Demokrati i trøbbel

En kommentar til Bård Larsen (Civita) sin siste bok: «Demokrati i trøbbel». ¹

Det blir ofte sagt at demokratiet ikke er perfekt, men det er det beste vi har. Bård Larsen (Civita) innleder også sin bok «Demokrati i trøbbel» med samme ordlyd: «Demokratiet vi har i dag blir gjerne omtalt som liberalt demokrati. Liberalt demokrati er hverken perfekt eller lytefritt, men det er det mest velfungerende styringssystemet vi har sett så langt i historien. Liberalt demokrati er den eneste styreform, blant de vi kjenner, som kan ivareta frihet på en god måte.» (s.5)

Og fortsetter Larsen, denne styringsformen er nå i trøbbel.

Å skrive en bok om «demokrati i trøbbel» krever først en redegjørelse for hva demokrati er. Så må det følge en redegjørelse for hva problemene består av. En god bok vil i tillegg også forsøke å redegjøre for årsaker til problemene. Evner forfatteren å redegjøre for årsaker blir veien heller ikke lang for å kunne tilby forslag til løsninger. Larsen sier selv at hans bok er: «.. nesten i sin helhet en problembeskrivelse.» (s.114) Det vil bli helt klart for lesere av denne teksten at jeg leser noe adskillig mer enn problembeskrivelse i hans bok. Det er en bok som tar for seg alle fire elementer, men de er vevd slik inn i hverandre at det er ikke uten videre lett å få øye på hva som er hva. Jeg gjør et forsøk på å rydde litt i sysakene. Særlig vekt vil jeg legge på årsaker som Larsen drar frem, enten han er seg det bevisst eller ikke, til at vårt demokrati er i trøbbel.

Hva er demokrati?

Larsens definisjon av et demokrati er at det handler om mangfold. Det motsatte av mangfold er diktatur: «Et viktig grunnelement, kanskje det aller viktigste, for liberalt demokrati er ideen om verdipluralisme. Med pluralisme menes (for det første) spredning av makt (maktfordelingsprinsippet), men også (for det andre) en gjensidig tillit til hverandres ønsker om et godt samfunn. Pluralisme kan ganske enkelt oversettes til mangfold. Pluralisme er en motsetning til det absolutte.» (s.32)

Til grunn for å muliggjøre mangfold, forteller Larsen, ligger det berømte maktfordelingsprinsippet forfattet av den franske opplysningsfilosofen Charles Montesquieu (1689 – 1755). Maktfordelingsprinsippet er en fordeling av makten mellom tre påstått uavhengige institusjoner, en lovgivende makt (folkevalgt parlament), en utøvende makt (Konge/regjering) og en dømmende makt (domstolene). Oversatt skal dette bety at folket velger selv sine politikere/politiske partier. Det politiske partiet som får flest stemmer får bestemme i den perioden de sitter i regjering. Det er valg hvert fjerde år. Når det gjelder den dømmende makten så ligger denne makten hos rettssystemet. For å bli dommer må man enten ha en juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap, og en høyesterettsdommer blir utnevnt av Kongen i Statsråd, hvilket i praksis betyr av regjeringen. I USA utnevnes høyesterettsdommerne av sittende president.²

Utover det at demokratiet består av maktfordelingsprinsippet og at menneskene har tillit til hverandre, handler demokratiet også om: «... fri presse med mediemangfold og et sterkt forsvar av ytringsfrihet og menneskerettigheter. Vi har lover som skal sikre et fritt og regulert marked med rettferdige konkurranseforhold og en åpen økonomi med vern mot korrupsjon og nepotisme.» I tillegg ligger vern av mindretallet i kjernen av et liberalt demokrati, og ett av det viktigste formålet er å beskytte individet mot overgrep fra majoriteten eller staten. (s. 16) Og sist men ikke minst: «Demokratiet vårt er endringsvillig og dynamisk.» (s.18)

Dette har vi hørt før. Dette er sangen som går igjen og igjen. Uansett hvem vi spør så får vi høre at: «Jo et demokrati er: maktfordelingsprinsippet, frie valg, fri presse osv.» (se over). Det høres bra ut i manges ører. Likefullt er det samme demokratiet i trøbbel. Besynderlig greier..

Hva er problemene?

Frihetsaksen

Larsen skriver: «Sett fra et liberalt ståsted oppstår problemene når politiske grupperinger vurderer den tradisjonelle høyre- og venstreaksen som viktigere enn frihetsaksen.» (s.21)

Den såkalte frihetsaksen handler om det grunnleggene spørsmålet folket må ta stilling til: Ønsker vi frihet eller ønsker vi diktatur?

Larsen ønsker seg frihet. Denne friheten er truet i dag, eller sagt med Larsens ord, demokratiet er i trøbbel: «Det siste tiåret har vist oss at liberale demokratier sliter, både under press av egen politikk og feilslag, men også fordi illiberale og autoritære krefter vokser. Populisme i ulike varianter har for alvor gjort sitt inntog i vestlig politikk.» (s.22)

Hvilke feilslag liberale demokratier har gjort, sier Larsen fint lite om. Primært synes han å avfeie hva det nå er som har måttet bli gjort av feilslag som en nødvendig del av demokratiet, fordi demokratiet er som mennesket selv; hverken perfekt eller lytefritt. Larsen synes altså å mene at demokratiet er en forlengelse av den menneskelige natur. Alle har en del godt ved seg, men gudene skal vite at ingen av oss er perfekte eller lytefrie : «Liberalt demokrati gjenspeiler det – for noen – sørgelig faktum at vi aldri vil kunne bli perfekte sosiale skapninger i et perfekt tilrettelagte samfunn, der alle opplever og erfarer verden på samme måte og oppfører seg etter en oppsatt plan. Et liberalt demokrati vil derfor av ’natur’ aldri kunne være et perfekt samfunn. Liberalt demokrati er rot og kompromisser, men med et solid rammeverk av nasjonalstat og lover. Liberalt demokrati er rotete fordi det SKAL VÆRE ROTETE. Mennesker med så mange forskjellige preferanser, legninger, interesser og normer, at om de skal involveres i demokratiet (og det skal de), må resultatet bli det motsatte av strømlinjeformet (les diktatur.)» (s.33)

