TRANSHUMANISME

Stadig kommer ny teknologi til. I disse dager i et så hurtig tempo at stadig flere forstår at det er snakk om en type teknologisk revolusjon som vil endre vårt livsgrunnlag fundamentalt. Sist gang vi stod i en slik situasjon var med den industrielle revolusjonen. Den gang fikk vi i tillegg også en helt ny politisk situasjon; parlamentarismen ble innført. Hva skjer med politikken i dag?

En ny ideologi

Den transhumanistiske ideologi har rykket inn i samfunnsdebatten de siste ti årene, anført i mediene særlig av tre menn: Ole Martin Moen, Aksel Sterri Braanen og Einar Duengen Bøhn. Foregangsmenn så å si, eller med Rune Slagstads formulering; nasjonale strateger. En nasjonal strateg er en mann som både har en stor tilhengerskare bak seg og han er dyktig til å ta pulsen på tiden han lever i slik at han vet nøyaktig hvilke knapper som må trykkes på for å få folk flest til å gjøre som han sier selv om de ikke nødvendigvis er tilhenger av hans ideologi.

Hva er transhumanisme?

Ønsker vi svar på hva transhumanisme er, må vi selvfølgelig først og fremst lytte nøye til hva transhumanistene selv sier at det er. Ole Martin Moen, the first among equals, holdt et foredrag på Universitetet i Agder 24. mai 2017¹, der han redegjør tydelig for hva han selv, som transhumanist, opplever at transhumanismen faktisk representerer. Og all ære til ham for det.

Han peker på at den tradisjonelle forståelsen av transhumanisme har følgende ordlyd:

«Transhumanisme er en påstand om at vi bør bruke teknologi for å forbedre menneske.»

Moen er ikke komfortabel med denne definisjonen av to grunner. For det første har vi siden steinalderen brukt teknologi for å forbedre menneske: Først steinøks og så skriftsystemet, briller, skrivemaskinen og traktoren. Stadig ny teknologi som vi har tatt i bruk og anerkjent, tross til dels heftig motstand, i vårt samfunn - dog protester mot mobiltelefonen og internet rakk aldri frem (ei heller protester mot EØS eller New Public Management). Således blir definisjonen; 'å bruke teknologi for å forbedre menneske' for upresis og vag for den ekte og bekjennende transhumanist som tross alt ser på seg selv som budbringere av noe nytt. For det andre reagerer Moen på begrepet «forbedre». Forbedre representerer noe godt, men hva som er forbedring vil alltid være et definisjonsspørsmål. Således blir påstanden om å «forbedre menneske» i seg selv for vagt, slik Moen forstår det.

Derfor slår Moen i bordet med en ny definisjon av hva transhumanismen er: «Transhumanismen er en påstand om at vi bør bruke teknologi for å gjøre betydelige endringer i menneskets natur.» Rene ord for penga, det skal han ha.

Begge definisjoner av transhumanismen gjør seg imidlertid gjeldene innenfor den transhumanistiske sfære, og blir definert som henholdsvis «den preventive transhumanismen» og «den proaktive transhumanismen». De preventive lever i henhold til påstanden om at vi bør etterstrebe å utvikle, spre og bruke teknologi til å helbrede og forhindre skader og mindre negative trekk ved mennesket, for eksempel sykdom. Noen som kjenner seg igjen? Ja nettopp; langt de fleste av oss passer inn i den definisjonen. Tenker man seg litt om ser man nemlig fort at denne merkelappen passer til langt de fleste av oss, i alle fall hvis holdninger som kommer til uttrykk i den etablerte presse og politikk er en målestokk å gå ut i fra. Således er det enkelt å være enige med påstanden transhumanistene kommer med om at: 'vi er alle sammen allerede transhumanister', preventive transhumanister, vel å merke.

