fredag 23. januar 2015

LOVE

 Michel Houellebecq interviewed in the Paris Review; http://www.theparisreview.org/interviews/6040/the-art-of-fiction-no-206-michel-houellebecq



INTERVIEWER;

What is your concept of the possibility of love between a man and a woman?


HOUELLEBECQ;

I’d say that the question whether love still exists plays the same role in my novels as the question of God’s existence in Dostoyevsky.

INTERVIEWER;

Love may no longer exist?

HOUELLEBECQ;

That’s the question of the moment.

INTERVIEWER;

And what is causing its disappearance?

HOUELLEBECQ;

The materialist idea that we are alone, we live alone and we die alone. That’s not very compatible with love.




søndag 18. januar 2015

YTRINGSFRIHET OG KRIG OG SLIKT..

Mange er opprørt over det som skjedde i Paris. Mange er engasjert. Det er bra. Om det som skjedde i Paris egentlig har noe med ytringsfrihet å gjøre, er imidlertid et spørsmål vel verdt å stille seg.
 
Umiddelbart knytter mange drapene i Paris til spørsmålet om ytringsfrihet. "Terroristene vil undergrave vår ytringsfrihet." Og folket samler seg og roper et rungende "Je suis Charlie". Engasjementet og oppslutningen omkring ytringsfrihet er fantastisk! Det er som om vi faktisk forstår hvor viktig den er, hvor sårbar den er og hvor viktig det er å forsvare den.

Ytringsfrihet handler om å leve i et samfunn der man har friheten til å ytre sine tanker og meninger. Tenke seg til å leve i et samfunn der man ikke skulle få lov til å si hva man tenker og føler?! Hva hvis vi levde i et samfunn der vi ofte, eller av og til, opplevde at vi rett og slett ikke kunne si det vi egentlig mener? Det ville være grusomt! Man kunne rett og slett kalle det en voldtekt på sjelen, en dyp krenkelse av kjernen i vårt egenverd.

Men er ytringsfriheten virkelig sårbar i vårt samfunn? Skulle det virkelig være nødvendig å forsvare ytringsfriheten i vårt land? I vesten? In the lands of the free? 

Hvis man anser terrorangrepet som et reelt angrep på ytringsfriheten, vil ikke det da egentlig tilsi at man frykter at (ekstreme) muslimer i realiteten har det i sin makt å ta den fra oss? Sagt på en annen måte er det gjentagne argumentet vi stadig hører i disse dager, om at terror skaper en frykt som kan hemme oss i vår utfoldelse. Vi kan kanskje til syvende og sist bli så hemmet alle sammen at vi gjennom frykten faktisk vil underlegge oss muslimenes regler. En viss mann hevdet ganske nylig at vesten var i ferd med å bli underlagt muslimene... Tror vi at han hadde rett?

Hvis det ikke er frykten for at (ekstreme) muslimer skal ta fra oss ytringsfriheten (og andre friheter), hva er det da? For noe er det åpenbart. Kanskje er det noen tendenser og trekk i tiden som ligger litt dypere enn vi orker og makter å ta inn over oss? Kanskje snakker vi om en frykt som ligger og ulmer i underbevisstheten og som vi ikke riktig klarer å gripe fatt i, sette ord på? Og isteden for å ta tak i dette underliggende så finner vi syndebukker andre steder? Skylder på andre, så å si, isteden?

Vi vet alle at vi kan ikke si høyt alt vi tenker til enhver tid. De fleste av oss er faktisk veldig gode på å tenke oss nøye om før vi sier noe vi senere vil angre på. Vi vil ikke såre, vi vil ikke krenke (i alle fall ikke de fleste av oss), vi vil ikke dumme oss ut, vi vil helst ikke være for engasjerte/for ivrige - det er ikke særlig kult. Vi vil helst ikke si noe om ting vi ikke har så veldig mye greie på - som andre mennesker/eksperter i alle fall kan så mye mer om. (se; http://nrk.no/norge/ny-studie_-_-vi-tor-ikke-ytre-upopulaere-meninger-1.12048342) For mange er det også slik at man har forpliktelser og lojaliteter. Mange føler at man på grunn av jobben og profesjonelt omdømme må avstå fra å profilere seg politisk. Det kan skade kundeforhold og det kan skade relasjonen til sjef og kolleger. Mange er derfor flinke til å skille mellom sitt offentlige og sitt private liv.

