søndag 30. juni 2013

ANONYMITET (OG DEMOKRATI OG YTRINGSFRIHET)




Spørsmålet om anonymitet har opptatt – og plaget – meg, i lang tid.
Jeg har etter hvert hørt alle argumenter anonyme kommer med for å forsvare sin praksis: ”Jeg kan miste jobben min. Jeg har pasienter å ta hensyn til. Jeg har studenter å ta hensyn til.  Moren min vil bli lei seg. Jeg er kjendis.” For noe tull! Hvis man vil uttale seg offentlig så får man søren meg være voksen nok til å stå for det man mener. 

På den andre siden:
Som kulturteoretiker har jeg en stor tendens til å søke forklaringer i samfunnet for menneskers handlinger, holdninger og oppførsel, og først og fremst forstår jeg den utbredte anonymiteten som et klart uttrykk for et fremmedgjort samfunn. De som føler at de må fremstå anonymt, har åpenbart problemer med å føle at de tilhører noe eller noen. Jeg spør: ”Hvordan har vårt samfunn klart å skape så mange identitetsløse og redde mennesker?

Hva slags samfunn har vi?
Det er på tide at vi spør oss selv: Hva slags samfunn har vi egentlig, der mennesker ikke kan stå frem og være seg selv. Jeg kan dessverre ikke forstå det på noen annen måte enn at anonymitet faktisk gjenspeiler et veldig lukket, overfladisk og intolerant samfunn. Det helt motsatte av demokrati. For et demokrati skal handle om at menneskene er trygge og føler seg anerkjent som individ. Ingen kan vel komme å si at anonymitet signaliserer et trygt og harmonisk individ? Tvert i mot, det signaliserer en sterk frykt for utstøting på grunn av meningene man har. Det er rett og slett triste greier. Så mye for enneskerettighetserklæringen – den som sier at vi alle er like verdifulle.

Konklusjon:
Behovet for anonymitet springer ikke ut fra intet. Det blinker røde varsellamper om et samfunn som ikke evner å etablere vilkårene som må ligge til grunn for demokrati og ytringsfrihet. Det varsler om frykt, fremmedgjorthet og trange rom. I et slik tid trenger vi mennesker med meningers mot. Anonyme ytringer har liten eller ingen verdi. Når man velger anonymitet underkjenner man samtidig egne meninger. Man signaliserer at man ikke egentlig riktig tror på, og respekterer egne meninger. Hvorfor skal da andre respektere, og tro på dem?