lørdag 25. april 2020

FRA DANNELSE TIL TEKNODANNELSE




Innledning:1

«Dannelse er formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moralske holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning.»2


«Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikla deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.» Helt siden vi begynte å formulere formålsparagrafer for skole i 1848 har en eller annen variant av nevnte sitat gjort seg gjeldende.3

Vi skal med andre ord, alle sammen, fra tidlig av dannes, eller formes, både faglig, kroppslig og åndelig. Ordet gagnlig blir i det Norske Akademis ordbok slik definert: «Som er til gagn; nyttig». Via den obligatoriske skolen skal altså barn og unge formes til å være både nyttige og selvstendige.

Det mest åpenbare og viktige spørsmålet som melder seg hva begrepet Dannelse angår, blir hva det vil si å være gagnlig eller nyttig i vårt samfunn. Og raskt der på følger spørsmålet seg om forholdet mellom begrepene nyttig og selvstendig. Det siste spørsmålet faller innenfor det som blir omtalt som det pedagogiske paradoks og som lyder som følgende: Hvordan oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt en annens myndighet? Jeg vil gjerne at leseren reflektere over spørsmålet før videre lesing.


Den følgende teksten er en kommentar til boken «Dannelsens Forandringer».4

Boken 'Dannelsens Forvandlinger' (DF) er redigert av tre professorer: Professor i sosiologi Rune Slagstad og av henholdsvis en dansk og en norsk Professor i pedagogikk; Ove Korsvold og Lars Løvlie. Store deler av innholdet i boken DF er for så vidt tydelig formidlet, i alle fall hvis man er dypt og bredt akademisk skolert og besitter den nødvendig tålmodigheten for å ta inn over seg forskernes detaljanalyser. På tross av at boken er en antologi, noe som ofte kan gi et sprikende resultat uten et fast utgangspunkt, er denne boken i alle all så vidt jeg er i stand til å bedømme, samlet og helhetlig – ikke minst takket være et skikkelig og svært velskrevet innledningskapittel. Vi lesere blir gitt et klargjørende bilde av det historiske begrepet Dannelse og hvordan dette har virket helt frem til våre dager, ja sågar virker fremdeles. At det tradisjonelle dannelsesbegrepet står seg fremdeles bekymrer professorene, og det blir således tatt et oppgjør med begrepet i bokens siste kapittel. Ikke oppgjør i forstand brudd, men et oppgjør med sikte på å gi begrepet dannelse ett nytt innhold. Det er klart; samfunnet forandrer seg og derfor må begrepene vi forstår verden og oss selv med, også få nytt innhold.


Å kommentere boken DF er ikke en oppgave alle kan ta på seg. Det krever en god del forkunnskaper om store og tunge fagretninger som historie, filosofi, vitenskapsteori og pedagogikk. Det som kanskje mest av alt kjennetegner vitenskapsfolk som egen gruppe, er nettopp at de besitter en stor mengde kunnskap som gjør dem i stand til å bruke omfattende og tunge ord og vendinger. En slik bruk av komprimerte begreper går imidlertid ofte på bekostning av forskningsformidling generelt (altså utfordringen med å få folk til å forstå hva som sies), og er da også ofte tema når forskningsformidling som sådan drøftes. Et annet dilemma i denne sammenhengen jeg vil mene vi i dag i høyeste grad bør ta inn over oss, er at i dagens såkalte kunnskapssamfunn, dvs et samfunn der kunnskap akkumuleres enormt fort, er at det som så langt har gitt professorene status – nemlig å samle inn kunnskap og trekke konklusjoner, ikke lenger vil kunne utføres av et menneske. I stadig større grad vil man måtte basere seg på maskinene til å gjøre den jobben da maskiner ikke har noen grense for hvor mye info den kan mates med. Dette er høyst problematisk da det faktisk tilsier at vi står i fare for at mennesket som sådan mister oversikten og med det gjør oss avhengig av kunstig intelligens for å løse utfordringer. Man har allerede i lang tid snakket om hva avanserte regnemaskiner har gjort med det økonomiske systemet, og har av mange sågar blitt oppfattet som årsaken til den økonomiske krisen i 2008. Vi bør altså være klar over at dette også fort kan bli et problem innen forskning og politikk generelt. En måte å unngå det på er å sørge for at det ikke blir for stort sprik mellom professorer og vanlige folk hva kunnskap og erkjennelse angår. Professorene er nødt til å bestrebe seg på å gjøre selv de vanskeligste konsepter forståelig for hvermansen, og hvermansen er nødt til å bestrebe seg på å forstå viktige og eksistensielle problemstillinger. Spriket mellom dem som evner å tenke abstrakt og de mer praktisk orienterte tenkerne må reduseres betydelig. Et større samsvar og forståelse mellom ulike typer intelligenser vil utvilsomt også bidra til å betydelig redusere mange av konfliktene som i dag utspiller seg – og med det være kanskje den viktigste faktoren for å styrke demokratiet.

Hva drøfting av begrepet dannelse angår, så består drøftingen i boken DF av lite annet enn nettopp svært kunnskaps- og meningstunge begreper, ord og vendinger. Få andre begreper har et så høyt abstraksjonsnivå som begrepet dannelse. Det er også et svært viktig begrep. Som bokens innledning forteller oss, så er skoleutviklingen i henhold til dannelsesbegrepet selve forutsetningen for at vårt moderne samfunn er som det er og utvikler seg som det gjør. Oversatt betyr dette at innsikt i begrepet dannelse og hvordan konseptet virker innen skole og utdanning, er avgjørende for å forstå vår samfunnsform – demokratiet.

Hvis vi skal leve sammen i et fellesskap, er rammer åpenbart viktig. Vi trenger rammer, og de rammene må være noe vi i et demokrati utarbeider nettopp i et fellesskap. Vi må gjerne stemme på noen kloke hoder som gjør tenkearbeidet for oss. Samtidig må minstekravet til et slikt klokt hode være at det evner å formidle til oss vanlige dødelige hva slags rammer det er snakk om og åpne for en samtale om dem.

På sett og vis kan boken «Dannelsens Forvandlinger» sies å være en bok skrevet av kloke hoder publisert for å formidle til oss vanlige dødelige hva rammene for vår eksistens har vært, og skal være i fremtiden. For det skal forfatterne ha en stor takk! Med publiseringen åpner de for dialog og det skal vi alle være takknemlige for!5


DANNELSE, litt historikk:

Boken «Dannelsens Forvandlinger» er også, som tittelen antyder, en historiebok. Den beveger seg tilbake et par hundre år og vi blir informert om at utgangspunktet for begrepet Dannelse kan dateres til overgangen til den moderne tidsalder. I Norden tidfester man gjerne overgangen til det moderne til sånn ca 1814. Det er da vi her oppe i nord trer inn i opplysningens tidsalder. En dominerende felles oppfatning er at man beveget seg fra en mørketid til lyset. Vi beveger oss et teocentrisk til et antropocentrisk verdensbilde. I denne sammenheng skjedde det dermed en forskyvning i pedagogikkens legitimitet: fra Gud og Bibelen til naturen, fornuften, språket, vitenskapen og folket. Eller kort sagt; fra Gud til vitenskapen.

Vårt samfunn undergikk med andre ord en stor transformasjonsprosess og i opplysningstidens navn ble opplysning og dannelse, Aufklärung og Bildung, to sentrale begreper. Det blir presisert at transformasjoner sjelden medfører at der utvikles helt nye begreper, men derimot at en rekke gamle begreper får ny betydning. Det gjelder f.eks begrepet Bildung (dannelse) som ble utgangspunktet for en hel pedagogisk filosofi. Begrepet har en religiøs bakgrunn i det ordet refererer til den kristne mystikks Imago Dei, dvs Guds bilde.

Dannelse er med andre ord det dansk/norske ordet for det tyske ordet bildung. Bildung refererer til den kristne mystikks Imago Dei, dvs Guds bilde. Fra omkring 1750 begynte ordet bildung å bli brukt i forbindelse med opplysningstidens pedagogiske tanker, og dermed fikk Imago Dei ny betydning i det menneskets bestemmelse nå blir å fullkommengjøre et guddommelig anlegg.

Det kristne dogme ble overført til moderniteten, nå innenfor vitenskapelige rammer. Idealet bestod; hvordan perfeksjonere mennesket? I spørsmålet om hvordan man best kan perfeksjonere menneske havner man uvegerlig i et paradoks, særlig når man samtidig snakker om demokrati. Utfordringen kirkens menn hadde stått overfor handlet om spørsmålet: Hvordan kan mennesket både være Guds bilde (imago dei) og samtidig streve etter å virkeliggjøre det man allerede er ved å oppnå gjenforening (Imitatio Christi). I pedagogikken fikk man et tilsvarende paradoks som reiste spørsmålet: Hvordan oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt en annens myndighet og myndighet samtidig er det enkelte menneskes egen frembringelse?

Det er svært viktig å merke seg omskrivingen av det kristne dogme til et verdslig dogme. Det ble etablert en forventning om at subjektet skulle omforme seg til et perfekt ideal. Innenfor moderniteten fikk det guddommelige anlegg betegnelsen Humanitet. Et slikt ideal har stor betydning for hva slags menneskesyn som etablerer- og utvikler seg. Jeg vil be leseren om å ha denne historikken i bakhodet enn så lenge. Jeg skal komme inn på betydningen av det avslutningsvis.


Utover den felles ideen om at vi stadig har beveget oss fra mørke til lys (troen på fremskrittet) blir vi fint informert om at det i tillegg finnes en rekke andre og mer spesifikke fellestrekk i det vitenskapelige teorigrunnlaget. (s11) Dannelse oppfattes, får vi vite, som allmenndannelse i betydningen dannelse for alle; dannelse er i prinsippet en mulighet og et krav ikke bare for en avgrenset samfunnsgruppe, men for alle; og dermed brøt dannelsesteorien med stand som konstituerende samfunnsprinsipp. Med andre ord: Man tenker seg at standsamfunnet ble oppløst – og at vi dermed beveget oss inn i et demokratisk samfunn med like muligheter – og krav – til alle. (dog også ofte kalt et industrielt klassesamfunn).

Opplysnings- og dannelsesteoretikerne er likeledes enige om en tankefigur som innbefatter tre forhold: Menneskets forhold til seg selv, menneskets forhold til verden og menneskets forhold til samfunnet.