Men skulle man være hemmet av ett eller flere av forholdene over og likevel ha mye på hjertet, så finnes det råd. Man kan være anonym. Og dem er det mange av. Har man ytringsfrihet når man føler at man må være anonym for å si det man mener? Ja, for så vidt, meningen blir jo publisert. Om den har noen særlig vekt og betydning er derimot heller tvilsomt.

Man kan med andre ord lett tenke seg et samfunn som gir grobunn for en frykt i underbevisstheten. En frykt som bunner i fremveksten av det som kalles et overvåkingssamfunn. Man bør spørre hva Snowdens avsløringer og det stadige påtrykket i media for å legitimere ytterligere overvåking, i bunn og grunn betyr. Hva er ytringsfriheten egentlig verdt om du vet at du til alle tider vil bli vurdert av makten ut fra hva du mener og kommuniserer på nett, være seg i forhold til linker du trykker deg inn på, hva du kjøper eller hva du skriver, selv i private mailer. Det er vel ikke helt urimelig å tenke seg at dette lett og fort kan resultere i en bevisst, helst ubevisst, selvsensurering i enda større grad en den vi i dag gir oss selv. Selvsensuren kan fort bli et internalisert normalmodus. Mange mener at utbredt selvsensureringen allerede er et faktum.

Det er selvfølgelig også viktig, når vi snakker om ytringsfrihet, å stille spørsmålet om storsamfunnet faktisk gir oss ytringsfrihet. At vi stadig har hatt debatt om ytringsfrihet de siste ti-femten årene tilsier at det finnes betydelige uklarheter og uenigheter i så henseende, uklarheter og uenigheter som har kulminert i en gedigen infostrøm den siste uken. Min klare oppfatning er at vi i vesten virkelig blir gitt en utstrakt og særdeles romslig ytringsfrihet. Det vestlige samfunn har tatt Jurgen Habermas på ordet og gjort det han ba om da han bekymret seg over et svekket sivilsamfunn, nemlig å åpne for mange arenaer der folk kan utrykke sine meninger. Med internett, og alle arenaene der som man kan utfolde seg på, har det definitivt blitt slik at enhver som klarer å skrive en setning eller to, alltids vil kunne finne en arena for å fremme sitt synspunkt. Det eneste vi egentlig ikke kan ytre, er drapstrusler, og det synes jeg da også er helt rimelig.

Problemet er ikke at storsamfunnet lager lover og regler som hemmer vår ytringsfrihet. (Det trenger de ikke fordi alle barna har blitt så flinke til å utøve selvsensur og å kontrollere seg selv). 
Problemet er, dessverre, at vi utviser store begrensninger i forhold til hva det er vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Ikke så mye vil noen av oss hevde, fordi vi lever og virker innenfor et hegemoni vi ikke evner å se utenifra. Vi kan altså kommunisere og debattere til fanden tar oss, men det hjelper ikke så mye hvis vi sitter spikret i et konformt samfunn der et overveldende flertall sitter fast i en bestemt og fundamental virkelighetsforståelse man ikke evner å se utenifra. (For utdypning, se http://ckfadum.blogspot.no/2013/06/hvor-aktuell-er-jurgen-habermas-i-dag.html.)  

Hvis det ikke var et angrep på ytringsfriheten terrorangrepet handlet om, hva handlet det da om?  
Jeg vil mene at først og fremst er nyttig å se terrorangrepet i sammenheng med den, etter hvert, lange rekken av terrorangrep som har blitt utført i stadig hyppigere grad de siste femten årene på vestlig orienterte samfunn. Det mange av oss kan enes om er at menneskene som har utført disse terrorangrepene tilhører alle det vi i vesten kaller fanatiske muslimer - de er ekstremister. At de tilhører en gruppe det i såpass stor grad er mulig å navngi og gjenkjenne kan også tilsi at det antagelig eksisterer en fellesnevner mellom alle terrorangrepene vi har sett siden 9/11. Jeg mener det finnes en slik fellesnevner, og videre at den består av to deler: de hater det de oppfatter som et vestlig dekadent samfunn og de vil slå tilbake mot alle bombetoktene vesten har utført i deres hjemland. Disse to forholdene henger sammen, og er gjensidig forsterkende.

