onsdag 7. juli 2021

1) Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen.

KAPITTEL 1


ET SEKULÆRT SAMFUNN

Transhumanismen rykker inn i skolen.1


Denne teksten er en appell om refleksjon angående ting vi tar for gitt.



Tidene forandrer seg, og det i stadig hurtigere tempo. Vi hører ordene endring og omstilling hele tiden og over alt. Noen bruker til og med ordet revolusjon. Hva er det vi skal omstille oss til? Hva er det som driver utviklingen? Er det en utvikling vi ønsker oss? Har vi uansett noe vi skulle ha sagt? Hvordan fungerer egentlig vårt demokrati?


«Her var det mye å forholde seg til», kommenterte min bror da han leste overstående setninger. Og helt riktig, ordene favner svært vidt og ikke minst dypt, slik de nødvendigvis må gjøre når temaet er systemkritikk. Jeg snakker ikke om systemkritikk slik det blir brukt i offentlig dagligtale, dette at for eksempel en lege kritiserer administrative svikt på sykehuset hun jobber eller om en bedrift svikter i å redusere giftige utslipp, men om selve samfunnet som et system.

Jeg er, med andre ord, ikke opptatt av å kritisere enkelt-stående forhold på ulike arenaer, slik vanlig er, og som holder hele samfunnsdialogen gående så å si. Jeg hever blikket og peker på samfunnsstrukturen – det systemet som holder alle delene på plass. Man kan vel dermed trygt si at jeg drar begrepet ''samfunnskritikk' til et helt nytt abstraksjonsnivå, et nivå som folk flest – også på universitetene, dessverre, synes sårt ignorante i forhold til.


Personlig er jeg i det hele tatt svært lite opptatt av å forholde meg til enkelt-stående temaer og debatter. Enkelt-stående debatter har alltid kjedet meg. Først fordi jeg ikke forstod dem, siden

fordi jeg forstod dem 'all too well'. Det er antagelig en medfødt, grunnleggende og svært utpreget svak evne og vilje til å velge side i debatter kombinert med en umettelig nysgjerrighet, som førte til at jeg valgte å bruke livet mitt til å forstå de ulike synspunktene og hvilken helhet de ulike delene samlet sett utgjør. Vi lever tross alt ikke i et anarki..2


Selv har jeg altså aldri klart å posisjoner meg innenfor hverken politiske eller religiøse grupperinger, og tidligere blunket jeg forvirret med øynene når velmenende lesere av mine tekster sa til meg: « Du må klargjøre hvem det er du ønsker å henvende deg til!»


Hvem jeg ønsker å henvende meg til? Jeg svarte, og svarer fremdeles: «Jeg snakker til alle, det jeg snakker om angår alle. Og alle angår meg.» Jeg snakker om det som er viktig for oss alle, nemlig hva slags samfunn vi lever i og hvilke rammer dette samfunnet legger på hver og en av oss. Vi trenger rammer og kjøreregler i et samfunn, men det må altså være rammer og regler alle kan forstå uten nevneverdig vanskeligheter. I alle fall hvis ordet demokrati skal ha et fornuftig innhold.3


Et fokus på systemets rammer gir, som jeg vil forsøke å vise, god grunn til bekymring i seg selv. Men enda mer bekymringsverdig er det at dialog om system-rammer, som antydet over, i stor grad legges lokk på. Når ting ikke snakkes om, men ligger til grunn som et taust og udiskutabelt premiss, utgjør det en perfekt grobunn for misforståelser, konflikter, en stadig mer svekket demokratisk samtale og sist men ikke minst, en samfunnsutvikling som uforstyrret får gå sin gang, uansett hva du eller jeg måtte mene om den.4


