tirsdag 3. desember 2013

new public management


Det ble tydelig for de fleste, ca. rundt århundreskiftet, at skolen som institusjon var i oppløsning – som alle andre områder i samfunnet. Noe måtte gjøres og svaret ble altså new public management. New public management er et ord på en type bedriftsøkonomisk modell. Det er en modell utarbeidet av næringslivet for å øke effektivitet og profitt. Når det gjelder skolen så handler den store reformen overhode ikke om innholdet i skolen – varen er veldig bra den – men om hvordan stramme inn rammene slik at varen fortsatt kan bevare livets rett.   

Et viktig tankekors blir, for det første; hva gjør det med oss mennesker og ferdes i institusjoner formet etter slike kriterier? Mange tenker nok ikke så nøye over at institusjonens ånd og kultur også er med på å forme oss mennesker. Når vi dag ut og dag inn puster inn krav om effektivitet, like vurderingskriterier, standardtestinger og klare definisjoner om mål og mening – hva gjør det med oss mennesker? Vi er ikke så frie og autonome som liker å tro, en rekke forhold former oss, og institusjonene har en særlig viktig rolle her.
Men enda viktigere er det altså å være seg bevisst på at new public management ikke berører innholdet i skolen overhode. Npm søker bare å stramme inn på rammene for å gi ny glans og holdbarhet til gammel vare. Det er hele new public managements funksjon – å legge tydeligere og klare rammer rundt tradisjonell kunnskap, tenkning og læring. Å konformere lærere og kunnskap. Hovedmålet er å score best mulig på internasjonale kunnskapstester. Holdningen er altså at det vi lenge har lært på skolen er veldig bra det, og har ingenting å gjøre med de problemene vi i dag baler med i samfunnet som sådan eller i skolen. Hvorfor problemer oppstår, skyldes omtrent alt annet enn akkurat den tenkningen og de problemløsningsstrategiene skolen lenge har lært oss.

Men den tenkningen vi blir drillet i på skolen er ikke så nøytral og objektiv som folk tror. Med new public management er denne bestemte type tenkning i ferd med å bli vår mentalitet, og kunnskap i ferde med å bli en standardisert vare som kan selges til høystbydende oppdragsgiver.

Kort sagt; Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta formidlingen allerede første skoledag (sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin). På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (for og imot) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier fullbyrdes argumentasjonsteknikken – kalt den hypotetiske metode. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.
Den logisk-rasjonelle tenkningen vi alle blir drillet i på skolen, har forplantet seg til vår offentlige forvaltning. De rigide systemene blir stadig mer rigide og byråkratiske. Således blir vi utsatt for rigid-logisk tenkning hvor vi enn snur oss og man kan dermed begynne å se at sekulære og såkalt materialistiske tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt vår mentalitet. Det er i denne sammenheng vi står maktesløse overfor byråkrati. Det er i denne sammenheng vi står maktesløse i forhold til at forbrukersamfunnet opprettholdes og stadig utvikles. Det er i denne sammenheng vi sågar bør forstå de høye skilsmissestatistikkene med dramatiske konsekvenser for mange barn – logisk/rasjonell tenkning hemmer for å utvikle gode relasjoner. Det er i denne sammenheng at vi kun evner å løse problemer med kortsiktig perspektiv innenfor snevre rammer og samtidig tro at vi faktisk gjør noe. Denne kortsiktige tenkningen gir i sin tur et meningstyranni når ideer diskuteres. Man kan klare å bli enige om et tema å diskutere, men alle sitter inne med sine egne mer eller (helst) mindre gjennomreflekterte perspektiver dette temaet bør forståes innenfor. Vi ender opp med å bruke følelsene når meninger skal uttrykkes. Følelser er viktig, men til initierende for engasjement - ikke som grunnlag for mening. Den nevnte individualiseringen gir kanskje den mest alvorlige konsekvensen; den gir en fundamental fremmedgjøring hos veldig mange. Det er i dette vi finner årsaken til at stadig flere opplever meningsløshet med påfølgende fremvekst av såkalte «livsstilsykdommer» som depresjon, alkoholisme, fedme m.m. Dette fordi vi i det private fremdeles har en sjel, men denne har ikke lenger betydning i det store og det hele.

Andre mennesker angår oss, paradoksalt nok i vårt 200 år gamle demokrati, i stadig mindre grad. I økende grad blir vi våre egne lykkes smeder. Ikke bare har utdanningen med sitt karaktersystem fostret frem hierarkier og således hemmet for reelt demokrati, men nå viser det seg også at vi alle begynner å bli passive, sløve og blinde for selve samfunnsutviklingen vi er inne i – de fleste har mer enn nok med seg selv og forestående oppussing hjemme eller på hytta. Bevissthetsnivået er faretruende lavt.

Burde det ikke være motsatt i ett av verdens mest utdannede samfunn? Utdannet til hva, burde vi begynne å lure på. Til mer vekst og forbruk i global målestokk? Eller er menneskenes sjel viktigere? Hvis så burde vi snarest begynne å innse at den tenkningen vi gir opplæring i, i skolen, rett og slett ikke duger.  Og således, at det absolutt siste vi trenger er institusjoner som oser snever tenkning i tillegg til å gi opplæring i det?
Personlig stemmer jeg blankt fordi vi ikke har noen politiske partier i Norge som innser hvor viktig skolen er, og at det som skjer der, hvilket innhold skolen har, har avgjørende betydning for hvordan demokratiet fungerer og utvikler seg. Hvis alle stemte blankt ved neste valg kunne det kanskje hjelpe.


Deschooling Ourselves; Seminar med Charles Eisenstein

https://www.youtube.com/watch?v=Avd1EgAHnD8

fredag 29. november 2013

INTELLECTUAL EMANCIPATION


There is no hierarchy of intellectual capacity. Emancipation is becoming conscious of this equality of nature. This is what opens the way to all adventure in the land of knowledge. It is a matter of daring to be adventurous, and not whether one learns more or less well or more or less quickly.

Fra boken; “The ignorant Schoolmaster. Five Lessons in Intellectual Emancipation”

Av Jacques Ranciere

tirsdag 26. november 2013

SKOLENS PRIMÆRE MÅLSETTING


Skolens fremste mål bør ikke være hvordan balansere elevers ulike forutsetninger hjemmefra. Skolen fremste mål burde være å gi alle elever opplæring etter elevens egne forutsetninger, punktum.  

Ingen politiske partier i Norge, verken på høyre- eller venstresiden, har forstått dette. I bunn og grunn har de alle samme ide om hva læring, tenkning og kunnskap er. Klarer man å svare riktig på flest mulig spørsmål og etter hvert drøfte en sak fra flere ulike sider, så fortjener man en sekser. Dette er en langvarig og grundig opplæring i den hypotetisk deduktive metoden.

Når man har et slikt snevert syn på hva god læring, tenkning og kunnskap er, er det lett å bruke vurderingskriterier som karakterer. En klar definisjon av hva som er bra tenkning og hva som er bra kunnskap, gjør det lett å sette en karakter. Det er også skolens karaktersystem som gir toppelevene sjefsjobbene og best lønn i samfunnet senere. Karakterene som premierer den type tenkning som senere skal prege alle toppsjefer i samfunnet er også den type tenkning som resulterer i et sneversynt, selvforsynende, konkurransepreget og rigid samfunn for oss alle.

 

Det store problemet med skolen i dag er, for høyresiden, at den offentlige skolen ikke gir god nok oppfølging av elever – forståelig nok. Det store problemet for venstresiden er at høyresiden dermed vil etablere privatskoler. 

Det er klart at privatskoler vil gi bedre opplæring i henhold til de bestemte læringskriteriene. Privatskoler vil kunne motivere lærere med bedre lønn, ha mindre klassestørrelser og mer homogene elevgrupper, bl.a. Det er også klart at elever som går på slike skoler vil få bedre karakterer og således bedre jobber og bedre lønn senere. Og slik vil klasseskillene mellom oss mennesker igjen øke. Skillet mellom fattig og rik vil øke.

Men høyre kommer i alle fall med forslag slik at i alle fall noen barn kan få bedre opplæring og oppfølging – i henhold til kapitalistiske interesser riktignok, men som sagt, i alle fall et forslag. Hva gjør venstresiden i så henseende? De hamrer løs på andre sine løsninger. (helt i tråd med hva de lærte på skolen – det beste logiske argumentet er liksom det som skal bringe oss fremover.) Det venstresiden isteden burde gjøre, er å vurdere hvordan gjøre den offentlige skolen bedre slik at høyre ikke ser seg nødt til å arrangere masseflukt. Det er det minste!

Men det er selvfølgelig ikke på langt nær nok. Det venstresiden – og også høyresiden – snarest bør innse – hvis de faktisk er interessert i rettferdighet og i å gi alle verd i henhold til sine egenskaper og kvaliteter, er å gi lærerne tillit og tid til å se den enkelte. Skolen må også gi et mangfold av tilbud, ikke stappe 25-30 elever inn i et trangt lite rom og belønne de som trives der med ros med påfølgende selvtillit og høy lønning i voksen alder, og de som hater det lav selvtillit med minste-inntekt etter hvert. Vi snakker om kanskje de ti - tolv viktigste årene i et menneskes liv hva angår kognitiv og sosial utvikling. Det handler om intet mindre enn vårt demokrati. Det handler om hvilke forutsetninger vi gir våre barn og unge for senere å delta i beslutninger som angår liv som skal leves i samfunnet. 
 

Ønsker man et ekte demokrati må man først erkjenne at utdanningssystemet, som ingen av partiene diskuterer som sådan, er et system som fostrer frem hierarkier og motsetninger, det motsatte av likeverd og tillitsfulle relasjoner. Begge sidene i politikken aksepterer altså hierarkier – og gjør således ekte demokrati – det reelle likeverd – umulig. Man må komme forbi den misforståelsen at bare mennesker fra alle lag av befolkningen kan ha mulighet til å lykkes, så er det godt nok. Det eneste som er godt nok er at alle mennesker opplever at det de har å bidra med er like viktig som alt annet. Ekte demokrati vil forbli en utopi inntil dette blir forstått. 

fredag 15. november 2013


Beste bok jeg har lest på år og dag! Anbefales på det varmeste.

For mer informasjon, se: http://www.centerforvildanalyse.dk/udgivelser/saerklasse/

mandag 21. oktober 2013

Vitenskap, religion og ideologi


Vitenskapstilhengerne har fått, og får fremdeles, mye oppmerksomhet. Deres anliggende er å hylle vitenskapen som den eneste kritiske instans i samfunnet. Ofte blir vitenskap plassert som motsetning til religion og ideologier. Vi får høre at mens religion og ideologi kun tilbyr evig visshet – om hva som er sant, hva som er det rette, hva som vil hende – er vitenskapen aldri skråsikker.

Vitenskapstilhengere innser at der finnes noen bedrevissere i vitenskapen også – men de dominerer ikke så mye at det berører hva vitenskapen som kollektiv virksomhet står for. Vitenskapen som kollektiv virksomhet er, i henhold til de mange vitenskapstilhengerne, en objektiv og åpen søken etter sannheten som skal bringe oss alle inn i lyset.

Slik jeg derimot ser det, har religion og vitenskap mye til felles. De er begge godt etablerte institusjoner i vårt samfunn, men viktigst; de er begge fundamentert i en såkalt Sannhet i Siste Instans. For vitenskapen er denne sannheten troen på Objektivitet. For religionen er denne sannheten troen på Gud.

Ideologi på sin side er ikke bærer av noen siste-instans-sannhet – den er i så fall ofte uuttalt – bortsett fra i enkelte muslimske land der religion inngår i samfunnsmodellen. En ideologi er oftest politikk; noe med isme bak seg – dvs. en modell for hvordan drive et samfunn. En ideologi er en stor teori – en modell om hvordan organisere et samfunn.
 

Både Vitenskap og Religion er institusjonalisert i vårt samfunn.
DET MODERNE demokratiske prosjekt begynte for alvor å skyte fart i opplysningstiden da den største motsetningen av dem alle ble formelt etablert. Det ble opprettet et formelt skille mellom Vitenskap og Religion. Men, som antydet, i et større perspektiv er Kirke og Vitenskap ikke to uavhengige institusjoner som ikke har noe med hverandre å gjøre. Tvert om. Det er to institusjoner som har utfylt hverandre og til sammen utgjør et overordnet hele. Der hvor Vitenskapen ikke har strukket til, har Kirken kommet inn og gitt håp i meningsløsheten. Kirke og Vitenskap er bæresøylene for det vi i dag forstår som vårt demokrati, og vårt samfunn ville ikke blitt slik det er i dag, uten eksistensen av begge.  

Det er særlig viktig å huske på at institusjoner bare kan opprettes og bestå hvis de har noe fundamentalt å bygge på. For vitenskapen har Objektivitet vært det overordnede Sannhetskriteriet og for Kirken har Gud vært det overordnede Sannhetskriteriet. På den ene siden har vi dem som tror at Sannheten ligger i å (ut)forske på alle ting – objektiv og nøytralt. På den andre siden har vi de som tror at Gud er Sannheten. Felles for begge er at de mener at den troen de forfekter skal bringe oss frem til lyset. Vi er ikke i lyset enda, men med tålmodighet og utholdenhet vil vi komme dit. Innenfor vitenskapen mener man at hvis bare alle var rasjonelle og objektive i handling og holdning ville verden begynne å nærme seg paradisiske tilstander. Tilsvarende mener de religiøse at hvis menneskene bare fant Gud så vil himmelriket komme til oss. Lenge har vi hatt to legitime, motstridende og konfliktskapende virkelighetsforståelser operative i vårt samfunn.
 

