Frihetens
forvandling
TÅLEGRENSEN. Hvor mye frihet tåler mennesket? Hvor mye marked tåler
demokratiet? Disse to spørsmålene, ved første øyekast så ulike, henger sammen -
i form av et tredje: Hvor mye av vår tids praktiserte frihet og favoriserte
marked tåler kloden?
arne johan vetlesen
professor i filosofi, universitetet ioslo
professor i filosofi, universitetet ioslo
Publisert i Aftenposten: 30.jul. 2007
KRAV OM SELVREALISERING. Frihet slik den forstås i et rikt, vestlig
samfunn som det norske, gjennomgår en dyptgripende forandring: Mens tidligere
generasjoner kjempet for muligheten til å realisere seg, står dagens
generasjoner (især de unge) overfor et ubønnhørlig krav om å realisere seg
selv. "Frihet" har kommet til å bety enkeltindividets frihet, nemlig
til å velge; slik at jo flere alternativer, desto større frihet. Enhver må stå
for sine egne valg; handlinger er valg og røper velgerens karakter.
Ansvarliggjøring.
Ansvarliggjøring innprentes på stadig nye områder. I skolen og i
barnehagen er det tale om "det kompetente barn", om "ansvar for
egen læring". I sosialsektoren handler det om kontraktinngåelser mellom
saksbehandler og klient med krav om at klienten utvikler ansvarlighet og
autonomi. I psykisk helsevern er honnørordene "brukermedvirkning" og
"individuell plan". I kriminalomsorgen vektlegges evnen til utvist
"egenansvar" for å gjøre valg i fremtiden som er mer
"optimale". I arbeidslivet generelt, der offentlig sektor står under
instruks om å imitere privat hva gjelder lønnsomhet og produktivitet, uansett
hva virksomhetens egenart og oppdrag måtte være, innføres "verdibasert
ledelse"; den ansatte skal identifisere seg med bedriftens verdier og
visjon.
Individet under press.
Felles for eksemplene er at individet settes under et vedvarende press
om selvforbedring: Et press om å overvåke egen adferd og å husholdere med egne
ressurser slik at det som presteres kan matche omverdenens forestillinger om
hva som er "godt nok". Omverdenens krav til individet internaliseres
som dets krav til seg selv, i form av en selvevaluering og kvalitetskontroll
som aldri hviler, især ikke på laurbær.Tidens melodi, uansett yrke og fartstid,
er "livslang læring": Det lærte må avlæres. Nytt er alltid å
foretrekke over gammelt, unge over eldre, det raske over det langsomme, det enkle
over det komplekse, det synlige over det subtile. Hvilket kan kalles vår
kulturs infantilisering av sine medlemmer.
Du er en vare.
Kravet om omstilling og formbarhet nøyer seg ikke med at den enkelte
skal tilpasse seg nye arbeidsoppgaver og -former. Nei, det er selve
personligheten som er objektet: Du skal gi av deg selv, vise hvem du er,
sosialt og emosjonelt. "Kort sagt, "humankapitalen" må
forvaltes; nå er alle å regne som livslange "entreprenører". Som
arbeidssøkende skal du starte din CV med en psykologisk selvpresentasjon, som
gir svar på spørsmålet om hvorfor noen skulle ønske å ansette akkurat den
personen som du er; formell kompetanse og tidligere yrkeserfaring kommer i
annen rekke. Du er en vare som skal selges på et marked; markedsføringen er den
enkeltes ansvar - skjønt det finnes et marked for hjelp til selvhjelp og en
vekstnisje med oppdraget "coaching". Hvordan skal fenomenet betegnes?
Jeg foreslår: Frihet har antatt karakter av individets rovdrift på seg selv, på
egen personlighet i vid psykologisk forstand. Utviklingen er sterkt
teknologidrevet; jevnfør dingsene folk har koblet til øret, eller mobilen,
eller e-posten. Stikkord: "tilgjengelighet". Å være avvisende her er
å be om å bli avvist. Dessuten, din selvrealisering og bedriftens lønnsomhet er
to sider av samme sak; konflikten mellom arbeid - mennesker - og kapital er
opphevet.
"Flertallets tilfredshet".
Den nylig avdøde økonomen John Kenneth Galbraith utga i 1992 en bok med
tittelen "The Culture of Contentment". Boken anbefales til samtlige
deltagere i siste ukers liberalismedebatt. Galbraiths empiri og referanser er
naturlig nok overveiende amerikanske, men vil vekke gjenkjennelse også her i
kongeriket. Galbraith er bekymret for konsekvensene av en kulturell og
økonomisk tilstand han betegner som "flertallets tilfredshet".
