lørdag 2. september 2017

Det er bare mennesker...

Herlighet, det er bare mennesker! Mennesker av kjøtt og blod. Mennesker med hode og hjerte. Mennesker som verken er dårligere eller bedre enn deg og meg.



Sylvi Listhaug utmerker seg som Norges mest profilerte politiker i disse dager. Hun er svært skeptisk til innvandring, og for dette synet får hun mye støtte. Hun blir også møtt med mye forakt.

De innvandrerkritiske forfekter at vi må være forsiktige – med ett og annet ikke-vitenskapelig hint her og der om at miksing av raser er ugreit, og at muslimer har som mål for øye å innta verdensdominans. Vi hører også mye snakk om at "de tar fra oss arbeidsplassene". De innvandrervennlige på sin side, forfekter at vi må åpne for alle og i sin iver havner de innimellom i det såkalte liberale dilemma: dette at vi må inkludere alle, bare ikke de som uttrykker skepsis til innvandring.

Det er mye krutt og eksplosivt materiale her. Folk blir frustrerte og ingenting trigger debatt så mye som frustrasjon. Men frustrasjon er neppe noe godt utgangspunkt for fruktbar dialog. Med ett par dype magepust vil man, tror jeg, kunne få øye på at det ensidige fokuset på innvandring er altfor snevert. 

Jeg er ikke i tvil om at både innvandrerskeptikerne og de innvandrervennlige besitter et engasjement som springer ut fra et oppriktig ønske om å gjøre samfunnet til et bedre sted for oss alle. Graden av engasjementet er det absolutt ingenting å si på, og viser oss en ting vi alle burde være veldig glade for: At folk faktisk bryr seg! Jeg er imidlertid heller ikke et sekund i tvil om at begge sider, tross gode intensjoner, griper det hele helt feil an.

Et stort problem med debatten, og for så vidt de aller fleste debatter i vår tid, er at de tar for seg ett isolert problem. Hvis man er engasjert i hva slags samfunn vi vil ha, og Listhaugs tilhengere og kritikere er utvilsomt engasjert i det spørsmålet, så er det en svært snodig ting at det hele koker ned til innvandring. Som om alt hviler på dette ene spørsmålet. Det er som om innvandrerskeptikerne mener at bare vi hindrer innvandring så vil alt bli bra. Og motsatt, de som forakter innvandrerskeptikerne synes å mene at bare disse ble voksne og fornuftige mennesker, så ville den største trusselen vi mennesker står overfor i dag forsvinne og alt vil bli bra.

Med andre ord så har innvandringsdebatten fått en unormalt stor og lite fruktbar proporsjon. Ærlig talt, det grunnleggende spørsmålet vi egentlig forholder oss til; hva slags samfunn vi ønsker oss, handler om adskillig mer enn hvor vidt mennesker fra utlandet bosetter seg her i Norge. Arbeidsplassene, slik vi kjenner dem i dag, vil snart forsvinne i fleng og det vil ha svært lite å gjøre med innvandrere.


Vi lever i en tid som undergår store endringer. Endringer som ville funnet sted uten at en eneste innvandrer hadde satt foten på norsk jord. Endringer som har medført at vi erfarer et kaotisk meningsmangfold. Et eksplosivt mangfold som kan oppsummeres i to ord; OPPLØSNING og FREMMEDGJØRING, ikke bare for nordmenn, men for alle mennesker overalt. Og mangfoldet handler altså slettes ikke bare om innvandring. Det handler minst like mye om at vi nordmenn reiser mye mer enn før, det handler om fri flyt av varer og tjenester og det handler ikke minst om internett. I lys av den revolusjonerende utviklingen med internett, synes sågar innvandrerdebatten for bare et lite sandkorn på en stor strand å regne. Internet synes for meg å være en kraft som vil rokke adskillig mer ved våre livsvilkår og mentalitet, vår kultur og våre verdier, enn det innvandring av mennesker er i nærheten av å noensinne ville klare.

Selv om vi skulle sperre alle grenser for innvandring, ville Norge like fullt være et samfunn i oppløsning. Man kan med andre ord gå så langt som å si at innvandringsdebatten er fullstendig uinteressant. Ja, man kan si at debatten representerer et fokus som leder oss bort fra de virkelig viktige spørsmålene – og denne avledningen bidrar altså begge sider i debatten til, sammen med alle journalistene – som fråtser i temaet.

