordan vi tenker generelt. Innunder disse lovmessigheten finnes tilsynelatende
en uendelig mengde med forskningsobjekter; hva er det det ikke forskes på og
snakkes om i dag i vårt samfunn?. Men som ordet ‘lovmessigheter’ tilsier så
legger de altså til grunn noen fundamentale rammer vi skal holde oss innenfor.
Den rammen som legger den mest avgjørende begrensningen på oss, er hvordan vi
fra tidlig av blir opplært til å tenke. Allerede i barnehagen begynner drillingen i den vitenskapelige metode – en tenkning som for det første har det
i seg å skape hierarkier, og som for det andre bidrar sterkt til å opprettholde
rigide motsetninger som preger det aller meste av hvordan vi kollektivt
kommuniserer i vårt vestlige samfunn. Hvordan vi tenker har med andre ord stor betydning
for hvordan vi oppfatter og behandler kunnskapen rundt oss. Det handler om
betydningen vi har gitt den vitenskapelige, rasjonelle metode som en
problemløsningsstrategi i vårt samfunn. (for utdypning se: http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html
)
Disse lovmessighetene er ytterst
omfattende og abstrakte. Jeg tror derfor det vil være nyttig å merke seg at
også det historiefilosofiske nivået i forskningen bør nivå-inndeles i en
konkret og en abstrakt del. De nevnte lovmessighetene utgjør det abstrakte
nivået, mens der på det mer konkrete nivået legges mer håndfaste føringer på
temaer som forskerne skal samle seg om. Det er på dette konkrete nivået forskere og andre meningsbærende stemmer i dag oppholder seg. Det er dette konkrete nivået som ligger til grunn for konsensusen som preger vårt samfunn.
På Rankes tid handlet slike
‘konkrete’ føringer om Det Nasjonale. Da ble hverdagshistorikerne «fortalt» av
historiefilosofene at nasjonsbygging var et viktig tema å skrive om. Sandmo
forteller: «Ved inngangen til 1800-tallet bidro den (historien) til å skape og
bygge opp under nasjonale identiteter og nasjonale fellesskaper, nye Vi, og den
gjorde det som samtidig, moderne vitenskap.» (s. 121)
Sandmo fortsetter med å si at:
«Denne rollen var og er kontroversiell og problematisk; Historiens makt til å
definere og skape fellesskaper er også
makten til å ekskludere grupper og individer fra fellesskapet, tildele
talende og tause roller, stille opp helteskikkelser, ofre og undertrykkere. Det
ligger mye politisk kraft i denne makten. Og
spørsmålet om hvilke fellesskap det er viktig å skape og styrke er akutt viktig
fremdeles (min utheving), når statenes preg av å være nasjonale kan se ut
til å endre seg svært raskt.» (s. 121-122)
Historiefilosofenes rolle er med
andre ord akutt viktig fremdeles. Historiefilosofene har en viktig rolle med å
definere innholdet og retningen på all historieskriving, så å si. Så for oss
abstrakt-teoretisk interesserte blir det selvfølgelig umåtelig interessant å
forsøke og forstå hva historiefilosofene har å fortelle oss i dag.
Sandmo hevder, som vist over, at
man også i dag er opptatt av en stadig korrespondanse mellom hverdagsfilosofer
og historiefilosofer. Hverdagshistorikernes detaljarbeid utgjør grunnen for
videre å kunne utlede mening og retning, og hvilke allmenne lover som styrer.
Man kan imidlertid stusse over hva en slik korrespondanse faktisk innebærer når
Sandmo et annet sted hevder at lovmessighetene som regulerte for tohundre år
siden fremdeles gjør seg gjeldende. Sandmo sier: «Satt på spissen hevder jeg
altså at historieskrivingen var blitt det den er i dag allerede i 1824. Med det
mener jeg selvsagt ikke at det vi gjør nå, er det samme som man gjorde da. (…)
Men jeg mener at de store eksistensielle spørsmålene som binder det faglige
mangfoldet sammen, er gamle.» (s. 215) Man bør altså merke seg at mangt er
endret, bare ikke de eksistensielle lovmessighetene som binder faget (og vitenskapen
og samfunn) sammen. Så mye forskning, men like fullt består altså de
tradisjonelle lovmessighetene. Spørsmålet om hvor de eksistensielle
lovmessighetene kom fra i utgangspunktet, melder seg også. Vitenskapen var
pur-ung. Hvilket grunnlag hadde man egentlig den gang for å formulere dem? Jeg
skal overhode ikke gjøre noe forsøk på å besvare dette siste spørsmålet, men la
de henge i luften som et (betydelig) tankekors.
Det jeg imidlertid vil forsøke å
svare på er hvor historiefilosofene i dag legger sitt fokus. Som vi har sett,
de abstrakte lovmessighetene, de store eksistensielle spørsmålene, består. Men
de mer konkrete og politiske lovmessighetene endrer seg. Det primære fokus i
dag er neppe nasjonalstat og nasjonalromantikk per se, for å si det slik. Hva
er det så? La meg, ad litt omvei, forsøke å forklare.
Å finne biter til det store puslespillet
Sandmo behandler særlig et
utpreget problematisk anliggende som angår all (særlig humanistisk) forskning, nemlig spørsmålet om
Sannhet. Innenfor dette spørsmålet ligger det jeg innledningsvis sa at denne
tekstene skulle handle om; krysspunktet mellom kritikk og fremskrittstro.
Sandmo «kritiserer» tidligere historieskrivere for å ha hatt et navlebeskuende
forhold til sannhet, men ser samtidig optimistisk på fremtiden fordi vi stadig
blir flinkere til å erkjenne hvor vanskelig og komplisert det er å forstå
fortidens (og andre) samfunn. Denne erkjennelsen gir i sin tur en ydmykhet i
forhold til hva vi faktisk kan forstå av oss selv og vår egen tid; hva vi
egentlig er i stand til å forstå overhode. Ser vi på historieskrivingen de
siste to tusen år gjennom Sandmos øyne kan vi med andre ord se en rød tråd som
nettopp tilsier at der alltid har eksistert, og eksisterer fremdeles, et
objektivitetsproblem, men at vi blir stadig flinkere til å erkjenne nettopp
dette problemet. Men vi er ikke riktig der enda..
Sandmo er tydelig på at det ikke
lar seg gjøre å skrive en historie om en objektiv, egentlig virkelighet.
Sannhet er og forblir avhengig av øynene som ser med mindre man forholder seg
til tørre fakta. Sandmos problematisering av objektivitet og sannheter er
kjempeviktig. Men hvor langt er man egentlig i stand til, eller villige til, å
gå inn i erkjennelsen om at sannheten er kontekstavhengig? Vil pragmatismen som
strategi – altså fokus på metodologisk mangfold i vitenskap (og i media for den
sakens skyld) – slik Sandmo foreslår, hjelpe oss med det vanskelige som angår å
klare å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder? Hjelpe oss til å
sprenge de gamle lovmessighetene så å si?
