Herlighet, det er bare mennesker! Mennesker av kjøtt og blod. Mennesker med hode og hjerte. Mennesker som verken er dårligere eller bedre enn deg og meg.
Sylvi Listhaug
utmerker seg som Norges mest profilerte politiker i disse dager. Hun
er svært skeptisk til innvandring, og for dette synet får hun mye
støtte. Hun blir også møtt med mye forakt.
De
innvandrerkritiske forfekter at vi må være forsiktige – med ett
og annet ikke-vitenskapelig hint her og der om at miksing av raser er
ugreit, og at muslimer har som mål for øye å innta
verdensdominans. Vi hører også mye snakk om at "de tar
fra oss arbeidsplassene". De innvandrervennlige på sin
side, forfekter at vi må åpne for alle og i sin iver havner de
innimellom i det såkalte liberale dilemma: dette at vi må inkludere
alle, bare ikke de som uttrykker skepsis til innvandring.
Det er mye krutt og
eksplosivt materiale her. Folk blir frustrerte og ingenting trigger
debatt så mye som frustrasjon. Men frustrasjon er neppe noe godt
utgangspunkt for fruktbar dialog. Med ett par dype magepust vil man,
tror jeg, kunne få øye på at det ensidige fokuset på innvandring
er altfor snevert.
Jeg er ikke i tvil
om at både innvandrerskeptikerne og de innvandrervennlige besitter
et engasjement som springer ut fra et oppriktig ønske om å gjøre
samfunnet til et bedre sted for oss alle. Graden av engasjementet er
det absolutt ingenting å si på, og viser oss en ting vi alle burde
være veldig glade for: At folk faktisk bryr seg! Jeg er imidlertid
heller ikke et sekund i tvil om at begge sider, tross gode
intensjoner, griper det hele helt feil an.
Et stort problem med
debatten, og for så vidt de aller fleste debatter i vår tid, er at
de tar for seg ett isolert problem. Hvis man er engasjert i hva slags
samfunn vi vil ha, og Listhaugs tilhengere og kritikere er utvilsomt
engasjert i det spørsmålet, så er det en svært snodig ting at det
hele koker ned til innvandring. Som om alt hviler på dette ene
spørsmålet. Det er som om innvandrerskeptikerne mener at bare vi
hindrer innvandring så vil alt bli bra. Og motsatt, de som forakter
innvandrerskeptikerne synes å mene at bare disse ble voksne og
fornuftige mennesker, så ville den største trusselen vi mennesker
står overfor i dag forsvinne og alt vil bli bra.
Med andre ord så
har innvandringsdebatten fått en unormalt stor og lite
fruktbar proporsjon. Ærlig talt, det grunnleggende spørsmålet vi
egentlig forholder oss til; hva slags samfunn vi ønsker oss, handler
om adskillig mer enn hvor vidt mennesker fra utlandet bosetter seg
her i Norge. Arbeidsplassene, slik vi kjenner dem i dag, vil snart
forsvinne i fleng og det vil ha svært lite å gjøre med
innvandrere.
Vi lever i en tid
som undergår store endringer. Endringer som ville funnet sted
uten at en eneste innvandrer hadde satt foten på norsk jord.
Endringer som har medført at vi erfarer et kaotisk meningsmangfold.
Et eksplosivt mangfold som kan oppsummeres i to ord; OPPLØSNING og
FREMMEDGJØRING, ikke bare for nordmenn, men for alle mennesker
overalt. Og mangfoldet handler altså slettes ikke bare om
innvandring. Det handler minst like mye om at vi nordmenn reiser mye
mer enn før, det handler om fri flyt av varer og tjenester og det
handler ikke minst om internett. I lys av den revolusjonerende
utviklingen med internett, synes sågar innvandrerdebatten for bare
et lite sandkorn på en stor strand å regne. Internet synes for meg
å være en kraft som vil rokke adskillig mer ved våre livsvilkår
og mentalitet, vår kultur og våre verdier, enn det innvandring av
mennesker er i nærheten av å noensinne ville klare.
