tirsdag 14. juli 2015

TID FOR HELHET

En vitenskapsteoretisk kommentar til Erling Sandmos bok «Tid for historie»

Universitetsforlaget, 2015


Professor Erling Sandmo, en av Norges mest fremtredende historikere, har skrevet en bok om hva historie er. Når Erling Sandmo snakker, så lytter vi. Han har rollen som nytenkeren som klarer å sette ord på nye tendenser i historiefaget.

For å kunne være nytenker må man ha god evne til skaffe seg oversikt. Man må ha tanker om hvordan delene passer inn i helheten. Innenfor en akademisk disiplin betyr dette å ha god kunnskap og innsikt i teori og metode (metodologi). Innen faget regnes det ikke som særlig viktig å gå i dybden i disse spørsmålene i den forstand at svært få driver noe særlig med det. Sandmo er imidlertid nettopp en av de få historikerne som har befattet seg med, og engasjert seg i, metodologiske spørsmål gjennom sin karriere. Han er det som kalles en historiefilosof.

Min egen interesse og engasjement for først historie og så metodologi, gav seg selv da jeg som desillusjonert lærer fant veien til Historisk Institutt for å finne ut av hvorfor ting er som de er. Jeg var veldig motivert for å forstå vårt samfunn, og startet tre års intense studier med å lese utrolig mange historiebøker. Ganske raskt ble det imidlertid, og dessverre, klart for meg at det som stod i historiebøkene ikke kunne fortelle meg så mye, i det jeg erfarte at jeg ikke fikk noen ren objektiv og nøytral beskrivelse av et fortidig samfunn. Det jeg med mitt spesifikke (historiografiske) blikk leste var, mer enn noe, at historikerens subjektive og politiske røst farget innholdet i stor grad. Dessuten; hvordan kunne jeg vite hvem som snakket sant når historikere sa vidt forskjellige ting om nøyaktig samme tema? Jeg var like langt i å forstå hvorfor ting er som de er. For meg var det som å lese politikk på avansert nivå.

Derfor beveget jeg meg da også raskt over på vitenskapsteorien, og endte opp med å skrive om metoder og teorier. Ett arbeide jeg i utvidet forstand har fortsatt med til denne dag. Ett arbeide som i stor grad også har innebåret å søke og forstå andre kulturer og virkelighetsforståelser. Særlig nytte har jeg hatt av å fordype meg i kinesisk filosofihistorie. De tilbyr et alternativt filosofisk perspektiv, et alternativ som jeg lenge hadde etterlyst hjemme, men som jeg inntil da ikke hadde klart å oppdrive noe informasjon om. Et verdifullt alternativ fordi det gir en alternativ forståelse av menneske og samfunn. I år 2000 var utvalget svært tynt i norske bokhandlere og biblioteker når det gjaldt annen type tenkning og filosofi enn den vestlige, og bøker som behandlet det å sammenligne ulike livssyn og virkelighetsforståelser var totalt fraværende. (bøkene jeg hadde glede av fant jeg hos bokhandlere i Beijing, Shanghai og Hong Kong) Situasjonen er ikke særlig bedre i dag, så det er klart at min glede og forventning var stor når jeg fikk høre at Sandmo hadde vunnet universitetsforlagets pris for beste faglitterære prosjektidé som tilsa at vår hjemlige og europeiske historieskrivning skulle fremstilles på bakgrunn av det globale og ses i sammenheng med kinesisk og islamsk historiografi. En bok nøyaktig innenfor min egen interessesfære.


Det er et omfattende og vanskelig tema Sandmo har tatt for seg. Å skrive historiografi (historie om historie) krever at man evner å bevege seg på flere mentale nivåer. Man må definitivt ha evnen til å tenke mer enn to tanker i hodet på en gang. Sandmo beveger seg i tillegg gjennom alle våre definerte historiske epoker; det tilsier et enormt utsyn. Det er imponerende, og det hele blir faktisk enda mer imponerende når temaet i tillegg er Sannhet. Mon tro om han riktig innså omfanget selv ved innledende prosjektbeskrivelse. Resultatet ble i alle fall, dessverre, at det forestilte globalt-komparative perspektivet kun blir behandlet svært kort og overfladisk.

Jeg har lest boken med stor interesse. Jeg ser flere ansporinger til brodd mot tradisjonell historieskriving. Jeg ser også en stor optimisme hos Sandmo, en type fremskrittstro på historiefagets vegne. Det er i dette krysspunktet mellom kritikk og fremskrittstro at jeg vil rette mitt fokus. Det betyr at jeg i det følgende vil rette fokus mot historiefagets abstrakt-teoretiske nivå. Det kan kanskje synes urettferdig at jeg dermed vil overse veldig mye av det som faktisk står i boken og som har vært en fryd å lese. Min utgave er fylt av begeistrede; Fint! hehe J. Bra! Vakkert! i margen. Alt det vil ikke bli omtalt her. Jeg er opptatt av historiefagets (og vitenskapens) abstrakt-teoretiske nivå, og Sandmo – ære være ham! – legger ut flotte føringer som motiverer til utdypning av dette viktige temaet. Et viktig, men også altomfattende tema i det det abstrakt-teoretiske nivået ikke bare angår historiefaget men all vitenskap, ja sågar hele samfunnet.

Tittelen på Sandmos bok «Tid for Historie» indikerer, blant annet, et budskap om at historie er viktig i dag. Intuitivt forstår mange at historie er viktig; vi må vite hvor vi kommer fra for å vite hvor vi går. Når vi like fullt og stadig får høre i media at historiefaget (og den humanistiske vitenskapen generelt) erfarer krise, og således ser seg nødt til å gå ut å legitimere og å forklare sin aktivitet, må man spørre seg; Hvorfor har historie (og humaniora for øvrig) havnet i en slik situasjon? Et komplisert og til dels ubehagelig spørsmål, og som etter min forstand ikke kan besvares uten at man tar stilling til vitenskapens abstrakt-teoretiske nivå.

Sandmo gir i sin bok antydninger til svar, svar som for øvrig kan kobles til rapporten «Hva skal vi med Humaniora?» som ble utgitt i fjor, og som Sandmo var medforfatter av. Jeg vil derfor avslutningsvis koble historiefagets abstrakt-teoretiske nivå til debatten om hva historie og humaniora skal være godt for i samfunnet.


Konkret og abstrakt teori


Tema, kilder, metoder og teorier. Dette er historiefagets grunnleggende bestanddeler. Sandmo går mer eller mindre systematisk til verks for å vise oss hvordan disse fire elementene har preget den vestlige historieskrivingen helt siden Herodot (ca 484-425 f.kr.) og frem til i dag.
Av de fire nevnte elementene skiller teori seg ut. Mens tema, kilder og metoder er noe konkret, har spørsmålet om teori (minst) to aspekter; et konkret og et abstrakt. Det er interessant at det tydelig kommer frem i Sandmos bok at historieskrivingen hadde en relativt beskjeden utvikling på det konkrete frem til Leopold von Ranke (1795–1886), mens teori på abstrakt nivå gjennomgikk fundamentale endringer. Etter Ranke kan man påpeke at det motsatte er tilfelle; utviklingen av det konkrete eksploderte, mens utviklingen av det teoretisk abstrakte kan synes å ha stagnert.

Frem til Ranke var det med andre ord ikke vesentlige endringer i sikte når det gjaldt det konkrete som angår tema, kilder og metode. Ved siden av en vektlegging av å berette krigshendelser, handlet det i stor grad om å få formidlet heltehistorier samt moral og/eller politiske argumenter til leseren gjerne finansiert av en eller annen fyrste som kanskje også søkte å få hevet sin prestige. Historiefortellingen var (er fremdeles) episk; det vil si en sammenhengende beretning om ett (stort) forløp.

Når det gjelder forholdet til abstrakt teori får vi i boken fint forklart at der har skjedd en stor endring. Det viktige å forstå her, og som Sandmo er inne på flere ganger, er at historieskrivingen, særlig etter Aurelius Augustin (354-430, bedre kjent i ettertid som Sankt Augustin, en av de helt sentrale kristne teologene), har hatt to nivåer. Augustin skilte mellom den verdslige staten og den guddommelige staten. Dette skillet vedvarte gjennom middelalderen og kom særlig til uttrykk gjennom et livssyn som tilsa at historien (mennesket) klart gikk mot ett mål; det guddommelige. Denne nivåinndelingen kan tenkes å ha en relasjon med den andre store og viktige erkjennelsen Augustin gjorde; han hevdet også at mennesket blir formet av sin egen tid. En ide om noe overordnet guddommelig kan tenkes å gi øket forståelse for at det verdslige er forgjengelig og foranderlig. Videre; det guddommelige nivået tilsa et livssyn preget av en klar begynnelse og slutt for menneskeheten. Dommedag stod sentralt. Et viktig spørsmål for historikeren ble derfor: Hvor langt har vi kommet i utviklingen? (les; hvor lenge har vi igjen) Således begynte man å se menneskets historie i stadier (periodisering) og i henhold til en klar lineær tidsforståelse. Både periodisering og den lineære tankegangen har bestått, men ideen om dommedag skulle opphøre.

Med Reformasjonen fikk nivåinndelingen med andre ord et annet uttrykk. Sandmo skriver: «Med reformasjonen brøt den kristne enheten sammen: Kirken ble delt i to retninger, som begge beskyldte hverandre for vranglære. Hvordan kunne tiden da fortsette? Måtte ikke den kristne historien nødvendigvis ende når kristendommen selv brøt sammen? Det at tiden likevel fortsatte å vare (..), fikk den til å åpne seg: Hvis hele det kristne verdensbildet kunne sprekke uten at tiden tok slutt, var alt mulig, og man måtte kunne tenke seg at fremtiden ville bli helt annerledes enn det man hadde opplevd før. Og videre; hvis man kunne tenke seg en annen fremtid, var man ute av den statiske tiden (min utheving) og dermed måtte man erkjenne at også ens egen tid var helt annerledes enn fortiden. Politikken og historien blir til samtidig.» (s. 88)

Vi ser at den tradisjonelle nivåinndelingen i historiefaget mellom det verdslige og det guddommelig opphørte, men vi fikk en ny nivåinndeling; et skille mellom antikvariatene og historikerne som senere skulle bli til skillet mellom henholdsvis hverdagshistorikerne og historiefilosofene.

Sandmo påpeker altså at et sentralt mentalitetsskifte fant sted med Reformasjonen. Nemlig; Hvis hele det kristne verdensbildet kunne sprekke uten at tiden tok slutt, var alt mulig. Sandmo sier at ideen om historiens ende opphører, og at tiden nå åpnet seg i en uendelighet. Istedenfor å ha ideen om dommedag hengende over hodet, åpnet fremtiden seg som noe uendelig. Kanskje vi ikke går mot dommedag? Kanskje menneskeheten tvert om stadig går henimot øket opplysthet, hevet bevissthet – og med det – et tilnærmet jordisk paradis? Troen på fremtid og fremskritt ble etablert. Dette gav videre, ifølge Sandmo, menneskene en enda større evne til å erkjenne sin egen forskjellighet fra andre tider. Sandmo forteller oss at vi beveger oss fra en lukket og statisk verdensanskuelse til en åpen og dynamisk verdensanskuelse. Og inn kommer Ranke og vitenskapen.


Vitenskapen vinner frem


Det er med Ranke at historieskriving etablerer seg som en vitenskapelig disiplin. Det er fra nå av vi ser en stadig utvikling angående kilder og metode, men også tema i økende grad. Wie es eigentlich gewesen!? Hvordan var det egentlig? Spørsmålet runget gjennom vestlige historiekorridorer, og man trodde lenge at det var fullt mulig å svare. Antikvariatene (de mistrøstige faktainnsamlerne) gikk fra sin underdanige rolle til å bli historiefagets helter. Samtidig var det klart at historieskrivingen opererte med to nivåer som før. Den gamle nivåinndelingen mellom det verdslige og det guddommelige hadde riktignok opphørt, men blitt erstattet av to nivåinndelte skoler som står fremdeles; hverdagshistorikere og historiefilosofene.

Hverdagsfilosofene er de som samler inn fakta. På 1950 og 60 tallet eksploderte tilfanget av kilder, metoder og teorier på det konkrete nivå. Vi hører om Sosialhistoriens, marxismens, mentalitets- og kvinnehistoriens inntog. Nye temaer gir blikk mot nye kilder, metoder og teorier. Arkitektur og kunst blir kilder, metoder hentes inn fra andre fagfelt som for eksempel antropologi og litteratur. Vi får strukturalisme og poststrukturalisme. Etter hvert behandlet element konkluderer Sandmo med at alt sammen, i større eller mindre grad, bidrar til erkjennelsen om hvor vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens (og andre) samfunn.

Alt dette nye har resultert i, enten man liker det eller ei, en pragmatisk metodologisk situasjon og som Sandmo i sin bok forsvarer. Pragmatisme er et vitenskapssyn uten en fast metodologisk posisjon; man velger seg isteden innfallsvinkel og metode etter forskningsobjektets særpreg. Det finnes motstand hos en del historikere (og andre) til å la seg innlemme i en slik pragmatisk overbygning; de frykter at forskning samlet sett kan resultere i utstrakt relativisme – at alt blir like gyldig. Om dette går stadig vitenskapsdebatten, noe jeg skal komme tilbake på. Først; hvem og hva er det som setter agendaene? Hvem og/eller hva er det som bestemmer forskningsobjektet?


