Mitt engasjement i abortspørsmålet, og det relaterte emnet eutanasi (aktiv dødshjelp), handler ikke om for eller i mot abort som sådan. Mitt engasjement handler om noe mer overordnet, kalt menneskeverd. Jeg kan absolutt forestille meg at det i enkelte tilfeller er moralsk riktig å hjelpe en kvinne med abort eller et lidende menneske med å avslutte livet. Problemet i dag er at dette har blitt alt for vanlig, og synes bare å bli det mer og mer.
Abort er altså et tema som angår menneskeverd. Og for oss
som ser det på den måten er det en særdeles forunderlig ting, denne heftige
motstanden vi ser mot leger som ønsker å reservere seg. At det i tillegg er
hoved-parolen i 8. mars toget, er bare trist.
Hva er det kvinner anno 2014 er så redd for? At de må ty til
strikkepinner igjen? Da må jeg først og fremst få minne om at retten til
selvbestemt abort har overhode ikke vært tema. Hvis det mot formodning skulle
bli et tema, ja da kan vi gå i tog – hver dag. Jeg sier; mot formodning fordi
det må da helt ekstreme samfunnsendringer til for at det skal bli aktuelt. Hvilke
ekstreme tilstander er det kvinner anno 2014 så levende kan forestille seg slik
at de åpenbart frykter strikkepinne alternativet igjen? Det forblir høyst
uklart.
Og hvordan klarer kvinner anno 2014 å frykte patriarkalsk
moralisme? Jeg begriper ikke en slik frykt. Er det virkelig noen som er redd
for at kvinner anno 2014 skal komme i en posisjon hvor vi i taushet må
underlegge oss menns krav? Seriøst? Eller kanskje det er riktigere å si at man
i dag frykter moralisme overhode? Har moralisme blitt tabu? Den pensjonerte
Overlegen Reidar Harket sa det tankevekkende i sin artikkel, En debatt på avveie; (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread299008/#post_299008
) «Folk fra Øst Europa som har levd i årevis under kommunistisk diktatur,
forstår ikke hvordan man kan gamble med noe så skjørt som
samvittighetsfriheten. Den anses av mange som den fineste indikator på hvor
totalitært et styresett er.»
Hva engasjementet til kvinner anno 2014 faktisk bunner i
forblir, som sagt, høyst uklart. Det eneste svaret jeg klarer å komme opp med
er at det hele er en gedigen mediejippo, og kvinner (som menn) for øvrig hiver
seg på hamsterhjulet. Hvorfor det er en gedigen mediejippo som mennesker lar
seg rive med av, kan kanskje ha noe med den
humanistisk-materialistisk-positivistiske konsensus som preger vårt samfunn.
Typisk for den positivistiske tenkningen er at man forholder
seg til detaljer. (vi lærer å tenke på en slik måte allerede fra første skoledag
og med new public management strammes dette inn) Man evner i liten grad å se
helheter. Man bør imidlertid ha en rekke tanker i hodet samtidig når man
vurderer abortspørsmålet. Først og fremst det faktum at det er ca. 15.000
kvinner i velstandslandet Norge som velger abort hvert år. Det er i
gjennomsnitt drøye førti aborter hver dag hele året. Eller sagt på en
annen måte; I den tid nåværende abortlov har fungert, er antall avlivede fostre
av en størrelsesorden tilsvarende hele Oslo bys befolkning. Videre så er det
slik at fostervannsprøver blir mer og mer vanlig med den følge at foreldre som
faktisk mener at barn med for eksempel Down syndrom har et menneskeverd blir
uglesett og får beskjed om etter fødsel at; «hvis du synes livet er så fryktelig
vanskelig, så burde du tatt abort, det er ditt ansvar.» Eller at debatten også
går om å flytte grensen for tillat abort fra uke 12 til uke 22. Siste nye nå er
reduksjonsabort, dvs. å ta bort ett eller flere av fostrene hvis du venter
tvillinger eller mer. Dette er det samme som normal abort i Danmark og vil nå
også bli det i Norge. Eutanasi på sin side blir mer og mer akseptert i andre
vestlige land og også her flyttes grensene stadig i forhold til i hvilke
tilfeller eutanasi skal være tillat.
Jeg oppfatter at den dominerende holdningen til alt dette (samt
spørsmål som angår «navere», Romanere og andre som på et eller annet vis viser
svak mestring i forhold til samfunnets krav) varskuer om en trend som klart
tilsier svekket status for menneskeverdet i dag. Det bekymrer meg. I lys av
dette har jeg forsøkt å finne overordnede forklaringer på hvorfor det har blitt
slik.