Hva angår menneskets forhold til seg selv gjelder begreper som: selvbestemmelse, frihet, emansipering, autonomi, myndighet, fornuft og selvaktivering. Når det snakkes om menneskets forhold til verden gjelder begreper som: humanitet, menneskeheten, menneskelighet, verden, objektivitet og allmennhet. Og endelig hva angår mennesket i forhold til samfunnet, som da altså ikke er det samme som mennesket i verden, så handler det om det kulturelle, sosiale og politiske fellesskap der begreper som språk, folk, nasjoner og lignende står sentralt.

Det er særlig, får vi vite, når det gjelder det sist nevnte forholdet – menneskets forhold til samfunnet – at dannelsesteoretikerne har vært dypt uenige. Det er særlig om dette forholdet debattene de siste århundrene har handlet om, og som flere av kapitlene i boken handler om. Mer spesifikt har det handlet om fokus på kulturelle, sosiale og politiske fellesskap. Sentrale begreper her er: språk og språktilegnelse, rettstaten, den frie forfatning, nasjoner, stater, kulturer, folk og folkeslag. Dannelesesfilosofene har vektlagt ulike ting og vært dypt uenige, men nå har debattene rast i to hundre år. Kompromissene er vel etablert.

Modernitetens dannelsesfilosofer sin primære oppgave har med andre ord vært å forme oss til gode borgere innenfor nasjonalstatens rammer. Og i dag kan vi altså slå oss selv på brystet og slå fast at dannelsesprosjektets oppgave; å omforme oss alle til nasjonalister som samler seg om nasjonen og språket, har blitt fullført og vi har bestått med glans. Det iherdige arbeidet gjennom noen hundre år i å forme oss til nasjonalister – mennesker som står sammen innenfor nasjonens ramme, regnes imidlertid nå for avleggs. Nå er det tiden inne for å utforme et nytt dannelsesprosjekt.

Sentralt i dette nye prosjektet blir å gi begrepet 'folk' et nytt innhold. Det drøftes hvorvidt man helt skal avskaffe begrepet, men bokens forfattere mener dette er problematisk da: «.. man ikke kan have demokrati, uden at ordet folk indgår, da demos betyder folk.» s.31 Det blir altså klart at det stadig er særlig menneskets forhold til samfunnet som står sentralt - dog ikke lenger som et tema man er uenige om og drøfter, men hvordan man kan finne på noe som kan erstatte det utgåtte konseptet. Nasjonalismen – tankefigurasjonen som forente menneske, folk og samfunn – er avleggs. Dette tilsier at vi nå skal begynne å forstå menneske og samfunn på en ny måte. Det krever at man tenker nytt om gamle fundamentale konsepter slik som: menneske, natur, kultur, selvet, samfunn og maskin.

I forhold til de sentrale tankefigurasjonene som dannelsesfilosofene orienterer seg etter; Menneskets forhold til seg selv, menneskets forhold til verden og menneskets forhold til samfunnet, så vil vi se at det er det første og det siste forholdet som skal undergå sterke revideringer.
Hva angår menneskets forhold til verden, det som handler om begreper som humanitet, menneskeheten, menneskelighet, verden, objektivitet og allmennhet så kommer det, ikke overraskende, lite nytt til under sola.


Oppsummering: Vi før høre at ordet dannelse har Kristen opprinnelse og at streben etter det guddommelige overlever som ideal. Det blir slått fast at overgangen til det moderne samfunn tilsa en overgang til lyset fra mørket, fra et teocentrisk til et antropocentrisk verdensbilde, ikke minst fordi føydalsamfunnet, som var preget av stender (og ikke klasser), ble oppløst. I dette nye samfunnet som var i ferd med å etablere seg ble opplysnings- og dannelsesteoretikerne likeledes enige om en tankefigur som innbefatter tre forhold: Menneskets forhold til seg selv, menneskets forhold til verden og menneskets forhold til samfunnet.

Om disse tre forholdende har det siden løpt debatt, særlig har det vært debatt om menneskets forhold til samfunnet. Store deler av boken DF handler om disse ulike debattene. Debattene har gått hett for seg, men man har vært enige i formålet; å bygge opp nasjonalstaten. Debatten har handlet om hva man bør vektlegge for å få det til på best mulig måte. Modernitetens dannelsesfilosofer sin primære oppgave har med andre ord vært å forme oss til gode borgere innenfor nasjonalstatens rammer. Denne historiske beskrivelsen av hvordan begrepet dannelse så langt har fungert, finner jeg redelig og etterrettelig.

Det iherdige arbeidet gjennom noen hundre år i å forme oss til nasjonalister – mennesker som står sammen innenfor nasjonens ramme, regnes imidlertid nå for avleggs. Nå er tiden inne for å utforme et nytt dannelsesprosjekt. Vi skal bevare begrepet dannelse, men det skal få nytt innhold. Ny vin på gamle flasker, så å si. Vi skal bevege oss fra dannelse til teknodannelse. Som vi skal se innebærer dette at man må tenke nytt om gamle og fundamentale konsepter slik som: menneske, natur, kultur, selvet, folk, samfunn og maskin. Denne bevegelsen finner jeg viktig å problematisere. Resten av teksten handler først om en redegjørelse for hvordan Professor i pedagogikk Lars Løvlie redegjør for det historiske begrepet dannelse, som i stor grad samsvarer med det vi kan lese i bokens foregående kapitler. Videre vil jeg vise hva professoren mener at det nye begrepet «dannelse» bør handle om. Til sist følger mine drøftinger og avsluttende spørsmål.


PARADOKSER OG MOTSETNINGER

I modernitetens første fase (1814 – 2000) var det nasjonsbyggingen som stod i fokus. Nasjonalstatene ble bygget sterke ved å vektlegge en sterk kultivering av menneske. Dette gikk på bekostning av menneske som natur. Det hadde seg også slik, får vi høre, at konseptet maskin ble nedvurdert i forhold til konseptet (det kulturelle) menneske. Dermed blir det klart at dannelsesfilosofene velger å problematisere to dikotomier; Kultur versus natur og menneske versus maskin. Dikotomien kultur versus natur er høyst gjenkjennbar og har hele tiden stått svært sentralt innenfor all humanistisk forskning. Dikotomien menneske versus maskin derimot har vært mindre anvendt, men det er svært interessant, og vel verdt å merke seg, at den nå blir skjøvet helt frem i tet. Det som også er høyst bemerkelsesverdig er at det blir slått fast at oppfatningen av begrepene natur og maskin begge har blitt oppfattet som noe tilnærmet umenneskelig. Jeg utdyper:

Vi leser at det på 1800-tallet var vanlig å: «.. knytte danning til humanisme og til det kultiverte menneske formet av den klassiske litteraturen, de nasjonale tradisjonene og morsmålet. Forkjemperne for denne type danning – de såkalte nyhumanistene – fylket seg på 1800-tallet, og i det århundre førte deler av den borgerlige danningseliten an i striden mot realisme, naturvitenskap og teknologi. For dem var naturvitenskapene uten ånd og maskinen uten menneskelighet.» side 348.

Mer spesifikt står det skrevet at problemet med nyhumanistene var at de med sin kritiske holdning underslo teknologiens betydning. Fremst i rekken av teknologi-kritikere plasseres den berømte dikteren Friedrich Schiller (1759-1805). Han skrev blant annet at: «Ikke bare truer maskinen mennesket, kunsten og moralen frontalt. Nei, maskinen trenger inn i det menneskelige og gjør mennesket fremmed for sin sanne estetiske natur.» side 351. Det blir også pekt på at det: «.. er ikke langt fra denne beskrivelsen og til det monstrøse som selve demonstrasjonen av det umenneskelige. I dette ekstrembildet blir Mary Shelleys (en annen berømt dikter) 'Frankenstein' (1818) plassert. Frankenstein var forskeren som blåste liv i dødt stoff og av det skapte et menneske som vendte seg i raseri mot sin skaper. Teknologien ranet til seg en guderett ved å gå til Skaperen i næringen.» Det blir konkludert med at: «Denne myten eksister fortsatt, og hefter nok også ved den nye teknologien.» s 351

For det andre var det et stort problem at natur ble utelukket fra forståelsen av mennesket. Den store, og kanskje mest betydningsfulle verdensfilosofen noensinne, Immanuel Kant, var den fremste talsmannen for menneskesynet som tilsa at mennesket er kultur. Innenfor pedagogikken tilsier dette synet at mennesket er skilt fra naturen på grunn av sin intelligens og fornuft; ’Ved å dyrke frem menneskets fornuft kunne også menneske bli fri. Tanken var, og er stadig hos mange, at dette essensielt menneskelige må dyrkes frem. Det naturlige menneskelige er dyrisk. Menneskenaturen må med andre ord kultiveres for å få frem det essensielt menneskelige. Det presiseres at dette er som kjent er Kants tunge bidrag til demokratiets utvikling. En utvikling som hviler på ideen om at det er kultiverte mennesker som med logisk og fornuftig samtale skal utvikle samfunnet videre. Men det er ett problem med Kants filosofi, og det var altså at han utelukket naturen, med det resultat at menneskets første natur hører til det dyriske og den andre til det menneskelige. Derfra, blir det påpekt, ble ikke veien lang til å se natur og det naturlige ikke bare som ukultur, men også som det umenneskelige.

I henhold til dannelsesfilosofene er det nå om å gjøre å få tatt et oppgjør med nevnte motsetninger, og under over alle undere; de kan i dag fortelle oss at vi kan overskride de lite hensiktsmessige motsetningene uten noe om og men. Dette fordi, blir vi fortalt, biovitenskapen og teleteknologien nylig har bevist for oss at motstand mot både naturalismen og mot maskiner er uholdbare standpunkt.

 Bioteknologien har via det menneskelige genom-prosjektet som ble avsluttet vinteren 2000, satt «... genet som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det (dermed) umulig å snakke om mennesket natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets.»s. 352

Motstanden mot maskinen mistet på tilsvarende dramatisk vis sitt grunnlag med PC-en: «Datamaskinen skaper en elektronisk offentlighet. Den elektroniske offentligheten adlyder ikke en historisk fornuft a la Hegel, der motsetningene oppheves i enighet og institusjonell harmoni. Kants transcendale og Hegels historiske fornuft forener ikke lenger, fordi fornuften ikke lenger er en. Det finnes heller ingen allmenn humanistisk ånd eller åndelighet å ty til. John Dewey (1859-1952) introduserte et annet navn for det tyske Geist eller ånd, nemlig intelligens. (...) Dewey snakket om intelligente mennesker, men også om intelligente dyr og maskiner. Deweys navneskifte tok sikte på å oppløse metafysiske ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og autonomi.» s 352

Kort sagt: Det menneskelige genomprosjektet viste at menneske og dyr har felles gener. PC-en deler intelligens med mennesket og er med det integrert i folks liv på en helt annen måte enn de gamle produksjonsmaskinene var. «Bioteknologien og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.» side 349.

