Innledning:1
«Dannelse
er formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moralske
holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning.»2
«Grunnskolen
skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje
elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikla deira evner, åndeleg
og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege
og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.»
Helt
siden vi begynte å formulere formålsparagrafer for skole i 1848 har
en eller annen variant av nevnte sitat gjort seg gjeldende.3
Vi
skal med
andre ord, alle
sammen, fra tidlig av dannes,
eller formes, både faglig, kroppslig
og åndelig.
Ordet
gagnlig blir i det
Norske
Akademis
ordbok slik
definert:
«Som
er til gagn; nyttig». Via
den obligatoriske skolen skal altså barn og unge formes
til å være både
nyttige og
selvstendige.
Det
mest
åpenbare og viktige
spørsmålet som
melder seg
hva begrepet Dannelse angår, blir
hva det
vil si
å være gagnlig
eller nyttig
i vårt samfunn. Og
raskt der på følger spørsmålet seg
om
forholdet mellom begrepene
nyttig
og selvstendig. Det
siste spørsmålet faller
innenfor
det
som blir omtalt
som det pedagogiske paradoks og
som lyder som følgende: Hvordan
oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt en annens
myndighet? Jeg
vil gjerne at leseren reflektere
over
spørsmålet før videre lesing.
Den
følgende teksten er en kommentar til boken «Dannelsens
Forandringer».4
Boken
'Dannelsens
Forvandlinger'
(DF) er redigert av
tre professorer: Professor i sosiologi Rune Slagstad og av
henholdsvis en dansk og en norsk Professor i pedagogikk; Ove Korsvold
og Lars Løvlie. Store
deler av innholdet
i boken DF
er
for
så vidt tydelig formidlet, i
alle fall hvis man er dypt
og bredt akademisk
skolert og besitter den nødvendig tålmodigheten for å ta inn over
seg forskernes detaljanalyser.
På
tross av at boken er en antologi, noe som ofte kan gi et sprikende
resultat uten et fast utgangspunkt, er denne boken i alle all så
vidt jeg er i stand til å bedømme, samlet og helhetlig – ikke
minst takket være et skikkelig og svært velskrevet
innledningskapittel. Vi
lesere blir gitt et klargjørende bilde av det historiske begrepet
Dannelse og
hvordan dette har virket helt frem til våre dager, ja sågar virker
fremdeles. At det tradisjonelle dannelsesbegrepet står seg fremdeles
bekymrer professorene, og det blir således tatt et oppgjør med
begrepet i bokens siste kapittel. Ikke oppgjør i forstand brudd, men
et oppgjør med sikte på å gi begrepet dannelse ett nytt innhold.
Det er klart; samfunnet forandrer seg og derfor må begrepene vi
forstår verden og oss selv med, også få nytt innhold.
Å
kommentere boken DF er ikke en oppgave alle kan ta på seg. Det
krever en god del forkunnskaper om store og tunge fagretninger som historie, filosofi, vitenskapsteori og pedagogikk. Det som kanskje mest av alt
kjennetegner vitenskapsfolk som egen gruppe, er nettopp at de
besitter en stor mengde kunnskap som gjør dem i stand til å bruke
omfattende og tunge ord og vendinger. En slik bruk av komprimerte
begreper går imidlertid ofte på bekostning av forskningsformidling
generelt (altså utfordringen med å få folk til å forstå hva som
sies), og er da også ofte tema når forskningsformidling som sådan
drøftes. Et annet dilemma i denne sammenhengen jeg vil mene vi i dag
i høyeste grad bør ta inn over oss, er at i dagens såkalte
kunnskapssamfunn, dvs et samfunn der kunnskap akkumuleres enormt
fort, er at det som så langt har gitt professorene status – nemlig
å samle inn kunnskap og trekke konklusjoner, ikke lenger vil kunne
utføres av et menneske. I stadig større grad vil man måtte basere
seg på maskinene til å gjøre den jobben da maskiner ikke har noen
grense for hvor mye info den kan mates med. Dette er høyst
problematisk da det faktisk tilsier at vi står i fare for at
mennesket som sådan mister oversikten og med det gjør oss avhengig
av kunstig intelligens for å løse utfordringer. Man har allerede i
lang tid snakket om hva avanserte regnemaskiner har gjort med det
økonomiske systemet, og har av mange sågar blitt oppfattet som
årsaken til den økonomiske krisen i 2008. Vi bør altså være klar
over at dette også fort kan bli et problem innen forskning og
politikk generelt. En måte å unngå det på er å sørge for at det
ikke blir for stort sprik mellom professorer og vanlige folk hva
kunnskap og erkjennelse angår. Professorene er nødt til å bestrebe
seg på å gjøre selv de vanskeligste konsepter forståelig for
hvermansen, og hvermansen er nødt til å bestrebe seg på å forstå
viktige og eksistensielle problemstillinger. Spriket mellom dem som
evner å tenke abstrakt og de mer praktisk orienterte tenkerne må
reduseres betydelig. Et større samsvar og forståelse mellom ulike
typer intelligenser vil utvilsomt også bidra til å betydelig
redusere mange av konfliktene som i dag utspiller seg – og med det
være kanskje den viktigste faktoren for å styrke demokratiet.
Hva
drøfting av begrepet dannelse angår, så består drøftingen i
boken DF
av
lite annet enn nettopp svært kunnskaps- og meningstunge begreper,
ord
og vendinger. Få
andre begreper har et så høyt abstraksjonsnivå som begrepet
dannelse. Det
er også et svært viktig begrep. Som
bokens innledning forteller
oss, så er skoleutviklingen
i henhold til dannelsesbegrepet
selve forutsetningen for at vårt moderne samfunn er som det er og
utvikler seg som det gjør. Oversatt betyr dette at innsikt i
begrepet dannelse og hvordan konseptet virker innen skole og
utdanning, er avgjørende for å forstå vår samfunnsform –
demokratiet.
Hvis
vi skal leve sammen i et fellesskap, er rammer åpenbart viktig. Vi
trenger rammer, og de rammene må være noe vi i et demokrati
utarbeider nettopp i et fellesskap. Vi må gjerne stemme på noen
kloke hoder som gjør tenkearbeidet for oss. Samtidig må
minstekravet til et slikt klokt hode være at det evner å formidle
til oss vanlige dødelige hva slags rammer det er snakk om og åpne
for en samtale om dem.
På
sett og vis kan boken «Dannelsens Forvandlinger» sies å være en
bok skrevet av kloke hoder publisert for å formidle til oss vanlige
dødelige hva rammene for vår eksistens har vært, og skal være i
fremtiden. For det skal forfatterne ha en stor takk! Med
publiseringen åpner de for dialog og det skal vi alle være
takknemlige for!5
DANNELSE,
litt historikk:
Boken
«Dannelsens Forvandlinger» er også, som tittelen antyder, en
historiebok. Den beveger seg tilbake et par hundre år og vi blir
informert om at utgangspunktet for begrepet Dannelse kan dateres til
overgangen til den moderne tidsalder. I Norden tidfester man gjerne
overgangen til det moderne til sånn ca 1814. Det er da vi her oppe i
nord trer inn i opplysningens tidsalder. En dominerende felles
oppfatning er at man beveget seg fra en mørketid til lyset. Vi
beveger oss et teocentrisk til et antropocentrisk verdensbilde. I
denne sammenheng skjedde det dermed en forskyvning i pedagogikkens
legitimitet: fra Gud og Bibelen til naturen, fornuften, språket,
vitenskapen og folket. Eller kort sagt; fra Gud til vitenskapen.
Vårt
samfunn undergikk med andre ord en stor transformasjonsprosess og i
opplysningstidens navn ble opplysning og dannelse, Aufklärung og
Bildung, to sentrale begreper. Det blir presisert at transformasjoner
sjelden medfører at der utvikles helt nye begreper, men derimot at
en rekke gamle begreper får ny betydning. Det gjelder f.eks
begrepet Bildung (dannelse) som ble utgangspunktet for en hel
pedagogisk filosofi. Begrepet har en religiøs bakgrunn i det ordet
refererer til den kristne mystikks Imago Dei, dvs Guds bilde.
Dannelse
er med
andre ord det
dansk/norske ordet for det tyske ordet bildung. Bildung refererer
til den kristne mystikks Imago Dei, dvs Guds bilde. Fra
omkring 1750 begynte ordet bildung å bli brukt i forbindelse med
opplysningstidens pedagogiske tanker, og dermed fikk Imago
Dei ny betydning i det menneskets bestemmelse nå blir å
fullkommengjøre et guddommelig anlegg.
Det
kristne
dogme ble overført til moderniteten, nå innenfor vitenskapelige
rammer. Idealet bestod; hvordan perfeksjonere mennesket? I
spørsmålet om hvordan man
best
kan
perfeksjonere
menneske havner man uvegerlig i et paradoks, særlig
når man samtidig snakker om demokrati.
Utfordringen
kirkens menn hadde stått overfor handlet om spørsmålet: Hvordan
kan mennesket både være Guds bilde (imago dei) og samtidig streve
etter å virkeliggjøre det man allerede er ved å oppnå
gjenforening (Imitatio Christi). I
pedagogikken fikk man et tilsvarende paradoks som reiste spørsmålet:
Hvordan
oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt en annens
myndighet og myndighet samtidig er det enkelte menneskes egen
frembringelse?
Det
er
svært viktig
å merke seg omskrivingen av det kristne dogme til et verdslig dogme.
Det ble etablert en forventning om at subjektet skulle omforme seg
til et perfekt ideal. Innenfor
moderniteten fikk det guddommelige
anlegg betegnelsen Humanitet. Et
slikt ideal har stor betydning for hva slags menneskesyn som
etablerer- og utvikler seg. Jeg
vil be leseren om å ha denne historikken i bakhodet enn så lenge.
Jeg skal komme inn på betydningen av det avslutningsvis.
Utover
den felles ideen om at vi stadig har beveget oss fra mørke til lys
(troen på fremskrittet) blir vi fint informert om at det i tillegg
finnes en rekke andre og mer spesifikke fellestrekk i det
vitenskapelige teorigrunnlaget. (s11) Dannelse oppfattes, får vi
vite, som allmenndannelse i betydningen dannelse for alle; dannelse
er i prinsippet en mulighet og et krav ikke bare for en avgrenset
samfunnsgruppe, men for alle; og dermed brøt dannelsesteorien med
stand som konstituerende samfunnsprinsipp. Med andre ord: Man tenker
seg at standsamfunnet ble oppløst – og at vi dermed beveget oss
inn i et demokratisk samfunn med like muligheter – og krav – til
alle. (dog også ofte kalt et industrielt klassesamfunn).
Opplysnings-
og dannelsesteoretikerne er likeledes enige om en tankefigur som
innbefatter tre forhold: Menneskets forhold til seg selv, menneskets
forhold til verden og menneskets forhold til samfunnet.
