Det
har, i de siste årene, vært en del påstander om at vi lever i et konformt
samfunn. Representanter for både høyre- og venstresiden fremmer påstanden, og det
er interessant å merke seg hva det er de legger i den. Enkelt forklart: For
venstresiden handler konformitet om at vi, som samfunn, nå blir styrt for mye
av markedskrefter. For høyresiden handler det om at vi blir styrt for mye av
staten. Man er altså enig i at samfunnet er konformt, men man har ulik
oppfatning av årsaker til at det har blitt slik. Disse ulike oppfatningene av
årsaker til problemer kjenner vi godt igjen – de har ligget til grunn for all
politisk debatt så lenge vi har hatt en parlamentarisk statsmakt.
Det er ikke nytenkning å effektivisere gamle løsninger, det er ytterligere tiltak for å bevare noe veldig gammelt og tradisjonelt.
I
Norge lever vi innenfor en styringsmodell som ofte blir kalt «Den nordiske
modellen». I all hovedsak innebærer det at vi har en balanse mellom statlig
styring og frie markedskrefter.
Spørsmålet
om konformitet handler altså om, i den etablerte presse, hvilket politisk parti
vi bør stemme på. Hvis vi som velgere opplever at samfunnet er konformt, blir
vi henvist til å vurdere om det skyldes høyrepolitikk eller venstrepolitikk.
Skulle vi komme frem til at markedet styrer for mye, så kan vi stemme for at
staten skal få mer makt – og motsatt, skulle vi mene at staten styrer for mye,
kan vi stemme på Høyre eller Fremskrittspartiet som vil fremme markedsløsninger
for oss. Som velgere står vi overfor de samme valgene vi har hatt siden vi fikk
stemmerett.
Ser
vi på valgmålingene er det vanskelig å se noe forskjell i hvordan folk stemmer.
Balansegangen sånn sett, er like jevn som før.
Det
blir ofte påpekt i dag at det kan være vanskelig å se forskjell på partiene.
Forklaringen på dette er som regel at den politiske modellen vi har, fungerer
utmerket. Vi er stolte av den nordiske modellen. Men når har det blitt slik at
vi har blitt for mye enige? Må motsetningene mellom høyre og venstre igjen
aktiveres? Igjen skal vi diskutere marked eller stat med ekte engasjement? Vil
vi få et mindre konformt samfunn hvis venstresiden igjen engasjerte seg for en
sterk stat? Eller motsatt, hvis høyresiden engasjerte seg sterkt for mer
marked?
Etter
min oppfatning er den etablerte presse ikke engang i nærheten av å se dybden i
hva et konformt samfunn betyr. En viktig del av det som utgjør det konforme er
nemlig de begrensede valgmulighetene vi velgere får. Valgmulighetene faller
nøyaktig inn i vår dypstruktur som handler om å opprettholde en
balansegang mellom en politisk høyre- og venstre side. I grunnleggende forstand
utgjør denne balansegangen – denne motsetningen – mellom arbeidsgiver/marked og
arbeidstager/stat en viktig drivkraften for hvordan vårt samfunn opprettholdes
og utvikles.
Den
politiske drakampen mellom disse motsetningene er bare ett av flere eksempler
på hvordan vårt samfunn hviler på motsetninger.
En annen forståelse av hva det vil
si at et samfunn er konformt.
For
meg handler konformitet om noe mye mer dypereliggende enn liten politisk
uenighet. For meg handler konformitet om at de aller fleste har tilpasset seg,
og godtatt, samfunnssystemet og bidrar til å opprettholde det. Når vi snakker
om et konformt samfunn kan det forståes som noe positivt, at samfunnet er
entydig og helhetlig – at rammene ligger der trygt mens mangfoldet i
befolkningen kan blomstre. Det kan også forståes på en annen måte; at
samfunnsmodellen ligger forankret uten at menneskene innenfor systemet har mulighet
til å påvirke det. Vi har blitt slaver av systemet, mens det burde være slik at
systemet skal tjene oss.
Jeg
forstår vårt samfunn på sistnevnte måte. Når jeg i mange andre sammenhenger
snakker om at vi må bevege oss fra del til helhet, mener jeg at individene
opprettholder sin slavestatus gjennom en tenkning som ikke evner å gjennomskue
det dypereliggende systemet og hvordan det påvirker oss. For å gjennomskue og
igjen bli herre over systemet, må vi fostre frem en tenkning som gjør det mulig
for oss å se helheter.
Et
samfunn består av enkeltindivider. Det er når enkeltindividene blir for like at
samfunnet blir konformt. I lys av det tilsynelatende mangfoldet vi lever i, er
det kanskje rart for noen at jeg likevel, på tross av mangfoldet, hevder at vi
har blitt like. Poenget er at mangfoldet media viser oss bare er et ytre skall.