Det er selvfølgelig lettere å skylde på fremmede mennesker og/eller mot-debattanter for all frustrasjonen, smerten og frykten man føler inne i seg, enn det er å skylde på for eksempel oss selv eller våre egne verdier som i stor grad dreier rundt en stor tro på teknologi, materialisme og økonomisk vekst. Å gjøre innvandrere eller innvandrerskeptikere til syndebukker er kanskje en naturlig reaksjon, men den er svært kunnskapsløs og preget av svært liten selvinnsikt, og derfor en reaksjon man snarest bør heve seg over. Stadig materialistisk vekst og teknologi derimot må uten tvil ta det meste av ansvaret for den smertefulle oppløsningen vi i dag erfarer, det er sågar det som ligger til grunn for at globaliseringen i dag skyter frem. Men aller mest bør vi gå i oss selv og spørre hvilken utvikling det egentlig er vi aksepterer og deltar i.

Ett første skritt kan kanskje være at vi revurderer hva vi synes er viktigst for fremskritt; mennesker eller materialisme og teknologi. Ikke i betydningen at traktoren skal fjernes – internett for den sakens skyld – men i den forstand at vi må begynne å innse at det å utvikle menneskelige relasjoner, er viktigere enn noe annet for å fremme utvikling. Å evne å ta i mot andre kulturer og ideer med åpent hjerte og hode, altså uten tanke på verken integrering eller assimilering - men som et gjensidig møte, vil så visst kunne hjelpe oss til å utvikle mellommenneskelige verdier som toleranse, nestekjærlighet, rettferdighet og likeverd. Store ord som vi har PRATET om lenge, men som åpenbart ikke har satt nevneverdige spor skal vi tro den politiske temperaturen som utspiller seg. 

Vi har imidlertid ingen tradisjon for å vektlegge menneskelige relasjoner. Troen på teknologi og materialisme har derimot leenge hatt stor legitimitet og første-prioritet, ikke minst i skolen der vi fostres opp til å bli såkalt samfunnsgagnlige (les tilpasningsdyktige) mennesker. Teknologisk og materialistisk utvikling har alltid blitt ansett som fremskritt, det er teknologisk og økonomisk vekst som virkelig har blitt verdsatt. Verdien av omsorg og mellommenneskelige relasjoner har hele tiden blitt ansett, og behandlet, som noe sekundært. Og de som vil komme hit, må bli som oss.  

Nå er det på tide å endre fokus. Nå er det på tide å legge til rette for utvikling av gode og nære relasjoner. Det er kanskje vanskelig å få øye på, fordi utviklingen går gradvis og den er tverrpolitisk, men myndighetene prioriterer materialisme, vekst og teknologi i kanskje enda større grad enn før. Ser man på hvordan det legges til rette for videre utvikling av blant annet skole, helse og politi så er det åpenbart at alt gjøres klart for teknologisk automatisering. Det er som om våre politikere fullstendig har mistet all forståelse for at samfunnet vi lever i – hvordan vi legger til rette muligheter for interaksjon, nærhet og samhandling - har stor betydning for menneskets trivsel og modning -  har stor betydning for utvikling av de relasjonelle mellommenneskelige verdiene som det har vært snakk om så lenge, men som vi åpenbart enda ikke besitter.

Å satse på mennesket er å utvise tro på mennesket. Og det å tro på mennesket, er i dag mye viktigere for fremskrittet, enn det troen på teknologien og materialisme er. Det er på tide å la teknologi og materialisme innta andreplassen for en gangs skyld!



fredag 13. januar 2017

FEMTI OG STOLT


Kanskje er det fordi jeg nettopp har fylt femti, men jeg synes i alle fall at jeg hører snakk om alder overalt nå for tiden. Det har fått meg til å tenke på alder. Det første som slo meg er at alder aldri har opptatt meg noe særlig. Jeg tenkte litt på det da jeg var sytten og gjerne skulle være atten og myndig med de rettighetene det ga, og jeg tenkte litt på det da jeg rundet de førtifem og oppdaget at den jevnlige (kanskje fem ganger i året) endags fastekuren ikke lenger holdt kroppsvekten i sjakk.