Hva
angår menneskets forhold til seg selv gjelder begreper som:
selvbestemmelse, frihet, emansipering, autonomi, myndighet, fornuft
og selvaktivering. Når det snakkes om menneskets forhold til verden
gjelder begreper som: humanitet, menneskeheten, menneskelighet,
verden, objektivitet og allmennhet. Og endelig hva angår mennesket i
forhold til samfunnet, som da altså ikke er det samme som mennesket
i verden, så handler det om det kulturelle, sosiale og politiske
fellesskap der begreper som språk, folk, nasjoner og lignende står
sentralt.
Det
er særlig, får vi vite, når det gjelder det sist nevnte forholdet
– menneskets forhold til samfunnet – at dannelsesteoretikerne har
vært dypt uenige. Det er særlig om dette forholdet debattene de
siste århundrene har handlet om, og som flere av kapitlene i boken
handler om. Mer
spesifikt har det handlet om fokus
på kulturelle,
sosiale og politiske fellesskap. Sentrale begreper her er:
språk og språktilegnelse, rettstaten, den frie forfatning,
nasjoner, stater, kulturer, folk og folkeslag. Dannelesesfilosofene
har vektlagt ulike ting og
vært dypt uenige, men
nå har debattene rast i to hundre år. Kompromissene er vel
etablert.
Modernitetens
dannelsesfilosofer
sin
primære
oppgave har
med
andre ord vært
å
forme oss til gode borgere innenfor nasjonalstatens rammer. Og
i dag kan vi altså slå
oss selv på
brystet og slå fast at dannelsesprosjektets oppgave; å omforme oss
alle til nasjonalister som
samler seg
om nasjonen
og
språket,
har blitt fullført og vi har bestått med glans. Det
iherdige arbeidet gjennom noen hundre år i å forme oss til
nasjonalister – mennesker som står sammen innenfor nasjonens
ramme, regnes imidlertid nå for avleggs. Nå
er det tiden inne for å utforme et
nytt
dannelsesprosjekt.
Sentralt
i dette nye prosjektet blir å gi begrepet 'folk' et nytt innhold.
Det
drøftes hvorvidt man helt skal avskaffe begrepet, men bokens
forfattere mener dette er problematisk da: «.. man ikke kan have
demokrati, uden at ordet folk indgår, da demos betyder folk.» s.31
Det
blir altså
klart
at det stadig er særlig menneskets forhold til samfunnet som står
sentralt - dog ikke lenger som et tema man er uenige om og drøfter,
men hvordan
man kan finne på noe som kan erstatte det
utgåtte konseptet.
Nasjonalismen – tankefigurasjonen som forente menneske, folk
og samfunn – er
avleggs.
Dette tilsier at vi nå skal begynne å forstå menneske og samfunn
på en ny måte. Det
krever at
man tenker nytt om gamle fundamentale konsepter slik som: menneske,
natur, kultur, selvet, samfunn og maskin.
I
forhold til de sentrale tankefigurasjonene
som dannelsesfilosofene orienterer seg etter; Menneskets
forhold til seg selv, menneskets forhold til verden og menneskets
forhold til samfunnet, så
vil vi se at det er det første og det siste forholdet som skal
undergå sterke revideringer.
Hva
angår menneskets forhold til verden, det som handler om begreper som
humanitet, menneskeheten, menneskelighet,
verden, objektivitet og allmennhet så kommer
det, ikke overraskende, lite nytt til under sola.
Oppsummering:
Vi før høre at ordet dannelse har Kristen opprinnelse og at streben
etter det guddommelige overlever som ideal. Det blir slått fast at
overgangen til det moderne samfunn tilsa en overgang til lyset fra
mørket, fra et teocentrisk til et antropocentrisk verdensbilde, ikke
minst fordi føydalsamfunnet, som var preget av stender (og ikke
klasser), ble oppløst. I dette nye samfunnet som var i ferd med å
etablere seg ble opplysnings- og dannelsesteoretikerne likeledes
enige om en tankefigur som innbefatter tre forhold: Menneskets
forhold til seg selv, menneskets forhold til verden og menneskets
forhold til samfunnet.
Om
disse tre forholdende har det siden løpt debatt, særlig har det
vært debatt om menneskets forhold til samfunnet. Store deler av
boken DF handler om disse ulike debattene. Debattene har gått hett
for seg, men man har vært enige i formålet; å bygge opp
nasjonalstaten. Debatten har handlet om hva man bør vektlegge for å
få det til på best mulig måte. Modernitetens
dannelsesfilosofer
sin
primære
oppgave har
med
andre ord vært
å
forme oss til gode borgere innenfor nasjonalstatens rammer. Denne
historiske beskrivelsen av hvordan begrepet dannelse så langt har
fungert, finner jeg redelig og etterrettelig.
Det
iherdige arbeidet gjennom noen hundre år i å forme oss til
nasjonalister – mennesker som står sammen innenfor nasjonens
ramme, regnes imidlertid nå for avleggs. Nå
er tiden inne for å utforme et
nytt
dannelsesprosjekt. Vi
skal bevare begrepet dannelse, men det skal få nytt innhold. Ny vin
på gamle flasker, så å si. Vi skal bevege oss fra dannelse til
teknodannelse. Som vi skal se innebærer dette at man må tenke nytt
om
gamle og
fundamentale konsepter slik som: menneske, natur, kultur, selvet,
folk,
samfunn
og maskin. Denne
bevegelsen finner jeg viktig å problematisere. Resten
av teksten handler først om en redegjørelse for hvordan Professor i
pedagogikk Lars Løvlie redegjør for det historiske begrepet
dannelse, som i stor grad samsvarer med det vi kan lese i bokens
foregående kapitler. Videre vil jeg vise hva professoren mener at
det nye begrepet «dannelse» bør handle om. Til sist følger mine
drøftinger og avsluttende spørsmål.
PARADOKSER
OG MOTSETNINGER
I
modernitetens første fase (1814 – 2000) var det nasjonsbyggingen
som stod i fokus. Nasjonalstatene ble bygget sterke ved å vektlegge
en sterk kultivering av menneske. Dette gikk på bekostning av
menneske som natur. Det hadde seg også slik, får vi høre, at
konseptet maskin ble nedvurdert i forhold til konseptet (det
kulturelle) menneske. Dermed
blir det klart at dannelsesfilosofene velger å problematisere to
dikotomier; Kultur versus natur og menneske versus maskin. Dikotomien
kultur versus natur er høyst gjenkjennbar og har hele tiden stått svært
sentralt innenfor all humanistisk forskning. Dikotomien menneske
versus maskin derimot har
vært mindre
anvendt,
men det er
svært interessant, og
vel verdt å merke seg, at
den nå blir skjøvet helt frem i tet. Det som også
er høyst bemerkelsesverdig er
at det blir slått fast at oppfatningen av begrepene
natur og maskin begge
har blitt oppfattet som noe tilnærmet
umenneskelig.
Jeg
utdyper:
Vi
leser at det på
1800-tallet var vanlig å: «..
knytte danning til humanisme og til det kultiverte menneske formet av
den klassiske litteraturen, de nasjonale tradisjonene og morsmålet.
Forkjemperne for denne type danning – de såkalte nyhumanistene –
fylket seg på 1800-tallet, og i det århundre førte deler av den
borgerlige danningseliten an i striden mot realisme, naturvitenskap
og teknologi. For dem var naturvitenskapene uten ånd og maskinen
uten menneskelighet.» side 348.
Mer
spesifikt står det skrevet at problemet med nyhumanistene var at de
med sin kritiske holdning underslo teknologiens betydning. Fremst i
rekken av teknologi-kritikere plasseres den berømte dikteren
Friedrich Schiller (1759-1805). Han skrev blant annet at: «Ikke bare
truer maskinen mennesket, kunsten og moralen frontalt. Nei, maskinen
trenger inn i det menneskelige og gjør mennesket fremmed for sin
sanne estetiske natur.» side 351. Det blir også pekt på at det:
«.. er ikke langt fra denne beskrivelsen og til det monstrøse som
selve demonstrasjonen av det umenneskelige. I dette ekstrembildet
blir Mary Shelleys (en annen berømt dikter) 'Frankenstein'
(1818) plassert. Frankenstein var forskeren som blåste liv i dødt
stoff og av det skapte et menneske som vendte seg i raseri mot sin
skaper. Teknologien ranet til seg en guderett ved å gå til Skaperen
i næringen.» Det blir konkludert med at: «Denne myten eksister
fortsatt, og hefter nok også ved den nye teknologien.» s 351
For
det andre var det et stort problem at natur ble utelukket fra
forståelsen av mennesket. Den store, og kanskje mest betydningsfulle
verdensfilosofen noensinne, Immanuel
Kant, var den fremste talsmannen for menneskesynet som tilsa at
mennesket er kultur. Innenfor pedagogikken tilsier dette synet at
mennesket er skilt fra naturen på grunn av sin intelligens og
fornuft; ’Ved å dyrke frem menneskets fornuft kunne også menneske
bli fri. Tanken var, og er stadig hos mange, at dette
essensielt menneskelige må dyrkes frem. Det naturlige menneskelige
er dyrisk. Menneskenaturen må med
andre ord kultiveres for
å få frem det essensielt menneskelige. Det presiseres
at dette er
som kjent er Kants
tunge bidrag til demokratiets utvikling. En utvikling som hviler på
ideen om at det er kultiverte mennesker som med logisk og fornuftig
samtale skal utvikle samfunnet videre. Men det er ett problem med
Kants filosofi, og det var altså at han utelukket naturen, med det
resultat at menneskets første natur hører til det dyriske og den
andre til det menneskelige. Derfra, blir
det påpekt, ble
ikke veien lang
til å se natur og det naturlige ikke bare som ukultur, men også som
det umenneskelige.
I
henhold til
dannelsesfilosofene er det nå
om å gjøre å få tatt
et oppgjør med nevnte motsetninger, og under over alle undere; de
kan i dag fortelle oss at vi kan overskride de lite hensiktsmessige
motsetningene uten noe om og men. Dette fordi, blir vi fortalt,
biovitenskapen
og teleteknologien nylig
har bevist
for
oss at motstand mot både
naturalismen og mot
maskiner er uholdbare
standpunkt.