Det er ingen tvil om at historikere (og samfunnsforskere generelt) i dag ikke kan legge til grunn en stor politisk teori i sitt arbeide uten at
‘alle’ nettopp forstår de politiske føringene som ligger til grunn. Umiddelbart
vil andre arbeid dukke opp som belyser samme tema fra en annen politisk
innfallsvinkel. Hva som defineres som viktig å skrive om, har også fått et
adskillig større rom. Nå kan historikere skrive om både følelser,
transseksualitet og matvaner – noe de også gjerne gjør. Den politiske
bevisstgjøringen og tematiske utvidelsen er nettopp det som kan sies å betegne
det dynamiske og det åpne – og det var en praksis som etablerte seg allerede på
50-tallet (som en reaksjon, vil mange mene, på verdenskrigene, og særlig
holocaust) og rent ut sagt eksploderte på 60- og 70-tallet. En del klassiske
skolarer fikk nok en ganske rynket nese, og de intense vitenskapsteoretiske
debattene (‘positivismedebatten’ og ‘debatten om Sannhet’) som har gått siden,
har da også nettopp handlet om subjektivitet/objektivitet og sannhet. Ideen som
Sandmo i dag fremmer med den største selvfølgelighet, den om at
historieskriving har mange fellestrekk med romanskriving, fikk den gamle skole
til å se rødt. Men hva skiller egentlig den moderne Sandmo fra de gamle
skolarene når alt kommer til alt? Man kan kanskje dra på smilebåndet av de
gamle skolarene i dag og deres begrensede utblikk og motstand mot alt det nye
som kom til, men jeg tror bestemt at man skal lete lenge etter en historiker
fra den gamle skole som ville hevde at sitt eget forsknings-arbeide
representerte den fulle og hele Sannhet.
Også de forstod og innså selvfølgelig at deres beretninger kun var bruddstykker
i et større bilde. Men de anså disse bruddstykkene som viktige – og er det ikke
nettopp også det Sandmo med sin bok forsøker å fortelle oss; at historikernes (og forskernes) arbeid er viktig? At man reiser mer, får mer informasjon over internett, at
vitenskapen selv åpner for flere tema og metoder; alt dette gir øket mangfold
og man innser at der kanskje er flere bruddstykker og små historier enn man
noen sinne kunne ha forestilt seg. Et hvert menneske er sågar unikt, må vite.
Men historikerne (vitenskapsfolk for øvrig også) har ikke i dag noen svakere
ide om at deres arbeid ikke er viktig og mener, som sine forgjengere, at deres
tekster skiller seg ut fra alle andre type tekster på grunn av sine grundige
undersøkelser. Mangfold av tema, metoder og teorier tilsier ikke at kravet til
den tradisjonelle etterretteligheten opphører. Faktafeil er en like stor synd i
dag som tidligere. Jeg vil derfor påstå at der fremdeles råder, også hos
Sandmo, en ide om at vitenskapen er fundamentalt viktig. Det er gjennom den at
vi skal finne brikkene som etter hvert vil kunne gi oss det store bildet av
hvem og hva vi er.
Mangfold i den globale tidsalder
Som vist over; de mer spesifikke og
konkrete lovmessighetene på Rankes tid var utpreget politisk determinerte i
sterkt samsvar med tidsånden der ‘declarations of independence’ og nedskriving
av nasjonale grunnlover florerte i mange land; fra Norge i nord til Argentina i
sør. For to hundre år siden skrev altså historikerne med et
«nasjons-perspektiv» slik at alt vi leste av historie skulle gi oss en
nasjonalfølelse – en nasjonal bevissthet. Hvilken bevissthet er historikerne
ute etter å gi sine lesere i dag? Hvilken tidsånd råder i dag?
Mye kan tyde på at Historiefilosof
Sandmo mener at historikernes oppgave i dag er å vise mangfoldet. Mens
historiefilosofenes oppgave på 1800-tallet var å skulle si noe om det
nasjonale, så er oppgaven i dag å si noe om mangfoldet. Pragmatisme som
vitenskapsteoretisk posisjon passer som hånd i hanske i så henseende. En
pragmatisk strategi passer utmerket for å få frem størst mulig mangfold av
tema, synspunkter og meninger.
Dette rimer. For tohundre år siden
skulle nasjonalstatene bygges. I dag forbereder vi oss på et globalt
verdenssamfunn. At historikerne dermed for tohundre år siden skrev om
nasjonalromantikk rimer, akkurat slik det rimer bra at historikerne i dag – i
globaliseringens tidsalder – skal formidle mangfoldet.
Den nasjonale, og i dag den globale
føringen, som kan sies å ha blitt/blir lagt på historieskrivingen, kan betegnes
som konkrete politiske prosjekter, i alle fall konkrete i forhold til de mer
varige, abstrakte og eksistensielle lovmessighetene som; «en utfoldelse av
verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen
Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell
vekst.»
Hvordan føyer så mangfold og
pragmatisme som en vitenskapsteoretisk strategi seg inn under nevnte abstrakte
lovmessigheter? Slik jeg forstår det kan denne strategien klart forståes både
som en sympati med globaliseringen (utbredelse av den vestlige sivilisasjon og
materiell vekst) og troen på en utfoldelse av verdensånden, gjennom vitenskapen
vel verdt å merke. Så langt kan man altså slå fast at Sandmo med sitt fokus på
mangfold med hjelp av pragmatismens strategi, føyer seg rimelig bedagelig inn i
folden for de tradisjonelle og abstrakte lovmessighetene.
Men så enkelt er det likevel ikke!
Vi aner, som allerede antydet, en annen agenda hos Sandmo også; nemlig ideen om
at mangfoldet skal, med tiden, sprenge de tradisjonelle lovmessighetene. Sandmo
sier: «Denne relativismen etterlater oss også med et paradoks: Jo mer vi
anstrenger oss for å vinne sikker kunnskap om fortiden, jo dypere vi graver oss
ned i måtene folk tenkte og følte på for lenge siden, desto mer usikre vil vi
bli på fundamentene for våre egne tanker og følelser.» (S. 133)
Dette paradokset belyser Sandmos
eget krysspunkt mellom kritikk og optimisme på historiefagets vegne. Og midt i
mellom kritikk og optimisme ligger troen på vitenskapen der som den harde
kjernen.
Troen på vitenskapen
Vitenskapens utforskning av alle
ting skal etter hvert åpne øynene våre. Vi skal se en utfoldelse av
verdensånden via vitenskapen og dens metode. Vår bevissthet og ydmykhet i
forhold til andre tider (og andre kulturer) vil øke i takt med hvor mye ny
kunnskap vi tilegner oss. Jo mer vi forsker dess mer vil vi innse hvor lite vi
egentlig vet og jo klokere vil vi bli.
Troen på mangfold, troen på de
mange små og individuelle fortellingene, er en utbredt tro i dag. Ikke minst
opererer media i henhold til en slik tro, og begrepet «Ytringsfrihet» har blitt
hellig. I dag knyttes begrepet veldig til Muhammed tegninger, men i over tyve
år har man ropt om ytringsfrihet i en rekke ulike sammenhenger. Det er også, i
Habermas’ ånd, etablert en rekke arenaer på nett for å gi plass til
sivilsamfunnet i den offentlige dialogen.