Historiefilosofer og lovmessigheter


Hvem og/eller hva bestemmer hvilke forskningsobjekt som er det interessante og viktige? Historiefilosofenes rolle får særlig betydning her med sitt fokus på, og kunnskap om, metodologi. Hvem er så historiefilosofene og hva styrer deres fortellinger? Sandmo skriver: «Allerede i Rankes egen tid var både hverdagshistorikere og historiefilosofer opptatt av å føye historie inn som del av en felles vitenskap. Med grunnlag i sikker kunnskap om fortiden skulle man kunne utlede dens mening og retning, og hvilke allmenne lover som styrte den. Felles for de aller fleste som var opptatt av slike lovmessigheter, var at de så utviklingen som fremskritt – enten som en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst.» (s. 135)

Det er ikke mange ordene som blir viet lovmessighetene. Det er tvert om svært få ord om svært store ting. Lovmessighetene som beskrives over kan nemlig sies å gjelde all forskning, ja sågar for hele det vestlige samfunn. Nevnte lovmessigheter kan sies å utgjøre intet mindre enn selve rammen for det vestlige samfunn, det såkalte Moderne Prosjekt. Herunder faller altså vårt styringssett; Parlamentarismen og kapitalismen samt en indikasjon på et metafysisk holdepunkt – hvilket i dette tilfelle knyttes til Hegels ide om en ‘fornuftens ånd’ i vitenskapens navn. Fornuft i vitenskapens ånd handler om den vitenskapelige metode spesielt og hvordan vi tenker generelt. Innunder disse lovmessigheten finnes tilsynelatende en uendelig mengde med forskningsobjekter; hva er det det ikke forskes på og snakkes om i dag i vårt samfunn?. Men som ordet ‘lovmessigheter’ tilsier så legger de altså til grunn noen fundamentale rammer vi skal holde oss innenfor. Den rammen som legger den mest avgjørende begrensningen på oss, er hvordan vi fra tidlig av blir opplært til å tenke. Allerede i barnehagen begynner drillingen i den vitenskapelige metode – en tenkning som for det første har det i seg å skape hierarkier, og som for det andre bidrar sterkt til å opprettholde rigide motsetninger som preger det aller meste av hvordan vi kollektivt kommuniserer i vårt vestlige samfunn. Hvordan vi tenker har med andre ord stor betydning for hvordan vi oppfatter og behandler kunnskapen rundt oss. Det handler om betydningen vi har gitt den vitenskapelige, rasjonelle metode som en problemløsningsstrategi i vårt samfunn. (for utdypning se: http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html )

Disse lovmessighetene er ytterst omfattende og abstrakte. Jeg tror derfor det vil være nyttig å merke seg at også det historiefilosofiske nivået i forskningen bør nivå-inndeles i en konkret og en abstrakt del. De nevnte lovmessighetene utgjør det abstrakte nivået, mens der på det mer konkrete nivået legges mer håndfaste føringer på temaer som forskerne skal samle seg om.

På Rankes tid handlet slike ‘konkrete’ føringer om Det Nasjonale. Da ble hverdagshistorikerne «fortalt» av historiefilosofene at nasjonsbygging var et viktig tema å skrive om. Sandmo forteller: «Ved inngangen til 1800-tallet bidro den (historien) til å skape og bygge opp under nasjonale identiteter og nasjonale fellesskaper, nye Vi, og den gjorde det som samtidig, moderne vitenskap.» (s. 121)

Sandmo fortsetter med å si at: «Denne rollen var og er kontroversiell og problematisk; Historiens makt til å definere og skape fellesskaper er også makten til å ekskludere grupper og individer fra fellesskapet, tildele talende og tause roller, stille opp helteskikkelser, ofre og undertrykkere. Det ligger mye politisk kraft i denne makten. Og spørsmålet om hvilke fellesskap det er viktig å skape og styrke er akutt viktig fremdeles (min utheving), når statenes preg av å være nasjonale kan se ut til å endre seg svært raskt.» (s. 121-122)

Historiefilosofenes rolle er med andre ord akutt viktig fremdeles. Historiefilosofene har en viktig rolle med å definere innholdet og retningen på all historieskriving, så å si. Så for oss abstrakt-teoretisk interesserte blir det selvfølgelig umåtelig interessant å forsøke og forstå hva historiefilosofene har å fortelle oss i dag.

Sandmo hevder, som vist over, at man også i dag er opptatt av en stadig korrespondanse mellom hverdagsfilosofer og historiefilosofer. Hverdagshistorikernes detaljarbeid utgjør grunnen for videre å kunne utlede mening og retning, og hvilke allmenne lover som styrer. Man kan imidlertid stusse over hva en slik korrespondanse faktisk innebærer når Sandmo et annet sted hevder at lovmessighetene som regulerte for tohundre år siden fremdeles gjør seg gjeldende. Sandmo sier: «Satt på spissen hevder jeg altså at historieskrivingen var blitt det den er i dag allerede i 1824. Med det mener jeg selvsagt ikke at det vi gjør nå, er det samme som man gjorde da. (…) Men jeg mener at de store eksistensielle spørsmålene som binder det faglige mangfoldet sammen, er gamle.» (s. 215) Man bør altså merke seg at mangt er endret, bare ikke de eksistensielle lovmessighetene som binder faget (og vitenskapen og samfunn) sammen. Så mye forskning, men like fullt består altså de tradisjonelle lovmessighetene. Spørsmålet om hvor de eksistensielle lovmessighetene kom fra i utgangspunktet, melder seg også. Vitenskapen var pur-ung. Hvilket grunnlag hadde man egentlig den gang for å formulere dem? Jeg skal overhode ikke gjøre noe forsøk på å besvare dette siste spørsmålet, men la de henge i luften som et (betydelig) tankekors.

Det jeg imidlertid vil forsøke å svare på er hvor historiefilosofene i dag legger sitt fokus. Som vi har sett, de abstrakte lovmessighetene, de store eksistensielle spørsmålene, består. Men de mer konkrete og politiske lovmessighetene endrer seg. Det primære fokus i dag er neppe nasjonalstat og nasjonalromantikk per se, for å si det slik. Hva er det så? La meg, ad litt omvei, forsøke å forklare.


Å finne biter til det store puslespillet


Sandmo behandler særlig ett utpreget problematisk anliggende som angår all (særlig humanistisk) forskning, nemlig spørsmålet om Sannhet. Innenfor dette spørsmålet ligger det jeg innledningsvis sa at denne tekstene skulle handle om; krysspunktet mellom kritikk og fremskrittstro. Sandmo «kritiserer» tidligere historieskrivere for å ha hatt et navlebeskuende forhold til sannhet, men ser samtidig optimistisk på fremtiden fordi vi stadig blir flinkere til å erkjenne hvor vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens (og andre) samfunn. Denne erkjennelsen gir i sin tur en ydmykhet i forhold til hva vi faktisk kan forstå av oss selv og vår egen tid; hva vi egentlig er i stand til å forstå overhode. Ser vi på historieskrivingen de siste to tusen år gjennom Sandmos øyne kan vi med andre ord se en rød tråd som nettopp tilsier at der alltid har eksistert, og eksisterer fremdeles, et objektivitetsproblem, men at vi blir stadig flinkere til å erkjenne nettopp dette problemet. Men vi er ikke riktig der enda..

Sandmo er tydelig på at det ikke lar seg gjøre å skrive en historie om en objektiv, egentlig virkelighet. Sannhet er og forblir avhengig av øynene som ser med mindre man forholder seg til tørre fakta. Sandmos problematisering av objektivitet og sannheter er kjempeviktig. Men hvor langt er man egentlig i stand til, eller villige til, å gå inn i erkjennelsen om at sannheten er kontekstavhengig? Vil pragmatismen som strategi – altså fokus på metodologisk mangfold i vitenskap (og i media for den sakens skyld) – slik Sandmo foreslår, hjelpe oss med det vanskelige som angår å klare å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder? Hjelpe oss til å sprenge de gamle lovmessighetene så å si?

Det er ingen tvil om at historikere i dag ikke kan legge til grunn en stor politisk teori i sitt arbeide uten at ‘alle’ nettopp forstår de politiske føringene som ligger til grunn. Umiddelbart vil andre arbeid dukke opp som belyser samme tema fra en annen politisk innfallsvinkel. Hva som defineres som viktig å skrive om, har også fått et adskillig større rom. Nå kan historikere skrive om både følelser, transseksualitet og matvaner – noe de også gjerne gjør. Den politiske bevisstgjøringen og tematiske utvidelsen er nettopp det som kan sies å betegne det dynamiske og det åpne – og det var en praksis som etablerte seg allerede på 50-tallet (som en reaksjon, vil mange mene, på verdenskrigene, og særlig holocaust) og rent ut sagt eksploderte på 60- og 70-tallet. En del klassiske skolarer fikk nok en ganske rynket nese, og de intense vitenskapsteoretiske debattene (‘positivismedebatten’ og ‘debatten om Sannhet’) som har gått siden, har da også nettopp handlet om subjektivitet/objektivitet og sannhet. Ideen som Sandmo i dag fremmer med den største selvfølgelighet, den om at historieskriving har mange fellestrekk med romanskriving, fikk den gamle skole til å se rødt. Men hva skiller egentlig den moderne Sandmo fra de gamle skolarene når alt kommer til alt? Man kan kanskje dra på smilebåndet av de gamle skolarene i dag og deres begrensede utblikk og motstand mot alt det nye som kom til, men jeg tror bestemt at man skal lete lenge etter en historiker fra den gamle skole som ville hevde at sitt eget forsknings-arbeide representerte den fulle og hele Sannhet. Også de forstod og innså selvfølgelig at deres beretninger kun var bruddstykker i et større bilde. Men de anså disse bruddstykkene som viktige – og er det ikke nettopp også det Sandmo med sin bok forsøker å fortelle oss; at historikernes (og forskernes) arbeid er viktig? At man reiser mer, får mer informasjon over internett, at vitenskapen selv åpner for flere tema og metoder; alt dette gir øket mangfold og man innser at der kanskje er flere bruddstykker og små historier enn man noen sinne kunne ha forestilt seg. Et hvert menneske er sågar unikt, må vite. Men historikerne (vitenskapsfolk for øvrig også) har ikke i dag noen svakere ide om at deres arbeid ikke er viktig og mener, som sine forgjengere, at deres tekster skiller seg ut fra alle andre type tekster på grunn av sine grundige undersøkelser. Mangfold av tema, metoder og teorier tilsier ikke at kravet til den tradisjonelle etterretteligheten opphører. Faktafeil er en like stor synd i dag som tidligere. Jeg vil derfor påstå at der fremdeles råder, også hos Sandmo, en ide om at vitenskapen er fundamentalt viktig. Det er gjennom den at vi skal finne brikkene som etter hvert vil kunne gi oss det store bildet av hvem og hva vi er.


Mangfold i den globale tidsalder


Som vist over; de mer spesifikke og konkrete lovmessighetene på Rankes tid var utpreget politisk determinerte i sterkt samsvar med tidsånden der ‘declarations of independence’ og nedskriving av nasjonale grunnlover florerte i mange land; fra Norge i nord til Argentina i sør. For to hundre år siden skrev altså historikerne med et «nasjons-perspektiv» slik at alt vi leste av historie skulle gi oss en nasjonalfølelse – en nasjonal bevissthet. Hvilken bevissthet er historikerne ute etter å gi sine lesere i dag? Hvilken tidsånd råder i dag?

Mye kan tyde på at Historiefilosof Sandmo mener at historikernes oppgave i dag er å vise mangfoldet. Mens historiefilosofenes oppgave på 1800-tallet var å skulle si noe om det nasjonale, så er oppgaven i dag å si noe om mangfoldet. Pragmatisme som vitenskapsteoretisk posisjon passer som hånd i hanske i så henseende. En pragmatisk strategi passer utmerket for å få frem størst mulig mangfold av tema, synspunkter og meninger.

Dette rimer. For tohundre år siden skulle nasjonalstatene bygges. I dag forbereder vi oss på et globalt verdenssamfunn. At historikerne dermed for tohundre år siden skrev om nasjonalromantikk rimer, akkurat slik det rimer bra at historikerne i dag – i globaliseringens tidsalder – skal formidle mangfoldet.

Den nasjonale, og i dag den globale føringen, som kan sies å ha blitt/blir lagt på historieskrivingen, kan betegnes som konkrete politiske prosjekter, i alle fall konkrete i forhold til de mer varige, abstrakte og eksistensielle lovmessighetene som; «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst.»

Hvordan føyer så mangfold og pragmatisme som en vitenskapsteoretisk strategi seg inn under nevnte abstrakte lovmessigheter? Slik jeg forstår det kan denne strategien klart forståes både som en sympati med globaliseringen (utbredelse av den vestlige sivilisasjon og materiell vekst) og troen på en utfoldelse av verdensånden, gjennom vitenskapen vel verdt å merke. Så langt kan man altså slå fast at Sandmo med sitt fokus på mangfold med hjelp av pragmatismens strategi, føyer seg rimelig bedagelig inn i folden for de tradisjonelle og abstrakte lovmessighetene.

Men så enkelt er det likevel ikke! Vi aner, som allerede antydet, en annen agenda hos Sandmo også; nemlig ideen om at mangfoldet skal, med tiden, sprenge de tradisjonelle lovmessighetene. Sandmo sier: «Denne relativismen etterlater oss også med et paradoks: Jo mer vi anstrenger oss for å vinne sikker kunnskap om fortiden, jo dypere vi graver oss ned i måtene folk tenkte og følte på for lenge siden, desto mer usikre vil vi bli på fundamentene for våre egne tanker og følelser.» (S. 133)

Dette paradokset belyser Sandmos eget krysspunkt mellom kritikk og optimisme på historiefagets vegne. Og midt i mellom kritikk og optimisme ligger troen på vitenskapen der som den harde kjernen.