Bioteknologien har via det menneskelige genom-prosjektet som ble avsluttet vinteren 2000, satt «... genet som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det (dermed) umulig å snakke om mennesket natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets.»s. 352
Bioteknologien har via det menneskelige genom-prosjektet som ble avsluttet vinteren 2000, satt «... genet som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det (dermed) umulig å snakke om mennesket natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets.»s. 352
Motstanden
mot maskinen mistet på tilsvarende dramatisk vis sitt grunnlag med
PC-en: «Datamaskinen
skaper en elektronisk offentlighet. Den elektroniske offentligheten
adlyder ikke en historisk fornuft a la Hegel, der motsetningene
oppheves i enighet og institusjonell harmoni. Kants transcendale og
Hegels historiske fornuft forener ikke lenger, fordi fornuften ikke
lenger er en. Det finnes heller ingen allmenn humanistisk ånd eller
åndelighet å ty til. John Dewey (1859-1952) introduserte et annet
navn for det tyske Geist eller ånd, nemlig intelligens. (...) Dewey
snakket om intelligente mennesker, men også om intelligente dyr og
maskiner. Deweys navneskifte tok sikte på å oppløse metafysiske
ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og
autonomi.» s 352
Kort
sagt: Det
menneskelige genomprosjektet viste at menneske
og dyr har felles gener. PC-en
deler intelligens med mennesket og er med det integrert i folks liv
på en helt annen måte enn de gamle produksjonsmaskinene var.
«Bioteknologien
og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.»
side 349.
Så
vidt jeg kan forstå er
Løvlie i
sitt virke særlig opptatt
av det relasjonelle.
Han er ikke opptatt av teoretiske
motsetninger som i
det praktiske medfører
posisjonering. Han mener at alle posisjoneringer er like viktige,
være seg natur kultur, individ, samfunn, menneske, maskin, subjekt,
objekt osv.,
men enda viktigere er det som skjer mellom posisjoneringene
– enda viktigere er
grensesnittet der motsetninger
møtes. Takket være
bio- og teleteknologi vil endelig disse motsetningene mellom for
eksempel natur versus kultur og menneske versus maskin snart være
avleggs. Og, kan vi lese: « begrepet Kyborg blir metaforen for det –
i beste forstand – symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og
maskin.» s 352 Navnet er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk
og organisme, og forener på den måten teknologi og biologi i
beskrivelsen av mennesket.
TEKNOKULTURELL
DANNING
Professor
i pedagogikk Lars Løvlie fremmer i boken en tese om at danning i dag
best kan beskrives som: «.. et grensesnitt, det som på engelsk så
treffende heter interface. Grensesnittet er, som ordet sier, grense.
Det dreier seg ikke først og fremst om selvet (natur) eller
kulturen, men om snittet der de møtes. Grensesnittet er som ordet
antyder, ikke «noe» i seg selv. Det er snarer veksling og overgang,
og lar seg bare analysere som bevegelse, som en permanent uro og
transformasjon. Grensesnittet er en postmoderne versjon av det
klassiske begrepet om danning som transformasjon av selvet og
kulturen.» s 346 Problematisk? Jeg skal forsøke å utdype:
Professor
Løvlie skriver langt og temmelig komplisert om hva et grensesnitt
er6,
og han formelig dirrer av engasjement når han snakker om det i et
foredrag holdt i regi av ARR.7
Han føler åpenbart selv at han sitter inne med en innsikt han
finner svært viktig å få formidlet.8
Det som er sikkert er at han ikke på langt nær nøyer seg med
betegnelsen «relasjonell»; dette å se to eller flere ulike
størrelser i forhold til hverandre og hvordan de gjensidig påvirker
hverandre – et standpunkt som i seg selv er, eller var det i alle
fall inntil ganske nylig, temmelig kontroversielt i et samfunn der,
både i akademisk og politisk forstand, motsetninger og posisjonering
har vært normen.9
Skal man ta professorer på alvor, og det bør man jo, så blir det
særdeles interessant å forsøke å forstå hva som legges i
begrepet grensesnitt.
For
å forklare nærmere hva et grensesnitt er vises det til en hvit
flekk på en sort tavle, begge kan lokaliseres: «Men forskjellen
mellom dem kan ikke lokaliseres verken til flekken eller tavlen.
Forskjellen 'er kvalitativ og ikke kvantitativ'. Tanken
om den dimensjonsløse forskjellen radikaliserer Deweys tanke om
handling til det punkt der kommunikasjon, ifølge Bateson, består
'av forskjeller som gjør en forskjell'. Dagens teknokultur
forsterker på overraskende vis dette standpunktet, ved at det som er
mellom meg og verden får større betydning. (...) Men standpunktet
reiser også et stort spørsmål: Hvordan kan vi snakke om danning
når forholdet mellom jeg og verden skrumper inn til et forsvinnende
mellomværende? Svaret lar seg formulere slik: Dersom vi forholder
oss til den klassiske danningens sentrale dynamikk, som er overgang
og transformasjon, så har dagens teknokultur ført oss fra
transformasjon til det om kan kalles hyper-transformasjon. (...)
Hypertransformasjon er, slik våre dannelsesprofessorer forstår det, å være online, å leve på grensen og
oppleve uroen ved det dimensjonsløse.» s 354
For
Løvlie er det nettopp hypertransformasjonen som vil være det
forløsende, og som for oss i dag skal tilsi videre fremskritt. Den
klassiske danningens overlevering av kunnskap var en treg prosess,
ofte forstyrret av et mellomledd mellom selvet og verden. Med
hypertransformasjonen er det selve møtepunktet mellom selvet og
verden som blir viktig; hvordan formes jeg av verden og hvordan er
jeget med på å forme verden. Mellomleddet – samfunnet, og alt som
inngår i et samfunn – mellom menneske og verden skrumper inn til
øyeblikksmøter. Vi begynner her å se klare konturer av hva
dannelsesfilosofene mener når de snakker om å gi begrepet 'folk'
nytt innhold. Tidligere var det særlig forholdet mellom selvet og
samfunnet som stod i fokus, og konseptene folk og nasjon ble
etablert. Her ser vi at dette forholdet blir avleggs. Konseptet
'samfunn' tas ut av lignelsen og vi står tilbake med menneskets
forhold til verden der det mellomværende – samfunn og
samfunnsstruktur – forsvinner. Samfunnets lenker er i ferd med å
rives i stykker, vi har aldri vært nærmere frihet. Det er snakk om
en type hypertransformasjon som tilsier å leve på
grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse.
Oppsummering:
Den tradisjonelle dannelsesteorien la for stor vekt på kultur (at
barnet må formes) og for lite vekt på natur. Den stemplet også
teknologi som menneskefiendtlig. I dag har imidlertid forskning innen
bio- og teleteknologi gitt oss bevis for at motstand mot både
naturalismen og mot maskiner er uholdbare standpunkt. Det
menneskelige genomprosjektet viste at menneske
og dyr har felles gener og
PC-en deler intelligens
med mennesket og er med det integrert i folks liv på en helt annen
måte enn de gamle produksjonsmaskinene var. Bioteknologien
og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.
Dette
gir oss grunnlag for å formulere et nytt dannelsesprosjekt. Vi skal
bevege oss fra «Dannelse» til «Teknodannelse». Dette innebærer
at vi må lære oss å forstå begreper som menneske,
natur, kultur, selvet, folk,
samfunn
og maskin
på en ny måte. Hva
begrepet natur i lys av konseptet menneske angår, så blir det
presisert at vi nå kan ikke lenger fornekte barnets natur fordi det
nå er påvist at vi mennesker deler gener med sjimpanser. VI må
spørre; hva skjer med vår konseptuelle oppfatning av mennesket når
det nå er påvist at vi deler gener med sjimpansen? Det som skjer er
at gamle metafysiske
ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og
autonomi, kan oppløses.
Vi kan imidlertid tenke oss at dette ikke bare skjer fordi vi deler
gener med dyr, men også fordi teleteknologien i
dag har skapt en ny type offentlighet, en ny type samfunn, beskrevet
som en 'elektronisk
offentlighet'.
Denne
nye elektroniske offentligheten tilsier at vi nå skal bevege oss fra
transformasjon av kunnskap og innformasjon til hypertransformasjon av
kunnskap og informasjon. Hypertransformasjon
er å være online,
leve på grensen og
oppleve uroen ved det dimensjonsløse.
Dette
kulminerer ned i det begrepet som skal erstatte de
gamle begrepene individ, samfunn og folk.
Vi får begrepet Kyborg. Vi leser at begrepet Kyborg
blir metaforen for det – i beste forstand – symbiotiske forholdet
mellom menneske, dyr og maskin og
som skal leve i direkte samhandling med verden.
Navnet kyborg
er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk og organisme, og
forener på den måten teknologi og biologi i beskrivelsen av
mennesket.
ETT
SKRITT NÆRMERE PERFEKSJON
Det
hypertransforme livet som skal leves online handler om å leve
på grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse. Denne uroen er,
kan vi videre lese: «...det motsatte av det gamle industrisamfunnets
fremmedgjøring». Fremmedgjøring betydde at personen tapte seg selv
ved å blir tvunget til et anestetisk, interesseløst og rutinemessig
forhold til tingene. Det hypertransformative bidrar tvert om til en
forøkning av selvet, en spissing av selvfølelsen, og til en
sterkere opplevelse av den andre. Det åpner i stedet for en
bekreftelse av det kvalitativt «åndelige» forhold til verden, det
kommunikative forholdet til den andre åpner seg. Den yngre
generasjon opptrer intenst sammen på Internett, og de opptrer like
intenst sammen i blandingssituasjoner der mobilen deltar i den
løpende samtalen mellom folk som er fysisk sammen.
Hypertransformasjonen viser seg i intensiteten i disse dialogene, som
er sterkt «poetiske» eller skapende, nettopp fordi de er
ubestandige og flyktige. Det er likevel ikke snakk om å miste seg
selv i denne samtalen; det er snarere et spørsmål om hele tiden å
gjenvinne seg selv i forholdet til den andre. De unge er kyborger. De
lever i grensesnittet og i det formes de til personer samtidig som de
former verden.»
Internet
åpner «(...) for en bekreftelse av det kvalitativt «åndelige»
forhold til verden, det kommunikative forholdet til den andre åpner
seg.» Vi har lagt det tradisjonelle skillet mellom naturalisme og
humanisme bak oss. Ved å skape nye grensesnitt, bidrar de
interaktive mediene til å fremme den klassiske dannings fremste mål,
som var en fri interaksjon mellom selvet og verden. I kyborgens
perspektiv kan ikke danning reduseres til en analyse av selvet på
den ene siden og lærerstoffet på den andre. Metaforen introduserer
et perspektiv som stiller seg kritisk til en slik analytisk,
instrumentalistisk og objektiviserende pedagogikk» side 355
Danningens dynamikk vil nå være å finne i grensesnittene, som
igjen kan: «..felles inn i utvidede kvalitative beskrivelser av
vennskapet, kjærlighetsforholdet, omsorgsforholdet,
samarbeidsforholdet, bare for å nevne noen.» s 355.
KAMPEN
MOT INSTRUMENTALISMEN
Jeg
vil tro at de fleste som har engasjert seg en smule i samfunn og
politikk har et nogenlunde reflektert forhold til begrepet
instrumentalisme. Igjen et omfattende begrep som normalt refererer
til materialitet, nytte og stringent logisk og skjematisk tenkning.
