En anmeldelse av boken «Til alle barns beste?» av Professor i idehistorie Espen Schaanning.1
Det burde inngå i
forskerens rolle som selvsagt å problematisere rammene for vår
eksistens. Bare på den måten kan forskningen håpe på tilnærmet
vitenskapelig objektivitet. Slik er det imidlertid ikke i vårt
samfunn. Det kan tvert om virke som om forskere flest ikke er klar
over at der faktisk finnes rammer å diskutere. Det virker som om
langt de fleste nøyer seg med å arbeide innenfor etablerte,
uproblematiserte og gitte rammer. Selv om de ynder å forstå seg
selv som hevet over politikk, de ser på seg selv som såkalte
apolitiske, så er de i realiteten like subjektive – og dermed
politiske – som alle oss andre. Ingenting
galt med å være subjektiv og politisk. Vi
er det alle sammen, enten
vi vil eller ikke. Ikke
dermed sagt at man ikke kan klare å oppnå en høy
grad av objektivitet, men det forutsetter altså at man er i stand
til/villig til å problematisere rammene
for egen og
samfunnets eksistens.
I vårt samfunn
brukes ofte ordet demokrati for å beskrive rammene for vår
eksistens. Alle har hørt
ordet demokrati mange ganger, og langt de fleste forbinder det med
noe positivt, noe i retning av en samfunnsform der alle får
anledning og mulighet til å være med på å bestemme. Alle som vil
kan engasjere seg og finne en arena å ytre seg på. Alle blir gitt
like muligheter; en fiskersønn kan bli millionær, en
fabrikkarbeiders sønn kan bli statsminister eller professor. Dette
høres glimrende ut, ja så glimrende at folk flest faktisk har trodd
på det. Det man fullstendig overser i farten er det faktum at det
slettes ikke er slik at ALLE fiskersønner, fabrikkarbeiderdøtre eller sågar statsminister døtre kan bli millionærer, professorer og statsministre. For å lykkes i
skolen, og dermed i samfunnet, kreves helt bestemte egenskaper og talenter, og mange må være
villige til, eller bli presset til, å la disse fostres frem, ofte på
bekostning av mye annet. Når det ligger bestemte kriterier til grunn for å
komme på toppen av hierarkiet er det heller slettes ikke sikkert at
vi får de personene som faktisk er best egnet til å styre landet
eller forvalte penger og kunnskap. Det er ikke heldig, hverken for
dem selv eller alle andre. Og som om ikke dette er nok, så ser vi
også at det skaper et svært homogent toppsjikt som lett vil kunne
miste av syne betydningen av alle menneskers verd, og som følge en
samfunnsutvikling som ikke beveger seg i en demokratisk retning.
Tvert om.
Det finnes med andre
ord klart definerte egenskaper og talenter som er avgjørende for å
lykkes i samfunnet, og som skaper hierarkier.
Det er innenfor denne
rammen den såkalte
frigjøringspolitikken
i stor grad har operert.
Det skal ikke spille
noen rolle om du er mann eller kvinne, homo eller hetro, sort eller
hvit, bare du har de rette egenskapene.
(Det er nesten så man
skulle ønske at kriteriet forble «hvit mann». Da fikk vi i alle
fall et visst mangfold). Alle
oss som ikke kan, eller
ikke er villige til å presses inn i malen vil ikke
kunne lykkes på samme måte. Det er med andre ord svært
villedende, ja rent ut sagt en løgn, når vi stadig kan høre at vi
lever i et rettferdig, likeverdig samfunn der alle blir gitt samme
muligheter, at alle er like mye verdt. Jeg kaller det gjerne for
livsløgnen som må opprettholdes for at vårt såkalte demokrati kan
utvikle seg stadig videre. Videre tenker jeg at vi kan leve lenge og
godt på en løgn, det kan sågar innimellom komme noe godt ut av
den, men før eller siden vil den ta knekken på oss hvis vi ikke
gjennomskuer og tar et oppgjør. Det finnes med andre ord en dyp
sannhet i ordtaket: «Ærlighet varer lengst.» Jens Bjørneboe var
også inne på noe eksistensielt viktig når han i boken Frihetens
Øyeblikk skrev: «Frihet er en funksjon av sannhet.»
