YUVAL NOAH HARARI

«Systemet er bygd opp på en måte som gjør at de som ikke anstrenger seg for å vite, kan fortsette å leve i lykkelig uvitenhet, og de som anstrenger seg, vil finne det svært vanskelig å finne sannheten.» (HD s. 233)

Yuval Noah Harari har skrevet bøkene Sapiens, Homo Deus og 21 tanker for det 21. århundre. Jeg har skrevet en kommentar:

Du leser nå en tekst skrevet av en lykkelig kvinne som endelig har funnet en sjelefrende. Jeg skulle bli over femti år før jeg fant en person i verden som åpenbart tenker som meg, og som av den grunn forstår verden og samfunnets utfordringer på samme måte.

Jeg synes det er pussig, eller kanskje ikke, at Yuval Noah Harari og jeg faktisk har en del like livserfaringer: Vi er begge historikere, og vi har begge hatt fordypning i middelalderen, han mer enn meg fordi jeg hoppet av real-historie studiet og gikk over til vitenskapsteori. Vi er begge outsidere i vårt kapital-teknokratiske samfunn; han homofil, jeg kvinne. Og vi har begge i lang tid vært interessert i – og aktive utøvere – av meditasjon.¹ Den store forskjellen er at Harari har vokst opp i det konfliktpregede Israel. Jeg har vokst opp i fredelige Norge. En annen stor forskjell er at han har klart å få temaet vi begge er svært opptatt av – å problematisere virkelighetsforståelser – opp på den globale dagsordenen. Jeg har selv arbeidet med temaet i over tyve år, men har aldri opplevd annet enn å stampe i kontinuerlig motvind. Jeg har til stadighet fått høre at tekstene mine er alt for vanskelige å forstå på tross av alle mine betydelige anstrengelser i forsøket på å bygge bro.

Harari derimot har klart oppgaven med glans. Harari har definitivt klart noe som jeg ikke har klart, og jeg er selvfølgelig mektig imponert! Jeg har blitt svært gledelig overrasket over at bøkene hans har blitt så populære, at mange aviser og magasiner skriver anmeldelser og at Harari blir invitert til alle mulige typer talkshow verden rundt som vi kan se på youtube. Det kan bare bety at det faktisk er mange der ute som finner det interessant og viktig å problematisere hvordan vi forstår virkeligheten. Og det er, slik jeg klart forstår det, en svært god nyhet! There is hope yet..

Å problematisere vår virkelighetsforståelse er, slik jeg forstår det, det første viktige skrittet vi må ta som aktive og engasjerte samfunnsborgere i dag. Og nå - endelig, takket være Harari, har det blitt stuerent å foreta nettopp en slik problematisering. Hararis bøker er grensesprengende og tilbyr oss, så vidt jeg kan forstå, det aller beste utgangspunktet vi mennesker kan bli gitt for sammen å kunne arbeide for en god og sunn utvikling av menneskeheten. Man skal være rimelig bevisstløs, og så bevisstløse er ikke mennesker – enn så lenge.., hvis man ikke inspireres til dyp refleksjon av Hararis grensesprengende og tankevekkende vitenskapsbaserte historieberetning.

Frøet er sådd!

Harari har altså sådd frøet. Nå er det opp til oss alle sammen og gi dette frøet et godt jordsmonn. Jordsmonnet er som vi vet, i alle fall hvis vi har lest bøkene hans, grumsete og skrint. Det blir altså opp til oss alle sammen å stelle godt med frøet og rense opp i jorden som best vi kan. Det er ikke uten grunn at Harari fremhever klarhet (være tydelig) som filosofens (tenkerens) viktigste egenskap i dag. (Dagens fagfilosofer har en lang vei å gå bort fra sine obskure, sterkt fag-terminologiske og tunge utredninger)

I sin beretning er Harari svært klar og tydelig. Han skriver også med en usedvanlig god penn. Faren med å være så tydelig og klar som Harari er, er å bli beskyldt for å være en lettvekter, noe han også ganske ofte blir. Jeg har funnet at anmeldere som beskriver Harari som lettvekter gjennomgående ikke synes å ha forstått hva som er Hararis grunnleggende tema. Kanskje verdt å minne om at selv om Harari skriver med en elegant flyt, så betyr ikke det at temaene han skriver om uten videre er lett tilgjengelig. Harari behandler de dypeste spørsmålene vi overhode kan tenke på i dag. Selv har jeg som sagt arbeidet med disse spørsmålene i over tyve år, men det betød overhode ikke at jeg ikke måtte konsentrere meg dypt for å forstå hva det er Harari faktisk sier. Han utfordrer!