Instrumentalismekritikere etterlyser med andre ord ånd og en
vitenskapelig metode som tilbyr noe mer enn den positivistiske
hypotetisk/deduktive metoden. Hans Skjervheim var en viktig
instrumentalismekritiker (også ofte kalt positivismekritiker) i
Norge på 60-og 70-tallet. For oss som har satt pris på Hans
Skjervheim og hans bidrag innen filosofi og vitenskap, får en kald
blest i ansiktet:
I
bokens kan vi lese at: «Den nye teknologien er ikke mekanisk, men
elektronisk. Dermed bør instrumentalismekritikken selv omformuleres.
(...) Den nye teknologien truer ikke den politiske danningen, men er
tvert om del av det postmoderne danningsprosjektet. Den tillater
nemlig det som den tradisjonelle maskinteknologien nektet, nemlig
offentlig meningsbrytning og kritikk. (...)
Intstrumentalismekritikken, slik Hans Skjervheim presenterte den, gir
derfor et dårlig verktøy for å forstå makt og manipulasjon i den
elektroniske verden.» s. 356
Skjervheims
tanker hadde store svakheter. Så store svakheter, kan vi lese, at de
førte til at en dobbel fordom kunne feste seg ved vårt samfunn.
Fordommene går ut på at mange i dag går rundt og innbiller seg at
«.. teknologien truer det menneskelige og at retorikken bare er
overtalelse og manipulasjon. Dette scenariet kom til å danne en
blindsone mot Internettalderens muligheter. Teknologikritikken ble
ikke bare stående vindskjevt i forhold til den postmoderne
teknokulturen. Den ble også stående taus og tafatt overfor den
faktiske bruken av makt og manipulasjon i tiåret som er lagt bak
oss, og som slo igjennom i forbindelse med skolereformene på
90-tallet.» s. 357
DRØFTING
Som
jeg nevnte innledningsvis: Få
andre begreper har et så høyt abstraksjonsnivå som begrepet
dannelse. Det
er også et
svært sentralt begrep å forstå hvis man ønsker å forstå hvordan
vi mennesker blir oppdratt til å bli såkalte samfunnsgagnlige. Det
handler kort og godt om spørsmålet:
Hva
er det vi oppdras til gjennom skole og utdanning? Ved å forstå
innholdet i begrepet dannelse vil vi kunne komme
mye nærmere en forståelse for hva
som ligger i bunnen av formuleringen «Demokratisk Borger»
slik
ideologien vi lever innenfor bruker begrepet.
Jeg
vil
tro at langt de fleste selv mener at de sitter inne med en rimelig
god innsikt i hva som menes med nasjonalisme.
At skolens fremste formål var å gjøre oss alle til gode
samfunnsborgere innenfor nasjonalstatens rammer, tror jeg de fleste
kan kjenne seg igjen i. Det som uteblir i en slik allment godtatt
historie er hva en nasjonalstat faktisk handler om. Tenker man seg om
er ordet nasjonalstat temmelig intetsigende i seg selv. Joda,
det skaper en felleskapsfølelse fordi
man har nasjonale grenser og språk som ramme, omtrent som mennesker
i en familie føler fellesskap mye fordi man bor i samme hus, snakker
sammen og spiser samme mat,
og med
det ofte klarer å legge grunnen for
tillit. Selv om fellesskap og tillit er svært viktig, så skaper
ikke det i seg selv et velutviklet
velferdssamfunn og økonomisk og
teknologisk vekst.10
For
å få til økonomisk og
teknologisk vekst
med
tilhørende velferdsstat,
krever spesiell kunnskap og spesielle strategier.11
Dette
absolutt helt grunnleggende aspektet ved vårt samfunn blir i boken
DF fullstendig oversett, det blir sågar sterkt undergravet ved at
man en rekke steder i boken kan lese at teknologi er en kraft som har
blitt oversett i dannelseshistorien. Det blir i alle fall i mine
øyne fullstendig absurd å måtte lese at teknologiaspektet
(forholdet
mellom menneske og maskin) har
vært en mangelvare i vårt foregående dannelsesprosjekt i all den
tid skolen i bunn og grunn har handlet om fint lite annet enn nettopp
å gjøre oss til samfunnsgagnlige innenfor et industrisamfunn.
Dessuten;
hvordan
ellers kunne forklare at vi i dag står overfor en eksponentiell
teknologisk vekst? En
slik utvikling har vi selvsagt alle bidratt til ved å bli gode og
rasjonelt tenkende nasjonalister.
Hva
skjer når vi ikke lenger skal være rasjonelt tenkende
nasjonalister, men kyborger innenfor en elektronisk offentlighet?
Å
redegjøre for begreper
som samfunnspakt
og industrisamfunn interesserer med
andre ord ikke
våre dannelsesfilosofer overhode. De
er isteden opptatt av hvordan det nye dannelsesprosjektet skal se ut,
nå når det gamle industrisamfunnet – og alt det handlet om –
ikke lenger skal gjøre seg gjeldende. For
våre dannelsesfilosofer – de som skal legge grunnen for
oppdragelse av våre barn – har oppgaven alltid vært, og er
stadig, å pønske ut hvordan man best kan oppdra samfunnets borgere
slik at de tilpasses samfunnspakten. Samfunnspakten som sådan tar
man seg ikke bryet med diskutere, den ligger der som et høyst
uproblematisert premiss.
Og
hva er så det vitenskapelige teoretisk/filosofiske grunnlaget til
det nye dannelsesprosjektet vi skal oppdras innenfor?
Først:
La det være klart, vi snakker om ny vin på gamle flasker. Det
handler altså ikke om et paradigmeskifte, men om en videreutvikling
av det moderne. Vi skal bevege oss fra det moderne til det
post-moderne. Det betyr kort og godt at premissene for
samfunnsutvikling står seg i aller høyeste grad; nemlig teknologisk
og kapitalistisk vekst. I dag er imidlertid den teknologiske
utviklingen inne i en såkalt eksponentiell vekst, en vekst som i
tillegg innebærer en kvalitativ endring i teknologiens funksjon og
som etter alle solemerker vil endre vårt livsgrunnlag fundamentalt.
Kort og godt forlater vi mekanisk teknologi og begynner i stadig
større grad å ta i bruk elektronisk teknologi – noe som blant
annet vil tilsi at de nye (tele- bio- nano- og gen) teknologiene ikke
lenger bare er noe som er utenfor oss selv, men som i stadig større
grad vil gjøre inntrengen i våre biologiske organer
Tilpasning
til teknologi har blitt, og blir stadig, oppfattet som viktigere enn
alt annet. Dette premisset ligger fast og er ikke et tema oppe til
diskusjon noe sted. Å arbeide med begrepet dannelse handler om
hvordan best formulere skoleplaner slik at menneskene kan bli mest
mulig samfunnsgagnlige, les nyttige, i lys av den teknologiske
utviklingen. Men nå som da, ikke bare nyttige, menneskene bør også
være selvstendige. Hva som menes med selvstendig blir, som jeg vil
vise, like vanskelig å få øye på innenfor det nye
dannelsesprosjektet som det var innenfor det gamle.
Innenfor
det tradisjonelle nasjonalistiske industrisamfunnet var det mest
hensiktsmessig å vektlegge kultur – å fostre frem det fornuftige
mennesket, og da på bekostning av menneske som natur. Også
konseptet maskin ble nedvurdert, hevdes det. Innenfor vår nye
elektroniske offentlighet synes dannelsesfilosofene at det uansett
blir viktig å skape en symbiose mellom dyr, menneske og maskin.
En
slik bevegelse blir beskrevet som en overskridelse av gamle
motsetninger. Det menneskelige genomprosjektet viste at menneske og
dyr har felles gener. PC-en deler intelligens med mennesket og er med
det integrert i folks liv på en helt annen måte enn de gamle
produksjonsmaskinene var. «Bioteknologien og teleteknologien bringer
sammen det som historisk har vært skilt.
I
utgangspunktet har jeg stor
sympati med å overskride den
tradisjonelle
motsetningpregede
tenkningen.
Posisjonering, med påfølgende maktkamp om å få rett, har
rådet grunnen i så vel politikken som i forskningen og har
alt for lenge hindret oss i å se det større bildet. Innenfor
vitenskapens tradisjonelle
metodologiske
lære
tilsier dette en posisjon som beveger seg bort fra den metodologiske
individualisme og den metodologiske kollektivisme og isteden begynner
å forholde seg
mer aktivt til den mindre anerkjente, og
derfor adskillig mindre anvendte,
metodologisk relasjonisme. (se note 9)
Det
jeg imidlertid ofte også har lagt merke til, er at når det i dag
snakkes om å overskride motsetninger, så handler det ikke om dette
å se to eller flere ulike størrelser i forhold til hverandre og
hvordan de gjensidig påvirker hverandre. Det
handler ikke om (endelig)
å
ta i bruk metodologisk relasjonisme, et perspektiv som vil hjelpe oss
til bedre forstå hvordan ulike forhold påvirker hverandre – en
innsikt jeg, og flere med meg, vil mene er en sår mangelvare i vårt
samfunn. 12
Nei,
det handler om en type overskridelse som regelrett forlater gamle
konsepter, slik som for eksempel samfunn,menneske,
natur, kultur, selvet, folk,
samfunn
og maskin. Forskerne
legger nå opp til at vi skal forlate disse, og
andre,
gamle konsepter
og motsetninger
som om vi nå har forstått ikke bare hva konseptene i sin essens er,
men også hvordan de ulike konseptene virker på hverandre.13
Dette
får ofte absurde utslag (se
note 13),
ikke minst når konseptet natur og kultur behandles i boken.
Natur/kultur
Hva
menes med 'menneskets natur'? En
hver dedikert
lærer som er sammen med mange forskjellige barn og
unge hver dag, vil
kjenne svaret svulme i hjertet. Å sette ord på svaret som bare
hjertet kjenner til,
synes både overflødig og unødvendig. Det har noe å gjøre med den
voksnes evne til å se barnet, og derfor også kjenne igjen barnets
essens og uten
vitenskapens tester godt vite hva som gjør hvert barn unikt.
Når
professorene i pedagogikk skal svare på hva som menes med menneskets
natur sier de: «Genet
som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det umulig å snakke om
mennesket natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets.»