Professor Espen
Schaanning har viet sin karriere til å problematisere rammene for
vår eksistens. Han er med andre ord en av de få som har vært
villig til å forsøke å sette på dagsordenen premissene for vårt
demokrati. Hans siste bok: «Til alle barns beste?» handler
om de grunnleggende premissene for dagens skoleforståelse, og intet
tema er mer sentralt hvis vi ønsker å forstå premissene for
demokratiet. Det er i skolen vi tilegner oss kunnskap og lærer
hvordan behandle den kunnskapen. Ikke hvilken som helst kunnskap og
ikke hvilken som helst måte å behandle kunnskapen på, men den
kunnskapen og metoden som man antar, mer eller mindre reflektert og
bevisst, best vil tjene samfunnet og menneskene som sådan.
Schaanning viser med
sin siste bok at bevisstheten omkring kunnskap og metode dessverre
ikke er særlig høy. Langt de fleste innen forskerstanden arbeider
innenfor tradisjonelle rammer som primært har som mål å
videreutvikle det bestående. Tilsvarende tyder mye på at hele
politikerkorpset har kommet til å ta skole for gitt i den forstand
at den i all hovedsak skal og må eksistere for å gjøre menneskene
samfunnsgagnlige innenfor et kapital-teknologisk samfunn. Samfunnets
behov har blitt alfa omega, barn og unges behov er i ferd med å
reduseres til noe ubetydelig og intetsigende. Det er i denne
situasjonen spørsmålet om demokrati blir viktigere enn noen gang
fordi vi nå synes å være i en kollektiv tilstand der vi har mistet
av syne de mest grunnleggende aspektene ved et reellt demokrati:
Frihet og medbestemmelse. Isteden har det vokst frem en kvasi
forståelse av hva frihet og medbestemmelse er.
Svekkelsen av en
kollektiv bevissthet er selvfølgelig ikke noe som bare skjer over
natta. Det er resultat av en lang prosess, en prosess som har vært
selvforsterkende. Nettopp dette er et sentralt poeng i de to
innledende kapitlene i Schaanning's bok. Kapitlene problematiserer
hvordan to akademikere behandler demokratiutvikling i sine
skolehistorieverk. Det kommer frem at begge forfatterne i all
hovedsak ser en klar (og positiv) demokratisk utvikling på grunn av
hvordan politikerne har håndtert skolepolitikken frem til ca 1980.
Da skiller de lag. Teolog Merete Roos ser kontinuitet helt frem til i
dag og forfekter at skolen stadig er en arena for ikke bare
humanistisk dannelse, men også for demokratisk dannelse. Hun viser
til at man i skolen bedriver opplæring i demokrati, det er en arena
der barna får oppleve demokrati i praksis. Dette lå til grunn for
skolens utviklingsprosjekt i det 19. århundre, og det ligger til
grunn for skolen i vår tid.
Pedagog Harald Thuen
på sin side forlater definitivt sin fremskrittsfortelling, den
fortellingen som sier at man fra allmueskolens etablering i 1739 og
frem til 1980 har gått fra mørke til lys. Politikernes håndtering
av skolepolitikken har, i følge Thuen, fra 1980 tallet og frem til i
dag hatt lite med en lysende demokratiutvikling å gjøre. Det kommer
med andre ord frem at mens Roos ser en kontinuerlig
demokratiutvikling, ser Thuen et radikalt brudd.