Den likheten jeg snakker om foregår inni hodene på folk og er dermed ikke
synlig i form av hudfarge, seksualitet, klesstiler og hvilken bil man kjører.
Enda mer paradoksalt kan det kanskje synes, når jeg hevder at mangfoldet av
meninger også er et typisk tegn på konformitet. Også meningsmangfoldet er et
ytre skall. Det meningsmangfoldet vi ser i dag er av kvantitativ art, en
overfladisk meningsbrytning som ikke trenger inn i de dypere spørsmålene som
angår hva det vil si å være menneske og om ulike virkelighetsforståelser. Vi
diskuterer detaljer innenfor systemet, ikke systemet som sådan.
Med
andre ord: konformitet handler for meg om en lav bevissthet om den ideologien
som ligger til grunn for vårt samfunn. Alle vet at vårt samfunn består
av flere systemer (institusjoner) og mange har god forståelse av hvordan de enkelte systemene
fungerer i praksis, men at disse systemene til sammen utgjør en større helhet
og har en nær relasjon til hverandre, er det adskillig færre som tenker over.
Det
er nettopp relasjonen mellom de ulike systemene som utgjør vår ideologi, og relasjonene er underbygget av tenkningen vi lærer på skolen; den vitenskapelige eller sekulære tenkningen.
Den sekulære tenkningen har to funksjoner i denne sammenhengen og kan beskrives som limet som holder vårt samfunn sammen og videreutvikler det. For det første er den operativ innenfor alle systemene – slik sett binder den de ulike systemene sammen. For det andre er det tenkningen vi lærer i utdanningssystemet som gjør at vi for det første ikke riktig ser relasjonene og for det andre, og viktigere, ikke riktig forstår hva slags overbygning som omgir oss og dermed ikke setter oss i stand til å ha en god demokratisk samtale om hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal utvikle seg.
Den sekulære tenkningen har to funksjoner i denne sammenhengen og kan beskrives som limet som holder vårt samfunn sammen og videreutvikler det. For det første er den operativ innenfor alle systemene – slik sett binder den de ulike systemene sammen. For det andre er det tenkningen vi lærer i utdanningssystemet som gjør at vi for det første ikke riktig ser relasjonene og for det andre, og viktigere, ikke riktig forstår hva slags overbygning som omgir oss og dermed ikke setter oss i stand til å ha en god demokratisk samtale om hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal utvikle seg.
VÅR TENKNING
Troen
på at den hypotetisk deduktive metode sitter dypt i vår sjel og preger hele
vårt utdanningssystem (og samfunn). Opplæring i metoden begynner tidlig.
Utdanning er, også historisk sett, i all hovedsak opptatt av etablert kunnskap.
Man begynner fakta formidlingen innenfor en spesifikk faginndeling (differensiering
og kategorisering) allerede første skoledag, sammen med en intens øvelse i
stillesitting disiplin. På ungdomsskolen begynner man så smått med
argumentasjon (motsetninger og posisjonering) og dette fortsetter til elevene
enten slutter på skolen eller begynner på høyere studier. På høyere studier
skal evnen til differensiering, kategorisering og posisjonering – kalt den
hypotetisk-deduktive metode - perfeksjoneres ideelt sett. Dvs. evne til å samle inn all
tilgjengelig data for så å drøfte basert på logisk tenkning. Sagt på en annen
måte: Utdanningen har, siden opplysningstiden, hatt som hovedmål å forme
menneskene til å passe inn i et såkalt sekulært samfunn. Det betyr et samfunn
basert på logisk/rasjonell, og jeg liker å føye til rigid, tanke.
Essensen
i logikk er identitet og motsetning. I språket skaper vi gjensidige
ekskluderende kategorier som venn/fiende, godt/vondt, fint/stygt osv.
Denne type motsetning kjennetegner all debatt og drøfting, og debatt og
drøfting liker vi: I debatt/drøfting får vi bryne oss på et motsatt syn og vi
kjemper kampen for å klare å overbevise en annen. Dette gir personlig
tilfredsstillelse (vinne/tape, aggresjon, flinkhet, å score poenger) som driver
motivasjonen til å utforske problemstillinger. Kan fungere greit, men like
ofte handler det om egotripp. Svært få bringer inn argumenter som vil tjene
motparten – og dermed blir man stående i opposisjon istedenfor sammen å
overskride motsetningene å komme seg videre. Den populære ideen om at for og i
mot argumenter skal føre oss fremover har svak kreativ kraft. Dette er fordi
argumenter aldri var ment å være verken kreative eller konstruktive. Argumenter
er ment å avsløre sannheten, ikke å skape den. Argumenter kan fjerne dårlige
ideer og forbedre gode ideer. Men argumenter lager ikke nye ideer i seg selv.
