Stadig kommer ny teknologi til. I disse dager i et så hurtig tempo at stadig flere forstår at det er snakk om en type teknologisk revolusjon som vil endre vårt livsgrunnlag fundamentalt. Sist gang vi stod i en slik situasjon var med den industrielle revolusjonen. Den gang fikk vi i tillegg også en helt ny politisk situasjon; parlamentarismen ble innført. Hva skjer med politikken i dag?
En
ny ideologi
Den
transhumanistiske ideologi har rykket inn i samfunnsdebatten de siste
ti årene, anført i mediene særlig av tre menn: Ole Martin Moen,
Aksel Sterri Braanen og Einar
Duengen
Bøhn. Foregangsmenn så å si, eller med Rune Slagstads formulering; nasjonale strateger. En nasjonal strateg er en mann som både har en stor tilhengerskare bak seg og han er dyktig
til
å ta pulsen på tiden han
lever i slik at han vet nøyaktig hvilke knapper som må trykkes på
for
å få folk flest til
å gjøre som han sier selv om de ikke nødvendigvis er tilhenger av hans ideologi.
Hva
er transhumanisme?
Ønsker
vi svar på hva transhumanisme er, må vi selvfølgelig først og
fremst lytte nøye til hva transhumanistene selv sier at det er. Ole
Martin Moen, the first among equals, holdt et foredrag på
Universitetet
i Agder 24. mai 20171,
der han redegjør tydelig for
hva
han selv, som transhumanist, opplever at
transhumanismen
faktisk
representerer.
Og all ære til ham for det.
Han
peker
på at den tradisjonelle forståelsen av transhumanisme har følgende
ordlyd:
«Transhumanisme
er en påstand om at vi bør bruke teknologi for å forbedre
menneske.»
Moen
er ikke komfortabel med denne definisjonen av to grunner. For det
første har vi siden steinalderen brukt teknologi for å forbedre
menneske: Først steinøks og så skriftsystemet, briller,
skrivemaskinen og traktoren. Stadig ny teknologi
som vi har tatt i bruk og anerkjent, tross
til dels heftig motstand,
i vårt samfunn - dog protester mot mobiltelefonen og internet rakk aldri frem (ei heller
protester mot EØS eller New Public Management).
Således blir definisjonen; 'å bruke teknologi for å forbedre
menneske' for upresis og vag for den
ekte og bekjennende transhumanist som tross alt ser på seg selv som
budbringere av noe nytt. For
det andre reagerer
Moen på begrepet «forbedre». Forbedre representerer noe godt, men
hva som er forbedring vil alltid være et definisjonsspørsmål.
Således blir påstanden om å «forbedre menneske» i seg selv for
vagt, slik
Moen forstår det.
Derfor
slår Moen i bordet med en ny definisjon av hva transhumanismen er:
«Transhumanismen er en påstand om at vi bør bruke teknologi for å
gjøre betydelige endringer i menneskets natur.» Rene ord for penga,
det skal han ha.
Begge
definisjoner av transhumanismen gjør seg imidlertid gjeldene
innenfor
den transhumanistiske sfære, og
blir definert som henholdsvis «den preventive transhumanismen» og
«den proaktive transhumanismen». De
preventive
lever i henhold til påstanden
om at vi bør etterstrebe å utvikle, spre og bruke teknologi til å
helbrede
og forhindre skader
og mindre negative trekk ved mennesket, for eksempel sykdom. Noen
som kjenner seg igjen? Ja nettopp; langt
de fleste av oss passer inn i den definisjonen. Tenker
man seg litt om ser man nemlig fort at
denne merkelappen passer til langt de fleste av oss, i
alle fall hvis holdninger som kommer til uttrykk i den etablerte
presse og politikk er en målestokk å gå ut i fra. Således er det
enkelt å være enige med påstanden
transhumanistene
kommer
med om at: 'vi er
alle sammen allerede transhumanister',
preventive
transhumanister, vel å merke.