Denne troen på mangfoldet har et
klart evolusjonsteoretisk aspekt, sterkt knyttet til troen på fremskrittet. Det
vil si at troen på mangfoldet i stor grad hviler på et historisk
tilbakeblikk, slik mange andre ting vi tror på også gjør. Som Sandmos bok
tydelig viser oss så er ideen at vi, historisk sett, stadig har åpnet oss mer
for nye impulser, vi har blitt mye flinkere til å forstå andre. I henhold til
Mazlows behovshierarki er vi nå på siste trinn, et stadie som tilsier personlig
og åndelig selvutvikling. I et slikt lys blir det individualistiske
meningsmangfoldet i dag, som hos mange oppleves som et meningstyranni,
oppfattet som et nødvendig onde på veien mot en høyere bevissthet. Fortsetter vi på denne veien vil det gå oss
vel – er tanken. Det handler om en utfoldelse av selve verdensånden. Troen
bunner i at vitenskapens utforskning av alle ting skal gi oss fremskritt;
bringe oss fremover mot stadig høyere bevissthet.
I motsetning til tidlige tiders tro
på Gud og dommedag, har vi i dag en tro på vitenskapen. Med vitenskapen skal
verdensånden få utfolde seg. Troen på Gud, som var en lukket og statisk tro,
har blitt erstattet med troen på vitenskapens objektivitet og åpne
verdensanskuelse – (åpen tross definerte lovmessigheter..) – det er selve
verdensånden som vil bli åpenbart for oss.
Prosjektet som historiefilosofene i
dag legger opp til er mangfold. Flest mulig historier, om alt mulig rart, skal
belyses med vitenskapens grundige blikk. Til hjelp for dette vektlegges
pragmatisme som strategi. Dette prosjektet kan forståes i samsvar med dagens
globalisering. Men som vi har sett ligger det også i dette prosjektet en
intensjon om å sprenge lovmessighetene. Det store spørsmålet for meg, og som
denne teksten handler om, er om mangfold som prosjekt innenfor vitenskapens (og
samfunnets) lovmessigheter og metodiske rammer har det i seg å gjøre nettopp
det.
Jeg vil mene at vi i dag har
tilegnet oss enormt mye kunnskap om vår fortid (og om vårt samfunn). Det er
sikkert enda mer å lære, men det er nå på høy tid at vi tar pause i selvransakingen
som har kommet til å ligne, i mine øyne, en hysterisk selvopptatthet.
Vitenskapens (og medias) fokus på mangfold, på alle de små individuelle
historiene, kan med andre ord sammenlignes med den rollen mainstream
psykologien og dens ektefødte barn ‘motivasjonsindustrien’ har fått i vårt
samfunn. Felles for disse er at de tar utgangpunkt
i, og fokuserer på, individet. Et så stort og ensidig fokus på individet
tilsier tilsvarende mindre fokus på den helheten individet inngår i. Som en reaksjon på den individfokuserte psykologien
har det kommet kritiske røster til, i Norge ført an av Ole Jacob Madsen. Han
spør om et slik individfokus faktisk bidrar til å
opprettholde uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Han spør
om individfokuset kan tenkes å arbeide for at den enkelte i stadig større grad
tilpasser seg et samfunn det kanskje ikke alltid er like hensiktsmessig å
tilpasse seg, verken av hensyn til individets eller til felleskapets beste i et
mer langsiktig og mer fundamentalt modnings- og bevissthetsperspektiv.
Det
samme spørsmålet kan man stille når det gjelder vitenskapens (og medias)
vektlegging av utforskning av alle mulige ting. Det kan tenkes at et overveiende fokus på mangfoldet går på
bekostning av dybdetenkning og helhetsforståelse, og at et slikt fokus mest
opprettholder og forsterker trender det kanskje ikke er hensiktsmessig å
opprettholde.
Nye temaer
Sandmos tro på vitenskapens
utforskning av alle ting – en tro så gammel som vitenskapen selv – preger også
hans syn på de nye temaene han velger seg som aktuelle i fremtiden. Han trekker frem to områder som særlig
viktige innen fremtidig forskning; Tverrfaglighet og globalisering. Når det
gjelder tverrfaglighet er det særlig humanioras forhold til naturvitenskapen
som står sentralt. Når det gjelder globalisering sier han noe kort om islamsk
og kinesisk historieskriving. Det er mulig jeg ikke yter Sandmo rettferdighet,
men når jeg leser de få sidene han skriver om disse fundamentalt store og
viktige temaområdene, så «hører» jeg i bunn og grunn bare om noe som angår
temautvidelse – altså enda mer mer mangfold.
Tverrfaglighet
Når det gjelder tverrfagligheten og
forholdet mellom naturvitenskap og humaniora, har det gått intens debatt om
dette i lang tid; den såkalte positivismestriden. Hele debatten handlet om
hvorvidt humaniora skulle drive sin virksomhet i henhold til den naturvitenskapelige
metode – det vil si den positivistiske. Sandmo nevner ikke debatten med et ord.
Tvert om, han leder oss til å tro, slik mange andre gjør det i dag, at
positivismedebatten er avleggs, noe vi er ferdige med.
Jeg vil derimot mene at debatten bør
tas opp igjen med full styrke. I en tid da stadig flere synes å stille seg
positive til å innføre intet mindre enn biologiske årsaksforklaringer på
forhold som angår menneskelige relasjoner og samfunnsordninger, så ser i alle
fall jeg røde varsellamper overalt. De blinker endog heftigere når
fremadstormende unge menn med motivasjon fra store og tunge internasjonale
trender foreslår å innføre kjemisk lobotomering som løsning på moralske
problemer: http://akselsterri.no/2015/03/23/essay-et-forsvar-for-moralmedisin/. Det er også en tankevekker når man kan lese på forskning.no at i Danmark er
humaniora allerede delt i to: En klassisk del som holder på som før, og en
tverrfaglig del som sikter seg mot teknologi. http://forskning.no/forskningspolitikk/2012/05/slik-kan-vi-redde-humaniora . Der kan vi lese at: «Både forskerne og studentene opplever
at humaniora beveger seg i retning av økt tverrfaglighet. Det er kommet krav om
at humanister skal engasjere seg utenfor egne fag. En ingeniør som
utvikler en ny smarttelefon, kan få mye ut av å samarbeide med humanister. De
er nemlig eksperter på hvordan vi mennesker oppfatter gjenstander og fenomener
i hverdagen. Ingeniøren er opptatt av at teknikken fungerer optimalt, mens
humanisten er opptatt av at teknikken kan brukes av vanlige mennesker. Så
humanisten kan både komme med ideer til hvordan telefonen blir mer
brukervennlig og sørge for at den får et lekkert design. Velferdsteknologi er
et annet område hvor humaniora kan bidra, mener Klausen. Det er viktig at gamle
mennesker kan få et positivt forhold til de robotene som skal hjelpe dem i
hverdagen. – Man må først kartlegge hvilke behov eldre faktisk har. Det kan
antropologer og andre fra humaniora. Bare slik kan ingeniører og medisinske
forskere ta høyde for uhåndgripelige faktorer som ubehag ved en bestemt
teknologi og inngrep i privatsfæren. Mye velferdsteknologi virker ikke uten en
humanistisk dimensjon, sier Klausen.»