Troen på vitenskapen


Vitenskapens utforskning av alle ting skal etter hvert åpne øynene våre. Vi skal se en utfoldelse av verdensånden via vitenskapen og dens metode. Vår bevissthet og ydmykhet i forhold til andre tider (og andre kulturer) vil øke i takt med hvor mye ny kunnskap vi tilegner oss. Jo mer vi forsker dess mer vil vi innse hvor lite vi egentlig vet og jo klokere vil vi bli.

Troen på mangfold, troen på de mange små og individuelle fortellingene, er en utbredt tro i dag. Ikke minst opererer media i henhold til en slik tro, og begrepet «Ytringsfrihet» har blitt hellig. I dag knyttes begrepet veldig til Muhammed tegninger, men i over tyve år har man ropt om ytringsfrihet i en rekke ulike sammenhenger. Det er også, i Habermas’ ånd, etablert en rekke arenaer på nett for å gi plass til sivilsamfunnet i den offentlige dialogen.

Denne troen på mangfoldet har et klart evolusjonsteoretisk aspekt, sterkt knyttet til troen på fremskrittet. Det vil si at troen på mangfoldet i stor grad hviler på et historisk tilbakeblikk, slik mange andre ting vi tror på også gjør. Som Sandmos bok tydelig viser oss så er ideen at vi, historisk sett, stadig har åpnet oss mer for nye impulser, vi har blitt mye flinkere til å forstå andre. I henhold til Mazlows behovshierarki er vi nå på siste trinn, et stadie som tilsier personlig og åndelig selvutvikling. I et slikt lys blir det individualistiske meningsmangfoldet i dag, som hos mange oppleves som et meningstyranni, oppfattet som et nødvendig onde på veien mot en høyere bevissthet.  Fortsetter vi på denne veien vil det gå oss vel – er tanken. Det handler om en utfoldelse av selve verdensånden. Troen bunner i at vitenskapens utforskning av alle ting skal gi oss fremskritt; bringe oss fremover mot stadig høyere bevissthet.


I motsetning til tidlige tiders tro på Gud og dommedag, har vi i dag en tro på vitenskapen. Med vitenskapen skal verdensånden få utfolde seg. Troen på Gud, som var en lukket og statisk tro, har blitt erstattet med troen på vitenskapens objektivitet og åpne verdensanskuelse – (åpen tross definerte lovmessigheter..) – det er selve verdensånden som vil bli åpenbart for oss.

Prosjektet som historiefilosofene i dag legger opp til er mangfold. Flest mulig historier, om alt mulig rart, skal belyses med vitenskapens grundige blikk. Til hjelp for dette vektlegges pragmatisme som strategi. Dette prosjektet kan forståes i samsvar med dagens globalisering. Men som vi har sett ligger det også i dette prosjektet en intensjon om å sprenge lovmessighetene. Det store spørsmålet for meg, og som denne teksten handler om, er om mangfold som prosjekt innenfor vitenskapens (og samfunnets) lovmessigheter og metodiske rammer har det i seg å gjøre nettopp det.

Jeg vil mene at vi i dag har tilegnet oss enormt mye kunnskap om vår fortid (og om vårt samfunn). Det er sikkert enda mer å lære, men det er nå på høy tid at vi tar pause i selvransakingen som har kommet til å ligne, i mine øyne, en hysterisk selvopptatthet. Vitenskapens (og medias) fokus på mangfold, på alle de små individuelle historiene, kan med andre ord sammenlignes med den rollen mainstream psykologien og dens ektefødte barn ‘motivasjonsindustrien’ har fått i vårt samfunn. Felles for disse er at de tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet. Et så stort og ensidig fokus på individet tilsier tilsvarende mindre fokus på den helheten individet inngår i. Som en reaksjon på den individfokuserte psykologien har det kommet kritiske røster til, i Norge ført an av Ole Jacob Madsen. Han spør om et slik individfokus faktisk bidrar til å opprettholde uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Han spør om individfokuset kan tenkes å arbeide for at den enkelte i stadig større grad tilpasser seg et samfunn det kanskje ikke alltid er like hensiktsmessig å tilpasse seg, verken av hensyn til individets eller til felleskapets beste i et mer langsiktig og mer fundamentalt modnings- og bevissthetsperspektiv.

Det samme spørsmålet kan man stille når det gjelder vitenskapens (og medias) vektlegging av utforskning av alle mulige ting. Det kan tenkes at et overveiende fokus på mangfoldet går på bekostning av dybdetenkning og helhetsforståelse, og at et slikt fokus mest opprettholder og forsterker trender det kanskje ikke er hensiktsmessig å opprettholde.


Nye temaer


Sandmos tro på vitenskapens utforskning av alle ting – en tro så gammel som vitenskapen selv – preger også hans syn på de nye temaene han velger seg som aktuelle i fremtiden. Han trekker frem to områder som særlig viktige innen fremtidig forskning; Tverrfaglighet og globalisering. Når det gjelder tverrfaglighet er det særlig humanioras forhold til naturvitenskapen som står sentralt. Når det gjelder globalisering sier han noe kort om islamsk og kinesisk historieskriving. Det er mulig jeg ikke yter Sandmo rettferdighet, men når jeg leser de få sidene han skriver om disse fundamentalt store og viktige temaområdene, så «hører» jeg i bunn og grunn bare om noe som angår temautvidelse – altså enda mer mer mangfold. 


Tverrfaglighet

Når det gjelder tverrfagligheten og forholdet mellom naturvitenskap og humaniora, har det gått intens debatt om dette i lang tid; den såkalte positivismestriden. Hele debatten handlet om hvorvidt humaniora skulle drive sin virksomhet i henhold til den naturvitenskapelige metode – det vil si den positivistiske. Sandmo nevner ikke debatten med et ord. Tvert om, han leder oss til å tro, slik mange andre gjør det i dag, at positivismedebatten er avleggs, noe vi er ferdige med.

Jeg vil derimot mene at debatten bør tas opp igjen med full styrke. I en tid da stadig flere synes å stille seg positive til å innføre intet mindre enn biologiske årsaksforklaringer på forhold som angår menneskelige relasjoner og samfunnsordninger, så ser i alle fall jeg røde varsellamper overalt. De blinker endog heftigere når fremadstormende unge menn med motivasjon fra store og tunge internasjonale trender foreslår å innføre kjemisk lobotomering som løsning på moralske problemer: http://akselsterri.no/2015/03/23/essay-et-forsvar-for-moralmedisin/. Det er også en tankevekker når man kan lese på forskning.no at i Danmark er humaniora allerede delt i to: En klassisk del som holder på som før, og en tverrfaglig del som sikter seg mot teknologi. http://forskning.no/forskningspolitikk/2012/05/slik-kan-vi-redde-humaniora . Der kan vi lese at: «Både forskerne og studentene opplever at humaniora beveger seg i retning av økt tverrfaglighet. Det er kommet krav om at humanister skal engasjere seg utenfor egne fag. En ingeniør som utvikler en ny smarttelefon, kan få mye ut av å samarbeide med humanister. De er nemlig eksperter på hvordan vi mennesker oppfatter gjenstander og fenomener i hverdagen. Ingeniøren er opptatt av at teknikken fungerer optimalt, mens humanisten er opptatt av at teknikken kan brukes av vanlige mennesker. Så humanisten kan både komme med ideer til hvordan telefonen blir mer brukervennlig og sørge for at den får et lekkert design. Velferdsteknologi er et annet område hvor humaniora kan bidra, mener Klausen. Det er viktig at gamle mennesker kan få et positivt forhold til de robotene som skal hjelpe dem i hverdagen. – Man må først kartlegge hvilke behov eldre faktisk har. Det kan antropologer og andre fra humaniora. Bare slik kan ingeniører og medisinske forskere ta høyde for uhåndgripelige faktorer som ubehag ved en bestemt teknologi og inngrep i privatsfæren. Mye velferdsteknologi virker ikke uten en humanistisk dimensjon, sier Klausen.»

Denne stadig større omfavnelsen av biologi og teknologi i humaniora kan oppfattes som et resultat av det fragmentariske mangfoldet vi har levd i og med i mange år nå, relativismens mangfold som preger samfunnet i dag kan gå på nervene løs til den mest kaldblodige logiker – kanskje særlig dem.. Men mest kan det hele kanskje oppfattes som et resultat av at vår virkelighetsforståelse i stadig større grad blir sekulær og vitenskapelig på et omfattende kollektivt nivå – motstanden mot å gjeninnføre tyngde til ren naturvitenskapelig, positivistisk metode i humaniora kan tenkes å ha blitt svekket betydelig. Det at reformen new public management overhode ble innført, er i mine øyne et klart uttrykk for en øket aksept av tingliggjøring av kunnskap. Personlig tenker jeg med gru på hvor refleksjonsløst samfunnet vårt vil bli når reformen har fått virke, helt ned på barnehagenivå, i noen tiår. Jeg minner om at hvordan vi tenker har stor betydning for hvordan vi oppfatter og behandler kunnskapen rundt oss.

Når det gjelder en ny positivismedebatt tenker jeg at Sandmos fine tanker om en betydelig ydmykhet i forhold til hva vi selv faktisk kan erkjenne, kan ha en viktig og tung betydning for at debatten i en ny runde kan få et nytt utfall. Sist gang resulterte det kun i at den enkle hermeneutikken fikk gjennomslag. Strengt tatt er det denne erkjennelsen Sandmo forholder seg til og drar ut i det lengste, men nettopp det at han drar det så langt kan gi grunn til å håpe på at vi kan være modne for å ta enda ett skritt fremover. Med Sandmos dyptgående forståelse for den enkle hermeneutiske prinsipp føler jeg grunn til å håpe på at vi med en ny positivismedebatt også vil kunne åpne for den såkalte doble hermeneutiske erkjennelsen. Den enkle hermeneutiske erkjennelsen innebærer kun krav om å forstå emnet man forsker på i lys av sin tid. Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted.

Å heve bevisstheten omkring den doble hermeneutikken anser jeg som avgjørende viktig i dag. For det første anser jeg en slik erkjennelse som helt avgjørende for virkelig å kunne forstå andre tider (og andre kulturer); man må kjenne seg selv før man kjenner andre. Men viktigere; fordi det vil kunne åpne for en sårt tiltrengt kollektiv refleksjon om hva det er vi faktisk driver med i dag – sånn generelt sett. Dette skal jeg komme tilbake til. Realfagene ville også kunne dra stor nytte av et slikt fokus. Bevissthet omkring eget erkjennelsesmessige ståsted henger nøye sammen med bevissthetsnivået i forhold til etikk og moral.


Globalisering – om å forstå andre kulturer

Når man skal forsøke å forstå seg selv er det alltid nyttig å lytte til andre. Sandmo legger, naturlig nok, stor vekt på sitt eget studium; dette å lytte til og å forstå andre tider. Å forstå sin fortid, å forstå hvordan våre forfedre tenkte, kan definitivt gi oss kunnskap om oss selv og en ydmykhet i forhold til egen tid, men seriøst; hvor mange vil evne – eller ha interesse av for den sakens skyld – å ta froskehistorier eller trolldomshistorier på alvor i dag? (sorry!) Dessuten er det slik at vår kultur sakte men sikkert utvikler seg på det foregående, og at det slik sett kan være svært vanskelig å finne kvalitativt ulike måter å tenke på som er ‘tunge’ nok til å ha betydning.

Å få øye på annerledes virkelighetsforståelser – alla overgangen fra troen på det guddommelige til troen på vitenskapen – ved å se på sin egen historie, synes derfor urealistisk i mine øyne. En annen, og vil jeg mene, adskillig viktigere impuls for å kunne forstå seg selv, blir derfor å søke og forstå andre kulturer.  Og ønsker vi impulser til problematisering av vår egen virkelighetsanskuelse kan vi for eksempel nettopp bevege oss til Kina.

På det rent konkrete nivået vil jeg bestemt tro at det er lett å finne mange og store sammenfallenheter mellom norsk og kinesisk historieskriving – mellom norsk og all verdens historieskriving for den sakens skyld. Jeg mener, hvor mange måter finnes det egentlig å fortelle en historie på? Så poenget er selvfølgelig at to tilsynelatende tilnærmet like historier fra to ulike verdensdeler kan ha, og har det høyst sannsynlig som oftest også, helt ulike bakenforliggende intensjoner, motiver, vektlegginger og verdier. Dette bakenforliggende lar seg ikke uten videre fange opp. Jeg behøver vel ikke utdype hvorfor det først og fremst er viktig å ha kjennskap til dette bakenforliggende, virkelighetsforståelsen/menneskesynet, hvis man virkelig søker å forstå et annet lands historie, utvikling og samtid? Men kort sagt; uten en slik innsikt blir det fort vekk til at man tolker det fremmede ut fra egne premisser. Jeg vil altså mene at vi ved å fordype oss i for eksempel kinesernes historiefilosofi kan ha utrolig mye mer å lære utover det Sandmo tar opp – det som synes å kulminere ned i at vi kan lære hvordan skrive historie om samspillet mellom mennesker og miljø. Ikke minst kan vi få innblikk i en fundamentalt annerledes måte å forstå virkeligheten på. Det i sin tur utvider vår egen horisont og gir oss således fine ansporinger til å forstå oss selv og vår egen virkelighetsforståelse. (for en aldri så liten indikasjon på hva vi kan lære, se: http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/the-spirit-of-chinese-people.html


Temaområdene Sandmo velger seg ut for fremtiden er umåtelige interessante og viktige. For Sandmo synes temaene imidlertid å skulle utfylle og videreutvikle en veldig så tradisjonell historieskriving, og ikke, slik jeg vil mene er adskillig mer interessant; å innføre et helt nytt nivå i forskningens tenkning; nemlig, å utfordre selve lovmessighetene for forskning (og samfunn).