Så glem feil som demokratiet har gjort, feil kan vi alle gjøre.³ Utfordringene blir, som sagt, å hindre de totalitære/autoritære kreftene å komme til makten. Det kommer frem at Larsen mener at demokratiforskjempernes viktigste utfordring i dag er å bekjempe disse fiendene av demokratiet. Som han selv sier det: «Det er fiender av demokratiet som er skurken i denne fortellingen (om demokratiet i trøbbel).» (s.134)

I følge Larsen er det i de politiske ytterpunktene at vi finner illiberale og autoritære krefter: «Både ytre venstre og ytre høyre snakker om mer frihet, mer makt til folket, men ønsker seg egentlig politiske systemer der staten er stor og autoritær.» (s.22)

Autoritære ideer.

Bård forklarer: «Det som kjennetegner autoritære ideer, er troen på en eller annen form for fullbyrdelse av historien (utopiske visjoner). Det vil altså si at mennesker egentlig, selv om de kanskje ikke vet det selv, har ett sett med grunnleggende egenskaper og behov som peker i en retning, mot et felles gode. (...) Vi snakker om politiske krefter, som på mystisk vis, fremstiller fremtiden som forutbestemt. Om politiske krefter som gladelig rir på kaotiske tidevannsbølger: Vi har egentlig ingenting vi skulle ha sagt. Vi er alle styrt av krefter som er større enn oss selv, nedfelt i historisk lovmessighet eller tidens elv. Om det er klassemotsetning eller nasjonens sjel, vil krise føre oss inn på rett spor, i en ustoppelig utvikling.» (s. 32-33)

Larsen fortsetter med å forklare at hvis vi: «.. lar utopiske ideer gå fra ren teori til statsform har konsekvensen som oftest vært autoritære samfunn. Det er ikke det menneskelige potensial som er blitt fullbyrdet, men snarere maktens absolutte potensial. Noe forenklet kan vi si det slik: Jo mer du tror du har rett, jo sikrer du er på at du står for DET OBJEKTIVT GODE – at dine meninger kan redde verden -, desto lettere kan du komme til å tro at motparten står for det motsatte – DET OBJEKTIVT ONDE. Og desto mer opprørende er deres feiltagelser. Hvis du tror at din egen lære kan redde menneskeheten, hva da med de som er uenige med deg? Da er veien kort til å se ned på mennesker som ikke deler synspunktene dine. Motsetninger oppfattes som fiendskap, motstandere som antagonister, som motarbeider ditt forsøk på å nå ditt storslagne mål.» (s.34)

I henhold til Larsen er utopistene (også kalt populister), som vist over, primært å finne på ytterfløyene av de politiske partiene. Disse: «Radikale populistene har en del åpenbare fellestrekk. De deler den samme forakten mot liberale og liberalt demokrati. En rekke radikale populistpartier uttrykker samtidig beundring for – eller samarbeider med – autoritære typer.» (s.53) Et annet fellestrekk på begge ytterliggående fløyer er at det: «.. eksisterer en oppfatning om at det bestående systemet er pill råttent⁴ og at en radikal omveltning er nødvendig.» (s.60)

Disse autoritære lederne er skumle vesener, derom er Larsen i liten tvil. «De som er fiender av demokratiet vet veldig godt hvilke strenger de skal spille på.» (s.15) Populistene er, i følge Larsen, for eksempel godt klar over at høy tillit er en viktig og grunnleggende pilar i demokratiet: Nettopp av denne grunn er: «.. populismens kjennetegn som oftest at de kjører knallharde kampanjer mot institusjonene, gjerne med det mål å forsterke den mistilliten som måtte være der fra før.» (s.75) «Taktikken går ut på å oversvømme nettet med desinformasjon og rene løgner. Jo mer, dess bedre. (...) Alt som kan skape kaos er velkomment.» (s.108-109)

Innvandring og identitet.

Hva samler populistene og de autoritære? Larsen skriver: «.. det er liten tvil om at et felles referansepunkt er innvandring og identitet.» (s.60)

I praksis skiller man som regel mellom disse to begrepene. Men jeg tror Larsen vil være enig med meg i at det egentlig er to sider av samme sak. Identitet kan oppfattes å være begrepet som også favner innvandring – altså et mer overordnet begrep. Identitetspolitikk går kort og godt ut på, slik Larsen greit definerer: «.. at man vektlegger sin kulturelle (og/eller biologiske)⁵ identitet og gruppetilhørighet i politikken.» (s.69) (være seg f.eks. sin hvite rase, sin seksuelle legning, sitt kjønn (fysiologiske kriterier), eller sitt land, sin bygd, sin religion (kulturelle kriterier))