Vi kan velge å avfeie den stadig økende terrortrusselen som noe som blir utført av en stadig voksende gruppe med klin gærne fanatikere (rekruttert både her og der), eller vi kan forsøke å forstå hva deres voldsomt aggressive handlinger bunner i. I denne sammenheng er det verdt å huske på at ABB ble erklært tilregnelig. Det betyr at vi kan ikke bare avskrive terrorhandlinger som noe sykt (selv om det er det også), men at det faktisk ligger politikk og ideologi bak. Terror (krigshandlinger) er altså, i henhold til vår domstol, også å regne for en ideologisk/politisk krig. Hvis vi ønsker å forstå terroristens ideologiske krigføring må vi for det første forstå hva deres ideologi går ut på og for det andre og minst like viktig, må vi forsøke å forstå hvilken ideologi de selv mener at de går til krig i mot.

Dette er spørsmål av avgjørende betydning - og vanskelige å svare på fordi vi har en sterk tendens til å forstå andre kulturer og deres virkelighetsoppfatning ut ifra vår egen forståelseshorisont. Hva en forståelseshorisont faktisk består av, og betydningen av denne, er en av de dypeste vitenskapsteoretiske problemstillingene vi kan befatte oss med. Det er med andre ord ikke på langt nær så enkelt som vi kanskje skulle tro å forstå andre kulturer på en objektiv og nøytral måte - mange mener sågar at det ikke er mulig på grunn av fordommene vi alle har. Fordommer er faktisk en forutsetning for at noe overhode kan bli forstått, samtidig som de umuliggjør et nøytralt utgangspunkt for å forstå.

Ikke dermed sagt at det ikke er verdt å prøve å forstå, og at man sågar kan klare å oppnå en høy grad av en type forståelse som er lite preget av egne fordommer. Men for å klare det må man først forstå seg selv og sine egne fordommer. Det er, som sagt, en forutsetning for i det hele tatt å kunne begynne å forstå andre. Man må altså alltid begynne med seg selv, og det er en omfattende oppgave: Forståelseshorisonten er totaliteten av alle en persons (nasjons) oppfatninger og holdninger, bevisste og ubevisste. Man må ikke bare kjenne til de bevisste og ubevisste oppfatninger og holdninger, man må i tillegg forsøke å forstå hvor disse oppfatningene og holdningene kommer fra.

Min forståelseshorisont er blant annet klart preget av ideen som sier at konflikter som oftest har to sider. Dess mer alvorlig og voldlig konflikten blir, jo tydeligere blir nettopp det. Det tilsier at motsetningene er sterke og at ingen av partene er villige til å rokke ved egen forståelseshorisont.
Å havne i konflikter er høyst menneskelig, naturlig og sunt. Det er bare på den måten at vi kan få utfordret egne fordommer og således modnes som menneske. Ikke dermed sagt at alt må ende i enighet, at det alltid er mulig å oppnå harmonisk forening og evig lykke. Av og til er motsetningen for stor til at vi kan klare å takle den, vi er ikke modne for utfordringen. Kommer man i den situasjonen har man to valg. Man kan tvinge sin mening på den andre, med makt om så skal være. Eller man kan la ting hvile, gjerne ved å opprette avstand for en kortere eller lengre periode.
I verdens konflikter i dag finnes det ingen avstand mellom partene. Forholdet er tett, nært, akutt og eksplosivt. Ingen av partene er altså villige til verken å vurdere sin egen forståelseshorisont eller å la sakene bero.

Min påstand er altså at Norge og Vesten er delaktige i konfliktene som pågår i verden i dag. I og med at konfliktene har blitt voldelige med bruk av droner og terrorangrep, forteller det altså meg at konflikten er fastlåst fordi ingen av partene er villige til å ta et skritt tilbake å revurdere sin egen forståelseshorisont. Som part i en konflikt kan vi ikke bare forlange at den andre skal ta et slikt skritt, vi må også være villige til å ta det selv.

Å skulle vurdere vår egen kollektive forståelseshorisont betyr at vi må begynne med å utøve det som kalles systemkritikk. Sist vi gjorde det i Vesten, var for ca. fire hundre år siden da vi beveget oss fra et føydalsamfunn og over til et parlamentarisk samfunn. Omtrent på samme tid skjedde to andre, og vel så viktige, endringer. Vi fikk overgangen fra et agrar (jordbruk) samfunn til et kapitalistisk industrisamfunn og vi gikk inn det som kalles opplysningstiden. Disse forholdene la rammene for det som utgjør det samfunnet vi lever i, i dag. Dette samfunnet betegnes som "Det Moderne Prosjekt".  Delene i det moderne prosjekt henger sammen og utgjør en helhet - en ideologisk helhet.
Å drive med systemkritikk handler ikke om å kritisere deler av systemet. Det gjør vi hele tiden! Systemkritikk krever evnen til å se hvordan de ulike delene i systemet henger sammen og hvordan de utgjør en helhet.