I mine øyne er det i det hele tatt underlig at den eneste måten man tenker seg å vinne frem kunnskap og ydmykhet i forhold til egen selvforståelse, kun skal skje ved å granske seg selv og sin egen historie enda mer inngående. Det hele minner, som sagt, mest om selvsentrert psykologisering på et kollektivt nivå og lite om å se seg selv i relasjon til et større hele. I et slikt perspektiv kan pragmatismens strategi tenkes å bidra til å opprettholde, kanskje forsterke, uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Hvis man i tillegg, slik som meg, oppfatter den vitenskapelige tenkemåten (metoden) som en særegen, rigid og avgrenset måte å forstå virkeligheten på, så blir det med samme tenkemåte rett og slett ikke mulig å avsløre sin egen tilkortkommenhet. Som Albert Einstein sa; Man kan ikke løse problemer med samme type tenkning som har skapt problemene.

Med tanke på fremtiden kan jeg vanskelig tenke meg to mer interessante temaområder å fordype seg i, enn naturvitenskapen og Kina. Ved å problematisere historiefagets (humanioras) forhold til naturvitenskapen kan man utfordre selve vitenskapens metode og tenkning. Når det gjelder Kina (og andre verdensdeler); Jeg kan ikke tenke meg en enklere måte å tilnærme seg det vanskelige som angår å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, enn ved nettopp å sette seg inn i andre lands filosofihistorie – sette seg inn i fundamentalt ulike virkelighetsforståelser. Men vi bør skynde oss fordi utbredelse av den vestlige sivilisasjonen sprer seg i akselererende tempo med bl.a. utbredelse av McDonalder, mobiltelefoner og internasjonale kriterier for hva kunnskap og læring er.


Vitenskapsdebatten.


Pragmatismens erkjennelsesgrunnlag kan sies å fortelle oss at i dag vet vi lite. Når man lærer, studerer og forsker kan man ikke forvente å finne noen svar, det er ment å vekke nysgjerrigheten. «Jo mer vi anstrenger oss for å vinne sikker kunnskap om fortiden (om alt), jo dypere vi graver oss ned i måtene folk tenkte og følte på for lenge siden, desto mer usikre vil vi bli på fundamentene for våre egne tanker og følelser. Dette vil i siste instans også virke inn på premissene for vår viten om fortiden: Hva kan vi være sikre på?»

En vekket og entusiastisk nysgjerrighet som skal få oss til å grave stadig dypere og med det vinne øket ydmykhet og bevissthet – både på egne og kollektivets vegne. Tanken er at menneskene vil, etter hvert, få opphøyet bevissthet.

Flere bekymrer seg imidlertid over innføringen av ‘pragmatismen’ i vitenskapen og det relativistiske mangfoldet den etter sigende har bragt med seg. Istedenfor å se utvikling ser de forvitring, oppløsning og kaos. Og mens kaoset råder får vår nye ideologi, Nyliberalismen, rotere seg stadig dypere ned i sanden. På grunn av disse (forståelige) skrekkscenarioene søker kritikerne av pragmatisme (og postmodernisme) seg tilbake til en tid med et stringent forhold til metode og teori. Det siste man ønsker seg er noen ny positivismedebatt.

Status quo er med andre ord, og veldig kort oppsummert, den at samfunnets grunnleggende vitenskapsdebatt om retningslinjer for forskning og utvikling handler om, på den ene siden å stramme inn på det konkrete metodologiske mangfoldet på den ene siden eller, som Sandmo, åpne for et konkret metodologisk mangfold (pragmatismen) på den andre.

Det store spørsmålet blir selvfølgelig hva et metodologisk mangfold faktisk innebærer. Sandmos problematisering av objektivitet og sannheter er både viktig og interessant. Men hvor langt er vi egentlig i stand til, villige til, å gå inn i erkjennelsen om at sannheten er kontekstavhengig? Vil fokus på mangfold i vitenskap (og i media for den sakens skyld) hjelpe oss med det vanskelige som angår å klare å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder? Det hele er avhengig av, slik jeg klart forstår det, hvorvidt det metodologiske mangfoldet inkluderer mangfold av teorier på det abstrakte plan.

En slik inkludering, en problematisering av lovmessighetene, ligger ikke i kortene hos Sandmo. Han forestiller seg, og oss, at vi med mer forskning etter hvert vil erkjenne hvor lite vi egentlig vet, at vi med vitenskapens utforskning av alle ting vil kunne sprenge de tradisjonelle lovmessighetene som i dag styrer oss. Det metodologiske mangfoldet han forfekter er altså et mangfold på det konkrete nivå, og i stor grad handler det om et tematisk mangfold.

Hvis man ikke lar seg forføre av bokens idealistiske forestillinger om metodologimangfoldets goder og bildet man får av de mange kloke, seriøse og dypt reflekterte forskere sitter på sine kontor i dyp konsentrasjon over fortidens kompleksitet og annerledeshet, vier sitt liv til sin oppgave så å si, stiller man seg uvegerlig mer praktiske spørsmål om realiteten i det hele. Sandmo snakker i boken som om forskerne faktisk står fritt til å utforske, fri fra tellekantsystemer, fri fra forskningsrådet, fri fra oppdragsforskning. Han synes også helt å fornekte tidsånden som akademikere selvfølgelig ikke representerer noe unntak fra; dette med å ‘tvinges’ til barnehagehenting klokka fire, dra av gårde til hytta hver helg for å pusse opp og delta i populære medieshow for å spe på inntekten. Når vi ser på hvilke føringer det f.eks. legges på pedagogisk forskning i dag så blir det skremmende klart hvor lavt refleksjonsnivået er eller – med andre ord – i hvor stor grad oppdragsforskningen så tydelig legger føringer på forskningsobjekter, se; http://www.dagbladet.no/2014/09/08/kultur/meninger/svein_sjoberg/akademia/pisa-undersokelse/35181135/

Den store vitenskapsdebatten mellom pragmatikere og positivister kan dermed sies å være adskillig mindre dramatisk og intens enn det man av og til kan få inntrykk av. I lys av forskerens institusjonelle situasjon, og i lys av spørsmålet om hvorvidt det faktisk er en reell mulighet for at et kvantitativt mangfold kan sprenge dype lovmessigheter, flates betydningen av en slik debatt ut. Troen på det pragmatiske mangfold fremfor å problematisere lovmessighetene i seg selv tilsier at begge posisjoner har samme fundamentale tro på vitenskapen. Begge posisjoner har en fundamental tro på at det er vitenskapens utforskning av alle ting som skal bringe oss fremover. Forskjellen består kun i hvor vidt man skal åpne for et metodologisk mangfold på det konkrete nivået eller ikke.

Man kan med andre ord forstå vitenskapsdebatten som pågår som en skinndebatt. I prinsippet handler den kun om to ulike måter å forholde seg til det bestående samfunn på, ikke om å utfordre det på noen som helst måte.  Vitenskapsdebatten opererer med andre ord som alle andre debatter i vårt samfunn; debatter som består av motsetninger godt egnet til å bidra med kosmetiske og tidsaktuelle endringer innenfor bestående paradigme, men fullstendig blottet for argumenter og synspunkter som bidrar til å sette lys på lovmessighetene i seg selv. Systemkritikk i ordets rette forstand finnes så å si ikke.

Nå er det imidlertid slik at mangfold, nå når det først har kommet til oss via mange ‘kanaler’, ikke lar seg stagge. Mangfoldet har kommet for å bli. Det konkrete mangfoldet som vitenskapens positivisme tilhengere så intenst protesterer mot synes derfor, mer enn noe, som en typisk ‘gammel-manns reaksjon’ på alt det nye som uvegerlig må komme til i det verden blir stadig mindre via reising og internett.

Pragmatismen, det metodologiske mangfoldet, har altså kommet for å bli, men uendelig tilgang på informasjon endrer ikke nødvendigvis måten vi tenker på. Slik sett kan den enorme tilgangen på informasjon tenkes kun å ha en kvantitativ betydning. Men det er altså ikke mangfoldet som er et problem, men hvilke mentale forutsetninger vi har for å forholde oss til dette mangfoldet. Problemet i dag er hva vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Utfordringen vi står overfor blir med andre ord hvordan forholde oss til dette mangfoldet – og en slik utfordring må håndteres ved at vi begynner å stille spørsmål ved våre egne fordommer.

Jeg lurer på: Kan forskning basert på et sett med lovmessigheter sprenge seg selv? Hvis alt vi forsker på springer ut disse lovmessighetene; «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst, vil ikke det da tilsi at samfunn og individ blir stadig mer formet i henhold til disse og således at det blir vanskeligere og vanskeligere å løsrive seg fra dem? Kort sagt, istedenfor å forske oss ut av lovmessighetene forsker vi oss dypere inn i dem, hvilket vil tilsi at vårt konforme samfunn bare vil bli enda mer konformt. Mangfold som springer ut fra et sett med lovmessigheter kan like gjerne oppfattes som at mangfoldet skal tilpasses lovmessighetene som om lovmessighetene vil reguleres i henhold til mangfoldet. Tre hundre år med intens forskning har ikke rokket ved lovmessighetene. Hva tilsier egentlig at mer forskning vil gjøre det i fremtiden?

Mangfoldet i seg selv er altså ikke noe problem, men ei heller er det gitt at mangfold i seg selv vil gi øket bevissthet og helhetsforståelse. I det dette ikke er gitt bør samtalen i dag handle om hvilke mentale forutsetninger vi faktisk blir gitt, og har, for å forholde oss til dette mangfoldet. Slik jeg ser det; vi blir neppe klokere av å stramme inn på metodologien, slik for øvrig new public management, tellekantsystemer og standardtestinger åpenbart legger opp til, men ei heller av å pøse på med enda mer mangfold. Vi må med andre ord gå i dybden. Når jeg snakker om å gå i dybden sikter jeg til skole- og utdanningssystemet som sådan. Med det mener jeg, som allerede nevnt, at opplæringen i den vitenskapelige metode starter tidlig, både gjennom skolens innhold og struktur. Skolens innhold og struktur er formet på en slik måte at vi i stor grad blir tilpasset lovmessighetene (det moderne prosjekt) mer enn at vi lærer å stille spørsmål ved det. Det kan forklare hvorfor lovmessighetene i vårt samfunn så sjelden (om noen gang?) blir dratt frem som tema å snakke om.


Humaniora i krise. Eller rettere; Humanistisk krise.


Det har antagelig kommet klart frem over at jeg mener at det å heve bevisstheten omkring den doble hermeneutikken, det vil si en hevet bevisstgjøring omkring hvilke rammer og føringer lovmessighetene legger på forskning og samfunnet for øvrig, er avgjørende viktig i dag. For det første anser jeg en slik erkjennelse som avgjørende for på best mulig måte, og med ydmykhet, kunne forstå andre tider (og andre kulturer); man må kjenne seg selv før man kjenner andre. Men viktigere; fordi det vil kunne åpne for en sårt tiltrengt kollektiv refleksjon omkring hva det er vi faktisk driver med i dag. Jeg er med andre ord opptatt av vitenskapens (og samfunnets) lovmessigheter fordi jeg bestemt mener at en manglende problematisering av dem, er en av de viktigste grunnleggende årsakene til all uroen, konfliktene og krisene vi erfarer i verden i dag. (Bl.a. finanskrise, klima/miljøkrise og krig)

At blant annet humaniora er i krise, er en påstand vi ofte kan høre i dag. Humanistisk forskning kan sies å være en av de mange profesjonelle boksene vi putter alt som har å gjøre med mennesker og samfunn inn i. Andre og svært åpenbare og etablerte bokser i så henseende er skole, helsevesen og politi. Også innenfor disse boksene er det mye uro. Således kan vi si at den den krisen humaniora snakker om kan plasseres innenfor en mer generell krise; en humanistisk krise.

Krisene som har rammet våre institusjoner, de institusjonene som har særlig betydning for hvordan vi utvikler oss som individ og samfunn, handler gjennomgående om en dyp fremmedgjøring. Akkurat slik lærerne i dag er i ferd med å miste mulighet for kontakt med sine elever, og sykepleierne muligheten for kontakt med sine pasienter, slik er også forskerne i ferd med å miste kontakt med de institusjoner de er ment å tjene.

Denne fremmedgjøringen kan forståes som et resultat av en lav bevissthet omkring hvilke føringer de tradisjonelle lovmessighetene legger på utviklingen av vårt samfunn. Når det gjelder humanistisk vitenskap kommer denne fremmedgjøringen også tydelig til uttrykk i rapporten; «Hva skal vi med Humaniora?» der Erling Sandmo var medforfatter. Rapporten presenterer ikke noe entydig begrep om samfunnet – utover får vi høre – at det er omskiftelig og at kriser vil oppstå. Slik er altså humanioras forståelse av samfunnet, og de har utvilsomt rett. Det bemerkelsesverdige er at krisene blir beskrevet som uforutsigbare. Vi vet det kommer kriser, men vi vet ikke hva, når, hvor eller hvorfor. Man konkluderer derfor med at Humanioras rolle fremover primært må være en type beredskapssentral for det fremtidige samfunnet, både når det gjelder dannelse av mennesker inn i et stadig mer omskiftelig samfunn og å håndtere de uforutsigbare krisene som oppstår i det samme samfunn. (HR, 140). Humanioras rolle fremover skal med andre ord primært handle om å tilpasse seg det samfunnet måtte tilby av problemstillinger fremfor å være en selvstendig kritisk instans. Hva skal vitenskapen egentlig være godt for hvis alt bare handler om å tilpasse seg? Hvor blir det av vitenskapen som en utforskende og kritiske instans? Vitenskapens fremmedgjøring fra det virkelige livet så å si, dens store hang til å tjene samfunnssystemet fremfor menneskene som sådan, kan forklare den legitimitetskrisen vitenskapen i dag erfarer.