Kunnskapsnivået er svært høyt i vårt samfunn innen de ulike profesjonene. Vi kan imidlertid alle, selv de mest lærde professorer, av og til føle på utilstrekkelighet når det kommer til kunnskap. Det er alltid muligheter for å lære noe nytt.5 Men all denne kunnskapen er ikke viktig i seg selv, vi kan leve godt med at vi er forskjellige, vi behøver ikke alle kunne det samme. Det passer meg utmerket å spørre en mann om han kan fikse en lysbryter som ikke funker, og jeg synes det er veldig hyggelig når jeg kan belære litt om matlagning eller vitenskapsteori. Jeg stoler på legen min og på damen i butikken. Jeg er veldig glad jeg ikke må lese meg opp på hva et utslett på armen betyr eller hvordan logistikken fungerer for at jeg skal få de varene jeg trenger til enhver tid. Men det finnes kunnskap som er viktig i seg selv, en kunnskap som alle bør kunne, og det er kunnskapen om hvordan samfunnet er snekra sammen. Her bør det ikke være forskjell på lek og lærd. Alle må vite hvordan samfunnet fungerer, i alle fall hvis ordet demokrati – folkestyre – overhode skal ha noen mening.


Hvis man vil forstå samfunnet må man forstå hva skolen handler om. Det er en ny tanke for mange, skole har blitt noe vi tar for gitt. Men skole er viktigere enn alt annet. I vårt samfunn er skole viktigere enn helse, lov og orden, klima og miljø, krig og økonomi. Skole er grunnleggende – skole utgjør fundamentet. Hvorfor? Fordi skole handler om kunnskap og tenkning. Kunnskap og tenkning, det som tilsammen utgjør grunnlaget for vår mentalitet og dermed basisen for hvordan vi forstår virkeligheten, ligger til grunn for alle andre menneskelige aktiviteter. Det er av stor betydning hva slags kunnskap vi vektlegger og hvilken tekning vi behandler kunnskapen med.


Hva et samfunn vektlegger av kunnskap og tenkning sier med andre ord veldig mye om hva slags samfunn vi lever i, hvilken kunnskap og verdier som preger dette samfunnet og hvilke strategier (tenkning) vi velger å bruke når problemer skal løses. Når vi snakker om skole handler det altså om intet mindre enn spørsmål som angår menneskenes eksistensielle livsvilkår, om hva slags samfunn vi vil bo i, hvilke verdier vi ønsker å vektlegge og hvordan vi som mennesker og samfunn ønsker å utvikle oss videre.



Et nytt samfunn.


I dag legger myndighetene opp til en utvikling som innebærer en bevegelse fra et industrisamfunn til et såkalt kunnskapssamfunn. Statsminister Erna Solberg hevdet på Høyres sentralstyre i 2015: «Kunnskap er den nye oljen». Fra å være en oljenasjon (industrinasjon) skal Norge (og alle andre land) bli en kunnskaps-nasjon. Det store, og fremdeles ubesvarte, spørsmålet er: Hva er et kunnskapssamfunn?


Noe klart bilde av hva et kunnskapssamfunn faktisk er, skal man måtte lete lenge etter. Det står da også i planer for både skole, utdanning og forskning at: «Sentrale trekk ved samfunnsutviklingen som legges til grunn (for utvikling av skolesystemet) er omskiftelighet, usikkerhet, kompleksitet og tvetydighet.»6 og at: «kunnskapssamfunnet stiller større krav til kompetanse enn noen gang før, og at utdanningssystemet utdanner barn og unge for framtidens arbeidsmarked, og til jobber som ennå ikke finnes.»7


Det blir slått fast at man trenger mye kompetanse, men kompetanse til hva forblir uklart. Tilsynelatende er alt som angår fremtiden usikkert og tvetydig. Men en ting ligger likevel fast; ny teknologi kommer til.


Leser man bøker og artikler om økonomi og teknologi blir det fort klart at vi snart vil erfare en eksponentiell teknologisk vekst. Det vil si at den teknologiske utviklingen vi har sett så langt bare er peanuts i forhold til det som snart vil komme. Den teknologiske utviklingen vil med andre ord eksplodere i nær fremtid. Det er denne virkeligheten myndighetene forholder seg til, og kravet til oss borgere er at vi skal tilpasse oss.