Det er dessverre slik at svært få befatter seg med å forstå denne helhet. Man tar heller ting som de er, for gitt. Vi oppholder oss i våre profesjoner og stort sett overførte livssyn og tradisjoner innen vårt eget miljø. De som sitter i styre og stell har nok begreper om hva denne helheten/vårt system består av, men - og det er problemet! - evner ikke å se svakhetene med det. Der eksisterer med andre ord betydelige blindspots i forhold til hva vårt eget system faktisk består av. Med blindspots mener jeg at der er forhold i vårt samfunn man rett og slett ikke er i stand til å få øye på. Jeg er med andre ord ikke en av dem som vil kalle vestens ledere i dag for hyklere. Jeg tror de aller fleste gjør så godt de kan, bortsett fra at de i sitt virke velger bort det aller viktigste; å prioritere refleksjon og dybdetenkning, hvilket jo selvfølgelig blir stadig vanskeligere når man pålegger seg selv og samfunnet stadig større effektivitetskrav. De velger isteden det de har blitt oppdratt på skolen til å gjøre; tilpasse seg systemet, og i lojal og blind systemtro utføre sin utdelte rolle i det. (for utdypning; se http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html)

Jeg må arrestere meg selv litt; der er en sammenheng mellom dagens terrorsituasjon og frykten vi har for å miste ytringsfriheten. Begge deler oppstår fordi vi har lav bevissthet om det samfunnet vi lever i. Denne bevisstheten må økes. Bevissthet er nært knyttet til tenkning. Hvor lærer vi å tenke? I all hovedsak på skole og Universitet. Men for å få til endring av skole og utdanning, må vi som er voksne først forstå hvor viktig skole og utdanning faktisk er innenfor vårt hegemoni/ideologi, hvordan tenkningen vi lærer der er en sentral del av vår sekulære ideologi og i sterk grad bidrar til å opprettholde systemet. Så det beste vi voksne foreløpig kan gjøre er derfor å begynne å spørre; Hva og hvem er Vesten? Hva består vår ideologi av? Vi bør altså begynne med å utvise evnen til å analysere oss selv for en gangs skyld - altså begynne å utøve systemkritikk. At vi ikke evner å føre reell systemkritikk i dag tilsier at vi lever i en illusjon som ikke griper virkeligheten slik den er - intet mindre. Således vil mange alltid måtte føle, mer eller mindre bevisst, at noe skurrer ubehagelig når etablissementet snakker om grunnleggende menneskerettigheter som toleranse, likeverd og ytringsfrihet. Antagelig skurrer det ubehagelig i etablissementets egne ører innimellom også. Malplasserte opprop plassert innenfor hegemoniets rammer, vil fortsette å komme uten at det gjør oss det spor klokere, eller at konfliktene blir det grann mindre. Tvert om, de synes klart å eskalerer.
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _
I denne videoen snakker Hanne Nabintu Hærland om hvor viktig det er å forstå vår egen samtid: http://www.hannenabintuherland.com/culture/tv-program-hanne-nabintu-herland-om-mediakrig-og-vestlig-propaganda-presentert-som-fakta/
  
I boken "Ideologi er noget bras" utgitt av det danske forlaget Taschenspiel, blir disse ordene formulert for å forklare ideologiens grep på oss i dag:  (boken kan lastes ned gratis på nett, og anbefales på det varmeste: http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/
"Hvad hele forestillingen om en post-ideologisk tidsalder dækker over, er dog naturligvis, at den er den mest ideologiske forestilling, man kan have. Den slovenske filosof Slavoj Žižek har igennem de sidste godt 20 år analyseret og demonstreret denne hyperideologiske ”postideologiske” tilstand, og for ham er ideologi ikke først og fremmest et sæt af principper, som man forsøger at overbevise sine  medborgere  om,  eller  en  utopisk  drømmeverden, som man med vold og magt forsøger at tvinge igennem. Den er snarere selve den ramme for vores politiske beslutninger og adfærd, som vi stiltiende accepterer, for at få fred til at leve vores liv og tilbringe tid med vores familier, uden at skulle tage stilling til alle verdens fortrædeligheder og problemer.