Teolog Roos' hylling
av skolen som en stadig demokratifremmende instans får sterk kritikk
av Schaanning. Han slår ned på Roos' tale om demokrati i praksis i
skolen ved å kalle det ren demagogi. Han presiserer: «Barna i den
obligatoriske grunnskolen har ingenting de skulle ha sagt med hensyn
til skolens form og innhold. De tvinges til å gå der, underlegges
lærerplaner, fag, timeplaner og undervisningsopplegg bestemt av
andre, og pålegges utspørringer prøver og eksamener de ikke har
bedt om». (s.44) For alle som gidder å innse det, så er det
åpenbart at skolen best kan beskrives som et diktatur. Man må
gjerne mene at barn må oppdras innenfor diktatoriske rammer; det er
den eneste måten å få skikk på dem liksom. Men å kalle åpenbar
paternalistisk overstyring for demokrati blir bare veldig feil. Man
må spørre: Hva slags demokratiforståelse kommer det ut av den
slags? Det tilsier også et vanvittig sprik mellom ord og handling,
en ikke veldig heldig strategi for å lære barn og unge selv å bli
ærlige og hederlige i ord og handling.
Det som i alle fall
er klart er at det er mye med skolen som ikke bør defineres som
demokratisk. Ikke dermed sagt at det ikke har vært forsøk på å
fremme demokratisk sinnelag i skolen oppigjennom. Man kan, som Thuen,
klare å se positive initiativ hele veien. Problemet med hans
fremskrittsfortelling, som Schaanning fint viser, er imidlertid at
han bruker demokratibegrepet på hele syv helt ulike måter. Det gjør
det til en stor utfordring å tenke (historisk) omkring begrepet
demokrati. Slik sett forsvinner eventuelle fordeler og ulemper inn i
en uklarhet som ikke er særlig nyttig og klargjørende hva gjelder
redegjørelse for demokrati og demokratiutvikling. Man blir egentlig
ikke veldig mye klokere. Men et enda større problem enn en svak
redegjørelse for demokratibegrepet, er bruddet som plutselig oppstår
i Thuens fortelling. Man aner nostalgi. Hans fortelling synes
implisitt å legitimere skolen slik den var før: «Når
skolesystemets historie først fremstår som en fremskrittshistorie,
som dernest tilføres doser av malurt, før den ender opp med noe som
ligner en blindvei, eller i alle fall et bekymringsfullt spor, så
gis skolen, slik den engang var på vei, legitimitet.» (s.30-31)
Problemet med en skole på villspor er altså, i følge Thuen, ikke å
finne i skolehistorien, men i impulser som har blitt påført skolen
uten ifra: Det var særlig med innføringen av reformen
Kunnskapsløftet, at skolen har blitt gjennomsyret av målstyring og
prestasjonsforventinger i alle ledd og instanser i
utdanningssystemet, i følge Thuen.
Spørsmålet vi må
stille oss blir: Hvordan kan en skole som i tre hundre år på
vellykket vis stadig har forbedret vårt demokrati, plutselig ende
som en nyliberal, målstyrt prestasjonsskole?
Ved å fokusere på
brudd går Thuen i den samme fella som resten av venstresiden i norsk
politikk som forsøker å ta et oppgjør med det som oppfattes (også
av meg) som en lite menneskevennlig, sterkt prestasjonspreget,
konkurranse- og profittorientert og strengt regulert målstyrt læring
i henhold til radikal markedsliberal favorisering. Ideen om brudd
sier: Alt var bra, men så plutselig er vi som samfunn fanget av en
radikal markedsliberalisme – også kalt nyliberalismen.
Venstreintellektuelle lette etter årsaker på nittitallet, og man
fant to knagger man stadig benytter seg av: Mont Pelin Society (MPS)
og Postmodernismen. MPS
er en klikk med frimarkedsøkonomer som siden 40-50 tallet har
bedrevet stadig sterkere propaganda for å fremme sine ekstreme
markedsliberale visjoner, med
Tatcher og Reagan som de mest synlige representantene på 80-tallet.
Videre
forstår de venstreintellektuelle det slik at den
markedsliberalistiske propagandaen har kunnet vinne frem på grunn av
innføringen av postmodernismen (og
det var det helt sikkert noen sleipe frimarkedsøkonomer som stod
bak).