Uansett, følger man en smule med i mainstream media blir det vanskelig å si seg uenig i at innvandring og identitet får en enorm dekning. Man kan lure på om om medias dekning av saker faktisk står i forhold til det folk flest egentlig er opptatt av. Så vidt jeg kan forstå ønsker også Larsen å problematisere bildet media gir. Han synes å ville påpeke at det er ikke sikkert at det som presenteres som ett politisk samlepunkt (være seg innvandring eller identitet) nødvendigvis omhandler det populistene grunnleggende sett har til felles. Hva har så populistene grunnleggende sett til felles? Rent politisk er det ikke mulig å skissere et entydig bilde, hvis jeg forstår Larsen rett. Populismens fremvekst handler egentlig ikke så mye om politikk i det hele tatt, men om protest. Protest mot hva? Han refererer til statsviteren Mc Williams som sier at. «Trumpismen bygger på en antagelse at elitene ikke har tenkt å gi vanlige folk innflytelse, uansett hva de gjør. Da kan de like gjerne gjøre elitene forbanna med det eneste verktøyet de har får hånden. Stemmeseddelen.» (s.66)

Larsen selv synes denne analysen høres drøy ut, og dessuten arrogant: «Det blir lett til en fremstilling av alle de millionene som stemmer på Trump og andre i samme leia her i Europa, som hevngjerrige og simple.» (s.66)⁶ Men, fortsetter Larsen, hvis vi legger bort de verste hevntankene, så er Mc Williams kanskje inne på noe: «Mennesker er sosiale skapninger, ikke først og fremst politiske. I lengden vil mennesker som føler tilhørighet og identitet til en flokk, reagere med sinne og avsky over andre som på ulike vis forteller dem at de ikke er like verdifulle som andre. (s.66)

Larsen synes å mene at populistene, både på høyre og venstresiden, glemmer det overordnede og viktige, og at de isteden er mer knyttet til spørsmål som angår identitet og tilhørighet. Tilhørighet og identitet er et kulturelt spørsmål og har lite med politikk å gjøre, i følge Larsen. Når populistene lar slike kulturelle impulser, som i sin natur handler mest om følelser og behovet for å tilhøre en flokk, så ender de opp med å støtte autoritære/totalitære ledere som spiller på deres sentimentale og nostalgiske strenger for alt det er verdt. Fremmedgjorte mennesker som ikke forstår helheten og hva som overordnet sett egentlig er til det beste for dem, har en skremmende tendens til å knytte seg til autoritære ledere, autoritære ledere med demagogiske trekk slik som: «.. et sterkt ego (narsissisme) som overstyrer egen usikkerhet, mangel på impulskontroll, et aggressivt og kynisk menneskesyn, rigiditet, forestillinger om å utvise kontant tøffhet, antiintellektualisme, konspiratoriske ideer, hang til sterotypier og utdefinering av grupper, samt intoleranse og generelle forakt for nyanser.» (s. 83)

Larsen konkluderer med å si at: «Identitetspolitikk er ikke bare illeberalt og historieløst fenomen, men også svært konfronterende og polariserende.»(s.98)

Altså... her er det mye å gripe fatt i! Men jeg går videre..

Årsaker.

Dragning mot det autoritære.

Larsen tar en nærmere titt på hvordan det kan ha seg at folk blir dratt mot det autoritære. Vi er inne på årsaker til at de rotløse urokråkene tar sin plass i samfunnet og truer demokratiet. Larsen skriver: «Gjennom historien har veldig mange mennesker under spesielle omstendigheter gitt sin tilslutning til autoritære og rasistiske ideer.» (s.86) Vi lever altså i dag under spesielle omstendigheter.

Larsen sier litt om disse spesielle omstendighetene innledningsvis i sin bok: «Europa og USA har endret seg dramatisk det siste tiåret eller der omkring. (...) Vi er utsatt for kanonader av informasjon, uten filter, via nye teknologier. Folk har fått nye fellesskap og nye arbeidsmarkeder. Innvandringen har gjort oss flerkulturelle. Tillit mellom mennesker er ikke lenger noe nasjonalstaten og politikerne «enkelt» kan fikse ved å sørge for velferd og sikkerhet. Mennesker har fått andre ting å tenke på enn grunnleggende behov. De etablerte styringspartiene er mange steder i oppløsning. De store sosialdemokratiske folkepartiene er bare en skygge av seg selv.» (s.12)

Svært så spesielle omstendigheter kan man vel si, så spesielle at det kanskje kunne være lov å antyde at slike omstendigheter i seg selv kan være årsak til reaksjoner. For noen er alle disse dramatiske endringene, særlig den digitale revolusjonen, mer enn en god nok grunn til å reagere som borger i et samfunn. Hvis man reagerer er man imidlertid i Larsens verden, radikal: «Ulike radikale grupperinger ser nytteverdien av et urolig landskap (i endring). Krise er som skapt for demagoger og kaosryttere.» (s.12) Hvis man som borger i et demokrati reagerer på endringer man har hatt liten eller ingen medbestemmelse i forhold til, så er man altså radikal.

For Larsen blir det derfor ikke interessant å se på årsakene til endringene og å vurdere kanskje gjøre noe med de – snu på mynta så å si ved å fokusere på årsaken til at ting endrer seg og ikke bare på endringene i seg selv og hvordan folk reagerer på disse. En vanlig oppfatning synes faktisk å være at teknologiske endringer og radig produksjonsutvikling er noe helt naturlig. Det er det som er evolusjonen.⁷ Selv vitenskapen hopper glatt over å problematisere årsaker til endringer, også de forholder seg til beskrivelser og til hvordan folk reagerer. Larsen gir oss noen eksempler: «Noen vitenskapsfolk mener at det skyldes sosiale og økonomiske forhold, for eksempel dette at fattigdom og arbeidsløshet gir grobunn for fremmedfiendtlighet og lengsel etter sterke ledere. Andre igjen viser til at vi fra naturens side er jegere som beskytter vårt terriotorium. Atter andre igjen, som Frankfurterskole filosofen Thodor Adorno, mener at: «.. en viss andel av befolkningen har mer eller mindre medfødte autoritære personlighetstrekk, og at disse utgjør kjernen i autoritære bevegelser, mens resten av befolkningen lar seg lede i ulike retninger når samfunnet polariseres.» (s. 86)