Motsetningen
som blir brukt i boken, den mellom natur versus kultur, er en tung
vitenskapelig dikotomi og har flere avgreninger. Først må nevnes en
svært nærliggende; den mellom arv versus miljø (født sånn eller
blitt sånn). I tillegg blir det viktig å ta i betraktning forholdet
mellom naturvitenskaper og samfunnsvitenskaper (humaniora). Hva angår
forholdet mellom naturvitenskap og humaniora handler det ikke bare om
tema (naturvitenskapen = maskiner, medisiner og
dyr.... og humaniora =
mennesker og samfunn), men også om vitenskapelig metode som
henstiller blikket mot et kvalitativt skille i
metoden man bruker i humaniora og i naturvitenskapen.14
Forskning på dyr har selvfølgelig kommet, for alle oss dyreelskere,
i en bemerkelsesverdig mellomposisjon og utløst mye fortvilelse over
at dyr uten videre har kunnet blitt behandlet som rene
nyttegjenstander. (ref. Industrisamfunnets dyrehold og forskning på
dyr)
Med
inngående innsikt i denne særdeles komplekse bakgrunnen
motsetningsforholdet mellom natur og kultur har, blir det svært
bemerkelsesverdig at
dannelsesfilosofene velger å fokusere på at
det nå er påvist at mennesker har
en god del felles gener med sjimpansen.
Om
mulig enda mere bemerkelsesverdig blir det når menneskets
natur – noe langt de fleste av oss intuitivt oppfatter som
«selvet», altså barnets essens
og autonomi;
iboende talenter, egenskaper og kvaliteter, av
våre pedagogikkprofessorer i hovedsak oppfattes som
en
metafysisk myte.
Mitt
eget skriveprosjekt de siste tyve årene har vært et forsøk på å
skape oppmerksomhet omkring de rammene som
blir lagt på våre liv, og da med særlig vekt på vitenskapens
og utdanningens kultiveringsprosjekt
– altså
et dannelsesprosjekt som
nettopp har satt samfunnets industrielle behov foran menneskets
behov.
Ikke
en
gang i
mine villeste fantasier har det imidlertid slått meg at det er ved å
sammenligne mennesker med dyr, at vi kan få tatt
et slags oppgjør med
gammelt tankegods.
Men det er altså skrittet våre professorer velger å ta i
fremskrittets navn:
I et oppgjør med den tunge arven
fra Kant;
kultiveringen av mennesket, foreslår
de at
vi, mennesket,
nå skal sammenlignes med dyr. Det
er en svært underlig måte å forholde seg til dikotomien natur
versus kultur på, og den lar seg knapt forstå. Jeg
vet ikke om jeg ville klart å oppdrive noen som helst type
forståelig mening ut av en
slik påstand fra professorhold i det
hele tatt
hvis ikke det hadde vært fordi jeg har, intet mindre enn, viet mitt
liv til å følge nøye med på alt som rører seg av ideologiske
ytringer i vårt samfunn.
Jeg
har blant annet fulgt
nøye med på den transhumanistiske ideologiens tankegods, en
filosofisk disiplin som vinner stadig større innpass i akademia.
Det er en ting med tankegodset der i
gården som kontinuerlig har forundret
meg, og det er den store kjærligheten de proklamerer at de har til
dyr. En slik kjærlighet har i mine ører
fortont seg som svært hul og falsk i all den tid de samtidig stadig
proklamerer at man bør ta i bruk
teknologi for å gjøre betydelige endringer i menneskets
natur.15
Etter
å ha lest boken Dannelsens Forandringer, faller imidlertid et par
nye brikker på plass. Transhumanismen opererer ikke i et vakuum,
men har sine fangarmer inn i de fleste vitenskapelige disipliner,
også pedagogikken. Hvis man spør: Hvorfor ønsker
dannelsesfilosofene å sammenligne mennesket med dyr? Så blir det
svært så nærliggende å se det i sammenheng med fremelskingen av
intelligente maskiner – intelligente maskiner som man mener deler
menneskets intelligens, men som har det i seg å heve
intelligensnivået til himmelske høyder. Dette fordi maskinene kan
ta til seg enormt mye større mengder med data og prosessere
adskillig raskere enn det en enkel menneskehjerne klarer. Ved å
sidestille mennesker med dyr, som primært er drevet av instinkt,
åpnes altså rommet og
aksepten for utfoldelse av en svært så
avansert intelligens – en
intelligens sågar forstått
som bevissthet. Det nye mennesket –
kyborgen – vil således i sin essens handle om det dyriske instinkt
og maskinenes intelligens. Det avanserte konseptet følelser faller
helt ut av lignelsen.
Bevissthet
Problemet
med dannelsesfilosofenes forståelse av hva bevissthet er, er at de
foregriper å si noe bastant om hva det er uten at de, eller noen
andre for den sakens skyld, vet hva bevissthet i sin essens faktisk
er. At veldig mange vitenskapsprofessorer mener at høy intelligens
er det samme som velutviklet bevissthet, er ikke noe nytt. Den
fremste egenskapen et menneske må ha for å bli professor er å ha
en høy logisk intelligens. Dette er en egenskap mange
vitenskapsprofessorer til dels blir født med som et talent og dels
har vært villig til å ofre ganske mye for å videreutvikle. Mange
har for eksempel vært svært skoleflittige. For sin skoleflinkhet
har de fått mye ros, ikke minst i form av høy måloppnåelse, høye
karakterer, hva skolearbeid angår. «Du er flink!» har lærerne
deres fortalt dem i alle år. Klart de da selv tror at de er flinkere
enn alle andre, men viktigere; de tror også at den
algoritme-tenkningen de mestrer er selve uttrykket for det å være
bevisst – de er jo tross alt de smarteste og flinkeste menneskene i
samfunnet. Men de foretar samtidig en bemerkelsesverdig kortslutning
i det vitenskapen selv kommer til kort når det gjelder spørsmålet
om hva bevissthet faktisk er. Om noe så er vitenskapen faktisk
veldig klar på at bevissthet handler om noe helt annet enn logisk
tenkning. Definisjonen av bevissthet går som regel i retning av noe
sånt som: «Bevissthet er våre subjektive opplevelser av følelser.»
Jeg skal utdype:
Vi
vet at vi har følelser; Vi vet at dopaminet øker når vi er
forelsket og at adrenalinet øker når vi er redde. Man kan vise til
elektriske aktiviteter i hjernen og lokalisere stedet der følelsene
kommer til uttrykk. Det forskerne imidlertid enda har til gode å
forklare er hvorfor følelsene kommer til uttrykk som eksplisitte
subjektive opplevelser. Ja vi blir redde hvis en løve angriper oss
fordi vi forstår at vi er i fare, og forskerne setter opp lange og
varierte årsaksforløp = algoritmer. Men hvorfor må vi nettopp
erfare frykt? Kunne vi ikke bare på rasjonelt vis konstatere og
handle? Hvorfor må vi absolutt erfare en kjip fryktfølelse også?
Det
vi altså vet nær sagt ingenting om er hvordan massen av biokjemiske
reaksjoner og elektriske strømmer i hjernen skaper den subjektive
opplevelsen av for eksempel smerte, sinne eller kjærlighet. Hvordan
blir følelses-algoritmene til konkrete subjektive opplevelser? Det
vet vi ikke, og det er dette blanke hullet i vår kunnskap som er
bevissthet. Hva er poenget med alle disse følelsene? Hvorfor spiller
de så stor rolle i våre liv? Har vi bruk for dem? Dette er spørsmål
vi alle kommer til kort i forhold til. Det er en kjensgjerning vi bør
være ytterst ydmyke i forhold til.
Vi
aner altså ganske enkelt ikke hvorfor følelser manifesterer seg i
subjektive opplevelser og man aner ikke betydningen av det. Og siden
vi ikke aner betydningen, det har ikke forskningen funnet ut av, så
er disse utrykkene i seg selv kanskje ikke viktige? Mange synes i dag
å mene at subjektive følelsesuttrykk – altså bevisstheten –
ikke er nevneverdig interessant og viktig. Dermed har det seg at
forskningssamfunnet er i ferd med å sende hele begrepet på søppel
haugen der begreper som sjel, Gud og eter allerede ligger. Bevissthet
blir isteden erstattet men den akk så begrensede logiske
intelligensen. Følelser blir plassert i algoritme-båsen.
Veien
frem til å sende begreper som sinn og bevissthet på søppelhaugen
har ligget staket ut helt siden vitenskapen formelt etablerte seg for
ca 300 år siden. Vitenskapen
har lenge vært ekspert på å benekte begrepenes relevans, blant
annet ved å rynke misbilligende på nesa når ordet «jeg» blir
brukt i vitenskapelige drøftinger. Vitenskapelig arbeide har, må
vite, ingenting med forskerens subjektive følelser og meninger å
gjøre. Forskeren er objektiv, nøytral og fullstendig i stand til å
foreta nettopp nøytrale og objektive analyser. Til en viss grad er
det sant. Vitenskapen har gitt oss fantastisk mange objektive
sannheter. Men når det kommer til hvordan alle disse objektive
faktaene henger sammen i et større hele, hvilket ’hele’ alle
faktaene skal forståes innenfor – ja, da har de svært lite å
komme med. Forskerne er, som alle oss andre, fanget i tradisjonelle
virkelighetsforståelser, kanskje mer.
Det
vitenskapen, og i den forlengelse skole- og utdanningssystemet med
andre ord lenge har bedrevet, er å skape et stadig dypere skille
mellom intelligens og bevissthet. Som Yuval Noah Hararis sier det:
«Når intelligens blir holdt adskilt fra bevissthet kan dette
medføre at menneskene vil stå i fare for å miste sin verdi.»16 Det
er altså ikke slik at intelligente roboter er den største
trusselen, men at vi mennesker bøyer av for den
kraftige maskinelle logiske intelligensen og således at menneskets
iboende bevissthet helt mister sin betydning. Hvis dette skjer vil vi
bli slaver av algoritmene. Det er ut fra det perspektivet at vi bør
forstå det faktum at det er mange i dag som samler inn kunnskap om
oss, og selv deler vi villig hver gang vi slår på mobilen eller
datamaskinen. Dette har pågått en stund, og kan nå bety at vi i
løpet av kort tid vil bli nødt til å håndtere horder av roboter
som vet bedre enn vår egen mor hvordan de skal trykke på de
emosjonelle knappene våre og bruke denne uhyggelige evnen til å
prøve å selge oss noe – en bil, en politiker eller en hel
ideologi.