Tidens krav


Det er flere som beskriver de omfattende endringene vårt samfunn undergår, for en revolusjon. Ordet revolusjon viser i dag til mer eller mindre lavmælte, høylytte for noen, endringer i samfunnets infrastruktur som tvinger seg frem, og som på fundamentalt vis endrer hvordan vi innretter våre liv – både i jobb og privat. Flere mener, som nevnt, at revolusjonen allerede har skjedd. Den var en gang på 80-tallet. Det er imidlertid særlig en forespeilet eksponentiell teknologisk utvikling mange har i tankene, et kvantesprang med navnet Singularitet.


Trykket for å tilpasse oss den revolusjonerende teknologiske utviklingen er tungt. Pådriverne for utviklingen og tilpasning til en slik utvikling, finner vi særlig i næringslivet, i politikken og hos teknologene selv. Og i media. Med andre ord, over alt. Det går knapt en dag uten at vi kan høre, se og lese historier om hvordan ny teknologi vinner innpass på ulike arenaer: på fabrikker, i næringsbedrifter, på sykehus, i butikker, i avislokalene, i den private sfæren, i sosiale sammenhenger, i det militære, i politiet osv.


Teknologien som vil endre våre liv handler blant annet i stor grad om å lære å ta i bruk den nye teknologien. Her kommer skolen inn som en viktig formidler og tilrettelegger.


De nye planene for skole og utdanning legger således stor vekt på innføring av teknologi. Såkalte «teknologiske ferdigheter» skal bli en ny grunnleggende ferdighet på lik linje med å kunne lese, skrive og regne. Vi kan lese mye om krav til tilpasning til det som blir omtalt som et stadig mer omskiftelig og teknologisert samfunn i den kaskaden av nye utredninger, rapporter og stortingsmeldinger som har kommet til de siste ti- tyve årene. For mest mulig effektivt å få gjennomført kravene som blir satt til tilpasning/endringene, har rektors rolle i stadig økende grad blitt omformet til administrativt arbeide med krav om en spesialisert rektorutdanning med vekt på ledelse. Det er ikke lenger noe krav for rektorer om pedagogisk utdanning eller erfaring. 8


Barn og unge skal tilegne seg teknologiske ferdigheter. I denne sammenheng kan vi ofte høre at det å lære seg å bruke teknologi som verktøy er viktig, men enda viktigere vil det være at de unge utvikler en digital mentalitet.9 Når man innfører teknologi i skolen skal det altså handle om noe langt mer enn å lære å bruke den nye teknologien som et nyttig verktøy. Leser vi tekster skrevet av teknologi-interesserte skolefolk, og det er slike folk som gjerne ansettes i offentlige utredningsutvalg og som får spalteplass i media,10 får vi vite at en slik snever ‘verktøyholdning’ til, og forståelse av, teknologien som i dag (det vil si før Corona-viruset) praktiseres, tilhører gårsdagens samfunn.


Informasjonsteknologi er altså noe mye mer enn å sette strøm på tavla, pennen og boken. Informasjonsteknologien er ikke bare et nyttig verktøy, det skal også handle om å utvikle en digital mentalitet. Dagens barn og unge blir veksel-vis omtalt som nettgenerasjonen, de digitalt innfødte og homo zappiens. De lærer visstnok annerledes enn vi digitale immigranter (alle som er født før 1990) gjorde og vil derfor, hevdes det, kreve andre tilnærminger til læring og metodikk. Blant andre har Uschi Schreiber, leder av Ernst & Young’s11 Global Accounts Committee og ansvarlig for organisasjonens globalt integrerte ‘go-to-marked’ sagt i en artikkel om skole: «Det vi trenger nå er så åpenbart at det sier nesten seg selv. I en digital verden, trenger vi digitalt dyktige mennesker - mennesker som er intuitive i sin bruk av teknologi, ikke bare opplært til å bruke det. (…) Vi trenger digitalt innfødte, og derfor et innhold og en metodikk i utdanningen som bidrar til å finslipe ferdigheter, kunnskap og den digitale mentaliteten. I alle deler av livet vil studentene være sky og redskap koblet sammen. (In every part of life, students are cloud and device connected.)”12