Hva
er det denne tenkningen opprettholder? Mitt utgangspunkt er at jeg i spørsmålet
om hva kommer først; tenkning eller handling? – et ordentlig høna eller egget
spørsmål, så er jeg personlig av den oppfatning at tenkningen kommer først. Det
er vår tenkning som gir oss våre handlinger. Men når vi snakker om hva et
konformt samfunn betyr, så handler det i dag likevel primært om en sterk relasjon
mellom tenkning og samfunnets institusjoner. Vi må forstå samfunnets konkrete
oppbygning og innordning i relasjon til Metoden. Tenkningen opprettholder
samfunnets konkrete rammer og samfunnets konkrete rammer opprettholder
tenkningen.
Vi
ser tenkningen som operativt fungerende i så å si alle sammenhenger. Primært er
det viktig å forstå at den opprettholder våre grunnleggende forordninger. Tenkningen
opprettholder parlamentarismen og den opprettholder det kapitalistiske
systemet. Videre, jo mer et samfunn blir sekulært, dvs. opererer i henhold til
Metoden, ser vi også i økende grad at tenkningen preger våre institusjoner, vi ser
den i kriteriene presse og media legger for hva som er god journalistikk og vi
begynner sågar å se den innenfor den private sfære også. Internaliseringen av
en sekulær tankegang medfører at vi også i våre private liv og forhold
posisjonerer oss og kjemper for vår egen rett som det mest naturlige i verden.
Det er ingen tilfeldighet at skilsmissestatistikken er så høy.
EN IDEOLOGI TIL GRUNN FOR DET
KONFORME
I
dag har samfunnet mest rom for de som er spesielt gode på METODEN. Det er disse
som blir premiert – først på skolen og siden i arbeidslivet.
Det
er den oppfatningen om at forskjellene og hierarkiene er både rettferdige,
nødvendige og sågar tilnærmet naturgitte som utgjør kjernen i det konforme
samfunnet. Men hvilken verdi vi tillegger menneskelige egenskaper og kvaliteter
har lite med det naturgitte å gjøre. Det handler tvert i mot om en ideologi for
hvordan et samfunn skal innrettes.
En
del forskning har i lang tid, og nå i stadig økende grad, kunnet dokumentere at
karaktersystemet og hvilke kriterier for kunnskap og læring det bygger på
sammen med hvilken ballast du får med deg hjemmefra, har avgjørende betydning
for hvordan du «lykkes» i samfunnet som voksen. Det er med andre ord gammelt
nytt; denne erkjennelsen av at skolesystemet reproduserer og opprettholder
ulikheter og urettferdigheter i samfunnet. Dette er en fundamentalt viktig
erkjennelse, en erkjennelse av avgjørende betydning! Hvis ikke vi tar den på
alvor tilsier det at vi aksepterer at vi lærer våre barn at der er kvalitative
forskjeller på oss mennesker basert på en høyst snever definisjon av hva det
vil si å være menneske.
I
det vi tidlig lærer at det er forskjell på folk i henhold til klart definerte
kriterier for hva som utgjør kvaliteten på et menneske, stiller vi heller ikke
nevneverdige spørsmål ved det kapitalistiske systemet som er bygget på hierarki
og motsetninger. Motsetningene i det kapitalistiske systemet er for øvrig også
nært forbundet med de primære motsetningene i det parlamentariske systemet som
er motsetningene mellom arbeidsgiver og arbeidstager.
Vi
ser med andre ord at både det kapitalistiske industrisamfunnet og skolesystemet
skaper «vinnere» og «tapere», og at det synes å være en påfallende relasjon og
sammenheng mellom disse to systemene. Begge systemene fostrer i alle fall frem
eliter og legger til grunn nærmest det som mange oppfatter som nærmest
naturgitte forskjeller og rettferdige ulikheter. I det parlamentariske systemet
kommer disse til uttrykk som motsetninger. Vi ser at vårt fundament aldri vil
kunne gi oss et samfunn der alle faktisk er like mye verd. Systemene vil alltid
fostre tapere.
Og
således kan undertrykkelsen leve i beste velgående i vårt såkalte demokrati.
Til
grunn for det konforme ligger altså en intrikat utformet samfunnsmodell som er
vår ideologi – gjerne omtalt som Det Moderne Prosjekt. Konformiteten
kan altså sies å ha sine dype røtter paradoksalt nok i en frigjøringsideologi. Verdt
å merke seg er det at frigjøringen skal ikke utvikles mens vi går veien, det
skal gjøres i henhold til en allerede definert ideologi, planen er klar! Via
vår ideologi – det moderne prosjekt – skal altså alle mennesker, i hele verden,
frigjøres. Det er det globale prosjektet.
MOTSETNINGENE
Hvordan
ser samtalen ut i et samfunn der tenkningen er fundert i rigid logikk, og hva
slags utvikling gir det? I stor grad handler det om motsetninger. Overalt, og
på alle nivåer, ser vi motsetningene.