Tid for helhet

Oppsummering og konklusjon


Med reformasjonen fikk den vestlige sivilisasjon ett nytt verdensbilde. Ideen om dommedag ble erstattet med en åpen og dynamisk verdensanskuelse. Vitenskapen fikk større betydning. Vitenskapen har to nivåer; et konkret og et abstrakt. Det konkrete består av detaljundersøkelser, undersøkelser som stadig har utvidet seg i forhold til tema, metoder som brukes og anlagte perspektiver (teorier). Det abstrakte nivået, som historiefilosofene driver med, har som funksjon å samle trådene slik at alle undersøkelsene ‘samarbeider’. Dette abstrakte nivået kan igjen deles i et konkret og et abstrakt nivå. På det konkrete nivået har vi sett at historikerne for to hundre år siden samlet seg om nasjonalstaten. I dag er fokuset på nasjonalstaten redusert, og mangfold i globaliseringens tidsalder står i fokus. En pragmatisk strategi legger til rette for dette mangfoldet i det den tilsier at man åpner opp for tema, metoder og ulike perspektiver og innfallsvinkler. Samtidig vet vi at forskere ikke står fritt til å forske på alt de lyster og ønsker. Der finnes rammer innen historiefilosofien, og de har vært gjeldende siden vitenskapen ble etablert. De abstrakte lovmessighetene som Sandmo omtaler som stadig gjeldende er: «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst». I tillegg lever vi med institusjonelle rammer som klart kan sies å legge sterke bindinger på vår kollektive utforsking.

Jeg har forsøkt å vise hvordan pragmatisme som strategi kan forståes i lys av nevnte lovmessigheter. Slik jeg forstår det kan strategien klart forståes både som en sympati med globaliseringen (utbredelse av den vestlige sivilisasjon) og troen på en utfoldelse av verdensånden, gjennom vitenskapen vel å merke. Men Sandmos bok handler ikke bare om tilpasning, vi aner en annen agenda; nemlig ideen om at mangfoldet skal, med tiden, sprenge de tradisjonelle lovmessighetene. Dette paradokset belyser Sandmos eget krysspunkt mellom kritikk og optimisme på historiefagets vegne. Og midt i mellom kritikk og optimisme ligger troen på vitenskapen der som den harde kjernen.

Sandmo problematiserer med andre ord ikke lovmessighetene direkte. Men indirekte uttrykker han stadig en antydning om at pragmatisme som strategi vil, med tid og stunder, medføre en oppløsning av tradisjonelle lovmessigheter. Sandmo sier: «Denne relativismen etterlater oss også med et paradoks: Jo mer vi anstrenger oss for å vinne sikker kunnskap om fortiden, jo dypere vi graver oss ned i måtene folk tenkte og følte på for lenge siden, desto mer usikre vil vi bli på fundamentene for våre egne tanker og følelser.» (S. 133) Og føyer til (senere) at: «Vi kan vanskelig heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, og vi kan ikke forutse når og hvordan de vil endre seg, men vi må gå ut fra at de kommer til å gjøre det. Det har de alltid gjort.» (205)

Et viktig poeng for Sandmo synes med andre ord klart å være at han er opptatt av å utvikle vitenskapen slik at den etter hvert også inkluderer den såkalte doble hermeneutiske erkjennelse.  Den enkle hermeneutiske erkjennelsen innebærer kun en ide om nødvendigheten av å forstå emnet man forsker på i lys av sin tid. Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever i tillegg at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted.

I bunn og grunn henger den enkle og doble hermeneutiske forståelse nøye sammen, det er to gjensidig avhengige størrelser. Med mindre man innehar den doble erkjennelsen, vil man aldri kunne oppfylle den enkle erkjennelsen. Hans-Georg Gadamer, hermeneutikkens far, snakker om den hermeneutiske sirkel og den angår nettopp utviklingen som skjer når egne fordommer møter noe nytt og fremmed. Den hermeneutiske sirkel er altså en stadig dialog mellom forskerens eget ståsted og ståstedet til forskningsobjektet.

Så lenge tradisjonelle lovmessigheter består uten at noen stiller spørsmål ved dem, problematiserer dem, er vi ikke inne i den hermeneutiske sirkel. Det betyr at vi fremdeles, i stor grad utviser sterke tendenser til å forstå andre tider (og andre kulturer) ut ifra vår egen begrensede forståelseshorisont og således at mye av forskningsresultatene blir farget av forskerens egen forståelseshorisont, mer enn at forskningsobjektets forståelseshorisont kommer frem. Vi er altså fremdeles langt unna det å kunne gripe det fremmede på det fremmedes egne premisser.

For å nærme oss en sirkelbevegelse mellom den enkle og doble hermeneutikk foreslår Sandmo pragmatisme som strategi. Via vitenskapens utforskning av alle ting vil vi utvide vår egen forståelseshorisont.

Det mest åpenbare og ‘enkle’ tiltaket man kunne satt i gang for å heve folks kollektive bevissthet ville være, slik jeg klart forstår det, å forsøke å redegjøre for lovmessighetene, altså forsøke å beskrive hvilke ideer vårt samfunn i grunnleggende forstand hviler på, hvilke praktiske strukturer det i sin tur etablerer, skaper og opprettholder og hvilke strategier som vi bruker for å løse problemer – kort sagt forsøke å få i stand en samtale om den vestlige ideologi.

Det er imidlertid en øvelse de aller fleste kvier seg for å utøve. Vi er veldig flinke til å kritisere andre sin ideologi og samfunnssystem, men synes helt blottet for både evne og vilje til å se at også vi lever innenfor visse lovmessigheter – rammer og strukturer – som legger klare hierarkiske føringer, preget av motsetninger, på våre liv. Når det gjelder samtale om overbygning og problemløsningsstrategier er det altså fullstendig taust. Jeg kan lett tenke meg flere årsaker til dette, men mest fruktbart tror jeg det er å forstå det dithen at samfunnet fremdeles er på det stadiet at vi ikke evner å se oss selv utenifra. Jeg tror Sandmo påpeker noe veldig viktig og riktig når han sier at: «Vi kan vanskelig heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder»

Når folk ikke er modne nok til å se seg selv utenifra, hva da? Utfordringen blir vel da å sette i gang riktige tiltak som kan føre til en slik oppvåkning. Jeg har drøftet hvorfor mangfold og pragmatisme som strategi har store problemer heftet ved seg. Jeg er kritisk til strategien, og min tvil bunner primært ned i at jeg vanskelig kan se for meg at forskning basert på et sett med lovmessigheter vil kunne sprenge seg selv. Hvis alt vi forsker på springer ut fra en eller flere av disse lovmessighetene; «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst, vil ikke det da tilsi at samfunn og individ blir stadig mer formet i henhold til disse og således at det blir stadig vanskeligere å løsrive seg fra dem? Kort sagt, istedenfor å forske oss ut av lovmessighetene forsker vi oss dypere inn i dem. At tross god intensjon så vil samfunnet tvert om bli mer konformt? Mangfold som springer ut fra et sett med lovmessigheter kan like gjerne oppfattes som at mangfoldet skal tilpasses lovmessighetene som om lovmessighetene vil reguleres i henhold til mangfoldet. Tre hundre år med intens forskning har ikke rokket ved lovmessighetene. Hva tilsier egentlig at mer forskning vil gjøre det i fremtiden? I tillegg kan fokuset på mangfold, mange små historier sammenlignes med den rollen mainstream psykologien og dens ektefødte barn ‘motivasjonsindustrien’ har fått i vårt samfunn. Det kan, kort sagt, tenkes at et overveiende fokus på mangfold og individ går på bekostning av dybdetenkning og helhetsforståelse, og at et slikt fokus mest opprettholder og forsterker trender det kanskje ikke er hensiktsmessig å opprettholde.

Videre kan det hevdes at vi i tillegg har utviklet institusjonelle rammer som hemmer stygt for den dybdetenkningen og refleksjonen som trengs for å sammenfatte meningsmangfoldet i et nytt og meningsbærende hele.

I tillegg til utfordringer som angår å heve seg over rammene, har vi også sterke krefter som gjør alt de kan for å bevare rammene, som overhode ikke ser noe behov for at de løses opp – ikke en gang på sikt. Vitenskapsdebatten står mellom de som ønsker et metodologisk mangfold og de som ikke ønsker det; altså isteden stramme inn på metodologien. Felles for dem begge er imidlertid at man fullstendig avstår fra å problematisere lovmessigheter og andre rammer. Slik sett kan vitenskapsdebatten klart oppfattes, og blir det av meg, som en skinndebatt innenfor bestående hegemoni. Og skinndebatter har, som vi vet, liten kraft i seg til å bibringe endringer verdt å snakke om.

Ett tiltak som muligens kunne bære fruktbart av sted er interesse og engasjement for de temaene Sandmo trekker frem som fagets (og humanioras) anliggende i fremtiden. Det er glimrende temaområder. Jeg kan faktisk ikke tenke meg to mer interessante og viktige temaområder å fordype seg i, enn naturvitenskapen og Kina. Men det blir helt feil, i mine øyne, når han vektlegger en tematisk utvidelse. For meg er det en svært dårlig bruk av kilder til kunnskap og innsikt.

Ved å problematisere historiefagets (humanioras) forhold til naturvitenskapen kan man utfordre selve vitenskapens metode og tenkning. Når det gjelder Kina (og andre land og verdensdeler); Jeg kan ikke tenke meg en enklere måte å tilnærme seg det vanskelige som angår å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, enn ved nettopp i respekt å fordype seg i andre lands filosofihistorie.

Hva slags samfunn ønsker vi oss?

Innledningsvis skrev jeg at historiefagets abstrakt-teoretiske nivå ikke bare angår historiefaget men all vitenskap, ja sågar hele samfunnet. Av den grunn blir det naturlig å avslutte med en kommentar som setter søkelys på hva vi alle kan gjøre for å bidra til hevet bevisstgjøring omkring vår egen selvforståelse og virkelighetsoppfatning.

Å sette søkelys på samfunnets lovmessigheter betyr ganske enkelt å gå i dybden av spørsmålet om hva slags samfunn vi egentlig ønsker oss. Det er et spørsmål som angår oss alle, og som alle burde være engasjert i. I dag synes imidlertid langt de fleste å nøye seg med å tilpasse seg. Ingenting galt i å tilpasse seg, være fleksibel og grei, men når tilpasning skjer på bekostning av kritisk og helhetlig tenkning burde det begynne å ringe noen varsellamper hos noen og enhver. Hvorfor gjør det ikke det? Jeg tror vi må gå til skolesystemets innhold og struktur. Skolespørsmålet er, slik jeg klart har kommet til å forstå det, vårt fundamentale livsspørsmål, og det store problemet er at folk flest ikke synes å forstå dette åpenbare faktum. Sir Ken Robinson er også opptatt av nytenkning i skole og utdanningssystemet og sier at den største utfordringen i så henseende er at: «Innovation is hard because it means challenging what we take for granted, challenging what we believe to be obvious. It is also, by the way, very hard to know what you take for granted. The reason for this is that you take it for granted.” https://www.youtube.com/watch?t=26&v=r9LelXa3U_I

Når jeg da snakker om at vi må gå i dybden sikter jeg altså til skole- og utdanningssystemet som sådan. Med det menes en vilje og evne til å innse og å innrømme hvor fundamentalt viktig skole og utdanning er, i hvor stor grad den former oss til å bli såkalte samfunnsgagnlige mennesker og hvor lite den handler om at mennesket skal få modnes og utvikles på egne premisser.

Vi mennesker er sosiale. Vi har i oss et medfødt ønske om å være nyttige i det samfunnet vi lever i. Problemet med skolens og utdanningens formål om å gjøre oss til samfunnsgagnlige mennesker er, slik jeg klart har kommet til å forstå det, at langt de fleste av oss ikke får mulighet til å være nyttige på våre egne premisser, men må være nyttige på samfunnets premisser. Med så stor tilpasningsevne vi ser overalt kan det synes som om samfunnssystemet har kommet til å bli langt viktigere enn mennesket. Kanskje kan man gå så langt som å si at vi i dag har blitt slaver av systemet? I et slikt lys blir det ille at folk flest synes å tro, blir ledet til å tro, at det er individet som har den høyeste verdi i vårt samfunn, når det tvert imot er omvendt. Det er det ene. Det andre alvorlige problemet er selvfølgelig spørsmålet om hvor sunne og fornuftige vi mennesker blir når vi i overveiende grad fostres opp på premisser som ikke har nevneverdig gjenklang i vår egentlige natur. Mitt svar er; Ikke så veldig, det er sågar nettopp her vi ser roten til en stor del av problemene mennesker sliter med i dag; Krig, terror, finanskriser, psykologiske og mentale problemer, rusproblemer osv. osv. For Carl Gustav Jung var utviklingen av sunn mental helse og fornuft et spørsmål om persepsjon. I et skole- og utdanningssystem som trer kunnskap og tenkning nedover hodene på oss, blir vår evne til persepsjon svak. Carl Gustav Jung mente for øvrig at svak persepsjon også er en viktig årsak til ondskap.


