Meditation on Love

 

DEN NYE LEDELSESFILOSOFIEN

Det følgende er et utdrag fra boken: "Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen."   https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-sekulrt-samfunn-transhumanismen.html

Vi kan ofte høre og lese om behov for omstilling og endring; innenfor institusjoner, bedrifter og organisasjoner. I sammenheng med disse store endringene vi står overfor, og utfordringene med å få folk med på endringene, hører vi også ofte om behovet for god ledelse. Utdannelse innen ledelse har således blitt en blomstrende ny studieretning, og er i dag pålagt hvis man for eksempel har lyst til å bli rektor på en skole. Hvis du på tross av ledelsesutdanningen fremdeles skulle slite med obsternasige underordnede kan du få hjelp av en coach. Coacherne har selvfølgelig også etablert seg solid innen ledelsesutvikling. Coacherne innen ledelsesutvikling hevder, naturlig nok, å være særlig eksperter på endringsprosesser.

 

Ingvar Lona, Seniorrådgiver og ansvarlig for lederutvikling og omstilling i det internasjonale bemanning-selskapet AS3 kan fortelle oss at når omstilling mislykkes skyldes det som regel manglende innsikt hos ledelsen om: «normale psykologiske reaksjoner på endring. Motstand og usikkerhet er eksempler på slike normale reaksjoner som oppstår nærmest uansett innholdet i omstillingen. Dermed blir det viktig å få innsikt i hvordan arbeidstakere vanligvis reagerer på endringer og en innsikt i innholdet i ulike typer omstillinger, hvis vi skal forstå hvorfor omstillinger lykkes eller mislykkes.» Når det gjelder hva endringene vi i dag må forholde oss til faktisk består av, slår ledelsesekspertene seg til ro med at: «Det er rimelig å forvente at forut for en besluttet endringsprosess i offentlig sektor, ligger det et rasjonale.» 

 

Mennesker som vover å vise motstand mot endring blir med andre ord behandlet som psykologiske kasus som i grunnleggende forstand er redde og usikre. Når ledelsen møter motstand hos sine underordnede er det om å gjøre å forstå at motstanden ikke er rasjonell og meningsbærende, men bunner i en grunnleggende psykologisk frykt og usikkerhet. De som utviser motstand blir egentlig regnet for å være psykologisk forstyrrede fjols og slike bør man forholde seg til med en godmodig nedlatenhet. Akk, for en arroganse. 

 

Men det aller mest betenkelige er den blinde aksepten man utviser i forhold til endring. Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg kommer i hu det jeg har lært om en såkalt Byråkratisk ondskap. Byråkratisk ondskap handler om at ansvaret i samfunnet forvitrer, man gjør bare det man får beskjed om. Dette gir en skikkelig uggen påminnelse om rettsakene mot nazistene etter andre verdenskrig. Mange av dem hevdet at de fulgte bare ordre, og hadde begrenset eller ingen forståelse og kunnskap om hvordan ens egne handlinger falt inn i et større politisk maskineri. Jeg anser det med andre ord som svært alvorlig når vi i et såkalt demokrati mangler evne og/eller vilje til å delta  aktivt i hva endringene skal handle om, men isteden bare ukritisk anta at myndighetenes krav er et godt og fornuftig rasjonale, tilpasse oss og stole blindt på at det hele er av det gode. 

Vil du ha innblikk i eksempler fra hverdagen kan du for eksempel lese denne: https://www.forskerforum.no/dekanatets-diktatur-bernt-sofus-tranoy/

Biologisk og sosialt kjønn. Del to

Innledning 

I del en forklarte jeg forskjellen på biologisk og sosialt kjønn og hvorfor kjønn ble et eget vitenskapelig fagfelt. Videre viste jeg til det jeg mener var, og er stadig, store svakheter med premissene som ble lagt til grunn for forskningen, og hvorfor disse svakhetene er en viktig grunn til at kjønnsforskere og lhbtqia+ bevegelsen i dag kan avskrive betydningen av biologisk kjønn. Kjønn, blir vi fortalt, er noe som sitter i hode. Det betyr videre at vi kan velge hvilket kjønn vi vil være. 

Del en kan leses her: https://ckfadum.blogspot.com/2024/01/biologisk-og-sosialt-kjnn-lgbtqia.html

Individenes valgmuligheter synes uendelige i vårt samfunn. Problemet er bare at vi lever ikke innenfor et anarki. Vi lever i et samfunn der det legges sterke føringer på oss og på utviklingen. Disse føringene er det imidlertid ingen som snakker om og det tilsier en svært overfladisk forståelse av hva FRI VILJE faktisk handler om. Vi lar oss blende av alle de overfladiske valgene vi står fritt til å velge mellom i hverdagen, mens vi fullstendig glemmer å stille spørsmål ved hvor vi får våre ønsker fra. 

Spørsmålet om hvor vi får våre ønsker, ideer og oppfatninger fra, forsøkte noen positivismekritikere å sette på den vitenskapelige dagsordenen for et halvt århundre siden. Positivismekritikerne ønsket å inkludere en samtale om ulike virkelighetsforståelser i forskningen. Av ulike OG uavklarte årsaker, ble kritikerne skyflet av banen.2 Som jeg vil forsøke å vise i det følgende er dette årsaken til at kjønn i dag kan relativiseres. 

Avslutningsvis vil jeg trekke trådene mellom kjønnsforskning og pedagogisk forskning/dannelsesforskning. Det finnes mange paralleller, både hva vitenskapsteoretisk posisjonering og tema angår. Tilsammen håper jeg det vil belyse tankegodset som ligger til grunn for samfunnsutviklingen i dag. 

Vi må gå til vitenskapsteorien. 

For bedre å forstå kjønnsforskningen og den utviklingen fag-displinen tok,  må vi kjenne til vitenskapsteori og også ha en grunnleggende innsikt i vitenskapens historie. Det første man bør huske på er at humanistisk vitenskap er et veldig ungt fenomen hvis man ser bort fra historiefaget. Så og si alle samfunnsvitenskapelige disipliner ble etablert på 1900 tallet i Norge, mange er ikke hundre år gamle en gang. 