IT i skolen handler altså om noe adskillig mer enn bare å lære og bruke verktøyet og hvordan bruke det kritisk. Det er også snakk om å utvikle en digital mentalitet. Som professor Kai Olsen ved Høgskolen i Molde sier det: «Det er først når samfunnet begynner å tenke nytt at vi vil få den fulle effekten av IT.»13 I en melding fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i NTB kan vi lese: «Utdanningsinstitusjonene generelt har ikke knekt koden for hvordan dagens teknologi best kan nyttiggjøres i klasserommet.»14 Og Unescos Director General Audrey Azoulay sier: Education will be profoundly transformed by AI, (....) Teaching tools, ways of learning, access to knowledge, and teacher training will be revolutionized.”15


Det er mildt sagt tunge teknologientusiastiske organisasjoner, næringsbedrifter og statlige- og internasjonale institusjoner som involverer seg i, og er knyttet til, utvikling frem mot en teknologiorientert skole og skoleledere er pliktet, blant annet gjennom økende krav om spesialisert ledelses-orientert rektorutdanning, til å bidra til at endringene skjer.


Mitt utgangspunkt er at endring åpenbart er nødvendig. På det punktet tror jeg absolutt ingen som følger litt med kan være uenig. Men endringene vi skal foreta må i demokratiets navn være endringer vi alle kjenner til, gir vårt samtykke til og forstår konsekvensene av. Denne teksten er et forsøk på å trigge en demokratisk samtale om disse viktige spørsmålene. En slik samtale er fullstendig fraværende i dag.



Utover spørsmålet jeg refererte til over, om hva fremtidige generasjoner faktisk skal drive med, et spørsmål jeg vil mene er svært viktig i seg selv, og som man jo skulle tro ville være fundamentalt viktig for helt normalt oppegående mennesker å søke svar på, ønske medbestemmelse og å ha en forutsigbarhet i forhold til, så er situasjonen i dag likevel slik at det er ytterligere tre aspekter som er enda mer foruroligende. De tre aspektene angår fremmedgjøring/svekket menneskeverd, psykososiale endringer og det biologiske menneskets fortsatte eksistens – intet mindre.


Spørsmålet om teknologi, enten det gjelder eksistensielle livsvilkår, menneskeverdet i dypeste forstand, psykososiale utfordringer, fremmedgjøring generelt eller rett og slett menneskeartens videre eksistens har det, som med alt annet, i dypeste forstand med kunnskap og bevissthet (tenkning) å gjøre. Kunnskap og tenkning er vitenskapens – og i den forlengelse – skolens domene. Eller, i dag vi kan gjerne si: Kunnskap og tenkning er skolens – og i den forlengelse – vitenskapens domene.