Så vidt jeg kan forstå er Løvlie i sitt virke særlig opptatt av det relasjonelle. Han er ikke opptatt av teoretiske motsetninger som i det praktiske medfører posisjonering. Han mener at alle posisjoneringer er like viktige, være seg natur kultur, individ, samfunn, menneske, maskin, subjekt, objekt osv., men enda viktigere er det som skjer mellom posisjoneringene – enda viktigere er grensesnittet der motsetninger møtes. Takket være bio- og teleteknologi vil endelig disse motsetningene mellom for eksempel natur versus kultur og menneske versus maskin snart være avleggs. Og, kan vi lese: « begrepet Kyborg blir metaforen for det – i beste forstand – symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og maskin.» s 352 Navnet er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk og organisme, og forener på den måten teknologi og biologi i beskrivelsen av mennesket.


TEKNOKULTURELL DANNING

Professor i pedagogikk Lars Løvlie fremmer i boken en tese om at danning i dag best kan beskrives som: «.. et grensesnitt, det som på engelsk så treffende heter interface. Grensesnittet er, som ordet sier, grense. Det dreier seg ikke først og fremst om selvet (natur) eller kulturen, men om snittet der de møtes. Grensesnittet er som ordet antyder, ikke «noe» i seg selv. Det er snarer veksling og overgang, og lar seg bare analysere som bevegelse, som en permanent uro og transformasjon. Grensesnittet er en postmoderne versjon av det klassiske begrepet om danning som transformasjon av selvet og kulturen.» s 346 Problematisk? Jeg skal forsøke å utdype:

Professor Løvlie skriver langt og temmelig komplisert om hva et grensesnitt er6, og han formelig dirrer av engasjement når han snakker om det i et foredrag holdt i regi av ARR.7 Han føler åpenbart selv at han sitter inne med en innsikt han finner svært viktig å få formidlet.8 Det som er sikkert er at han ikke på langt nær nøyer seg med betegnelsen «relasjonell»; dette å se to eller flere ulike størrelser i forhold til hverandre og hvordan de gjensidig påvirker hverandre – et standpunkt som i seg selv er, eller var det i alle fall inntil ganske nylig, temmelig kontroversielt i et samfunn der, både i akademisk og politisk forstand, motsetninger og posisjonering har vært normen.9 Skal man ta professorer på alvor, og det bør man jo, så blir det særdeles interessant å forsøke å forstå hva som legges i begrepet grensesnitt.

For å forklare nærmere hva et grensesnitt er vises det til en hvit flekk på en sort tavle, begge kan lokaliseres: «Men forskjellen mellom dem kan ikke lokaliseres verken til flekken eller tavlen. Forskjellen 'er kvalitativ og ikke kvantitativ'. Tanken om den dimensjonsløse forskjellen radikaliserer Deweys tanke om handling til det punkt der kommunikasjon, ifølge Bateson, består 'av forskjeller som gjør en forskjell'. Dagens teknokultur forsterker på overraskende vis dette standpunktet, ved at det som er mellom meg og verden får større betydning. (...) Men standpunktet reiser også et stort spørsmål: Hvordan kan vi snakke om danning når forholdet mellom jeg og verden skrumper inn til et forsvinnende mellomværende? Svaret lar seg formulere slik: Dersom vi forholder oss til den klassiske danningens sentrale dynamikk, som er overgang og transformasjon, så har dagens teknokultur ført oss fra transformasjon til det om kan kalles hyper-transformasjon. (...) Hypertransformasjon er, slik våre dannelsesprofessorer forstår det, å være online, å leve på grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse.» s 354

For Løvlie er det nettopp hypertransformasjonen som vil være det forløsende, og som for oss i dag skal tilsi videre fremskritt. Den klassiske danningens overlevering av kunnskap var en treg prosess, ofte forstyrret av et mellomledd mellom selvet og verden. Med hypertransformasjonen er det selve møtepunktet mellom selvet og verden som blir viktig; hvordan formes jeg av verden og hvordan er jeget med på å forme verden. Mellomleddet – samfunnet, og alt som inngår i et samfunn – mellom menneske og verden skrumper inn til øyeblikksmøter. Vi begynner her å se klare konturer av hva dannelsesfilosofene mener når de snakker om å gi begrepet 'folk' nytt innhold. Tidligere var det særlig forholdet mellom selvet og samfunnet som stod i fokus, og konseptene folk og nasjon ble etablert. Her ser vi at dette forholdet blir avleggs. Konseptet 'samfunn' tas ut av lignelsen og vi står tilbake med menneskets forhold til verden der det mellomværende – samfunn og samfunnsstruktur – forsvinner. Samfunnets lenker er i ferd med å rives i stykker, vi har aldri vært nærmere frihet. Det er snakk om en type hypertransformasjon som tilsier å leve på grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse.

Oppsummering: Den tradisjonelle dannelsesteorien la for stor vekt på kultur (at barnet må formes) og for lite vekt på natur. Den stemplet også teknologi som menneskefiendtlig. I dag har imidlertid forskning innen bio- og teleteknologi gitt oss bevis for at motstand mot både naturalismen og mot maskiner er uholdbare standpunkt. Det menneskelige genomprosjektet viste at menneske og dyr har felles gener og PC-en deler intelligens med mennesket og er med det integrert i folks liv på en helt annen måte enn de gamle produksjonsmaskinene var. Bioteknologien og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.

Dette gir oss grunnlag for å formulere et nytt dannelsesprosjekt. Vi skal bevege oss fra «Dannelse» til «Teknodannelse». Dette innebærer at vi må lære oss å forstå begreper som menneske, natur, kultur, selvet, folk, samfunn og maskin på en ny måte. Hva begrepet natur i lys av konseptet menneske angår, så blir det presisert at vi nå kan ikke lenger fornekte barnets natur fordi det nå er påvist at vi mennesker deler gener med sjimpanser. VI må spørre; hva skjer med vår konseptuelle oppfatning av mennesket når det nå er påvist at vi deler gener med sjimpansen? Det som skjer er at gamle metafysiske ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og autonomi, kan oppløses. Vi kan imidlertid tenke oss at dette ikke bare skjer fordi vi deler gener med dyr, men også fordi teleteknologien i dag har skapt en ny type offentlighet, en ny type samfunn, beskrevet som en 'elektronisk offentlighet'. Denne nye elektroniske offentligheten tilsier at vi nå skal bevege oss fra transformasjon av kunnskap og innformasjon til hypertransformasjon av kunnskap og informasjon. Hypertransformasjon er å være online, leve på grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse.

Dette kulminerer ned i det begrepet som skal erstatte de gamle begrepene individ, samfunn og folk. Vi får begrepet Kyborg. Vi leser at begrepet Kyborg blir metaforen for det – i beste forstand – symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og maskin og som skal leve i direkte samhandling med verden. Navnet kyborg er satt sammen av forstavelsene i kybernetikk og organisme, og forener på den måten teknologi og biologi i beskrivelsen av mennesket.


ETT SKRITT NÆRMERE PERFEKSJON

Det hypertransforme livet som skal leves online handler om å leve på grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse. Denne uroen er, kan vi videre lese: «...det motsatte av det gamle industrisamfunnets fremmedgjøring». Fremmedgjøring betydde at personen tapte seg selv ved å blir tvunget til et anestetisk, interesseløst og rutinemessig forhold til tingene. Det hypertransformative bidrar tvert om til en forøkning av selvet, en spissing av selvfølelsen, og til en sterkere opplevelse av den andre. Det åpner i stedet for en bekreftelse av det kvalitativt «åndelige» forhold til verden, det kommunikative forholdet til den andre åpner seg. Den yngre generasjon opptrer intenst sammen på Internett, og de opptrer like intenst sammen i blandingssituasjoner der mobilen deltar i den løpende samtalen mellom folk som er fysisk sammen. Hypertransformasjonen viser seg i intensiteten i disse dialogene, som er sterkt «poetiske» eller skapende, nettopp fordi de er ubestandige og flyktige. Det er likevel ikke snakk om å miste seg selv i denne samtalen; det er snarere et spørsmål om hele tiden å gjenvinne seg selv i forholdet til den andre. De unge er kyborger. De lever i grensesnittet og i det formes de til personer samtidig som de former verden.»

Internet åpner «(...) for en bekreftelse av det kvalitativt «åndelige» forhold til verden, det kommunikative forholdet til den andre åpner seg.» Vi har lagt det tradisjonelle skillet mellom naturalisme og humanisme bak oss. Ved å skape nye grensesnitt, bidrar de interaktive mediene til å fremme den klassiske dannings fremste mål, som var en fri interaksjon mellom selvet og verden. I kyborgens perspektiv kan ikke danning reduseres til en analyse av selvet på den ene siden og lærerstoffet på den andre. Metaforen introduserer et perspektiv som stiller seg kritisk til en slik analytisk, instrumentalistisk og objektiviserende pedagogikk» side 355 Danningens dynamikk vil nå være å finne i grensesnittene, som igjen kan: «..felles inn i utvidede kvalitative beskrivelser av vennskapet, kjærlighetsforholdet, omsorgsforholdet, samarbeidsforholdet, bare for å nevne noen.» s 355.