Postmodernismens kritiske
spørsmål
og alternative metodebruk innenfor
akademia førte
til en oppløsning og fragmentering som har gitt markedsliberalismens
forførende materielle budskap fritt spillerom. Propagandaen
har vært svært vellykket. I
dag har så å si alle blitt nyliberalister enten de vet det selv
eller ikke, og det er ikke til å undres over at venstresiden over
hele den vestlige fjøla stabber rundt med gjørme til livet med
sitt eget hode og hjerte virrende mellom (sosial)liberalisme
og nyliberalisme.
Det
disse årsaksforklaringene sier, er kort og godt at en klikk med
frimarkedsøkonomer har klart å spinne hodet rundt på resten av den
vestlige befolkningen. At postmodernismen blir trukket inn i
forklaringen sier, slik jeg klart forstår det, noe om desperasjonen
hos de «intellektuelle» som kom frem til forklaringene i
utgangspunktet. De sier også noe om at alt var såre bra inntil MPS
satte sine kluter til. MPS blir nærmest for en type
retorisk IS
organisasjon å regne som primært var/er ute etter å bryte ned det
europeiske og vestlige demokratiet som vi hadde brukt generasjoner å
bygge opp. Det
er i det hele tatt en ganske spektakulær årsaksforklaring, dog på
sett og vis forutsigbar. Det er tradisjonell kapitalismekritikk fra
venstresiden dratt til ytterpunktet.
Pengesterke
frimarkedsøkonomer har sikkert spytta penger inn i media og
pr-selskaper for å fremme markedsliberalisme – slik alle andre
ideologiske grupperinger gjør det. Men at de har manipulert i så
stor grad at de har klart å spinne hodene rundt på intellektuelt
sunne, velutdannede demokratiske borgere, høres mildt sagt søkt ut.
Adskillig mer sannsynlig ville det være å påpeke at vestlige
borgere slettes ikke er så intellektuelt sunne, velutdannede og
demokratiske som man vil ha det til. Og det bringer oss tilbake til
Espen Schaannings anliggende: Det finnes ikke noe belegg for å hevde
at skolehistorien har vært en eneste stor suksess i
demokratiutvikling. Kanskje er det nå på tide å legge til grunn
andre perspektiver på historien? Hvis
man skulle, som Thuen gjør, bekymre seg over retningen skolen tar i
dag, så er det med andre ord rent ut sagt lite hensiktsmessig å
behandle problemet som om det var noe som oppstod over natta en gang
på 80-tallet. Man bør ikke, som Thuen, ønske seg tilbake til
«enhetsskolen og det han kaller et 'gedigent nasjonalt
integrasjonsprosjekt'», (eller til gode gamle Einar
Gerhardsen-strategier for den sakens skyld) da det er mye som tyder
på at det er denne enhetsskolen med sine bestemte kriterier for hva
som er god kunnskap og tenkning, som er fremste årsak til at
nyliberalismen i dag vinner frem og finner rotfeste.
Hva
er det med vårt snart trehundre år gamle skolesystem som i våre
dager så tydelig kulminerer i kollektivt svake
intellektuelle ferdigheter? Det er 48 tusen kroners spørsmålet
som hver og en bør sette seg ned og tenke grundig over. Å forstå
hvor viktig skolen faktisk er i vårt samfunn, krever dyp refleksjon
som i sin tur vil kunne medføre en høyere grad av erkjennelse. Øket
erkjennelse er ikke noe andre kan lære en – ikke i skolen og enda
mindre senere i livet. Dette er en av grunnene til at det er en så
utrolig dårlig ide å mate barn med strukturert og definert kunnskap
fremfor å la dem selv drive oppsøkende læring. En praksis som i
dag utvides til å omfavne også barnehagebarn helt ned i
ettårsalderen. Voksne i dag har aldri lært hvordan drive oppsøkende
læring som er nødvendig for intellektuell modning, og derfor blir
det da også et svært krevende arbeid man må gjøre for å kunne
klare å oppnå høyere erkjennelse og bevissthet. Espen Schaannings
bok «Til alle barns beste?» vil kunne være til god hjelp. Han
skriver tydelig og godt! Det er da også nettopp en slik hjelp til
refleksjon han ønsker at boken hans skal bidra med. I forordet
skriver han: «Her er hva jeg skulle ønske at leseren hele tiden, i
hver eneste tekst, skal spørre seg selv: Hva er et godt liv for barn
og unge? Kan skolen gi alle barn et slikt liv? Er skolen til alle
barns beste? Kan den være det?»