Slik
jeg dessverre klart forstår det, er det nettopp en slik knebøy for
den logiske intelligensen våre dannelsesprofessorer tar til ordet
for og som da altså i sin tur vil komme
til uttrykk i lærerplanene som vil ha direkte innflytelse på
hvordan vi oppdrar våre barn.17
Som
allerede påpekt, vitenskapens dannelsesprosjekt har som primære
oppgave å gjøre oss gagnlige innenfor samfunn der teknologisk
utvikling er alfa og omega. Teknologisk utvikling blir forstått som
natur, en oppfatning som etter hvert har forplantet seg langt ned i
menigmanns mentalitet via hvordan skolen har oppdratt oss, i
århundrer, til å bli svært så gagnlige innenfor et industrielt
samfunn. Det svært bemerkelsesverdige med en oppfatning om at
teknologisk utvikling er noe rent upersonlig
– ‘a force of nature’, er
at man fullstendig klarer å overse det
grepet rådende ideologi har på oss. Bevisstheten
er lav. Man
behøver dog ikke være seg nevneverdig bevisst; det
holder lenge med å ta en rask titt på nettsiden for The Alliance
for Affordable Internett. (A4AI) Der vil man se at vi har med alt
annet enn naturkrefter å gjøre. A4AI er et initiativ for å gjøre
Internett mer overkommelig for folk rundt om i verden. A4AI
Foundation fungerer som sekretariat for mange medlemsbedrifter og
institusjoner; herunder Google, Omidyar Network, DFID, USAID,
Facebook, Cisco, Intel, Microsoft, UN Women samt mange andre fra
offentlige, private og frivillige organisasjoner. Også
verdt å minne om at det finnes enorme utviklingsmuligheter innen
bioteknologi, nanoteknologi og kunstig intelligens. Det finnes også
enorme profittmuligheter innenfor utvikling og salg av den nye
teknologien. Det er muligens, antagelig, slik at for mange innen
næringsliv og politikk så handler innføring av ny teknologi først
og fremst om nye produkter
og forretningsmodeller
som
gir fantastiske
inntektsmuligheter. Og
teknologisk produksjon som gir profitt liker vårt samfunn som
kjent veldig
godt.
Instrumentalismekritikken
Som
vi så over så handler instrumentalismekritikk, for
dannelsesfilosofene
i boken DF, om å
forstå makt og manipulasjon innenfor en
ny teknologisk verden. Da den nye verden vil
fortone seg annerledes enn den mekaniske industrielle verdenen vil
ikke verktøyet vi hadde for å forstå makt og manipulasjon den
gang, være nyttig i dag. Det indikeres
med andre ord at
Skjervheim & co's
instrumentalismekritikk var bra innenfor
det mekaniske industrisamfunnet samtidig
som det blir pekt
på at den samme
instrumentalismekritikken som ble
fremmet har etterlatt oss med hemmende fordommer og la sågar grunnen
for teknokratenes testregime på 90-tallet. Denne analysen av
instrumentalismekritikken lar det seg ganske enkelt ikke gjøre å
bli klok på, dog fundamental uklarhet
er ofte det som er det mest klargjørende for
utenforstående og derfor også svært
interessant. I dette tilfelle hjelper
uklarhetene oss til å forstå den vitenskapsteoretiske
posisjoneringen som forfatterene av boken DF selv kan plasseres
innenfor.
Jeg
vil begynne med kort å slå fast at Skjervheim forsøkte å skape et
tredje alternativ til to dominerende vitenskapsteoretiske posisjoner
innenfor pedagogikkfaget – og i vitenskapsteorien generelt.
Skjervheim ble et blaff i vinden, utstøtt av de to dominerende
posisjonene som stadig gjør seg gjeldende.
De
to dominerende pedagogiske retningene, som Skjervheim forøvrig fint
definerer i en artikkel kalt «Eit grunnproblem i pedagogisk
filosofi», handler om to grunnleggende ulike oppfatninger av hvordan
man best oppdrar de unge. Den eldste av disse retningene, som kan
spores tilbake til Aristoteles, hviler på en oppfatning om at barnet
kan og bør formes. Nå kan ikke et barn formes slik en pottemaker
former en klump leire til en vase, men et barn kan formes ved at den
voksne (læreren) forholder seg til eleven som et objekt. Vi får et
subjekt/objekt forhold, og i praksis betyr det en autoritær
oppdragelse. Denne type oppdragelse betegnes gjerne som teknisk
mål/middel modell. Denne modellen har stått sentralt i norsk
skolehistorie hele tiden, men fikk et durabelig oppsving med Hernes
sine skoleplaner på 90 tallet. I dag representeres den tekniske
modellen særlig av Thomas Nordhal, en mann som elsker nasjonale
prøver, pisatester, pals, tals, litmus, swis og lignende.
Den
andre pedagogiske retningen etablerte seg med Jaques Rousseau, og
viser til det naturlige barnet. Innenfor denne retningen er det ikke
tale om å forme elevene, men om fri vekst. Eleven anses ikke lenger
som et materiale, som det for pedagogen gjelder å forme og påvirke
på riktig måte, en et individ under utvikling som det gjelder å
skaffe nok spillerom til slik at det kan utvikle seg fritt. Dette går
som regel sammen med en kritikk av samfunnet og samfunnets normer,
som setter for trange grenser for utviklingen, som hemmer individet i
sin utvikling. Med et slikt ideal skulle man kanskje tro at vi har
hatt en pedagogisk retning som kjempet for fritak fra enhver
pedagogisk inngripen. Men det er tydeligvis ikke det som er ment, i
diskusjoner om fri oppdragelse blir det bestandig sterkt understreket
at å overlate den nye generasjonen helt til seg selv, er en
misforstått fri oppdragelse. Men hva en fri oppdragelse er for noe,
var og er stadig, alt annet enn klart.
Hans
Skjervheim skrev noe tilsvarende det over i 1965, og når vi leser
boken Dannelsens forandringer blir det klart at forfatterne står
godt plantet innenfor den sist nevnte pedagogiske modellen, gjerne
kalt den biologiske modellen.
I
skolehistoriske fremstillinger blir de to ulike ideologiske
retninger; den teknologiske og den biologiske, ofte presentert som
henholdsvis den sosialdemokratiske (stat) og den grundtvigianske
(folk) skolemodell. Vårt samfunn er videreutviklet på begge disse
ideologier i kontinuerlig konflikt og påfølgende kompromiss, og i
evig runddans av konflikt og kompromiss lyktes svært godt i å
etablere samfunnsgagnlige borgere innenfor et nasjonalt
industrisamfunn. Man har basert seg på en balansegang mellom folkets
røst og statens overstyring, mellom fri vekst og mål/middel, mellom
selvstendighet og nytte. Det pedagogiske paradoks, dette som angår;
Hvordan oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt
en annens myndighet, er med andre ord ikke bare et såkalt pedagogisk
paradoks, men et paradoks som ligger til grunn for all politikk
overhode. Ikke minst blir dette forholdet mellom 'overbygning' og
folk i politikk generelt tydelig i for eksempel Jurgen Habermas sitt
arbeide som mye dreier seg om drøftinger omkring marked, stat og
sivilsamfunn, og der utfordringen i det moderne samfunn er hvordan gi
plass til vanlige folk (sivilsamfunnet).18
I
1965 levde vi fremdeles innenfor den mekaniske industrialismen.
Bio-pedagogene ropte høyt om frihet til eleven og var med det
fremste pådrivere til å fremme det unike individ (som nå ønskes
oppløst) som en motsats til teknokratenes mål/middel ideologi og
den autoritære læreren. I modernitetens første fase kan disse to
ulike pedagogiske posisjonene oppfattes som en vitenskapelig
manifestering av det pedagogiske paradoks. Bio-pedagogene
representerte selvstendigheten. Tekno-pedagogene representerte nytte.
Problemet
med disse posisjoneringene, som med alle andre posisjoneringer, er at
de låser oss inne i gitte problemstillinger. Problemstillinger man
skal diskutere innenfor det moderne prosjekt; hva det moderne
prosjekt – altså samfunnspakten – rent faktisk handler om, er et
tema man glatt unnlater å si noe om. Den etablerte motsetningen, den
mellom nytte og selvstendighet, holder oss på plass så å si, slik
at vi ikke sklir ut av kurs. Prosjektet – det Moderne Prosjekt –
var de imidlertid helt enige om. Og prosjektet i modernitetens første
fase gikk ut på å forme oss til samfunnsgagnlige individer innenfor
en industriell nasjon. De er nå enige om at vi står overfor en ny
teknologisk revolusjon. For oss som står utenfor er det soleklart at
hverken bio- eller tekno pedagogene har problemer med det nye
teknologiske samfunnet som er i ferd med å etablere seg. Det nye
teknologiske samfunnet er selve samfunnspakten som utgjør
vitenskapens høye himmel, og som altså ingen eksisterende
ideologisk posisjonering, være seg i vitenskap eller politikk, ser
noen grunn til å problematisere overhode. Man
har kommet til å anse teknologisk utvikling som natur. Det
blir også klart at konfliktlinjene mellom «mål/middel» pedagogene
og «fri vekst» pedagogene står seg. De biologiske «fri vekst»
pedagogene hamrer løs på teknopedagogene og deres mål/middel
modell, som aldri før. Igjen, for oss som står utenfor de etablerte
ideologiske posisjoneringene fortoner debattene som utspiller seg som
rene skinndebatter aktivert for å pasifisere til konformitet (en
harmonisk menneskehet regulert av algoritmer) fremfor å dyrke frem
respekt for mangfold og forskjeller. Det mest skinnhellige og
inkonsekvente ligger i bio-pedagogenes motstand til testregimet.
Testregimer er kort og godt en forplantning av den
naturvitenskapelige metoden som et pedagogisk verktøy. Ikke bare er
bio-pedagogene svært uvillige til å videreføre positivismestriden
som banket på døren på 70-tallet – noe som tilsier stor
velvillighet overfor kontinuerlig bruk av en naturvitenskapelige
metode i humanistisk forskning. De unnlater også, på forunderlig
vis, å se nettopp sammenhengen mellom den naturvitenskapelige metode
og testregime i skolen. Si hva de vil, men det synes lite tvil om at
vi uansett har å gjøre med to rådende pedagogiske retninger som
begge representerer et såkalt maskinelt menneskesyn.19
Om det er en villet overseelse eller heller snakk om en akk så
menneskelig tendens til å utvikle blindspots, er ikke godt å si.
For
bio-pedagogene, akkurat slik det er for teknopedagogene, er det altså
nettopp den naturvitenskapelige metoden som er den rette metoden
og arbeidet har lenge vært i gang med å overskride forskjellene
mellom humaniora og naturvitenskapene, overskride den kvantitative
forskjell som positivismestriden og Hans Skjervheim for en stakket
stund klarte å sette på dagsordenen. Overskride forskjellene i den
forstand at biologiske årsaksforklaringer igjen skal få normativ
status i humanistisk forskning. Det er denne stadig sterkere
manifesteringen av den naturvitenskapelige metoden/tenkningen som er
essensen i utviklingen av det sekulære samfunn. Dette er en
logisk/rasjonell tenkning som er svært gunstig å bruke når
maskiner skal bygges, teknologi utvikles og medisin lages, men som
altså bør ha en betydelig begrenset betydning når det gjelder å
forstå mennesker, samfunn og for den sakens skyld, dyr.20
Premature
overskridelser
I
og med formingen av et nytt teknologisk web-samfunn kan vi se at
vitenskapen foretar en rekke oppgjør med gamle begreper og
motsetninger. Det går også an å forstå det dithen at de to
motstridende pedagogiske posisjonene nå møtes i et opphøyd hele i
en ny elektronisk offentlighet. Gi det litt tid og vi vil se at new
public management testvelde har vært forsmaken på at hver enkelt av
oss skal testes og utfordres av algorimer på nett hele tiden. I et
slikt lys kan man også forstå hvorfor Hans Skjervheim og hans
positivisme-kritikk blir skjøvet helt ut av lignelsen. I en
rendyrket naturvitenskapelig verden sier det seg selv at
videreutvikling av den hermeneutiske metode ikke har noen plass.