Denne stadig større omfavnelsen av
biologi og teknologi i humaniora kan oppfattes som et resultat av det
fragmentariske mangfoldet vi har levd i og med i mange år nå, relativismens
mangfold som preger samfunnet i dag kan gå på nervene løs til den mest
kaldblodige logiker – kanskje særlig dem.. Men mest kan det hele kanskje oppfattes
som et resultat av at vår virkelighetsforståelse i stadig større grad blir
sekulær og vitenskapelig på et omfattende kollektivt nivå – motstanden mot å
gjeninnføre tyngde til ren naturvitenskapelig, positivistisk metode i humaniora kan tenkes å
ha blitt svekket betydelig. Er det mon tro troen på vitenskapens objektivitet, som det eneste saliggjørende, som her spiller ut sitt trumf-kort? Det at reformen new public management overhode ble
innført, er i mine øyne et klart uttrykk for en øket aksept av tingliggjøring
av kunnskap. Personlig tenker jeg med gru på hvor refleksjonsløst samfunnet
vårt vil bli når reformen har fått virke, helt ned på barnehagenivå, i noen
tiår. Jeg minner om at hvordan vi tenker har stor betydning for hvordan vi oppfatter og
behandler kunnskapen rundt oss.
Når det gjelder en ny
positivismedebatt tenker jeg at Sandmos fine tanker om en betydelig ydmykhet i
forhold til hva vi selv faktisk kan erkjenne, kan ha en viktig og tung
betydning for at debatten i en ny runde kan få et nytt utfall. Sist gang
resulterte det kun i at den enkle
hermeneutikken fikk gjennomslag. Strengt tatt er det denne erkjennelsen
Sandmo forholder seg til og drar ut i det lengste, men nettopp det at han drar
det så langt kan gi grunn til å håpe på at vi kan være modne for å ta enda ett
skritt fremover. Med Sandmos dyptgående forståelse for den enkle hermeneutiske
prinsipp føler jeg grunn til å håpe på at vi med en ny positivismedebatt også
vil kunne åpne for den såkalte doble
hermeneutiske erkjennelsen. Den enkle hermeneutiske erkjennelsen innebærer
kun krav om å forstå emnet man forsker på i lys av sin tid. Den doble
hermeneutiske erkjennelsen krever at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv
er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet
forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted.
Å heve bevisstheten omkring den
doble hermeneutikken anser jeg som avgjørende viktig i dag. For det første
anser jeg en slik erkjennelse som helt avgjørende for virkelig å kunne forstå
andre tider (og andre kulturer); man må kjenne seg selv før man kjenner andre.
Men viktigere; fordi det vil kunne åpne for en sårt tiltrengt kollektiv
refleksjon om hva det er vi faktisk driver med i dag – sånn generelt sett.
Dette skal jeg komme tilbake til. Realfagene ville også kunne dra stor nytte av
et slikt fokus. Bevissthet omkring eget erkjennelsesmessige ståsted henger nøye
sammen med bevissthetsnivået i forhold til etikk og moral.
Globalisering – om å forstå andre kulturer
Når man skal forsøke å forstå seg
selv er det alltid nyttig å lytte til andre. Sandmo legger, naturlig nok, stor
vekt på sitt eget studium; dette å lytte til og å forstå andre tider. Å forstå
sin fortid, å forstå hvordan våre forfedre tenkte, kan definitivt gi oss
kunnskap om oss selv og en ydmykhet i forhold til egen tid, men seriøst; hvor
mange vil evne – eller ha interesse av for den sakens skyld – å ta
froskehistorier eller trolldomshistorier på alvor i dag? (sorry!) Dessuten er
det slik at vår kultur sakte men sikkert utvikler seg på det foregående, og at
det slik sett kan være svært vanskelig å finne kvalitativt ulike måter å tenke
på som er ‘tunge’ nok til å ha betydning.
Å få øye på annerledes
virkelighetsforståelser – alla overgangen fra troen på det guddommelige til
troen på vitenskapen – ved å se på sin egen historie, synes derfor urealistisk
i mine øyne. En annen, og vil jeg mene, adskillig viktigere impuls for å kunne
forstå seg selv, blir derfor å søke og forstå andre kulturer. Og ønsker vi impulser til problematisering av
vår egen virkelighetsanskuelse kan vi for eksempel nettopp bevege oss til Kina.
På det rent konkrete nivået vil jeg
bestemt tro at det er lett å finne mange og store sammenfallenheter mellom
norsk og kinesisk historieskriving – mellom norsk og all verdens
historieskriving for den sakens skyld. Jeg mener, hvor mange måter finnes det
egentlig å fortelle en historie på? Så poenget er selvfølgelig at to
tilsynelatende tilnærmet like historier fra to ulike verdensdeler kan ha, og
har det høyst sannsynlig som oftest også, helt ulike bakenforliggende
intensjoner, motiver, vektlegginger og verdier. Dette bakenforliggende lar seg
ikke uten videre fange opp. Jeg behøver vel ikke utdype hvorfor det først og
fremst er viktig å ha kjennskap til dette bakenforliggende,
virkelighetsforståelsen/menneskesynet, hvis man virkelig søker å forstå et
annet lands historie, utvikling og samtid? Men kort sagt; uten en slik innsikt
blir det fort vekk til at man tolker det fremmede ut fra egne premisser. Jeg
vil altså mene at vi ved å fordype oss i for eksempel kinesernes
historiefilosofi kan ha utrolig mye mer å lære utover det Sandmo tar opp – det
som synes å kulminere ned i at vi kan lære hvordan skrive historie om
samspillet mellom mennesker og miljø. Ikke minst kan vi få innblikk i en
fundamentalt annerledes måte å forstå virkeligheten på. Det i sin tur utvider
vår egen horisont og gir oss således fine ansporinger til å forstå oss selv og
vår egen virkelighetsforståelse. (for en aldri så liten indikasjon på hva vi
kan lære, se: http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/the-spirit-of-chinese-people.html
Temaområdene Sandmo velger seg ut
for fremtiden er umåtelige interessante og viktige. For Sandmo synes temaene
imidlertid å skulle utfylle og videreutvikle en veldig så tradisjonell
historieskriving, og ikke, slik jeg vil mene er adskillig mer interessant; å
innføre et helt nytt nivå i forskningens tenkning; nemlig, å utfordre selve
lovmessighetene for forskning (og samfunn).
I mine øyne er det i det hele tatt
underlig at den eneste måten man tenker seg å vinne frem kunnskap og ydmykhet i
forhold til egen selvforståelse, kun skal skje ved å granske seg selv og sin
egen historie enda mer inngående. Det hele minner, som sagt, mest om
selvsentrert psykologisering på et kollektivt nivå og lite om å se seg selv i
relasjon til et større hele. I et slikt perspektiv kan pragmatismens strategi
tenkes å bidra til å opprettholde,
kanskje forsterke, uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Hvis
man i tillegg, slik som meg, oppfatter den vitenskapelige tenkemåten (metoden)
som en særegen, rigid og avgrenset måte å forstå virkeligheten på, så blir det
med samme tenkemåte rett og slett ikke mulig å avsløre sin egen
tilkortkommenhet. Som Albert Einstein sa; Man kan ikke løse problemer med samme
type tenkning som har skapt problemene.