Den
mest fundamentale motsetningen er det skillet som i opplysningstiden ble
opprettet mellom vitenskap og religion. Man kan si at denne motsetningen utgjør
selve fundamentet for vårt vestlige samfunn. I dag er religion og åndelighet så
å si helt og holdent overlatt til den private sfære. I det private kan alle
sitte på sine egne tuer og tro og mene akkurat hva de vil, men i det offentlige
skal den logisk-rasjonelle metode gjelde. Dette betyr at vi har fått et såkalt
sekulært samfunn. Et sekulært samfunn betyr normalt et offentlig samfunn der
all dialog og debatt føres, og all problemløsning skal skje, i henhold til den
vitenskapelige metode (tenkning).
Tenkningen
vi lærer og anvender i vårt system er med andre ord bygget på motsetninger.
Således aksepterer vi, uten videre, skillet mellom vitenskap og åndelighet, men
ikke bare det; vi orienterer oss i verden i henhold til en rekke med mer eller
mindre fundamentale motsetninger. De mest fundamentale motsetningene er
motsetningene mellom vitenskap og religion, mellom høyre og venstre, mellom
kultur og biologi, mellom mann og kvinne, mellom individ og samfunn og mellom
godt og ondt.
All
debatt springer ut fra noen få, men fundamentale motsetninger. Hvis vi hadde
forstått at det finnes en relasjon mellom hvert motsetningspar og at
motsetningene er likeverdige, så ville vi for eksempel ikke måtte bruke mye tid
på den fullstendig meningsløse kjønnskampen.
I
meningsmangfoldets tid velger imidlertid mange å kalle seg pragmatikere. Og vi
ser da også det som kan fortone seg som en overskridelse av tradisjonelle
motsetninger. Vi ser at høyre og venstresiden møter hverandre i politikken, vi
ser at feminismekampen i stor grad regnes for avleggs, vi ser at samfunnet
tilsynelatende ikke lenger griper inn i folks liv, men at folk kan mene, tro og
si stort sett hva de lyster. Min påstand er at vi her ikke ser noen reell
overskridelse. Vi ser at det i realiteten er foretatt et kollektivt verdivalg
der den ene siden av motsetningene har tapt kampen mot den andre. Vi ser en utvikling mot et stadig mer konformt, verdslig, maskulint, kapitalistisk styrt samfunn. Det frie individ
har aldri vært en større illusjon og de åndelige, feminine og omsorgsfulle
trekkene ved vårt samfunn er i ferd med å bli noe en person eventuelt besitter
i den private sfære forbeholdt sine nærmeste. Med new public management som styringsform innført i alle institusjoner vil dette forsterkes ytterligere. Antagelig vil vi, om reformene får virke noen tiår, få et samfunn der de såkalte feminine kvalitetene være tilnærmet ikke-eksisterende i det offentlige rom. Isteden vil vi få, i en snart fullendt grad, en internalisert, kollektiv sekulær mentalitet, en
materialistisk mentalitet. Dette innebærer, i dypeste forstand, at vi vi ikke
lenger bare anser ting som varer, men at vi nå kollektivt er i ferd med å
begynne å oppfatte også kunnskap og mennesker som varer. Dette tilsier, i
sin tur, til sammen det mest bekymringsfulle av alt: En stadig nedvurdering av
menneskeverdet – noe som kommer klart til uttrykk i en konsensus rundt abort-
og eutanasi spørsmålene. (se min artikkel: http://ckfadum.blogspot.no/2014/03/reservasjonsrett-og-menneskeverd.html)
Denne
tenkningen, denne sekulære tenkningen, gjennomsyrer nå vårt samfunn. Etter fire
hundre år med opplæring har nå denne tenkningen trengt inn i vår sjel. Vårt
samfunn (institusjoner) bygges opp, reguleres, kontrolleres og fungerer i
henhold til denne tenkningen. Hvor vi enn snur oss blir vi utsatt for en
rigid-logisk tenkning, og man kan dermed begynne å se at den sekulære, også
kalt materialistisk, tenkningen har blitt internalisert i våre sinn. Det har blitt
vår mentalitet. Vårt samfunn har blitt sekulært – det har blitt konformt. Det
trengs liten ytre kontroll enn så lenge...
Enn så lenge fordi det nå snakkes stadig oftere om at land i Vesten utvikler seg til å bli betydelige politi- og militær stater (Giorgio Agamben skrev glimrende om den moderne sikkerhet-staten i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014). Når opprørene kommer vil flertallet kanskje akseptere hardtslående tiltak for å slå ned på den siste rest av den "irrasjonelle" og dessverre ofte svakt formulerte motstanden mot systemet.
Enn så lenge fordi det nå snakkes stadig oftere om at land i Vesten utvikler seg til å bli betydelige politi- og militær stater (Giorgio Agamben skrev glimrende om den moderne sikkerhet-staten i Le Monde Diplomatique nr. 1 2014). Når opprørene kommer vil flertallet kanskje akseptere hardtslående tiltak for å slå ned på den siste rest av den "irrasjonelle" og dessverre ofte svakt formulerte motstanden mot systemet.