KAMPEN MOT INSTRUMENTALISMEN

Jeg vil tro at de fleste som har engasjert seg en smule i samfunn og politikk har et nogenlunde reflektert forhold til begrepet instrumentalisme. Igjen et omfattende begrep som normalt refererer til materialitet, nytte og stringent logisk og skjematisk tenkning. Instrumentalismekritikere etterlyser med andre ord ånd og en vitenskapelig metode som tilbyr noe mer enn den positivistiske hypotetisk/deduktive metoden. Hans Skjervheim var en viktig instrumentalismekritiker (også ofte kalt positivismekritiker) i Norge på 60-og 70-tallet. For oss som har satt pris på Hans Skjervheim og hans bidrag innen filosofi og vitenskap, får en kald blest i ansiktet:

I bokens kan vi lese at: «Den nye teknologien er ikke mekanisk, men elektronisk. Dermed bør instrumentalismekritikken selv omformuleres. (...) Den nye teknologien truer ikke den politiske danningen, men er tvert om del av det postmoderne danningsprosjektet. Den tillater nemlig det som den tradisjonelle maskinteknologien nektet, nemlig offentlig meningsbrytning og kritikk. (...) Intstrumentalismekritikken, slik Hans Skjervheim presenterte den, gir derfor et dårlig verktøy for å forstå makt og manipulasjon i den elektroniske verden.» s. 356

Skjervheims tanker hadde store svakheter. Så store svakheter, kan vi lese, at de førte til at en dobbel fordom kunne feste seg ved vårt samfunn. Fordommene går ut på at mange i dag går rundt og innbiller seg at «.. teknologien truer det menneskelige og at retorikken bare er overtalelse og manipulasjon. Dette scenariet kom til å danne en blindsone mot Internettalderens muligheter. Teknologikritikken ble ikke bare stående vindskjevt i forhold til den postmoderne teknokulturen. Den ble også stående taus og tafatt overfor den faktiske bruken av makt og manipulasjon i tiåret som er lagt bak oss, og som slo igjennom i forbindelse med skolereformene på 90-tallet.» s. 357



DRØFTING

Som jeg nevnte innledningsvis: Få andre begreper har et så høyt abstraksjonsnivå som begrepet dannelse. Det er også et svært sentralt begrep å forstå hvis man ønsker å forstå hvordan vi mennesker blir oppdratt til å bli såkalte samfunnsgagnlige. Det handler kort og godt om spørsmålet: Hva er det vi oppdras til gjennom skole og utdanning? Ved å forstå innholdet i begrepet dannelse vil vi kunne komme mye nærmere en forståelse for hva som ligger i bunnen av formuleringen «Demokratisk Borger» slik ideologien vi lever innenfor bruker begrepet.

Jeg vil tro at langt de fleste selv mener at de sitter inne med en rimelig god innsikt i hva som menes med nasjonalisme. At skolens fremste formål var å gjøre oss alle til gode samfunnsborgere innenfor nasjonalstatens rammer, tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Det som uteblir i en slik allment godtatt historie er hva en nasjonalstat faktisk handler om. Tenker man seg om er ordet nasjonalstat temmelig intetsigende i seg selv. Joda, det skaper en felleskapsfølelse fordi man har nasjonale grenser og språk som ramme, omtrent som mennesker i en familie føler fellesskap mye fordi man bor i samme hus, snakker sammen og spiser samme mat, og med det ofte klarer å legge grunnen for tillit. Selv om fellesskap og tillit er svært viktig, så skaper ikke det i seg selv et velutviklet velferdssamfunn og økonomisk og teknologisk vekst.10 For å få til økonomisk og teknologisk vekst med tilhørende velferdsstat, krever spesiell kunnskap og spesielle strategier.11

Dette absolutt helt grunnleggende aspektet ved vårt samfunn blir i boken DF fullstendig oversett, det blir sågar sterkt undergravet ved at man en rekke steder i boken kan lese at teknologi er en kraft som har blitt oversett i dannelseshistorien. Det blir i alle fall i mine øyne fullstendig absurd å måtte lese at teknologiaspektet (forholdet mellom menneske og maskin) har vært en mangelvare i vårt foregående dannelsesprosjekt i all den tid skolen i bunn og grunn har handlet om fint lite annet enn nettopp å gjøre oss til samfunnsgagnlige innenfor et industrisamfunn. Dessuten; hvordan ellers kunne forklare at vi i dag står overfor en eksponentiell teknologisk vekst? En slik utvikling har vi selvsagt alle bidratt til ved å bli gode og rasjonelt tenkende nasjonalister. Hva skjer når vi ikke lenger skal være rasjonelt tenkende nasjonalister, men kyborger innenfor en elektronisk offentlighet?

Å redegjøre for begreper som samfunnspakt og industrisamfunn interesserer med andre ord ikke våre dannelsesfilosofer overhode. De er isteden opptatt av hvordan det nye dannelsesprosjektet skal se ut, nå når det gamle industrisamfunnet – og alt det handlet om – ikke lenger skal gjøre seg gjeldende. For våre dannelsesfilosofer – de som skal legge grunnen for oppdragelse av våre barn – har oppgaven alltid vært, og er stadig, å pønske ut hvordan man best kan oppdra samfunnets borgere slik at de tilpasses samfunnspakten. Samfunnspakten som sådan tar man seg ikke bryet med diskutere, den ligger der som et høyst uproblematisert premiss.

Og hva er så det vitenskapelige teoretisk/filosofiske grunnlaget til det nye dannelsesprosjektet vi skal oppdras innenfor?

Først: La det være klart, vi snakker om ny vin på gamle flasker. Det handler altså ikke om et paradigmeskifte, men om en videreutvikling av det moderne. Vi skal bevege oss fra det moderne til det post-moderne. Det betyr kort og godt at premissene for samfunnsutvikling står seg i aller høyeste grad; nemlig teknologisk og kapitalistisk vekst. I dag er imidlertid den teknologiske utviklingen inne i en såkalt eksponentiell vekst, en vekst som i tillegg innebærer en kvalitativ endring i teknologiens funksjon og som etter alle solemerker vil endre vårt livsgrunnlag fundamentalt. Kort og godt forlater vi mekanisk teknologi og begynner i stadig større grad å ta i bruk elektronisk teknologi – noe som blant annet vil tilsi at de nye (tele- bio- nano- og gen) teknologiene ikke lenger bare er noe som er utenfor oss selv, men som i stadig større grad vil gjøre inntrengen i våre biologiske organer

Tilpasning til teknologi har blitt, og blir stadig, oppfattet som viktigere enn alt annet. Dette premisset ligger fast og er ikke et tema oppe til diskusjon noe sted. Å arbeide med begrepet dannelse handler om hvordan best formulere skoleplaner slik at menneskene kan bli mest mulig samfunnsgagnlige, les nyttige, i lys av den teknologiske utviklingen. Men nå som da, ikke bare nyttige, menneskene bør også være selvstendige. Hva som menes med selvstendig blir, som jeg vil vise, like vanskelig å få øye på innenfor det nye dannelsesprosjektet som det var innenfor det gamle.

Innenfor det tradisjonelle nasjonalistiske industrisamfunnet var det mest hensiktsmessig å vektlegge kultur – å fostre frem det fornuftige mennesket, og da på bekostning av menneske som natur. Også konseptet maskin ble nedvurdert, hevdes det. Innenfor vår nye elektroniske offentlighet synes dannelsesfilosofene at det uansett blir viktig å skape en symbiose mellom dyr, menneske og maskin.

En slik bevegelse blir beskrevet som en overskridelse av gamle motsetninger. Det menneskelige genomprosjektet viste at menneske og dyr har felles gener. PC-en deler intelligens med mennesket og er med det integrert i folks liv på en helt annen måte enn de gamle produksjonsmaskinene var. «Bioteknologien og teleteknologien bringer sammen det som historisk har vært skilt.

I utgangspunktet har jeg stor sympati med å overskride den tradisjonelle motsetningpregede tenkningen. Posisjonering, med påfølgende maktkamp om å få rett, har rådet grunnen i så vel politikken som i forskningen og har alt for lenge hindret oss i å se det større bildet. Innenfor vitenskapens tradisjonelle metodologiske lære tilsier dette en posisjon som beveger seg bort fra den metodologiske individualisme og den metodologiske kollektivisme og isteden begynner å forholde seg mer aktivt til den mindre anerkjente, og derfor adskillig mindre anvendte, metodologisk relasjonisme. (se note 9)

Det jeg imidlertid ofte også har lagt merke til, er at når det i dag snakkes om å overskride motsetninger, så handler det ikke om dette å se to eller flere ulike størrelser i forhold til hverandre og hvordan de gjensidig påvirker hverandre. Det handler ikke om (endelig) å ta i bruk metodologisk relasjonisme, et perspektiv som vil hjelpe oss til bedre forstå hvordan ulike forhold påvirker hverandre – en innsikt jeg, og flere med meg, vil mene er en sår mangelvare i vårt samfunn. 12

Nei, det handler om en type overskridelse som regelrett forlater gamle konsepter, slik som for eksempel samfunn,menneske, natur, kultur, selvet, folk, samfunn og maskin. Forskerne legger nå opp til at vi skal forlate disse, og andre, gamle konsepter og motsetninger som om vi nå har forstått ikke bare hva konseptene i sin essens er, men også hvordan de ulike konseptene virker på hverandre.13 Dette får ofte absurde utslag (se note 13), ikke minst når konseptet natur og kultur behandles i boken.


Natur/kultur

Hva menes med 'menneskets natur'? En hver dedikert lærer som er sammen med mange forskjellige barn og unge hver dag, vil kjenne svaret svulme i hjertet. Å sette ord på svaret som bare hjertet kjenner til, synes både overflødig og unødvendig. Det har noe å gjøre med den voksnes evne til å se barnet, og derfor også kjenne igjen barnets essens og uten vitenskapens tester godt vite hva som gjør hvert barn unikt.

Når professorene i pedagogikk skal svare på hva som menes med menneskets natur sier de: «Genet som fellesnevner for dyr og menneske og gjør det umulig å snakke om mennesket natur som noe kategorialt forskjellig fra dyrets.»

Motsetningen som blir brukt i boken, den mellom natur versus kultur, er en tung vitenskapelig dikotomi og har flere avgreninger. Først må nevnes en svært nærliggende; den mellom arv versus miljø (født sånn eller blitt sånn). I tillegg blir det viktig å ta i betraktning forholdet mellom naturvitenskaper og samfunnsvitenskaper (humaniora). Hva angår forholdet mellom naturvitenskap og humaniora handler det ikke bare om tema (naturvitenskapen = maskiner, medisiner og dyr.... og humaniora = mennesker og samfunn), men også om vitenskapelig metode som henstiller blikket mot et kvalitativt skille i metoden man bruker i humaniora og i naturvitenskapen.14 Forskning på dyr har selvfølgelig kommet, for alle oss dyreelskere, i en bemerkelsesverdig mellomposisjon og utløst mye fortvilelse over at dyr uten videre har kunnet blitt behandlet som rene nyttegjenstander. (ref. Industrisamfunnets dyrehold og forskning på dyr)

Med inngående innsikt i denne særdeles komplekse bakgrunnen motsetningsforholdet mellom natur og kultur har, blir det svært bemerkelsesverdig at dannelsesfilosofene velger å fokusere på at det nå er påvist at mennesker har en god del felles gener med sjimpansen. Om mulig enda mere bemerkelsesverdig blir det når menneskets natur – noe langt de fleste av oss intuitivt oppfatter som «selvet», altså barnets essens og autonomi; iboende talenter, egenskaper og kvaliteter, av våre pedagogikkprofessorer i hovedsak oppfattes som en metafysisk myte.