Jeg vil veldig gjerne at Hararis bøker skal bli diskutert og forstått i dybden. Derfor skriver jeg en bokanmeldelse. Eller rettere; en type bokanmeldelse der jeg i motsetning til de fleste andre bokanmeldelser, vil forutsette at lesere av denne teksten har lest bøkene, «Sapiens» (S), «Homo Deus» (HD) og «21 tanker for det 21. århundre» (21T), først. Jeg forutsetter med andre ord at leserene av denne teksten allerede har begynt å reflektere over sin egen virkelighetsforståelse og med det også begynt å stille spørsmål ved hvordan vårt samfunn egentlig fungerer, hvorfor det er som det er og hvor dette samfunnet kan tenkes å bringe oss hvis vi lar det hele få gå sin uforstyrrede gang. Viktige begreper i denne sammenheng er; algoritmer, intelligens, kunnskap, tekning, følelser, sinn og bevissthet.

Jeg vil med andre ord ikke omtale det real-historiske innholdet i bøkene, innhold jeg som sagt finner svært tankevekkende formidlet – og antagelig også nødvendig kunnskap for å kunne gripe de dypereliggende utfordringene. Isteden vil jeg snakke om nettopp den dypereliggende – den fundamentale – utfordringen; nemlig en problematisering av menneskets fortsatte eksistens. Intet mindre. Alvorlig og dyp utfordring selvfølgelig. Svært alvorlig, men er det dermed negativt og pessimistisk å befatte seg med temaet slik mange kommentatorer hevder? De lurer på om det er noe vits i å sette slike alvorlige spørsmål på agendaen; ’verden har jo aldri vært mer strålende enn den er i dag. La oss tenke positivt.’ Å tenke positivt er nyttig av og til, men når det kommer til spørsmål som har med menneskeheten å gjøre bør vi evne å tenke adskillig mer nyansert enn som så, vi må tørre å se på skyggesidene også. Jeg selv, på lik linje med Harari, har bare blitt stadig mer opptatt av å fokusere på problemområdende – eller rettere; årsaker til utfordringene – ganske enkelt fordi svært få andre gjør det. Det er en svært utakknemlig oppgave fordi man behøver sågar ikke sette på seg de kritiske brillene og å være streng for å møte motstand. Det er ofte mer enn nok å antyde at systemet vi lever innenfor nettopp er et system som bør problematiseres. En slik innfallsvinkel i seg selv, som egentlig ikke handler om annet enn å utvide perspektivene man forstår verden med, har provosert mange av mine lesere.

Antropocen.

For å drøfte hvorvidt menneskeheten skal overleve eller ikke må man gå både i bredden og i dybden. Harari gjør begge deler. I et intervju presiserer han at han skriver global-historie, og da i motsetning til de tradisjonelle nasjonal-historiene. For å forstå verden i dag er et globalt overblikk helt nødvendig. I tillegg graver han dypt og kunnskapsrikt i menneskehetens historier. Han viser oss hvilke historier ulike samfunn har bygget sine samfunn på og utviklingen av disse. Disse ulike historiene har mye til felles, og er innenfor det store bildet mest som detaljer å regne.² Det store bildet, som Harari tegner opp for oss, handler om den felles historien som vi Homo Sapienser i dag deler, og aldri har ideen om en felles historie vært mer aktuell enn i dag. Vi lever i et globalt verdenssamfunn, liten tvil om annet. Det forstår man når man kan reise så å si jorden rundt i dag og aldri være langt unna moderne byggeprosjekter, avgrensede jaktmarkeder og McDonalds. Derfor kan man godt si i dag at menneskehetens felles historie handler om at vi, Homo Sapiens, gradvis har erobret verden. Denne felleshistorien har et, for mange, velkjent navn: Antropocen. Harari forklarer:

«Forskere deler Jordens historie i perioder som pleistocen, pliocen og miocen. Offisielt lever vi i holocen, men det passer muligens bedre å kalle de siste 70 000 årene antropocen periode: menneskehetens periode. I løpet av disse millenniene ble nemlig Homo sapiens den aller viktigste årsaken til globale miljøendringer.» (HD s.69-70) Kort sagt betyr dette at vi, homo sapiens, har lang erfaring med å kontrollere våre omgivelser. I dag har vi, homo sapiens, lagt både naturen og dyrene under vår kontroll. Vi er herskerne. Viktige bilder for å forstå vår hersker-mentalitet får vi ved å se på naturens tilstand og på dyrenes rolle i verden i dag. Det er definitivt noe rart med været, og dyr er lagt under vår kontroll - langt de fleste er domestisert. Det store spørsmålet i dag er om vi mennesker er i ferd med å la oss selv bli domestisert også.

