Vitenskapstilhengerne har fått, og får fremdeles, mye oppmerksomhet.
Deres anliggende er å hylle vitenskapen som den eneste kritiske instans i
samfunnet. Ofte blir vitenskap plassert som motsetning til religion og
ideologier. Vi får høre at mens religion og ideologi kun tilbyr evig visshet –
om hva som er sant, hva som er det rette, hva som vil hende – er vitenskapen
aldri skråsikker.
Vitenskapstilhengere innser at der finnes noen bedrevissere
i vitenskapen også – men de dominerer ikke så mye at det berører hva vitenskapen
som kollektiv virksomhet står for. Vitenskapen som kollektiv virksomhet er, i
henhold til de mange vitenskapstilhengerne, en objektiv og åpen søken etter
sannheten som skal bringe oss alle inn i lyset.
Slik jeg derimot ser det, har religion og vitenskap mye til
felles. De er begge godt etablerte institusjoner i vårt samfunn, men viktigst; de
er begge fundamentert i en såkalt Sannhet i Siste Instans. For vitenskapen er
denne sannheten troen på Objektivitet. For religionen er denne sannheten troen
på Gud.
Ideologi på sin side er ikke bærer av noen siste-instans-sannhet
– den er i så fall ofte uuttalt – bortsett fra i enkelte muslimske land der
religion inngår i samfunnsmodellen. En ideologi er oftest politikk; noe med
isme bak seg – dvs. en modell for hvordan drive et samfunn. En ideologi er en
stor teori – en modell om hvordan organisere et samfunn.
Både Vitenskap og
Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.
DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte
fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert.
Det ble opprettet et formelt skille
mellom Vitenskap og Religion. Men, som antydet, i et større perspektiv er Kirke
og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å
gjøre. Tvert om. Det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen
utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har
Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som
vårt demokrati, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen
av begge.
Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes
og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har
Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært
det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at
Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den
andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de
mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i
lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor
vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling
og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander.
Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil
himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og
konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.
Undring og
overskridelse i begge leire
Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett
med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de
dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett
hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene
forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er der av
vane og tradisjon, noen er bokstavtro mens andre igjen er mer abstrakte og
overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider,
mange ulike individer, og innenfor begge institusjoner finner vi flere ulike
nivåer av bevissthet. Også innenfor vitenskapen finner vi mange som tror de har
funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.
Revisjon av de små
sannhetene
Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert
sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin
positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme
tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (hermeneutikk) betydning. Og
striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta
“kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for
de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til
bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke
lenger av alle blir ansett for å være en synd. (hvis man ser nøye etter, er det
veldig interessant å oppdage at vitenskapens og Kirkens «små» forutinntattheter
opp igjennom har vært påfallende sammenfallende)
Løsrivelse fra
kjørereglene
En sentral utfordringene for begge institusjonene vil være,
slik jeg ser det, å innse at begge
Sannheter i Siste Instans har noe for seg og i tillegg løsrive seg fra
kjørereglene. Vi trenger den metafysiske
kraften som åndelig, religiøs, spirituell tro kan tilby – den som minner oss om
at vi intet egentlig vet og som gjør oss ydmyke. Men det må være en kraft som
ikke binder seg opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal
innebære og bety – det hemmer for utvikling av bevisstheten. Tilsvarende trenger
vi vitenskapens utforskning av alle ting, men uten en for sterk binding av
metoden som – på samme måte som de religiøse dogmene – lukker mer enn det
åpner. Med andre ord vil vår viktigste politiske oppgave være, slik jeg ser
det, å gi adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i
disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på
universitetsnivå. Dette at kun ti prosent av all forskning i dag er
grunnforskning understreker dette. Ti prosent grunnforskning betyr at hele
nitti prosent tjener samfunnet og dets institusjoner – også kalt
oppdragsforskning. Forskere flest lager med andre ord ikke sine
problemstillinger selv, de får dem servert i fanget av oppdragsgivere. Stadig
oftere hører vi også at oppdragsgiverne ikke gir videre arbeid til en forsker
hvis de ikke får det forskningsresultatet de vil ha. Forskere søker seg da også
i stadig større grad til institusjoner og tenketanker som innehar samme verdi-
og menneskesyn som en selv.
Vår tid største
utfordring; Det rent sekulære samfunn.
Den viktigste utfordringen vi således står overfor i dag, slik
jeg ser det, er at samfunnet i overveiende grad har blitt sekularisert. Kort
sagt betyr det at vitenskapens tradisjonelle metode og tenkning er den
operative og så å si eneste gyldige i alle offentlige sammenhenger – men også i
stadig større grad i den private sfæren. (I den private sfæren drøftes også
alle forhold opp og i mente, med det resultat at man til slutt ikke vet hva man
skal mene – også søker man isteden å nøye seg med å være sin egen lykkes smed –
for utdypning se artikkelen; Sin egen lykkes smed i mangfoldets tidsalder, http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)
Den direkte faren med begrensningene som Metodens definisjon
av logikk, kunnskap og kritisk argumentasjon i seg selv medfører, er dårlig
persepsjon, den stadige etableringen motsetninger, manglende forståelse for
språkets føringer, unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Men
den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og
mulighetene til å forsvare nettopp arrogansen og tilfredsheten. Særlig
påfallende blir den rådende selvtilfredse holdningen hos alle dem som posisjonerer
seg, når vi ser på alle problemene vi i vårt samfunn stadig sliter med. Man kan
gjerne si at den tradisjonelle forståelse av intelligens har bragt med seg mye
bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene
at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe
opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være
veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre
ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden
opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår
intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den
tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle
systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som
angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner.
Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet,
synes vi å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, fortsatt ser vi pendelen mellom
fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og
unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller,
ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet,
spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer,
likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme,
finanskriser og grådighet. Bare dette i seg selv burde jo få hver og en av oss til
å bøye seg i ydmykhet og åpne seg for muligheten om at kanskje det er noe vi
ikke riktig forstår – og omsider innse at det vi lærer på skolen når det
gjelder evne til persepsjon; dvs. bevisst helhetstenkning, svikter på det
groveste.
Det er nemlig meget alvorlig når vår evne til persepsjon
ikke utvikles, og i dag synes den å nærme seg et faretruende lavt nivå. Dess
mer et samfunn blir ensidig preget av sekulær tenkning, dess lavere blir vår
evne til persepsjon. Lav persepsjon er årsak til all ondskap.
Ennå står Muren ubesteget
Vi stanger mot den
fra hver vår side
til hodene blir blodige
og tomme
Forfattere som har inspirert;
Michel Foucault
Carl Gustav Jung
Eric Fromm
Edwardo de Bono
Ken Wilber
Pierre Bourdieu