I samfunnsvitenskapens første fase opererte man med naturvitenskapens premisser for forskning. Noen prominente professorer formulerte hypoteser/store teorier om hva de mente var interessant å forske på, i prinsippet lik tankegang som lå bak bygging av fly og medisiner, og disse hypotesene ble forsket på ved hjelp av den hypotetisk deduktive metode. (forskning for å bygge en Nasjonalstat stod lenge i fokus) Man tenkte at dette skulle gi oss fornuftige svar på problemer vi balet med i samfunnet. 

På 50- og 60-tallet kom de såkalte positivismekritikerne, også omtalt som hermeneutikere, på banen. De hevdet at man kan ikke forske på samfunn og mennesker med de samme metodologiske prinsippene som ble anvendt i naturvitenskapen. Hermeneutikk som metode ble presentert, og denne bestod av to innsikter. Den første innsikten, den enkle hermeneutiske erkjennelsen, sier at emnet som forskes på må plasseres i kontekst. Den andre innsikten, den doble hermeneutiske erkjennelsen, krever at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. Den doble hermeneutiske erkjennelsen etterlyste refleksjon omkring etablering og bruk av determinstiske store teorier, slik vi eksempelvis har sett over at kjønnsforskerne fikk stort mandat til å bedrive. På godt norsk betyr det at forskerne bruker politiske problemstillinger som Sannhet, og slipper unna med det. 

De to hermeneutiske innsiktene henger nøye sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor er det underlig og svært betenkelig at vitenskapen, i det den beveget seg fremover, fullstendig kunne la den doble hermeneutiske innsikten ligge igjen som søppel på den vitenskapshistoriske skraphaugen. Dette er svært alvorlig fordi forskningen ikke utvikler en evne til å se seg selv utenifra og således ikke evner å skille politikk fra forskning. 

Konsekvensen blir altså at forskningen blir subjektiv og derfor politisk/ideologisk fremfor å bestrebe seg på å være så objektiv og nøytral som mulig. Vi vil alltid være barn av vår tid og vårt sted, men det er mulig å oppnå en stor grad av objektivitet. Som jeg skriver i artikkelen; 'Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati': "Det burde inngå i forskerens rolle som selvsagt å problematisere rammene for vår eksistens. Bare på den måten kan forskningen håpe på tilnærmet vitenskapelig objektivitet. Slik er det imidlertid ikke i vårt samfunn. Det kan tvert om virke som om forskere flest ikke er klar over at der faktisk finnes rammer å diskutere. Det virker som om langt de fleste nøyer seg med å arbeide innenfor etablerte, uproblematiserte og gitte rammer. Selv om de ynder å forstå seg selv som hevet over politikk, de ser på seg selv som såkalte apolitiske, så er de i realiteten like subjektive – og dermed politiske – som alle oss andre. Ingenting galt med å være subjektiv og politisk. Vi er det alle sammen, enten vi vil eller ikke. Ikke dermed sagt at man ikke kan klare å oppnå en høy grad av objektivitet, men det forutsetter altså at man er i stand til/villig til å problematisere rammene for egen og samfunnets eksistens." 3 

Den doble hermeneutiske innsikten som åpner opp for problematisering av samfunnets rammer ble skviset ut av vitenskapsteorien. I dag er positivismestriden erkært død. Den enkle hermeneutiske innsikten derimot fikk blomstre for full maskin, og er den direkte årsaken til det tematiske og metodiske (hvorvidt man skal bruke språk-, tekst-, statistikk-, kunst-, arkitekturanalyse osv.) mangfoldet fikk slå ut i full blomst innenfor stadig uproblematiserte rammer. Den enkle hermeneutiske innsikten som krever at forskningsobjektet plasseres i kontekst fører i seg selv, naturlig nok, nettopp til dramatisk fremvekst av nye temaer og ulike typer kilder som krever ulike metodiske tilnærminger, og dess mer man forsker innser man at hvert enkelt individ er unikt, må vite. 

På 1960- og 70 tallet eksploderte med andre ord tilfanget av kilder, metoder og teorier på det konkrete nivå. Vi hører om Sosialhistoriens, marxismens, mentalitets-, kvinne- og kjønnsforskningens inntog. Nye temaer gir blikk mot nye kilder, metoder og teorier. Arkitektur og kunst blir kilder, metoder hentes inn fra andre fagfelt som for eksempel antropologi og litteratur. Vi får strukturalisme og poststrukturalisme. Alt sammen bidro, i større eller mindre grad til erkjennelsen om hvor vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens, og samtidens for den sakens skyld, samfunn. Dette er selvsagt en verdifull innsikt. Men å dyrke mangfold for mangfoldets egen skyld har nå resultert i en relativisme som ikke bare preger forskningen, men også media og politikk. For det første vil det si at alt er like gyldig, og således at verdivurderinger av individers personlige valg ikke lenger kan aksepteres, herav krenkelseskulturen. For det andre vil vi få et fragmentarisk meningsmangfold der det er tilnærmet umulig å få øye på samfunnets overbygning, hva som er premissene for samfunnsutvikling. Dette resulterer i ideologisk blindhet. Vi lever tross alt ikke i et anarki. 

Felles vitenskapelig metode for all vitenskap

I samfunnsvitenskapens første fase opererte man, som nevnt, med naturvitenskapens premisser for forskning. Noen prominente professorer formulerte hypoteser/store teorier om hva de mente var interessant å forske på, og disse hypotesene ble forsket på ved hjelp av den hypotetisk deduktive metode. Den hypotetisk deduktive metoden favner det konkrete metodiske mangfoldet beskrevet over. Man tenkte at dette skulle gi oss fornuftige svar på problemer vi balet med i samfunnet. 

Positivismekritikerne på 60- og 70-tallet bidro med viktige korrektiver, men ble effektivt slått tilbake. I dag står den naturvitenskapelige metoden sterkere enn noen gang. All forskning, både naturvitenskapelig og humanistisk, er solid underlagt samme naturvitenskapelig hypotetisk deduktive metode.

En felles metode for all forskning betyr at vi i dag står i en såkalt pragamatisk vitenskapsteoretisk posisjon. Denne posisjonen dominerer og tilsier dermed at vi står i et internalisert naturvitenskapelig paradigme. 