Langt de fleste borgere innenfor det liberale demokrati er altså allerede preventive transhumanister i og med at vi gir vår tilslutning til moderne medisin, el-biler, skolesystemet, politiovervåking og slikt. Som både Moen og Braanen Sterri påpeker, og som sant er, så: ’har vi via skolesystemet i flere hundre år bedrevet enhancement av vårt kollektive VI der vi har nedsatt klare kriterier for hva som er god kunnskap, god tekning og god moral’. Stadig vekk påpeker de unge proaktive transhumanistene at tross betydelig innsats så har skolesystemet åpenbart kommet til kort; fremdeles finnes det mange tapere av den ene eller andre sort i vårt samfunn, så sterkere lut må til. Hva er da så galt, spør de videre, med å gi menneskene en pille for god moral eller implantere en chip for mer effektiv tenkning? En pille eller en chip ansees med andre ord som en helt naturlig videreføring av en type sosialisering vi i lang, lang tid har bedrevet. I de rent logisk tenkende, proaktive hodene er motstand mot for eksempel en pille for bedre moral eller å implantere elektroder i hjernen for bedre tenkning, således kun et uttrykk for frykt for det nye og ukjente samt en svak og inkonsekvent tenkning. 

Jeg finner transhumanistens skille mellom preventive transhumanister og proaktive transhumanister svært treffende og godt. Jeg er, som antydet over, helt enig i beskrivelsen av hvem vi som mennesker kollektivt sett er i dag: Kollektivt sett fremstår vi som klart preventive transhumanister alle sammen. Vårt politiske system, den etablerte presse og media, næringslivet samt alle våre øvrige institusjoner kan klart forståes som instanser tydelig preget – og dominert av – en såkalt preventiv transhumanistisk ideologi. Således kan teknologidebatten som føres i offentligheten i dag forståes som en debatt mellom de preventive transhumanistene og de proaktive transhumanistene. Og det er ikke bare for de proaktive transhumanistene at denne type debatt fortoner seg som inkonsistent og prinsippløs fra de preventive transhumanistenes side. For meg som står utenfor og ser inn på hvordan det ideologiske utspiller seg i vårt samfunn, synes det soleklart at de preventive transhumanistene nettopp protesterer mest for protestenes skyld. Tatt den teknologiske utviklingen de siste 300 årene, tross betydelige protester, så burde alle forstå at kritikk på detalj nivå har lite å si i det store og hele. I det store og hele fungerer kritikken som fremmes kun som en utsettelsesmanøver. 
Når det kommer til en mer overordnet kritikk har den som regel en religiøs valør, slik det meste av systemkritikk har i vårt samfunn, samt at den luftige moralpraten aldri underbygges. Den eneste gruppen som tilsynelatende krever et annet fokus er med andre ord de Kristne. Men går man til en hvilken som helst Kristen og spør, er det aldri samfunnssystemet og kriteriene samfunnet hviler på som er problemet. Problemet er selvsagt at menneskene ikke tror nok på Gud. Morsomt nok sammenligner Moen seg selv og sin ideologi med nettopp Kristendommen. Felles for dem begge er håpet. Håpet om et godt liv for alle. Håpet om en verden full av gode mennesker. Det eneste som skiller er midlene for å nå målet. De Kristne tror på en kollektiv tilbedelse av Gud. Transhumanistene tror på en kollektiv utvikling via teknologi. Håpet er for dem begge godt nok, eller sagt på en annen måte: Begge synes det er svært liten vits i å tilegne seg et kunnskapsrikt og grunnleggende historiske perspektiv og å problematisere kreftene som virker i vårt samfunn. Troen er sterk.

Det er med andre ord lite substansiell kraft i argumentene som fremmes. De er tradisjonelle og har i beste fall i seg kun å utsette/stagge utviklingen og å kanskje hindre de mest grove feilene. Men å tro at de preventive har det i seg å hindre utvikling av designbabier, doping og 'deep brain stimulation', blir med andre ord omtrent det samme som å fornekte dampmaskinen, bilen og tv'ns eksistens. Etter tre hundre år innenfor det samme ideologiske rammeverket, er det i det hele tatt overraskende at noen fremdeles tror at vitenskapens argumentative metode har det i seg å endre noe som helst. Det er med andre ord åpenbart at de preventive og de proaktive transhumanistene står begge godt plassert innenfor samme paradigme.

