Fra del til HELHET: 06/28/20

Særlig opptatt av samfunn som kultur

fordi det da bare er fantasien som
kan sette en stopper for hva slags samfunn vi kan skape.

I denne introduksjonen vil jeg gjerne be lesere om tålmodighet. Mine tekster krever at man ikke gir opp ved første avsnitt. Mitt primære anliggende er å snakke om fundamentale politiske problemstillinger på en lettfattelig måte. Jeg synes det er trist at fundamentale og dypereliggende spørsmål, som angår oss alle!, i stor grad synes å ha blitt en affære for 'eksperter'. Slik bør det definitivt ikke være, i alle fall ikke hvis det samtidig skal insisteres på at vi skal kalle det samfunnet vi lever i for demokrati (folkestyre).

Mitt navn er Camilla Kristi Fadum.
Født 8. desember 1966. Oppvokst på Oslo Vest innenfor den mest privilegerte borgerlige stand som tenkes kan med snille foreldre og en snill storebror.

Utdannet allmennlærer og historiker (skrev om vitenskapsteori og metode). Utvekslingsstudent i USA. Reist jorden rundt. Bodd syv år i vakre Buenos Aires.
Favorittland: Kina, dvs deres filosofihistorie (og da sikter jeg altså ikke til den utviklingen vesten har vært med på å pushe frem de siste århundrene, men til de fire tusen årene forut.. )

Jeg er en nysgjerrig sjel. Elsker derfor å lese bøker og å følge med på hva som skjer i samfunnet. Som informert regner
jeg det som en plikt å gjøre hva jeg kan for å gjøre verden til et bedre sted å være. Jeg er derfor en aktiv samfunnsborger og mitt motto er rettferdighet.

Jeg skriver bok! Artiklene her kan sees som små blåbær
plukket litt sporadisk ut fra den. Med det mener jeg at det faktisk er en rød tråd mellom alle artiklene her presentert. Flere er inspirert av det som har stått i avisene de siste årene. Artiklene er «my take on things».
De fleste har selvfølgelig ikke blitt godtatt av den etablerte presse. Jeg sier 'selvfølgelig', fordi jeg beveger meg utenom den humanistisk-positivistisk-materialistiske konsensus.

Jeg synes det er svært betenkelig at pressen/media er så forutsigbare. Den eneste motvekten vi har til det konforme sekulære ståstedet, er det kristne ståstedet. Jeg er ikke kristen, men har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt kalt kristenfundamentalist fordi jeg vover å uttale meg om moral som er i strid med den rådende konsensus.

De kristne er i dag ferd med å tape terreng. Muligens selvforskyldt da store deler av Kirken i alt for stor grad stadig henger fast i for lengst utdaterte og diskriminerende holdninger. Men primært synes jeg at det er svært dumt at Kirken i stor grad har fått monopol på de tunge og viktige moralske og etiske spørsmålene. Jeg kan med andre ord ikke se at noen andre grupper i samfunnet er like oppriktig opptatt av for eksempel fundamentalt viktige menneskeverd-spørsmål - spørsmål som med tilgang til ny teknologi blir stadig mer aktuelle.

Vi som er ikke-kristne, men likevel opptatt av menneskeverdet har med andre ord ikke noe sted å gå. Det mener jeg er svært uheldig og det må skyldes, slik jeg klart forstår det, det kunstige skillet som ble opprettet mellom vitenskap og tro for flere hundre år siden og som eksisterer fremdeles.

Resultatet synes i dag å være et stadig mer sekulært samfunn, de åndelige verdiene taper. Mye kan med andre ord tyde på at vi vil stå igjen med et av-åndet og rent sekulært samfunn. Det er ikke bra!

Så utfordringen i dag blir hvordan finne rom for det åndelige, for moral og etikk og de store overskridende tanker, uten igjen å henfalle til dogmatiske religioner adskilt fra det sekulære samfunnet. Den eneste løsningen jeg klarer å få øye på, er å ta et fundamentalt oppgjør med SKOLE OG UTDANNING. Det er i skolen vi fra tidlig av formes til sekulære og konforme individer. Vi må derfor ta et fundamentalt oppgjør med hvordan vi forstår kunnskap og læring.

"We are students of words; we are shut up in schools, and colleges, and recitation rooms, for ten or fifteen years, and come out at last with a bag of wind, a memory of words, and do not know a thing." - Ralph Waldo Emerson

Fra del til HELHET

søndag 28. juni 2020

Ooops. Sorry kids