HØYRE OG VENSTRE I POLITIKK OG
PRESSE
Både høyre- og venstre siden i norsk presse er
klart preget av å være underlagt vår ideologi – den
humanistisk-positivistiske-materialistiske konsensus. Venstresiden inntar
stadig sin påtatte kampposisjon mot den kapitalistiske overklassen – og tror
stadig på at rop om rettferdighet skal gi oss en nødvendig balansegang mellom
arbeidere og arbeidsgivere. Denne klassiske posisjoneringen er helt i tråd med
tenkningen vi lenge har dyrket og hvordan den passer godt med ideen om hvilke
strategier som må til for å få samfunnet til å fungere. Hierarkiene som skole
og kapitalisme har iboende, blir aldri snakket om overhodet. Noen egentlig systemkritikk
kan vi se langt etter. Venstresiden forblir en solid konform deltager i
samfunnet og opprettholder like mye som noen det moderne prosjekt/vår ideologi.
Når det gjelder høyresiden; Om
konformitetsproblemet er et problem slik de sier at det er, er jeg høyst i tvil
om. Ingen er så fremskrittstro og optimistiske, og således opptatt av å bevare
det bestående, som Høyresiden generelt og nå med den stadig mer dominerende
tenketanken Civita. Stadig vekk hører vi uttalelser fra den kanten om at aldri
har vi hatt det så bra som vi har det nå, og politikken de forfekter handler
ikke om å endre det bestående, men å effektivisere det hele. For høyre betyr
«nye tider» en effektiviseringens tidsalder. Alle som ikke henger med på alle
New Public Managements effektivitetsmodeller og nye teknologiske løsninger, er
gammeldagse.
Det er ikke nytenkning å effektivisere gamle løsninger, det er ytterligere tiltak for å bevare noe veldig gammelt og tradisjonelt.
Således er det ikke gitt å forstå hva høyresiden
generelt egentlig snakker om når de uttrykker bekymring for at samfunnet har
blitt konformt. Det er høyst tvilsomt at de ønsker velkommen noen
problematisering av vår ideologi, systemkritikk, i all den tid Det Moderne
Prosjekt – vår ideologi – er innrettet på en måte som primært handler om å
opprettholde den bestående kapitalistiske ordenen. Det kan videre således synes
som om de rett og slett er blendet av en
tro på at bare samfunnet blir helt og holdent styrt av markedet, og at den
onde staten endelig blir fjernet, eller rettere – fungerer som en
tilrettelegger for det frie marked, så vil vi kunne begynne å nærme oss
nirvana.
I henhold til tradisjonell, og stadig like aktuell,
høyretenkning skal altså markedet løse opp det konforme samfunnet og det er
veldig nærliggende å tenke at når høyresiden snakker om et konformt samfunn, så
sikter de til manglende evne til teknologisk eller medisinsk innovasjon. De
ønsker seg mange nye versjoner av Bill Gates. De ønsker å dyrke frem de
‘spesielle’ talentene på skolen, dyrke frem flere enere, som kan forske seg
frem til flere nye teknologiske eller medisinske fremskritt. Fremover,
fremover! Vi ser en sekulær tro – som i prinsippet er like mye en tro som en
hver gudetro er en tro.
Ingenting galt med teknisk og medisinsk innovasjon,
men teknisk og medisinsk innovasjon og utvikling uten moralsk og etisk
bevissthet og utvikling (les demokratisk
utvikling - demokratisk i ordets rette forstand; folkestyre) kan faktisk fort tenkes å ende
i katastrofe. Hva med mennesket? Hva med mennesket som tenker, føler,
reflekterer, filosoferer? Hva med fellesskapet, omsorg, nærhet, varme? Hva med
det mennesket som ikke tenker teknologisk og medisinsk innovasjon og økonomisk
profitt, men som har andre, og vil mange av oss mene, vel så viktige kvaliteter
og kvalifikasjoner.
Inntil ganske nylig har vestens parlamentariske
situasjon med høyre og venstre i kamp, og debatt mot hverandre, fungert
balanserende. Grovt sagt kan vi si at høyre har stått på arbeidsgivernes og
kapitalismeinteressens side, mens venstresiden har kjempet for at arbeiderne
ikke skal bli utnyttet, ganske enkelt kjempet kampen for en rettferdig
fordeling av arbeid utført i et industrisamfunn. I hele den vestlige
demokratiske verden har vi sett at denne balansen har resultert i en relativt
god fordeling av godene. Inntil nylig var levestandarden til å holde ut for de
fleste, ingen sultet og de fleste hadde råd til en sydentur eller to i året.