Langt
de
fleste
borgere innenfor det liberale demokrati er altså allerede
preventive
transhumanister i og med at vi gir vår tilslutning til moderne
medisin, el-biler,
skolesystemet, politiovervåking og slikt. Som både
Moen
og
Braanen Sterri påpeker, og som
sant er, så: ’har vi via skolesystemet i flere hundre år bedrevet enhancement av vårt
kollektive VI
der vi har nedsatt klare kriterier for hva som er god kunnskap, god
tekning og god moral’. Stadig vekk påpeker de unge proaktive transhumanistene at tross betydelig innsats så har skolesystemet åpenbart kommet til kort; fremdeles
finnes det mange tapere av den ene eller andre sort i vårt samfunn,
så sterkere
lut må til. Hva
er da så galt, spør
de videre,
med å gi menneskene en pille for god moral eller implantere
en chip for mer
effektiv tenkning? En
pille eller en chip ansees med andre ord som en helt
naturlig videreføring
av en
type sosialisering
vi i lang, lang tid har bedrevet.
I de rent logisk tenkende, proaktive hodene er motstand mot for eksempel en pille
for bedre moral eller å implantere elektroder i hjernen for bedre
tenkning, således kun et uttrykk for frykt for
det nye og ukjente samt en svak
og
inkonsekvent tenkning.
Jeg
finner transhumanistens skille mellom preventive transhumanister og
proaktive transhumanister svært treffende og godt. Jeg er, som
antydet over,
helt enig i beskrivelsen av hvem vi som mennesker kollektivt sett er
i dag: Kollektivt sett fremstår vi som klart preventive
transhumanister alle
sammen.
Vårt politiske system, den
etablerte
presse
og media,
næringslivet
samt
alle våre øvrige
institusjoner kan klart forståes som instanser tydelig preget – og
dominert
av – en
såkalt
preventiv transhumanistisk ideologi. Således
kan teknologidebatten som føres i offentligheten i dag forståes som
en debatt mellom de preventive transhumanistene og de proaktive
transhumanistene. Og det er ikke bare for de proaktive
transhumanistene at denne type debatt fortoner seg som inkonsistent
og prinsippløs fra de preventive transhumanistenes side. For meg
som står utenfor og ser inn på hvordan det ideologiske utspiller
seg i vårt samfunn, synes det soleklart at de preventive
transhumanistene nettopp
protesterer mest for protestenes skyld. Tatt
den teknologiske utviklingen de siste 300 årene, tross betydelige
protester, så burde
alle forstå
at kritikk på detalj nivå har lite å si i det store og hele. I
det store og hele fungerer kritikken
som fremmes
kun som en utsettelsesmanøver.
Når det kommer til en mer overordnet kritikk har den som regel en religiøs valør, slik det meste av systemkritikk har i vårt samfunn, samt at den luftige moralpraten aldri underbygges. Den eneste gruppen som tilsynelatende krever et annet fokus er med andre ord de Kristne. Men går man til en hvilken som helst Kristen og spør, er det aldri samfunnssystemet og kriteriene samfunnet hviler på som er problemet. Problemet er selvsagt at menneskene ikke tror nok på Gud. Morsomt nok sammenligner Moen seg selv og sin ideologi med nettopp Kristendommen. Felles for dem begge er håpet. Håpet om et godt liv for alle. Håpet om en verden full av gode mennesker. Det eneste som skiller er midlene for å nå målet. De Kristne tror på en kollektiv tilbedelse av Gud. Transhumanistene tror på en kollektiv utvikling via teknologi. Håpet er for dem begge godt nok, eller sagt på en annen måte: Begge synes det er svært liten vits i å tilegne seg et kunnskapsrikt og grunnleggende historiske perspektiv og å problematisere kreftene som virker i vårt samfunn. Troen er sterk.
Når det kommer til en mer overordnet kritikk har den som regel en religiøs valør, slik det meste av systemkritikk har i vårt samfunn, samt at den luftige moralpraten aldri underbygges. Den eneste gruppen som tilsynelatende krever et annet fokus er med andre ord de Kristne. Men går man til en hvilken som helst Kristen og spør, er det aldri samfunnssystemet og kriteriene samfunnet hviler på som er problemet. Problemet er selvsagt at menneskene ikke tror nok på Gud. Morsomt nok sammenligner Moen seg selv og sin ideologi med nettopp Kristendommen. Felles for dem begge er håpet. Håpet om et godt liv for alle. Håpet om en verden full av gode mennesker. Det eneste som skiller er midlene for å nå målet. De Kristne tror på en kollektiv tilbedelse av Gud. Transhumanistene tror på en kollektiv utvikling via teknologi. Håpet er for dem begge godt nok, eller sagt på en annen måte: Begge synes det er svært liten vits i å tilegne seg et kunnskapsrikt og grunnleggende historiske perspektiv og å problematisere kreftene som virker i vårt samfunn. Troen er sterk.
Det
er med andre ord lite substansiell kraft i argumentene som fremmes.
