Det ble tydelig for de fleste, ca. rundt århundreskiftet, at skolen som institusjon var i oppløsning – som alle andre områder i samfunnet. Noe måtte gjøres og svaret ble altså new public management. New public management er et ord på en type bedriftsøkonomisk modell. Det er en modell utarbeidet av næringslivet for å øke effektivitet og profitt. Når det gjelder skolen så handler den store reformen overhode ikke om innholdet i skolen – varen er veldig bra den – men om hvordan stramme inn rammene slik at varen fortsatt kan bevare livets rett.
Et viktig tankekors blir, for det
første; hva gjør det med oss mennesker og ferdes i institusjoner formet etter
slike kriterier? Mange tenker nok ikke så nøye over at institusjonens ånd og
kultur også er med på å forme oss mennesker. Når vi dag ut og dag inn puster
inn krav om effektivitet, like vurderingskriterier, standardtestinger og klare
definisjoner om mål og mening – hva gjør det med oss mennesker? Vi er ikke så
frie og autonome som liker å tro, en rekke forhold former oss, og
institusjonene har en særlig viktig rolle her.
Men
enda viktigere er det altså å være seg bevisst på at new public management ikke
berører innholdet i skolen overhode. Npm søker bare å stramme inn på rammene
for å gi ny glans og holdbarhet til gammel vare. Det er hele new public
managements funksjon – å legge tydeligere og klare rammer rundt tradisjonell
kunnskap, tenkning og læring. Å konformere lærere og kunnskap. Hovedmålet er å
score best mulig på internasjonale kunnskapstester. Holdningen er altså at det
vi lenge har lært på skolen er veldig bra det, og har ingenting å gjøre med de
problemene vi i dag baler med i samfunnet som sådan eller i skolen. Hvorfor
problemer oppstår, skyldes omtrent alt annet enn akkurat den tenkningen og de
problemløsningsstrategiene skolen lenge har lært oss.
Men
den tenkningen vi blir drillet i på skolen er ikke så nøytral og objektiv som
folk tror. Med new public management er denne bestemte type tenkning i ferd med
å bli vår mentalitet, og kunnskap i ferde med å bli en standardisert vare som kan
selges til høystbydende oppdragsgiver.
Kort sagt; Utdanning er, også historisk
sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner fakta
formidlingen allerede første skoledag (sammen med en intens øvelse i
stillesitting disiplin). På ungdomsskolen begynner man så smått med
argumentasjon (for og imot) og dette fortsetter til elevene enten slutter på
skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier fullbyrdes
argumentasjonsteknikken – kalt den hypotetiske metode. Dvs. evne til å samle
inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en
annen måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme
menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn
basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.
Den logisk-rasjonelle tenkningen vi alle
blir drillet i på skolen, har forplantet seg til vår offentlige forvaltning. De
rigide systemene blir stadig mer rigide og byråkratiske. Således blir vi utsatt
for rigid-logisk tenkning hvor vi enn snur oss og man kan dermed begynne å se
at sekulære og såkalt materialistiske tenkningen har blitt internalisert i våre
sinn. Det har blitt vår mentalitet. Det er i denne sammenheng vi står
maktesløse overfor byråkrati. Det er i denne sammenheng vi står maktesløse i
forhold til at forbrukersamfunnet opprettholdes og stadig utvikles. Det er i
denne sammenheng vi sågar bør forstå de høye skilsmissestatistikkene med dramatiske
konsekvenser for mange barn – logisk/rasjonell tenkning hemmer for å utvikle
gode relasjoner. Det er i denne sammenheng at vi kun evner å løse problemer med
kortsiktig perspektiv innenfor snevre rammer og samtidig tro at vi faktisk gjør
noe. Denne kortsiktige tenkningen gir i sin tur et meningstyranni når ideer diskuteres. Man kan klare å bli enige om et tema å diskutere, men alle sitter inne med sine egne mer eller (helst) mindre gjennomreflekterte perspektiver dette temaet bør forståes innenfor. Vi ender opp med å bruke følelsene når meninger skal uttrykkes. Følelser er viktig, men til initierende for engasjement - ikke som grunnlag for mening. Den nevnte individualiseringen gir kanskje den mest alvorlige konsekvensen; den gir en fundamental fremmedgjøring hos
veldig mange. Det er i dette vi finner årsaken til at stadig flere opplever
meningsløshet med påfølgende fremvekst av såkalte «livsstilsykdommer» som
depresjon, alkoholisme, fedme m.m. Dette fordi vi i det private fremdeles har
en sjel, men denne har ikke lenger betydning i det store og det hele. Andre mennesker angår oss, paradoksalt nok i vårt 200 år gamle demokrati, i stadig mindre grad. I økende grad blir vi våre egne lykkes smeder. Ikke bare har utdanningen med sitt karaktersystem fostret frem hierarkier og således hemmet for reelt demokrati, men nå viser det seg også at vi alle begynner å bli passive, sløve og blinde for selve samfunnsutviklingen vi er inne i – de fleste har mer enn nok med seg selv og forestående oppussing hjemme eller på hytta. Bevissthetsnivået er faretruende lavt.
Burde
det ikke være motsatt
i ett av verdens mest utdannede samfunn? Utdannet til hva, burde vi begynne å
lure på. Til mer vekst og forbruk i global målestokk? Eller er menneskenes sjel
viktigere? Hvis så burde vi snarest begynne å innse at den tenkningen vi gir
opplæring i, i skolen, rett og slett ikke duger. Og således, at det absolutt siste vi trenger
er institusjoner som oser snever tenkning i tillegg til å gi opplæring i det?
Personlig stemmer jeg blankt fordi vi ikke har noen politiske partier i
Norge som innser hvor viktig skolen er, og at det som skjer der, hvilket
innhold skolen har, har avgjørende betydning for hvordan demokratiet fungerer
og utvikler seg. Hvis alle stemte blankt ved neste valg kunne det kanskje
hjelpe.Deschooling Ourselves; Seminar med Charles Eisenstein
https://www.youtube.com/watch?v=Avd1EgAHnD8