Selv om vi skulle
sperre alle grenser for innvandring, ville Norge like fullt være et
samfunn i oppløsning. Man kan med andre ord gå så langt som å si
at innvandringsdebatten er fullstendig uinteressant. Ja, man kan si
at debatten representerer et fokus som leder oss bort fra de virkelig
viktige spørsmålene – og denne avledningen bidrar altså begge
sider i debatten til, sammen med alle journalistene – som fråtser
i temaet.
Det er selvfølgelig
lettere å skylde på fremmede mennesker og/eller mot-debattanter for
all frustrasjonen, smerten og frykten man føler inne i seg, enn
det er å skylde på for eksempel oss selv eller våre egne verdier
som i stor grad dreier rundt en stor tro på teknologi, materialisme
og økonomisk vekst. Å gjøre innvandrere eller innvandrerskeptikere
til syndebukker er kanskje en naturlig reaksjon, men den er svært
korttenkt og kunnskapsløs, og derfor en
reaksjon man snarest bør heve seg over. Stadig materialistisk vekst
og teknologi derimot må uten tvil ta det meste av ansvaret for den
smertefulle oppløsningen vi i dag erfarer, det er sågar det som
ligger til grunn for at globaliseringen i dag skyter frem. Men aller
mest bør vi gå i oss selv og spørre hvilken utvikling det egentlig
er vi aksepterer og deltar i.
Ett første skritt
kan kanskje være at vi revurderer hva vi synes er viktigst for
fremskritt; mennesker eller materialisme og teknologi. Ikke i
betydningen at traktoren skal fjernes – internett for den sakens
skyld – men i den forstand at vi må begynne å innse at det å
utvikle menneskelige relasjoner, er viktigere enn noe annet for å
fremme utvikling. Vi har pratet lenge om toleranse, nestekjærlighet, rettferdighet og likeverd. Store ord som
vi har PRATET om, men som åpenbart ikke har satt nevneverdige
spor skal vi tro den politiske temperaturen som utspiller seg.
På tross av alt det flotte pratet har vi imidlertid ingen tradisjon for å vektlegge menneskelige relasjoner. Troen på teknologi og materialisme har derimot leenge hatt stor legitimitet og første-prioritet, ikke minst i skolen der vi fostres opp til å bli såkalt samfunnsgagnlige (les tilpasningsdyktige) mennesker innenfor en kapitalteknologisk ramme. Teknologisk og materialistisk utvikling har alltid blitt ansett som fremskritt, det er teknologisk og økonomisk vekst som virkelig har blitt verdsatt. Verdien av omsorg og mellommenneskelige relasjoner har hele tiden blitt ansett, og behandlet, som noe sekundært.
Nå er det på tide
å endre fokus. Nå er det på tide å legge til rette for utvikling
av gode og nære relasjoner. Det er kanskje vanskelig å få øye på,
fordi utviklingen går gradvis og den er tverrpolitisk, men
myndighetene prioriterer materialisme, vekst og teknologi i kanskje
enda større grad enn før. Ser man på hvordan det legges til rette
for videre utvikling av blant annet skole, helse og politi så er det
imidlertid åpenbart at alt gjøres klart for teknologisk automatisering. Det er
som om våre politikere fullstendig har mistet all forståelse for at
samfunnet vi lever i – hvordan vi legger til rette muligheter
for interaksjon, nærhet og samhandling - har stor betydning for
menneskets trivsel og modning - har stor betydning for
utvikling av de relasjonelle mellommenneskelige verdiene
som det har vært snakk om så lenge, men som vi åpenbart enda ikke
besitter.
Å satse på mennesket er å utvise tro på mennesket. Og det å tro på mennesket, er i dag mye viktigere for fremskrittet, enn det troen på teknologien og materialisme er. Det er på tide å la teknologi og materialisme innta andreplassen for en gangs skyld!
Å satse på mennesket er å utvise tro på mennesket. Og det å tro på mennesket, er i dag mye viktigere for fremskrittet, enn det troen på teknologien og materialisme er. Det er på tide å la teknologi og materialisme innta andreplassen for en gangs skyld!