Saken er imidlertid at med ren høyretenkning så
gjør vi ikke annet enn å føre det kapitalistiske elitesystemet (moderne variant
av føydalsamfunnet) videre fremover i en litt mer avansert versjon. Og på
venstresiden har 68-erne fått massevis av kulturell kapital, de har inntatt
lederposisjoner og trives godt der – mindre enn noen gang ønsker, mot tro evner,
å utgjøre noen reell opposisjon.
I
lys av dette er det interessant å ha i mente det Zizek sier om ideologiens grep
på mennesker; For Žižek er
ideologi ikke de ideene vi stadig går rundt og snakker om og proklamerer, men
den ubevisste tilslutning til det faktisk eksisterende. Ideologi er ikke å ha
en bevisst plan og tro på, at ”samfunnet (det perfekte samfunn) er mulig” – at
der er en virkeliggjørelse eller innfrielse av alle våre evner og aspirasjoner
på den annen side, men å leve som om, man tror på, at denne
virkeliggjørelse allerede er realisert, så man ikke behøver forestille sig noe
annet. Mens vi for eksempel livlig diskuterer, om X Factor er godt for
fellesskapet eller forderver ungdommen, føler vi oss muligvis som engasjerte
demokratiske borgere, men vår oppmerksomhet er åpenlyst fjernet fra enhver
virkelig demokratisk diskusjon. «Hvis man skulle
gradbøye ideologiens grep om oss, ville man således kunne si at en tilstand er
mere ideologisk, jo mindre vi finner anledning til å betvile rammene for vår
sosiale realitet.» (Žižek 1994, 17).
HVA ER PROBLEMET MED Å LEVE I ET
KONFORMT SAMFUNN?
Utover
de overnevnte grunnleggende og eksistensielle problemene som tilsier at vi er
inne i en vond sirkel som det vil være svært vanskelig å komme ut av – det må
på en eller annen måte trigges frem et mentalitetsskifte for å bryte ut,
handler det selvfølgelig også om hva slags samfunn og utvikling et konformt
samfunn gir. Man kan gjerne si at den tradisjonelle forståelse av rasjonell
tenkning og intelligens har bragt med seg mye bra og som kan beskrives som den
“moderne verdigheten”. Man må også gjerne mene at vi må fortsette opplæring i
logisk intelligens. Det mener jeg. Men å stoppe opp der, ikke evne å åpne for
alternative intelligenser, ikke evne å likestille
alternative intelligenser, synes ikke å være veien å gå fordi det kan heller
ikke være tvil om at den tankeprosessen, og våre ideer om fornuft og sannhet,
som har drevet vårt samfunn fremover siden opplysningstiden også har sine klart
mørke sider. Og den mørke siden angår intet mindre enn spørsmålet om hva det
vil si å være menneske. Den tradisjonelle rasjonelle og logiske tanke gir oss
teknologi og institusjonelle systemer, men den gjør oss svært svakt rustet til
å takle utfordringer som angår det å være menneske og lav forståelse av
mellommenneskelige relasjoner.
Det
mest dramatiske uttrykket for dette i dag ser vi kanskje på det internasjonale
nivået i geopolitiske spørsmål. Når vi selv er et konformt samfunn preget av betydelige
«blindspots» i forhold til egen ideologi og ute av stand til å «se oss selv
utenifra», utøve systemkritikk på en sunn og fruktbar måte, så er det ikke til
å undres over at vi blir fordomsfulle i forhold til andre ideologier. Når
vi ikke forstår oss selv, hvordan klare å forstå andre?
Når
det gjelder utviklingen av det å være menneske, menneskets bevissthet og
forståelsen av relasjoner mellom mennesker (og land), synes vi med andre ord å
stå bom fast; Fortsatt kriger vi, terrorismen truer oss. Fortsatt ser vi
pendelen mellom fattig og rik svinge som før, fortsatt duger ikke utdanning av
våre barn og unge. Vi ser rusmisbruk, høye selvmordsstatistikker, øket salg av
lykkepiller, ungdommen dropper ut av skolen, ensomhet, vold, mord og
kriminalitet, spiseforstyrrelser, epidemier, øket fattigdom, rasisme,
fordommer, likestillingsproblematikk, økologiske katastrofer, kriminalitet,
finanskriser og grådighet. Det kan være verdt å minne om Albert Einsteins ord;
“Alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning.” Og føyde til; “Vi kan ikke
løse problemer med samme tenkning som har skapt problemene.”
HVORFOR
FINNES DET INGEN SYSTEMKRITIKK?
Vi blir oppdratt til å posisjonere oss, både via
vår tenkning og i forhold til hvordan skole og samfunn er innrettet, og dermed
så å si ute av stand til å fatte helheter, til å se oss selv uten i fra.
Tenkningen vi lærer på skolen fra første skoledag, og som nå skal implementeres i barnehagen, handler om kategorier og
motsetninger. Folk flest finner det således naturlig å posisjonere seg i tidlig
voksen alder, tilsynelatende helt naturlig, i en tilgjengelig posisjon (gjerne
den foreldrene var i) og blir der, på godt og vondt, resten av livet – det være
seg en høyre- eller venstre posisjon, en Kristen posisjon, en vitenskapelig
posisjon eller hva det nå enn skal være. Istedenfor å heve blikket – å se på
helheten – engasjerer de fleste seg i det de kan best.