I neste kapittel, kapittel to, vil jeg derfor først gi en beskrivelse av hva skole i vårt samfunn, i fundamental forstand, er. Så vil jeg vise hvordan skoleplanene i dag endres. Det vil jeg gjøre ved å gå i dybden av begrepet kompetanse. Kapittel tre har fått tittelen; Formingen av en sekulær mentalitet, og går særlig inn på matematikk som skolefag og fagets rolle både som fagkunnskap og som redskap for å disiplinere tenkning. Kapittelet munner ut i det pedagogiske paradoks som hele vår dannelseshistorie hviler på: Hvordan oppdra til myndighet når oppdragelse er å være underlagt en annens myndighet. I kapittel fire drøfter jeg nettopp begrepet dannelse, noe som må bety at abstraksjonsnivået heves. Kapittelet må ikke leses for at bokens øvrige kapitler kan henge sammen, men det vil være av avgjørende betydning å få med seg hvis man er nysgjerrig på hvordan endringene i skolen begrunnes utover standardfrasen: «»Samfunnet endrer seg og derfor må skolens innhold også endre seg Ønsker vi dybdeforståelse må vi forstå begrepet Dannelse, og det er avgjørende å forstå at også begrepet dannelse i dag er under revidering. Vi skal bevege oss fra Dannelse til Tekno-dannelse. Det er neppe tilfeldig at samtidig som skolen skal bevege seg fra kunnskap til kompetanse, ser vi også en bevegelse innen pedagogisk vitenskap som handler om en bevegelse fra dannelse til teknodannelse. Dannelsesprofessorene begrunner bevegelsen fra dannelse til teknodannelse ved å gå til vitenskapsteorien; nærmere bestemt til den vitenskapelige metoden. Det blir avgjørende å rette blikket mot positivismestriden. Det blir klart at dannelsesprofessorene anser striden som avleggs. Konsekvensen blir at alle vitenskapelige disipliner blir underlagt en positivistisk vitenskapsforståelse både hva teori og metode angår. Dette i sin tur er betingelsen for utvikling av et sekulært samfunn. Kapittel fem handler om den sekulære mentaliteten. Jeg forsøker å vise, ved å se på praksisen innen både media og forskning, hvordan vi allerede tenker i algoritmer, og at dette er en lite fruktbar måte å utvikle samfunnet på. Kapittel seks vil drøfte fremveksten av en såkalt transhumanistisk ideologi. Jeg forstår den transhumanistiske ideologien som en klar videreføring av dagens rådende ideologi; den humanistiske. Jeg presenterer en sannsynlig fremtidsvisjon hvis vi unnlater å bli bevisst på det naturvitenskapelige/positivistiske kunnskapsparadigme som dominerer i vårt samfunn. Ingen vet hva fremtiden vil bringe. Det beste vi kan ha, er velinformerte antagelser. I siste kapittel setter jeg opp fire problemstillinger jeg mener både forskning, politikk og media i dag bør sette øverst på dagsordenen, og som vi alle bør ha et kunnskapsrikt og bevisst forhold til.


1Jeg snakker med mange mennesker i ulike befolkningsgrupperinger, og forbausende få vet hva Transhumanisme er. Forbausende fordi fenomenet for meg synes å være det aller mest relevante å vite noe om i dag. Symptomatisk finnes da heller ikke mange gode norske tekster om temaet, men noen kan vi finne: Se f.eks: «Den vidunderlige nye eugenikken» av Anders Dunker i Le Monde Diplomatique, juni 2016. «Kjøpe IQ? Ja, la oss regne på det» av Lena Lindgren i Morgenbladet april 2016. Det fulgte en interessant debatt i etterkant. «1900-talets fattigaste utopi. Dags att förstöra transhumanismen!» Håkan Lindgren, Vagant 3/2017. «Når menneskene og maskin smelter sammen. Transhumanismen, singulariteten og den instrumentelle fornuft.» Truls Unholt, Vagant 4/2017.

Denne boken ender i et kapittel om Transhumanistisk ideologi. Tanken er at et fokus på skole; kunnskap og tenkning kan gjøre det lettere å forstå hva transhumanismen fundamentalt sett handler om og å forstå hvordan en slik ideologi kan vokse frem. I siste kapittel vil det vises til ytterligere, også internasjonale, artikler om transhumanismen.

2 Når jeg skal forklare for andre hva det er jeg skriver om sier jeg ofte at jeg skriver om Vestens ideologi. Når de blir flakkende i blikket, noe langt de fleste blir, føyer jeg til at vi lever i henhold til en ideolog, akkurat som Kina og Russland lever i henhold til sin ideologi, like så muslimske land. Jeg pleier å si at vi i vesten er raske til å kritisere andre land, og føyer til at en slik kritikk er pussig i all den tid kritikerne som regel synes helt ute av stand til å redegjøre for den ideologien de selv lever innenfor.