Mitt eget skriveprosjekt de siste tyve årene har vært et forsøk på å skape oppmerksomhet omkring de rammene som blir lagt på våre liv, og da med særlig vekt på vitenskapens og utdanningens kultiveringsprosjekt – altså et dannelsesprosjekt som nettopp har satt samfunnets industrielle behov foran menneskets behov. Ikke en gang i mine villeste fantasier har det imidlertid slått meg at det er ved å sammenligne mennesker med dyr, at vi kan få tatt et slags oppgjør med gammelt tankegods. Men det er altså skrittet våre professorer velger å ta i fremskrittets navn: I et oppgjør med den tunge arven fra Kant; kultiveringen av mennesket, foreslår de at vi, mennesket, nå skal sammenlignes med dyr. Det er en svært underlig måte å forholde seg til dikotomien natur versus kultur på, og den lar seg knapt forstå. Jeg vet ikke om jeg ville klart å oppdrive noen som helst type forståelig mening ut av en slik påstand fra professorhold i det hele tatt hvis ikke det hadde vært fordi jeg har, intet mindre enn, viet mitt liv til å følge nøye med på alt som rører seg av ideologiske ytringer i vårt samfunn.

Jeg har blant annet fulgt nøye med på den transhumanistiske ideologiens tankegods, en filosofisk disiplin som vinner stadig større innpass i akademia. Det er en ting med tankegodset der i gården som kontinuerlig har forundret meg, og det er den store kjærligheten de proklamerer at de har til dyr. En slik kjærlighet har i mine ører fortont seg som svært hul og falsk i all den tid de samtidig stadig proklamerer at man bør ta i bruk teknologi for å gjøre betydelige endringer i menneskets natur.15

Etter å ha lest boken Dannelsens Forandringer, faller imidlertid et par nye brikker på plass. Transhumanismen opererer ikke i et vakuum, men har sine fangarmer inn i de fleste vitenskapelige disipliner, også pedagogikken. Hvis man spør: Hvorfor ønsker dannelsesfilosofene å sammenligne mennesket med dyr? Så blir det svært så nærliggende å se det i sammenheng med fremelskingen av intelligente maskiner – intelligente maskiner som man mener deler menneskets intelligens, men som har det i seg å heve intelligensnivået til himmelske høyder. Dette fordi maskinene kan ta til seg enormt mye større mengder med data og prosessere adskillig raskere enn det en enkel menneskehjerne klarer. Ved å sidestille mennesker med dyr, som primært er drevet av instinkt, åpnes altså rommet og aksepten for utfoldelse av en svært så avansert intelligens – en intelligens sågar forstått som bevissthet. Det nye mennesket – kyborgen – vil således i sin essens handle om det dyriske instinkt og maskinenes intelligens. Det avanserte konseptet følelser faller helt ut av lignelsen.

Bevissthet


Problemet med dannelsesfilosofenes forståelse av hva bevissthet er, er at de foregriper å si noe bastant om hva det er uten at de, eller noen andre for den sakens skyld, vet hva bevissthet i sin essens faktisk er. At veldig mange vitenskapsprofessorer mener at høy intelligens er det samme som velutviklet bevissthet, er ikke noe nytt. Den fremste egenskapen et menneske må ha for å bli professor er å ha en høy logisk intelligens. Dette er en egenskap mange vitenskapsprofessorer til dels blir født med som et talent og dels har vært villig til å ofre ganske mye for å videreutvikle. Mange har for eksempel vært svært skoleflittige. For sin skoleflinkhet har de fått mye ros, ikke minst i form av høy måloppnåelse, høye karakterer, hva skolearbeid angår. «Du er flink!» har lærerne deres fortalt dem i alle år. Klart de da selv tror at de er flinkere enn alle andre, men viktigere; de tror også at den algoritme-tenkningen de mestrer er selve uttrykket for det å være bevisst – de er jo tross alt de smarteste og flinkeste menneskene i samfunnet. Men de foretar samtidig en bemerkelsesverdig kortslutning i det vitenskapen selv kommer til kort når det gjelder spørsmålet om hva bevissthet faktisk er. Om noe så er vitenskapen faktisk veldig klar på at bevissthet handler om noe helt annet enn logisk tenkning. Definisjonen av bevissthet går som regel i retning av noe sånt som: «Bevissthet er våre subjektive opplevelser av følelser.» Jeg skal utdype:

Vi vet at vi har følelser; Vi vet at dopaminet øker når vi er forelsket og at adrenalinet øker når vi er redde. Man kan vise til elektriske aktiviteter i hjernen og lokalisere stedet der følelsene kommer til uttrykk. Det forskerne imidlertid enda har til gode å forklare er hvorfor følelsene kommer til uttrykk som eksplisitte subjektive opplevelser. Ja vi blir redde hvis en løve angriper oss fordi vi forstår at vi er i fare, og forskerne setter opp lange og varierte årsaksforløp = algoritmer. Men hvorfor må vi nettopp erfare frykt? Kunne vi ikke bare på rasjonelt vis konstatere og handle? Hvorfor må vi absolutt erfare en kjip fryktfølelse også?

Det vi altså vet nær sagt ingenting om er hvordan massen av biokjemiske reaksjoner og elektriske strømmer i hjernen skaper den subjektive opplevelsen av for eksempel smerte, sinne eller kjærlighet. Hvordan blir følelses-algoritmene til konkrete subjektive opplevelser? Det vet vi ikke, og det er dette blanke hullet i vår kunnskap som er bevissthet. Hva er poenget med alle disse følelsene? Hvorfor spiller de så stor rolle i våre liv? Har vi bruk for dem? Dette er spørsmål vi alle kommer til kort i forhold til. Det er en kjensgjerning vi bør være ytterst ydmyke i forhold til.

Vi aner altså ganske enkelt ikke hvorfor følelser manifesterer seg i subjektive opplevelser og man aner ikke betydningen av det. Og siden vi ikke aner betydningen, det har ikke forskningen funnet ut av, så er disse utrykkene i seg selv kanskje ikke viktige? Mange synes i dag å mene at subjektive følelsesuttrykk – altså bevisstheten – ikke er nevneverdig interessant og viktig. Dermed har det seg at forskningssamfunnet er i ferd med å sende hele begrepet på søppel haugen der begreper som sjel, Gud og eter allerede ligger. Bevissthet blir isteden erstattet men den akk så begrensede logiske intelligensen. Følelser blir plassert i algoritme-båsen. 

Veien frem til å sende begreper som sinn og bevissthet på søppelhaugen har ligget staket ut helt siden vitenskapen formelt etablerte seg for ca 300 år siden. Vitenskapen har lenge vært ekspert på å benekte begrepenes relevans, blant annet ved å rynke misbilligende på nesa når ordet «jeg» blir brukt i vitenskapelige drøftinger. Vitenskapelig arbeide har, må vite, ingenting med forskerens subjektive følelser og meninger å gjøre. Forskeren er objektiv, nøytral og fullstendig i stand til å foreta nettopp nøytrale og objektive analyser. Til en viss grad er det sant. Vitenskapen har gitt oss fantastisk mange objektive sannheter. Men når det kommer til hvordan alle disse objektive faktaene henger sammen i et større hele, hvilket ’hele’ alle faktaene skal forståes innenfor – ja, da har de svært lite å komme med. Forskerne er, som alle oss andre, fanget i tradisjonelle virkelighetsforståelser, kanskje mer.

Det vitenskapen, og i den forlengelse skole- og utdanningssystemet med andre ord lenge har bedrevet, er å skape et stadig dypere skille mellom intelligens og bevissthet. Som Yuval Noah Hararis sier det: «Når intelligens blir holdt adskilt fra bevissthet kan dette medføre at menneskene vil stå i fare for å miste sin verdi.»16 Det er altså ikke slik at intelligente roboter er den største trusselen, men at vi mennesker bøyer av for den kraftige maskinelle logiske intelligensen og således at menneskets iboende bevissthet helt mister sin betydning. Hvis dette skjer vil vi bli slaver av algoritmene. Det er ut fra det perspektivet at vi bør forstå det faktum at det er mange i dag som samler inn kunnskap om oss, og selv deler vi villig hver gang vi slår på mobilen eller datamaskinen. Dette har pågått en stund, og kan nå bety at vi i løpet av kort tid vil bli nødt til å håndtere horder av roboter som vet bedre enn vår egen mor hvordan de skal trykke på de emosjonelle knappene våre og bruke denne uhyggelige evnen til å prøve å selge oss noe – en bil, en politiker eller en hel ideologi.

Slik jeg dessverre klart forstår det, er det nettopp en slik knebøy for den logiske intelligensen våre dannelsesprofessorer tar til ordet for og som da altså i sin tur vil komme til uttrykk i lærerplanene som vil ha direkte innflytelse på hvordan vi oppdrar våre barn.17

Som allerede påpekt, vitenskapens dannelsesprosjekt har som primære oppgave å gjøre oss gagnlige innenfor samfunn der teknologisk utvikling er alfa og omega. Teknologisk utvikling blir forstått som natur, en oppfatning som etter hvert har forplantet seg langt ned i menigmanns mentalitet via hvordan skolen har oppdratt oss, i århundrer, til å bli svært så gagnlige innenfor et industrielt samfunn. Det svært bemerkelsesverdige med en oppfatning om at teknologisk utvikling er noe rent upersonlig – ‘a force of nature’, er at man fullstendig klarer å overse det grepet rådende ideologi har på oss. Bevisstheten er lav. Man behøver dog ikke være seg nevneverdig bevisst; det holder lenge med å ta en rask titt på nettsiden for The Alliance for Affordable Internett. (A4AI) Der vil man se at vi har med alt annet enn naturkrefter å gjøre. A4AI er et initiativ for å gjøre Internett mer overkommelig for folk rundt om i verden. A4AI Foundation fungerer som sekretariat for mange medlemsbedrifter og institusjoner; herunder Google, Omidyar Network, DFID, USAID, Facebook, Cisco, Intel, Microsoft, UN Women samt mange andre fra offentlige, private og frivillige organisasjoner. Også verdt å minne om at det finnes enorme utviklingsmuligheter innen bioteknologi, nanoteknologi og kunstig intelligens. Det finnes også enorme profittmuligheter innenfor utvikling og salg av den nye teknologien. Det er muligens, antagelig, slik at for mange innen næringsliv og politikk så handler innføring av ny teknologi først og fremst om nye produkter og forretningsmodeller som gir fantastiske inntektsmuligheter. Og teknologisk produksjon som gir profitt liker vårt samfunn som kjent veldig godt.