Ideologi virker i virkeligheden bedst, når vi ikke er bevidste om den, eller når vi kan få lov til at tilslutte os den, samtidig med at vi lader som om, vi ikke gør. Vi kan f.eks. forestille os at være frie og moralske væsner, der sagtens (personligt) kan være uenige med regeringen eller gå ind for en klimavenlig omstilling til grøn energi, så længe det ikke for alvor påvirker vore egne liv. Kritikken er gratis, så længe det ikke for alvor koster os noget, og vi kan altid undskylde vores egen manglende radikale handling med de forhindringer, som er stillet op for, at ordentlige mennesker kan gøre det rigtige. (Det er regeringens, de riges, de fattiges, de arbejdsløses, indvandrernes skyld). På det bevidste plan kan vi således være meget kritiske og hævde, at der er alt muligt galt med det bestående, samtidig med, at vi i virkeligheden godt ved, at der ikke rigtig er noget alternativ, som vi for alvor kan bakke op om. Gennem denne kritiske manøvre får vi netop lov til at bevare den samfundsmodel, der aktuelt giver os, de heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste socialklasser, et relativt godt liv.

For Žižek er ideologi derfor ikke de ideer, vi går rundt og taler om og proklamerer, men den ubevidste tilslutning til det faktisk eksisterende, som vi praktiserer. Ideologi er ikke at have en bevidst plan og tro på, at ”samfundet (det perfekte samfund) er muligt” – at der er en virkeliggørelse eller indfrielse af alle vore evner og aspirationer på den anden side, men at leve som om, man tror på, at Denne virkeliggørelse allerede er realiseret, så man ikke behøver forestille sig noget andet. Mens vi for eksempel livligt  diskuterer,  om X  Factor er  godt  for  fællesskabet eller  fordærver  ungdommen,  føler  vi  os  muligvis  som engagerede  demokratiske  borgere,  men  vores  opmærksomhed er åbenlyst fjernet fra enhver virkelig demokratisk  diskussion.  Ideologi  handler  om,  at  samfundet på fantasiens niveau betragtes som muligt, som Glyn Daly har formuleret det. Eller med Žižeks ord: Problemet er, at vi ikke tror på vores egen ubevidste tro på magtens omnipotens (Žižek 1993, 236).

 Hvis man skulle gradbøje ideologiens greb i os, ville man således kunne sige, at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finder anledning til at betvivle rammerne for vores sociale realitet, og dét er netop situationen i en stadig større del af verden efter Murens fald og  ”historiens  afslutning”.  Det  er  som  om,  rammerne er endegyldigt givet med det, den franske filosof Alain Badiou har kaldt kapitalo-parlamentarismen, og der er ikke længere grund til at stille sig radikale spørgsmål om andre  mulige  verdener,  hvor  grundlæggende  ting  som demokrati, magt og ejendomsforhold for alvor er til diskussion."

fredag 2. januar 2015

Utvikling av et politi- og militær statlig samfunn. Årsak og løsning.

I de siste årene har vi kunnet lese en del artikler som fokuserer på hvordan vesten nå bygger opp en såkalt moderne politi- og militær stat. En god filosofisk artikkel om dette, skrevet av Giorgio Agamben, kan leses i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014. Det siste jeg leste var om byen Schnöggersburg i Tyskland som ikke er en riktig by, men et militært treningsfelt utformet som en by, der Bundeswehr og andre EU-hærer skal trene seg på å slå ned folkelig opprør. http://steigan.no/2014/12/30/i-schnoggersburg-skal-eu-trene-pa-a-knuse-folkelige-oppror/ Tidligere har jeg lest artikler om hvordan Pentagon forbereder seg på den dagen de mener de må bruke militære styrker mot egne innbyggere. http://steigan.no/2013/06/18/elitene-frykter-oppror-og-revolusjon/. I avisen Ny Tid kunne vi nylig lese denne artikkelen om "Norges militarisering av sivilsamfunnet": http://www.nytid.no/norges-militarisering-av-sivilsamfunnet/

Det alle disse artiklene viser er meget alvorlig, kanskje det verste som kan skje oss. Det tilsier at de tradisjonelle maktkampene (vårt samfunn baserer seg i stor grad på at ulike og motsetningsfylte politiske interesser er i kamp med hverandre) absolutt kan tenkes å eskaleres mot voldelige konflikter. For noen av oss har dette ligget i kortene en stund i og med at det såkalte nyliberalistiske samfunnet, og alt det innebærer, ikke synes å la seg stagge med tradisjonelle politiske virkemidler. Dog, det er tradisjonelle politiske virkemidler alle innenfor det etablerte fremdeles legger sin lit til. Folk på høyresiden går sågar ut og refser venstresiden for ikke å være slagkraftige nok.