Undring og overskridelse i begge leire
Underlagt sin Store Sannhet har begge institusjoner ett sett med kjøreregler. Innenfor vitenskapen er det metoden. Innenfor Kirken er det de dogmene som spesifikt skiller Kristendommen fra andre religioner. Uansett hvilken institusjon vi beveger oss innenfor vil vi imidlertid se at menneskene forholder seg ulikt til institusjonens fundament og kjøreregler. Noen er der av vane og tradisjon, noen er bokstavtro mens andre igjen er mer abstrakte og overskridende. Begge institusjoner består med andre ord av enkeltindivider, mange ulike individer, og innenfor begge institusjoner finner vi flere ulike nivåer av bevissthet. Også innenfor vitenskapen finner vi mange som tror de har funnet den endelige løsningen, og som kan være svært så påståelige.

 
Revisjon av de små sannhetene
Begge institusjonene har opp igjennom tidene stadig revidert sine små sannheter. Akkurat som Vitenskapen for eksempel hadde sin positivismestrid på 60- og 70-tallet, slik hadde også kirken sin strid på samme tid. Innenfor begge institusjoner fikk tolkning (hermeneutikk) betydning. Og striden, både for kirke og vitenskap, handlet primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Dette fikk stor betydning for de små sannhetene innenfor begge institusjonene. Innenfor Kirken kom dette til bl.a. til uttrykk ved at de åpnet for kvinnelige prester og at homofili ikke lenger av alle blir ansett for å være en synd. (hvis man ser nøye etter, er det veldig interessant å oppdage at vitenskapens og Kirkens «små» forutinntattheter opp igjennom har vært påfallende sammenfallende)

 
Løsrivelse fra kjørereglene
En sentral utfordringene for begge institusjonene vil være, slik jeg ser det, å innse at begge Sannheter i Siste Instans har noe for seg og i tillegg løsrive seg fra kjørereglene.  Vi trenger den metafysiske kraften som åndelig, religiøs, spirituell tro kan tilby – den som minner oss om at vi intet egentlig vet og som gjør oss ydmyke. Men det må være en kraft som ikke binder seg opp i spesifikke regler og dogmer for hva denne kraften skal innebære og bety – det hemmer for utvikling av bevisstheten. Tilsvarende trenger vi vitenskapens utforskning av alle ting, men uten en for sterk binding av metoden som – på samme måte som de religiøse dogmene – lukker mer enn det åpner. Med andre ord vil vår viktigste politiske oppgave være, slik jeg ser det, å gi adskillig mer plass til undring enn det det i dag blir gjort i disse standardtesting-tider på grunnskolenivå og tellekant-tider på universitetsnivå. Dette at kun ti prosent av all forskning i dag er grunnforskning understreker dette. Ti prosent grunnforskning betyr at hele nitti prosent tjener samfunnet og dets institusjoner – også kalt oppdragsforskning. Forskere flest lager med andre ord ikke sine problemstillinger selv, de får dem servert i fanget av oppdragsgivere. Stadig oftere hører vi også at oppdragsgiverne ikke gir videre arbeid til en forsker hvis de ikke får det forskningsresultatet de vil ha. Forskere søker seg da også i stadig større grad til institusjoner og tenketanker som innehar samme verdi- og menneskesyn som en selv.

 
Vår tid største utfordring; Det rent sekulære samfunn.   
Den viktigste utfordringen vi således står overfor i dag, slik jeg ser det, er at samfunnet i overveiende grad har blitt sekularisert. Kort sagt betyr det at vitenskapens tradisjonelle metode og tenkning er den operative og så å si eneste gyldige i alle offentlige sammenhenger – men også i stadig større grad i den private sfæren. (I den private sfæren drøftes også alle forhold opp og i mente, med det resultat at man til slutt ikke vet hva man skal mene – også søker man isteden å nøye seg med å være sin egen lykkes smed – for utdypning se artikkelen; Sin egen lykkes smed i mangfoldets tidsalder, http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)

Den direkte faren med begrensningene som Metodens definisjon av logikk, kunnskap og kritisk argumentasjon i seg selv medfører, er dårlig persepsjon, den stadige etableringen motsetninger, manglende forståelse for språkets føringer, unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Men den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene til å forsvare nettopp arrogansen og tilfredsheten. Særlig påfallende blir den rådende selvtilfredse holdningen hos alle dem som posisjonerer seg, når vi ser på alle problemene vi i vårt samfunn stadig sliter med. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet, synes vi å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme, finanskriser og grådighet. Bare dette i seg selv burde jo få hver og en av oss til å bøye seg i ydmykhet og åpne seg for muligheten om at kanskje det er noe vi ikke riktig forstår – og omsider innse at det vi lærer på skolen når det gjelder evne til persepsjon; dvs. bevisst helhetstenkning, svikter på det groveste.

Det er nemlig meget alvorlig når vår evne til persepsjon ikke utvikles, og i dag synes den å nærme seg et faretruende lavt nivå. Dess mer et samfunn blir ensidig preget av sekulær tenkning, dess lavere blir vår evne til persepsjon. Lav persepsjon er årsak til all ondskap.
 
 
 
Ennå står Muren ubesteget
 
Vi stanger mot den
fra hver vår side
 
til hodene blir blodige
og tomme

 


Forfattere som har inspirert;

Michel Foucault

Carl Gustav Jung

Eric Fromm

Edwardo de Bono

Ken Wilber

Pierre Bourdieu

søndag 6. oktober 2013

VÅR POST-IDEOLOGISKE TIDSALDER

Ikke så fri fra ideologi som du kanskje trodde...


Utdrag fra boken;
«IDEOLOGI ER NOGET BRAS»
 

«Hvad hele forestillingen om en post-ideologisk tidsalder dækker over, er dog naturligvis, at den er den mest ideo­logiske forestilling, man kan have. Den slovenske filosof Slavoj Žižek har igennem de sidste godt 20 år analyseret og demonstreret denne hyperideologiske ”postideologi­ske” tilstand, og for ham er ideologi ikke først og frem­mest et sæt af principper, som man forsøger at overbevise sine medborgere om, eller en utopisk drømmeverden, som man med vold og magt forsøger at tvinge igennem. Den er snarere selve den ramme for vores politiske be­slutninger og adfærd, som vi stiltiende accepterer, for at få fred til at leve vores liv og tilbringe tid med vores fa­milier, uden at skulle tage stilling til alle verdens fortræ­deligheder og problemer.

Ideologi virker i virkeligheden bedst, når vi ikke er be­vidste om den, eller når vi kan få lov til at tilslutte os den, samtidig med at vi lader som om, vi ikke gør. Vi kan f.eks. forestille os at være frie og moralske væsner, der sagtens (personligt) kan være uenige med regeringen eller gå ind for en klimavenlig omstilling til grøn energi, så længe det ikke for alvor påvirker vore egne liv. Kritik­ken er gratis, så længe det ikke for alvor koster os noget, og vi kan altid undskylde vores egen manglende radikale handling med de forhindringer, som er stillet op for, at ordentlige mennesker kan gøre det rigtige. (Det er rege­ringens, de riges, de fattiges, de arbejdsløses, indvandrer­nes skyld). På det bevidste plan kan vi således være meget kritiske og hævde, at der er alt muligt galt med det bestå­ende, samtidig med, at vi i virkeligheden godt ved, at der ikke rigtig er noget alternativ, som vi for alvor kan bakke op om. Gennem denne kritiske manøvre får vi netop lov til at bevare den samfundsmodel, der aktuelt giver os, de heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste socialklas­ser, et relativt godt liv.»

For videre lesing, se:


 

 

mandag 23. september 2013

EKTE DEMOKRATI


Vi lærer tidlig, og gjentagende, at vår demokratiske styreform er en god ting. Vi forbinder det så å si automatisk med at det betyr at alle stemmer blir hørt. Men er det slik det fungerer i praksis? Ideen om at alle skal få være med å bestemme er glimrende, men vi har langt igjen da det fint går an å peke på store feil og mangler ved hvilke forutsetninger folk faktisk blir gitt for å være med å styre.


Mange tror at demokrati er selve ideologien i vårt samfunn. Det er feil. Demokratiet – styringsformen – er et ytre skall. Til grunn for vårt demokrati ligger det som kalles «Det Moderne Prosjekt». Det er vår ideologi. Vår ideologi hviler på fem (så langt) udiskuterte sannheter; Troen på siste-instans-sannheter. Troen på metoden. Troen på avsløringsstrategien. Troen på framskrittet og troen på friheten. Selve drivkraften, opprettholdelsen av troen på sannhet, mulighet for avsløring, troen på fremskritt og frihet er METODEN. Metoden er betegnelsen på hvilken type tenkning vi anvender i vårt vestlige samfunn og som hele vårt utdanningssystem er den fremste og tyngste produsent av.

Metoden, hvordan vi tenker, er altså selve grunnlaget for vårt samfunn. Det er metoden som har skapt vårt sekulære samfunn, og det flere etter hvert begynner å omtale som "det konforme samfunn". Metoden er kort sagt den tenkningen vi lærer i vårt utdanningssystem. Den tenkningen vi lærer gjennom et langt skoleløp ligger til grunn for, og opprettholder, andre systemer; det parlamentariske og det kapitalistiske. Man tror det er rettferdig, alle kan jo lykkes i skolen, tror man, men det er helt feil. I skolen kan man bare lykkes hvis man har helt spesielle egenskaper eller er villige til, eller blir presset til, å dyrke disse frem på bekostning av andre talenter. Og en enda tydeligere segregering ser vi i kaskader av kunnskaps-rapporter i disse dager der fokus på matematikk er stort: Lærerne skal mestre avansert matematikk, elevene skal mestre avansert matematikk - ja sågar smårollingene i barnehagen skal nå få opplæring i matematikk. Viktig her å være klar over at matte er ikke bare matte, det er også en effektiv måte å disiplinere tenkningen på - og det er et svært viktig å merke seg i en tid da kunstig intelligens vinner mer og mer frem. For utdypning se: http://www.arrvev.no/bok/om-a-disiplinere-tenkningen ) 

Det har lenge vært påpekt at ideologien (med metoden til grunn) er en videreføring av – en avansert form for – føydalisme. Flere og flere forskere påpeker da også stadig oftere på at skolen reproduserer forskjeller i samfunnet. Ønsker vi et ekte demokrati må derfor alt fokus settes inn på skole og utdanning. Vi må slutte med å tolerere at så mange barn og unge får så utrolig lite ut av lange og mange dager, år ut og år inn, på skolen. Mange blir ikke rustet til å delta aktivt i samfunnet, en god del går lei (og velger derfor å tenke på seg selv først og fremst) og de som deltar er jo så detalj- og konfliktorientert (politikk handler om å slå motparten i hodet med velformulerte argumenter) at det er en gru. (for å si det kort og flåsete – dog presist nok)

Med en helt annen skole, med helt nye tanker om hva skole kan og bør være vil vi alle fint kunne lære å se sammenhenger og helheter. Ikke bare bli sløve forbrukere som stemmer for mer marked og forbruk fordi statlig overformynderi oppleves som adskillig verre.    

Jeg foreslår et nytt politisk parti; SKOLEPARTIET, der det eneste fokus er, det eneste viktige fokus er; hvordan skape et ekte demokrati der likeverd, tillit og respekt råder. Men det er jo vesentlig at folk forstår forutsetningene for vårt samfunn da, og således hvor utrolig viktig skolen er for at de skal stemme på partiet. Og hvordan få folk til å forstå det? Skolen ruster oss ikke til å forstå det, og uten å lære det vil vi heller ikke forstå det. We have a problem.

KORT OM TENKNINGEN VI LÆRER I SKOLEN:

Troen på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner faktaformidlingen allerede første skoledag ved å servere fakta (sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin). På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (for og imot) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier fullbyrdes argumentasjonsteknikken – kalt den hypotetiske metode. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Høres kanskje vel og bra ut, men ved siden av at dette kun passer for et fåtall, vil man også med en smule refleksjon forstå at hele prosessen ikke akkurat fremmer evne til langsiktig tenkning og kreativitet.

Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv.  Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger.  Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.
Den direkte faren med begrensningene som logikk, kunnskap og kritisk argumentasjon i seg selv medfører, er dårlig persepsjon, den stadige etableringen motsetninger, manglende forståelse for språkets føringer, unødvendige konfrontasjoner og aggressive trossystemer. Men den største faren er likevel den påfølgende arrogansen, tilfredsheten og mulighetene til å forsvare nettopp arrogansen og tilfredsheten. Særlig påfallende blir den selvtilfredse holdningen når vi ser på alle problemene vi i vårt samfunn stadig sliter med. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den “moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet, som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Når det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet, synes vi å stå bom fast; Fortsatt kriger vi, fortsatt ser vi pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, kriger, rasisme, fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet, terrorisme, finanskriser og grådighet. Bare dette i seg selv burde jo få hver og en av oss til å bøye seg i ydmykhet og åpne seg for muligheten om at kanskje det er noe vi ikke riktig forstår – og at det vi lærer på skolen svikter på det groveste. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord; “Alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning.” Og føyde til; “Vi kan ikke løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.”

fredag 16. august 2013

UOPPMERKSOMHET


Et dikt av Wislawa Szymborska (1923-2012)

Ille redde jeg meg i Kosmos i går.
Jeg levde et helt døgn uten å stille spørsmål,
og undret meg ikke over noe.