Instrumentalismekritikken

Som vi så over så handler instrumentalismekritikk, for dannelsesfilosofene i boken DF, om å forstå makt og manipulasjon innenfor en ny teknologisk verden. Da den nye verden vil fortone seg annerledes enn den mekaniske industrielle verdenen vil ikke verktøyet vi hadde for å forstå makt og manipulasjon den gang, være nyttig i dag. Det indikeres med andre ord at Skjervheim & co's instrumentalismekritikk var bra innenfor det mekaniske industrisamfunnet samtidig som det blir pekt på at den samme instrumentalismekritikken som ble fremmet har etterlatt oss med hemmende fordommer og la sågar grunnen for teknokratenes testregime på 90-tallet. Denne analysen av instrumentalismekritikken lar det seg ganske enkelt ikke gjøre å bli klok på, dog fundamental uklarhet er ofte det som er det mest klargjørende for utenforstående og derfor også svært interessant. I dette tilfelle hjelper uklarhetene oss til å forstå den vitenskapsteoretiske posisjoneringen som forfatterene av boken DF selv kan plasseres innenfor.

Jeg vil begynne med kort å slå fast at Skjervheim forsøkte å skape et tredje alternativ til to dominerende vitenskapsteoretiske posisjoner innenfor pedagogikkfaget – og i vitenskapsteorien generelt. Skjervheim ble et blaff i vinden, utstøtt av de to dominerende posisjonene som stadig gjør seg gjeldende.

De to dominerende pedagogiske retningene, som Skjervheim forøvrig fint definerer i en artikkel kalt «Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi», handler om to grunnleggende ulike oppfatninger av hvordan man best oppdrar de unge. Den eldste av disse retningene, som kan spores tilbake til Aristoteles, hviler på en oppfatning om at barnet kan og bør formes. Nå kan ikke et barn formes slik en pottemaker former en klump leire til en vase, men et barn kan formes ved at den voksne (læreren) forholder seg til eleven som et objekt. Vi får et subjekt/objekt forhold, og i praksis betyr det en autoritær oppdragelse. Denne type oppdragelse betegnes gjerne som teknisk mål/middel modell. Denne modellen har stått sentralt i norsk skolehistorie hele tiden, men fikk et durabelig oppsving med Hernes sine skoleplaner på 90 tallet. I dag representeres den tekniske modellen særlig av Thomas Nordhal, en mann som elsker nasjonale prøver, pisatester, pals, tals, litmus, swis og lignende.

Den andre pedagogiske retningen etablerte seg med Jaques Rousseau, og viser til det naturlige barnet. Innenfor denne retningen er det ikke tale om å forme elevene, men om fri vekst. Eleven anses ikke lenger som et materiale, som det for pedagogen gjelder å forme og påvirke på riktig måte, en et individ under utvikling som det gjelder å skaffe nok spillerom til slik at det kan utvikle seg fritt. Dette går som regel sammen med en kritikk av samfunnet og samfunnets normer, som setter for trange grenser for utviklingen, som hemmer individet i sin utvikling. Med et slikt ideal skulle man kanskje tro at vi har hatt en pedagogisk retning som kjempet for fritak fra enhver pedagogisk inngripen. Men det er tydeligvis ikke det som er ment, i diskusjoner om fri oppdragelse blir det bestandig sterkt understreket at å overlate den nye generasjonen helt til seg selv, er en misforstått fri oppdragelse. Men hva en fri oppdragelse er for noe, var og er stadig, alt annet enn klart.

Hans Skjervheim skrev noe tilsvarende det over i 1965, og når vi leser boken Dannelsens forandringer blir det klart at forfatterne står godt plantet innenfor den sist nevnte pedagogiske modellen, gjerne kalt den biologiske modellen.

I skolehistoriske fremstillinger blir de to ulike ideologiske retninger; den teknologiske og den biologiske, ofte presentert som henholdsvis den sosialdemokratiske (stat) og den grundtvigianske (folk) skolemodell. Vårt samfunn er videreutviklet på begge disse ideologier i kontinuerlig konflikt og påfølgende kompromiss, og i evig runddans av konflikt og kompromiss lyktes svært godt i å etablere samfunnsgagnlige borgere innenfor et nasjonalt industrisamfunn. Man har basert seg på en balansegang mellom folkets røst og statens overstyring, mellom fri vekst og mål/middel, mellom selvstendighet og nytte. Det pedagogiske paradoks, dette som angår; Hvordan oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt en annens myndighet, er med andre ord ikke bare et såkalt pedagogisk paradoks, men et paradoks som ligger til grunn for all politikk overhode. Ikke minst blir dette forholdet mellom 'overbygning' og folk i politikk generelt tydelig i for eksempel Jurgen Habermas sitt arbeide som mye dreier seg om drøftinger omkring marked, stat og sivilsamfunn, og der utfordringen i det moderne samfunn er hvordan gi plass til vanlige folk (sivilsamfunnet).18

I 1965 levde vi fremdeles innenfor den mekaniske industrialismen. Bio-pedagogene ropte høyt om frihet til eleven og var med det fremste pådrivere til å fremme det unike individ (som nå ønskes oppløst) som en motsats til teknokratenes mål/middel ideologi og den autoritære læreren. I modernitetens første fase kan disse to ulike pedagogiske posisjonene oppfattes som en vitenskapelig manifestering av det pedagogiske paradoks. Bio-pedagogene representerte selvstendigheten. Tekno-pedagogene representerte nytte.

Problemet med disse posisjoneringene, som med alle andre posisjoneringer, er at de låser oss inne i gitte problemstillinger. Problemstillinger man skal diskutere innenfor det moderne prosjekt; hva det moderne prosjekt – altså samfunnspakten – rent faktisk handler om, er et tema man glatt unnlater å si noe om. Den etablerte motsetningen, den mellom nytte og selvstendighet, holder oss på plass så å si, slik at vi ikke sklir ut av kurs. Prosjektet – det Moderne Prosjekt – var de imidlertid helt enige om. Og prosjektet i modernitetens første fase gikk ut på å forme oss til samfunnsgagnlige individer innenfor en industriell nasjon. De er nå enige om at vi står overfor en ny teknologisk revolusjon. For oss som står utenfor er det soleklart at hverken bio- eller tekno pedagogene har problemer med det nye teknologiske samfunnet som er i ferd med å etablere seg. Det nye teknologiske samfunnet er selve samfunnspakten som utgjør vitenskapens høye himmel, og som altså ingen eksisterende ideologisk posisjonering, være seg i vitenskap eller politikk, ser noen grunn til å problematisere overhode. Man har kommet til å anse teknologisk utvikling som natur. Det blir også klart at konfliktlinjene mellom «mål/middel» pedagogene og «fri vekst» pedagogene står seg. De biologiske «fri vekst» pedagogene hamrer løs på teknopedagogene og deres mål/middel modell, som aldri før. Igjen, for oss som står utenfor de etablerte ideologiske posisjoneringene fortoner debattene som utspiller seg som rene skinndebatter aktivert for å pasifisere til konformitet (en harmonisk menneskehet regulert av algoritmer) fremfor å dyrke frem respekt for mangfold og forskjeller. Det mest skinnhellige og inkonsekvente ligger i bio-pedagogenes motstand til testregimet. Testregimer er kort og godt en forplantning av den naturvitenskapelige metoden som et pedagogisk verktøy. Ikke bare er bio-pedagogene svært uvillige til å videreføre positivismestriden som banket på døren på 70-tallet – noe som tilsier stor velvillighet overfor kontinuerlig bruk av en naturvitenskapelige metode i humanistisk forskning. De unnlater også, på forunderlig vis, å se nettopp sammenhengen mellom den naturvitenskapelige metode og testregime i skolen. Si hva de vil, men det synes lite tvil om at vi uansett har å gjøre med to rådende pedagogiske retninger som begge representerer et såkalt maskinelt menneskesyn.19 Om det er en villet overseelse eller heller snakk om en akk så menneskelig tendens til å utvikle blindspots, er ikke godt å si.

For bio-pedagogene, akkurat slik det er for teknopedagogene, er det altså nettopp den naturvitenskapelige metoden som er den rette metoden og arbeidet har lenge vært i gang med å overskride forskjellene mellom humaniora og naturvitenskapene, overskride den kvantitative forskjell som positivismestriden og Hans Skjervheim for en stakket stund klarte å sette på dagsordenen. Overskride forskjellene i den forstand at biologiske årsaksforklaringer igjen skal få normativ status i humanistisk forskning. Det er denne stadig sterkere manifesteringen av den naturvitenskapelige metoden/tenkningen som er essensen i utviklingen av det sekulære samfunn. Dette er en logisk/rasjonell tenkning som er svært gunstig å bruke når maskiner skal bygges, teknologi utvikles og medisin lages, men som altså bør ha en betydelig begrenset betydning når det gjelder å forstå mennesker, samfunn og for den sakens skyld, dyr.20


Premature overskridelser

I og med formingen av et nytt teknologisk web-samfunn kan vi se at vitenskapen foretar en rekke oppgjør med gamle begreper og motsetninger. Det går også an å forstå det dithen at de to motstridende pedagogiske posisjonene nå møtes i et opphøyd hele i en ny elektronisk offentlighet. Gi det litt tid og vi vil se at new public management testvelde har vært forsmaken på at hver enkelt av oss skal testes og utfordres av algorimer på nett hele tiden. I et slikt lys kan man også forstå hvorfor Hans Skjervheim og hans positivisme-kritikk blir skjøvet helt ut av lignelsen. I en rendyrket naturvitenskapelig verden sier det seg selv at videreutvikling av den hermeneutiske metode ikke har noen plass. Denne overskridelse av motsetningene i vitenskapen mellom humaniora og realfag, mellom positivisme og hermeneutikk og mellom natur og kultur kan med andre ord sies å være høyst prematur, på lik linje med en rekke andre overskridelser vi ser i dag.