Hva skjer med politikken i dag?

Vi er altså alle preventive transhumanister og snart vil vi, etter så å si alle målemerker, bli proaktive. Hva kom før transhumanistene? Det var humanistene. Og humanister var vi alle i hele forrige århundre. Humanismen (representert med Human Etisk Forbund HEF) er navnet på den ideologien som har ligget til grunn for det såkalte Moderne Prosjekt. Det Moderne Prosjekt fikk støtet med industrialiseringen, opplysningstiden, innføringen av parlamentarismen og videreutvikling av kapitalismen: Teknologi, vitenskap og debatt mellom arbeidere og arbeidsgivere. Den politiske debatten har uendelig mange avspring i dag, men de tradisjonelle politiske partiene står omtrent som før². Kjernebudskapet er det samme. Vi har sosialister, kapitalister, kommunister, fascister (Fr.P.), moderate og kristne. Det politiske apparatet vil stå en stund fremover, men hvem vet hva som vil skje når den såkalte Singulariteten³, eller i alle fall en særdeles velutviklet kunstig intelligens, vinner frem? Hvordan vil kampen for rettferdighet stå seg? Det ser ikke veldig lyst ut, i lys av transhumanistenes visjon om at vi skal bruke teknologi for å bli raskere, sterkere, smartere, penere, klokere, sunnere. Og snillere. Den humanistiske ideologien har hele tiden operert med motsetninger som vinnere og tapere, flinke og svake, fattige og rike – etter klare kritierier⁴. Hvorfor skulle parlamentarismen innenfor den transhumanistiske ideologi plutselig bli mer empatisk og rettferdig og dermed favne barn med Down syndrom, skolesvake barn eller fattige barn som ikke har penger til utstyr. Tenker man seg at datamaskinene vil gjøre en bedre jobb enn det menneskene har klart? Tror man at maskiner har mer empati enn mennesker? Tror man mer på maskiner enn på mennesker? Transhumanistene svarer krystallklart ja på alle spørsmålene.

Som Marit K. Slotnæs sier det i en leder i Morgenbladet: «Hvis det finnes fagfilosofiske innvendinger mot Moen, Braanen Sterri og Døvengens transhumanistiske analyser, er det på tide å komme med dem nå. Å svare på utfordringen fra de nye moralistene er et felles ansvar (min utheving i et forsøk på å presisere at absolutt ingen i vårt velfødde samfunn slipper unna ansvar). Kanskje må hele verdigrunnlaget vi til nå har tatt for gitt, formuleres på nytt.»⁵ Eller, slik jeg velger å formulere det: Hvis det fremdeles finnes noen der ute som stadig har tro på mennesker og menneskenes godhet, så er tiden inne for å reagere nå.

En innfallsvinkel kan være å bestrebe seg på å problematisere premissene for Moderniteten/Det Moderne Prosjekt. Stadig fremskritt til menneskehetens beste er ikke gitt da Moderniteten også bærer med seg en mørk side, eller en natteside som Gunnar Skirbekk for eksempel har etterlyst refleksjon omkring i sin kommentar til Rune Slagstads storverk: «De Nasjonale Strateger».⁶ Primært etterlyser Skirbekk en dypere - og tydeligere - redegjørelse for hva begrepene kunnskap og kunnskapsregimer innebærer og representerer. Det etterlyses en problematisering av den kunnskapsforståelsen vårt samfunn hviler på, og utvikler seg ut i fra, eller med andre ord: I dag burde vi være opptatt av å problematisere premissene vårt demokrati hviler på, fremfor stadig å redegjøre for hvordan aktørene handler innenfor gitte - og altså uproblematiserte - premisser. 