Noe av det som bekymrer meg mest har med vår ideologi å
gjøre, nærmere bestemt hvordan humanister og positivistiske
vitenskapsteoretikere stadig synes å vinne terreng. Til sammen betyr dette et
stadig mer sekulært samfunn. Vi finner holdningene like mye på høyre som på
venstresiden i politikken. Human-positivister anser seg selv som objektive men
er, etter min forstand, like mye fanatikere som andre kan være det. Troen på
objektivitet sporer ikke noe mindre til fanatisme enn det troen på en gud, for
eksempel kan gjøre. I begge tilfeller kan vi av og til snakke om ideologiske
ekstremister. (for utdypning se: http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/alt-vi-ikke-vet.html
)
Richard Dawkins er både humanetiker og tilhenger av den
positivistiske vitenskap, og han blir stadig mer populær i Norge. Humanetisk
forbund refererer hyppig til ham på sine hjemmesider, Norges største aviser
kjører egne og uangripelige positivistisk-vitenskapelige spalter og høsten 2011
ble Richard Dawkins sågar tildelt et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo.
Richard Dawkins er meningsfelle med Peter Singer. Selv om
Dawkins ikke har markert seg like tydelig i bioetikken som Singer, gir han varm
støtte til Singers syn. I et
intervju med Singer, som Dawkins gjorde i 2008, åpner han slik: “Peter, I
think you must be one of the most moral people in the world…” ‘Richard Dawkins’ Uncut Interviews
with Peter Singer & Big Thinkers‘. Open Culture 29.07.2011
Felles for mennesker som Singer og Dawkins og alle deres
meningsfeller (det er mange av dem internasjonalt), er at de i bunn og grunn
oppfatter mennesket som en maskin. Et slikt menneskesyn/virkelighetsoppfatning får
selvfølgelig stor betydning for hvilke politiske standpunkter man tar, og da
særlig stor betydning i spørsmål som bl.a. abort og eutanasi. Fører man frem
sitt livssyn helt konsekvent, ender man opp med å kunne si, som Singer, at: ”Et
selvbevisst vesen er klar over seg selv som en distinkt entitet, med en fortid
og en fremtid. […] For eksempel kan en professor i filosofi håpe på å skrive en
bok som demonstrerer etikkens objektive natur; en student kan se frem til
eksamen; et barn kan ønske seg en flytur. Å berøve noen av disse menneskene
livet uten deres aksept, er å bryte deres ønsker for fremtiden. Dreper man en
snegl eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom
sneglen og den nyfødte ikke er i stand til å ha slike ønsker.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge
University Press. UK. (s. 90))
Det er på
denne bakgrunn helt konsekvent, når Singer videre foreslår at foreldre innen en
viss frist etter fødselen skal kunne avgjøre om den nyfødte skal få leve videre
eller ikke: ”I dag kan foreldre velge å beholde eller kassere sitt misdannede [disabled]
avkom kun hvis misdannelsen blir oppdaget under svangerskapet. Det er ingen
logisk grunn til å begrense foreldrenes valg til disse spesielle misdannelsene.
Hvis misdannede nyfødte ikke ble oppfattet å ha en rett til å leve før, la oss
si en uke eller en måned etter fødselen, ville det tillate foreldrene, i
konsultasjon med deres leger, å velge på basis av en langt større kunnskap om
den nyfødtes tilstand enn det som er mulig før fødselen.”
Som eksempler på alvorlige funksjonshemminger som ville
kunne kvalifisere til slike eugeniske tiltak, har Singer nevnt Downs syndrom,
ryggmargsbrokk og blødersykdom. Om barn med blødersykdom sier han f.eks.