Jeg utførte mine daglige gjøremål
som om det var alt jeg hadde å gjøre.



Pust inn, pust ut, skritt etter skritt, plikt etter plikt,
men uten en tanke som strakte seg lenger
enn til å gå hjemmefra og å gå hjem igjen.



Verden kan ha fortont seg helt vanvittig,
men jeg tok den bare i vanlig bruk.

  
Ingen hvordan eller hvorfor,
eller på hvilken måte det ble slik

og hva det skal være godt for med alle de livlige detaljene.



Jeg var som en spiker som er slått for dårlig inn i veggen
eller

(her er en sammenligning som glapp for meg)

  
En etter en inntraff forandringene
selv innenfor øyeblikkets begrensede utstrekning.

Ved et yngre bord, med en en dag yngre hånd,
ble gårsdagens brød skåret på en annen måte.

Skyer som aldri før og regn som aldri før,
for de falt jo med helt andre dråper.

Jorden spant en runde rundt sin egen akse,
men nå i et rom aldri forlatt.

Det varte godt og vel 24 timer.
1440 minutter med muligheter.

86 400 sekunder med innsikt.



Et kosmisk savoir-vivre,
som riktignok ikke sier noe om oss,

men likevel forlanger det noe av oss:
litt oppmerksomhet, et par linker av Pascal

og en forbløffet deltagelse i dette spillet med ukjente regler.

  

Fra «Livet er den eneste måten»
Dikt 2002-2012. Tiden forlag 2013

Gjendiktet av Christian Kjeldstrup.

mandag 12. august 2013

HVA MED STEMMERETTEN TIL MENN?


I hele år har vi med jevne mellomrom hørt hurrarop fordi kvinnene fikk stemmerett for 100 år siden. Hver gang jubelropene runger får jeg en uggen fornemmelse. Det var da ikke så revolusjonerende, tenker jeg. Det var da sannelig ikke mer enn 15 år tidligere at menn flest fikk stemmerett.



Litt historikk
Det er anslått at i tiden 1860-1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett.

Fra 1880-tallet reiste kvinnebevegelsen, anført av Venstre-politikeren og kvinnesakskvinnen Gina Krog, krav om kvinnelig stemmerett, særlig gjennom organisasjonene Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og så allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913.


Omsorg og nærhet forblir sekundære interesser
Sist jeg leste jubelrop om kvinners 100 års jubileum var i dag, av ingen ringere enn Universitets egen professor Ole Petter Ottersens. Kronikken er basert på hans tale til de nye studentene ved Universitetet i Oslo. I et langt førsteavsnitt breier han ut om hvordan kvinnene fra 1880 tallet sakte men sikkert vant frem og fikk stemmerett i 1913. Ingenting om mennene og at faktisk de fleste av dem også lenge var utestengt fra å stemme.
For meg synes denne insisteringen på å feire jubileum for kvinners stemmerett mer som et tiltak for å opprettholde en kunstig maktkamp mellom menn og kvinner og som et insentiv for å dytte kvinner ut i arbeidslivet – et arbeidsliv som ikke er tilpasset såkalte feminine egenskaper, bl.a. omsorg og nærhet.

Omsorg og nærhet forblir sekundært i et markedsliberalistisk samfunn. Lite – om noe – har disse verdiene tjent på at kvinner i stor grad nå er yrkesdeltagende i det offentlige. Linn Stalsberg spør for eksempel i sin nylig utkomne bok «Er jeg fri nå?» om statsfeminismen har bygget opp under en fremvekst av et såkalt nyliberalistisk samfunn – støttet det, fremmet det – istedenfor å vinne frem med det som også var 70-tallsfeministenes ambisjon; å fremme og å likestille feminine egenskaper og talenter.


Min ugne fornemmelse
Min ugne fornemmelse handler om at der er en eller annen overstyring (gjerne ubevisst) om å holde feministiske maktkamper ved like på et banalt nivå. Når vi fremhever kvinners stemmerett på en slik måte som vi gjør, sies det indirekte at kvinner lenge seriøst var undertrykt og et stort skritt for likestilling og rettferdighet skjedde. Men langt viktigere altså, slik jeg ser det, er det at mange menn også var undertrykt. Mange, både menn og kvinner ble undertrykt. Og med dagens økonomiske og politiske system kan man kanskje få lov til å påpeke at lite har endret seg under sola – at undertrykkelsen sågar er i ferd med å øke igjen. Det er det et skille mellom fattig og rik handler om.



For utdypning se gjerne;
Bokanmeldelse av «Er jeg fri nå?»; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/er-jeg-fri-na.html

Nyliberalisme; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/nyliberalisme.html

 

torsdag 8. august 2013

TOLERANSE - en liten epistel


Toleranse betyr evne til å tåle.

De aller fleste strekker seg i forhold til det å tåle. Hele det voksne liv synes for de fleste av oss å bestå av en stadig utfordring om å tåle – våre foreldre, ektefeller, svigers, søsken, barn, venner, sjef på jobben, kolleger. Vi lever stadig i en utfordring om å opprettholde balanse i våre relasjoner. Og det synes ikke å bli enklere. De populære samlivsspaltene handler kun om disse tingene og skilsmissestatistikken er bare ett av mange klare faktiske uttrykk på de utfordringene vi har med å tåle i vårt daglige, nære liv.  

Vi har altså store problemer med å tåle i våre nære liv. Av den grunn er det nærliggende å hevde at det heller ikke står så fryktelig mye bedre til med vår toleranse i forhold til det som ikke angår oss direkte. Faktisk er det en grunn til å anta at det står virkelig dårlig til og at vi dermed, som nasjon, er aktive deltakere i konfliktene verden over med alle våre fordommer som jo er det motsatte av det å tåle. 

 
Mennesket satt i system.

Vår vestlige sivilisasjon begynte med behovet for å overvinne naturen ved å undertrykke og å kontrollere de enorme fysiske kreftene som truet mennesket. Inntil ganske nylig var oppfatningen den at Vesten hadde overvunnet disse kreftene. (De siste få årene forteller klimaet en annen historie til en del av oss) Men med seieren over naturkreftene, gikk også noe tapt – ydmykheten. Troen på menneskets uovervinnelige stilling har inntatt vår mentalitet. Vi er mestrene og naturens herrer. Men denne selvgodheten er egentlig mer destruktiv enn selv de verste naturkrefter.

Overvinnelsen av naturen innebærer også overvinnelse av menneske. Vi innbiller oss at våre liv, lengsler og behov kan plasseres inn i en formel. Men en formel er kun en formel, den kan aldri fange opp nyansene og de skjøre sannhetene som angår det å være menneske. Resultatet blir til syvende og sist at vi undertrykker hva det faktisk vil si å være menneske. Istedenfor å handle og å tenke som mennesker, handler og tenker vi som slaver av de systematiske formlene. Disse formlene styrer vår toleranse – og resulterer i fordommer. 
 

Hva styrer vår toleranse?

Religion kan styre vår toleranse. Likeså politikk, vår utdanning, materialisme, lov-systemet, vitenskapen, media og en hel rekke med ulike institusjoner/organisasjoner vi kan velge å gi vårt øre og vår lojalitet til. Vår tåleevne kan også styres av noe inni oss, ofte kalt intuisjon, men denne synes vi å ha mistet i vårt samfunn. Hva vi tåler, synes med andre ord å bli mer styrt av prinsipper, båstenkning og hva andre sier, enn av vår egen indre stemme.

Rigid prinsipptenkning og manglende selvstendig tenkning gir fastlåste konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som styrer vår toleranse, vil vi fortsette med å ha konfliktfulle relasjoner, både på hjemme- og bortebane. Vi vil fortsette med å måtte leve i et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som i dag styrer vår toleranse forblir vi, enten vi ønsker det eller ikke, enten vi er klar over det eller ei, delaktige opprettholdere av konflikter – både hjemme og ute. 

søndag 4. august 2013

NORGESNEVROSEN

AV HENNING NÆSS

 
Publisert i Dagsavisen 2. august 2012

La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge?

 
Mange har spurt seg selv, antakelig spesielt utlendinger, om hvordan den verste enkelthandlingen noensinne i historien har kunnet utspille seg i Norge. Kanskje kan man, på samme måten som Sigmund Freuds egentlige pasient var byen Wien, hevde at det finnes en pasient som heter Norge, at denne pasienten er full av ubearbeidede nevroser, og at denne pasienten kunne trengt en minst like god psyko­analytiker som Sigmund Freud for å komme til erkjennelse av seg selv og hvilke problemer denne pasienten streber med? Finnes det med andre ord noe man kan kalle for «norgesnevrosen?»

La oss se: Norge er et land der det er relativt enkelt å gjemme seg bort. Dette skyldes det faktum at vi rent geografisk bor relativt langt fra hverandre. Men det er ikke det viktigste. Norge er også et land der det er lett å skjule sitt indre liv bak en maske av normalitet, da nordmenn sjelden eller aldri griper inn i hverandres liv på et dypere plan, med mindre man er gift med hverandre. Det er lett å skjule sine egentlige hensikter bak et skinn av normalitet.

Norge er også et land med mange gode verdier, som det ofte snakkes om. Hva det ikke så ofte snakkes om, derimot, er at det under et skinn av demokrati og velferd også finnes andre strømninger. Og det man ikke snakker om, er jo gjerne det som er kilden til nevrosen. Gjennom det norske skoleverket lærer barna seg gode, demokratiske verdier. De lærer å ta hensyn til hverandre, til at samarbeid er minst like viktig som konkurranse, og de lærer at kvinner og menn er like mye verdt. Et menneske som har onde tilbøyeligheter, skulle derfor gjennom skoleverket lære seg til å bearbeide disse i godhetens tjeneste. Utdanningen skulle med andre ord sikre at slike personer som Anders Behring Breivik ble omformet til gode mennesker. Eller at de eventuelt ble lagt under behandling på et tidlig tidspunkt, før de rakk å gjøre større skade.

Kanskje er det slik at det under dette skinnet av godhet og velferd befinner seg verdier som står i motsetning til disse. Dette har å gjøre med nyliberalisme, konkurransebevissthet, pengeverdier, strebermentalitet. Men også med alvorligere ting som hat og rasisme. Men ikke minst skjuler alle de store ordene at vi lever i en tid med ekstremt sterke polariseringer.

En annen ting er at vi nordmenn er opplært til alltid å tro det beste om hverandre. Vi kan ikke tro at noen kan være så slemme at de vil oss ondt, inntil det motsatte ettertrykkelig er bevist, men selv da tror vi det liksom ikke, og fortrenger det med blomster og godord. Norgesnevrosen går ut på at en rekke motsetningsfylte forhold i bevisstheten aldri eller sjelden blir omtalt som de er, men blir pyntet på eller overhodet ikke omtalt. En grunn til at Anders Behring Breivik klarte å skjule sine hensikter over så mange år, er kanskje nettopp at han har fremstått som helt normal. Men hvis det er noe som har skurret, så er det jo nettopp at han har virket altfor normal. Han har vært tvangsnormal.

Det er psykologen Jung som skriver om forholdet mellom «masken» og «skyggen». Masken er den utsiden vi bærer til daglig, og som vi viser frem til andre, og når masken blir mer og mer perfekt, fortrenges de dårlige egenskapene til den mørkere siden av personligheten. Og når fortrengningen blir total, kan situasjonen bli farlig. Da vil personaen, eller masken, være uten enhver lyte, det vil si uten personlighet, mens personligheten vil være fullstendig fortrengt til det ubevisste. Slike personligheter vil ha store problemer med å sette ord på følelser, vil sjelden kunne gjenkjenne eller sette ord på problemer, og vil ofte gi sine handlinger edle motiver som ligger svært langt unna realiteten. Siden det er en del av norgesnevrosen å gå rundt og hele tiden late som om alt er normalt, kan nettopp en slik person, gjennom en maske av normalitet, unngå at hans egentlige hensikter blir gjennomskuet.

La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge? Hva er det med Norge som gjør at dette landet skulle være befridd for den slags problemer? (....)

