Platons Hulelignelse

Er det på tide å revidere hulelignelsen til Platon?

Teksten som følger er hentet (og oversatt til norsk fra dansk) fra boken "SÆRKLASSE - den tøvende revolution" . 

Filosofiens far, gamle Platon, lar i sitt hovedverk Staten Sokrates fortelle en lignelse om en hule. Det er en historie om vår virkelighetsforståelse og selvforståelse som knapt kan overvurderes. Talløse skoleelever, gymnaselever og studenter har blitt satt til å lese fortellingen, og der er fremdeles ingenting som tyder på at den har mistet noe av sin magi.

Platons hule er en begredelig grotte av et slag, hvor ingen ved sine fulle fem ville ønske å være. Hulen er, for å si det pent, stedet for de dumme. Nede i hulen forestiller Platon seg at det sitter en rekke bakbundne slaver og stirrer på en vegg. På veggen ser de skygger av noen figurer som blir båret omkring foran et bål. Utenfor hulen er den virkelige virkelighet som slavene aldri får se. De er bundet fast, men det er egentlig ikke nødvendig. Skuespillet som de ser på veggen, og som de lar seg trollbinde av, er mer enn nok til å få dem til å bli sittende på plassen. Selv om man satte dem fri fra lenkene ville de ikke bevege seg en tomme.

En viktig del av magien som Platons hulelignelse skaper ligger helt sikkert i beskrivelsen av hvordan det står til med slavene i hulen. Det er de dumme, idiotene, de som ikke kan finne ut av annet enn å spise og bæsje, som er fanget i hulen. Og det som gjør dem til slaver er til syvende og sist ikke at de undertrykkes eller bindes. Slavene er slaver fordi de nøyer seg med den virkeligheten som blir servert for dem som skygger. Enhver gymnaselev kan her dra en parallell mellom slavene i hulen og den latskapen som han selv kjenner fra tiden foran fjernsynet. Således lyder Platons budskap til dem som sitter trollbundet i huler rundt omkring: Reis dere fra sofaen, børst smulene fra klærne og kom dere ut i den virkelige verden hvor man virkelig kan se og lære.

Oppgaven er imidlertid ikke fullført med at man selv kommer ut i lyset. Sannhet forplikter. Derfor må filosofen (I følge Platon er det naturligvis filosofen som tør bevege seg ut i lyset) søke tilbake til hulen igjen etter å ha sett seg omkring utenfor. Her venter det ham en enda vanskeligere prøvelse enn den som handlet om å innse hvordan ting henger sammen. Han skal forklare idiotene der nede om det han har lært. Problemet er at det nå engang er slik med idioter at de helst ikke vil opplyses. De vil mye heller forholde seg til skyggene. De vet man i det minste hvor man har. «Det er enklere å narre mennesker enn å forklare dem at de blir narret», som Mark Twain har formulert det. For idioten er filosofen først og fremst irriterende. Og blir han riktig irriterende slår man ham i hjel, slik som athenerne gjorde det med Sokrates.

Platons hulelignelse forteller om virkeligheten, om hva som virkelig er virkelig, og om hvordan man kan tilegne seg viten om denne virkeligheten. Men den er også en fortelling om dumhet og ulikhet. Den enkle lille historien setter menneskene i system. Der er de kloke, og der er de dumme. Der er de som er modige nok til å tørre å vite, og der er de som er alt for late og dumme til å gjøre annet enn å se på tv og å spille dataspill.

Den franske filosofien Jacques Ranciere har på en veldig fin måte vist (Jacques Ranicere, 2007, Den uvidende lærer, Philosophia Århus, s. 93) hvorfor dumhet er et system som virker besværlig på selv de klokeste. Dumhet er det systemet som oppstår når man sier til sin neste: «Du er ikke min likemann.» Presten ser på seg selv som klokere enn kjøpmannen. Kjøpmannen ser på seg selv som klokere enn bonden. Bonden synes at han selv i alle fall er mye smartere enn sin kone, og konen der hjemme vet med sikkerhet at nabokjerringa virkelig er et fjols. Poenget med lignelsen om de dumme i hulen og de kloke utenfor er at alle alltid kan finne noen som kan være huleslave for deres egen selvforståelse som filosofikonge.

Det er ikke uten grunn at en annen fransk filosof, Bruno Latour, har hevdet at hele den vestlige verdens tenkning er blitt formet av denne figuren. Hos Platon var det filosofene alene som kjente til den magiske kunst å skape forbindelseslinjer mellom virkeligheten og hulen. Senere ble det hærførerne, prestene, lærerne, legene, juristene, de økonomiske vismenn, livsstilekspertene og så videre. Gjennom tidene har forskjellige personer og ulike profesjoner blitt tildelt statusen som har gitt dem den privilegerte adgang til sannheten og den virkelige verden. Men historien om forholdet mellom de vitende og de dumme har stort sett alltid vært den samme og, besynderlig nok, så har forestillingen om de dumme heller ikke endret seg i vesentlig grad. De dumme er og blir de dumme uansett hvor mye læreren, økonomen og legen forsøker å forklare for dem hvordan tingene henger sammen.

En omvendt hulelignelse.