Noen
vil kanskje føye til spørsmålet: «Bør den være det?» Svaret på
det er et rungende ja hvis det er en sunn demokratiutvikling man
ønsker seg og hvis man frykter at den nyliberale ideologien skal få
bore seg stadig dypere ned i folkesjela. I forlengelse av den
nyliberale ideologien kan vi nå sågar for hver dag som går, erfare
at transhumanismen rykker stadig nærmere. I et kapital-teknologisk
utviklingsperspektiv går det klare linjer fra industrisamfunnet til
den eksponentielle teknologiske utviklingen vi i dag erfarer.1
En teknologisk utvikling som mange mener virkelig fikk fart i seilene
på 80-tallet og som etter alle solemerker vil endre vårt
eksistensgrunnlag fundamentalt. En overgang til transhumanismen –
det som transcenderer humanismen – tilsier blant annet utvikling av
kunstig intelligens som langt vil overskride den menneskelige logiske
intelligensen som vårt skolesystem har dyrket frem i lang tid,
særlig via sin tunge vektlegging av matematikk som skolefag. Vi er
således, fremfor alt, svært mottagelige for motstandsløst å
benytte oss av de intelligente maskinene. (det er ikke uten grunn at
Schaanning har flere kapitler om hva slags tenkning som ligger til
grunn for det sterke fokuset på matematikk i barnehage og skole).
Flere
har i dag erkjent at av
alle utfordringer vi står overfor, (terror, finanskriser,
klimakrise) så er det teknologien som utgjør den største
trusselen. Blant dem som har innsett dette er norske Anders Giæver
som i VG i 2015 skrev at den største trusselen mot menneskeheten
først
og fremst er: «.. det 'teknogeniske',
og vil komme fra den stadig større teknologiske kapasiteten til å
tukle med skaperverket.»2
Det handler om problemer som kan oppstå når maskinene blir veldig
mye smartere enn oss mennesker. Det
handler om intet mindre enn en reell trussel mot menneskets
biologiske og autonome egenart.3
Når
vi ikke engang klarer å stå i mot nyliberalismen, hva får oss til
å tro at vi skal klare å stå i mot en kunstig intelligens som blir
antatt å være hele en milliard ganger mer intelligent enn oss
mennesker innen ti år?
Pushwagner:
Pushwagner:

Obs: noe har skjedd med notesystemet.. No worries... Etter note fire følger note fem, seks og syv (bare at de har fått feil nr.) Dette problemet har dukket opp nylig, uvisst hvorfor og da det er komplisert å fikse nøyer jeg meg med å påpeke det.
1Espen
Schaanning, «Til alle barns beste? Intervensjoner i
skolefeltet.» Kolofon, 2018.
2Mellom
nyliberalismen og transhumanismen ser vi en særlig sammenfallenhet
hva gjelder menneskesyn. Begge er forankret i et såkalt
materialistisk menneskesyn.
4
http://www.independent.co.uk/news/science/stephen-hawking-transcendence-looks-at-the-implications-of-artificial-intelligence-but-are-we-taking-9313474.html
1Mellom nyliberalismen og transhumanismen ser vi en særlig sammenfallenhet hva gjelder menneskesyn. Begge er forankret i et såkalt materialistisk menneskesyn.
Grader av våkenhet og observasjons evne er veldig store. De fleste av oss går på vane og er autopilot. Fint å bli vekket litt. Takk for god artikkel.
SvarSlettTakk Stig!
SvarSlett