Å heve
blikket er altså et blikk som skal ta mange hensyn, og å si noe om det innenfor
vitenskapens krav til dokumentasjon er et enormt arbeide som antagelig
overskrider hva ett menneske kan få til i løpet av ett liv. Vi har derfor ett
problem når det konforme samfunn forteller oss at bare utsagn som til gangs er
vitenskapelig dokumentert, er for gyldige å regne. Vi trenger positivismens
etterrettelighet, men vi trenger også noe mer. Dette «noe mer», som kort sagt
innebærer en
fundamental overskridelse av skille mellom det subjektive og det objektive –
både når det gjelder forholdet mellom forsker og forskningsobjekt og når det
gjelder forholdet mellom det objektive og det subjektive i selve kildene, har blitt forsøkt innført i vitenskapen av
vitenskapsteoretiske retninger som kalles «Den doble Hermeneutikk» og
«Postmodernismen». En slik overskridelse krever vilje, evne og tid til
refleksjon.
Disse
retningene har imidlertid møtt hard motstand, tilhengere blir i media beskyldt
av vel-rennomerte professorer for å være fiender
av fornuften. En viss skepsis er fornuftig, faren for utbredt relativisme
er reell, men ingen grunn til dermed å hive barnet ut med vaskevannet. De to
alternative vitenskapelige retningene innehar innsikter som kan spore til et
dypere erkjennelsesnivå, eller bevissthetsnivå, om man vil. Men
tradisjonalistene har vunnet frem – barnet har forsvunnet med tidevannet – det
er det positivistiske vitenskapsideal som fortsatt skal gjelde. New Public
Management og de såkalte «Kvalitetsreformene» er nettopp praktiske
administrative tiltak for å verne om tradisjonell metode i utdanning, forskning
og samfunn. Antagelig er det denne vektleggingen man ønsker for å kunne videreutvikle et såkalt meritokratisk (elitestyrt) samfunn. For forskernes vedkommende gir det blant annet tellekant systemer
for å måle produktivitet. Med et slikt effektiviseringstiltak blir det sjelden tid
for noen dypere refleksjon. Et siste punkt som må nevnes er at 90 prosent av
all forskning er oppdragsforskning. Innenfor en slik type forskning er det
sågar ikke behov for dypere refleksjon. Det eneste som gjelder er en
streng systematisk metodisk tilnærming til hva det nå måtte være Staten eller
bedriften ønsker å vite noe mer om, eller ønsker gode argumenter til…
Men det som likevel kanskje er mest betenkelig i
dag er den likegyldigheten som synes å råde i samfunnet generelt. Man kan klart få den oppfatningen
i dag at mange ikke ønsker å ta noen posisjon i det hele tatt; og lever i
stedet etter det nye slagordet som fint kan etterleves med en selvopplevd
moralsk selvfølelse intakt i et velutviklet materialistisk velferdssamfunn
samfunn; «Enhver er sin egen lykkes smed, og klarer du deg ikke så er det ditt
problem». Man plasserer seg på sin lille tue med likesinnede og lar resten av
verden fare sin egen sjø. (for utdypning, se:
http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html)
Mitt inntrykk er at det i utgangspunktet handler
mest om ignoranse og uvitenhet – men med erfaring begynner mange å ane at noe
kanskje ikke stemmer, men da har det blitt for sent. Man sitter der med store
økonomiske forpliktelser – det blir lett å ty til bedagelig fortrengning
(gjerne med coaching kurs, populærpsykologi- og andre hjelpemidler, og således
ende opp med å bli ‘den feige’ som Per Fugelli har snakket om (se; «Norge er
blitt et feigt land».). Det er med andre ord antagelig snakk om at det
ligger, til grunn for denne feigheten, en sterk sosial og eksistensiell angst.
Man vil nødig defineres ut av det gode selskap (den
humanistiske-positivistiske-materialistiske konsensus). Og det er forståelig –
man står i en helt reell fare for å miste alt, bortsett fra sin integritet, men
man kan ikke leve særlig lenge på integritet og luft alene.
Som
jeg sa innledningsvis; mangfoldet vi erfarer i samfunnet i dag er bare skinn.