Pragmatisme er et vitenskapssyn uten en fast metodologisk posisjon; man velger seg isteden innfallsvinkel og kilde-metode etter forskningsobjektets særpreg. 

Kort sagt betyr dette at positivismestriden er lagt død, den doble hermeneutiske erkjennelsen eksisterer ikke i forskernes (og andres)  bevissthet, hvilket tilsier at man tar kunnskapsproduksjonen for gitt. Vi har fått kunnskapsproduksjon for kunnskapsproduksjonens skyld. Hva vi skal med all kunnskapen, og hvor all kunnskapen vil føre oss, er det ingen som snakker om. 

Et materialistisk menneskesyn 

Hva mer er, en felles naturvitenskapelig metode for all vitenskap tilsier en oppfatning av at menneske og samfunn kan og skal utforskes nøyaktig slik man forsker når man setter seg fore å lage en medisin, bygge et fly eller ser på fisken i dammen. Det at man tenker seg at mennesket kan forskes på akkurat slik man forsker på maskiner, og slik man har forsket på dyr, sier mye om vitenskapens rådende menneskesyn. Når man mener at man kan forske på mennesker på samme måte som man forsker på maskiner, så ligger det til grunn et såkalt materielt menneskesyn. Et materielt menneskesyn handler om at man i prinsippet ikke ser noe forskjell på en maskin og et menneske. Menneske er en maskin uten ånd, eller rettere - der ånd blir oppfattet som intelligens. Et materialistisk menneskesyn henger også nøye sammen med en stor tro på vitenskap. 

Veien videre 

Overskridelse av tradisjonelle motsetninger

Det er altså i en pragmatiske vitenskapsteoretisk posisjonering innenfor et naturvitenskapelige paradigme at biologisk kjønn kan bli en relativ størrelse. Hvis biologisk kjønn kan bli relativt, så kan alt bli relativt.  

Når alt kan oppfattes som relativt får det dype konsekvenser for hvordan vi tradisjonelt har forholdt oss til forskning og politikk. Tyngdepunktet i all forsking og politikk har alltid handlet om motsetninger. I dag arbeides det aktivt for å overskride disse. 

Det sentrale å merke seg, vil jeg mene, er med andre ord grepet som i dag blir tatt for å overskride tradisjonelle dikotomier/motsetninger innen forskning. Flere holistisk orienterte forskere har riktig nok lenge etterlyst et oppgjør med forskningens hang til å velge seg enten metodologisk individualisme (fokus på individ) eller metodologisk kollektivisme (fokus på kollektivet), men en slik kritikk har for det første blitt ignorert i flere tiår og for det andre, når det i dag tas grep for å overskride dikotomiene skjer det på helt andre premisser enn det de holistiske kritikerne tenkte seg.   

Det har med andre ord lenge vært påpekt, men blitt oppfattet som kontroversielt og dermed i hovedsak avvist, at det vil være mer hensiktsmessig at langt flere forskere forholdt seg til metodologisk relasjonisme. Metodologisk relasjonisme handler om å se motsetninger i et relasjonelt forhold til hverandre. Man ser på interaksjon mellom to likeverdige størrelser.

Jeg er selv en av dem som lenge har etterlyst metodologisk relasjonisme i forskningen - og er av den klare oppfatning at forskning og vitenskap som sådan har hatt store hull og mangler fordi analyser som tar i bruk en relasjonell metodologi er en sår mangelvare. Således ble jeg veldig glad da jeg for ca. femten år siden stadig oftere kunne høre fra prominent professorhold at man arbeidet med å overskride tradisjonelle dikotomier. Gleden ble imidlertid kortvarig da det ble klart for meg at overskridelsen av tradisjonelle dikotomier ikke skulle handle om å se ulike størrelser i relasjon til hverandre (metodologisk relasjonisme), men snarere om å flytte fokus fra delene/motsetningene til punktet mellom delene. Dette punktet har fått et navn: Interface, eller grensesnitt på norsk. 

Interface/grensesnitt

Interface handler ikke om å se ulike størrelser i relasjon, men om å overskride tradisjonelle motsetninger i den forstand at fokuset vårt skal rettes mot punktet der to ulike størrelser møtes. 

Innenfor tradisjonell vitenskap har motsetninger som natur/kultur, individ/kollektiv, menneske/maskin, hun/han, religion/vitenskap m.m., stått sentralt. Innenfor dagens vitenskap skal fokus flyttes fra delene til punktet der man ser for seg at delene møtes, og dette lenge før vitenskapen har tatt seg bryet med å finne ut av hvordan ulike størrelser påvirker hverandre. Overskridelsen er altså høyst prematur. 4 

For oss som reagerer på en prematur overskridelse av dikotomier, vil naturlig nok søke å forstå hvordan en slik overskridelse legitimeres og forklares. Vi vil også forsøke å forstå konsekvensene av en slik overskridelse. Hvilke konsekvenser får det for eksempel for mennesket og samfunn når fokuset skal rettes mot punktet der natur og kultur møtes? Eller det punktet der menneske og maskin møtes? 5 

Legitimering av overskridelsene

I en tid preget av eksponentiell teknologisk utvikling er det videre særlig to dikotomier som våre samfunnsforskere retter sin oppmerksomhet mot. Det handler om dikotomiene "natur versus kultur" og "menneske versus maskin". Dette er tunge og svært abstrakte (abstrakt betyr meningstungt) begrepspar og de har stått helt sentralt innenfor all forskning, ja sågar har den første hatt avgjørende betydning i forhold til hvordan forskningen tradisjonelt har blitt organsisert (naturvitenskap versus humaniora). 

Fra professorhold kan vi altså lese at det ikke lenger er fruktbart å forstå konsepter som natur/kultur og menneske/maskin som motsetningsforhold. 

Hvis det fra professorhold hadde vært snakk om å innta en relasjonell metodologisk holdning - innsikten som tilsier at det er viktig å forstå interaksjonen mellom to ulike men likeverdige størrelser - så hadde jeg jublet. Men som allerede nevnt, det er ikke metodologisk relasjonisme professorene snakker om når de snakker om overskridelse av dikotomier. De snakker om et skifte av fokus som går fra delene, til punktet der delene møtes. Dette punktet kalles, som nevnt, interface/grensesnitt. 