De
er tradisjonelle og har i beste fall i seg kun å utsette/stagge
utviklingen og å kanskje hindre de mest grove feilene. Men
å
tro at de preventive har det i seg å hindre utvikling
av
designbabier, doping og 'deep
brain stimulation', blir
med
andre ord omtrent
det samme som å fornekte dampmaskinen, bilen og tv'ns eksistens.
Etter tre hundre år innenfor det samme ideologiske rammeverket, er
det i det hele tatt overraskende at noen fremdeles tror at
vitenskapens
argumentative metode
har det i seg å endre noe som helst. Det er med andre ord åpenbart
at de preventive og de proaktive transhumanistene står begge godt
plassert innenfor samme paradigme.
Hva
skjer med politikken i dag?
Vi
er altså alle preventive transhumanister og
snart
vil vi,
etter
så
å si alle
målemerker, bli
proaktive. Hva kom før transhumanistene? Det var humanistene. Og
humanister var vi alle i hele forrige århundre. Humanismen
(representert med Human Etisk Forbund HEF) er
navnet på den ideologien som har ligget til grunn for det såkalte
Moderne Prosjekt. Det Moderne Prosjekt fikk støtet med
industrialiseringen, opplysningstiden, innføringen av
parlamentarismen og
videreutvikling
av kapitalismen:
Teknologi,
vitenskap og debatt mellom arbeidere og arbeidsgivere. Den politiske
debatten har uendelig mange avspring i dag, men de tradisjonelle
politiske partiene står omtrent som før2.
Kjernebudskapet
er det samme. Vi har sosialister, kapitalister, kommunister,
fascister
(Fr.P.),
moderate og kristne. Det politiske apparatet vil stå en stund
fremover, men hvem vet hva som vil skje når
den
såkalte Singulariteten3,
eller
i alle fall en særdeles velutviklet kunstig intelligens,
vinner frem? Hvordan vil kampen for rettferdighet stå seg? Det ser ikke veldig lyst ut, i lys av transhumanistenes visjon om at
vi skal bruke teknologi for å bli raskere,
sterkere, smartere, penere, klokere,
sunnere.
Og snillere. Den
humanistiske ideologien har hele
tiden operert med motsetninger som vinnere og tapere, flinke og
svake, fattige og rike – etter klare kritierier4.
Hvorfor
skulle parlamentarismen innenfor den transhumanistiske ideologi
plutselig bli
mer empatisk og rettferdig og dermed favne
barn med Down
syndrom, skolesvake
barn
eller
fattige
barn som ikke har penger til utstyr. Tenker man seg at datamaskinene
vil gjøre en bedre jobb enn det menneskene har klart? Tror
man at
maskiner har mer empati enn mennesker?
Tror
man mer på maskiner enn på mennesker? Transhumanistene
svarer krystallklart ja på alle spørsmålene.
Som
Marit K. Slotnæs sier det i en leder i Morgenbladet: «Hvis
det finnes fagfilosofiske innvendinger mot Moen,
Braanen Sterri og Døvengens transhumanistiske analyser,
er det på tide å komme med dem nå. Å svare på utfordringen fra
de nye moralistene er et
felles ansvar (min
utheving i et forsøk på å presisere at absolutt ingen i vårt
velfødde samfunn slipper unna ansvar).
Kanskje må hele verdigrunnlaget vi til nå har tatt for gitt,
formuleres på nytt.»5
Eller,
slik
jeg velger å formulere det:
Hvis
det fremdeles finnes noen der ute som stadig har tro på mennesker og
menneskenes godhet, så er tiden inne for å reagere nå.
En
innfallsvinkel kan være å bestrebe
seg på å problematisere premissene for Moderniteten/Det
Moderne Prosjekt. Stadig fremskritt til menneskehetens beste er ikke gitt da Moderniteten også bærer med seg en mørk side, eller en natteside som
Gunnar Skirbekk for eksempel har etterlyst refleksjon
omkring
i sin kommentar til Rune Slagstads storverk: «De Nasjonale
Strateger».6 Primært etterlyser Skirbekk en dypere - og tydeligere - redegjørelse for hva begrepene kunnskap og kunnskapsregimer innebærer og representerer. Det etterlyses en problematisering av den kunnskapsforståelsen vårt samfunn hviler på, og utvikler seg ut i fra, eller med andre ord: I dag burde vi være opptatt av å problematisere premissene vårt demokrati hviler på, fremfor stadig å redegjøre for hvordan aktørene handler innenfor gitte - og altså uproblematiserte - premisser.