Med tanke på fremtiden kan jeg
vanskelig tenke meg to mer interessante temaområder å fordype seg i, enn
naturvitenskapen og Kina. Ved å problematisere historiefagets (humanioras)
forhold til naturvitenskapen kan man utfordre selve vitenskapens metode og
tenkning. Når det gjelder Kina (og andre verdensdeler); Jeg kan ikke tenke meg
en enklere måte å tilnærme seg det vanskelige som angår å heve oss over våre
egne vissheter og verdensbilder, enn ved nettopp å sette seg inn i andre lands
filosofihistorie – sette seg inn i fundamentalt ulike virkelighetsforståelser.
Men vi bør skynde oss fordi utbredelse av den vestlige sivilisasjonen sprer seg
i akselererende tempo med bl.a. utbredelse av McDonalder, mobiltelefoner og
internasjonale kriterier for hva kunnskap og læring er.
Vitenskapsdebatten.
Pragmatismens
erkjennelsesgrunnlag kan sies å fortelle oss at i dag vet vi lite. Når man
lærer, studerer og forsker kan man ikke forvente å finne noen svar, det er ment
å vekke nysgjerrigheten. «Jo mer vi anstrenger oss for å vinne sikker kunnskap
om fortiden (om alt), jo dypere vi graver oss ned i måtene folk tenkte og følte
på for lenge siden, og å fremheve den unike identitet som er så etterspurt i dagens samfunn, desto mer usikre vil vi bli på fundamentene for våre egne
tanker og følelser. Dette vil i siste instans også virke inn på premissene for
vår viten: Hva kan vi være sikre på?»
En
vekket og entusiastisk nysgjerrighet som skal få oss til å grave stadig dypere
og med det vinne øket ydmykhet og bevissthet – både på egne og kollektivets
vegne. Tanken er at menneskene vil, etter hvert, få opphøyet bevissthet.
Flere
bekymrer seg imidlertid over innføringen av ‘pragmatismen’ i vitenskapen og det
relativistiske mangfoldet den etter sigende har bragt med seg. Istedenfor å se
utvikling ser de forvitring, oppløsning og kaos. Og mens kaoset råder får vår
nye ideologi, Nyliberalismen, rotere seg stadig dypere ned i sanden. På grunn
av disse (forståelige) skrekkscenarioene søker kritikerne av pragmatisme (og
postmodernisme) seg tilbake til en tid med et stringent forhold til metode og
teori. Det siste man ønsker seg er noen ny positivismedebatt.
Status
quo er med andre ord, og veldig kort oppsummert, den at samfunnets
grunnleggende vitenskapsdebatt om retningslinjer for forskning og utvikling
handler om, på den ene siden å stramme inn på det konkrete metodologiske
mangfoldet på den ene siden eller, som Sandmo, åpne for et konkret metodologisk
mangfold (pragmatismen) på den andre.
Det
store spørsmålet blir selvfølgelig hva et metodologisk mangfold faktisk
innebærer. Sandmos problematisering av objektivitet og sannheter er både
viktig og interessant. Men hvor langt er vi egentlig i stand til, villige til,
å gå inn i erkjennelsen om at sannheten er kontekstavhengig? Vil fokus på
mangfold i vitenskap (og i media for den sakens skyld) hjelpe oss med det
vanskelige som angår å klare å heve oss over våre egne vissheter og
verdensbilder? Det hele er avhengig av, slik jeg klart forstår det, hvorvidt
det metodologiske mangfoldet inkluderer mangfold av teorier på det abstrakte plan.
En slik inkludering, en
problematisering av lovmessighetene, ligger ikke i kortene hos Sandmo. Han
forestiller seg, og oss, at vi med mer forskning etter hvert vil erkjenne hvor
lite vi egentlig vet, at vi med vitenskapens utforskning av alle ting vil kunne
sprenge de tradisjonelle lovmessighetene som i dag styrer oss. Det
metodologiske mangfoldet han forfekter er altså et mangfold på det konkrete
nivå, og i stor grad handler det om et tematisk mangfold.
Hvis
man ikke lar seg forføre av bokens idealistiske forestillinger om
metodologimangfoldets goder og bildet man får av de mange kloke, seriøse og
dypt reflekterte forskere sitter på sine kontor i dyp konsentrasjon over
fortidens kompleksitet og annerledeshet, vier sitt liv til sin oppgave så å si,
stiller man seg uvegerlig mer praktiske spørsmål om realiteten i det hele. Sandmo
snakker i boken som om forskerne faktisk står fritt til å utforske, fri fra
tellekantsystemer, fri fra forskningsrådet, fri fra oppdragsforskning. Han
synes også helt å fornekte tidsånden som akademikere selvfølgelig ikke
representerer noe unntak fra; dette med å ‘tvinges’ til barnehagehenting klokka
fire, dra av gårde til hytta hver helg for å pusse opp og delta i populære
medieshow for å spe på inntekten. Når vi ser på hvilke føringer det f.eks.
legges på pedagogisk forskning i dag så blir det skremmende klart hvor lavt
refleksjonsnivået er eller – med andre ord – i hvor stor grad oppdragsforskningen
så tydelig legger føringer på forskningsobjekter, se; http://www.dagbladet.no/2014/09/08/kultur/meninger/svein_sjoberg/akademia/pisa-undersokelse/35181135/
Den store vitenskapsdebatten mellom
pragmatikere og positivister kan dermed sies å være adskillig mindre dramatisk
og intens enn det man av og til kan få inntrykk av. I lys av forskerens
institusjonelle situasjon, og i lys av spørsmålet om hvorvidt det faktisk er en
reell mulighet for at et kvantitativt mangfold kan sprenge dype lovmessigheter,
flates betydningen av en slik debatt ut. Troen på det pragmatiske mangfold
fremfor å problematisere lovmessighetene i seg selv tilsier
at begge posisjoner har samme fundamentale tro på vitenskapen. Begge posisjoner
har en fundamental tro på at det er vitenskapens utforskning av alle ting som
skal bringe oss fremover. Forskjellen består kun i hvor vidt man skal åpne for
et metodologisk mangfold på det konkrete nivået eller ikke.
Man
kan med andre ord forstå vitenskapsdebatten som pågår som en
skinndebatt. I prinsippet handler den kun om to ulike måter å forholde seg til
det bestående samfunn på, ikke om å utfordre det på noen som helst måte. Vitenskapsdebatten opererer med andre ord som
alle andre debatter i vårt samfunn; debatter som består av motsetninger godt
egnet til å bidra med kosmetiske og tidsaktuelle endringer innenfor bestående
paradigme, men fullstendig blottet for argumenter og synspunkter som bidrar til
å sette lys på lovmessighetene i seg selv. Systemkritikk i ordets rette
forstand finnes så å si ikke.
Nå er
det imidlertid slik at mangfold, nå når det først har kommet til oss via mange
‘kanaler’, ikke lar seg stagge. Mangfoldet har kommet for å bli. Det konkrete
mangfoldet som vitenskapens positivisme tilhengere så intenst protesterer mot
synes derfor, mer enn noe, som en typisk ‘gammel-manns reaksjon’ på alt det nye
som uvegerlig må komme til i det verden blir stadig mindre via reising og
internett.