Vi debatterer alt mulig rart, men lite eller ingenting av det vi prater om går
i dybden i spørsmål som angår hva det vil si å være menneske og hva slags
samfunn man alternativt kan ønske seg. En liten intellektuell gruppe i Danmark
som kaller seg Center for Vild Analyse sier det på denne måten i boken
«Ideologi er noget bras» (Se; http://www.centerforvildanalyse.dk/taschenspiel/ideologi-er-noget-bras/):
«Vi kan f.eks. forestille oss å
være frie og moralske vesener som saktens (personlig) kan være uenige med
regjeringen eller gå inn for en klimavennlig omstilling til grønn energi så
lenge det ikke for alvor påvirker våre egne liv. Kritikken er gratis, så lenge
det ikke for alvor koster oss noe, og vi kan alltids unnskylde vår egen
manglende radikale handling med de forhindringer som hindrer ordentlige
mennesker å gjøre det som er riktig (det er regjeringens, de rikes, de
fattiges, de arbeidsløses, innvandrernes skyld etc.). På det bevisste plan kan
vi således være meget kritiske og hevde at det er alt mulig galt med det bestående,
samtidig som vi i virkeligheten godt vet at det ikke riktig er noe alternativ
som vi for alvor kan bakke opp om. Denne kritiske holdningen legitimerer for
oss å bevare bestående samfunnsmodell – en modell som tilfeldigvis gir oss
heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste sosial-klasser, et relativt
godt liv.»
Å være tro mot den bestående samfunnsmodell, det moderne prosjektet, er en klar forutsetning for å kunne komme til enhver lederposisjon i
vårt samfunn. Først og fremst er det således antagelig gyldig å påpeke at vår
ideologi har blitt en Sannhet med stor S. Vårt samfunn er det beste i hele
verden ut i fra en lav bevissthet om hvilken ideologi vårt samfunn styres
etter. Mange synes å ha en klar innsikt i farene med religiøs fanatisme. Svært
få synes imidlertid å innse at der finnes en motpol, en sekulær fanatisme. At
vesten i dag på mange måter kan sies å representere en slik sekulær fanatisme burde folk
etter hvert forstår i og med den økende trusselen om terror. Trussel om terror
rettes ikke i mot vesten aldeles helt uten grunn.
Flere og flere kritiske røster kommer til, en del
fornuftig, men også mange destruktive. Hvorfor de fornuftige ikke
blir lyttet til og stadig finner seg på utsiden av det etablerte, bør gripes fatt
i; Hvorfor så labert i den etablerte presse. Er det ingen innenfor det
etablerte som forstår?
MODIGE
NYTENKERE
Det finnes noen få modige nytenkere i vårt
land, og i Vesten generelt, som tør å stå frem å fortelle om det de ser når de
med et våkent blikk vurderer vår ideologi og hvordan den virker på menneske og
samfunn. Hvor er så de? De er ikke enkle å få øye på, de færreste har hørt om
dem. De fleste foretrekker å holde seg i sine små lukkede fora blant
likesinnede i påvente om at folk skal våkne opp å oppdage dem. Noe få
enkeltpersoner våger seg ut i avisenes åpne nettsider. Hvorfor er de så
vanskelig å få øye på? Grunnen er ganske enkelt at de ikke slipper til i den
etablerte pressen, og dermed, i vårt konforme samfunn, synes ikke folk flest heller at det kan være noe å lytte til.
Etter min mening bør den offentlige dialogen
snarest begynne å stille spørsmål som: Hva er egentlig det Moderne Prosjekt –
vår ideologi? Hva vil det si å leve innenfor en humanistisk-positivistisk-materialistisk
konsensus? Hvilken overordnet ramme kan kampen mellom høyre og venstre
plasseres innenfor? Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med konformiteten,
hvis man virkelig oppfatter konformitet som et problem, må man være villige til
å ta skrittet utenfor posisjoneringene å se litt på hvilken ramme disse
plasseres innenfor. En slik tankehandling er det som kalles systemkritikk. Jeg
tror også det er viktig å påpeke at for at systemkritikken ikke bare skal
forbli kritikk, så må den gjøres om til allemannseie. Det kan med andre ord
ikke bare være noe obskure filosofer driver med i marginale tidsskrifter med
mer eller mindre forståelig terminologi.
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men det bør i
det minste foregå en dialog om det. Det er svært merkelig og svært betenkelig
at vi innenfor et såkalt fritt demokrati ikke evner å føre dialog om egen
samfunnsoverbygning og fundament, der mange – selv etter ti, tolv års
skolegang, eller mer – ikke engang synes å innse at også vårt samfunn styres
etter en ideologi. Bare dette i seg selv er faktisk en mere enn god
nok grunn til at konformiteten bør konfronteres.
Til slutt; en bok som utdyper vil snart foreligge.
Denne artikkelen er også trykket, i første utkast, på KULTURVERK. Der følger imidlertid også noen utdypende kommentarer. Se; http://www.kulturverk.com/2014/07/31/et-konformt-samfunn/
Denne artikkelen er også trykket, i første utkast, på KULTURVERK. Der følger imidlertid også noen utdypende kommentarer. Se;
og
https://www.youtube.com/watch?v=nYhljV2sVsY
Bra!
SvarSlettTakk! Ligger litt arbeid bak.. :-)
Slett