Larsen støtter seg utvilsomt til den siste vitenskapelige forklaringen og spør derfor videre: «Når er det mennesker lar seg lede til å følge tyranner eller til og med begå grusomme handlinger? Hvor er vippepunktet?» (s.86) Larsen viser til Civita filosofen Lars Fr. Svendsen som hevder at: «Det onde utspiller seg der menneskelige bånd blir oppløst, der konkrete relasjoner forvitrer til fordel for abstrakte identifikasjoner av andre som kun medlemmer av en gitt gruppe eller lignende. For å bruke et bibelsk bilde (Matteus 25: 31-33): Når vi deler verden inn i sauer og geiter, de gode og de onde har sauene – de selvoppnevnte gode – en tendens til å utsette geitene for de mest forferdelige ting.» (s.87)

De som reagerer på endringene er ikke bare radikale, de er onde også.

Under deloverskriften: «Til ungdommen», sier Larsen at skolen må ta en del av skylda. Skolen har aldri lært ungdommen at generasjonen som gikk foran dem levde i en helt annen virkelighet. De har aldri lært at «Demokratiene måtte kjempe med nebb og klør mot totalitære ideer og eksistensielle trusler.» (s.89) Isteden har vi, som gode liberale demokrater: «... langt på vei akseptert at autoritære ideer som en kuriositet, som noe fargerikt og naivt.» (s.89) Kunnskapen ungdommen får på skolen angående demokrati har begrenset seg til en forståelse av at flertallet bestemmer. Dermed ikke til å undre seg over at at de autoritære i dag kan få stort spillerom, folk forstår ikke farene som lurer. Folk forstår ikke at menneskeheten også består av mennesker med grunnleggende fascistiske egenskaper og som vil benytte enhver anledning til å ødelegge systemet, spre løgner, skape kaos – alt for å få makt og dermed ta fra sine medmennesker friheten.

Pilene peker oppover.

Det blir ofte sagt at demokratiet ikke er perfekt, men det er det beste vi har. I denne sammenheng hører vi også ofte påstanden, også fra Larsen, om at: «..folk flest har, om vi ser stort på det, knapt hatt det bedre enn i dag. Verden har forandret seg til det bedre de siste to århundrende, og forbedringene bare fortsetter. World Economic Forums tall viser det samme: Enten det gjelder fattigdom, helse eller utdanning – pilen peker oppover.» (s.112) Folket sulter ikke, vitenskapen utvikler medisiner som gjør at folk kan leve lenge, snart kanskje helt inn i evigheten og folk får stadig mer tilgang til utdanning. Nøyaktig hvorfor utdanning er så interessant i dette bilde sier Larsen ikke noe om. Jeg antar han mener skoleutdanningen er av et utpreget gode på tross av at den i følge ham selv har sviktet fundamentalt i å opplyse ungdommen i hva slags samfunn vi reelt sett lever i, og som i dag er kilden til hans eget, aller største hodebry; Demokrati i trøbbel.

Orden i kaoset

I et forsøk på å skape orden i det kaotiske meningsmangfoldet, der autoritære og høytropende skikkelser truer med å erstatte vårt demokrati med diktatur, tar Larsen et skritt tilbake og forsøker å se en helhet i det som utspiller seg. Til grunn for alle de sprikende interessemotsetningene på ulike nivåer som utspiller seg i dagens samfunn, er Larsen: «.. ganske overbevist om at den virkelige motsetningen vi ser om dagen handler om at den gamle og den nye tiden er på kollisjonskurs.» (s.71) «Konflikten foregår i grove trekk mellom de som føler at majoriteten i nasjonen er under press og de som mener at nasjonen ikke lenger eies av majoriteten. Der den ene gruppen ser bakover i historien og vil tilbake til sånn det var før, ser den andre gruppen fremover, mot en flerkulturell verden. Den ene siden snakker om et nasjonalt fellesskap med felles verdier, plikter og tradisjoner, mens den andre siden ser for seg en nasjon bestående av individer og grupper med ulike verdier og krav på nye rettigheter. De reaksjonære (de som ser seg tilbake) bygger sine visjoner på et luftslott, på en fortid som innlysende nok ikke kommer tilbake.» (s.79)

Jeg antar Larsen her gjør et forsøk på å forstå populistene. De er kanskje ikke nødvendigvis fascister, nazister, rasister og antisemittistiske, men rett og slett nostalgikere. Fiendene av demokratiet liker rett og slett ikke at samfunnet forandrer seg – og det er selvsagt et stort problem når man tross alt lever i et «demokrati som i sin essens er både endringsvillig og dynamisk.» (s.18)

Larsen avslutter sin bok med et paradoks som han, og mange med ham, åpenbart finner interessant, dette at det parallelt med at folk aldri har hatt det bedre så vokser også misnøyen. Mye vil ha mer-syndromet. Faktum synes for Larsen å være at elendighet og diskriminering minsker, men... dess mer folk får oppfylt av ønsker og behov, øker forventningene. Mon tro, Larsen undrer, om det vi kanskje er vitne til i dag, og som potensielt kan føre til demokratiets undergang, er at folk aldri får nok. De krever og krever og dess mer man gir dem, dess mer krever de. Den umettelige massen. Gi dem lillefingeren og de vil svare med å ta hele hånden. Aldri fornøyde.