PS: Avslutningsvis bare nevne at transhumanistisk ideologi selvfølgelig har fått adskillig større nedslag i USA og England, de ligger jo som alltid foran oss. I USA fikk de sin første transhumanistiske presidentkandidat allerede i 2014. På det tradisjonsrike og vel renommerte universitetet i Oxford gav de en hederspris til forskning innen filosofisk etikk til et stykke arbeide med tittelen: " Is sex with Robots rape?" Problemstillingen handlet om hvorvidt roboten bør ha rett til å gi samtykke eller ikke. Eksempel på fremtidens politiske problemstillinger... (Journal of Practical Ethics, Unviersity of Oxford, Romy Eskens, 2017)
Noter:
1Også
publisert på podcasten; Moralistene, 7. august 2017.
3Om
fenomenet SINGULARITET finnes selvfølgelig masse informasjon på
nett. Personlig synes jeg Yuval Noah Harari gir en god, tydelig og
kortfattet definisjon i sin bok: «Sapiens», side 391-394. Men man
kan selvfølgelig også sette seg ned å lese boken «The
singularity is near» av sjefsingeniøren i Google, Ray Kurzweil.
5Marit
K. Slotnæs, Morgenbladet, 5. mai 2017
6Gunnar
Skirbekk: «Omgrepet «kunnskapsregime» som grep om (ei tolkning
av) Norsk modernisering». I antologien: Kunnskapsregimer, red; Erik
Rudeng. Pax forlag, 1999.
7Skole-tekstene
til Espen Schaanning, som stort sett er få lest gratis på
nettsiden til tidsskriftet ARR, er viktige tekster hvis man ønsker
å gå i dybden av hva skole og utdanning i dag handler om.
Liste
av tekster jeg har lest som
eksplisitt har handlet om
transhumanismen
i Norge
de siste fire,
fem årene: (PS: flere av artiklene beskriver utfordringene på en god måte, selv om det altså er skrint hva gjelder mulige årsaker og løsninger)
Ole
Martin Moen: «Slutten på mennesket slik vi kjenner det». Samtiden
4/2014,
Aksel
Braanen Sterri: «Essay: Et forsvar for moralmedisin» Dagbladet
13. mars 2015. Blogg,
23 mars. 2015
Svar på Braanen Sterri sitt innlegg i Dagbladet: Dagbladet 13. mars og på Minervanett 16. april.
Lena
Lindgren: «Kjøpe
IQ? Ja, la oss regne på det»
Morgenbladet
29. april 2016
Ole
Martin Moen: «Ny verden». Morgenbladet 6. mai 2016
Dag
Hareide: «En teknologisk himmel». Morgenbladet 17. februar 2017
Ole
Martin Moen: «Paradis på jord». Morgenbladet 17. februar 2017
Marit
K. Slotnæs: «De nye moralistene». Leder i Morgenbladet, 5. mai
2017
Andreas
H. Hvidsten: «En human posthumanisme?» Morgenbladet 12. mai 2017
Dag
Hareide: Trenger hjernen menneskerettigheter?» Morgenbladet 9.
februar 2018
Jan
Grue: «System uten senter». Morgenbladet 3. november 2017
Einar
Duenger Bøhn: «Hva er galt med transhumanisme?» Forskning.no.
April 2017
Ivar
Bu Larssen: «Transhumanismens evangelium». Vårt Land 19. mai 2017
Einar
Duengen Bøhn: «Slapp av, transhumanismen er snill». Vårt land,
18. mai 2017
Nils
August Andresen: «Bedre mennesker?» Vårt Land, 26 april 2017
Baggrund:
«Transhumanismens nye menneske.» Magasinet Baggrund bringer
her et interview med Francis Fukuyama. 26.
mai 2013
Dag
O. Hessen: «Utvikling eller
avvikling av mennesket?» Tidsskrift
for norsk psykologiforening 5. februar 2018
Anders
Dunker: «Den vidunderlige nye eugenikken». Le Monde Diplomatiqe,
juni 2016
Anders
Dunker: «En verden på autopilot» Le Monde Diplomatiqe, juni 2017
Truls
Unhold; «Når menneske og maskin smelter sammen». Transhumanismen,
singulariteten og den instrumentelle fornuft». Vagant 4/2017. Samt
at Vagant i samme tidsperiode følger opp med debatt om
transhumanismen.