Opplæringen i den vitenskapelige metode starter tidlig. Skolens innhold og struktur er også formet på en slik måte at vi i stor grad blir tilpasset lovmessighetene (det moderne prosjekt) mer enn at vi lærer å stille spørsmål ved det. Det kan forklare hvorfor lovmessighetene i vårt samfunn så sjelden (om noen gang?) blir dratt frem som tema å snakke om. Med en ytterligere innstramming på skolens innhold og struktur som vi ser i disse dager, blir jeg mildt sagt lite optimistisk på dybde- og helhetstenkningens vegne, vårt samfunns refleksjonsevne i det hele tatt. New public management og alt det innebærer tilsier en tingliggjøring av læring og kunnskap og denne tingliggjøringen starter tidlig; allerede i barnehagen. Menneskets sjel blir mindre og mindre viktig. Fortsetter det slik blir humanioras, allerede høyst tilpasningsvennlige, rolle i fremtiden mest sannsynlig redusert til å spørsmålene om hvordan gjøre mobilen mer brukervennlig, hvordan høyne aksepten for anvendelse av roboter i sosial øyemed og hvordan definere hvem som bør få pille for lav moral. 




Fordi din Tankes øye
ennå er lukket
er ditt sansenivå begrenset

Din Tanke
har ennå ikke brutt
sin egen fosterhinne

Du er fremdeles din ufødte mentale primat,

et ubrukt romskip
lenket til en fysisk base





22 kommentarer:

  1. Jeg har ikke studert hele artikkelen men jeg er så hjertens enig i dine konklusjoner. Jeg har i mange år vært opptatt av disse tankene og ser stadig eksempler på hvordan "den vitenskaplige metoden" og den akademiske måten å drive læring/kunnskapsformidling på gjennomsyrer alt mer. De fleste stiller ikke spørsmålstegn med dette og det er uhyre vanskelig å jobbe for andre måter å tenke læring på. Jeg jobber selv med kompetanseutvikling i en statlig etat og blir ofte frustrert over hvor utfordrende det er å tenke og prøve å gjøre ting annerledes. Det finnes jo likevel en del lyspunkter i tiden. Ken Robinson er jo absolutt en, Charles Jennings (kommer til Oslo 3.9 og holder foredrag) og 70:20:10-tankegangen med fokus på arbeidsplasslæring en annen.

    Det får bli mitt bidrag så langt. Jeg må bruke mer tid på bloggen din. Jeg fant fram til den nylig via intervjuet med Christian Kjeldstrup i A-Magasinet og et påfølgende google-søk.

    Hilsen
    Atle

    SvarSlett
  2. Hei Atle
    Takk for kommentar! Det er også mitt klare inntrykk at folk flest ikke stiller spørsmål ved tradisjonell kunnskapsformidling; dvs. hva vi forstår med kunnskap, læring og tenkning. Ken Robinson snakker i denne videoen: http://ckfadum.blogspot.no/2015/06/bring-on-learning-revolution.html#comment-form
    om at vi må «disenthrall (disenchant) ourselves”, og med det menes at sløret folk flest har foran øynene må løftes bort, men det er vanskelig! «Innovation is hard because it means challenging what we take for granted, challenging what we believe to be obvious. It is also, by the way, very hard to know what you take for granted. The reason for this is that you take it for granted.” :-)

    Det Robinson sier gir enorm gjenklang hos meg fordi jeg selv opplevde hvor utrolig langt inne erkjennelsen av skolens – og i den forlengelse tenknings – betydning, satt. Først etter årevis med lesing, skriving, reising og refleksjon gikk det opp for meg at det opplagte hadde ligget der rett foran nesen min hele tiden. Det var en genuin opplevelse av det ordtaket sier: «Man ser ikke skogen for bare trær» En kjelsettende og fundamental erkjennelse.

    Det at erkjennelsen satt så langt inne hos meg selv forteller meg nettopp, som du sier, hvor uhyrlig vanskelig det er å arbeide for å øke forståelsen for hvor viktig skole faktisk er, som institusjon i samfunnet. Det tilsier blant annet at jeg forstår hvor lite små videoklipp og noen enkeltstående gode artikler betyr. For folk flest blir det bare informasjon i et hav av mye annen informasjon, og folk flest sier: «Joda, interessant, men man kan ikke engasjere seg i alt heller.» Og viser da tydelig at man ikke forstår at skole og tenkning nettopp er vårt fundamentale livsspørsmål, og at lite annet faktisk kan forståes skikkelig med mindre man har et reflektert forhold til tenkningens (og skolens) betydning.

    Flere kloke stemmer har da også uttalt seg de siste 100 årene (Max Stirner: «The false principle of our educatioon», Jaques Ranciere: “The ignorant Schoolmaster. Five Lessons in Intellectual Emancipation”, Ivan Illich, John Gatto Taylor) men i det store og hele har de åpenbart hatt liten betydning, hvilket innføringen av den internasjonale (og tunge) styringsmodellen new public management tilsier. Når en slik reform (og alt den innebærer av kontrollmekanismer) kan innføres uten nevneverdige protester, forteller det i alle fall meg at store deler av folket har mistet det meste av fornuftig gangsyn og refleksjonsevne, en evne som er helt nødvendig for å komme frem til den dype erkjennelsen som angår innsikt i hvor enormt avgjørende skolen, og den tenkningen vi lærer der, er.

    Så jeg sliter selv med å være optimist, men jeg holder da på like fullt :-) Og jeg blir glad når meningsfeller som deg melder seg!

    I og med at mitt utgangspunkt er at skole/tenkning er et livsspørsmål, så betyr det at jeg mener at tenkningen vi lærer på skolen fra første dag har betydning på alle områder i samfunnet. Selvfølgelig også innenfor bedrifter! Har ikke hørt om Charles Jennings og hans 70:20:10-tankegang før, så takk for tips! Kanskje, antagelig, vil du synes at dette intervjuet med bedriftseier Ricardo Semler er interessant: https://www.youtube.com/watch?v=USC1RE8jE50

    Selv er jeg særlig opptatt av hvordan tenkningen vi lærer opprettholder lite fruktbare motsetninger (mann/kvinne, kultur/biologi, individ/samfunn, høyre/venstre, rasjonalitet/åndelighet osv.) og også er sneversynt og rigid, og således at tenkningen, mer enn noe, opprettholder og forsterker problemene vi ser i samfunnet i dag enn å løse dem. Dette da bl.a. fordi tenkningen er for detaljfokusert slik at vi ikke klarer å overskride tradisjonelle motsetninger - å se helheten. Dette skriver jeg bok om, phuuu..

    SvarSlett
  3. Jeg legger ved noen linker hvis du eller andre skulle være interessert:

    Jeg sier som John Taylor Gatto: Once you understand the logic behind modern schooling, its tricks and traps are fairly easy to avoid. (men det var dette å få øye på logikken da… )
    http://www.wesjones.com/gatto1.htm


    Denne nettsiden kan være en tankevekker for noen kanskje:
    http://schoolingtheworld.org/

    Charles Eisenstein er en svært klok mann og har sagt og skrevet interessante ting om skole:
    Video: http://charleseisenstein.net/project/deschooling-ourselves-2008/
    Og tekst: http://ckfadum.blogspot.no/2014/06/the-great-robbery.html

    Og få sier det vel så tydelig som Noam Chomsky:
    https://www.youtube.com/watch?v=JVqMAlgAnlo

    Av offentlige stemmer i samfunnet vårt i dag bør Mari Pettersvold og Solveig Østrem nevnes! De driver denne bloggen:
    'http://www.mestrermestrerikke.no/

    Og Idehistoriker Espen Schaanning har også forstått det.. Han holdt dette foredraget en stund tilbake: http://ckfadum.blogspot.no/2015/06/quo-vadis-norsk-skole.html Og nylig gav han oss denne bokanmeldelsen i ARR: http://www.arrvev.no/bok/om-a-disiplinere-tenkningen

    En av de mest inspirerende bøkene jeg har lest om tenkning i vårt samfunn er «I AM RIGHT. YOU ARE WRONG” av Edwardo de Bono: http://www.amazon.com/Right-You-Are-Wrong-Renaissance/dp/0140126783


    Hilsen Camilla

    SvarSlett
  4. Tusen takk for tilbakemeldingen! Jeg må ta dette litt etter litt og gleder meg til å dukke ned i lenkene. Jeg melder meg på igjen når jeg har kommet litt lengre.

    Jeg er opptatt av å se mulighetene i den bevegelsen for 70:20:10 som Charles Jennings er en av de sentrale talspersonene for. Det løser opp tanken om at alt skal løses ved hjelp av formelle kurs og erstatter den med uformell læring med utgangspunkt i den enkeltes behov for kompetanseutvikling (ikke bare som individ men også som gruppe). Se den enkle videoen: https://www.youtube.com/watch?v=t6WX11iqmg0

    Hilsen
    Atle

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for link! Når du tipset om Jennings tidligere søkte jeg litt på nett og så noen videoer, men linken du la til her var særlig god. Kort, men god. Særlig merker jeg meg det han sier på slutten når han får spørsmål om hvordan håndtere uformell læring på arbeidsplassen og han svarer: "You don't manage it, you fascilitate it. Og grunnen til at man ikke kan organisere er jo at hver og en av oss er best tjent med å organisere vår egen læring: "We manage our own learning". Så det hele blir vel i bunn og grunn et spørsmål om tillit på arbeidsplasser rundt omkring!? Årsaken til at folk flest ikke krever dette, akk så opplagte, er vel at de aldri tidligere har fått praktisere en slik (fornuftig) tilnærming til kunnskap...

      Og nettopp dette poenget står sentralt hos Ricardo Semler. Han er opptatt av å utvise sine ansatte tillit, samt sågar etablert egen skole for aktiv og oppsøkende læring.

      Slett
  5. Hallo!
    Jeg har prøvd å svare to ganger uten å komme inn. Nå måtte jeg logge meg inn på gmail først og da mista jeg alt det jeg hadde skrevet... Pust ut: Nytt forsøk: Jeg er hjertens enig i det du trekker fram fra Jennings; slike læreprosesser kan ikke kontrolleres men fasciliteres. Det er selvsagt et problem. I store organisasjoner er man jo opptatt av kontroll over at medarbeiderne har den rette kompetansen og at alle handler likt. Vi vet at det er en illusjon uansett. Måten å gjøre dette på er å opprette sentrale enheter som utvikler "skreddersydde" kurs og etablere systemer for å fange opp at medarbeiderne har den rette kompetansen. Derfor må det kanskje være snakk om både og og at man åpner opp for arbeidsplasslæring som en metode innenfor noen viktige områder... Øystein Ramseng har en meget tankeverd artikkel på sin blogg ytrevenstre.no. Søk på "traust som faen" og ikke la deg skremme av titelen... Det er mitt ståsted for tiden...

    SvarSlett
    Svar
    1. Huff da.. ikke noe moro når det man skriver blir sletta! Det vet jeg alt om :-) Jeg er i gang med å lese både din og Ramsengs blogger. Ikke helt innenfor mitt fokus akkurat nå så det går litt treigt, men i boken jeg skriver vil jeg ha med noe konkret om hvordan læring, kunnskap og tenkning blir oppfattet innenfor alle institusjoner og i så henseende vil dine kommentarer og henvisninger være til stor hjelp!

      Det er mulig jeg gjentar meg selv til det aldeles kjedsommelige, og for det må jeg be om overbærenhet, men jeg er jo av den oppfatning at tenkning, læring og kunnskap er fundamentalt, et grunnleggende livsspørsmål, og berører således alle områder i samfunnet. Man har kommet svært langt, mye lenger enn de fleste, når man problematiserer tenkning og læring innenfor eget interesseområde/egen bedrift, men skal vi få til noen virkelig endring (her må man nok ha lest hele artikkelen over for å forstå hva jeg mener med endring) så vil jeg altså mene at vi er nødt til å gå til skolen. Uten å gå slik i dybden får en litt uggen tanke om fokus på læring og tenkning ikke vil komme samfunnet som sådan til gode på lengre sikt, men kun den bedriften eller institusjonen man er i. Med det sikter jeg særlig til at man kan komme i fare for å fostre frem kreativitet for å gjøre bedriften/institusjonen mer lønnsom og effektiv og således egentlig bare opprettholde samfunnet slik det er, mens det vi tvert om trenger er et fundamentalt paradigme skifte (igjen ref. til artikkelen over). Dessuten tenker jeg at det synes usedvanlig tungt å skulle arbeide for en øket forståelse for hvor fruktbart det er når mennesker organiserer sin egen læring hvis de aldri lærer det i den lange formelle utdanningen som starter i de årene vi er mest påvirkelige. I henhold til de to nevnte punkter synes jeg altså at Semler er interessant fordi han nettopp legger fokus på skole og utdanning også. Det er mitt ståsted for tiden.. :-)

      Slett
    2. Dett blir jomlitt av og på for mitt vedkommende- Hverdagen har en tendens til å spise en... Jeg er jo helt enig med deg i at det er skolen som er synderen og at det er der vi må få til endringer. Endringer som må tas videre til akademia. Det er , som du sier, snakk om et paradigmeskifte og derfor tilsvarende vanskelig. Det hindrer jo likevel ikke at vi må prøve å få til endringer der vi nå en gang jobber, tenker jeg.