Jeg tror med andre ord ikke at det har noe å gjøre med en ubevisst besettelse av alder som fører til at jeg nå hører om alder absolutt overalt. Jeg tror alle hører om det, og at det således handler om en kollektiv besettelse. Og kollektive besettelser har en gammel systemkritiker som meg stor sans for.

Det enkle med temaet alder er at det går an å omtale det som noe veldig konkret, nemlig med tall. Vårt livsløp, fra fødsel til død, kan plasseres med et tall mellom 1 og 100 og alle har en nogenlunde felles oppfatning av hva det å være for eksempel tyve år, betyr. Det gjør det enkelt å skape forventinger til hva et menneske bør ha klart å oppnå når de fyller en viss alder.

Da min Mor fylte førti fikk hun høre at førti var de nye tredve. Jeg husker det godt. Jeg stusset og likte det ikke noe særlig. Jeg fikk nå nylig høre at femti er de ny tredve. Igjen stusset jeg med ubehag. Det eneste jeg hører (kom gjerne med alternative forståelser) med slike, sikkert morsomt ment, tallfestelser er at ungdom er inn og at det å bli eldre er ut. Og spørsmålet som melder seg blir jo hva det å være ung faktisk innebærer og betyr. Hva vil det si å være ungdom?



Det er mye fokus – og jeg antar press – på å se ung og pen ut. Det er en konsentrasjon om det ytre, fysiske (materialistiske) og overfladiske på bekostning av det indre (mentale) og dypereliggende. Man kan tenke seg at et stort fokus på det fysiske ytre har betydning i forhold til hva som forventes av det indre, av det mentale – noe i retning av at ser man ung ut kan man også tenke og oppføre seg som en ungdom.1 Den sunne, ungdommelige mentaliteten forbindes gjerne med optimisme, pågangsmot, utholdenhet, aksept av ting man ikke forstår sammen med en stor tro på at man nok vil forstå etter hvert; en motiverende nysgjerrighet.

Som femtiåring har jeg kommet dithen at pågangsmotet, optimismen og idealismen består (dog i en noe mer resignert og tålmodig form), men at nysgjerrigheten har blitt betydelig redusert og akkurat det er jeg takknemlig for.

Det beste med å bli femti handler med andre ord for meg om at den ungdommelige nysgjerrigheten og den stadige søken den førte til, ikke lenger utgjør en dominerende faktor i mitt liv. Ikke misforstå, jeg anser nysgjerrighet som intet mindre enn menneskets viktigste egenskap, men jeg mener også at det ikke bør være den dominerende egenskapen hos et menneske som ynder å kalle seg selv voksent.

På ett eller annet punkt i menneskelivet bør det være intet mindre enn en menneskerett å få lov til å legge nysgjerrigheten på hyllen (og bare ta den ned når man har lyst) og isteden gå inn i rekken av de vise og kloke. En menneskerettighet ikke bare på vegne av en selv, men kanskje mest fordi de unge trenger kloke eldre som har klart å finne en genuin ro i tilværelsen. Med genuin ro menes en fundamental innsikt i hva man i livet kan vite noe om og også alt det man ikke kan vite noe om, og å ha forstand til å se forskjellen.



Mye av det som skjer i Norge og i verden i dag oppleves av mange som veldig komplisert og uforståelig. Men man har tillit til makthaverne, og man har håp. Og i denne tilliten, i dette håpet, trekker mange seg tilbake og velger å først og fremst være ansvarlig i forhold til seg og sitt. Denne egosentriske virkelighetsforståelsen strider imidlertid imot vårt iboende sosiale behov. Vi har stadig et behov for å være en del av et samfunn, forstå hva som foregår og å ta del i det hele. Det er i dette spennet mellom privatsfæren og storsamfunnet vi i dag rives i filler. Vi kan skape oss kontroll og oversikt i vår private sfære, der kan vi vite. Storsamfunnet derimot…