Fokus på grensesnittet hva gjelder dikotomien natur/kultur betyr, i henhold til professorer, at vi nå endelig kan bevege oss bort fra oppfatningen om at menneske primært er kultur og således adskilt fra resten av naturen som noe unikt. Det vises til at bioteknologien har, via det menneskelige genomprosjektet som ble avsluttet vinteren 2000, satt: "... genet som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det dermed umulig å snakke om menneskets natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets". 6 

Motstanden mot maskinen mistet på tilsvarende dramatisk vis, kan vi lese, sitt grunnlag med PC-en: «Datamaskinen skaper en elektronisk offentlighet. Den elektroniske offentligheten adlyder ikke en historisk fornuft a la Hegel, der motsetningene oppheves i enighet og institusjonell harmoni. Kants transcendale og Hegels historiske fornuft forener ikke lenger, fordi fornuften ikke lenger er en. Det finnes heller ingen allmenn humanistisk ånd eller åndelighet å ty til. John Dewey (1859-1952) introduserte et annet navn for det tyske Geist eller ånd, nemlig intelligens. (...) Dewey snakket om intelligente mennesker, men også om intelligente dyr og maskiner. Deweys navneskifte tok sikte på å oppløse metafysiske ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og autonomi.» 7

Kort oppsummert: Vi blir fortalt at det menneskelige genomprosjektet har vist at menneske og dyr har felles gener. PC-en på sin side deler intelligens med mennesket og er med det integrert i folks liv på en helt annen måte enn de gamle produksjonsmaskinene var. «Bioteknologien og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.» 8 

Dermed kan professorene konkludere: Takket være bio- og teleteknologi vil endelig motsetningene mellom for eksempel natur versus kultur og menneske versus maskin snart være avleggs. Isteden kan fokus legges på grensesnittet - det som utgjør punktet mellom størrelsene - og vi får begrepet kyborg. "Begrepet Kyborg blir metaforen for det – i beste forstand – symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og maskin. (...) Navnet er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk og organisme, og forener på den måten teknologi og biologi i beskrivelsen av mennesket." 9 

Det avgjørende er selvfølgelig overskridelsen av dikotomien menneske versus maskin. Dette fordi vi lever i en tid med eksponentiell teknologisk utvikling, og det er visst nok om å gjøre at vi mennesker tilpasser oss den nye teknologien. At det aktivt arbeides for tilpasning til ny teknologi tilsier rendyrket ideologi. Vi har å gjøre med (mange) mennesker som blindt tror på at utvikling av teknologi er selve evolusjonen og at det ikke finnes noen vei ut av den digitale samfunnsutviklingen. En slik tro kan best beskrives som et uttrykk for en sekulær fanatisme. (se note) 10 

Uansett, med disse (absurde) begrunnelsene til grunn legges det nå opp til et utstrakt begrepsarbeide for å endre vår oppfatning av hva det vil si å være menneske - og dermed også hva det vil si å være et folk og hva det vil si å leve i et samfunn. Det er når vi ser hvordan akademikere legitimerer skifte fra dikotomier til grensesnitt at en ideologisk vitenskap trer tydelig frem. 

Nytale

Den omfattende nytalen (av flere omtalt som en Orwelliansk nytale) vi i dag er vitne til og må forholde oss til, både i media og forskning, handler fundamentalt sett om en dyptgripende omskriving av de to nevnte og tunge dikotomiene; natur versus kultur og menneske versus maskin. Arbeidet med å gi dikotomiene nytt innhold krever også å etablere en ny forståelse av begreper som folk, samfunn, kultur og selvet. Også kjønnsrelaterte begreper bearbeides. Det var en relativt enkel sak å få folk flest å erstatte han og hun med fellesbenevnelsen hen. Men arbeidet som pågår skjer ikke helt uten utfordringer. Hva begrepet 'folk' for eksempel angår, kan vi i allerede omtalte bok 'Dannelsens Forvandlinger' (DF) lese: "Nogle ønsker helt at afskaffe begrepet folk, fordi de finder andres brug af ordet belastende. Problemet med denne løsning er bare, at man ikke kan have demokrati, uten at ordet folk indgår, da demos betyr folk." 11  

Det aller mest bemerkelsesverdige, vil jeg mene, er imidlertid å måtte bevitne hvordan professorene uten videre ønsker å smuldre opp vår forståelse av hva det vil si å være et menneske. Nyordet 'Svermmenneske' blir aktuelt i denne sammenheng, og viser til en oppløsning av selvet som en fast størrelse med en iboende essens og autonomi. For forfatterne av boken DF er dette en god ting fordi det menneskelige selvet med essens og autonomi er uansett bare en myte.

PRAGMATISMENS FOKUS PÅ MANGFOLD OG GRENSESNITT ER I FERD MED Å OMFORME OSS TIL SVERMMENNESKER - ENTITETER UTEN ESSENS OG AUTONOMI.  

Inntil ganske nylig stod respekten for det autonome individ sentralt innen all politikk og forskning. Likeså utgjorde biologisk kjønn det man oppfattet som en nødvendig essensiell forankring innen kjønnsforskningen. Disse forholdene er nært knyttet sammen da et autonomt individ er avhengig av biologisk essens. I dag blir begge forståelser effektivt undergravet, og det gjøres altså rent praktisk ved at man setter seg fore, via et utstrakt begrepsarbeid, å endre vår kollektive konseptuelle forståelse av hva det vil si å være menneske. 

Kyborgen er kjønnsløs og hedonistisk

Hva slags samfunn skaper vi når vitenskapen forteller oss at mennesket skal bli oppfattet som et dyr preget av instinkter og der intelligens er ånd? I hva slags samfunn kan entiteter med dyriske instinkter og maskinens intelligens - også kalt kyborgere - få utfolde seg? 

Biologisk kjønn hemmer stygt for kyborgens utfoldelse. I kyborgens verden er det bare fantasien som kan sette grenser for hvem du er som individ. I kyborgens verden kan mennesket få lov til å leve ut alle sine dyriske instinkter, og ingenting vil få konsekvenser. Selv de voldligste fantasier vil kunne få utløp. Drapsspillene som våre unge i dag spiller daglig er bare begynnelsen. 