Hans ytre fremtreden burde egentlig vært nok til å gjøre folk mistenksomme. Han har nettopp fremstått, ifølge enkelte, som «en skygge». Jeg tilstår at jeg grøsset da jeg leste dette uttrykket, nettopp fordi jeg leste det i lys av de jungianske begrepene «masken» og «skyggen».
Det betyr at alle hans mørke tanker ble fortrengt til det ubevisste, så hele personligheten til slutt ble «en skygge.» Men til slutt kunne skyggen ikke lenger fortrenges, men måtte handle for å frigjøre seg selv fra sin egen skyggetilværelse. Den overtok til slutt hele personligheten, og masken kunne ikke lenger skjule hva som lå bak. Masken maktet ikke lenger å fortrenge skyggen, som ble for dominerende. Masken av normalitet gled bort, og skyggen kom helt frem, og viste hele personligheten i sin gru og uhygge. Men da handlingen var utført, kom masken på plass igjen. Men nå vet vi at denne masken er en del av en gigantisk og livsfarlig fortrengningsmekanisme.
Norgesnevrosen vil jeg kalle dette komplekset: Komplekset utvikler seg som et resultat av alle fortrengningene, i mellomrommet mellom alle de store ordene om frihet, demokrati og godhet. Og alle de problemene som aldri blir satt ord på, er et resultat av at vi nekter å tro på ondskapen og sykeliggjør den istedenfor å se den i øynene.

Nå må vi snart begynne snakke om hatet vårt, hvis ikke vil jeg hevde at hele Norge lider av det samme problemet som Anders Behring Breivik. At vi lever i et land som er ute av stand til å sette ord på følelser.

Er Norge en pasient med tvangsnevroser? Med livsfarlige fortrengningsmekanismer?

søndag 21. juli 2013

NYLIBERALISME


Nyliberalisme er både en politisk praksis og en politisk ideologi.

På den ene siden dreier det seg om den politikken som i dag, om enn i varierende intensitet og omfang, føres i samtlige vestlige land, kjennetegnet av privatisering, kutt i offentlige budsjetter, inflasjonsbekjempelse og deregulering av finans- og arbeidsmarkeder. Denne politikken har ført til dramatiske økende ulikheter, både mellom land og innad i de enkelte land.

Selv om nyliberale reformer presenteres som en reduksjon i omfanget av statlig styring, krever de i realiteten nye former for statlige reguleringer. Staten er ikke blitt mindre viktig, men dens rolle er bitt grunnleggende endret. Grensene mellom stat og marked har blitt flyttet, ved at tjenester som tidligere ar dirkete produsert av staten, har blitt privatisert, og ved at markedsprinsipper har blitt innført også innenfor offentlig sektor, gjennom anbudssystemer og markedssimulering. (New Public Management) Men dette har gått sammen med en økning i statlig maktbruk, i form av statlige kontroll-, overvåkings- og juridiske organer. Samtidig har forhold mellom innbyggerne og staten blitt endret: Borgerrollen og demokratiet er svekket, og staten opptrer i større grad som en ytre tvangs- og kontrollinstans og som en tilbyder av tjenester.

På den annen side ledsages og legitimeres denne politikken av nyliberal teori. Disse teoretiske retningene er ideologiske i flere betydninger.  De representerer den nyliberale politikken som en uunngåelig tilpasning til objektive handlingsbetingelser som ikke kan påvirkes. Disse betingelsene får dermed karakter av naturkrefter, som politikken ikke kan annet enn å tilpasse seg, og representerer en falsk naturalisering. Samtidig legitimeres nyliberal politikk med at den fremmer universelle verdier og interesser (vekst og velstand for alle, reduksjon av fattigdom, demokrati og menneskerettigheter). En politikk som faktisk fremmer bestemte mektige gruppers særinteresser på bekostning av andres, fremstilles dermed som allmenn, som et klassisk ideologisk tilfelle av falsk allmenngjøring. Endelig innebærer nyliberal teori en falsk individualisering ved at den fremstiller sosial ulikhet og andre forhold med sosiale og økonomiske årsaker som uttrykk for individets frie valg og ansvar. Enhver mangel ved den enkeltes livssituasjon blir dermed et uttrykk for mangler ved individet selv.

Til tross for disse teorienes åpenbare usannhet er de nå i ferd med å bli praktisk sanne, fordi den nyliberale politikken former virkeligheten i sitt bilde, og de institusjonelle og ideologiske betingelsene for motstand mot nyliberal politikk svekkes. Dette skjer både direkte, ved at de nyliberale analysene legger premissene for politiske reformer, og indirekte ved at politikere trekker veksler på slike analyser og bruker dem til å legitimere den nyliberale politikken.
 
Det overstående er Agoras redaksjonelle innledning til temanummeret om NYLIBERALISME.
AGORA, Journal for metafysisk spekulasjon, nr. 1, 2011

onsdag 17. juli 2013

SIN EGEN LYKKES SMED i mangfoldets (identitets-politikkens) tidsalder



For meg, som hadde stor glede av å studere skriftens utbredelse i middelalderen og hva innføringen av skriftspråket gjorde med vår mentalitet over en firehundreårs periode, er den kommunikasjonen vi ser i dag – den tilgangen vi bare i løpet av noen få tiår har fått til global informasjon, intet mindre enn mindblowing. Hva gjør dette med oss mennesker? 

I dag er vi inne i en ekstremt hurtiggående prosess når det gjelder informasjon og kommunikasjon. Ved siden av tekniske kommunikasjonsmidler (tv, data, fly m.m.) kan (og bør) mangfoldet vi ser i dag forståes i lys av den vitenskapsteoretiske utviklingen.

I vitenskapen har kriteriet for objektivitet endret seg, særlig i de siste tyve, tredve årene. Den vesentlige endringen består primært i en innføring av hermeneutikken, det vil si fortolkning. Det har vært dramatisk for forskere og for forskningsinstitusjoner når det grunnleggende kriteriet for deres aktivitet har endret seg såpass radikalt. Det har gitt lang strid i det vitenskapelige miljøet; den såkalte Positivismestriden. Kirken har hatt, og har, en tilsvarende strid, men har ikke blitt gitt noe navn så vidt jeg vet. Og striden, både for kirke og vitenskap, handler primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Det ble med andre ord åpnet for å kunne ha ulike perspektiver på kildegrunnlaget.

Å åpne for en slik tolkning har gitt oss mangfoldet vi har i dag. [i] Forskningsresultatene man får kommer an på hvilke kilder man ser på, hva man spør kildene om, og til slutt hvordan man setter informasjonen sammen, det vil si; hvilket teoretisk rammeverk man velger å bruke. På grunn av disse forholdene begynner det så smått å gå opp for forskere og andre, at ren objektiv forskning skal man lete lenge etter. Sannheten blir kontekstavhengig, altså av øynene som ser. 

Når det gjelder fortolkning innenfor religion ser vi striden like tydelig. I Kirken kan Gud i dag forståes både som homovennlig og homofiendtlig, sex vennlig eller sex fiendtlig, kvinnevennlig eller kvinne fiendtlig.

Hvis for eksempel utdanningens eller Guds rolle i samfunnet kan forståes på mange måter og at alt skal respekteres i ytringsfrihetens navn, er det klart at alt mulig annet også kan forståes på mange måter.

Dette vitenskapelig legitimerte mangfoldet forplanter seg selvfølgelig til samfunnet via media. Og voila! Mangfold! Grunnlaget for detaljfokusert identitets-politikk er lagt.


Dette meningsmangfoldet medfører at en god del mennesker føler seg lost i forhold til hva man skal tro på.  På den ene siden hører vi at folk er lykkelige, på den andre siden hører vi at selvmordsstatistikken aldri har vært høyere. På den ene siden hører vi om rikdom, på den andre siden hører vi om øket fattigdom. På den ene siden hører vi om høy tilfredsstillelse, på den andre at salget av lykkepiller aldri har vært høyere. På den ene siden hører vi om lykkelige skoleelever, på den andre siden hører vi om tidenes frafall fra norske skoler. På den ene siden hører vi at kulturmangfold er bra, på den andre hører vi at innvandring er en trussel. På den ene siden hører vi at videospill stimulerer hjernen, på den andre siden hører vi at det fordummer, osv., osv., osv.  Hva skal vi tro på? Hvilke målestokker og kriterier skal vi forholde oss til? Hvordan skal vi kunne vite hva som er riktig og hva som er galt?

MENINGSLØSHETEN

Denne uvissheten er en viktig årsak til at stadig flere erfarer meningsløshet. Noen vender opplevelsen av meningsløshet innover seg selv og blir deprimerte og/eller selvdestruktive, (alkohol, lykkepiller, selvmord). Det handler om innadvendt aggresjon. Andre vender opplevelsen av meningsløshet utover seg selv og blir destruktive også for andre. (vold og overgrep med eller uten våpen) Det handler om utadvendt aggresjon. Både innadvendt og utadvendt aggresjonen er et økende fenomen i vesten.

Eksplisitt aggresjon, som nevnt over, er heldigvis ikke det mest vanlige. Mange finner mer fredelige mestringsstrategier i forhold til opplevelsen av meningsløshet. Nyere forskning viser for eksempel at det å godta meningsløsheten er en tilstand som preger mange unge i dag. At mange ikke finner noen mening med livet, er ikke særlig overraskende. Mer oppsiktsvekkende er at ni av ti av dem som ikke ser meningen med livet, ikke kunne brydd seg mindre. Det plager dem ikke at livet er meningsløst. De som gir bengen viser liten interesse for det man gjerne ser som kilder til mening; Selvinnsikt, spiritualitet, religiøsitet etc. Det er jo logisk: Hvorfor lete etter mening dersom man ærlig talt mener livet er meningsløst? Det blir som å fiske i en dam man vet er tom. Sleng heller beina på bordet, slapp av.

Men for dem som ikke riktig klarer å slappe av, som aner murring og rastløshet, og dem er det flest av, finner sin mestringsstrategi ved å søke seg til enten særdeles aktiv trening eller, det jeg skal snakke om her, den såkalte “Lykke industrien” – også kalt “Motivasjonsindustrien”. Positiv tenkning blir formidlet i stor skala gjennom det som er en stadig voksende såkalt “motivasjons- og lykke industri”. Denne industrien tjener fete penger i dag.

Det har vokst frem en hel industri for å fremme positiv tenkning, og produktene fra denne industrien, som finnes i et bredt spekter av prisklasser, kalles “motivasjon”. Den kan kjøpes i tradisjonell bokform, sammen med CDer og DVDer med forfatteren, eller du kan velge den mer intense opplevelsen av å bli coachet eller følge et ukelangt “seminar”. Hvis du har råd, kan du velge å reise bort på helgeseminar på et eksotisk sted med hardtslående motivasjonstaler. Eller du kan konsumere motivasjon i dens mange daue fetisjaktige former – plakater og kalendere, kaffekrus og skrivebordstilbehør smykket med inspirerende meldinger.

KRITISK PSYKOLOGI

Det blir hevdet, innenfor en nyetablert gren av psykologifaget, at motivasjonsindustrien er et ektefødt barn, og en forlengelse, av den tradisjonelle mainstream psykologien. Felles for motivasjonsindustrien og mainstream psykologi er at begge tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet. Begge reduserer menneskelig erfaring til individuelle anliggende. Det legger alt ansvar for mestring på individet. Et så stort og ensidig fokus på individet tilsier tilsvarende mindre fokus på samfunnet. Kort sagt betyr dette at enhver er sin egen lykkes smed.

Kritisk Psykologi peker på at det kulturelle gjennomslaget til mainstream-psykologi og motivasjonsindustrien først skjedde i USA, og noe senere i andre deler av den vestlige verden. I dag lever vi angivelig i en global terapeutisk kultur der individet et står i fokus. Det blir hevdet at psykiske lidelser er det siste leddet i rekken av amerikanske eksportprodukter med global rekkevidde. Verden er kort og godt i ferd med å bli homogenisert hva gjelder både velvære og lidelser. Homogenisert i så stor grad at du som individ slett ikke selv trenger å ha deltatt på motivasjonskurs eller gått til psykolog for å bli berørt og påvirket.

Den Kritiske Psykologien ønsker å motvirke en slik homogenisering. Den er vel så opptatt av samfunnet som psykologien, men altså – i særdeleshet er den opptatt av å forstå hvordan psykologien påvirker samfunnsutviklingen rent ideologisk.

Den kritiske psykologien spør om mainstream psykologien, med sitt fokus på individet, faktisk bidrar til å opprettholde uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Det blir spurt om den individorienterte psykologien faktisk kan tenkes å arbeide for at den enkelte i stadig større grad tilpasser seg et samfunn det kanskje ikke alltid er like hensiktsmessig å tilpasse seg, verken av hensyn til individets eller til felleskapets beste i et mer langsiktig og mer fundamentalt modnings- og bevissthetsperspektiv. Kritisk Psykologi problematiserer, kort sagt, hvor vidt mainstream psykologien og «lykke-industrien» bidrar til samfunnsmessige status quo og således til fortsatt undertrykkelse av store deler av befolkningen.  

Innenfor den eksisterende terapeutiske kultur råder det en oppfatning og et budskap om at det i dag ikke finnes noen unnskyldning for å bli sittende fast i negativitetens og frustrasjonens hengemyr. Samfunnet som sådan er det ikke noe galt med. Således går det fint an å oppfatte “Positiv tenkning” som vår tids mest dominerende ideologi. En ideologi som har erstattet religionen i et stadig mer sekularisert og teknologisert samfunn. Positiv tenkning kan oppfattes som et svar på meningstyranniet som råder sammen med en mer eller helst mindre bevisst tro på Fremskrittet. Vi vet ikke riktig, tvilen fanger oss ofte, derfor trenger vi lykkeindustrien og positiv tenkning.