For eksempel hva angår forholdet mellom individ og samfunn: Det skal overskrides i den forstand at konseptene ikke lenger vil være nevneverdig interessante. (se note 12) Fokus skal rettes mot grensesnittet. Et fokus på mellomværende medfører naturlig nok at ytterpunktene, for eksempel selvet/individet og samfunnet, havner i gråsonen og med det (gradvis) oppløses. I boken fokuseres det særlig på forvitring av selvet/individet/subjektet: Man tar sikte på: «.. å oppløse metafysiske ideer om selvet som fast størrelse, med en iboende essens og autonomi.»

Med fokus på grensesnittet – der det mellomværende blir det sentrale – kan vi gi mennesket en ny betegnelse: Kyborgen. Kyborgen er metaforen for det symbiotiske forholdet mellom menneske, dyr og maskin.

I lang tid har vi også hatt muligheten til å observere sekulariseringsprosessen som har pågått. Den prosessen har i hovedsak handlet om en laaang diskusjon omkring motsetningen religion versus vitenskap. Religion har for lengst tapt kampen. I praksis vil dette si at vår evne og vilje til metafysiske perspektiver har gått tapt. Når et samfunn blir sekulært blir intelligens ånd, og det å være bevisst er betegnelsen på et intelligent styrt handlingsforløp, også kalt algoritmer.


Som nevnt over er jeg høyst velvillig stemt overfor forsøk på å overskride etablerte og ofte falske motsetninger, men det må forutsette at man først har anerkjent likeverdet mellom størrelsen man ønsker å overskride. Slik er det ikke. Overskridelsene vi ser blir gjort uten at vi vi har undersøkt relasjonen mellom individ og samfunn, uten at vi har fått til likeverd mellom maskuline og feminine kapasiteter (se note 13), uten at vi har forstått hva åndelighet og i den forlengelse bevissthet er og uten at den doble hermeneutiske innsikten er inkludert i forskerens bevissthet.


AVSLUTTENDE KOMMENTARER OG SPØRSMÅL

Jeg ba leseren innledningsvis reflektere over det pedagogiske paradokset som begrepet dannelse hviler på: Hvordan oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt en annens myndighet?

Jeg viste over hvordan pedagogikk-faget har hatt, og har, to ulike posisjoneringer: Bio-pedagogene representerer selvstendigheten. Tekno-pedagogene representerer nytte. Jeg forsøkte å vise hvordan disse to ulike retningene har utfylt hverandre, omtrent som høyre og venstresiden i politikken utfyller hverandre. Mens høyre og venstre representerer henholdsvis arbeidsgiver og arbeidstaker, og dermed er en modell for å sørge for en distribusjon av midler innenfor et kapitalistisk system, representerer bio- og tek-pedagogene altså selvstendighet og nytte innenfor et industrisamfunn som krever en bestemt type kunnskap og tenkning. De dype motsetningene «høyre vs venstre» og «selvstendighet vs nytte» er altså verdier som skal brynes mot hverandre innenfor et gitt system, og til sammen sørge for at ingen føler seg direkte snytt, umyndiggjort eller utstøtt. På den måten kan det overordnede systemet, som til sammen utgjør et hele – et ideologisk system ofte omtalt som Det Moderne Prosjekt – få utvikle seg relativt uforstyrret.21 Vi forstår med dette hvorfor mange opplever venstresiden som impotent i disse privatiseringstider, omtrent slik lærere (samt leger, sykepleiere og politifolk) står hjelpeløse og impotente overfor pålegg ovenfra: «Tilpass deg eller forsvinn».

Det store spørsmålet blir: Hvor selvstendig er det mulig å bli innenfor et gitt system man ikke har mulighet til å påvirke? Svaret er; ikke nevneverdig stor mulighet. Man har valget om å tilpasse seg eller å falle utenfor. For noen er tilpasningen adskillig enklere og morsommere enn for andre. Mennesker som for eksempel er født med talent for matematiske utregninger og således vil kunne bli gode i data-programmering og med det få tildelt alt samfunnet har å tilby av status, profitt og ære – og dermed makt. Disse samme menneskene vil neppe med det første gå ut å kritisere systemet som gir dem alle disse godene.

At vi lever innenfor et ideologisk system som fremmer en spesifikk utvikling, har blitt ekstra synlig i dag med den inntrengen ny teknologi har i våre liv og hvordan vi fra alle hold blir oppfordret til å ta i bruk ny teknologi og med det endre måten vi lever våre liv på. Teknologiske utvikling blir gjerne presentert som naturlov, og etter tre hundre år med et stadig mer velutviklet skolesystem hvis primære oppgave har vært å gjøre oss gagnlige innenfor et teknologisk industrisamfunn, har myten om at teknologisk utvikling er naturlov satt seg temmelig godt fast i ryggraden til langt de fleste. Vi er dannet til det Transhumanistene kaller for preventive transhumanister. Det er bare et spørsmål om tid før vi alle blir såkalte proaktive transhumanister.22 Men som jeg har vist, det er ikke veldig mye som er naturlig med den teknologiske utviklingen vi har sett de siste to hundre årene, for ikke å snakke om den teknologiske utviklingen vi ser i dag, som sågar nå er i ferd med å gjøre inngripen i våre organer. Den teknologiske utviklingen vi har sett er helt klart et resultat av en villet ideologisk politikk som ikke minst har brukt skolen for å fremme sin agenda. Skolen i sin tur har fostret opp gode forbrukere som gladelig kjøper varer som produseres av en stadig mer avansert teknologi. Den nye teknologien lover enorme profittmuligheter og rike stater og rike vareprodusenter spytter enorme midler inn i markedsføringen av nettopp denne nye teknologien. Utvikling og spredning av teknologi er ingen naturlov, det er en villet politikk innenfor en tydelig og definerbar ideologi.

Hvor demokratisk er egentlig et samfunn som styres i henhold til en ideologi som ingen innenfor det såkalte etablerte sjikt er villig til å diskutere, men isteden velger å utarbeide dannelsesprosjekter som i sin tur skal forplante seg i skoleplanene som våre barn og unge skal oppdras i henhold til? Hvor demokratisk er det egentlig når professorer nå skal bestemme at vi ikke lenger skal oppfattes som individer med essens og autonomi, men som kyborgere – som per definisjon er en symbiose av dyr, menneske og maskin? Hvor demokratisk er det når mer eller mindre tradisjonelle møteplasser til gagns forlates til fordel for en elektronisk offentlighet? Er det virkelig en elektronisk offentlighet vi ønsker oss? En type virkelighet der møter mellom mennesker primært foregår via skype, zoom eller hva det nå er alle de nye elektroniske møteplassene kalles?

Selv i mainstream media har det vært mye snakk om hva slags jobber som vil finnes når automatiseringen virkelig tar av. Veldig mange innenfor både politikk, næringsliv, media og forskning hevder at det er uvisst, men det som likevel er sikkert er at det vil finnes jobber. Vi blir minnet om den industrielle revolusjonen og hvordan mange den gang også var bekymret for jobbene sine. Men det ordnet seg jo, slik det også vil ordne seg denne gang. Hvis ikke så har vi et velferdssystem. Også velferdssystemet drøfter fremtiden og borgerlønn blir en mulighet. Borgerlønnen skal finansieres av skattlagte roboter, hvis det nå mot formodning skulle vise seg at automatiseringen ikke riktig likevel vil skape tilstrekkelig med reelle arbeidsplasser. Hva faktisk arbeid, og generell livsverden for den sakens skyld, angår så forsikrer våre dannelsesfilosofer oss om at jobber i en elektronisk offentlighet vil være adskillig bedre enn de jobbene samfunnet så langt har tilbudt oss da de ikke vil bli heftet ved den samme fremmedgjøringen som industrisamfunnets mekaniske maskiner gav. Det blir vanskelig å forstå dette på annen måte enn at professorene tenker seg at de mekaniske maskinene medførte fremmedgjorthet fordi de utgjorde en sperre mellom menneske og materie. Når vi imidlertid blir ett med maskinene så vil det jo ikke lenger kunne være snakk om noen fremmedgjørende sperre, men tvert om, om en symbiose. Så lenge vi er i ett med maskinen og ikke separert fra den, så blir det bra. Dannelsesfilosofene forklarer:

«Ved å fokusere på grensesnittet – punktet der menneske og maskin møtes – bidrar de interaktive mediene til å fremme den klassiske dannings fremste mål, som var en fri interaksjon mellom selvet og verden. Eleven møter verden direkte. Når forholdet mellom jeg og verden skrumper inn til et forsvinnende mellomværende vil elevene kunne få erfare hypertransformasjon. Hypertransformasjon er å være online, leve på grensen og oppleve uroen ved det dimensjonsløse. Denne dimensjonsløse uroen mener pedagogikkprofessorene vil gi elevene en følelse av intens tilstedeværelse i verden. Det hypertransformative bidrar til en forøkning av selvet, en spissing av selvfølelsen, og til en sterkere opplevelse av den andre. Intensiteten er sterkt poetisk eller skapende, nettopp fordi de er ubestandige og flyktige. Åndelighet vil få et betydelig kvalitativt løft. Det nye dannelsesprosjektet, der vi tar et oppgjør med den metafysiske ideen om at eleven har essens og autonomi og lar dem isteden få oppleve uroen i det dimensjonsløse vil føre til, får vi høre, kvalitative styrkinger av vennskap, kjærlighet, omsorg, samarbeid – bare for å nevne noe.»

Er det nå vi begynner å nærme oss en oppfyllelse av dogmet som pedagogikken tok over fra Kristendommen? Er vi nå i ferd med å oppfylle forventningen om at subjektet skal omforme seg til et perfekt ideal? Er humanitetens guddommelige anlegg nå i ferd med å bli en realitet?