Vi blir fortalt at hvem vi er, sitter i hodet vårt. Virkeligheten blir slik vi selv bestemmer at den skal være. At vi blir noen selvforherligende narsissister ute av stand til å leve med andre mennesker i fellesskap med felles referanserammer synes å være fullstendig uinteressant i den liberale kirken der det såkalt frie individet lever. 

Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever at forskeren erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. I selvrealiseringens tid skulle man kanskje tro at det å forstå samfunnet man lever i ville være svært så interessant. Man må forstå samfunnet man lever i for å forstå hvilke kulturelle krefter som påvirker og former en som person. Vi lærte sågar ganske mye om dette via studiene av sosialt kjønn. Men det er ikke det som menes med selvrealisering. Med selvrealisering menes "å dyrke seg selv". Ikke en gang ditt biologisk kjønn skal kunne fortelle deg at du er mann eller kvinne. Du kan selv velge hva du vil være. Norsk Lov stadfestet i 2016 at det skal ikke mer til enn utfylling av et skjema for å få endret sitt kjønn i Folkeregisteret. I desember 2023 ble det forbudt å ta en samtale med barn som uttrykker kjønnsforvirring. Forbudt i den forstand at en samtale om biologisk kjønn er kriminalisert. 

Alle skal ha like muligheter. Det unike individ skal være fritt på samfunnets store marked - et samfunnsmarked som med ny teknologi, i disse dager, er i radikal endring - med det potensiale, i følge stadig flere, at mennesket som biologisk art er truet. 

Hva er galt med å leve i et samfunn der vi kan velge hvilket kjønn vi vil være? Mange som oppfatter dette som problematisk, peker på menn i damegarderober og i kvinnefengsler. Det er selvsagt problematisk, men problemet stikker altså adskillig dypere enn som så - og det har å gjøre med et relativistisk mangfold innenfor uproblematiserte rammer å gjøre. Dette tilsier at kunnskapsproduksjonen er underlagt en en ideologi - en overbygning vi ikke vil, tør eller evner å diskutere. Overbygningen har blitt internalisert. En internalisert konsensus tilsier et konformt samfunn. Fullbyrdet konformitet tilsier totalitarisme. Det blir svært aktuelt å minne om Det Pedagogiske Paradoks som hele vår dannelseshistorie hviler på. Paradokset lyder som følger: "Hvordan oppdra til myndighet (frihet) når oppdragelse er å være underlagt en annens myndighet." Innenfor et totaliært samfunn har betydningen av det pedagogiske paradoks endelig blitt fullbyrdet: "Paradoks er ein påstand eller ei utsegn som er verkeleg eller sann, men verkar sjølvmotseiande, urimeleg eller absurd."

Det finnes ingen qick fix for å unngå en kyborgtilværelse i world wide web samfunnet. Vi må begynne i det små, og det er slik jeg forstår det menn og kvinner i ansvarlige samfunnsposisjoner - være seg i næringsliv, politikk, media eller forskning - som nå må følge opp. Vi som står utenfor bestående maktstrukturer er temmelig impotente, henvist til sosiale medier. Stemmer på sosiale medier har det ikke ikke i seg å endre noe som helst. Arenaene gir folket i all hovedsak kun en illusjon av medbestemmelse.

Noter: 

1: Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQA+ personer. 

2: For utdypning se gjerne: Et konformt samfunn  https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-konformt-samfunn.html

3: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html

4: Dette er et tema som går igjen i flere av artiklene jeg har skrevet. Se gjerne: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/vitenskapen-ikke-moden-enda.html 

5: I det følgende vil jeg vise til redegjørelser presentert i boken "Dannelsens Forvandlinger" (DF). I forordet kan vi lese at boken er et resultat av et årelangt samarbeide mellom norske pedagoger og idehistorikere i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Boken er redigert av Professorene Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Pax Forlag, Oslo 2011

6: Dannelsens Forvandlinger, side 352 

7: Ibid, s. 352

8: Ibid, s. 349

9: Ibid, s. 352

10: Jeg har skrevet utdypende om dette i boken "Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen." Her bare, for det første, kort nevne at man behøver ikke være seg bevisst det grepet rådende ideologi har på oss, det holder lenge med å ta en rask titt på nettsiden for The Alliance for Affordable Internett (A4AI) for å forstå at vi har med alt annet enn evolusjonens naturkrefter å gjøre.  A4AI er et initiativ for å gjøre Internett mer tilgjengelig for folk rundt om i verden. A4AI Foundation fungerer som sekretariat for mange medlemsbedrifter og institusjoner; herunder Google, Omidyar Network, DFID, USAID, Facebook, Cisco, Intel, Microsoft, UN Women samt mange andre fra offentlige, private og frivillige organisasjoner. For det andre vil jeg vise til den italienske filosofen Franco Berardi som forstår nevnte tilpasning som en merkelig form for undertrykking. Berardi refererer særlig til verdens mest kjente tenker innen digital filosofi; sjefsredaktøren for det verdenskjente tidsskriftet WIRED. Se: "The age of impotence and the horizon of possibility." Franco Berardi, Verso 2017 

11: Dannelsens forvandlinger, side 31 

Kilder: 

"The age of impotence and the horizon of possibility". Franco (Bifo) Berardi, Verso, 2017

"Dannelsens Forvandlinger" Et årelangt samarbeide mellom norske pedagoger og idehistorikere i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Boken er redigert av Professorene Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie. Pax Forlag, Oslo 2011

"Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av Kvinne- og kjønnshistoriens metodologi." Hovedoppgave i Historie ved UiO, 2001. Av Camilla Fadum

"Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen". Privat, 2021. Av Camilla Fadum. I boken går jeg i dybden på hva et sekulært samfunn preget av en transhumanistisk ideologi er, og hvordan det kan ha seg at en slik type ideologisk samfunnsutvikling har fått lov til å gå sin gang. Første kapittel kan leses på bloggen: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/et-sekulrt-samfunn-transhumanismen.html

Ønsker man å lese mer kan man ta kontakt med meg: ckfadum@gmail.com 

Biologisk og sosialt kjønn. LGBTQIA+

LGBTQIA+: Abbreviation for Lesbian, Gay, Bisexual, Transgender, Queer, Intersex, and Asexual. The additional “+” stands for all of the other identities not encompassed in the short acronym. 