Utviklingen synes med andre ord å gå i en spesiell retning okke som - og den synes å være villet. For meg vil det si at utviklingen har rot i en fundamental tro på det Moderne Prosjekt, vår vestlige ideologi, som skal manifesteres globalt. Det handler ikke om ond vilje, men om en stor og ofte urokkelig lojalitet til troen på at det vestlige og (såkalte) demokratiske prosjekt er det beste vi har (i verden) og noensinne vil klare å etablere. Denne troen kaller jeg for "den sekulære fanatismen", og jeg er enig med dem som sier at fremskrittsoptimismen synes å være dette verdslige prosjektet sitt metafysiske overbygning. Troen på, og lojaliteten til, det Moderne Prosjekt preger hele den vestlige styringselite, dvs. alle som har maktposisjoner i politikk, media, kunst- og næringsliv, helt uavhengig av politisk ståsted. Det er denne tverrpolitiske omfavnelsen av det moderne prosjekt som utgjør rammen for vårt konforme samfunn. Det er viljen og evnen til å tilpasse seg, som gir suksess. Men nå vokser det altså frem en stadig større motstand mot den tverrpolitiske styringseliten fra grasrota - og artiklene over forteller oss altså at konfrontasjonen kan bli riktig stygg og dramatisk.

Som nevnt, en del av oss har sett dette komme en stund og der er en god del varsler og bekymring ute på nett. At mange således oppfatter at vi har alvorlige politiske problemer, må vi kunne slå fast. (men selvfølgelig; det store flertall har mer enn nok med å holde sitt eget liv og levne på et passe stabilt lykke-nivå, og har en mer eller (helst) mindre bevisst tillit til systemet) Det som imidlertid er en stor mangelvare er gode forklaringer på hvorfor det har blitt slik og videre; hva vi kan gjøre med det, altså løsninger. Flere begynner da også å peke på at nå har det vært nok prat, nå må vi samles om en løsning.
Vi trenger altså et fokus. Det er ikke nok med opplyste varsler om både det ene og det andre (selv om det også er utrolig viktig!), vi må nå formulere løsning. For å komme frem til en løsning er det, slik jeg ser det, helt avgjørende å forstå hvorfor problemene har oppstått i utgangspunktet. Først og fremst må man ha inngående kjennskap til det Moderne Prosjekt - vår ideologi, men det er åpenbart ingen liten sak! Det handler om en dyp erkjennelse om hva det moderne prosjekt som ideologi faktisk innebærer og betyr. La meg, ad litt omvei, forsøke å forklare hva jeg mener.  

De etablertes forklaringer

For å ta de etablertes forklaring på problemene i dagens samfunn først; (også de etablerte ser mørke skyer, det blir jo ikke minst klart når de bygger øvelsesbyer alla den som bygges i Schnöggersburg ) Høyresiden mener at staten har sydd for mye puter under armene på folk, så deres løsning er enda mer markedsliberalisme og en stat som i adskillig større grad legger til rette for dette og i tilsvarende mindre grad drive med sosiale velferdstiltak. Venstresiden, på sin side, lengter seg tilbake til gamledager da det politiske engasjementet (fagforeninger og oppslutning om statlige velferdsordninger) var stort og sterkt. For å reetablere politisk engasjement må man ha en ide om hvorfor det dabbet av. I følge venstresiden, som da forsøker å etablere seg på nytt, skyldes det politiske lavmålet i dag, to ting: Postmodernismen og Mont Pelin Society. MPS er en klikk med frimarkedsøkonomer som siden 40-50 tallet har bedrevet stadig sterkere propaganda for å fremme sine ekstreme markedsliberale visjoner. Venstresiden forstår det slik at den markedsliberalistiske propagandaen har kunnet vinne frem på grunn av innføringen av postmodernismen.

Postmodernismens spørsmål og alternative metodebruk førte til en oppløsning og fragmentering som har gitt markedsliberalismens forførende materielle budskap fritt spillerom. Veien tilbake til sterke fagforeninger (som da er venstres løsning) går altså gjennom skole, utdanning og vitenskap og en sterk gjeninnføring av positivismen slik at postmodernistiske greier kan fjernes for godt. 