«Det er neppe for drøyt å hevde at vi lever i misnøyens tid», sier Larsen (s.113) For Larsen er det et paradoks dette: «.. at der så mange har det bedre enn noensinne – i en rivende teknologisk utvikling i en moderne verden – fortsetter gårsdagens ideer, fordommer og løsninger å leve i beste velgående.» (s.113)

Løsninger

Larsen vover seg utpå med forslag til løsninger: «De politiske partiene må selge fremtidsrettede og optimistiske budskap, men de må også ha løsninger som kan gjøre vondt.» (s.134)

Hva med å jobbe mot å etablere politiske partier som ikke «selger sitt budskap», men som lytter til sine velgere og oppriktig bestreber seg på å gjøre som velgerne vil? Eller blir det en altfor idealistisk forståelse av begrepet demokrati?

KONKLUSJON

Som jeg sa innledningsvis ville jeg forsøke å rydde litt i sysakene. Rydding måtte i alle fall til for min del for å få tak på hva Larsen faktisk sier. Hva er et demokrati, slik Larsen forstår det? Hva mener han er problemene? Og hva mener han er årsaken til problemene?

Når Larsen skal redegjøre for hva et demokrati er, kan vi lese mange standardfraser. Vi har hørt de så lenge og så mange ganger at vi rent har glemt å stille spørsmål om hva frasene egentlig betyr. Det er mulig at Statsvitere synes dette er et klart språk.. Men dem er det ikke veldig mange av og det må vel være høyst ønskelig at begrepet demokrati, som faktisk i seg selv betyr folkestyre demo(folke)krati(styre), forståes av alle.

Selv tenker jeg at kanskje det aller viktigste vi bør forholde oss til når det gjelder demokrati, er å innse at det er en styringsform, en modell samfunnet vårt blir styrt i henhold til. Jeg er ikke sikker på om Larsen forstår demokrati som et styringssystem. I alle fall mener han at demokratiet er tilnærmet skreddersydd til den menneskelige natur. Hvis demokratiet gjør feil, er det fordi demokratiet er som mennesket; Man gjør feil. For ordens skyld; et demokrati er ikke natur. Det er et system.

Maktfordelingsprinsippet er kanskje en god ide, men elementer der kan utvilsomt ha godt av å bli problematisert, slik som for eksempel dette at den tredje maktinstansen (domstolen) ikke legitimerer seg for folk flest på en forståelig måte, kanskje fordi de ikke vet hvordan? Se note 1. Når det gjelder den lovgivende makten – det folkevalgte parlamentet – finnes det åpenbart mange viktige grunner til å spørre i hvor stor grad folket faktisk har reell medbestemmelse. Ikke minst i henhold til det Larsen selv skriver om at politikerne i fremtiden må bli flinkere til å «selge sine budskap». Hvor henter politikerne sine budskap fra? Åpenbart ikke fra folket, fordi hvis det var slik så ville det ikke være en politikk som måtte selges. (til de høystbydende?) Jeg vil komme nærmere inn på dette mot slutten.

Jeg har nevnt noen fundamentale spørsmål som kan stilles ved maktfordelingsprinsippet. Når det gjelder idealer som fri presse, fordeling av goder, vern av mindretall, vern mot korrupsjon og nepotisme osv, så er det gode idealer, og vi har fått til en del bra nettopp takket være styringsformen. Likefullt er det klinkende klart at forskjeller og urettferdighet stadig eksisterer, at noen er (adskillig) mer privilegert enn andre og at noen har (adskillig) mer tilgang til maktkorridorer enn andre. Styringsformen vi har synes ikke i stand til å ta et oppgjør med dette. Den synes faktisk kun å være i stand til å holde motsetningene i balanse. Men av og til utfordres denne balansegangen – og det er det Larsen sikter til når han sier at demokratiet er i trøbbel.

Mange eldre i Norge, de som ble født under og rundt 2. Verdenskrig og opplevde oljeeventyret, har vokst opp med at Larsens forståelse av demokratiet fungerer. Men den fungerer ikke like bra lenger. Demokratiet (vårt styringssystem) er i trøbbel. Hva er problemet? Larsen mener klart at demokratiet trues uten i fra. Der finnes fiender av demokratiet som ikke vil ta fem flate øre for å «.. kjøre knallharde kampanjer mot institusjonene, gjerne med det mål å forsterke den mistilliten som måtte være der fra før. Taktikken går ut på å oversvømme nettet med desinformasjon og rene løgner. Jo mer, dess bedre. Alt som kan skape kaos er velkomment.» Motivet er altså å ødelegge systemet som lenge har fungert for mange, dog ikke riktig så mange i dag.

Hvis vi forutsetter at disse fiendene eksisterer og at de har som mål å knuse bestående styringsmodell, så lurer vi videre på hvem disse fiendene er og hvor kommer de fra?

I hovedsak kalles de populister og er å finne på partienes ytterfløyer. Det er mennesker som er lette å lede og derfor lett bytte for de autoritære narsisistene som lusker der ute. Larsen selv spør: «Når er det mennesker lar seg lede til å følge tyranner eller til og med begå grusomme handlinger? Hvor er vippepunktet?» Svaret han gir er svært forstemmende. Larsen viser til Civita filosofen Lars Fr. Svendsen som i en kronikk i Aftenposten hevder at: «Det onde utspiller seg der menneskelige bånd blir oppløst, der konkrete relasjoner forvitrer til fordel for abstrakte identifikasjoner av andre som kun medlemmer av en gitt gruppe eller lignende. For å bruke et bibelsk bilde (Matteus 25: 31-33): Når vi deler verden inn i sauer og geiter, de gode og de onde har sauene – de selvoppnevnte gode – en tendens til å utsette geitene for de mest forferdelige ting.»

I et samfunn som undergår endringer vil mange erfare at menneskelige bånd blir oppløst og konkrete relasjoner forvitrer. Denne erfaringen utløser ondskap. Den onde fienden er etablert.