Pragmatismen,
det metodologiske mangfoldet, har altså kommet for å bli, men uendelig tilgang på
informasjon endrer ikke nødvendigvis måten vi tenker på. Slik sett kan den
enorme tilgangen på informasjon tenkes kun å ha en kvantitativ betydning. Men
det er altså ikke mangfoldet som er et
problem, men hvilke mentale forutsetninger vi har for å forholde oss til dette
mangfoldet. Problemet i dag er
hva vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til –
hva vi er i stand til å forstå. Utfordringen
vi står overfor blir med andre ord hvordan forholde oss til dette mangfoldet –
og en slik utfordring må håndteres ved at vi begynner å stille spørsmål ved
våre egne fordommer.
Jeg lurer på: Kan forskning basert
på et sett med lovmessigheter sprenge seg selv? Hvis alt vi forsker på springer
ut disse lovmessighetene; «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en
menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den
vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst, vil ikke det da tilsi at
samfunn og individ blir stadig mer formet i henhold til disse og således at det
blir vanskeligere og vanskeligere å løsrive seg fra dem? Kort sagt, istedenfor
å forske oss ut av lovmessighetene forsker vi oss dypere inn i dem, hvilket vil
tilsi at vårt konforme samfunn bare vil bli enda mer konformt. Mangfold som
springer ut fra et sett med lovmessigheter kan like gjerne oppfattes som at
mangfoldet skal tilpasses lovmessighetene som om lovmessighetene vil reguleres
i henhold til mangfoldet. Tre hundre år med intens forskning har ikke rokket
ved lovmessighetene. Hva tilsier egentlig at mer forskning vil gjøre det i
fremtiden?
Mangfoldet
i seg selv er altså ikke noe problem, men ei heller er det gitt at mangfold i
seg selv vil gi øket bevissthet og helhetsforståelse. I det dette ikke er gitt
bør samtalen i dag handle om hvilke mentale forutsetninger vi faktisk blir gitt,
og har, for å forholde oss til dette mangfoldet. Slik jeg ser det; vi blir neppe klokere av å stramme inn på
metodologien, slik for øvrig new public management, tellekantsystemer og standardtestinger
åpenbart legger opp til, men ei heller av å pøse på med enda mer mangfold. Vi
må med andre ord gå i dybden. Når jeg snakker om å gå
i dybden sikter jeg til skole- og utdanningssystemet som sådan. Med det mener
jeg, som allerede nevnt, at opplæringen i den vitenskapelige metode starter
tidlig, både gjennom skolens innhold og struktur. Skolens innhold og struktur
er formet på en slik måte at vi i stor grad blir tilpasset lovmessighetene (det
moderne prosjekt) mer enn at vi lærer å stille spørsmål ved det. Det kan
forklare hvorfor lovmessighetene i vårt samfunn så sjelden (om noen gang?) blir
dratt frem som tema å snakke om.
Humaniora i krise. Eller rettere; Humanistisk krise.
Det har antagelig kommet klart frem
over at jeg mener at det å heve bevisstheten omkring den doble hermeneutikken,
det vil si en hevet bevisstgjøring omkring hvilke rammer og føringer
lovmessighetene legger på forskning og samfunnet for øvrig, er avgjørende
viktig i dag. For det første anser jeg en slik erkjennelse som avgjørende for på
best mulig måte, og med ydmykhet, kunne forstå andre tider (og andre kulturer);
man må kjenne seg selv før man kjenner andre. Men viktigere; fordi det vil
kunne åpne for en sårt tiltrengt kollektiv refleksjon omkring hva det er vi
faktisk driver med i dag. Jeg er med andre ord opptatt
av vitenskapens (og samfunnets) lovmessigheter fordi jeg bestemt mener at en
manglende problematisering av dem, er en av de viktigste grunnleggende årsakene
til all uroen, konfliktene og krisene vi erfarer i verden i dag. (Bl.a.
finanskrise, klima/miljøkrise og krig)
At blant
annet humaniora er i krise, er en påstand vi ofte kan høre i dag. Humanistisk
forskning kan sies å være en av de mange profesjonelle boksene vi putter alt
som har å gjøre med mennesker og samfunn inn i. Andre og svært åpenbare og
etablerte bokser i så henseende er skole, helsevesen og politi. Også innenfor
disse boksene er det mye uro. Således kan vi si at den den krisen humaniora
snakker om kan plasseres innenfor en mer generell krise; en humanistisk krise.
Krisene
som har rammet våre institusjoner, de institusjonene som har særlig betydning
for hvordan vi utvikler oss som individ og samfunn, handler gjennomgående om en
dyp fremmedgjøring. Akkurat slik lærerne i dag er i ferd med å miste mulighet
for kontakt med sine elever, og sykepleierne muligheten for kontakt med sine
pasienter, slik er også forskerne i ferd med å miste kontakt med de
institusjoner de er ment å tjene.
Denne
fremmedgjøringen kan forståes som et resultat av en lav bevissthet omkring
hvilke føringer de tradisjonelle lovmessighetene legger på utviklingen av vårt
samfunn. Når det gjelder humanistisk vitenskap kommer denne fremmedgjøringen også
tydelig til uttrykk i rapporten; «Hva skal vi med Humaniora?» der Erling Sandmo
var medforfatter. Rapporten presenterer ikke noe entydig begrep om samfunnet –
utover får vi høre – at det er omskiftelig og at kriser vil oppstå. Slik er
altså humanioras forståelse av samfunnet, og de har utvilsomt rett. Det
bemerkelsesverdige er at krisene blir beskrevet som uforutsigbare. Vi
vet det kommer kriser, men vi vet ikke hva, når, hvor eller hvorfor. Man konkluderer derfor med at Humanioras rolle
fremover primært må være en type beredskapssentral for det fremtidige
samfunnet, både når det gjelder dannelse av mennesker inn i et stadig mer
omskiftelig samfunn og å håndtere de uforutsigbare krisene som oppstår i det
samme samfunn. (HR, 140). Humanioras rolle fremover skal med andre ord primært
handle om å tilpasse seg det samfunnet måtte tilby av problemstillinger fremfor
å være en selvstendig kritisk instans. Hva skal vitenskapen egentlig være godt
for hvis alt bare handler om å tilpasse seg? Hvor blir det av vitenskapen som
en utforskende og kritiske instans? Vitenskapens fremmedgjøring fra det
virkelige livet så å si, dens store hang til å tjene samfunnssystemet fremfor
menneskene som sådan, kan forklare den legitimitetskrisen vitenskapen i dag
erfarer.
Tid for helhet
Oppsummering og konklusjon
Med reformasjonen fikk den vestlige
sivilisasjon ett nytt verdensbilde. Ideen om dommedag ble erstattet med en åpen
og dynamisk verdensanskuelse. Vitenskapen fikk større betydning. Vitenskapen
har to nivåer; et konkret og et abstrakt. Det konkrete består av
detaljundersøkelser, undersøkelser som stadig har utvidet seg i forhold til
tema, metoder som brukes og anlagte perspektiver (teorier). Det abstrakte
nivået, som historiefilosofene driver med, har som funksjon å samle trådene
slik at alle undersøkelsene ‘samarbeider’. Dette abstrakte nivået kan igjen
deles i et konkret og et abstrakt nivå. På det konkrete nivået har vi sett at
historikerne for to hundre år siden samlet seg om nasjonalstaten. I dag er
fokuset på nasjonalstaten redusert, og mangfold i globaliseringens tidsalder står
i fokus. En pragmatisk strategi legger til rette for dette mangfoldet i det den
tilsier at man åpner opp for tema, metoder og ulike perspektiver og
innfallsvinkler. Samtidig vet vi at forskere ikke står fritt til å forske på
alt de lyster og ønsker. Der finnes rammer innen historiefilosofien, og de har
vært gjeldende siden vitenskapen ble etablert. De abstrakte lovmessighetene som
Sandmo omtaler som stadig gjeldende er: «en utfoldelse av verdensånden, det vil
si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av
den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst». I tillegg lever vi med
institusjonelle rammer som klart kan sies å legge sterke bindinger på vår
kollektive utforsking.