Den kognitive revolusjonen.

Med den kognitive revolusjonen, for ca 70.000 til 30.000 år siden.., ble den mentale/abstrakte kunnskapen stadig viktigere. Mennesket skiller seg fra andre dyr fordi de evner å tenke abstrakt. Det er via abstrakt tenkning at vi kan samarbeide med hverandre, selv med mennesker som vi ikke kjenner. Med abstrakt tenkning kan vi dikte opp historier om samfunnet vi lever i, bli enige om historiene, og bygge stadig større byer og nasjoner. I denne sammenheng var innføring av skriftsystemet av enorm betydning.³ Historiene kunne bli spredt både i rom og tid.

En del lesere av bøkene til Harari har forstått ham dithen at han mener at vi må oppheve historiene vi samler oss om. Det er en stor misforståelse. Harari mener klart at historier er viktige, at vi ikke kan klare oss uten. Vi må altså gjerne dikte opp historier og leve i henhold til dem, men forutsetningen må være at alle forstår historiens, i vårt tilfelle i dag; den Liberale historiens, innhold og budskap. Slik er det ikke i dag. Uvitenheten er høy og bevisstheten er lav. Vi kjører allerede i stor grad på autopilot og håper på det beste. Vi styres av historiene, mens det definitivt burde være motsatt. Det burde være slik at det er vi som styrer historiene.

Et klart uttrykk for at historien vi forteller oss selv er ute av kontroll, er rollen politikerne spiller i dag. Politikk er redusert ned til ren administrasjon: «Myndighetene styrer landet, men de leder det ikke lenger. De sørger for at lærere får betalt når de skal og at kloakkanlegg ikke flommer over, men har ingen anelse om hvor landet deres vil være om 20 år.» (HD, s 331) Hvis noen stadig skulle lure på om denne visjonsløsheten er reell etter en valgkamp i hovedsak preget av enkeltsaker, er det bare å sette seg ned å for eksempel lese Stortingsmeldingen Fag – Fordypning – Forståelse (Meld.St.28 – 2015/2016). Der kan vi blant annet lese at: «..utdanningssystemet utdanner barn og unge for framtidens arbeidsmarked, og til jobber som ennå ikke finnes.» (side 15)

Visjonsløsheten er akutt i dag og den akutte situasjonen skyldes at to utviklingstrekk som tidligere fungerte i et mer eller mindre harmonisk tospann, det materielle og det kognitive, nå har skilt vei: «Politikkens rytme har ikke beveget seg så mye siden dampens tid, men teknologien har gått fra første til fjerde gir. Teknologiske nyvinninger foregår nå langt raskere enn politiske prosesser, og det gjør at både statsministere og velgere mister kontrollen.» (HD, side 329)

Med andre ord; teknologien løper i dag langt foran vår kognitive evne. I en slik situasjon synes det ikke veldig lurt å bygge maskiner som vil bli uendelig mye mer intelligente enn oss selv – hvilket vi imidlertid nettopp er i ferd med å gjøre. Men ikke bare det; vi har til alt overmål også et skole- og utdanningssystem som legger opp til at barn og ungdom skal tilpasse seg de intelligente maskinene innenfor et såkalt kunnskapssamfunn. Hva et kunnskapssamfunn faktisk er, er det umulig å oppdrive noe fornuftig og visjonspreget informasjon om. (Ett hederlig unntak er den norske professoren i idehistorie; Espen Schaanning). Det virker som om folk flest, både leg og lærd, slår seg til ro med tanken om at «kunnskap er jo viktig og bra», uten å ta seg bryet med å problematisere konseptet kunnskap og ikke minst hvordan vi blir opplært til å behandle kunnskap – hvilken metode/tenkning vi bruker for å sortere, forstå og å bruke kunnskapen. Om dette skriver jeg nå en lang artikkel, men kort sagt kan jeg si at resultatet av en svak forståelse av, og refleksjon omkring, begrepene kunnskap og tenkning fort kan tenkes å spinne rett inn i en verden der maskinene legger premissene for oss. Harari har sett denne trusselen minst like klart som det jeg selv har, og det er her vi begge ender opp med å sette på dagsordenen en problematisering av menneskets fortsatte eksistens.