Jeg har lest Svendsens bok «Ondskapens filosofi» (2001), og der legger han seg på en såkalt industriell årsaksforklaring. Det betyr at man forstår det dithen at ondskap springer ut fra «å følge ordre, man gjør det man får beskjed om» eller dette at man av og til må gjøre det onde for å oppnå det gode. Begge deler er knyttet til systemer. Den første er preget av bevisstløs flokkmentalitet som gjør hva andre forteller dem at de skal gjøre. Den andre er den autoritære utopisten som tenker at bare ting var sånn og sånn så vil alt bli bra,og de som ikke er enige må skygge banen (en kule i hue f.eks.) – omtrent slik Larsen definerer drivkreftene for en autoritær utopist.

Det interessante med Svendsen sitatet som Larsen trekker frem, dog jeg tror ikke Larsen forstår sitatet på samme måte som meg, er at Svendsen har beveget seg mot det jeg kaller en Jung-inspirert forståelse av ondskap. Han går altså dypere og forsøker å forklare hvordan folk blir flokkdyr og/eller autoritær utopist: Når bånd løses opp og nære relasjoner forvitrer utløses ondskap. Det Svendsen her kommer inn på er, altså slik jeg forstår det, i nærheten av det Carl Gustav Jung sier om ondskap; dette at ondskap springer ut av lav persepsjon. Persepsjon handler om evnen til å ta inn over seg realiteter. Jung selv snakker om utviklingen av sjelslivet og diskuterer flere ulike nivåer av bevissthet. Han snakker en god del om utviklingen av barns sjelsliv. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det nå. Poenget her er at et individ, eller ett kollektiv, kan bli utsatt for ulike påkjenninger som sjelen liker svært dårlig. I vår sammenheng handler påkjenningen om at når styringsmodellen skaper et samfunn der gamle bånd brytes og forvitrer, skapes kaos i sjelen, persepsjonen blir lav og ondskap kan utløses.

Larsen synes klart å mene at populistene har nettopp en slik sjel som liker dårlig de store endringene vårt samfunn undergår i dag. De takler endringene dårlig og som resultat sprer ondskapen seg. Alle andre, som også blir utsatt for de samme endringene som blant annet innebærer forvitring av relasjoner, takler det på en helt annen måte. De forblir gode og arbeider for det gode slik som for eksempel å sørge for at demokratiet selv ikke forvitrer.

Særlig to ting her som er verdt å gå veldig mye dypere inn i. Det ene er Larsens inndeling av menneskeheten i to; de som takler endring og er gode, og de som ikke takler endring og er onde. Han gjør selv nøyaktig det han kritiserer autoritære utopister for å gjøre, nemlig å sette seg til dommer over det objektivt gode og det objektivt onde. (Se side 3)

Det andre å se nærmere på, er det som gir lav persepsjon, i dette tilfellet omfattende endringer som vårt samfunn undergår. La meg indikere en problemstilling: 'Hvis en mor gjør noe som skader sjelen til sitt barn, er det barnet som bør tilpasse seg eller bør moren snarest endre sin atferd?'

Mener jeg at det er demokratiet, vår styringsform, som er problemet? Vel, nei – ikke akkurat, i alle fall ikke i første omgang. Det jeg har problemer med er oppfatningen ulike folk har om hva politikk faktisk er (Larsen er ikke alene om å være uklar på dette punktet!). Jeg har også store problemer med demokratiets premisser. Intet samfunnssystem kan fungere uten noen grunnleggende sannheter i bånn. Et demokrati er ikke et anarki der alle kan mene og gjøre akkurat hva de vil hele tiden. Tvert om. Et demokrati legger klare føringer på vi skal mene og gjøre. Hvilke føringer legger så vårt styringssystem på oss?

For å ta det første først; Så vidt jeg kan forstå Larsen så mener han egentlig at populister er idioter som ikke har peiling på politikk. Hva mener egentlig Larsen med begrepet politikk? Han slår fast at «Mennesker er sosiale skapninger, ikke først og fremst politiske. Mange mennesker lar seg styre av følelser og er mest opptatt av spørsmål som angår identitet og tilhørighet. Tilhørighet og identitet er et kulturelle spørsmål og har lite med politikk å gjøre, i følge Larsen. Når populistene lar slike kulturelle impulser, som i sin natur handler mest om følelser og behovet for å tilhøre en flokk, så ender de opp med å støtte autoritære/totalitære ledere som spiller på deres sentimentale og nostalgiske strenger for alt det er verdt.

Også bemerkelsesverdig når historiker Larsen får seg til å skrive: «Identitetspolitikk er ikke bare illeberalt og historieløst fenomen, men også svært konfronterende og polariserende.» Mye kan sies om identitetspolitikk, enig i det, men å kalle det historieløst..?⁸ Jeg trodde all politikk, til all tid, har handlet om identitet..? Å beskytte seg og sine rettigheter? Med innføringen av parlamentarismen ble sågar denne politikken formalisert. Er Larsen i mot parlamentarismen? Finner han parlamentarismen i bunn og grunn illiberal og polariserende? Eller er det greit at noen identifiserer seg som arbeider? Som kvinne? Hvor går grensen? Hvilke, mener Larsen, er gyldige identiteter å vie politikk til?