Jeg har forsøkt å vise hvordan
pragmatisme som strategi kan forståes i lys av nevnte lovmessigheter. Slik jeg
forstår det kan strategien klart forståes både som en sympati med
globaliseringen (utbredelse av den vestlige sivilisasjon) og troen på en
utfoldelse av verdensånden, gjennom vitenskapen vel å merke. Men Sandmos bok
handler ikke bare om tilpasning, vi aner en annen agenda; nemlig ideen om at
mangfoldet skal, med tiden, sprenge de tradisjonelle lovmessighetene. Dette
paradokset belyser Sandmos eget krysspunkt mellom kritikk og optimisme på
historiefagets vegne. Og midt i mellom kritikk og optimisme ligger troen på
vitenskapen der som den harde kjernen.
Sandmo problematiserer med andre
ord ikke lovmessighetene direkte. Men indirekte uttrykker han stadig en
antydning om at pragmatisme som strategi vil, med tid og stunder, medføre en
oppløsning av tradisjonelle lovmessigheter. Sandmo sier: «Denne relativismen
etterlater oss også med et paradoks: Jo mer vi anstrenger oss for å vinne
sikker kunnskap om fortiden, jo dypere vi graver oss ned i måtene folk tenkte
og følte på for lenge siden, desto mer usikre vil vi bli på fundamentene for
våre egne tanker og følelser.» (S. 133) Og føyer til (senere) at: «Vi kan
vanskelig heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, og vi kan ikke
forutse når og hvordan de vil endre seg, men vi må gå ut fra at de kommer til å
gjøre det. Det har de alltid gjort.» (205)
Et viktig poeng for Sandmo synes
med andre ord klart å være at han er opptatt av å utvikle vitenskapen slik at
den etter hvert også inkluderer den såkalte doble hermeneutiske
erkjennelse. Den enkle hermeneutiske
erkjennelsen innebærer kun en ide om nødvendigheten av å forstå emnet man
forsker på i lys av sin tid. Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever i
tillegg at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat
av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et
resultat av sitt ståsted.
I bunn og grunn henger den enkle og
doble hermeneutiske forståelse nøye sammen, det er to gjensidig avhengige
størrelser. Med mindre man innehar den doble erkjennelsen, vil man aldri kunne
oppfylle den enkle erkjennelsen. Hans-Georg Gadamer, hermeneutikkens far,
snakker om den hermeneutiske sirkel og den angår nettopp utviklingen som skjer
når egne fordommer møter noe nytt og fremmed. Den hermeneutiske sirkel er altså
en stadig dialog mellom forskerens eget ståsted og ståstedet til
forskningsobjektet.
Så lenge tradisjonelle
lovmessigheter består uten at noen stiller spørsmål ved dem, problematiserer
dem, er vi ikke inne i den hermeneutiske sirkel. Det betyr at vi fremdeles, i
stor grad utviser sterke tendenser til å forstå andre
tider (og andre kulturer) ut ifra vår egen begrensede forståelseshorisont og
således at mye av forskningsresultatene blir farget av forskerens egen
forståelseshorisont, mer enn at forskningsobjektets forståelseshorisont kommer
frem. Vi er altså fremdeles langt unna det å kunne gripe det fremmede på det
fremmedes egne premisser.
For å
nærme oss en sirkelbevegelse mellom den enkle og doble hermeneutikk foreslår
Sandmo pragmatisme som strategi. Via vitenskapens utforskning av alle ting vil
vi utvide vår egen forståelseshorisont.
Det mest åpenbare og ‘enkle’
tiltaket man kunne satt i gang for å heve folks kollektive bevissthet ville være,
slik jeg klart forstår det, å forsøke å redegjøre for lovmessighetene, altså
forsøke å beskrive hvilke ideer vårt samfunn i grunnleggende forstand hviler
på, hvilke praktiske strukturer det i sin tur etablerer, skaper og
opprettholder og hvilke strategier som vi bruker for å løse problemer – kort
sagt forsøke å få i stand en samtale om den vestlige ideologi.
Det er imidlertid en øvelse de
aller fleste kvier seg for å utøve. Vi er veldig flinke til å kritisere andre
sin ideologi og samfunnssystem, men synes helt blottet for både evne og vilje
til å se at også vi lever innenfor visse lovmessigheter – rammer og strukturer
– som legger klare hierarkiske føringer, preget av motsetninger, på våre liv. Når
det gjelder samtale om overbygning og problemløsningsstrategier er det altså fullstendig taust. Jeg kan lett tenke meg flere årsaker til dette, men mest
fruktbart tror jeg det er å forstå det dithen at samfunnet fremdeles er på det
stadiet at vi ikke evner å se oss selv utenifra. Jeg tror Sandmo påpeker noe
veldig viktig og riktig når han sier at: «Vi kan vanskelig heve oss over våre
egne vissheter og verdensbilder»
Når folk ikke er modne nok til å se
seg selv utenifra, hva da? Utfordringen blir vel da å sette i gang riktige
tiltak som kan føre til en slik oppvåkning. Jeg har drøftet hvorfor mangfold og
pragmatisme som strategi har store problemer heftet ved seg. Jeg er kritisk til
strategien, og min tvil bunner primært ned i at jeg vanskelig kan se for meg at
forskning basert på et sett med lovmessigheter vil kunne sprenge seg selv. Hvis
alt vi forsker på springer ut fra en eller flere av disse lovmessighetene; «en
utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos
filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som
materiell vekst, vil ikke det da tilsi at samfunn og individ blir stadig mer
formet i henhold til disse og således at det blir stadig vanskeligere å løsrive
seg fra dem? Kort sagt, istedenfor å forske oss ut av lovmessighetene forsker
vi oss dypere inn i dem. At tross god intensjon så vil samfunnet tvert om bli
mer konformt? Mangfold som springer ut fra et sett med lovmessigheter kan like
gjerne oppfattes som at mangfoldet skal tilpasses lovmessighetene som om
lovmessighetene vil reguleres i henhold til mangfoldet. Tre hundre år med
intens forskning har ikke rokket ved lovmessighetene. Hva tilsier egentlig at
mer forskning vil gjøre det i fremtiden? I tillegg kan fokuset på mangfold,
mange små historier sammenlignes med den rollen mainstream psykologien og dens
ektefødte barn ‘motivasjonsindustrien’ har fått i vårt samfunn. Det kan, kort
sagt, tenkes at et overveiende fokus på mangfold og
individ går på bekostning av dybdetenkning og helhetsforståelse, og at et slikt
fokus mest opprettholder og forsterker trender det kanskje ikke er
hensiktsmessig å opprettholde.