Ingenting vondt om positive tanker eller å holde kroppen i form. Men det bør absolutt være et tankekors for oss alle sammen at mye kan tyde på at vi i overveiende grad har fått et samfunn der vår forståelse av et godt liv hviler på ideen om at vi må tenke positivt; Man har det som man tar det – og dermed ikke primært på hvordan samfunnet fungerer og reelt sett er. Vi blir i økende grad vår egen lykkes smed, og samfunnet forøvrig blir tilsvarende noe som i stadig mindre grad angår oss. Omtrent som Margaret Tatcher sa: There is no such thing as a society".

Hvis man imidlertid skulle tenke, føle og mene at samfunnet rundt om kring individet har betydning, at 'no man is an island', så blir den store utfordringen vi i dag står overfor, slik jeg klart forstår det, å etablere en skole der fremste oppgave blir å fostre frem bevisste, selvstendige individer - noe som da står i klar motsetning til dagens (og den 300 år historiske) skole-, utdannings- og forskningspolitikk som eksisterer kun for å fostre frem individer som er nødvendig for at vårt kapitalteknologiske samfunn kan forbli i stadig vekst.

Fremtidens samfunn blir (som kjent?) omtalt som et (digitalt) kunnskapssamfunn - hvilket nettopp består i henhold til en evig flyt av stadig ny informasjon, vitenskapens ubønnhørlige tro på utforsking av alle ting og troen på teknologisk utvikling. Derav troen på et mangfold av identiteter, tilsynelatende uten rammer og essens. Men rammer eksisterer selvfølgelig. Disse er det på tide at vi begynner å snakke om.




Maraton-distanser løpes
med livet som innsats
mens Tankens maraton 
ligger uløpt


Verdifulle krefter spilles
på ufruktbar kroppsdyrkning
mens det mentale legeme
ligger brakk


PS: Kritisk psykologi har siden 1990 tallet vokst frem som en reaksjon på mainstream psykologi i de fleste deler av verden. Tendensen er ikke like iøynefallende i Norge. For en mer detaljert redegjørelse, se Tidsskrift for Norsk Psykologisk Forening, august 2012. vol 49.









[i] Her ser vi årsaken til at mange innen akademia ønsker seg tilbake til ren positivistisk metode.

torsdag 11. juli 2013

ØKONOMI


Vi lever i en pengehusholdning. Vi er alle avhengig av penger. Like fullt må man være utdannet økonom for å forstå pengenes verdi i samfunnet. Det er så komplisert at vi vanlige mennesker bare tilpasser oss. Vi får tidlig en konto i en bank, må jo det for det er der lønna kommer inn, og det er gjennom banken at vi må betale alle regninger. Også tar vi opp ett lån eller to, må jo det for å få en utdannelse, et hjem eller en bil, og betaler, uten å stille spørsmål, tilbake lånet og det det koster å låne penger. Det kalles renter.

Vi vanlige mennesker kan ta opp et lån på for eksempel 200.000. I henhold til vanlig lønn klarer vi å tilbakebetale dette i løpet av 30 år. Da har vi betalt 800.000. 

Skal jeg, hver gang jeg låner et brød av naboen, betale ham fire brød tilbake? Naboen ville syntes at det hadde vært flaut!

Hvorfor er ikke bankene flaue???

Jeg tror også på Margrit Kennedy når hun sier at dette IKKE er et rettferdig system. (se intervjuet med henne under) Hun forteller: «Om du deler befolkningen inn i 10 like store deler - så betaler 80% ca. dobbelt så mye renter i prisene som de får inn gjennom egne investeringer, for 10% er det omtrent jevnt, de får så mye renter som de betaler – og de siste 10% får alt dette lagt til sin inntekt – hvilket er det samme som de 80% taper!3 Så i Tyskland overføres hver eneste dag ca. 1 milliard € fra de 80% som arbeider for sin inntekt til de 10% som kan la sine penger arbeide for dem! Men: har du noensinne sett penger som arbeider? Jeg har det ikke. Ingen har noensinne sett penger som arbeider. Det er mennesker og mennesker med maskiner som arbeider; penger kan bare bli omfordelt. Og banker som averterer med ”la pengene dine arbeide for deg” tilhører dem som ”skaper tåke rundt penger” for å unngå å se på den harde virkeligheten.»

Hvorfor godtar vi denne urettferdigheten???

Etter finanskrisen i 2008 etablerte Occupy Wall Street seg. De ble best kjent for slagordet; "We are the 99 %". Slagordet referer til det faktum at etter resesjonen i 2007 var de 1% rikeste amerikanere i besittelse av 37,1 % av landets samlende rikdom, de neste 19 % var i besittelse av 50,3 %, hvilket etterlot de siste 80 % med 7 %.

Igjen, hvorfor godtar vi denne urettferdigheten?

Jeg må tilføye en ting til som jeg tror er helt riktig: Filosofen Thomas Pogge peker på at i årene etter murens fall i 1989 og frem til 2001 døde omkring 250 millioner mennesker i verden av sult og ukompliserte sykdommer - dødsfall man lett ville kunne ha forhindret med en absolutt minimal omfordeling av verdens ressurser.


Se også teksten "Økonomifaget er et trossystem": http://www.fluximpuls.no/2013/03/15/okonomifaget-er-et-trossystem/
 

mandag 8. juli 2013

EN FORSTÅELIG TEKST OM ØKONOMI


INTERVJU MED

MARGRIT KENNEDY

av Christian Egge


LEBENSGARTEN / STEYERBERG / GERMANY


5 MARS 2009.
Margrit Kennedy

Curriculum Vitae data fra hennes egen hjemmeside (oversatt av C. E.):

Professor Dr. Margrit Kennedy er arkitekt med en Mastergrad i by- og regionalplanlegging. Hun har også doktorgrad i ”Public and International Affairs”. Hun har publisert bøker, artikler og rapporter om samfunnsplanlegging med hensyn til skole og arkitektur, kvinner og arkitektur, urban økologi, permakultur, penger, jord- og skattesystem. Hun har også praktisert arkitektur og byplanlegging i Brasil, Nigeria, Skottland, USA og Tyskland og har arbeidet som professor for ”Økologisk Byggeteknologi” på departementet for arkitektur ved universitetet i Hannover.

Margrit Kennedy lever i øko-landsbyen Lebensgarten i Steyerberg i Nedre Sachsen. Hennes arbeid innenfor økologisk arkitektur i 1982 gjorde henne oppmerksom på at det er nærmest umulig å sette sunne økologiske ideer i nødvendig størrelsesorden ut i livet i dag uten dypt gripende endringer i vårt nåværende pengesystem – eller uten å skape nye komplementære valutaer.

Hennes bok ”Interest and Inflation-Free Money, Creating an Exchange Medium that works for Everybody and Protects the Earth” ble først publisert i 1987 og oppdatert og revidert i 1995: Seva International, Mumbai, India& Okemos, Michigan, USA – wcbpllc@voyager.net

Som konsulent for komplementære valutaer bidro hun til forberedelsene for å skape et holdbart pengesystem med ”demurrage” (avgiftsbelagte penger, se intervjuet) for den planlagte internasjonale byen Auroville i India, for Cali i Columbia, for flere regioner i Argentina, Tyskland og New Zealand. Margrit Kennedy og hennes mann professor Declan Kennedy har arrangert internasjonale kurser om ulike aspekter av pengereformer i Steyerberg siden 1988. De arbeider avvekslende på tysk og engelsk.


INTERVJU

 

OM Å SKAPE NYE PENGESYSTEMER

(OG OM Å REFORMERE DET EKSISTERENDE)

 

INNLEDNING
 

Christian Egge: Margrit Kennedy, en arbeidstittel for dette intervjuprosjektet er: Økonomi og bevissthetsforandring. Selvfølgelig er den pågående finanskrisen hovedbakgrunnen for denne samtalen, selv om det er umulig ikke å se denne i sammenheng med alle andre kriser som vi konfronteres med globalt: klimaforandring, rovdrift på ressurser, urettferdighet og konflikter, flyktningproblematikk og så videre; alt dette henger sammen med vårt dominerende økonomiske system.
Jeg har nylig intervjuet Otto Scharmer som underviser i økonomi ved MIT i Boston, og Jon Kabat-Zinn som har startet Center for Mindfulness in Medicine, Health Care and Society at Umass Medical School i Massachusetts – og som arbeider med ledere i næringslivet. Begge hevder at det er mennesket selv som skaper og er ansvarlig for hvordan vi innretter verden økonomisk; det handler ikke om ”objektive naturlover” hva gjelder økonomi – noe man kunne få inntrykk av gjennom personer som Milton Friedmann, Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Som de sa: ”There is no alternative” – TINA – ”Det finnes intet alternativ” til den ny-liberale markedsøkonomien. Jeg har også intervjuet Helmy Abouleish som er økonom ved Sekem Farm i Egypt, et gjennomført økologisk og sosialt ”holdbarhetsprosjekt” i ørkenen utenfor Kairo. Alle disse tre personene mener at vi som ”ledere” – uansett på hvilket nivå vi arbeider – skaper vår egen fremtid, vår økonomiske praksis medregnet, og at det finnes mange veier å gå – konstruktive så vel som destruktive.
 

Margrit Kennedy: For meg finnes det tre nivåer av skapelse: tenkning, ord og handlinger. Alt begynner med din tenkning; derfor har du størst frihet i dette området. I det øyeblikk du tenker på en viss måte er du tvunget til å snakke og handle på en viss måte. Så det er veldig viktig at du velger klokt hva du tenker...
 
CE: Og det er jo ikke så lett. Det er en trening i seg selv.

MK: Nettopp, ikke så lett!
 

VÅRT NÅVÆRENDE PENGESYSTEM ER PATOLOGISK

FINANSKRISEN ER EN VEKKERKLOKKE

 
CE: Jeg har tre hovedspørsmål / temaer omkring økonomi som jeg gjerne vil gå inn på i dag:

1): Kan du gi en beskrivelse av hva vi kan kalle ”Kjennetegn på en sunn økonomi”?

2): Kan du gi eksempler på mennesker / institusjoner som representerer dette allerede nå?

3): Kan vi snakke om ulike typer av bevissthet bak ulike typer av økonomisk tenkning?


For å begynne med deg som forfatter i feltet økonomi: Du skrev din bok om rente og inflasjonsfrie penger i 19871. Er den ennå up-to-date?

MK: Den kom nylig i sitt niende opplag i Tyskland, og jeg oppdaterte den i 2006. Alt fra første utgaven var brukbart – bortsett fra at alle tall hadde blitt verre. Tendensene var de samme, men sifrene var blitt langt verre. Det var en enorm opplevelse jeg hadde i 1982, som om et lys gikk opp for meg: På 20 minutter forstod jeg at denne eksponentielle veksten man snakker om i den økonomiske sfæren gjør det umulig for oss å forsone økologi og økonomi. Dette var den grunnleggende årsaken til hvorfor jeg begynte å arbeide dypere med økonomi. Som direktør for økologi- og energiforskning i forbindelse med ”The International Building Exhibition” i Berlin, hadde jeg veldig mye penger til min disposisjon med planlegging og bygging og gjennomføring av nye økologiske prosjekter. Men jeg støtte på et problem hvor jeg enn presenterte disse nye modellene: Vanligvis sa folk: Det er jo veldig vakkert det du gjør, men det er ikke lønnsomt, det lar seg ikke betale. Jeg tenkte: Hva mener de egentlig? Så forstod jeg hva de mente: De investeringer du gjør må gi i hvert fall nok inntekt til å betale rentene til banken for de pengene du får til prosjektet. Og så må du gjøre en liten profitt på toppen av dette. Om du ikke kan betale for rentene en gang, da er det ikke økonomisk, og du går konkurs. Så, når jeg så at vårt pengesystem er basert på renter som et middel til å holde pengene i sirkulasjon, og at med renter må veksten være eksponentiell – mens trær, planter, dyr og mennesker (med deres undersystemer) alle stopper å vokse ved et optimalt punkt – da så jeg at økonomi og økologi aldri kan forenes, fordi rentene bestemmer grunnlaget for hva
som anses økonomisk. Du kan agere uøkonomisk individuelt for eksempel ved å bruke solarteknologi når den er ny og dyr, men økonomien som helhet kan det ikke. Det betyr at renten er en av de viktigste prisene i vår økonomi, og om den vokser eksponentielt, da tvinger den enhver økonomi til å
vokse patologisk. Med vårt rentebærende pengesystem har vi skapt et system som kommer til å fungere på kort og på halvlang sikt, men som ikke kan fungere langsiktig. Økologi, imidlertid, har vanligvis med langsiktig planering å gjøre.
Etter at jeg forstod det, forstod jeg også en annen veldig viktig sak: Folk flest forstår ikke hvordan de betaler renter, og at renter vanligvis er innbakt i alle våre priser, selv om det er veldig forskjellig: 12% hva gjelder søppelhenting og 77% hva gjelder offentlige boliger (public housing). En leilighet vil vare mer enn hundre år, og selv om du har betalt tilbake rentene på lånet for å bygge leiligheten etter 25 år for eksempel, så går ikke renten ned likevel. Så du betaler renter over en hundreårsperiode - og det utgjør 77% rente for en offentlig bygget leilighet (public housing apartment)! I gjennomsnitt, om du ser på priser for varer du kjøper, så betaler du rundt 40 og 50% i renter, noe som sluker en enormt stor del av vår inntekt.