Han mener vel noe sånt som at politikk handler om å skape økonomisk vekst slik at mangfoldet kan blomstre som resultat. Man må fokusere på økonomisk vekst, så vil alt det andre komme av seg selv. Politikk er å legge til rette for gode markedsliberale løsninger. Produksjonsutvikling, økonomisk vekst, fremskritt og endringer synes å være halleluja-ordene for Larsen. Politikk handler om å legge til rette for gode produksjonsforhold. Produksjonsutvikling, og i den sammenheng teknologisk vekst, er essensen. Selv parlamentarismen er tullete, men blir antagelig regnet for et nødvendig onde. Forstyrrelser og kaos man må regne med. Demokrati er som mennesket selv; rotete, og i disse dager går det helt over styr. Ikke så rart, vi lever i en tid som undergår store endringer. Dette er ikke tiden for å syte, klage og kreve stadig mer! Hvem er det som krever hva av hvem?⁹

Det fører meg over til mitt andre problemområde; hvilke føringer legger vårt styringssystem på oss? Vel, det er faktisk ikke så langt unna det område Larsen definerer som politikk. Vi skal være samfunnsgagnlige mennesker i henhold til det industrisamfunnet vi lever i. Industrisamfunnet vektlegger produksjon og økonomisk vekst. Endringene vi undergår i dag kan oppfattes som en videreutvikling av dette industrielle kapital/teknologiske samfunnet – en utvikling i kvantesprang! Du har vær så god å tilpasse deg.

Endring

Larsens forståelse av endring er viktig å problematisere: 'Demokratiet er dynamisk og endringsvillig. Det store skillet går mellom de som er fleksible og dynamiske og de som er bakstreverske og treige.'

Larsen har ingen begreper om hva en ny teknologisk utvikling betyr for et samfunn. Han problematiserer overhode ikke hvilke drivkrefter som ligger bak teknologisk utvikling og økonomisk vekst. Han har ingen forståelse for begrepet fremmedgjøring. Han forstår ikke at det som skjer i dag er en revolusjon, en type endringsskifte vi ikke ser veldig ofte i historien, sist var for tre hundre år siden. Det skifte var av materiell art og utviklingen gikk relativt sakte, i alle fall i forhold til tempoet vi erfarer i dag. Revolusjonen vi ser i dag går utrolig mye fortere! Og det er snakk om endringer som kan ha det i seg å endre vårt eksistensgrunnlag fundamentalt. Vi snakker fundamentale endringer i løpet av et titalls år, med avgjørende betydning, ikke bare materielt men også mentalt. Endringer som fort kan tenkes å ha enorme konsekvenser for menneskers eksistensgrunnlag, for ikke å snakke om det biologiske menneskets fortsatte eksistens – intet mindre. Bakgrunnen/premissene for disse endringene blir aldri snakket om. Enda mindre noe tema i valgkamper.¹⁰ Og folk som protesterer blir til alt overmål stempla som idioter som ikke har peiling på politikk. Slik jeg forstår det så er de i det minste våkne for de enorme endringene vi faktisk står overfor. At det er vanskelig å finne ord for å beskrive det nye, å slite med å finne ord som beskriver bekymringen, usikkerheten og frykten de føler på, er de sannelig ikke alene om!

Hele verden, også Kina, undergår de samme endringene som det vi i vesten gjør. Jeg antar at Kina har en styringsform som Larsen ville definere som diktatur. Men hva har Larsen å si til at Kina i dag stiller på lik linje med oss når det gjelder eksponentiell teknologisk produksjonsutvikling og økonomisk vekst? Demokrati og diktatur får samme resultat.. Man må da spørre seg; hvorfor er demokrati bedre enn diktatur? Utviklingen og resultatet blir det samme uansett. Hvis utviklingen blir den samme uansett, spiller det da noen rolle hvilke politikere vi stemmer på?

Det store uproblematiserte og ubesvarte spørsmålet i vårt demokrati er hva en ny teknologisk revolusjon har å bety for oss mennesker. Ja, det er for så vidt greit å hevde at menneskene i vesten aldri har hatt det bedre. Vi har utvilsomt fått være med på mye morsomt: reise til syden, kose oss med te i sofakroken isteden for å slite med håndvask, å smake nye smaker, få et alternativ til Grieg og hardingfele. Jeg tror bestemt at vitenskapen har vært fruktbar i forhold til elementær hygiene. En rekke helt unødvendige sykdommer forsvant. Jeg synes også det er helt fint med elektrisk lys, transportmidler og radio. Jeg takker for eksempel ikke nei hvis broren min har lyst til å gi meg en bil, og jeg har blitt velsignet med en svært interessant studietid ved Historisk Institutt i Oslo. Mye å lære der hvis man er nysgjerrig! Men det er mye med de teknologiske og vitenskapelige nyvinningene jeg føler at jeg, og de fleste andre, kunne klart oss fint uten. Har fremtidsentusiastene noensinne stoppet opp og spurt seg selv: Nok er kanskje nok? Og da ikke i den forstand at man må ta det med ro, la bakstreverne få tid til å summe seg, men rett og slett om tiden er inne for å vektlegge helt andre ting. Kanskje det vi forbinder med fremskritt, ikke lenger handler om fremskritt i det hele tatt? Demokratisk styringsform må gjerne bestå for min del, dog gjerne justeres og tydeliggjøres, men jeg vil mene det er på høy tid å problematisere premissene demokratiet hviler på.

NOTER: 

1 En stor takk til min gode venn Stig som utsatte hytteturen en dag for å få lest igjennom denne teksten og å gi sine, som alltid, fine tilbakemeldinger.

2 Grunnloven spesielt og øvrige lover generelt, er essensen. I Norge er det ikke helt enkelt å fatte hvilken betydning den tredje maktinstansen, den «dømmende makten» har for demokratiet. Derfor blir da også omtalen av «den dømmende makten» som regel begrenset til å omhandle, i disse dager i form av en regelrett underholdningskrim-orientert journalistikk i mediene, rettssikkerhet for alle: Havner du i konflikt skal du ha rett på å bli hørt før du blir dømt til fengsel. Men hva har rettsaken til en mordmistenkt med demokrati å gjøre? For å si det slik; intet samfunn i hele den vide verden ville fungere særlig lenge hvis hvem som helst kunne beskylde noen for mord, og dermed ville saken vært oppe og avgjort. Så har da også den viktigste egenskapen til en leder, i alle land og til alle tider, opp i gjennom historien vært å i det minste vise folket at de er villige til å lytte til begge sider av en sak før dom blir avsagt. Alle land har altså rettssystem, dog hva som anses som lovbryteri divergerer. Synet på straffeutmålinger divergerer også.