Videre kan det hevdes at vi i
tillegg har utviklet institusjonelle rammer som hemmer stygt for den
dybdetenkningen og refleksjonen som trengs for å sammenfatte meningsmangfoldet
i et nytt og meningsbærende hele.
I tillegg til utfordringer som
angår å heve seg over rammene, har vi også sterke krefter som gjør alt de kan
for å bevare rammene, som overhode ikke ser noe behov for at de løses opp – ikke
en gang på sikt. Vitenskapsdebatten står mellom de som ønsker et metodologisk
mangfold og de som ikke ønsker det; altså isteden stramme inn på metodologien.
Felles for dem begge er imidlertid at man fullstendig avstår fra å
problematisere lovmessigheter og andre rammer. Slik sett kan vitenskapsdebatten
klart oppfattes, og blir det av meg, som en skinndebatt innenfor bestående
hegemoni. Og skinndebatter har, som vi vet, liten kraft i seg til å bibringe
endringer verdt å snakke om.
Ett tiltak som muligens kunne bære
fruktbart av sted er interesse og engasjement for de temaene Sandmo trekker
frem som fagets (og humanioras) anliggende i fremtiden. Det er glimrende
temaområder. Jeg kan faktisk ikke tenke meg to mer interessante og viktige
temaområder å fordype seg i, enn naturvitenskapen og Kina. Men det blir helt
feil, i mine øyne, når han vektlegger en tematisk utvidelse. For meg er det en
svært dårlig bruk av kilder til kunnskap og innsikt.
Ved å problematisere historiefagets
(humanioras) forhold til naturvitenskapen kan man utfordre selve vitenskapens
metode og tenkning. Når det gjelder Kina (og andre land og verdensdeler); Jeg
kan ikke tenke meg en enklere måte å tilnærme seg det vanskelige som angår å
heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, enn ved nettopp i respekt å
fordype seg i andre lands filosofihistorie.
Hva slags samfunn ønsker vi oss?
Innledningsvis skrev jeg at
historiefagets abstrakt-teoretiske nivå ikke bare angår historiefaget men all
vitenskap, ja sågar hele samfunnet. Av den grunn blir det naturlig å avslutte
med en kommentar som setter søkelys på hva vi alle kan gjøre for å bidra til
hevet bevisstgjøring omkring vår egen selvforståelse og virkelighetsoppfatning.
Å sette søkelys på samfunnets
lovmessigheter betyr ganske enkelt å gå i dybden av spørsmålet om hva slags
samfunn vi egentlig ønsker oss. Det er et spørsmål som angår oss alle, og som
alle burde være engasjert i. I dag synes imidlertid langt de fleste å nøye seg
med å tilpasse seg. Ingenting galt i å tilpasse seg, være fleksibel og grei,
men når tilpasning skjer på bekostning av kritisk og helhetlig tenkning burde
det begynne å ringe noen varsellamper hos noen og enhver. Hvorfor gjør det ikke
det? Jeg tror vi må gå til skolesystemets innhold og struktur. Skolespørsmålet er, slik jeg klart har
kommet til å forstå det, vårt fundamentale livsspørsmål, og det store problemet
er at folk flest ikke synes å forstå dette åpenbare faktum. Sir Ken Robinson er
også opptatt av nytenkning i skole og utdanningssystemet og sier at den største
utfordringen i så henseende er at: «Innovation
is hard because it means challenging what we take for granted, challenging what
we believe to be obvious. It is also, by the way, very
hard to know what you take for granted. The reason for this is that you take it
for granted.” https://www.youtube.com/watch?t=26&v=r9LelXa3U_I
Når jeg da snakker om at vi må gå i dybden sikter jeg altså til skole- og utdanningssystemet
som sådan. Med det menes en vilje
og evne til å innse og å innrømme hvor fundamentalt viktig skole og utdanning er, i hvor stor grad den
former oss til å bli såkalte samfunnsgagnlige mennesker og hvor lite den
handler om at mennesket skal få modnes og utvikles på egne premisser.
Vi mennesker er sosiale. Vi har i oss et medfødt ønske om å være nyttige
i det samfunnet vi lever i. Problemet med skolens og utdanningens formål om å
gjøre oss til samfunnsgagnlige mennesker er, slik jeg klart har kommet til å
forstå det, at langt de fleste av oss ikke får mulighet til å være nyttige på
våre egne premisser, men må være nyttige på samfunnets premisser. Med så stor
tilpasningsevne vi ser overalt kan det synes som om samfunnssystemet har kommet
til å bli langt viktigere enn mennesket. Kanskje kan man gå så langt som å si
at vi i dag har blitt slaver av systemet? I et slikt lys blir det ille at folk
flest synes å tro, blir ledet til å tro, at det er individet som har den høyeste verdi i vårt samfunn,
når det tvert imot er omvendt. Det er det ene. Det andre alvorlige problemet er
selvfølgelig spørsmålet om hvor sunne og fornuftige vi mennesker blir når vi i
overveiende grad fostres opp på premisser som ikke har nevneverdig gjenklang i
vår egentlige natur. Mitt svar er; Ikke så veldig, det er sågar nettopp her vi
ser roten til en stor del av problemene mennesker sliter med i dag; Krig,
terror, finanskriser, psykologiske og mentale problemer, rusproblemer osv. osv.
For Carl Gustav Jung var utviklingen av sunn mental helse og fornuft et
spørsmål om persepsjon. I et skole- og utdanningssystem som trer kunnskap og
tenkning nedover hodene på oss, blir vår evne til persepsjon svak. Carl Gustav
Jung mente for øvrig at svak persepsjon også er en viktig årsak til ondskap.
Opplæringen i den
vitenskapelige metode starter tidlig. Skolens innhold og struktur er også
formet på en slik måte at vi i stor grad blir tilpasset lovmessighetene (det
moderne prosjekt) mer enn at vi lærer å stille spørsmål ved det. Det kan
forklare hvorfor lovmessighetene i vårt samfunn så sjelden (om noen gang?) blir
dratt frem som tema å snakke om. Med en ytterligere innstramming på skolens
innhold og struktur som vi ser i disse dager, blir jeg mildt sagt lite
optimistisk på dybde- og helhetstenkningens vegne, vårt samfunns
refleksjonsevne i det hele tatt. New public management og alt det
innebærer tilsier en tingliggjøring av læring og kunnskap og denne
tingliggjøringen starter tidlig; allerede i barnehagen. Menneskets sjel blir
mindre og mindre viktig. Fortsetter det slik blir humanioras, allerede høyst
tilpasningsvennlige, rolle i fremtiden mest sannsynlig redusert til å spørsmålene
om hvordan gjøre mobilen mer brukervennlig, hvordan høyne aksepten for
anvendelse av roboter i sosial øyemed og hvordan definere hvem som bør få pille
for lav moral.
Etterord den 24. februar 2020
Fordi din Tankes øye
ennå er lukket
er ditt sansenivå begrenset
Din Tanke
har ennå ikke brutt
sin egen fosterhinne
Du er fremdeles din ufødte mentale primat,
et ubrukt romskip
lenket til en fysisk base