PS: Avslutningsvis bare nevne at transhumanistisk ideologi selvfølgelig har fått adskillig større nedslag i USA og England, de ligger jo som alltid foran oss. I USA fikk de sin første transhumanistiske presidentkandidat allerede i 2014. På det tradisjonsrike og vel renommerte universitetet i Oxford gav de en hederspris til forskning innen filosofisk etikk til et stykke arbeide med tittelen: " Is sex with Robots rape?" Problemstillingen handlet om hvorvidt roboten bør ha rett til å gi samtykke eller ikke. Eksempel på fremtidens politiske problemstillinger...  (Journal of Practical Ethics, Unviersity of Oxford, Romy Eskens, 2017) 

Noter:

1Også publisert på podcasten; Moralistene, 7. august 2017.

2Se gjerne: http://ckfadum.blogspot.com/2012/11/det-kommende-anarki-pa-tross-av.html

3Om fenomenet SINGULARITET finnes selvfølgelig masse informasjon på nett. Personlig synes jeg Yuval Noah Harari gir en god, tydelig og kortfattet definisjon i sin bok: «Sapiens», side 391-394. Men man kan selvfølgelig også sette seg ned å lese boken «The singularity is near» av sjefsingeniøren i Google, Ray Kurzweil.

4For utdypning se: http://ckfadum.blogspot.com/2018/04/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html

5Marit K. Slotnæs, Morgenbladet, 5. mai 2017

6Gunnar Skirbekk: «Omgrepet «kunnskapsregime» som grep om (ei tolkning av) Norsk modernisering». I antologien: Kunnskapsregimer, red; Erik Rudeng. Pax forlag, 1999.

7Skole-tekstene til Espen Schaanning, som stort sett er få lest gratis på nettsiden til tidsskriftet ARR, er viktige tekster hvis man ønsker å gå i dybden av hva skole og utdanning i dag handler om.   

Liste av tekster jeg har lest som eksplisitt har handlet om transhumanismen i Norge de siste fire, fem årene: (PS: flere av artiklene beskriver utfordringene på en god måte, selv om det altså er skrint hva gjelder mulige årsaker og løsninger)

Ole Martin Moen: «Slutten på mennesket slik vi kjenner det». Samtiden 4/2014,

Aksel Braanen Sterri: «Essay: Et forsvar for moralmedisin» Dagbladet 13. mars 2015. Blogg, 23 mars. 2015

Svar på Braanen Sterri sitt innlegg i Dagbladet: Dagbladet 13. mars og på Minervanett 16. april.

Lena Lindgren: «Kjøpe IQ? Ja, la oss regne på det» Morgenbladet 29. april 2016

Ole Martin Moen: «Ny verden». Morgenbladet 6. mai 2016

Dag Hareide: «En teknologisk himmel». Morgenbladet 17. februar 2017

Ole Martin Moen: «Paradis på jord». Morgenbladet 17. februar 2017

Marit K. Slotnæs: «De nye moralistene». Leder i Morgenbladet, 5. mai 2017

Andreas H. Hvidsten: «En human posthumanisme?» Morgenbladet 12. mai 2017

Dag Hareide: Trenger hjernen menneskerettigheter?» Morgenbladet 9. februar 2018

Jan Grue: «System uten senter». Morgenbladet 3. november 2017

Einar Duenger Bøhn: «Hva er galt med transhumanisme?» Forskning.no. April 2017

Ivar Bu Larssen: «Transhumanismens evangelium». Vårt Land 19. mai 2017

Einar Duengen Bøhn: «Slapp av, transhumanismen er snill». Vårt land, 18. mai 2017

Nils August Andresen: «Bedre mennesker?» Vårt Land, 26 april 2017

Baggrund: «Transhumanismens nye menneske.» Magasinet Baggrund bringer her et interview med Francis Fukuyama. 26. mai 2013

Dag O. Hessen: «Utvikling eller avvikling av mennesket?» Tidsskrift for norsk psykologiforening 5. februar 2018

Anders Dunker: «Den vidunderlige nye eugenikken». Le Monde Diplomatiqe, juni 2016

Anders Dunker: «En verden på autopilot» Le Monde Diplomatiqe, juni 2017

Truls Unhold; «Når menneske og maskin smelter sammen». Transhumanismen, singulariteten og den instrumentelle fornuft». Vagant 4/2017. Samt at Vagant i samme tidsperiode følger opp med debatt om transhumanismen.