Når det kommer til hva vi kan gjøre i forhold til å unngå dette verst tenkelige, men høyst mulige, scenarioet er Harari og jeg også i stor grad enige. Vi er begge opptatt av å sette begreper som har med tenkning og bevissthet å gjøre, øverst på dagsordenen.

Algoritme – en måte å tenke på.

Harari tar utgangspunkt i begrepet algoritme. Algoritmer, sier han: «.. er det viktigste konseptet i vår verden. Hvis vi vil forstå livet og fremtiden, bør vi virkelig prøve å forstå hva en algoritme er, og hvordan sammenhengen er mellom algoritmer og emosjoner.» (HD s. 79)

Harari definerer en algoritme slik: «En algoritme er et metodisk sett med skritt som kan brukes for å gjøre beregninger, løse problemer og nå frem til avgjørelser. En algoritme er ikke en spesifikk beregning, men metoden som følges når man gjør beregningen.» (HD s.79) Jeg synes Hararis utgangspunkt i algoritmer er svært interessant. I tillegg blir det en spennende utfordring for meg når Harari introduserer et nytt konsept når han peker på at det er viktig at vi forstår sammenhengen mellom algoritmer og emosjoner/følelser.

Selv er jeg vant med å tenke på algoritme som vår operative problemløsningsstrategi innen vitenskap og politikk. Det er metoden vi tidlig blir drillet i på skolen, og som rendyrkes innen vitenskap, forskning og politikk. Det samles inn informasjon, man veier for og i mot, man drøfter og ender ofte opp med å trekke en, i alle fall en foreløpig, konklusjon som man forholder seg til i hverdagen når avgjørelser skal tas. Noen mennesker er flinkere enn andre til å arbeide med, og å videreutvikle algoritmer. Sagt på en annen måte; noen av oss har vært mer ivrige enn andre til å utvikle egenskapen vi kaller ’logisk intelligens’, og som vi alle besitter i større eller mindre grad. Logisk intelligens er også den egenskapen alt måles etter i utdanningssystemet og som altså premieres eller straffes med henholdsvis høye og lave karakterer.⁴

Harari trekker imidlertid bruken av algoritmer lenger når han viser at prosessen som fører til våre eksplisitte erfaringer med subjektive følelser også kan behandles og forskes på som en algoritme. Det er ut fra det perspektivet at vi bør forstå det faktum at det er mange i dag som samler inn kunnskap om oss, og selv deler vi villig hver gang vi slår på mobilen eller datamaskinen. Dette har pågått en stund, og kan nå bety at vi i løpet av kort tid vil bli nødt til å håndtere horder av roboter som vet bedre enn vår egen mor hvordan de skal trykke på de emosjonelle knappene våre og bruke denne uhyggelige evnen til å prøve å selge oss noe – en bil, en politiker eller en hel ideologi. (21 T s 86)

Fri vilje

Det vriene omdreingspunktet i Hararis bøker er konseptet fri vilje. Han sier flere ting: Han sier at vi mennesker ikke har fri vilje. Han sier at vitenskapen er i ferd med å bevise at vi ikke har fri vilje og han sier at Liberalismen er bygget på ideen om fri vilje.

Når folk hører påstanden; ’du har ikke fri vilje’ så protesterer man gjerne: «Når jeg er i butikken og velger gulrøtter fremfor potetgull, så utviser jeg fri vilje.» Harari svarer at det skorter ikke på uttrykk for vilje. Men å ville noe har lite å gjøre med det eksistensielle konseptet som «fri vilje» er. Harari forklarer: «Det er åpenbart at mennesker har en vilje, at de har ønsker og av og til stå fritt til å oppfylle disse ønskene. Hvis du med «fri vilje» mener friheten til å gjøre som du vil, så ja, da har menneskene fri vilje. Men hvis du med «fri vilje» mener friheten til velge hva du skal ønske, er svaret nei – menneskene har ingen fri vilje.» (21 T s 305-306) Vi blir med andre ord utsatt for sterke føringer; både av biologisk og kulturell art. Disse føringene er det i dag svært viktige å bli bevisste på. Det har alltid vært vanskelig, men særlig vanskelig er det i dag med den ekstreme informasjonsstrømmen vi blir utsatt for.