      Jeg var for øvrig på lanseringen av boka "Læring i en digital tid" - skrevet av June Breivik ved BI Learning lab. Der var det mye fokus på nødvendigheten av endringer i skolen og hvor viktig dette er.

      Breivik skriver ellers iinteressant om "disrupting technologies" - og diskuterer om MOOC er en slik teknologi som vil endre måten man tenker undervisning og læring på innafor akademia. Kanskje det kan bli en kile inn til et nytt syn på pensum, eksamen og sertifisering; at du blir vurdert ut fra hva du kan og ikke ut fra i hvilken grad du kan gjengi et på forhånd fastsatt pensum. Det er selvfølgelig en mye mer krevende øvelse for alle involverte.

      Slett
    3. Heisan,
      hørte på videoen tatt opp på June Breiviks lanseringsfest, Synes for meg som om den endringen hun (og panelet) snakket om er overgangen fra et industrisamfunn til et IT samfunn. Ikke akkurat slik jeg ønsker at vi skal definere utviklingen mot et paradigmeskifte, for å si det forsiktig. Jeg tror neppe det er en slik retning Sir Ken Robinson har i tankene heller..

      Et sentralt punkt i artikkelen jeg skriver over, i alt jeg skriver egentlig, er at troen på vitenskapen har blitt vår nye og dominerende tro. (det man til syvende og sist legger sin lit til – en type sisteinstans i alle spørsmål) Dette betyr at det gjengs over finnes liten kunnskap om vitenskapsteori og metode (også innenfor akademia selv) hvilket i sin tur innebærer at man ikke forstår begrensningene med å fremme samfunnsutviklingen på vitenskapens premisser. Innunder troen på vitenskapen finner vi ofte 'troen på teknologi' – ikke så rart fordi begge springer ut fra samme type tenkning. Synes for meg som June Breivik & co kan plasseres i den kategorien. (for en utdypning av «Troen på vitenskapen», se: http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/alt-vi-ikke-vet.html )

      Selvfølgelig er IT kommet for å bli, selvfølgelig skal vi lære å bruke det som verktøy. Men at IT i seg selv vil endre hvordan vi forstår kunnskap, læring og tenkning på, kan jeg ganske enkelt ikke med min beste vilje og evne begripe har noe fruktbart for seg. En ren digitalisering av samfunnet vil høyst sannsynlig medføre et mentalitetsskifte, men ikke et skifte som bryter nevneverdig med dagens materielle mentalitet og tenkning – heller forsterker noe gammelt – og dessuten veldig langt fra det mentalitetskifte jeg er opptatt av. Jeg har studert utbredelse av skriftspråket i middelalderen. Overgangen fra en muntlig kultur til en skriftkultur tok firehundre år. Mye kan sies, men en ting bør fremheves og det er at menneskets hukommelse ble svekket med innføringen av skrift, logisk nok. Overgangen til et digitalt samfunn har bare tatt noen tiår, og vi aner ikke konsekvensene. De bør vi definitivt vite før vi roper halleluja og amen til en ukritisk bruk at digitale medier som løsning på alt mulig rart, ikke minst i skolen som jo er stedet vi liksom skal lære å tenke. Her gjelder det å være svært edruelig og ikke la seg forføre av en blind tro på at teknologien skal løse alle ting for oss. (fortsetter under, begrenset hvor mange tegn man kan ha i en kommentar)

      Slett
    4. (Fortsettelse fra kommentaren over) Vi bør, slik jeg ser det, heller begynne å tro på menneskets iboende muligheter! Skolen har aldri hatt et slikt perspektiv. Da skolen ble opprettet var det for å gjøre oss tilpasningsdyktige til et industrisamfunn. Det kan klart synes som om Breivik & co klart mener at nå skal barn og unge tilpasses et IT samfunn. Jeg på min side er altså opptatt av at det nå er på høy tid at vi isteden får en skole som er til på barns og unges premisser. Jeg er sågar av den oppfatning at en skole som skal forme mennesker inn i en bestemt kollektiv retning er årsak til alle problemer vi har i samfunnet. Det betyr nemlig at vi får en hel haug med mer eller mindre frustrerte mennesker som aldri får anledning til å oppfylle sine potensialer. Det er en fundamental innsikt i denne problemstillingen og evnen og viljen til å gjøre noe med dette, som for meg vil tilsi et fruktbart og reelt paradigmeskifte.

      Du nevner at Breivik skriver interessant om «disrupting technologies". På lanseringen ble disrupting technologies satt i sammenheng med påstanden om at folk viser så mye motstand mot noe nytt. Dette lød gjennomgående negativt og ensidig ut i mine ører (for øvrig noe vi stadig hører fra høyresiden og AP for den sakens skyld; dette nedlatende «ikke være så gammaldagse») fordi det synes overhode ikke å bli tatt hensyn til at mye av motstanden ofte har noe å gjøre med at man synes ikke en akselererende heisatur inn i IT verden og dens fluktuerende forhold til kunnskap er den veien vi bør halse inn i. Jeg merket meg at det kom ett (det eneste fornuftige etter min forstand) spørsmål fra publikum som var inne på dette, men vi fikk til svar at det ikke var tema i boken. Synd, fordi det er det viktigste vi kan snakke om. Uten svar på disse spørsmålene blir alt annet sekundært, slik jeg ser det.

      Når det gjelder MOOC (Massive Open Online Course) så vil det utvilsomt demokratisere adgangen til utdanning, men det sier absolutt ingenting om hva utdanningen faktisk er. Et viktig tankekors her kan vi finne hos Pierre Bourdieu som har vist oss at velferdsstaten har lykkes i å demokratisere adgangen til utdanningssystemene, men ikke hierarkiene i systemene – hvilket faktisk betyr i dag at skolen, istedenfor å forandre klassesamfunnet, har kommet til å rettferdiggjøre det. (Bourdieu og Passeron 2006, s. 258).


      For eventuelle andre interesserte lesere legger jeg ved en link til Breiviks lanseringsfest. Jeg har forsøkt å publisere en kommentar, men hun har antagelig en kontrollfunksjon som angår gjennomlesing før publisering. Hadde jeg vært henne ville jeg også hatt en slik funksjon… :-) (Hvis hun ikke publiserer min kommentar etter hvert vil jeg legge den ut her.)
      http://junebre.blogspot.no/2015/09/takk-til-alle-som-bidro-pa-lanseringen.html

      Slett
    5. PS: Det Pierre Bourdieu og jeg er grunnleggende opptatt av er utvikling av demokrati i EKTE forstand - dvs. et samfunn uten kulturskapte og unaturlige definisjoner på hva god kunnskap, tenkning og læring er og tilhørende hierarkier - være seg av materiell art som i industrisamfunnet eller av mental art som IT samfunnet klart kan tenkes å legge opp til.

      Slett
  6. Hallo igjen!
    Jeg er faktisk enig i mye av det du sier. Jeg tror ikke at: “IT i seg selv vil endre hvordan vi forstår kunnskap, læring og tenkning på, kan jeg ganske enkelt ikke med min beste vilje og evne begripe har noe fruktbart for seg.” Likevel tror jeg at vi kan bruke IT på nye måter for å fremme en annen pedagogikk akkurat som vi kan bruke denne bloggen til å diskutere. Det gir noen nye muligheter.

    Du har en mye mer fundamental kritikk av samfunnet og hva som styrer menneskenes utvikling. Jeg synes det er interessant og jeg har studert “Tid for helhet”. Det har gitt meg en del nye tanker og det har også aktualisert en del gamle.

    Du sier at vi blir drillet inn i den vitenskaplige tenkningen allerede i barnehagen og utdyper - en tenking som har det i seg å skape hierarkier og som bidrar til å opprettholde rigide motsetninger.

    Jeg kunne ønsket meg at du utdypet det litt mer. Når jeg tenker akademia og forskningstradisjonen tenker jeg i første rekke på: det er bare det som kan etterprøves og bevises som gjelder (alt annet kan man ikke snakke om), du kan ikke uttale deg hvis du ikke kjenner dine referanser, de vitenskaplige paradigmene som styrer hva som er rett og galt, en toeretisering av kunnskap og “forakt” for den praktiske kunnskapen og en metodikk for formidling bla. Det er vitenskapen som har båret fram og som er en integrert del av det moderne prosjektet og som blir vår blinde flekk og vi tror etter hvert ikke at det finens andre måter å organisere verden på. Vi stiller ikke spørsmålstegn ved vår egen tvangstrøye.

    Spørsmål: hvorfor er det å skape hierarkier i seg selv negativt? Jeg skjønner jo at det blir til rammeverk for forståelsen, men hva er alternativet til hierarkier? Hvilke motsetninger er det du tenker på? Vi og de andre, ansatt og arbeidsgiver (retten til å utnytte og utbytte andre), demokrati og diktatur (ut fra vår vestlige forståelse)…?

    Jeg tror mennesket/barnet kan utvikle seg på mange mulige måter og at vårt skolesystem (fra barnehage til universitet) har til hensikt å disiplinere oss og tilpasse oss til det vestlige kapitalistiske samfunnet. Samtidig tror jeg vel at vi som mennesker alltid vil utvikle oss i forhold til en kultur og et samfunnssystem. Vi har noe med oss fra vår arv men vi utvikles i møte med naturen og kulturen. Jeg kan med andre ord ikke tenke meg at mennesket kan utvikle seg helt fritt bare ut fra seg selv. a la det Rossau snakket om. Det tror jeg er en illusjon.

    Jeg får stoppe der. Det er utfordrende (men veldig interessant) å følge dine tanker. Jeg har vært opptatt av virkelighetsforståelse og tenker vel etter hvert at det viktigste med oppdragelsen er at den former vår måte å tenke på. Min inspirasjon da jeg ble lærer var for øvrig Bjørneboes Jonas, “Hvis skolen ikke fantes” av Nils Christie og “Summerhill.” Jeg har alltid hatt troen på en skole mer på banas og elevenes premiser… (dette var tredje forsøk på å skrive inn - lykkes det nå tro?)

    SvarSlett
  7. Hei Atle og tusen hjertelig takk for inspirerende kommentar! Den griper helt klart fatt i essensen av hva jeg forsøker å si noe om. Da jeg skrev artikkelen «Tid for Helhet» funderte jeg særlig på om jeg nettopp burde utdype det du spør om! Men jeg tenkte som så at hovedtema var å sette fokus på at det faktisk eksisterer sterkt førende lovmessigheter i vårt samfunn. Hvis folk griper det poenget vil de også, som da du gjør, fundere videre – bli nysgjerrige – på hva lovmessighetene faktisk består av – hvorav den vitenskapelige tenkningen er den mest fundamentale. I boken skriver jeg jo masse om det. (kanskje denne artikkelen kan informere videre: http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html)

    Igjen, leit å høre at du har problemer med å få lagt inn kommentar. Selv har jeg lagt meg til vanen å alltid skrive kommentaren i et dokument først som jeg så kopierer og limer inn. Skulle det forsvinne kan jeg bare kopiere en gang til…

    Advarsel: :-) Det følgende ble langt – sånn går det når jeg blir inspirert – og jeg tror det er viktig å lese alt før man forsøker å problematisere enkeltstående påstander jeg kommer med. Påstandene må forståes i sin helhet.


    Klart IT kan brukes som verktøy og at det definitivt kan være av det gode, men jeg er helt sikker på at Breivik & co har noe adskillig mer i tankene enn kun å presentere verktøy og drøfte hvordan det kan brukes på en fornuftig måte. Hun snakker f.eks. hjertevarmt, særlig på bloggen sin, om ITs sosialt fremmende aspekter og potensialer, og om et paradigmeskifte innen kunnskap, tenkning og læring initiert og klart koblet til IT. Det er da alarmklokkene for alvor begynner å ringe hos meg. Jeg har lest boken hennes og skriver nå en kommentar der det er nettopp dette problemområdet jeg fokuserer på. Hva mener hun med kunnskap, tenkning og læring?

    Og det er akkurat på dette problemområdet du savner klarhet hos meg. Det er klart et vanskelig tema. Det er også et særdeles viktig tema. Derfor skriver jeg en hel bok om det. I mine artikler her på bloggen får jeg bare til å presentere bruddstykker av hva jeg legger i kunnskap, læring og tenkning. Det er altså en ide om et fundamentalt paradigmeskifte som skal presenteres, og det innebærer jo en helt ny måte å forstå samfunnet på. Det handler altså ikke bare om konkrete endringer i skolens struktur og innhold, det er nødvendig med et perspektivskifte for å forstå hvorfor slike endringer er nødvendig. Ellers blir det jo bare småendringer, noe det har vært MYE av de siste 30, 40 årene, men som ikke har det i seg å endre noen ting – egentlig.