-----------------------

Det er ikke slik at ideologien til grunn for vårt moderne prosjekt bare har ført med seg elendighet, selvfølgelig ikke. Men som alle andre ideologier har den også en mørk side som har potensiale til å få overtak hvis man ikke er villige til å prate om ideologiens premisser. Jeg mener altså at vi for lengst har havnet i faresonen, og således at muligheten for å utvikle et reelt demokrati (folkestyre) snart ikke lenger vil være gjeldende. Vi må begynne prate nå! 






1En varm takk til Mor og Stig for evig oppmuntring og støtte samtidig som de selvfølgelig skal fritas for alt ansvar for det som står skrevet i det følgende. It is all me..
2Det Store Norske Leksikon
3 I 2008 ble det en del omskrivinger – dog det hele prinsipielt det samme: Se https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_1#%C2%A71-1
4Dannelsens Forandringer. Rune Slagstad, Ove Korsgaard, Lars Løvlie. Pax Forlag, 2011. I forordet står det: 2DANNELSENS FORANDRINGER er resultat av et årelangt samarbeid mellom danske og norske pedagoger og idehistorikere. Det har foregått i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid med en rekke seminarer på Schæffergrden (København) og Lysebu (Oslo), med Rune Slagstad som leder og Ove Korsgaard (Danmarks pedagogiske Universitet) og Lars Løvlie (Universitetet i Oslo) som medansvarlige. Det hadde en forløper i det store historieprosjektet om den dansk-norske fellestiden, DANMARK-NORGE 1318-1814 (4. bind, 1997-1998). dette nye, langt mindre ambisiøse prosjekt søker å rekonstruere utdannings- og dannelseshistorien, deler av den, i tiden etter oppløsningen av den dansk-norske helstat og frem til i dag.»
Det skrives så uendelig mye om alt mulig rart i dag. Hva skal vi forholde oss til? Om vi overhode kan og vil snakke om tekster som har betydning for hvordan vi sammen skal forstå vårt samfunn, vil jeg mene at nettopp boken Dannelsens Forandringer burde stå helt sentralt. Om andre skulle ha en annen oppfatning – bring it on.
5Jeg håper at min tekst kan være med på å skape en åpen dialog om dette viktige temaet. Jeg har undersøkt bredt og ikke funnet noen offentlig anmeldelse eller kommentarer til boken i sin helhet. (Morgenbladet hadde en kommentar på trykk som angikk ett kapittel i boken og som var opptatt av å presisere at forskjellene mellom norsk og dansk dannelsesteori ikke er så forskjellig som det bokens forfatter ville ha det til. En kommentar som ikke en gang begynner å gå i dybden av hva dannelse faktisk representerer) Jeg forsøker etter beste evne å skrive på en slik måte at abstrakte begreper kan bli forstått av flest mulig. Jeg innser imidlertid at også denne teksten har et høyt abstraksjonsnivå. Det betyr at lesingen avkrever konsentrasjon og en evne til å tenke abstrakt. Ikke alle har den evnen, og det er synd da vi lever i et samfunn som i aller høyeste grad styres i henhold til svært så abstrakte ideer. Rent konkret kan det bety at mange praktisk tenkende mennesker ikke forstår de abstrakte ideene vårt samfunn styres i henhold til, og derfor komme til å være med på en utvikling de kanskje egentlig ikke ønsker. PS; jeg tror notene i denne teksten, i alle fall en del av dem, kan være nyttig å få med seg.
6Han skriver også svært komplisert og langt om subjektfilosofien, formodentlig for å si noe om hvordan vi fremover bør oppfatte individet. Jeg har lest teksten om subjektfilosofien fem ganger, to ganger mer enn resten av teksten, og velger å ikke bruke tid på å formulere en kommentar til den subjektfilosofiske redegjørelsen som blir foretatt fordi jeg nok tror at den eneste som faktisk kan forstå det som står er Løvlie selv, forhåpentligvis medforfatterne av boken samt kanskje noen av hans vitenskapelig kolleger som oppholder seg i samme boble og åpenbart mistet grepet om hva kommunikasjon med mennesker generelt avkrever, med andre ord; en forskningsformidling på lavmål. Jeg nøyer meg derfor med å forstå Løvlie dithen, og i tråd med den øvrige teksten, at subjektet i fremtiden blir mindre viktig i analytiske forstand fordi det fremover vil være mer fruktbart å fokusere på relasjonen mellom individ og verden. Er du nysgjerrig på Løvlies problematisering av subjektfilosofien så er den å finne på siden 360 til 367. Lykke til.
8Da jeg lyttet til foredraget tenkte jeg at det var da svært hvor engasjert, emosjonell og rørt han synes å være over det normale folk tar for gitt; dette at vi som mennesker blir påvirket av det som omgir oss.
9Innen vitenskapsteoriens metodelære har man forventet at forskeren enten inntar et perspektiv som tar utgangspunkt i en såkalt metodologisk individualisme (et forskerperspektiv som tar utgangspunkt i individet) eller inntar et et perspektiv som tar utgangspunkt i en såkalt metodologisk kollektivisme (et forskerperspektiv som tar utgangspunkt i det kollektive/samfunnet) Metodologisk relasjonisme, det persepektivet som søker å se på forholdet/relasjonen mellom ulike størrelser har vært uvanlig, enn si kontroversielt.
10 Det er mye usympatisk i dagens politiske situasjon, men det mest usympatiske etter min mening er den konflikten nasjonalistene har havnet i. Joda, de bør nok snarest innse at de store utfordringene vi står overfor i dag må håndteres på et globalt nivå, men de er likevel ikke så fullstendig dumme, ignorante og bakstreverske som mange skal ha det til. Tvert om, vår tids nasjonalister er det idealet av en borger som våre dannelsesfilosofer har brukt århundrer på å danne. Man kan selvfølgelig hevde at en person som så ukritisk lar seg forme ikke er særlig intelligent, men i så fall kan man åpenbart si nøyaktig det samme til alle dem som mer eller mindre bevisst sverger til en naturvitenskapelig teknokapitalistisk utvikling - og det synes faktisk å gjelde hele vårt etablerte toppsjikt. Den eneste forskjellen på motpartene her, er at nasjonalistene vil bevare myten mens teknokapitalistene vil ta myten enda ett skritt videre. Teknokapitalistene er utålmodige, ting skjer fort i disse dager, og alle som ikke henger med i dansen blir omtalt som ignorante, dumme, bakstreverske og onde. Som sagt – sværdeles usympatisk hele greia.
12For utdypning se: http://ckfadum.blogspot.com/2013/01/vitenskapen-ikke-moden-enda.html Denne artikkelen har som mål å vise at den tverrfagligheten som i dag søkes innen vitenskapen mellom humaniora og naturvitenskapen, altså å overskride det som tidligere har skilt dem, er høyst prematur.
13 Når det for eksempel gjelder dagens overskridelse av dikotomien mann/kvinne er det ikke snakk om en endelig sidestilling av feminine kapasiteter som omsorg og empati med maskuline kapasiteter som rasjonalitet og logikk. Stadig får mennesker som besitter såkalte maskuline kapasiteter langt høyre anseelse og lønn i vårt samfunn enn dem som er gode på å utøve omsorg. Således blir det klinkende klart at det med dagens overskridelse av dikotomien mann/kvinne snarere er snakk om å viske ut kjønns-begrepene og å erstatte dem med det kjønnsnøytrale begrepet 'hen'. Det er en påfallende prematur overskridelse i all den tid man er langt fra å ha oppnådd et reelt likeverd mellom feminine og maskuline kapasiteter – et likeverd som faktisk har hatt bemerkelsesverdig lite å gjøre med den likestillingspolitikken som har blitt ført da den i hovedsak har handlet om å anerkjenne at kvinner kan gjøre den samme jobben som menn, og da altså ikke at feminine kapasiteter – som både kvinner og menn besitter – skal bli like mye verdsatt. Man må spørre seg; oppnår man likeverd mellom feminine og maskuline kapasiteter ved å gå over til intetkjønnet?
14 Positivismestriden på 60- og 70 tallet handlet i hovedsak om hvilken metode humaniorafagene burde anvende. En rekke humaniora forskere, med bl.a. Skjervheim i spissen, argumenterte for at den naturvitenskapelige hypotetisk/deduktive metoden ikke var tilstrekkelig hva angikk forskning på mennesker og samfunn. Hermeneutikk som metode ble innført, dog i en svært begrenset og overfladisk grad. Dette er med andre ord stadig et grunnproblem. Her drøfter jeg vitenskapsteori: http://ckfadum.blogspot.com/2015/07/tid-for-helhet.html
15En kort redegjørelse for Transhumanismen: http://ckfadum.blogspot.com/2020/01/transhumanisme.html
16Homo Deus av Yuval Noha Harari, side 274.
17Leser man stortingsmeldinger og planer for fremtidig skole etterlates det liten tvil om at den naturvitenskapelige metode skal styrkes, både via fag og struktur. Mest talende for en slik utvikling blir kanskje å finne i en formulering som er å lese i i utdanningsdirektoratets utredning: «Matematikk for norsk skole anno 2014 side 9»: «Selv om vi ofte ikke tenker over det, er vårt verdensbilde basert på naturvitenskapelige oppdagelser, både når det gjelder klodens plass i universet og menneskets plass i naturen. I tillegg er vi i stadig økende grad omgitt av matematisk basert teknologi: Internett, mobiltelefoner, GPS, nettbank, autopassbrikker, medisinsk skanningteknologi, osv. En fullverdig forståelse av verden som omgir oss, innbefatter innsikt i hva matematikk er og hvordan den brukes til å forme vår hverdag.» Skolefaget matematikk er det faget som i størst grad disiplinerer vår tenkning i retning av logisk stringens. Se: «Om å disiplinere tenkningen» ARR nr. 1 2015 Espen Schaanning
20Personlig betviler jeg således ikke et sekund på medisin-professorene som advarer mot covid-19 og følger derfor deres råd til punkt og prikke. Myndighetenes håndtering av krisen, og ikke minst de etterspillene vi muligens vil måtte forholde oss til i årevis fremover, har jeg langt mindre tillit til. Dette da fordi en politikk basert på en naturvitenskapelig forståelse av mennesket og samfunn er en svak forståelse av menneske og samfunn.
21For utdypning av hvordan de ulike bestanddelene henger sammen i et systematisk ideologisk hele, se:http://ckfadum.blogspot.com/2014/08/et-konformt-samfunn.html

kl. Ingen kommentarer:
Abonner på: Innlegg (Atom)