Forfatterne av boken «Særklasse» presenterer for oss en omvendt hulelignelse: I den omvendte versjonen starter vi utenfor. Er det ikke der ute i virkeligheten det moderne menneske i all hovedsak befinner seg? Vi føler oss vel egentlig ganske sikre på at vi har regnet ut virkeligheten? Vi har tross alt den moderne vitenskapen i ryggen. Det kan godt være at vi ikke vet absolutt alt om helheten enda, men vi føler oss overbevist om at vi vet hvordan vi skal finne ut av det hele. Strengt tatt behøver man ikke engang å lære det – man kan google etter behov. Slik er det i vårt moderne informasjonssamfunn. Av og til kan det virke som om vi har reist forbi opplysningens tidsalder og ganske enkelt har slått oss ned i lyset alle sammen.

Det synes imidlertid klart at en slik tilstand, selv om den virkelig var virkelig, ville være uutholdelig. Den totale opplysning er ikke til å leve med. Det er nok også klart for de fleste av oss at det er noe ullent med en slik selvforståelse hos det moderne menneske. Om ikke annet fordi vi stadig synes å ha store problemer med å forstå oss selv. Derfor kan det en gang imellom være godt med en hule. Hulen bør ikke forståes som stedet for uvitenhet og dumhet, men snarere som en hule der man kan slippe unna logikken omkring forholdet mellom de smarte og de dumme. Et sted der man kan undersøke og arbeide med å la seg overraske av det man ikke umiddelbart kan forstå og sette i system.

Hulen kan være et godt sted for tenkning fordi man der nede kan slippe unna trangen til hele tiden å teste seg selv. Hulen rommer nærmest automatisk en klok intimitet. Det er kanskje derfor at et hvert objekt man tar med seg inn i hulen forvandles til et nærmest fortryllet objekt som man kan se på med fornyet perspektiv og interesse. I hulen skrelles alle vante forestillinger bort og man starter liksom på ny. Tingene kan innrettes på en ny måte.

Små barn er ofte veldig glad i huler. En litt forhastet naturalisme vil hevde at det er fordi hulen minner dem om å være inne i mors mage hvor alt er trygt og godt, eller fordi urmennesket brukte hulen til å beskytte seg mot farer. Denne naturalismen er forhastet fordi den altfor raskt etablerer forestillingen om at hulen representerer det kjente og trygge. Istedenfor å påstå at hulen representerer lengsel etter trygghet, er det trolig mer sant at hulen representerer en forventningens glede. Når man krabber inn i en hule skjer det sjelden uten spenning. Hva kan skje der inne, mon tro?

Riktig gode huler er vanskelig å finne. Det kan være fordi de har vært skjult, men det kan også være fordi man ikke har lagt merke til dem. De kan slik sett gjemme seg overalt. Tutankhamons grav gjemte seg for eksempel bak noen hytter. Det er imidlertid sjelden at det er de mest sagnomsuste hulene som er de beste hulene. Carter og Carnarvon var sikkert voldsomt begeistret da de første gang trådte inn i Tutankhamons grav, men så snart de hadde funnet den misforstod de hulens hemmeligheter. Lynraskt ble hulen forvandlet til en slags gruve som man kunne grave mytologi, kultur og store skatter ut av. Slik skapes fetisjer. Og slik går man glipp av en riktig god hule. En god hule er ikke en gruve man kan grave ting ut av, men et sted man går inn i uten å slippe av syne den forventningen man har når man tar det første skrittet inn. Når man trer inn i en hule må man tillate seg selv å holde fast ved den begeistringen som vi må forestille oss at Carter og Carnarvon opplevde et kort øyeblikk da de var på vei ned i graven. Man kan si at det viktige med hulen er ikke det man finner der nede, men heller det som kan skapes der. Det som hulen lover.

Poenget med huler er altså på mange måter det stikk motsatte av hva Platon trodde. Problemet er ikke at vi befinner oss i uvitenhetens dyp og har problemer med å finne veien ut i den virkelige verden. Problemet er heller ikke at det er vanskelig å forklare for andre at også de bør komme ut i lyset når man selv har funnet det. Poenget er tvert imot at vi alle, fra starten, befinner oss utenfor badet i lys. Vi står midt i en alt for opplyst virkelighet, og vi finner ikke noen utgang. Problemet er med andre ord at det er svært vanskelig å finne en god hule.

Gamle Platon hadde imidlertid rett på ett punkt. De store sannheter er i siste instans for store til å kunne forbli i en hule. Det er ofte nødvendig å kravle ned i en hule for å finne frem til sannheten, men hvis man for alvor finner den så har den det med å spre seg. Ikke alle kan være med inn i en hule, men den tenkningen som kan skje i de beste hulene er tilgjengelig for oss alle. De beste hulene er de som gir ideer form og innhold, nyutsprungne ideer som man kan ta med seg ut igjen. Det finnes en god hule for oss alle sammen. Innholdet er forskjellig, men tenkningen som brukes i en god hule er felles. I hulen skrelles alle vante forestillinger bort og man starter liksom på ny. Tingene kan innrettes på en ny måte.

Hvis du søker etter en hule bør du være klar over at den først og fremst kjennetegnes ved at den finnes ingen steder og alle steder. Den kan oppstå overalt. Har man først funnet en hule kan man samle den sammen og ta den med seg hvor enn man går.

There is no hierarchy of intellectual capacity. 

Emancipation is becoming conscious of this equality of nature. 

This is what opens the way to all adventure in the land of knowledge. 

It is a matter of daring to be adventurous, and not whether one learns more or less well 

or more or less quickly.

Fra boken; “The ignorant Schoolmaster. Five Lessons in Intellectual Emancipation”

Av Jacques Ranciere