    Akkurat slik jeg gjør (og Ken Robinson) snakker Breivik også om et paradigmeskifte. Jeg antar at det er derfor jeg kjenner meg så godt igjen i det hun sier, og blir veldig betenkt når det viser seg at det skiftet hun snakker om er overgangen til et digitalt menneske og samfunn – altså et samfunn der maskin og menneske blir ett, rett og slett. Dette kommer ikke så tydelig frem i boken (sikkert bevisst), men ser vi på hennes linker, referanser og bloggtekster blir det rimelig klart. Og det er altså ikke en bevegelse mot «maskinmenneske» jeg riktig ønsker meg for våre barn og fremtidige generasjoner for å si det slik. Jeg tror at for de fleste nordmenn er dette en rimelig fjern tanke, litt sånn science fiction aktig, men i USA og internasjonalt synes det å vokse frem en øket aksept for dette (for ikke å snakke om genuin entusiasme i enkelte (innflytelsesrike) miljøer). Og i denne sammenheng tenker jeg på den rivende utviklingen vi tross alt har vært igjennom de siste 20 årene og hvor de fleste har tilpasset seg; kjøper de nyeste mobiltelefonene, anvender digitale tjenester og gleder seg til den dagen den førerløse bilen kommer. Det snakkes mye i IT miljøer om «exponential growth» som viser til at den utviklingen vi har sett så langt vil eksplodere i nær fremtid og det innebærer maskiner som er langt mer «intelligente» enn oss mennesker kobla opp mot pattern recognition programmer (emosjoner), altså avansert Artificial Intelligence. Do you get my drift…? (fortsetter under)

    SvarSlett
  8. Jeg har tenkt mye på dette, og selv om tanken på maskinmenneske plager meg – gjør meg urolig – så er det likevel ikke det som plager meg aller mest. Det som virkelig plager meg er at denne utviklingen synes å skje uten at det store flertallet av oss ikke har det døyt å si. Vi synes å bli ført inn på dette sporet, som om det er det mest naturlige og uunngåelige neste skritt på evolusjonens stige – det blir plassert inn i den etablerte evolusjonshistorien – og folk flest synes ikke reagere. Dette er for meg et fundamentalt og alvorlig demokratiproblem, og sier for så vidt også mye om at vi ikke er så frie som vi hele tiden får høre at vi er.

    De som reagerer finnes også selvfølgelig. F.eks. Bjørn Vassnes i Klassekampen som nylig kom ut med boken «Homo Digitalis». Problemet er at han, og de fleste andre som maner til forsiktighet, kun forholder seg til aspektet som handler om hvordan bruk av IT gjør oss dummere. (andre fokuserer på personvernproblemet) For så vidt et interessant argument, men kun et argument som mange lett vil kunne argumentere imot, og som da også gjør det. Det er slik man tidligere har argumentert imot bil, radio, tv og vi vet hvor effektiv en slik strategi har vært for å endre utviklingen.. Denne for og imot argumentasjonen innenfor et snevert perspektiv er for øvrig et glimrende eksempel på hva jeg mener når jeg snakker om å tenke i motsetninger. En slik klassisk argumentasjonskritikk, der motsetningene slår hverandre i hue, har det altså ikke i seg å endre noe som helst i et mer helhetlig perspektiv. IT-samfunnet vil høyst sannsynlig internaliseres hos oss alle, med mindre vi nettopp problematiserer kunnskap, læring og tenkning innenfor rammene av et tenkt paradigmeskifte. For øvrig må jeg også nevne at overgangen til et IT-samfunn og «maskinmenneske» hvor mye det enn måtte endre på hvordan vi i praksis lever våre liv er endringer som tilsier alt annet enn et paradigmeskifte, slik jeg klart forstår det. Tvert om, det er en videreføring av noe veldig tradisjonelt og gammelt. Og det som i grunnleggende forstand videreføres er selvfølgelig den fundamentalt materialistiske, vitenskapelige tenkningen som i dag gjennomsyrer hele vårt sekulære samfunn. (jeg mener at det er derfor vi nå så kollektivt motstandsløst lar oss føre inn i en utvikling vi kanskje ikke egentlig ønsker oss)
    Hva er så denne materialistiske, vitenskapelige tenkningen? Du spør etter utdypning om hva jeg mener når jeg i artikkelen over sier at: «vi blir drillet inn i den vitenskapelige tenkningen allerede i barnehagen og utdyper - en tenking som har det i seg å skape hierarkier og som bidrar til å opprettholde rigide motsetninger.» og her vil jeg gjerne føye til: motsetninger som altså ikke har det i seg å endre noe som helst på fundamentalt vis. Tvert imot er jeg i boken opptatt av å vise hvordan man i dag mener å se en rekke overskridelser av tradisjonelle motsetninger (liten forskjell på politiske partier, det åndelige har utelukkende blitt en privat affære, kvinnekampen regnes av mange for avleggs), mens jeg klart mener at det er ikke noen overskridelse vi ser men en øket konformitet der alle tilpasser seg et såkalt humanistisk, positivistisk, materialistisk samfunn – og der altså blant annet såkalte feminine og åndelige prinsipper ikke blir inkluderte men skjøvet ut og bort.

    Den tradisjonelle og bestående skole ble ikke etablert bare for å gjøre oss samfunnsgagnlige mennesker innenfor et industrisamfunn, den ble også formet – med sin struktur og sitt innhold – for å gjøre oss «mer fornuftige». Den logiske og rasjonelle fornuft har lenge hatt høystatus. Ingenting galt med logisk rasjonalitet, men når det blir den eneste formen for tenkning vi opererer med, den eneste gyldige og premierte form for tenkning vi har, så bringer det oss altså galt av sted – som rett inn i et logisk maskinelt samfunn der menneske og maskin blir ett, eller som jeg altså vanligvis kaller det; et humanistisk, positivistisk, materialistisk samfunn... (fortsetter under :-) )

    SvarSlett
  9. (I det følgende limer jeg inn to avsnitt hentet fra boken min, så jeg beklager hvis uttrykket blir litt «hakket», men jeg tror poenget kommer frem..)
    «Troen på at den vitenskapelige metode sitter dypt i vår sjel og preger hele vårt utdanningssystem (og samfunn). Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap. Man begynner faktaformidlingen allerede første skoledag ved å servere fakta (sammen med en intens øvelse i stillesitting disiplin – som i dag kan slakkes på..). På ungdomsskolen begynner man så smått med argumentasjon (for og imot) og dette fortsetter til elevene enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier fullbyrdes argumentasjonsteknikken – kalt den hypotetiske metode. Dvs. evne til å samle inn all tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Høres kanskje vel og bra ut, men ved siden av at dette kun passer for et fåtall, vil man også med en smule refleksjon forstå at hele prosessen ikke akkurat fremmer evne til langsiktig tenkning og kreativitet.

    Essensen i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt, mann/kvinne, rasjonalitet/følelser, vitenskap/religion, kultur/biologi, høyre/venstre, arbeidsgiver/arbeidstager, osv. Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver motivasjonen til å utforske problemstillinger. Kan fungere greit, men like ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.»

    De som på skolen er flinke til å samle inn fakta og å drøfte motsetninger på en logisk, sammenhengende måte blir «vinnerne». De får seksere og bringer denne spesielle formen for intelligens ut i samfunnets lederposisjoner. Av denne grunn får vi et samfunn som mange hevder å være styrt av rigid detaljfokusering og kortsiktig tenkning. Bemerkelsesverdig i grunnen hvor mye folk klager på dette, samtidig som jeg enda har til gode å se at noen setter dette i sammenheng med utdanningssystemet. Så dette er det som angår problemet med motsetninger. Vi får et samfunn styrt av en haug med mennesker som er gode på detaljfokusering, og da forsvinner verdien av å se helheter og sammenhenger av syne.

    SvarSlett
  10. Når det gjelder hierarkier så har vi i dag ikke lenger de åpenbare føydalistiske motsetningen mellom klasser, i dag er hierarkiene mer av mental art. Det er verre!, og også skummelt slik jeg ser det. Mentale hierarkier synes ikke utenpå oss, de foregår inne i hodene våre, og kan klart tenkes å omforme fremmedgjøring til normalitet. Som en venn av meg skrev: «Jeg tror at det tidligere klassesamfunnet på enkelte områder var et bedre samfunn en dagens nye klassesamfunn. I den forstand at forskjellene mellom klassene var åpenbare. Dermed var det enkelt å identifisere seg med mennesker i samme situasjon, eller klasse. Man sto således ikke alene, men hadde andre å dele sin skjebne og situasjon med. Det er enklere å takle armod sammen med andre i samme situasjon. Dagens klassesamfunn er ikke like åpenbart; Man sitter alene i sin leilighet med sine problemer mens alle naboer ser blankpolerte og vellykkede ut. Man kan ikke i samme grad se mennesker rundt seg i samme situasjon som en selv. Man har ikke samme type skjebnefelleskap som i tidligere tider.» (i et slikt lys er det ikke rart at nettet som base for kommunikasjon og virtuelle verdener kan vinne frem..)

    Jeg er enig, hierarkier i seg selv er ikke negativt. Kulturskapte hierarkier derimot, slik som klare kriterier for hva god kunnskap, tenkning og læring gir, er ikke demokrati i ordets rette forstand. Det fordeler makt etter klare kriterier og «taperne» blir ledet, til gangs, til å tro at de ikke fortjener noe mer. Når det er sagt er jeg også opptatt av at det er ikke bare «taperne» som blir tapere her. Vi blir alle tapere. «Vinnerne» erfarer vel så mye fremmedgjøring i sin status som opphøyde. Å få status som mer verdig basert på falske kriterier for hva verdighet er, er heller ingen spøk!

    Dine tanker om akademia og forskningstradisjon er jeg mye enig i. Oppsummert kan vi kanskje si at det du i bunn og grunn beskriver er vitenskapelig etterrettelighet versus spekulasjon og teori versus praksis. Altså problemfylte (og falske) motsetninger som omtalt over. (og så en siste tilførelse under... )


    SvarSlett
  11. Til slutt; Jeg mener selvfølgelig ikke at vi skal sette barna ut i skogen og håpe på det beste. :-) Barn og unge må vokse opp med voksne som veiledere inn i et samfunn med både regler, rutiner og grensesetting. Men altså, i henhold til barnas behov. Ikke i henhold til samfunnets behov. Mange gode foreldre med flere enn ett barn vet at det som funker for den ene ikke nødvendigvis funker for den andre. Her kan IT bidra til god differensiering, men i et større perspektiv betyr en slik differensiering lite eller ingenting uten at man også problematiserer kunnskap og tenkning. Derfor, enda viktigere; særlig dyktige foreldre vet at det de selv er gode på er ikke nødvendigvis barnas talent og egenskaper – dog de fleste pusher dem – okke som – i retning av å bli gode på det samfunnet forventer av dem. Som jeg skrev i forrige kommentar: Det er en fundamental innsikt i disse problemstillingene og evnen og viljen til å gjøre noe med dette, som for meg vil tilsi et fruktbart og reelt paradigmeskifte. Når jeg leser Breiviks bok kan jeg ingen steder se at dette er hennes primære anliggende, selv om hun innimellom hevder at det er det. Hun har rett og slett ikke behandlet temaene kunnskap og tenkning overhode. Det eneste hun omtaler er læring (ulike måter å lære på – metode) og øket adgang til kunnskap. Men det er viktig å være klar over at uendelig tilgang på informasjon behandlet med et aldri så kreativt metodemangfold ikke nødvendigvis har det i seg å endre måten vi tenker og forstår ting på og ei heller sier det noe om hvordan kunnskap defineres og vektlegges. Og om det så har potensiale for å endre det vi tradisjonelt forstår med kunnskap og tenkning, så vil jeg mene at det er særdeles viktig at vi er oss bevisst – og snakker om - hva denne nye kunnskapen og tenkningen faktisk skal bestå av. Breivik gjør det ikke, og hun er ikke alene. Det er det svært få som gjør. I det offentlige rom (i den etablerte diskursen) kan det synes som om det nærmest er et tabuområde. Det er tanker som strider imot utviklingen av Det Moderne Prosjekt.

    Jeg håper dette ble klart! Og igjen må jeg takke! Jeg synes dialogen med deg er veldig berikende og nyttig! Du aktualiserte akkurat nå noe veldig interessant for meg; hvordan IT i høyeste grad er på vei inn i samfunnet, en høyst betimelig problemstilling jeg har tenkt mye på men ikke grepet skikkelig konkret fatt i med pennen før nå. Det jeg nettopp trengte var noe konkret, som Breiviks bok, å forholde meg til.

    SvarSlett
  12. Hallo, Cathrine!
    Det er lenge siden jeg har vært her inne på dine sider. Tiden strekker ikke til. Jeg synes det er prisverdig at du går så grundig til verks og virkelig trenger ned i materien. Samtidig er det krevende å følge deg (selv om du skriver veldig klart og godt!). Jeg er veldig enig i det du sier om at: "Men det er viktig å være klar over at uendelig tilgang på informasjon behandlet med et aldri så kreativt metodemangfold ikke nødvendigvis har det i seg å endre måten vi tenker og forstår ting på og ei heller sier det noe om hvordan kunnskap defineres og vektlegges." Nei, nesten tvert om - det at kunnskapen er så lett tilgjengelig gjør jo at vi ikke trenger å ta oss bryet med å gå grundig til verks. Dermed blir det lett en tabloid overflateforståelse. Kombinert med vår tid hvor vi lever under "øyeblikkets tyrani" slik Thommas Hylland Eriksen uttrykte det, blir vi fanger av lettvinte tanker.

    Det har vært veldig interessant for meg å delta i debatten med deg. Jeg opplever sjelden å diskutere dypere skriftlig med andre mennesker. Det er et savn i livet! Jeg skal følge med mer på bloggen din.

    Hilsen
    Atle

    SvarSlett
  13. Beklager at jeg bytta om på navnet ditt, Camilla!

    SvarSlett
  14. Jeg forstår veldig godt at det kan være vanskelig å følge meg. Det handler om å endre perspektiv, og det er vanskelig fordi vi trenger det nye perspektivet for å klare det. :-) Hyggelig å høre at du vil lese mer her på bloggen. Jeg er snart ferdig med kommentaren til Breiviks bok. Hun er selve inkarnasjonen på det tradisjonelle perspektivet (virkelighetsforståelsen) vårt samfunn orienterer seg etter. Det store paradokset er jo at hun (og mange andre) oppfatter seg selv som nytenker.. NOT! :-)

    SvarSlett