Del 1

Innledning

Da jeg ved århundreskiftet skrev om kvinner- og kjønn i min hovedoppgave ved Universitetet i Oslo var mann, trans og homo forskningen fremdeles utenfor radaren hos norske forskere. Det skulle imidlertid ikke gå mange årene før det ble vanlige forskningsområder innen kjønnsforskningen. Raskt derpå begynte pride, de skeive, woke og LHBTQIA+ å gjøre seg gjeldende i media. I dag vaier regnbueflagget overalt, både på bygninger og i sosiale medier.1  

I utgagnspunktet var jeg ikke nevneverdig interessert i kjønn og kvinnesak. Jeg var derimot interessert i hvordan forskning pågikk, og i den forstand var det interessant å vurdere hvordan kvinne- og kjønnsforskning, som var en ny fag-disiplin, argumenterte for å legitimere seg vitenskapelig. Etter tre års intens fordypning i vitenskapens metodologi (teori og metode) måtte jeg konkludere med at vitenskapen ikke var objektiv og nøytral slik jeg hadde blitt opplært til å tro, men tvert om preget av politikk og ideologi. Dette fant jeg først veldig rart, men raskt der på svært bekymringsverdig. Jeg valgte derfor å vie livet mitt til å forstå konsekvensene av en slik situasjon i lys av samfunn og politikk generelt.  

I mitt videre arbeide la jeg med andre ord spørsmålet om kjønn bak meg. Det hadde, som sagt, aldri opptatt meg noe særlig. Jeg var ikke nevneverdig bekymret for kvinners rolle i samfunnet - i den grad jeg bekymret meg for kjønnsroller angikk det både menn og kvinner og det jeg omtaler som et generelt svekket menneskeverd - og mitt klare inntrykk var og er at homofile vant stadig øket, og i dag fullgod, aksept, som seg hør og bør i samfunnet. Men så, for tre, fire år siden, begynte jeg å ane at noe hadde endret seg! 

Jeg begynte stadig oftere å høre argumenter som: "To kjønn eksisterer ikke." "Vi har mange kjønn." "Kjønn sitter i hodet." 

Jeg burde visst bedre, men jeg slo meg en stund til ro med: "For noe tull. Dette går sikkert snart over." Men det gikk altså ikke over, tvert om så tiltok det i omfang. Og det var ikke bare tema i aviser og på sosiale medier, det er nå også synspunkter som manifesteres i våre institusjoner. I dag fortoner kjønn seg, for meg, som noe av det viktigste vi bør ha et bevisst forhold til. Det berører essensen i hva det vil si å være et biologisk menneske. 

Som lærer i grunnskolen har jeg fått erfare at de nye synspunktene på kjønn blir ført frem i flere av skolens lærerverk. Dette har også blitt dokumentert: Hør samtale med Kamilla Aslaksen på podkasten: Et Bedre Skole-Norge:  https://open.spotify.com/episode/45m9Ij8rGpsRWCZQroeTEm 

Eller les avisartikkel av Eivind Gjerde:  https://www.dagen.no/meninger/radikal-kjonnsteori-i-skolebokene/ ,  

Det ble også klart at anerkjente forskere ble harselert ut av sine universitets-stillinger for å hevde at menneskeheten primært består av to kjønn. 

1) https://www.theguardian.com/education/2021/nov/03/kathleen-stock-says-she-quit-university-post-over-medieval-ostracism 

2) https://www.nettavisen.no/nyheter/mener-det-kun-finnes-to-kjonn-jeg-begar-en-kardinalsynd/s/5-95-1423542

Da jeg nylig bestemte meg for å fordype meg i saken, og kanskje skrive en artikkel om dette, fant jeg ytterligere to forhold som virkelig fikk meg til å sperre øynene opp. Jeg oppdaget (først nå.., i desember 2023) at i 2016 så vedtok et tilnærmet fulltallig storting (unntatt sp og kr.f.) en ny lov som sier at hvem som helst, når som helst kan endre sin kjønnsstatus i folkeregisteret. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=64488

Hva mer er, i desember -23 vedtok stortinget enda en ny lov som kort og godt sier at det vil være kriminelt å prøve og snakke med et barn som er kjønnsforvirret. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=94762 

Klassekampen har publisert to artikler som problematiserer forholdet: 

1) https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-06/debatt-et-farlig-lovforslag/MhPG?fbclid=IwAR2oXgZ7MCBIZc7xHu3WXcPN_NbIhoQSQbthI1hCY1qySiaECKHhmyCgeMU 

2) https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-07/forkast-forslaget/m7dZ?fbclid=IwAR1hSHXq3V1Lx7uKCQjy1NYJAwLGHlNQMEwD6SG7dXWe8dKPYuhkWh1aR0g 

Så vidt jeg kan forstå kan det ikke være noen tvil om at det finnes sterke krefter som arbeider aktivt for å oppheve det faktum at menneskeheten primært er delt i to kjønn, og at folk flest synes å henge med i toleransens navn. Toleranse er bra, men vi må ha litt innsikt i hva det er vi faktisk er med på å tolerere. 

To viktige spørsmål:  

Hva skjer når menneskehetens allmenngyldige biologiske markør blir uvesentlig i folks bevissthet? Og et annet vel så viktig spørsmål: Hvorfor skjer det? 

Da jeg er av den klare oppfatning at det er vitenskap som i dag legitimerer politiske synspunkter (forskning sier..), finner jeg det fruktbart å nettopp ta utgangspunkt i hvordan vitenskapen har behandlet kjønn som forskningstema. I denne teksten henter jeg derfor frem innsiktene fra min egen vitenskapelige hovedoppgave for å forklare fremveksten av lhbtqia+ bevegelsen og det de representerer; nemlig fornekting av to kjønn. 

Jeg vil begynne med å forklare forskjellen på biologisk og sosialt kjønn og hvorfor kjønn ble et eget vitenskapelig fagfelt. Videre vil jeg forklare det jeg mener var, og er stadig, store svakheter med premissene som ble lagt til grunn for forskningen. Jeg mener at disse svakhetene er en viktig grunn til at kjønnsforskere og lhbtqia+ bevegelsen i dag kan avskrive betydningen av biologisk kjønn.