Denne overskridelse av motsetningene i vitenskapen mellom humaniora
og realfag, mellom positivisme og hermeneutikk og mellom natur og
kultur kan med andre ord sies å være høyst prematur, på lik linje
med en rekke andre overskridelser vi ser i dag.
For
eksempel hva angår forholdet mellom
individ og samfunn: Det
skal overskrides i den forstand at konseptene ikke lenger vil være
nevneverdig interessante. (se note 12) Fokus
skal rettes mot grensesnittet. Et fokus på mellomværende medfører
naturlig nok at ytterpunktene, for eksempel selvet/individet
og samfunnet, havner i gråsonen og med det (gradvis)
oppløses.
I boken fokuseres det særlig på forvitring av
selvet/individet/subjektet:
Man tar sikte på: «.. å oppløse
metafysiske ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende
essens og autonomi.»
Med
fokus på grensesnittet – der det mellomværende blir det sentrale
– kan vi gi mennesket en ny betegnelse: Kyborgen. Kyborgen
er metaforen for det symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og
maskin.
I
lang tid har vi også hatt muligheten til å observere
sekulariseringsprosessen som har pågått. Den prosessen har i
hovedsak handlet om en laaang diskusjon omkring motsetningen religion
versus vitenskap. Religion har for lengst tapt kampen. I praksis vil dette si at vår evne og vilje til metafysiske perspektiver har gått tapt. Når et samfunn blir sekulært blir
intelligens ånd, og
det å være bevisst er betegnelsen på et intelligent styrt
handlingsforløp, også kalt algoritmer.
Som
nevnt over er jeg høyst velvillig stemt overfor forsøk på å
overskride etablerte og ofte falske motsetninger, men
det må forutsette at man først har anerkjent likeverdet mellom
størrelsen man ønsker å overskride. Slik er det ikke.
Overskridelsene vi ser blir gjort uten at vi vi har undersøkt
relasjonen mellom individ og samfunn, uten at vi har fått til
likeverd mellom maskuline og feminine kapasiteter (se
note 13),
uten at vi har forstått hva åndelighet og i den forlengelse
bevissthet er og
uten at den doble hermeneutiske innsikten er inkludert i forskerens
bevissthet.
AVSLUTTENDE
KOMMENTARER OG SPØRSMÅL
Jeg ba leseren
innledningsvis reflektere over det pedagogiske paradokset som
begrepet dannelse hviler på: Hvordan
oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt en annens
myndighet?
Jeg
viste over hvordan pedagogikk-faget har hatt, og har, to ulike
posisjoneringer: Bio-pedagogene
representerer
selvstendigheten. Tekno-pedagogene representerer
nytte. Jeg forsøkte å vise hvordan
disse to ulike retningene har utfylt hverandre, omtrent som høyre og
venstresiden i politikken utfyller hverandre. Mens høyre og venstre
representerer henholdsvis arbeidsgiver og arbeidstaker, og dermed er
en modell for å sørge for en distribusjon av midler innenfor et
kapitalistisk system, representerer bio- og tek-pedagogene altså
selvstendighet og nytte innenfor et industrisamfunn som
krever en bestemt type kunnskap og tenkning.
De dype motsetningene «høyre vs venstre» og «selvstendighet vs
nytte» er altså verdier
som skal brynes mot hverandre innenfor et gitt system, og
til sammen sørge for at ingen føler seg direkte snytt, umyndiggjort
eller utstøtt. På den måten kan det overordnede systemet, som
til sammen utgjør et hele – et ideologisk system ofte omtalt som
Det Moderne Prosjekt – få utvikle seg
relativt uforstyrret.21
Vi forstår
med dette hvorfor mange opplever venstresiden som impotent i disse
privatiseringstider, omtrent slik
lærere (samt leger, sykepleiere og
politifolk) står hjelpeløse og
impotente overfor pålegg ovenfra:
«Tilpass deg eller forsvinn».
Det
store spørsmålet blir: Hvor selvstendig er det mulig å bli
innenfor et gitt system man ikke har mulighet til å påvirke? Svaret
er; ikke nevneverdig stor mulighet. Man har valget om å tilpasse seg
eller å falle utenfor. For noen er tilpasningen adskillig enklere og
morsommere enn for andre. Mennesker som
for eksempel er
født med talent for matematiske utregninger og således vil kunne
bli gode i data-programmering og med det få tildelt alt samfunnet
har å tilby av status, profitt og ære – og
dermed makt. Disse samme menneskene vil
neppe med det første gå ut å kritisere systemet som gir dem alle
disse godene.
At
vi lever innenfor et ideologisk system som fremmer en spesifikk
utvikling, har blitt ekstra synlig i dag med den inntrengen
ny teknologi har i våre liv og hvordan vi fra alle hold blir
oppfordret til å ta i bruk ny teknologi
og med det endre måten vi lever våre
liv på. Teknologiske utvikling blir gjerne presentert som naturlov,
og etter tre hundre år med et stadig mer velutviklet skolesystem
hvis primære oppgave har vært å gjøre oss gagnlige
innenfor et teknologisk industrisamfunn, har myten om at teknologisk
utvikling er naturlov satt seg temmelig godt fast i ryggraden
til langt de fleste. Vi
er dannet til det Transhumanistene kaller for preventive
transhumanister. Det er bare et spørsmål om tid før vi alle blir
såkalte proaktive transhumanister.22
Men som jeg
har vist, det er ikke veldig mye som er naturlig med den teknologiske
utviklingen vi har sett de siste to hundre årene, for ikke å snakke
om den teknologiske utviklingen vi ser i dag, som sågar nå er i
ferd med å gjøre inngripen i våre organer. Den teknologiske
utviklingen vi har sett er helt klart et resultat av en villet
ideologisk politikk
som ikke minst har brukt skolen for å fremme sin agenda. Skolen
i sin tur har fostret opp gode forbrukere som gladelig kjøper varer
som produseres av en stadig mer avansert teknologi. Den nye
teknologien lover enorme profittmuligheter og rike stater og rike
vareprodusenter spytter enorme midler inn i markedsføringen av
nettopp denne nye teknologien. Utvikling og spredning av teknologi er
ingen naturlov, det er en villet politikk innenfor en tydelig og
definerbar ideologi.
Hvor
demokratisk er egentlig et samfunn som styres i henhold til en
ideologi som ingen innenfor det såkalte etablerte sjikt er villig
til å diskutere, men isteden velger å utarbeide dannelsesprosjekter
som i sin tur skal forplante seg i skoleplanene som våre barn og
unge skal oppdras i henhold til? Hvor demokratisk er det egentlig når
professorer nå skal bestemme at vi ikke lenger skal oppfattes som
individer med essens og autonomi,
men som kyborgere – som per definisjon
er en symbiose av dyr, menneske og maskin?
Hvor demokratisk er det når mer
eller mindre tradisjonelle møteplasser til
gagns forlates til fordel for en elektronisk offentlighet? Er det
virkelig en elektronisk offentlighet vi ønsker oss? En type
virkelighet der møter mellom mennesker primært foregår via skype,
zoom eller hva det nå er alle de nye
elektroniske møteplassene kalles?
Selv
i mainstream media har det vært mye snakk om hva slags jobber som
vil finnes når automatiseringen virkelig tar av. Veldig mange
innenfor både politikk, næringsliv,
media og forskning hevder at det er
uvisst, men det som likevel er sikkert er at det vil finnes jobber.
Vi blir minnet om den industrielle
revolusjonen og hvordan mange den gang også var bekymret for jobbene
sine. Men det ordnet seg jo, slik det også vil ordne seg denne gang.
Hvis ikke så har vi et velferdssystem.
Også velferdssystemet drøfter
fremtiden og borgerlønn blir en mulighet. Borgerlønnen
skal finansieres av skattlagte roboter,
hvis det nå mot formodning skulle vise seg at automatiseringen ikke
riktig likevel vil
skape tilstrekkelig med reelle arbeidsplasser. Hva faktisk arbeid, og generell livsverden for den sakens skyld, angår så forsikrer våre
dannelsesfilosofer oss om at
jobber i en elektronisk offentlighet vil
være adskillig bedre enn de jobbene samfunnet så langt har tilbudt
oss da de ikke vil bli heftet ved den
samme fremmedgjøringen som industrisamfunnets mekaniske maskiner
gav. Det blir vanskelig å forstå dette
på annen måte enn at professorene tenker seg at de
mekaniske maskinene medførte fremmedgjorthet fordi de utgjorde en
sperre mellom menneske og materie. Når vi imidlertid blir ett med
maskinene så vil det jo ikke lenger kunne være snakk om noen
fremmedgjørende sperre, men tvert om, om en symbiose. Så
lenge vi er i ett med maskinen og ikke separert fra den, så blir det
bra. Dannelsesfilosofene forklarer:
«Ved
å fokusere på grensesnittet – punktet der menneske og maskin
møtes – bidrar
de interaktive mediene til å fremme den klassiske dannings fremste
mål, som var en fri interaksjon mellom selvet og verden. Eleven
møter verden direkte. Når
forholdet
mellom jeg og verden skrumper inn til et forsvinnende mellomværende
vil
elevene kunne få erfare hypertransformasjon. Hypertransformasjon
er å være online,
leve
på grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse. Denne
dimensjonsløse uroen mener pedagogikkprofessorene vil gi elevene en
følelse av intens tilstedeværelse i verden. Det
hypertransformative bidrar
til en forøkning av selvet, en spissing av selvfølelsen, og til en
sterkere opplevelse
av den andre. Intensiteten
er sterkt poetisk eller skapende, nettopp fordi de er ubestandige og
flyktige. Åndelighet vil få et betydelig kvalitativt løft. Det nye
dannelsesprosjektet, der vi tar et oppgjør med den metafysiske ideen
om at eleven har essens og autonomi og lar dem isteden få oppleve
uroen i det dimensjonsløse vil
føre til, får vi høre, kvalitative styrkinger av vennskap,
kjærlighet, omsorg, samarbeid – bare for å nevne noe.»
Er
det nå vi begynner å nærme oss en oppfyllelse av dogmet som
pedagogikken tok over fra Kristendommen? Er vi nå i ferd med å
oppfylle forventningen om
at subjektet skal
omforme seg til et perfekt ideal? Er
humanitetens guddommelige anlegg nå i ferd med å bli en realitet?