Det første som er verdt å merke seg, slik jeg ser det, er at de etablertes forklaringer er veldig tradisjonelle; vi ser den eldgamle debatten mellom marked og stat, mellom arbeider og arbeidsgiver utspille seg i full blomst. For det andre er det verdt, og også svært interessant, å merke seg at venstresiden fokuserer tungt på kunnskap og tenkning. (Høyre har ingen innvendinger. Skolesystemet er intet mindre enn utformet for å fremme kapitalismen, med sin produksjon av eliter, hierarkier og verdslige, positivistiske tenkning) De mener, som sagt, at innføringen av postmodernismen i vitenskapen først førte til en oppløsning og fragmentering av det vitenskapelige innhold og metode, som i sin tur har forplantet seg til samfunnet for øvrig. 


Vi lever i mangfoldets tidsalder - noe som i dag fortoner seg som oppløsning og fragmentering. I en slik situasjon er kunnskap, vårt forhold til kunnskap, fundamentalt viktig. Av en eller annen grunn tror de etablerte at bare postmodernismen og dens eksperimentelle metoder ikke hadde kommet på banen, så hadde vi unngått fragmenteringen. For det første overser de totalt alle de andre forholdene; tv, global mobilitet og internett, betydning for mangfold. For det andre faller det dem ikke inn en gang at det behøver ikke være mangfoldet det er noe galt med, men at det tvert om er tenkningen vi har til rådighet for å håndtere det som er fullstendig ubrukelig. Punkt to henger sammen med det siste og avgjørende punktet; de innser ikke at det er vår internaliserte sekulære tenkning som er årsak til at konfliktene nå eskalerer. Som Albert Einstein sa: Vi kan ikke løse problemene med sammen type tenkning som skapte dem."

På grunn av disse manglende erkjennelsene har vi de siste ti årene kunnet lese mange artikler der venstre-intellektuelle taler varmt for gjeninnføring av det positivistiske vitenskapsideal. I tillegg faller det vi kan spore av motstand mot new public management, tellekant systemer og standardtesting på hard jord. Ikke uten grunn. Det er alt sammen tiltak for å effektivisere og målstyre kunnskap og tradisjonell læring og tenkning. De etablerte synes ikke å se noe egentlig problem med det hele, man må liksom bare ikke overdrive... En liten digresjon, dog svært relevant; det er på grunn av denne manglende erkjennelsen at venstreradikale skyter så hardt mot alt som lukter alternativt og hvorfor de mer moderate (for eksempel Klassekampen) er nøye med å skille vitenskap (Vassnes sin vitenspalte som uke etter uke, år etter år, intet mindre enn dyrker evolusjonspsykologisk og positivistisk vitenskap) fra kunst og litteratur - og religion for den sakens skyld. Begge deler (åndelighet og rasjonalitet) er viktig, men det må holdes strengt adskilt.


Dette skillet mellom rasjonalitet og åndelighet
oppfatter jeg som Det Moderne Prosjekts primære motsetning, og største svakhet. Motsetningen ble etablert i opplysningstiden, ble forsterket med innføring av allmueskolen (i Norge i 1739) og kan i dag sies å være internalisert, hvilket vil si at vi nå har fått et rent sekulært samfunn. Kunst, litteratur og religion er fint, fortiden veldig fint, så lenge det er noe man driver med på siden. Tenkningen som ligger til grunn for kunstnerisk og religiøs utfoldelse må forbeholdes nettopp kunst og religion. Innenfor politikken må man passe på å være strengt rasjonelle og anvende vitenskapens stringente metode. Dette høres veldig rimelig ut i manges ører. Hva er galt med å være rasjonell angående spørsmål som angår samfunn og utvikling? Man kan jo henvende seg til kunst, litteratur og religion når man får behov for å meditere litt, til å heve blikket. Når man så vender tilbake til samfunnsspørsmål etter slike overskridende øyeblikk vil det være med en evne til å se disse i et litt større perspektiv. Høres unektelig tilforlatelig ut, problemet er bare at vi fra aller første skoledag blir drillet i stringent rasjonell tenkning, det er den som premieres med ros og karakterer. Det betyr at vi aldri lærer, aldri har lært!, hvordan koble fakta med perspektivtenkning. Kunst og religion kan i dag sågar betegnes som vitenskapens avarter - kunst og religion har blitt underlagt vitenskapen. Det har blitt store fag på Universitetene.