følgende: “Anta at en kvinne, som planlegger å ha to barn, har ett normalt barn
og deretter føder et hemofili-barn. Byrden av omsorg for det barnet kan gjøre
det umulig for henne å takle et tredje barn. Men hvis det misdannede barnet
skulle dø, ville hun ha et nytt. […] Når døden til et misdannet spedbarn vil
føre til fødselen av et annet spedbarn, med bedre utsikter til et lykkelig liv,
vil den totale mengden av lykke være større hvis det misdannede spedbarnet blir
drept. Tapet av et lykkelig liv for det første barnet oppveies av gevinst av et
lykkeligere liv for det andre. Derfor, hvis det å drepe hemofili-spedbarn ikke
har noen ugunstig virkning på andre, ville det totalt sett være riktig å drepe
det.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge
University Press. UK. s. 186)
Nå er det jo selvfølgelig ikke slik at alle som er i mot reservasjonsrett mener det som Singer mener. Men jeg lurer også samtidig på om de virkelig tar inn over seg konsekvensene av de politiske standpunktene man velger seg. Ser de sin sine politiske standpunkter i lys av noe menneskesyn i det hele tatt? Hva vet for eksempel unge mennesker om forholdet mellom virkelighetsforståelser/menneskesyn og politikk når de konfirmerer seg i Rådhuset i Human Etisk Forbunds regi? Hadde de vært klar over hvilke meningsfeller forbundet allierer seg med, tenkt nøye over konsekvensene av et rent av-åndet og sekulært menneskesyn, så ville de kanskje valgt annerledes? Det synes, med andre ord, for meg som om mange – og da ikke bare unge mennesker – kanskje alt for lettvint binder seg til offentlige organisasjoner, og tenker ikke samtidig over at det er en tilknytning til organisasjoner som har stor makt i det offentlige. Stor makt og innflytelse på praktisk politikk i tråd med et menneskesyn man overhode egentlig ikke ønsker å assosiere seg med. Dette vil jeg mene er et stort problem i vesten i dag. Alt for mange synes å være dysset i søvn av materialistisk velvære og meninger i twitterformat-dybde. Og det er på dette grunnlaget man velger seg organisasjoner å tilhøre. Et sløvt og bedagelig folkeferd gir rom for at trender vi slettes ikke ønsker oss, likevel får utvikle seg. Dette synes å være tilstanden i såkalte industriland (i-land) og kan oppfattes som et paradoks i all den tid disse også ynder å fremstå som de «mest utdannede».
Jeg er ikke alene om min bekymring for den stadig mer
vidtfavnende aksepten for et av-åndet og stadig mer sekulært samfunn. Trond
Skafnesmo, blant flere, uttrykker sin bekymring her: http://www.kulturverk.com/2013/10/11/humanismen-glir-over-i-det-transhumane/ Han skriver om Transhumanisme, det vil si – det som
skjer når humanismen går over i en ny og mer ekstrem variant av seg selv.
Artikkelen er sterk kost men den er likevel, slik jeg ser
det, i vårt stadig mer sekulære samfunn et veldig viktig tankekors, noe vi
snarest bør begynne å diskutere i dybde med største alvor og saklighet –
akkurat slik religiøs fundamentalisme må diskuteres. Artikler og kommentarer
fra personer som er i mot reservasjonsretten, uttaler seg til tider særdeles
krast. De tar ikke fem flate øre for å stemple sine meningsmotstandere for
fakta-nektere og kristenfanatikere. Det danner seg et betenkelig bilde når det
stadig voksende Human Etiske Forbund driver med svært lite annet enn nettopp å
bekjempe religion og enhver åndelig befatning. Siste utgitte bok fra deres
forlag heter «Kjetterbibelen» og er en samling treffsikre påstander, og som de
sier selv: «ugudelige spissformuleringer», for dem som ikke liker det åndelige,
men ikke riktig vet hvordan formulere et argument selv.
For oss som er ydmyke nok til å si at vi ikke vet, og at vi
bør ta med oss denne uvitenheten inn i hverdag, vitenskap og politikk, er det
ganske stusselig å bli stemplet som Kristenfanatiker ved et hvert forsøk på å
drøfte moral. I en tid der frykten for fundamentalisme er stor, blir det lett å
oppfatte dette som en godt timet manipulerende propaganda for en stadig
videreutvikling mot et strengt sekulært samfunn.
For meg er det ikke vanskelig å se en klar sammenheng mellom
et sekulært samfunn og nedvurdering av menneskeverdet. Det sekulære samfunn er
kjennetegnet nettopp ved det vi kan se, høre, ta på og lukte. Det abstrakte –
det sjelelige og det åndelige - forsvinner. Men det er god kontakt med det
abstrakte – det sjelelige – vi må ha, for å evne og erkjenne menneskeverdet.
Nedskrevede menneskerettigheter på et papir har ingen verdi i seg selv.
Og ps for de som ikke allerede har forstått det; Jeg skjemmes
over at mine medsøstre i dag setter egen kropp foran universalt menneskeverd. Det
er veldig trist hva kvinnen og feminine kvaliteter har blitt redusert til,
tenker jeg. (For utdypning se; http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/kjnn-i-arketypiskforstand-feminismen.html
)