-----------------------
Det
er ikke slik at ideologien til grunn for vårt moderne prosjekt bare
har ført med seg elendighet, selvfølgelig ikke. Men som alle andre
ideologier har den også en mørk side som har potensiale til å få
overtak hvis man ikke er villige til å prate om ideologiens
premisser. Jeg mener altså at vi for lengst har havnet i faresonen,
og
således at muligheten for å utvikle et reelt demokrati (folkestyre) snart ikke lenger vil være gjeldende. Vi må begynne prate nå!
1En
varm takk til Mor og Stig for evig oppmuntring og støtte samtidig
som de selvfølgelig skal fritas for alt ansvar for det som står
skrevet i det følgende. It is all me..
2Det
Store Norske Leksikon
3
I
2008 ble
det en del omskrivinger – dog det hele prinsipielt det samme: Se
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_1#%C2%A71-1
4Dannelsens
Forandringer. Rune Slagstad, Ove Korsgaard, Lars Løvlie. Pax
Forlag, 2011. I forordet står det: 2DANNELSENS FORANDRINGER er
resultat av et årelangt samarbeid mellom danske og norske pedagoger
og idehistorikere. Det har foregått i regi av Fondet for
dansk-norsk samarbeid med en rekke seminarer på Schæffergrden
(København) og Lysebu (Oslo),
med Rune Slagstad som leder og Ove Korsgaard (Danmarks pedagogiske
Universitet) og Lars
Løvlie (Universitetet i Oslo) som medansvarlige. Det hadde en
forløper i det store historieprosjektet om den dansk-norske
fellestiden, DANMARK-NORGE 1318-1814 (4. bind, 1997-1998). dette
nye, langt mindre ambisiøse prosjekt søker å rekonstruere
utdannings- og dannelseshistorien, deler av den, i tiden etter
oppløsningen av den dansk-norske helstat og frem til i dag.»
Det
skrives så uendelig mye om alt mulig rart i dag. Hva skal vi
forholde oss til? Om vi overhode kan og vil snakke om tekster som
har betydning for hvordan vi sammen skal forstå vårt samfunn, vil
jeg mene at nettopp boken Dannelsens Forandringer burde stå helt
sentralt. Om andre skulle ha en annen oppfatning – bring it on.
5Jeg
håper at min tekst kan være med på å skape en åpen dialog om
dette viktige temaet. Jeg har undersøkt bredt og ikke funnet noen
offentlig anmeldelse eller kommentarer til boken i sin helhet.
(Morgenbladet hadde en kommentar på trykk som angikk ett kapittel i
boken og som var opptatt av å presisere at forskjellene mellom
norsk og dansk dannelsesteori ikke er så forskjellig som det bokens
forfatter ville ha det til. En kommentar som ikke en gang begynner å
gå i dybden av hva dannelse faktisk representerer) Jeg forsøker
etter beste evne å skrive på en slik måte at abstrakte begreper
kan bli forstått av flest mulig. Jeg innser imidlertid at også
denne teksten har et høyt abstraksjonsnivå. Det betyr at lesingen
avkrever konsentrasjon og en evne til å tenke abstrakt. Ikke alle
har den evnen, og det er synd da vi lever i et samfunn som i aller
høyeste grad styres i henhold til svært så abstrakte ideer. Rent
konkret kan det bety at mange praktisk tenkende mennesker ikke
forstår de abstrakte ideene vårt samfunn styres i henhold til, og
derfor komme til å være med på en utvikling de kanskje egentlig
ikke ønsker. PS; jeg tror notene i denne teksten, i alle fall en
del av dem, kan være nyttig å få med seg.
6Han
skriver også svært komplisert og langt om subjektfilosofien,
formodentlig for å si noe om hvordan vi fremover bør oppfatte
individet. Jeg har lest teksten om subjektfilosofien fem ganger, to
ganger mer enn resten av teksten, og velger å ikke bruke tid på å
formulere en kommentar til den subjektfilosofiske redegjørelsen som
blir foretatt fordi jeg nok tror at den eneste som faktisk kan
forstå det som står er Løvlie selv, forhåpentligvis
medforfatterne av boken samt kanskje noen av hans vitenskapelig
kolleger som oppholder seg i samme boble og åpenbart mistet grepet
om hva kommunikasjon med mennesker generelt avkrever, med andre ord;
en forskningsformidling på lavmål. Jeg nøyer meg derfor med å
forstå Løvlie dithen, og i tråd med den øvrige teksten, at
subjektet i fremtiden blir mindre viktig i analytiske forstand fordi
det fremover vil være mer fruktbart å fokusere på relasjonen
mellom individ og verden. Er du nysgjerrig på Løvlies
problematisering av subjektfilosofien så er den å finne på siden
360 til 367. Lykke til.
8Da
jeg lyttet til foredraget tenkte jeg at det var da svært hvor
engasjert, emosjonell og rørt han synes å være over det normale
folk tar for gitt; dette at vi som mennesker blir påvirket av det
som omgir oss.
9Innen
vitenskapsteoriens metodelære har man forventet at forskeren enten
inntar et perspektiv som tar utgangspunkt i en såkalt metodologisk
individualisme (et forskerperspektiv som tar utgangspunkt i
individet) eller inntar et et perspektiv som tar utgangspunkt i en
såkalt metodologisk kollektivisme (et forskerperspektiv som tar
utgangspunkt i det kollektive/samfunnet) Metodologisk relasjonisme,
det persepektivet som søker å se på forholdet/relasjonen mellom
ulike størrelser har vært uvanlig, enn si kontroversielt.
10
Det er mye usympatisk i dagens politiske situasjon, men det mest
usympatiske etter min mening er den konflikten nasjonalistene har
havnet i. Joda, de bør nok snarest innse at de store utfordringene
vi står overfor i dag må håndteres på et globalt nivå, men de
er likevel ikke så fullstendig dumme, ignorante og bakstreverske
som mange skal ha det til. Tvert om, vår tids nasjonalister er det
idealet av en borger som våre dannelsesfilosofer har brukt
århundrer på å danne. Man kan selvfølgelig hevde at en person
som så ukritisk lar seg forme ikke er særlig intelligent, men i så
fall kan man åpenbart si nøyaktig det samme til alle dem som mer
eller mindre bevisst sverger til en naturvitenskapelig
teknokapitalistisk utvikling - og det synes faktisk å gjelde hele
vårt etablerte toppsjikt. Den eneste forskjellen på motpartene
her, er at nasjonalistene vil bevare myten mens teknokapitalistene
vil ta myten enda ett skritt videre. Teknokapitalistene er
utålmodige, ting skjer fort i disse dager, og alle som ikke henger
med i dansen blir omtalt som ignorante, dumme, bakstreverske og
onde. Som sagt – sværdeles usympatisk hele greia.
12For
utdypning se:
http://ckfadum.blogspot.com/2013/01/vitenskapen-ikke-moden-enda.html
Denne artikkelen har som mål å vise at den tverrfagligheten som i
dag søkes innen vitenskapen mellom humaniora og naturvitenskapen,
altså å overskride det som tidligere har skilt dem, er høyst
prematur.
13
Når
det for eksempel gjelder dagens
overskridelse av
dikotomien
mann/kvinne
er det ikke snakk om en
endelig
sidestilling
av feminine
kapasiteter som omsorg og empati med maskuline kapasiteter som
rasjonalitet og logikk. Stadig
får mennesker som besitter såkalte maskuline kapasiteter langt
høyre anseelse og lønn i vårt samfunn enn dem som er gode på å
utøve omsorg. Således
blir det klinkende klart at det med dagens overskridelse av
dikotomien mann/kvinne
snarere er
snakk om å viske ut kjønns-begrepene og
å erstatte dem med det kjønnsnøytrale begrepet 'hen'. Det er en
påfallende
prematur
overskridelse i all den tid man er langt fra å ha oppnådd et reelt
likeverd mellom feminine og maskuline kapasiteter – et
likeverd
som faktisk har hatt
bemerkelsesverdig
lite å gjøre med den likestillingspolitikken som har blitt ført
da den i hovedsak har handlet om å anerkjenne at kvinner kan gjøre
den samme jobben som menn, og da altså ikke at feminine kapasiteter
– som både kvinner og menn besitter – skal bli like mye
verdsatt.
Man
må spørre seg; oppnår man likeverd mellom feminine og maskuline
kapasiteter ved å gå over til intetkjønnet?
14
Positivismestriden på 60- og 70 tallet handlet i hovedsak om
hvilken metode humaniorafagene burde anvende. En rekke humaniora
forskere, med bl.a. Skjervheim i spissen, argumenterte for at den
naturvitenskapelige hypotetisk/deduktive metoden ikke var
tilstrekkelig hva angikk forskning på mennesker og samfunn.
Hermeneutikk som metode ble innført, dog i en svært begrenset og
overfladisk grad. Dette er med andre ord stadig et grunnproblem. Her
drøfter jeg vitenskapsteori:
http://ckfadum.blogspot.com/2015/07/tid-for-helhet.html
15En
kort redegjørelse for Transhumanismen:
http://ckfadum.blogspot.com/2020/01/transhumanisme.html
16Homo
Deus av Yuval Noha Harari, side 274.
17Leser
man stortingsmeldinger og planer for fremtidig skole etterlates det
liten tvil om at den naturvitenskapelige metode skal styrkes, både
via fag og struktur. Mest talende for en slik utvikling blir kanskje
å finne i en formulering som er å lese i i
utdanningsdirektoratets utredning: «Matematikk for norsk skole anno
2014 side
9»:
«Selv om vi ofte ikke tenker over det, er vårt verdensbilde basert
på naturvitenskapelige oppdagelser, både når det gjelder klodens
plass i universet og menneskets plass i naturen. I tillegg er vi i
stadig økende grad omgitt av matematisk basert teknologi:
Internett, mobiltelefoner, GPS, nettbank, autopassbrikker, medisinsk
skanningteknologi, osv. En fullverdig forståelse av verden som
omgir oss, innbefatter innsikt i hva matematikk er og hvordan den
brukes til å forme vår hverdag.» Skolefaget
matematikk er det faget som i størst grad disiplinerer vår
tenkning i retning av logisk stringens. Se: «Om
å disiplinere tenkningen» ARR nr. 1 2015 Espen Schaanning
20Personlig
betviler jeg således ikke et sekund på medisin-professorene som
advarer mot covid-19 og følger derfor deres råd til punkt og
prikke. Myndighetenes håndtering av krisen, og ikke minst de
etterspillene vi muligens vil måtte forholde oss til i årevis
fremover, har jeg langt mindre tillit til. Dette da fordi en
politikk basert på en naturvitenskapelig forståelse av mennesket
og samfunn er en svak forståelse av menneske og samfunn.
21For
utdypning av hvordan de ulike bestanddelene henger sammen i et
systematisk ideologisk hele,
se:http://ckfadum.blogspot.com/2014/08/et-konformt-samfunn.html