En ytterligere misforståelse er at du skulle kunne tro at vårt pengesystem er et rettferdig system, fordi alle betaler renter innbakt i prisene, og alle får renteutbytte når de sparer eller betaler en livsforsikring, men det viser seg følgende: I hvert fall i Tyskland (og også i Norge2): Om du deler befolkningen inn i 10 like store deler - så betaler 80% ca. dobbelt så mye renter i prisene som de får inn gjennom egne investeringer, for 10% er det omtrent jevnt, de får så mye renter som de betaler – og de siste 10% får alt dette lagt til sin inntekt – hvilket er det samme som de 80% taper!3 Så i Tyskland overføres hver eneste dag ca. 1 milliard € fra de 80% som arbeider for sin inntekt til de 10% som kan la sine penger arbeide for dem! Men:

har du noensinne sett penger som arbeider? Jeg har det ikke. Ingen har noensinne sett penger som arbeider. Det er mennesker og mennesker med maskiner som arbeider; penger kan bare bli omfordelt. Og banker som averterer med ”la pengene dine arbeide for deg” tilhører dem som ”skaper tåke rundt penger” for å unngå å se på den harde virkeligheten. Alle disse fenomenene og deres følger som jeg beskrev i min bok i 1987 er ennå eksakt de samme i dag, i 2009.

CE: Om disse tallene finnes der objektivt tilgjengelig, hvordan reagerer da politikere på disse fenomenene når du konfronterer dem med dette?

Note 2 De bruker norske tall i den norske oversettelsen for den samme statistikk som vi bruker i Tyskland, og det viser seg å være det samme forhold. Dette er den eneste oversettelsen – boken ble oversatt til 20 språk – men nordmennene var de eneste som gjorde seg bryet med virkelig å sjekke om sifrene stemte for Norge. Og det gjorde de. De ba en økonom om å gjøre alle kalkyler.

MK: Om de er rede til å åpne seg og forstå det, så er det likevel et enormt gap mellom dem og majoriteten av befolkningen. Frem til i dag har ikke majoriteten forstått dette. Så om politikerne skulle være villige til å endre systemet, da skulle de først måtte skape en informasjonskampanje – ellers skulle alle synes at de er gale som vil ta bort rentene. For meg er hele saken et informasjonsproblem. Så langt har mitt arbeid (og arbeidet til mange andre som arbeider for det samme mål: å reformere pengesystemet) blitt publisert i artikler, bøker og på websider. Det har fått økt oppmerksomhet. Antallet besøkere og tiden de bruker på min webside har blitt fordoblet under de siste seks månedene. Og der er mange flere journalister og filmmakere som har tilbudt seg å gjøre filmer om temaet, fordi plutselig har KRISEN tillatt oss å bringe saken opp i lyset. Jeg gir intervjuer nesten daglig nå, og mine artikler blir publisert i stort omfang, skjønt jeg sier egentlig det samme som jeg har sagt i 26 år! Den eneste forskjellen er at nå kan folk se og føle at det er i deres egen interesse å se på nærmere på dette. Det som skjer nå er at folk nyter å klandre bankfolk og økonomer, politikere og eksperter for det uføret vi er i, men dette hjelper ingenting fordi: dette er et system problem. Derfor forsøker jeg å skape en kort, fortettet og interessant måte å presentere dette for mennesker på som vil høre det – inkludert nye og interessante løsninger. Hva kan vi faktisk gjøre?

 

KJENNETEGN PÅ EN SUNN ØKONOMI

OM KOMPLEMENTÆRE VALUTAER
 

CE: Dette leder oss til hovedspørsmålet: hva er kjennetegn på en sunn økonomi i dine øyne? I boken din snakker du blant annet om et nytt skattesystem og om en jordreform.

MK: Først må vi se på problemet, og så kan vi se på løsninger. Som utdannet arkitekt kaller jeg meg selv i blant for ”monetær arkitekt”. Man behøver en sunn grunn å bygge et hus på. En sunn grunn for en økonomi er et holdbart pengesystem – og det er akkurat det vi ikke har nå. Det vi har er et pengesystem som leder til oppgang, nedgang, oppgang, nedgang – kontinuerlig. Og med vårt rentenivå i Europa tar det mellom 40 og 60 år for å komme til en stor krise. Du vet, det har gått 60 år siden andre verdenskrig. Og nå er vi i akkurat den samme situasjonen som vi var i på trettitallet, før Hitler kom til makten: stor økonomisk krise, stor arbeidsløshet og så videre. I Latinamerikanske land der de har rentenivåer på mellom 20 og 40% for husbygging, der har de slike opp og nedsvingninger mye hyppigere. Og vanligvis har de et monetært krasj mellom hvert 10de og 15de år.

Jeg var i Argentina når dette inntraff i 2002 og 2003, og etter bare noen måneder betjente en komplementær valuta som fantes der (beregnet på 15000 mennesker i Buenos Aires) allerede 8 millioner mennesker i landet – fordi folk ikke lenger kunne få tak i sine (normale) penger. Problemet var at dette var en regional valuta, den var ikke designet for å være en nasjonal valuta, og når den ble forfalsket (falsified) i en region og folk begynte å kjøpe varer i andre regioner med de forfalskede pengene, da skapte de inflasjon i systemet og det kollapset. Ettersom de ikke hadde staten, politiet eller rettsmyndigheter bak seg, kunne de ikke gjøre mye med saken.

Det er viktig å se at det finnes 2 eller 3 systemfeil i vårt nåværende pengesystem. En feil er at renten vokser eksponentielt, og derfor utøver et trykk for eksponentiell vekst i økonomien. Det er derfor politikere alltid snakker om vekst, vekst, vekst. Men folk flest forstår ikke dette. De forstår heller ikke hvordan dette pengesystemet fører til polarisering av samfunnet ettersom majoriteten av mennesker blir fattigere og fattigere for hver dag, mens en liten minoritet blir rikere. En annen sak er at vi har bare en type penger – enten det handler om Yen, Dollar eller Euro.

Uansett pengesystem, så fungerer de alle etter de samme regler: med renter, med renter på renter og så videre. Det vi virkelig behøver er andre pengesystemer med andre regler.

Jeg sier vanligvis: Vårt nåværende pengesystem har ett hovedmål, og det er å skape mer penger av penger. Og derfor er det så vanskelig for sosiale og kulturelle og økologiske initiativer å skaffe penger til sine prosjekter. Det vi behøver er nye pengesystemer som tjener kultur, utdannelse, gamle mennesker, små og mellomstore bedrifter – og heldigvis: det finnes eksempler på systemer for slike forskjellige formål som fungerer. Gjennom å skape forskjellige typer av penger tjener vi også et annet stort formål: å skape et holdbart pengesystem.

Det vi har funnet når vi studerer komplekse levende systemer kan vi også applisere på pengesystemet: Punktet for optimal holdbarhet oscillerer mellom to motsatte polariteter. En er effektivitet (efficiency), og den andre er mangfold og elastisitet / motstandskraft (resilience). Det finnes en kraft som drar mot effektivitet på den ene siden, og på den andre siden en kraft som drar mot elastisitet, mangfold og gjensidighet (inter-linkages). Faktisk, på en kurve mellom disse to ligger det optimale punktet litt mer mot mangfoldssiden. Men det vi har i dag er et system som er likt en monokulturskog. Forestill deg en furuskog: om der er et insekt som dreper furuer, da forsvinner hele skogen. Men om du har en polykulturskog med forskjellige typer av trær, da vil furuene forsvinne, men de andre trærne kommer til å bli igjen. Det er det jeg mener med diversitet versus monokultur. I dagens verden har vi et veldig effektivt pengesystem, antagelig det mest effektive verden har sett noen gang. Vi kan sende milliarder av dollar rundt kloden på sekunder, svært effektivt, men vi har ikke mangfold. Så om dette systemet bryter sammen, som det er i ferd med å gjøre, da sitter vi der uten alternativer. Og økonomien vil antagelig gå i en nedadgående spiral under mange år. Så derfor forsøker vi nå å skape såkalte komplementære valutaer. Vi forsøker ikke å skape ”alternativer” til det eksisterende pengesystemet, men systemer som ”komplement” til det nåværende systemet - slik at vi kan få et større nivå av holdbarhet. I Tyskland har vi allerede 60 initiativer med å skape regionale valutaer. 30 av dem har allerede utstedt sine egne penger. Disse spesielle valutaene hjelper regioner til å bli mer stabile økonomisk og beskytter dem i en viss grad fra det globaliserte pengesystemet. Det er litt som en livbåt; når du ser en livbåt på et stort skip så tenker du at den ser veldig liten og ineffektiv ut. Men når skipet går ned kan den bli veldig nyttig. Det er slik vi ser på disse nye modellene, og interessant nok er det mange mennesker som forstår det. Tusenvis av tyskere deltar nå i disse regionale valutaer. Det finnes andre modeller; den viktigste i Europa er for eksempel det såkalte ”WIR-sysemet” (WIRtschaftsring Genossenschaft) i Sveits. WIR-systemet har eksistert fra 1934. Det ble skapt i en eksakt liknende situasjon som den vi har i dag, der en gruppe forretningsfolk plutselig ikke fikk kreditt mer fra bankene sine. Så de kom sammen og sa: Hvorfor gir vi ikke hverandre kreditt gjensidig? Og så formet de en allianse for å gi hverandre kreditt. Tusenvis av andre små og mellomstore bedrifter ble med – de utelukket storforetak – og i dag er det 60 000 medlemmer etter 70 års virksomhet. Dette systemet betjener de små og mellomstore bedriftene i Sveits, og en amerikansk professor, James Stodder, har gjort en studie av systemet som viser at den sveitsiske økonomiens stabilitet til en viss grad avhenger av denne parallelle valutaen som kalles WIR. I begynnelsen skrev du ut en sjekk, gav den til noen og den personen la den inn i sin bankkonto. I dag er det et kredittkort med to valutaer, sveitsiske Franken og WIR, og du kan betale i de butikker som deltar i systemet. Det er verdens første kredittkort med to forskjellige valutaer, og WIR-valutaen har blitt akseptert internasjonalt nå, som en separat valuta. Men det viktigste poenget med WIR er at det fungerer på en antisyklisk måte; hva betyr det? De fleste banker virker prosyklisk; når økonomien går bra, da kan du få all kreditt du ønsker. Når økonomien ikke går bra, da tenderer bankene til å nøle. Med WIR er det helt omvendt: når økonomien går ned, da øker omsetningen i WIR. Hvorfor? Det er helt åpenbart: om du ikke kan selge dine produkter i sveitsiske Franken, da går du over til WIR, fordi da har du en ekstra mulighet for å gjøre forretning. Det motsatte: når økonomien går bra, da går omsetningen i WIR ned, fordi at om du kan selge produktene dine i sveitsiske Franken, hvorfor skal du da gå inn i WIR? Så det er eksakt den policy som sentralbanker og regjeringer følger. De arbeider alltid antisyklisk. Når økonomien går opp, da tenderer de til å heve renten. Når økonomien går ned, da senker de den. Og regjeringer produserer arbeidsprogram og slikt når økonomien går ned, men ikke når den går opp. Så denne parallelle valutaen ser vi har hjulpet den sveitsiske økonomien gjennom de siste 70 årene, hovedsakelig de små og mellomstore bedriftene til å overleve og til å gi dem ekstra kredittlinjer. Dette er den modellen som Bernard Lietaer foreslår å bruke over hele Europa nå. Og det vi prøver i Tyskland for øyeblikket er å skape en tysk WIR-modell. Problemet er at vi har en spesiell paragraf 3.3 i vår kredittlovgivning siden 1933 som ble vedtatt under Hitler regimet. Den sier at enhver tilgang i en bankkonto må være betalbar i nasjonalvalutaen til enhver tid. Dette stopper effektivt mulighetene for å skape cashless betalningssystemer. En liten gruppe mennesker arbeider på dette, og vi forbereder oss for å gå til banktilsynsnemnden (banking supervisory agency) i Tyskland for å få tillatelse til å opprette et system som vil kunne fungere uten å ta hensyn til denne paragrafen. Det betyr at vi vil kunne gi kreditt og gjøre innskudd uten dekning i nasjonal valuta eller Euro. Vårt argument vil baseres på mer enn 70 års erfaring av at det doble valutasystemet i Sveits ikke har skapt noen problemer, men har fungert bra. Bankene har akseptert det; de liker det ikke spesielt ettersom det er konkurranse for dem – fordi at små og mellomstore bedrifter ellers ville ha måttet komme til dem – men de har akseptert det, at det faktisk er bra for sveitsisk økonomi. Noe som i siste instans hjelper alle.


OM RENTEFRIE PENGER


CE: Nå har du snakket om komplementære valutaer. Hvilke andre kjennetegn på en sunn økonomi vil du nevne?