Å følge med på informasjonsstrømmen i et stadig mer globalt samfunn er en heldagsjobb i seg selv, men forblir uansett uhåndgripelig uten innsikt i prinsippene som ligger til grunn for samfunn og samfunnsutvikling. En innsikt som skremmende få synes å ha i dag. Mye tyder med andre ord på på at prinsippene som driver utviklingen av det globale storsamfunnet fremover kan sies å ha havnet i kategorien, hos folk flest, angående ting man ikke kan vite noe om. Slik burde det bestemt ikke være! Så vidt jeg kan begripe synes ikke folk flest å forstå at også vi i vesten lever innenfor en ideologi som gir klare verdimessige føringer med stor betydning for samfunn og samfunnsutvikling. En innsikt som burde være skolens første og fremste oppgave å formidle, men som har blitt skammelig neglisjert – og vil bli det i enda større grad fremover hvis vi skal ta den kaskade av utredninger og rapporter angående skole, som har kommet til de siste årene, på alvor.

Ikke bare gir skolen landets borgere en svak forutsetning til virkelig å forstå det som foregår, men omfanget av saker man må sette seg inn i for å påstå seg selv opplyst er så omfattende at selv de som driver med dette til daglig ikke klarer å få oversikt, men nøyer seg isteden med å være ekspert innen sitt felt, være seg fag eller politisk ideologi. Det sier seg med andre ord selv at folk flest umulig kan ha tid til å følge med og forstå det som til enhver tid skjer – enn si å forstå helheten og hvordan ting henger sammen. Mange gir opp. Og slik får Margaret Tatcher rett i sin berømte (og hårreisende) påstand: «And, you know, there's no such thing as society.” Stadig flere vender snuten innover, sørger for seg og sitt. Og bokbransjen, massemedia og coachingindustrien følger opp med å dyrke individualismen ved å tilby psykologisk sjelegransking, tåredryppende egohistorier og strategier for å klare å tenke positivt selv om man ikke forstår bæret – ikke egentlig – av noe som helst.



Vi lever i en tid preget av endring og store omveltninger. Da vi aldri har lært om prinsippene for samfunn og utvikling, sammen med at offentligheten unngår enhver problematisering av disse, er det sannelig ikke rart at ungdommens optimisme, pågangsmot og ikke minst nysgjerrighet blir ansett som viktige egenskaper. Tilpasning er langt å foretrekke fremfor selvstendig kritisk og samfunnsengasjert tekning.


I et samfunn preget av store endringer er det med andre ord definitivt en fordel at borgerne besitter ungdommens optimisme og nysgjerrighet. Uten, blir alle meningene, de nye dataprogrammene og omstillinger generelt mest for mas å regne. Skal alle meningene, omstillingene og endringene være litt morsomme må de møtes med et minimum av interesse, nysgjerrighet og motivasjon – og skulle dette mangle så: Vær positiv! Men det er altså, etter min forstand, noe fryktelig galt med et samfunn når det kreves også av eldre mennesker å stadig måtte utvise ungdommens naivitet og pågangsmot.

Jeg for min del synes det meste av det som skjer i storsamfunnet i dag er gammelt nytt, tullprat og mas. Jeg opplever at det å skulle/måtte forholde meg til alle meningene og endringene kun betyr et krav om sløsing av min tid, oppmerksomhet og penger. Ett enkelt eksempel som jeg har brukt i mange år, er at når jeg endelig har funnet en leppestift jeg liker så går det knapt ett år før den har gått ut av produksjon og jeg må lete i månedsvis og gjøre en rekke feilkjøp, før jeg finner en ny jeg liker. Lykken varer et knapt år og så må jeg i gang igjen.. Det samme kan sies om så mangt og det legges opp til, skal vi tro den teknologi- og fremskrittsentusiastiske makteliten, at dette også snart vil gjelde vårt forhold til kunnskap. Vi skal ikke lenger trenge å lære så mange konkrete ting (det skal strammes betydelig inn på kunnskapens rammeverk) da informasjon er noe vi isteden både kan og bør google oss frem til. «Å lære å lære» blir pushet frem som en av skolens viktigste kunnskapsområder i disse dager, og blir omtalt som en del av utviklingen frem mot et såkalt kunnskapssamfunn – det som skal erstatte oljesamfunnet. Det stabile og varige er i ferd med å bli en saga blott. Alt er i flux, alt er i stadig forandring. Ikke rart at ungdommelighet dyrkes. Selve livet, fra fødsel til grav, skal handle om å lære nye og overfladiske ting hele tiden. Det vi lærer, hører, ser, gjør og tenker i dag vil i morgen være gammelt nytt. Vi skal være på hugget, være effektive og utvise ungdommelig pågangsmot hver gang noe nytt kommer til.