En annen viktig, og mer overordnet årsak, mener jeg klart er å finne i vitenskapsteorien generelt. Dette vil jeg behandle i del to. Utviklingen kjønnsforskningen tok, fikk nemlig stor aksept. Dette vil jeg si noe om ved å plassere utviklingen av kjønnsforskningen i lys av vitenskapsteoriens utvikling generelt. Avslutningsvis vil jeg trekke trådene mellom kjønnsforskning og pedagogisk forskning. Det finnes mange paralleller, både hva vitenskapsteoretisk posisjonering og tema angår. 

Leseren får unnskylde at det blir litt langt. Jeg vil forsøke å forklare hvorfor det er direkte farlig for menneske og samfunn at kjønnsforskningen utelater betydningen av biologisk kjønn. Dette MÅ forståes i en større kontekst. 

Sosialt og biologisk kjønn

Vi mennesker blir født enten som mann eller kvinne. Vi er et biologisk kjønnet vesen. 

Historien ender imidlertid, og selvfølgelig, ikke med påstanden om at vi blir født som mann og kvinne. I så fall hadde kvinne- og kjønnsforskningen blitt plassert innenfor naturvitenskapen. Når vi vokser opp blir vi påvirket på alle mulige måter fra et uttall ulike hold, og en god del av disse påvirkningene kan ha mye å si for hvordan vi utvikler oss som kvinne, mann og menneske generelt. Disse kulturelle påvirkningen er det som samlet sett kalles SOSIALT KJØNN. 

Det primære anliggende for kvinne- og kjønnsforskningen var å finne ut av hvilke økonomiske, sosiale, religiøse, politiske og kulturelle krefter som kunne ha betydning for hva det ville si å være kvinne (og mann) i samfunnet. 

Forskning på sosialt kjønn ga oss bevis på at kvinner er forskjellig. Kvinner utgjør en mangfoldig gruppe. Ingen kvinner er like. Vi stod igjen med mangfold, forskjell og ulikhet. 

Men dette at vi er biologisk kjønn ble likevel ikke avvist. Selv ikke den mest radikale feministforskeren fikk slippe unna det faktum at menneskeheten består av to biologiske kjønn da ingen kunne benekte at kjønn er en tung allmenngyldig sannhet om oss mennesker. 

Det biologiske aspektet ble med andre ord, i stor grad, lagt på is men ingen ble altså utestengt for å påpeke at det biologiske kjønn er kvinne- og kjønnsforskningens deterministiske premiss enten man liker det eller ei. 

Dette har endret seg. Hva har skjedd? 

Hvorfor forske på kjønn? 

En fruktbar innfallsvinkel er å forstå hvorfor kvinner og kjønn ble et eget forskningsfelt innenfor humaniora på 70-tallet.  

Min påstand er at samfunnet før industrialiseringen langt på vei var kjønnsnøytralt i den forstand at det var lite preget av kjønnskamp. 2  Man hadde antagelig aldri engang hørt om fenomenet. Maktkamp mellom kjønn angikk, med andre ord, i liten grad livet til vanlige mennesker. Dette endret seg imidlertid gradvis i det nye industrisamfunnet som etablerte seg på 17- 1800 tallet. Nytt arbeidsliv etablerte seg og mennene beveget seg fra åkeren til kontorbygget/fabrikken. Kvinnene fortsatte med å gjøre jobben innanstokk, i hjemmet. Tidligere hadde det vært selvsagt at begge typer arbeid var viktig for å få livet til å gå rundt for folk flest. Men med industrialisering og fart på pengeøkonomien, ble det mennene som tjente penger og skulle forsørge de der hjemme. Mennene fikk derfor mer makt. Maktbalansen mellom kjønn var ikke lenger balansert. Kvinnene havnet formelt, altså kollektivt sett, i en underdanig posisjon. 

Slik forstått var det høyst forståelig at kjønn ble et eget forskningstema i akademia på 70-tallet. Det som ikke, forsiktig sagt, er fullt så forståelig er den retningen kvinne- og kjønnsforskningen tok, og som i dag altså synes å ende i utvisking av den realiteten at vi blir født som mann og kvinne - at kjønn er biologi. 

Kvinnekampens og forskningens premisser. 

Det som før industrialiseringen hadde vært et balansert kjønnsforhold blant folk flest hva inntekt og makt angikk, ble altså noe man på 1900 tallet måtte kjempe for å oppnå. 

Hva gjorde forskningen i en slik situasjon? Forskningen var, som jeg allerede har vært inne på, først og fremst opptatt av det sosiale kjønnet. Å kartlegge det sosiale kjønnet tilsier et tungtveiende fokus på mangfold og forskjeller. Et tungtveiende fokus på det sosiale kjønnet og på forskjeller, bidro til at det unike individ trer frem - og da på bekostning av likheter og det som binder oss sammen. I tillegg er det viktig å merke seg at store deler av forskningen ble plassert inn i et maktperspektiv. 

Undertrykking som premiss for forskning. 

Maktperspektivet - dette at menn undertrykker kvinner - ble det dominerende premiss innen kvinne- og kjønnsforskningen. Dette betyr at en overvekt av kjønnsforskerne oppfattet menns undertrykking - patriarkatet - som en seiglivet realitet, tilnærmet deterministisk. Menns undertrykking av kvinner ble rett og slett oppfattet som en Sannhet man ikke trengte å bevise vitenskapelig. Således ble det ikke noe rom for, innen forskningen, å problematisere hvordan den begredelige forskyvningen i maktbalansen mellom den gjengse mann og kvinne i utgangspunktet hadde oppstått.

Det ligger en kvalitativ forskjell i dette å beskrive makt som determinerende istedenfor å beskrive makt som kulturelt betinget. Makt som determinisme gjør makt til en allmennmenneskelig egenskap og man ser på samfunnet som en kamparena. Makt forstått som kulturelt betinget vil derimot søke å forstå hvilke krefter som finnes i samfunnet som trigger maktkamp mellom kjønn  (og mellom folk 3). 

Innen kjønnsforskningen går dermed spørsmålet om sannhet i ideologisk retning: Kjønn (som biologi) er sannhet, men blir relativisert. Makt er relativt, men blir sannhet. 