Liberalismen derimot har som grunnprinsipp at vi nettopp har fri vilje. Historien om fri vilje har vært liberalismens store ’salgspitch’. Salgbart fordi så mange har trodd på det. Ordet VALG står helt sentralt innenfor den liberalistiske virkelighetsforståelsen. «Demokratiet er basert på tanken om at velgeren vet best, den frie markedskapitalismen mener at kunden alltid har rett og liberal utdanning lærer elever å tenke selv.» (21 T s 225) Liberalismen forutsetter at folk faktisk er i stand til å ta frie og selvstendige valg men – som Harari viser oss – så er det i realiteten en illusjon.

Det er akkurat på dette punktet jeg levende kan forestille meg at mange lesere blir frustrerte, ja sågar at Harari kan miste en del mennesker som vil ta ham ordentlig på alvor: Hvis vi ikke har fri vilje, hva er da vitsen med å utvise noen som helst form for engasjert aktivitet? Hvis vi ikke har fri vilje kan vi alle gjøre akkurat som vi lyster uten å ta oss bryet med å tenke på konsekvenser. Ville vesten fortoner seg plutselig som et sivilisert samfunn.

Det er her begrepet bevissthet for alvor entrer banen. Vi kan oppnå høy grad av bevissthet angående det å være seg bevisst hvilke påvirkninger vi blir utsatt for – være seg genetiske eller kulturelle. Jeg kan bli kjent med meg selv og lære hva som er mine sterke sider, og ikke minst hva som er mine svake sider. På den måten er det i alle fall ikke Facebook, Amazon, myndighetene eller Aftenposten som forteller meg hva jeg skal tenke og hvordan jeg skal handle. Selv om mine valg ikke er frie, så kan jeg i alle fall sørge for at jeg har en nogenlunde god oversikt over, og kontroll på, de påvirkningene jeg faktisk blir utsatt for i min hverdag.

Bevissthet

Det Harari sier om bevissthet, så vidt jeg kan forstå, er at: Bevissthet er våre subjektive opplevelser av følelser.

Altså...: Vi vet at vi har følelser; Vi vet at dopaminet øker når vi er forelsket og at adrenalinet øker når vi er redde. Man kan vise til elektriske aktiviteter i hjernen og lokalisere stedet der følelsene kommer til uttrykk. Det forskerne imidlertid enda har til gode å forklare er hvorfor følelsene kommer til uttrykk som eksplisitte subjektive opplevelser. Ja vi blir redde hvis en løve angriper oss fordi vi forstår at vi er i fare, og forskerne setter opp lange og varierte årsaksforløp = algoritmer. Men hvorfor må vi nettopp erfare frykt? Kunne vi ikke bare på rasjonelt vis konstatere og handle? Hvorfor må vi absolutt erfare en kjip fryktfølelse også?⁵

Det vi altså vet nær sagt ingenting om, presiserer Harari, er hvordan massen av biokjemiske reaksjoner og elektriske strømmer i hjernen skaper den subjektive opplevelsen av for eksempel smerte, sinne eller kjærlighet. Hvordan blir følelses-algoritmene til konkrete subjektive opplevelser? Det vet vi ikke, og det er dette blanke hullet i vår kunnskap som er bevissthet. Harari vet altså hva bevissthet er, han kan bare ikke forklare hvorfor bevisstheten er der. Hva er poenget med alle disse følelsene? Hvorfor spiller de så stor rolle i våre liv? Har vi bruk for dem? Og han er slettes ikke alene om å komme til kort. Vi kommer alle til kort angående akkurat dette spørsmålet. Det er en kjensgjerning vi bør være ytterst ydmyke i forhold til.

Vi aner altså ganske enkelt ikke hvorfor følelser manifesterer seg i subjektive opplevelser og man aner ikke betydningen av det. Og siden vi ikke aner betydningen, det har ikke forskningen funnet ut av, så er disse utrykkene i seg selv kanskje ikke viktige? Mange synes i dag å mene at subjektive følelsesuttrykk – altså bevisstheten – ikke er nevneverdig interessant og viktig. Dermed har det seg at forskningssamfunnet er i ferd med å sende hele begrepet på søppel haugen der begreper som sjel, Gud og eter allerede ligger.

Veien frem til å sende begreper som sinn og bevissthet på søppelhaugen har ligget staket ut helt siden vitenskapen formelt etablerte seg for ca 300 år siden. Vitenskapen har lenge vært ekspert på å benekte begrepenes relevans, blant annet ved å rynke misbilligende på nesa når ordet «jeg» blir brukt i vitenskapelige drøftinger. Vitenskapelig arbeide har, må vite, ingenting med forskerens subjektive følelser og meninger å gjøre. Forskeren er objektiv, nøytral og fullstendig i stand til å foreta nettopp nøytrale og objektive analyser. Til en viss grad er det sant. Vitenskapen har gitt oss fantastisk mange objektive sannheter. Men når det kommer til hvordan alle disse objektive faktaene henger sammen i et større hele, hvilket ’hele’ alle faktaene skal forståes innenfor – ja, da har de svært lite å komme med. Forskerne er, som alle oss andre, fanget i tradisjonelle virkelighetsforståelser, kanskje mer.