MK: Ja, det er da ikke rentebærende valutaer. WIR er ikke rentebærende. De regionale valutaene er ikke rentebærende. Mange av dem er basert på et berømt eksempel i den østerrikske byen Wörgl. Igjen, på 30tallet (1932 1933) viste Wörgl-eksperimentet at en valuta som taper i verdi om du beholder den for lenge i lommen - skapte en mirakuløs vekst i økonomien i regionen rundt Wörgl. Dette er den store forandringen i vår tenkning om penger; - penger er i dag i utgangspunktet et privat gode. Du kan beholde dine penger så lenge du vil, og du kan i prinsippet ta dem ut av økonomien. I Wörgl gjorde de noe helt annet. Det var et monetært eksperiment grunnet på teorien til en tysk/argentinsk forretningsmann og økonom som het Silvio Gesell. Den nye valutaen som het ”arbeidssertifikat” i stedet for penger hadde samme verdi som den østerrikske valutaen ”Schilling”. Byen Wörgl i samarbeid med eierne av små og mellomstore bedrifter betalte lønninger og materialer med disse pengene og finansierte forskjellige infrastrukturprosjekter med dem som veier, kanaler, et skihopp med mer. Butikkeiere aksepterte denne valutaen. Men: om du hadde disse pengene i lommen ved månedens slutt, da måtte du betale en liten avgift eller ”circulasjon incentive” på 1% / måned eller 12% / år - i form av et frimerke på fremsiden av sertifikatet, som så ut som en pengeseddel – for å bevare dens verdi. Dette fikk folk til å gi ut pengene så fort som mulig. Avgiften, derimot, som ble betalt til byen ble brukt til offentlige formål, og arbeidsløsheten i Wörgl ble redusert med 25% på ett år. Eksperimentet var så vellykket at 120 lokalsamfunn i Østerrike ønsket å gjøre det samme. Den østerrikske statsbanken så imidlertid dette som en trussel mot sitt monopol, gikk til retten og eksperimentet ble forbudt etter 13 måneders virksomhet. Fordelene med denne lille avgiften – av økonomer kalt ”demurrage” – er av og til vanskelig å forstå. Jeg sammenlikner den alltid med den Euro som du må legge i handlevognen på supermarkedet. Hvorfor behøvde supermarkedet å legge inn denne mekanismen i vognen? Fordi folk etterlot handlevognene på parkeringsplassene, og ikke satte dem tilbake der de skulle stå. Det var grunnen. Så du betaler 1 € for den tiden du handler på, og når du setter vognen tilbake på dens rette plass, da får du Euroen tilbake. Og det er det samme med avgiften, med demurrage på penger. Man betaler - for å få folk til å vurdere om de behøver å ha pengene ”i lommen” eller ikke. Fordi, om de ikke behøver dem, da kan de sette pengene i banken der pengene ikke taper i verdi – og banken kan føre dem videre til dem som behøver lån. Den lille avgiften går altså ikke til privatpersoner som har mer penger enn de behøver (som rentene gjør), men til den gruppen som utsteder penger. Avgiftene kan medvirke til å redusere skatter eller kan gå til andre felles formål. Slik får du et pengesystem der penger blir en offentlig tjeneste heller enn et privat gode. Dette ville i grunnen eliminere alle de forferdelige problemene som i dag er forbundet med renten. Det er egentlig så enkelt; jeg synes det er pinlig!

 
REFORM AV SKATTESYSTEMET

OM JORDREFORM

 
CE: Vil du si noe om forandringer i skattesystemet?

MK: Ja, i dag har vi inntektsskatt, noe som har mange negative bi-effekter. Vi burde beskatte bruk av ressurser. I dag er det billigere å kaste bort sykkelen din når den har et lite problem i stedet for å levere den til reparasjon, fordi en reparasjon kan koste mer enn en ny sykkel. Om vi skulle legge alle våre skatter på produkter, på råstoffer, ressurser – og ikke på arbeid, da skulle vi skape et helt annet system, og plutselig skulle det lønne seg å få sykkelen reparert. Vi ville få mindre arbeidsløshet, vi skulle skape mer arbeid, og mange problemer skulle løses samtidig. Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke blir gjort. Og det vi kaller ”black market” der mennesker utveksler tjenester med hverandre uten å betale skatter – man antar at dette utgjør en tredjedel av økonomien totalt – dette ville bli helt overflødig. Du kunne si: Jeg arbeider for deg og du arbeider for meg, det ville være åpent og folk skulle ikke bli kriminalisert som de blir nå. Og vi ville endelig begynne å finne ut hvordan vi kan spare på ressursene, fordi det ville lønne seg med en gang. Dette er en sak, skattesystemet. Så har vi spørsmålet om jordeiendom, dette å eie jord: Om vi skulle ta muligheten for spekulasjon bort fra pengesystemet, noe som skulle være veldig sunt, da finnes den umiddelbare faren for at spekulantene vil rette sin oppmerksomhet mot land, jord - og da spekulere i jord, i prisen på jord. Det jeg foreslår er at vi skal verken ha et kapitalistisk eller et kommunistisk system. Det første kombinerer privat eierskap, privat bruk og privat profitt på land. Det andre kombinerer kommunalt eierskap, kommunal bruk og kommunal profitt på land. Det ideelle ville være kommunalt eierskap kombinert med privat bruk og privat profitt på land. Så land ville tilhøre alle, og folk som bruker det skulle betale en avgift til fellesskapet, til samfunnet. Den private anvendelsen ville imidlertid (kunne) skape en profitt som ville være privat.
Økningen i verdien på jord i Tyskland pr. år – betalt i skatter eller avgifter - skulle for eksempel kunne tillate oss å betale hvert barn i Tyskland under 18 år en runninntekt. Et annet eksempel: økningen i verdien på jord rundt regjeringsbygningene i Berlin – etter at regjeringen flyttet fra Bonn til Berlin – skulle ha bekostet hele flyttingen, noe som nå ble betalt av skattebetalerne - mens all verdiøkning gikk i private lommer til dem som hadde midler til å kjøpe land i dette viktige området.

Så når du spør meg om hva en sunn økonomi handler om, da vil jeg si: etter mitt syn får man ikke spekulere i livets essensielle nødvendigheter som penger, jord, vann, mat. Alt dette skulle tas ut av spekulasjonsfeltet, folk skulle ikke spekulere i dette. Fordi, når man kan spekulere med disse livsnødvendighetene, da er det alltid veldig få som vinner, og den store majoriteten betaler. Det finnes måter å ordne dette på. Det jeg foreslår er følgende: Vi kan la folk spekulere i frimerker, i kunst, antikke møbler eller hva som helst som mennesker ikke behøver for å overleve, altså ta spekulasjonen bort fra det som alle behøver. Under slike rammebetingelser har man sjanse til å installere et rettferdig system, og til å unngå mange av de fornedrende prosedyrer vi har i dag: folk må gå til myndighetskontor og tigge om støtte til husleie eller underhold av barn. De må fylle ut formularer – og så må vi alle betale for dem som er ansatt for å sjekke om folk fyller i formularene på korrekt måte. Det er vanærende, og jeg synes det er fryktelig at vi ikke bruker vår intelligens til å gjøre folk uavhengige. Det jeg frykter mest under denne aktuelle finanskrisen er at vi igjen skal begynne å rope på ”den sterke lederen”, fordi vi mister grepet om tingene; bankene er bankerott, de må stramme inn på sine kredittlinjer (credit lines) slik at bedrifter også går bankerott. Det kommer til å bli flere mennesker på gatene; det vil bli mer radikalisme, alt sammen liknende situasjonen før Hitler kom til makten. Da ønsker folk en sterk leder som sier: Nå er det nok! Så våre demokratiske friheter er alvorlig truet.

 

GODE OG DÅRLIGE LØSNINGER

EN CO2-KONTO FOR ALLE


Mange ting kan gjøres. Jeg er for å eliminere skatteparadisene for eksempel. Jeg synes også at mange mennesker skulle betale tilbake det de har fått i bonuser; jeg finner det utrolig at de gjør profitt på sine egne feil på bekostning av skattebetalerne. Men, viktigere er det å begynne å korrigere systemfeilene hvilket betyr: skape mer diversitet i pengesystemene, skape mer penger for saker vi virkelig behøver: økologi, sosiale formål, utdannelse, helse og så videre – noe vi kan støtte på kort tid med nye typer av penger, og vi kan bruke våre nye teknologier som Internett for hurtig og effektiv kommunikasjon. I grunnen må vi skape penger på nytt, og vi må nyskape rammene innenfor hvilke vi tilfredsstiller livets basale nødvendigheter. Vi har forskjellige muligheter. Om vi ikke gjør noen radikale steg snart, da kan vi faktisk ende i en situasjon der de rike må leve bak gjerder, og også de fattige må leve bak gjerder. Her har jeg selv en uro omkring den såkalte (garanterte) grunnlønn for alle: Om vi introduserer denne grunnlønnen uten å endre pengesystemet, da gir vi antagelig alle akkurat nok for å overleve, men de kommer fortsatt være slaver under de få som kan la ”pengene arbeide for seg”. En av mine favorittmodeller er den såkalte ”Cap and Share Modell”, der vi sier: Dette er hva atmosfæren kan tåle når det gjelder CO2. Så mange mennesker har vi på jorden. Så vi gir alle den samme andel. De som behøver mer kan kjøpe fra dem som behøver mindre. Dette ville omfordele ressurser og skape et nytt pengesystem uten å belaste skattebetalerne. Alle ville ha
en CO2-konto, som i praksis skaper en parallell valuta. Det finnes gode sjanser for at dette snart prøves ut på Irland. For meg ville dette være en av de mest kreative og sosialt rettferdige måtene å skape en ny type penger på, som ikke er avhengig av Euro, og som i grunnen ikke skulle koste særlig mye. Forskjellige typer av penger kan eksistere side ved side. Det finnes allerede en region i Østerrike der folk bruker tre forskjellige typer av komplementære valutaer, og i nær fremtid kommer vi sannsynligvis til å bevitne tusenvis av forsøk på a skape nye typer av penger.

Det neste steget, et avgjørende moment er at vi skaper nye kriterier for disse valutaene. Som det er nå, om du vil ha en kreditt, så vil bankene bare være sikre på at du kan betale tilbake. Hva du bruker pengene til er helt opp til deg. Om vi nå har ulike typer penger for ulike formål, da behøver vi informasjon om: Er dette et holdbart system? Er kalkylene solide? Kommer dette å tjene økologiske formål? Er det transparent for brukerne? Tjener det sosiale formål? Så vi kommer til å ha nye typer av uavhengige kontrollbyråer, og de kommer til å være veldig viktige. De kommer til å spørre: Kan vi se bøkene? Hva er effekten på små og mellomstore bedrifter? Tjener dette regionen? – Så det er et helt nytt spill vi er inne i, og det finnes plass for masse kreativitet på dette området i den nære fremtiden!

 

OM BEVISSTHETSENDRING

ETIKK. SPIRITUALITET. KOLLEKTIV INTELLIGENS

 
CE: Alt det du snakker om nå har å gjøre med bevissthet, om en ny eller en annen måte å tenke på. Ser du en bevissthetsforandring som pågår så å si av seg selv? Eller er dette noe man kan stimulere til? Du snakker for eksempel om dette å se til helheten og ikke bare min egen lille private interesse; er et paradigmeskifte på vei?

MK: Antagelig befinner vi oss akkurat nå i et av den moderne histories største paradigmeskifter. Vi har mulighetene til å ødelegge oss selv, men vi har ikke utviklet en moralsk kode eller atferd for å mestre våre forskjeller på en fredelig måte. Alt vi har trodd på er rystet: Den frie markeds ideologien er død. Vår tillit til bankene og til bankfolk som ærlige forvaltere av våre penger er rystet. Troen på ”ekspertenes visdom” og regjeringer er likeledes rystet. Det finnes en ny forståelse for at gode sosiale relasjoner er en av de viktigste sakene vi har igjen som vi kan støtte oss på. Jeg mener at hele dette ”teppet” som vårt økonomiske system og vårt velvære hviler på – er dratt bort under føttene på oss. Og det kommer til å komme nye økonomiske teorier, fordi de gamle ikke har tjent oss vel. I Tyskland har vi denne institusjonen som kalles ”de økonomisk vise”, mennesker som ble spurt av regjeringen om å gi sine ekspertuttalelser om hvordan økonomien kommer til å utvikle seg de neste månedene og årene, vanligvis økonomer fra velkjente institusjoner. Nå er det en alvorlig diskusjon: Skal vi ikke bli av med dem? Ingen av dem forutsa de problemene vi har nå! Så det finnes et stort tap av tillit i mye av det vi holdt for viktig og sikkert.

Plutselig blir det viktig for deg at du har gode relasjoner med naboene dine, at du bor i en region der det finnes energi, vann og mat. Mange er redde for hva som kommer til å skje i de store byene; hva hender om du plutselig ikke kan gå til supermarkedet lenger? Vi er på vei inn i en ny tid, og spørsmålet er: Kan vi gjøre denne overgangen på en velordnet og konstruktiv måte? Eller kommer den til å skape så mange problemer at vi alle ønsker oss en som forteller oss hva vi skal gjøre? For meg er denne utfordringen noe som driver mitt arbeid, og jeg arbeider nå mer enn på mange år. (MK er født i 1939 – altså rundt 70 år ved intervjusituasjonen.)

CE: Der er mange etiske dimensjoner ved dette. En slik overgang til en ny tid som du snakker om; hva har dette med spiritualitet å gjøre? Om vi skal bruke ordet spiritualitet – hva mener du med dette?