Uten vitenskapelig belegg ble altså kategorien makt det dominerende premisset,4  først for kvinne- og kjønnsforskningen og siden for de nye forskningstemaene som kom til; manns, trans og homo disiplinene. 

Den liberale kampen for individets rettigheter

Kjønnsforskningen la vekt på, og gjør det fremdeles, mangfold og ulikheter innenfor et maktperspektiv. Tanken bak utkrystalliserer seg: Alle skal ha like muligheter. Målet med forskningen var altså at kvinner skulle få like muligheter på arbeidsmarkedet som menn. Således har kvinnebevegelsene og kjønnsforskningen primært kjempet for at kvinner skulle å få lik mulighet som menn til å tjene penger. 

Det er rimelig å påstå at vi i Norge nådde dette målet raskt. Det er ikke uten grunn at vi blir kalt "verdens mest likestilte samfunn". Rent praktisk betyr dette at vi har fått et samfunn der kvinner har blitt like ambisiøse som menn i jakten på å tjene penger og å posisjonere seg. Målet er nådd, kvinner er likestilt med menn hva angår muligheter på jobbmarkedet. 

Forskningens vektlegging av mangfold og ulikheter innenfor et maktperspektiv har med andre ord, slik jeg klart forstår det, på dramatisk vis akselerert den såkalte liberale kampen for individets rettigheter. Alt handler om mangfold, og da gjerne innenfor et maktperspektiv - frihet versus ufrihet - i en eller annen forstand.  

Forskningen har med andre ord blitt, i stadig økende grad, partikulær. Det er det unike individ som gjelder. Også avisene har forlatt de store politiske prosjektene og har i dag som retningslinje at det primært er kampen for individets rettigheter som gjelder. Nylig kunne vi lese i avisen Vårt Land (19. januar 2024) at rettsakene mot Jehovas Vitner vitner om et tilsvarende paradigmeskifte også innenfor religion. Det er de unike historiene som vektlegges, (politiker-skandaler blir ikke overraskende) og da på bekostning av historiene som binder oss sammen. Hva som binder oss sammen, hvilket rammeverk alle disse unike historiene kan og bør plasseres innenfor er man ikke interessert i. Resultatet har blitt et fragmentarisk, ofte også omtalt som et relativistisk, mangfold. 

Problemet er imidlertid at alt handler ikke bare om mangfold. Vi lever ikke i et anarkistisk samfunn. Vi lever i et samfunn som opererer innenfor klare rammer, og som legger tunge føringer på hver og en av oss. 

Den liberale styringseliten er ikke interessert i å snakke om føringene, men snakker isteden mye om valg og øket frihet for hver og en. Dessverre tar vi alt for lett på konseptet "Fri vilje". Vår kollektive forståelse av hva fri vilje faktisk handler om, synes vi fullstendig å ha mistet taket på. Vi lar oss blende av alle de overfladiske valgene vi står fritt til å velge mellom i hverdagen, mens vi fullstendig glemmer å stille spørsmål ved hvor vi får våre ønsker fra. 

Spørsmålet om hvor vi får våre ønsker, ideer og oppfatninger fra, forsøkte noen positivismekritikere å sette på den vitenskapelige dagsordenen for et halvt århundre siden. De ble skyflet av banen, og i dag hevdes det at positivismedebatten (endelig) er lagt død. 

Hva er galt med å leve i et samfunn der vi kan velge hvilket kjønn vi vil være? Mange som oppfatter dette som problematisk, peker på menn i damegarderober og i kvinnefengsler. Det er selvsagt problematisk, men problemet stikker adskillig dypere enn som så - og det har å gjøre med et relativistisk mangfold innenfor uproblematiserte rammer å gjøre. Fragmentering og mangfold ser vi overalt, men kjønn står i en særstilling da et fragmentert kjønn river bort menneskets biologiske manifestering. 

Vårt eksistensgrunnlag ble radikalt endret ved forrige industrielle revolusjon, ja det forandret sågar relasjonen mellom mann og kvinne. I dag står vi overfor en ny industriell/teknologisk revolusjon. Vil den endre vårt eksistensgrunnlag? Har dette at vi nå skal oppfatte kjønn på en ny måte noe med den nye teknologiske revolusjonen å gjøre? Hva slags samfunn er vi i ferd med å skape? 

Vi må gå til vitenskapsteorien for å forstå omfavnelsen av mangfold og fragementering innenfor uproblematiserte rammer. Dette vil jeg skrive om i del to som følger etter hvert. 

Del to finner du her: https://ckfadum.blogspot.com/2024/03/biologisk-og-sosialt-kjnn-lgbtqia.html

Noter: 

1: Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQA+ personer. 

2: Påstanden om at kjønnskamp ikke var noe tema for folk flest før industiraliseringen, er min egen mening. Skulle gjerne vist til forskning men, som jeg vil vise under, den finnes ikke. Alle øvrige påstander som følger er vitenskapelig dokumentert i min hovedoppgave. HF, UiO 2001: "Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av kvinne- og kjønnshistoriens metodologi."

3: Dette er en distinksjon alle som er opptatt av krig og fred gjerne kan se litt nærmere på! 

4: Det kom selvsagt protester, men kritikerne tapte slagene fordi kommunikasjonen var enten aggressiv, vag eller indirekte - vi så begynnelsen på impotensen som i dag preger all vitenskapelig og politisk kritikk.

Kilder: 

Bøker: 

"Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av Kvinne- og kjønnshistoriens metodologi." Hovedoppgave i Historie ved UiO, 2001. Av Camilla Fadum

"Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen". Privat, 2021. Av Camilla Fadum. 

I boken går jeg i dybden på hva et sekulært samfunn preget av en transhumanistisk ideologi er, og hvordan det kan ha seg at en slik type ideologisk samfunnsutvikling har fått lov til å gå sin gang. 

Artikler: 

Det fleste artiklene jeg har skrevet handler i en eller annen forstand om samfunn og politikk i lys av en ideologisk styrt vitenskap. Her er noen av artiklene jeg mener er mest relevante i forhold til teksten over.   

1) "Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati."  https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html

2) "Tid for Helhet" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/tid-for-helhet.html 

3) "Feminisme" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/feminisme.html

4) "Syk av samfunnet" https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/syk-av-samfunnet.html