Det vitenskapen, og i den forlengelse skole- og utdanningssystemet med andre ord lenge har bedrevet, er å skape et stadig dypere skille mellom intelligens og bevissthet. «Når intelligens blir holdt adskilt fra bevissthet kan dette medføre at menneskene vil stå i fare for å miste sin verdi.» (HD s 274) Det er altså ikke slik at intelligente roboter er den største trusselen, men at vi mennesker bøyer av for den kraftige maskinelle logiske intelligensen og således at menneskets iboende bevissthet helt mister sin betydning. Hvis dette skjer vil vi bli slaver av algoritmene.

Kjenn deg selv!

Langt flere må lære å bli seg bevisst sin egen virkelighetsforståelse. Hvis ikke blir det fort gjort å tenke seg at algoritmene maskinene blir matet med, mest av alt vil være preget av korttenkt ideologi, og da blir det til syvende og sist uvegerlig de med mest penger til å utvikle maskinene som vil vinne den ideologiske kampen. Eller som Harari sier det: «Det egentlige problemet med roboter er ikke robotenes kunstige intelligens, men den naturlige idiotien og ondskapen til robotenes menneskelige herrer.» (21 T s. 79.)⁶

Lav bevissthet er svært dårlig nytt for utvikling av et reelt folkestyre nå når vi utvikler maskiner som vil være uendelig mye logisk intelligente enn oss selv. Problemet med lav bevissthet berører oss alle, ikke bare vanlige velgere og kunder, men også presidenter og administrerende direktører. Som Harari sier: «Det er fryktelig vanskelig å finne sannheten når du styrer verden. Du har det altfor travelt. (..) Hvis man vil gå dypere inn i noe, trenger man mye tid.» (21 T s. 228)

Harari foreslår meditasjon. Minimum to timer om dagen. Selv har mitt primære fokus vært på skolesystemet. Jeg tror våre forslag går hånd i hånd. Man trenger å foreta dybdetenkning for å evne å forstå hvor viktig skole faktisk er.

Noter: 

1Selv har jeg parallelt også drevet med drømmetydning. For meg er drømmetydning en måte å forstå hvordan hjernen arbeider mens jeg sover. Jeg har fått god hjelp til noen av mine største utfordringer, både privat og i jobb, via drømmer.

2Denne påstanden kan forringe betydningen av det å sette seg inn i andre lands historie. Derfor verdt å minne om at en slik kunnskap og innsikt kan definitivt være en stor vekker. Da jeg for eksempel lærte Kina å kjenne erfarte jeg sterkt at mitt eget perspektiv på samfunn og utvikling ble radikalt utvidet. Ingenting har hjulpet meg mer i å evne å se mitt eget land og kultur på litt avstand.

3Jeg har skrevet litt om dette her: http://ckfadum.blogspot.com/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html

4For utdypning se: http://ckfadum.blogspot.com/2018/04/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html

5Transhumanismens agenda er rammet inn av Hedonismen. Så langt har de kun, så vidt jeg har kunnet se, fokusert på individets lidelse i den forstand at det ikke bør være nødvendig for et individ å erfare smerte og lidelse av type; «Hvorfor lide på grunn av en voldtekt når hele minnet kan slettes?» Transhumanismen er med andre ord ikke opptatt av årsaker til smerte og lidelse, kun reparere etter at skaden har skjedd, det er jo derfor de er så glad i den nye revolusjonerende teknologien. Jeg merker meg forøvrig at Harari selv ikke bruker begrepet Transhumanisme. Han bruker begrepet Dataisme isteden. HD, s 323 - 348. 

6 Litt hardt her fra Hararis side med bruk av ordet ondskap. Ordet idioti hadde holdt, tenker jeg. Men.. Carl Gustav Jung var inne på en original og svært interessant teori om hva ondskap er, og da en teori som skiller seg fra de tradisjonelle teoriene om ondskap som vitenskapen opererer med: (demonisk ondskap (egenskaper i individet) og industriell ondskap (egenskaper i kulturen)). Jung på sin side konkluderte med at ondskap springer ut av lav bevissthet.