Uansett, et rettssystem er universelt, og dermed ikke typisk for demokrati. Hvilken betydning har så domstolene for demokratiet spesielt? Her i vårt konforme Norge blir det vanskelig å finne eksempler. I USA derimot er høyesterettsdommerne betydelig mer sentrale i den politiske debatten. Utvelgelsen av høyesterettsdommere er en stor greie for sittende presidenter fordi de ønsker seg selvfølgelig dommere med samme politiske ideologiske utsyn som seg selv. Således kan man da også definere den politiske ideologien hos amerikanske høyesterettsdommere. Etter dommer Scalias dødsfall i 2016 hadde USAs høyesterett åtte dommere – fire liberale (demokrater) og fire konservative (republikanere). En president som for eksempel forfekter strengere abortlov og rett til å bære våpen (en typisk republikaner) vil selvfølgelig ønske seg høyesterettsdommere som vil arbeide for at abort i alle fall ikke skal tillates før uke tolv (for mange, helst ikke i det hele tatt) samt at skoleskytinger bør få minst mulig påvirkning på folks rett til å bære våpen, og da altså ikke en dommer som vil fremme menneskesynet som sier at intet foster har rett på livet før det er reelt levedyktig samt bruke skoleskytingene for alt det er verdt for å innføre strengere våpenkontroll. Men som sagt, i Norge er ikke disse grunnleggende motsetningene så store. Slike grunnleggende konflikter blir løst parlamentarisk. Dog det gikk heftig for seg i abortsaken på 80-tallet. (Nessa/Knudsen som ble arrestert). Men, det sentrale såkalte demokratiske poenget med 'den dømmende makt' er at hvis nå det parlamentariske systemet ikke skulle klare å løse slike grunnleggende konflikter, så har vi en grunnleggende siste-instans å gå til som kan gi oss endelige løsninger. I Norge hviler høyesterett i bakgrunnen som en type garanti. Når Høyesterett taes hyppig i bruk, vet vi at demokratiet er i problemer – den grunnleggende parlamentariske samtalen mellom ulike politiske partier fungerer ikke lenger. Den såkalte sentrumsnære politikken har blitt oppløst og ytterpunktene har begynt å gjøre seg gjeldende, hvilket i sin tur er ensbetydende med at konflikter eskalerer.

3Foruten å utvise en bemerkelsesverdig svak vilje til å «gå i seg selv», kan jo saker som Irak, Ukraina, Libya, Snowdon, Assange og bankvesenet nevnes. Alt sammen saker bare de siste årene, tunge saker som stadig forblir uavklarte – og således stadig suspekte.

4Jeg har lest og hørt denne påstanden ofte og fra alle kanter – fra folk som faktisk mener det, til folk som Larsen, som mener at en slik påstand er det mest uhyrlige de har hørt. Det jeg imidlertid har til gode å lese og å høre om, er at disse samme folka sier noe om hva den grunnleggende systemkritikken faktisk går ut på! En slik redegjørelse må vi jo først kunne forvente fra kritikerne, men det enste jeg hører noe om i media er klassisk kapitalisme-kritikk, med et stadig sterkere anslag av argumenter tilpasset det nye world wide web samfunnet. Det blir svært vanskelig å forstå hva de faktisk mener med system-kritikk, jeg forstår det ikke.. Og da begynner jo selvfølgelig folk å spekulere..

5Min tilføying.

6Pussig analyse dette at å ta i bruk stemmeseddel hvis man føler seg fullstendig overkjørt blir oppfattet som hevngjerrig og simpelt. Og om ikke hevngjerrig og simpelt så reagere med sinne og avsky. Skal folket få kjeft for at de bruker stemmeseddelen også nå da?

7Det er mange i disse dager som er glad i å fortelle oss at det er teknologien som driver samfunnet fremover. Det at teknologien får stadig mer dominans i vårt samfunn og at ny teknologi kommer til i et stadig mer akselererende tempo er for mange det mest naturlige som kan skje oss. Tanken hos mange er sågar at teknologisk fremskritt, enten de går hurtig eller sakte, er selve evolusjonen – en ‘force of nature’ det er meningsløst å motarbeide.

8Dette er ikke første gang i boken Larsen utviser en merkelig historieforståelse. For Larsen begynte for eksempel fenomenet nasjonalisme i mellomkrigstiden... Se side 38 og 39

9 Det politiske spillet Larsen legger opp til har vi sett før, og ikke bare det: innholdet i motsetningene er også det samme. Vi snakker om gammel, sur vin på gamle flasker, som Larsen selv i høyeste grad er med på å fylle. For meg er det med andre ord umulig å se på hvilken måte Larsen selv er nytenkende, og tenker at han bør tenke grundig igjennom sine egne ord når han sier at: «gårsdagens ideer fortsetter, gamle fordommer og løsninger lever i beste velgående».

10Og apropos viktige saker; Larsen nevner ikke med ett ord, og enda mindre problematiserer, de to desidert viktigste sakene som angår oss i dag, nemlig Kunstig Intelligens og Klima/miljø. Jeg er veldig enig med Yuval Noah Harari når han på et tv-intervju nylig sa at 'politikere som ikke snakker i dybden om disse tingene, er ikke veldig mye verdt å høre på i disse dager'.