Tilstanden har tre kjennetegn. For det første, flertallet er hellig overbevist
om at de som inngår i det og nyter godene som tilfaller det, dermed får
nøyaktig som fortjent; samt at de som måtte falle utenfor, også får som
fortjent. Ens oppnådde posisjon anses som direkte følge av ens innsats; av ens
evne til forvaltning av egenansvaret, for å si det i nytalen. De som måte
uttrykke misnøye med (økende) sosioøkonomiske ulikheter, vekker kun irritasjon;
de næres kun av misunnelse, deres dårlige posisjon er kun selvforskyldt. For
det andre, det tilfredse flertallet bekjenner seg til en bestemt
tidsforståelse: kortsiktighet foretrekkes fremfor langsiktighet; det som har
snarlig positiv effekt fremfor det som forhåpentlig vil ha langsiktig, men som
kan inntreffe for sent til at de som bærer byrdene for kostnadene nå, vil nyte
godene av det. For det tredje, staten anses som en byrde. Følgelig må
ressursene ("utgiftene") den legger beslag på, reduseres til et minimum,
artikulert i slagordet "let's get government off the backs of the
people".
Marked er demokrati.
Den nyliberale ideologien og reformene satt ut i livet under banneret
"New Public Management" lar ideen bli virkelighet:
"Offentlig" stigmatiseres og betyr ineffektivt, tvangsmessig,
statisk; "privat" lovprises og betyr alt det motsatte, all den
dynamikk og vekst som kan frisettes bare markedet overtar der staten og det
offentlige tidligere regjerte. Offentlig ut og marked inn speiles forøvrig i:
strukturer ut, velgende individer inn. Demokrati er marked; marked er
demokrati. Alt annet er ufrihet og tvang. Hva så med mindretallet? Å ikke
lykkes vil si å ikke strekke til i konkurransen. Ingen andre kan forventes, enn
si avkreves å ta ansvaret når så skjer. Selvforvaltningen av ansvaret for egne
valg, for egen frihet, har så åpenbart feilet. Vi får et samfunn der intet
lenger er hellig i den forstand at det ikke kan settes ut på anbud.
Måles mot idealene.
Vi har fått et samfunn som vil kalles demokratisk og liberalt. Mot sine
erklærte idealer skal det måles. Den type individualisert valgfrihet som
markedet, i form av pågående deregulering og privatisering av det
statlig/offentlige, fører med seg på stadig flere av livets områder, er ikke
den fremmarsj for frihet som ideologien utgir den som. Det er nemlig en type
frihet, sågar en negativ sådan (den eneste typen de mest ihuga
"liberale" vil vite av) som kommer under stadig sterkere press,
grensende mot utslettelse: friheten fra dobbeltrollen som konsument og som
vare, altså fra en rolle vi påføres snarer enn er frie til å velge - eller
velge bort, si nei til - på område etter område innen vår livsverden. Jeg skal
fremheve to implikasjoner. Det ligger et enormt kulturtap i den utarming av
språkbruk, forestillings- og væremåter som følger av at kvantitative og
pekuniære kriterier for hva som er godt og dårlig blir dominerende. Vi ser ikke
hele mennesket; vi ser hos andre, og står under tvang om å rendyrke hos oss selv,
det som er "vellykket" ifølge nevnte målestokk; det ikke-vellykkede
står språk- og verdiløst tilbake. Kulturens enøyde dyrking av frihet i
forvandlet forstand arter seg som et opprør mot grenser, indre som ytre,
intrapsykiske som kollektive; opprør mot ufravikelige grunnvilkår som
avhengighet, sårbarhet, dødelighet, våre relasjoners skjørhet og eksistensiell
ensomhet. Det som definerer vår menneskelighet.
Tvinges til å velge.
Dertil kommer at "rotte- og
mot-bunnen"-racet med navnet individets valgfrihet og markedets frislipp
som ypperste verdier er mer enn bare falskt, ved at det tilslører hvordan økt
valgfrihet tipper over i økt valgtvang: vi må velge på ny og på ny; vi må
omstille oss; direktøren må outsource, for konkurransen - systemet - gir intet annet
valg. Det alvorligste er at vår tids individualiserte forståelse av ansvar
innebærer et politisk makttap av uanede dimensjoner: det skjuler en gedigen
kollektiv ansvarsfraskrivelse - uansvarliggjøring og medfølgende
handlingslammelse - overfor fellesskapets basale utfordringer: overforbruk og
klimakrise; årsak og virkning.