MK: Jeg ville kanskje snakke om ”ny spiritualitet” – ikke å likestilles med religion. Med ”ny” mener jeg det er en slags hard oppvåkning, spørsmålene blir mer grunnleggende. Hvem er jeg egentlig i denne situasjonen? Om jeg ikke har en jobb mer, om jeg ikke kan forsørge familien min, hvordan forholder jeg meg i mitt daglige liv? Der er så mange grunnleggende spørsmål som kommer til å stilles av mennesker, og det kommer til å bli så mange nye muligheter for spirituelle grupper å bli aktive i sosiale tjenester og interaksjon. Jeg har snakket med en kvinne som startet en gruppe av kvinner som lever på såkalt ”Hartz4”, som er en svært lav inntekt fra regjeringen, for å hjelpe hverandre å mestre livet på en bedre måte. Jeg tror tiden er kommet da vi må slippe tak i mange gamle begreper om sikkerhet. Vi går inn i en periode av usikkerhet, og da er det veldig viktig at du finner sikkerhet i deg selv, i ditt indre liv. Fordi jeg tror at dette er den eneste sikkerheten som vi virkelig kommer til å kunne støtte oss på i fremtiden – bortsett fra de nettverk og grupper som vi tilhører.

CE: Indre sikkerhet behøver vel en viss inspirasjon for å oppstå? Helmy Abouleish på Sekem Farm i Egypt sa at de burde la seg inspirere mer av sin religion, av Islam. Peter Senge ved MIT sier at folk får sin inspirasjon fra veldig forskjellige kilder, som meditasjon og kunst(utøvelse). Hva vil du nevne som kilder for inspirasjon, hvilke kilder finnes det? I det økonomiske feltet kan vi se mye litteratur om buddhistisk økonomi, det oppstår banker inspirert av Rudolf Steiner’s antroposofi, som Triodos Bank i Holland, Cultura Bank i Norge og så videre. Bak disse initiativene finnes det en spiritualitet som inspirasjonskilde. Det finnes mange tilnærminger.

MK: Min egen inspirasjonskilde har vært mitt liv i dette fellesskapet Lebensgarten over de 10 siste 22 årene. Jeg har sett at vi var i stand til å løse konflikter som så uløselig ut – ved at alle åpnet sine hjerter; plutselig var der en løsning som ingen hadde tenkt på, og alle sa: Dette er løsningen! Dette er hva jeg kaller kollektiv intelligens. I tillegg er vi forbundet med andre grupper i verden, og vi utvikler nye måter å kommunisere med hverandre på; iblant gjennom mediasjon, eller meditasjon eller ikkevoldelig kommunikasjon. Jeg er takknemlig for å ha hatt denne treningen de siste 22 årene. Når jeg ser på det materielt sett overrike men sosialt fattige livet som mange mennesker i byene har der de ikke en gang snakker med sin nærmeste nabo – da tenker jeg at denne krisen vi har nå antagelig kommer til å hjelpe oss alle til å finne hverandre og gjøre noe. Jeg har aldri hatt så mange E-post kontakter med mennesker fra overalt i verden som jeg har i dag. Og jeg antar at dette ikke bare gjelder meg. I Tyskland sier vi ”nød gjør oppfinnsom”. Og det er virkelig overraskende hvordan plutselig konkursrammede butikker og puber i England blir oppkjøpt av mennesker i nærheten, åpnet igjen og drevet på en vellykket måte på frivillig basis. Eller suppekjøkken i USA som tidligere betjente hundrer av mennesker og nå er i stand til å betjene flere tusen. Vi kommer til å se mer av denne solidariteten og antagelig se den økonomiske krisen som en sunn gjenoppvåkning av vårt felles ”menneskehetslegeme” (”body of humanity”) som Elisabeth Sahtoris kaller det.

 

OM Å GI. GAVEPENGER


CE: Hva tenker du om begrepet ”gavepenger”? I Cultura Bank i Oslo snakker de om tre typer penger: Brukspenger, lånepenger og gavepenger.

MK: Jeg liker ideen om å gi, og her er en annen erfaring som jeg har hatt i dette fellesskapet Lebensgarten. I matriarkale samfunn hadde man etablert ”gaveritualer”, men som jeg ser det var dette mer som en slags handel: du ga, og den andre ga tilbake. Det jeg har lært i dette fellesskapet er mer at du gir uten å forvente deg noe tilbake. Men da – får du så mye mer! Jeg opplever alltid at for hver enhet jeg gir, så får jeg i hvert fall 100 tilbake. For eksempel: å ha disse rommene til gjesters disposisjon som vi har her, som blir holdt rene og dekorert med blomster; jeg opplever dette som virkelig rikdom. Det største problemet i dag er at vi assosierer rikdom med penger. Og det er en veldig begrensende tenkemåte. Rikdom er for meg sosiale relasjoner. Å være i stand til å utvikle menneskers skapende potensial og å leve og feire livet spontant.

CE: Men dette må du formidle til mennesker slik at de forstår det, du må vise at dette å gi gir mest lykke...

MK: Jeg lærte om dette på Findhorn i Skottland i 60-årene. Der forstod jeg plutselig: Å elske din neste som deg selv kan faktisk leves, praktiseres. Og håpet at vi skulle kunne gjøre dette et annet sted også forlot meg aldri. I blant kommer folk hit som sier at de kommer for å understøtte sitt håp om at saker kan fungere annerledes. For meg er dette en herlig bekreftelse på at disse typer av relasjoner mellom mennesker kan spres.

 

NYE VERDIER. HÅP.


CE: Så nye (eller kanskje gamle?) verdier kommer frem i det øyeblikk du forstår hva rikdom egentlig er. Men en sak er å komme til innsikt; en annen er impulsen til å manifestere den. Tror du at innsikt i seg får mennesker til å handle annerledes?

MK: Vel, en overraskende sak som har hendt her er at to mennesker startet et kurs i ikkevoldelig kommunikasjon – og det er veldig vellykket. Først var en majoritet av deltagerne kvinner, men nå følger mennene opp. (Mennene innser betydningen og verdien i denne impulsen, og de begynner så å øve, praktisere.) Dette viser også for meg på et paradigmeskifte.

CE: Jeg forteller min sønn at vi i fremtiden antagelig må reise med fly i langt mindre grad enn i dag. Han svarer at nei, vi kommer til å skape nye teknologier slik at vi kan fortsette med våre flyvaner. Hva er ditt perspektiv; kommer vi nå til å måtte ofre saker og ting – kanskje skal vi ikke kalle det offer, men likevel – eller er det mulig at vi fortsetter som nå? MK: Nei, jeg tror ikke vi kan fortsette som før med den samme teknologien. Men jeg er heller ikke pessimist. Der er mange mennesker som arbeider med nye teknologier nå, og selv om mange teknologier som hadde kunnet tjene oss meget bra nå ligger i skrivebordskuffen fordi de har representert en trussel mot etablerte teknologier eller økonomiske aktører, så er sjansene våre gode til å utvikle noe nytt. Informasjon øker eksponentielt, og det er bra; derfor vokser også nye muligheter eksponentielt. Noe vi kanskje ikke tenker på en gang kan plutselig forandre våre liv. For eksempel, sms ble oppfunnet som kommunikasjon mellom

ingeniører på et byggeprosjekt, og nå blir det anvendt av unge mennesker over hele verden. Så mange oppfinnelser oppstår helt uventet.


OM GRÅDIGHET – OG SJENERØSITET

ATFERD AVHENGIG AV ØKONOMISKE SYSTEMER


CE: Man skulle kunne si at årsaken for vår nåværende krise er menneskets grådighet, vårt ønske om alltid å ha mer av saker og ting. Hva er ditt perspektiv på dette fenomenet?

MK: Er mennesket født med en umettelig appetitt etter penger og rikdom? Dette setter jeg spørsmålstegn ved, fordi jeg tror at det avhenger av innenfor hvilken ramme mennesker gjør sine beslutninger. Om du støtter bønder i den Europeiske Unionen til å holde kyr, da går bøndene over til å holde kyr. Om du skaper insentiver for å holde griser, da kommer de til å føde opp griser – og det er eksakt det samme med penger: Om du skaper penger som støtter opp om bare ett mål: å skape mer penger av penger – da kommer det til å skape en impuls for den type av økonomisk atferd som passer dette vekstimperativet.

CE: Men det finnes områder der man har alternative systemer – hvordan er det med
grådigheten der da?

MK: Det er faktisk veldig annerledes. Det finnes mange rapporter og mange filmer om hvordan mennesker oppfører seg i sammenhenger med komplementære pengesystemer som støtter fellesskapet. Du finner mennesker i områder med lokal valuta som sier: Hver gang jeg bruker min lokale valuta vet jeg at jeg hjelper mitt fellesskap (my community). Og det er en herlig følelse. Og dette er sant. Dette er hvorfor mennesker deltar i de 30 samfunn i Tyskland  hvor de har lokale valutaer.

CE: Så på en måte kan du si at du utvider ditt ego slik at det omfatter ikke bare deg selv og din familie, men flere og flere mennesker, hele samfunnet. Dalai Lama sier ofte at det ikke er oppgaven å ta bort egoet, men det gjelder nettopp å utvide det til å omfatte flere og flere.

MK: Jeg er veldig enig. Om du ser på hvordan mennesker oppfører seg i en familie om noen, for eksempel barna, låner penger fra foreldrene – da ber ikke foreldrene om renter. Men, om det er et prosjekt i Mexico, og det er veldig spekulativt, da vil du ha en høy rente. Så jo lenger borte fra meg investeringen anvendes, og fra mine interesser med hensyn til hva jeg vil ha, jo større rente vil jeg ha. Du er ikke interessert i prosjektet i seg på den måten som du er interessert i ditt barns velbefinnende. Du er bare interessert i din gevinst. Du kommer ikke en gang til noensinne å se prosjektet. Du har ikke noe med det å gjøre! Jeg tror at dette er et annet flott kjennetegn ved regionale og lokale valutaer; at de hjelper mennesker å forstå hvordan de kan hjelpe seg selv ved å betale med disse pengene. Forskjellen på den lokale og den nasjonale valutaen, mellom Regio og norske kroner eller Euros – vi kaller de regionale valutaene Regio – er at du kan handle både nasjonalt og regionalt med Euro / nasjonal valuta. Men når du handler med Regio, da den som tar imot pengene også handle regionalt. Om du betaler med Euro, da kan butikkeieren handle overalt i verden. Om du derimot handler med Regio, da må den du handler med agere på samme måte. Så du påvirker faktisk atferd gjennom hva slags penger du bruker.

CE: Så du mener at om du endrer rammene eller systemet gjennom å ta bort systemet med renter og eksponentiell vekst, da endrer du også mennesket / menneskets atferd?

MK: Jeg vil si at der er en mulighet for å forandre atferden til en viss grad. Et av de beste eksemplene er SABER, en ”utdanningsvaluta” for Brasil. I dette landet er 40% av befolkningen under 15 år. Det betyr at de har et stort utdanningsproblem. Når mobiltelefonindustrien ble privatisert, bestemte de at man skulle beskatte mobiltelefonregningene med 1% - til utdanning. På få år hadde de fått inn en milliard dollar. Spørsmålet var: hva gjør vi med pengene? De kunne ha gitt pengene til de mest begavete studentene, eller til de fattigste skolene, til universitetene eller andre bra formål. Bernard Lietaer, min flamske venn og medforfatter av boken om regionale valutaer4 foreslo at de skulle skape ”vouchers”/ kuponger eller en utdanningsvaluta kalt SABER som betyr kunnskap. Disse skulle så bli gitt til unge elever som er 7 eller 8 år gamle og som de skulle kunne betale eldre studenter med som underviser dem eller hjelper dem med fag som de ikke er bra i – eller fag som de vil bli bedre i. Så skulle disse eldre studentene i deres tur kunne kjøpe undervisning / hjelp fra enda eldre studenter med kupongene som de har tjent – og så videre. På denne måten formidles kupongene fra student til student, og når de kommer til 17- åringene, da kan disse bruke dem til å betale sin undervisning ved universitetet. Bare universitetene har tillatelse til å veksle kupongene i dollars. De har en begrenset
gyldighet ved slutten av skoleåret + fire måneder til; de taper 20% i verdi. Så ingen kan beholde dem i sine lommer. Når de har byttet eier ca. 5 ganger i løpet av ett år fra en student til den neste, da skaper de 5 ganger utdanningsverdi av utgangsverdien. I stedet for en milliard dollars til undervisning, så har du utdanningsverdi for 5 milliarder. I tillegg, om studentene som kommer med kupongene opptar en tom studieplass, og universitetene er villige til å tilby den for halve prisen, da har man igjen økt verdien ennå mer!

Så du forstår, det finnes mange muligheter om vi bare er litt kreative i vår tenkning om penger. Det jeg sier er at først skaper vi våre systemer – og så skaper de vår atferd.

Jeg tror det finnes håp!

PS: Se også denne teksten "Økonomifaget som trossystem" i http://www.fluximpuls.no/2013/03/15/okonomifaget-er-et-trossystem/

Og her er en hel bok om temaet! http://kennedy-bibliothek.info/data/bibo/media/GeldbuchNorwegisch.pdf