Dette er, slik jeg klart forstår det, selve kjernen i dagens problemer. Gjennom mange generasjoner har vi nå utviklet et rent sekulært, detaljfokusert og profesjonsorientert, samfunn. Jeg snakker om et internalisert paradigme. Det betyr at den sekulære tenkningen har blitt vår mentalitet. Når ting setter seg i mentaliteten er det svært vanskelig å gjøre noe med det. Ikke umulig, men svært vanskelig. Når vi snakker om en internalisert mentalitet gir det utslag på alt vi omgir oss med; den setter seg i institusjoner, holdninger og verdier.

Når de etablerte så legger sine årsaksforklaringer (postmodernismen og MPS) på noe som skjedde for en generasjon eller to siden, er det ikke rart at løsningene disse gav ikke har gitt ønsket virkning. Således bygger man nå øvelsesbyer for knusing av opposisjon isteden. Vold blir løsningen, hvilket man vel må innse er den ultimate falitt-erklæring... 

Etablering av nye motsetninger.

Et annet, og vel så viktig poeng å være klar over, er at den vitenskapelige tenkningen i seg selv baserer seg på motsetninger. Tenkningen opprettholder således den falske motsetningen mellom åndelighet og rasjonalitet - og mange andre falske motsetninger. Vårt samfunnssystem fungerer i henhold til motsetninger - særlig de motsetningsparene vi finner i parlamentarismen og i kapitalismen som bærende samfunnsinstitusjoner, men også i det som har blitt til 'evige politiske problemstillinger' som forholdet mellom mann og kvinne, godt og ondt, kultur og biologi, individ og kollektiv. Tenker man seg om vil man se at disse motsetningene ligger som basis for de aller fleste politiske spørsmål vi i lang tid har balet med og gjør det stadig.   

I relasjon til den forestående konflikten anviste artikler innledningsvis skisserer, snakker vi om det som kan synes som en ny motsetning - en motsetning mellom "de etablerte" og "de utenforstående" (de som faller utenfor systemet). Problemet er at "de utenforstående" ikke har noen politisk tilhørighet.

De etablerte preges av et system som har utradert en funksjonell venstreside. Slik vi også ser begynnelsen på en utradering av det feminine prinsipp (se; http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/kjnn-i-arketypiskforstand-feminismen.html)  og en autentisk kollektiv solidaritet (se; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html). Når det gjelder utraderingen av en funksjonell venstreside, fortoner denne type utradering seg som en overskridelse av motsetninger, men det er snarere slik at vi isteden blir mer konforme. Vi snakker med andre ord ikke om at det skjer en genuin overskridelse av motsetninger, hvilket virkelig burde være ønsket.

Hvor det hele vil ende hvis denne utviklingen får fortsette, synes jeg den radige fremveksten av den transhumanistiske ideologien gir oss et ganske godt bilde på. Jeg er redd vi snakker om en av-åndet og rent ut sagt menneskefiendtlig verden. Så.. Alvorlig. Det er jo ikke helt uten grunn at jeg stadig gidder å engasjere meg..  (se gjerne; http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html )

Utgangspunktet for problemene i vårt samfunn ligger altså i vår tenkning, slik jeg i alle fall klart forstår det. Den sekulære, vitenskapelige tenkningen er nå internalisert i alt og alle og utgjør både fundamentet og limet til vårt konforme samfunn. Den internaliserte, sekulære, positivistiske tenkningen gir dårlig persepsjon, etablerer stadig motsetninger, den mangler forståelse for språkets føringer, den gir unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Som om ikke det er nok; den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene tenkningen gir til nettopp å forsvare arrogansen og tilfredsstillelsen. Skole- og utdanningssystemet synes derfor å være det klart riktige sted å legge fokus hvis vi søker etter løsning, det er der vi lærer å tenke. For mange er det kanskje ikke riktig så kult med skole, omsorg og små barn.. Penger, maktkamper og krig og slikt er mye mer spennende... Men altså..

Fokus på skole gir ingen quic fix, men det er det vel også helt urimelig å ønske seg.
"Education is the most important "social question" in the world. The School-question is a life question."

Max Stirner i boken "The false principle of our education".


  
ps; For utdypning av vår ideologi og konforme samfunn, se; http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html
Se gjerne disse videoene også:
Gåte:
Hva er fellesnevneren til kapitalismen, parlamentarismen og skolesystemet?
Klarer du å svare hva og på hvilken måte på følgende spørsmål, har du klart å gjennomskue vår ideologi :-)