Jeg er ikke imot endring. Tvert om ynder jeg å se på meg selv som tilpasningsdyktig, nytenkende og open minded. Det jeg reagerer sterkt på, er at jeg opplever at jeg blir oppfattet som bakstreversk og gammeldags fordi jeg synes det er bortkastet bruk av min oppmerksomhet, tid og penger på å stadig finne en leppestift jeg liker, å måtte høre og lese uendelig mye tullprat – prisen å betale for å være samfunnsengasjert og stadig måtte oppdatere meg på nye styringssystemer og datasystemer. New Public Management var (den internasjonale) reformen som gav ledere og mellomledere rett til å kontrollere sine ansatte med bedriftsøkonomiske petimetriske målesystemer, og som de ansatte nå blir presset til å anvende i eget arbeide overfor sine klienter, elever, pasienter eller folket generelt (politiet). Mulig det er måten å selge et kjøleskap eller en bil på, men at mennesker nå skal behandles som en hvilken som helst vare forteller i alle fall meg at instrumentalistene i vårt samfunn har fått ALTFOR stor makt. Det er skremmende fordi de forstår seg lite på mennesker, empati og mellommenneskelige relasjoner og det er, slik jeg klart forstår det, selve basisoppskriften på å føre oss alle lukt inn i den kunstige intelligensens dominans2.

Jeg er ikke imot endring. Tvert om. Alt jeg skriver handler, i en eller annen forstand, om det store behovet vi i vårt samfunn har for endring. De endringene vi daglige må forholde oss til, og som myndighetene vil at barn og unge skal lære seg å håndtere for å bli såkalt samfunnsgagnlige, er imidlertid en type endring jeg ikke har mye til overs for. Det er da heller ikke egentlig snakk om noen endring, men om en videreføring av noe veldig tradisjonelt. Det vi erfarer av endring og omstilling i dag handler med andre ord ikke om noen fundamental endring men, «takket være» ny teknologi, om en akselerering – ett kvantesprang – inn i et stadig mer avansert teknologisert samfunn. Det kapitalistiske teknologisamfunnet er i en eksponentiell utvikling.

Den nevnte videreføringen betyr at oppfatningen, som mange sikkert har i dag, om at gamle og etablerte sannheter endelig sprenges i filler, er en gedigen illusjon. Mangfoldet mediene presenterer er i hovedsak bare skinn og medfører i det lange løp ikke til aksept av øket mangfold, men øket konformitet. De gamle, etablerte sannhetene består i høyeste grad. Alle endringene og meningsbrytningene vi ser, er konstruerte og overfladiske. Konstruerte for å fremme tilpasning og utvikling av samfunnet i henhold til de grunnleggende prinsippene. De grunnleggende prinsippene for samfunn og utvikling, vår ideologi, lever (så å si urørt) i aller beste velgående. Ignoranse og uvitenhet råder, og som resultat får vi problemer med å skille mellom det vi faktisk kan vite noe om og det vi ikke kan vite noe om og, i den forlengelse, en svak evne til å skille mellom det som er viktig og det som er mindre viktig.

Jeg ynder å tro at jeg har forstand til å se forskjellen på det man kan vite og ikke vite. For meg har det ikke vært noen lettkjøpt visdom, men tvert om handlet om hardt arbeide på bekostning av mye annet. Derfor reagerer jeg da også med ett sukk når samfunnet forteller meg «No worries, femti er de nye tredve, du er stadig ungdom». Men jeg vil ikke være ungdom! Jeg har jobbet hardt for å bli voksen. Jeg har arbeidet hardt for evnen til å skille mellom det jeg kan vite noe om og det jeg ikke kan vite noe om. Jeg er FEMTI og stolt.

1 I lys det faktum at vi stadig lever lenger og hvordan entusiastiske alderdomsforskere sågar forespeiler for kommende generasjoner intet mindre enn evig liv, vil mange kanskje tenke at det er helt naturlig at man i dag er ung både i skinn og sinn adskillig lenger enn tidligere.
2 Om dette skriver jeg en lang artikkel som vil foreligge etter hvert.