3 Jeg har skrevet om dette temaet i tyve år, med ulike innfallsvinkler, og min erfaring er at temaet provoserer og er nær ut sagt tabu innen både forskning, politikk og media. Hvorfor det legges lokk på så å si enhver samtale om rammene for vår eksistens, er for meg en gåte. Det kan skyldes uvitenhet, det kan skyldes bedagelighet, det kan skyldes feighet eller det kan skyldes bevisst og villet avstandtagen til temaet. Uansett blir det interessant å ha i mente det Slavoj Zizek sier om ideologiens grep på mennesker. For Žižek er ideologi ikke de ideene vi stadig går rundt og snakker om og proklamerer, men den ubevisste tilslutning til det faktisk eksisterende. Ideologi er ikke å ha en bevisst plan og tro på at ”samfunnet (det perfekte samfunn) er mulig”, men å leve som om man tror på at denne virkeliggjørelse allerede er realisert så man ikke behøver forestille seg noe annet. Mens vi for eksempel livlig diskuterer, om X Factor er godt for fellesskapet eller forderver ungdommen, føler vi oss muligens som engasjerte demokratiske borgere, men vår oppmerk­somhet er åpenlyst fjernet fra enhver virkelig demokra­tisk diskusjon. «Hvis man skulle gradbøye ideologi­ens grep om oss, ville man således kunne si at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finner anledning til å betvile rammene for vår sosiale realitet.» (Žižek 1994, 17).

4 «What we in the European Union are facing is not merely provisional suspension of democracy, but the final replacement of politics with a system of technofinancial automatism.» Franco Berardi i boken The Age of Impotence and the Horizon of Possibilities, Verso 2017, side 42

5«Today we have nothing to reveal. It is not a problem of revelation, in fact, but of invention. Inventing concatenations and concepts able to interpret the present compotisition of the networked brain according to social well-being is the philosophical task of our time.» Franco Berardi, Verso 2017, side 236

6Stortingsmelding 28 (2015-2016) Fag – Fordypning – Forståelse, side 14

7Ibid, side 15

8Minst syv ulike universiteter og høgskoler i Norge tilbyr rektorutdanning. De syv tilbyderne, herunder Bedriftsøkonomisk Institutt (BI), har noe ulik profil, men et delt rammeverk sikrer felles hovedinnhold for all deltakere. Rektorutdanningen skal bidra til kompetanseutvikling innen fem hovedområder hvorav ett av de fem områdene er: Utvikling og endring. Med utvikling og endring menes vektlegging av «Innovasjon i læringsmetoder og aktiviteter» og «Pedagogisk bruk av informasjonsteknologi»

9«When we shift from the industrial to the informational machine, the regulation of the acts of production is no longer dependent on mechanical automation, but is incorporated in language and cogniniton. At this point, we might speak of hyper-real subsumption implying in it mental subsumption, the capture and re-formatting of the mind.» Franco Berardi i boken The Age of Impotence and the Horizon of Possibilities, Verso 2017, side 124

10Ludvigsen utvalget har hatt en sentral rolle i å utrede kunnskapsgrunnlaget til fornyelse av det såkalte kunnskapsløftet. Ni av 11 medlemmer henter inn profitt i en eller annen teknologibedrift. http://ckfadum.blogspot.com/2016/09/fremtidens-skole.html

11Ernst & young er godt kjent innen skole og utdanning da de lenge har drevet utstrakt konsulent arbeide på skoler rundt omkring angående hvordan ledelsen «best» kan tilpasse seg nye tider.

12Uschi Schreiber hos Ernst & Young (EY) fungerer som leder av EY’s Global Accounts Committee. Hun er også EY’s Global Markets Leader, ansvarlig for organisasjonens globalt integrert go-to -market tilnærming. Hun har skrevet artikkelen: DEVELPOING THE DIGITAL CLASSROOM: “What we need now is so obvious that it almost goes without saying. In a digital world, we need digitally proficient people — people who are intuitive in their use of technologies, not just trained to use them.” (..) “We need digital naturals, and both the content of education and its means of delivery contribute to honing the skills and knowledge of digital natives. In every part of life, students are cloud and device connected. Se: http://www.ey.com/Publication/vwLUAssets/EY-citizen-today-devloping-the-digital-classroom/$FILE/EY-CT-april-2014-devloping-the-digital-classroom.pdf

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar