Norge trenger frie intellektuelle som hjelper folk til å prøve å
bryte ut vanetenkningens fengsel. Men er Jonas Gahr Støre en intellektuell?
Publisert i Aftenposten: 28.jul. 2010
Spørsmålet ble reist i et privat selskap i kjølvannet av Aftenpostens
serie om den frie tenknings stilling i Norge. For utenriksministeren stod ikke
på Trond Berg Eriksens liste 23. juli over viktige stemmer i norsk offentlighet.
Flere i selskapet mente at Jonas Gahr Støre (Ap) er en intellektuell,
muligens en av landets fremste. Ingenting kunne være mer feil, hevdet jeg selv
bastant.
For hva gjør en person intellektuell? At man har studert ved
prestisjeskolen Sciences Po i Paris? At man fordriver mørke kvelder med å lese
Heidegger på tysk? At man skriver avhandling om Paul Celans innflytelse på
tsjerkessisk poesi?
Tar side
Slik definerte Jean Paul Sartre, det tyvende århundres kanskje mest
kjente profesjonelle tenker, hva som gjør at noen kan regnes til de
intellektuelles skare: En atomfysiker er ingen intellektuell. Det blir han
først når han, med risiko for å miste både jobb og kollegers respekt, offentlig
tar standpunkt mot spredning av kjernefysiske våpen. For da tar han side for
den svake part (folket) mot den sterke (makten).
Hvilke andre aktører i offentligheten fortjener dette epitetet? En del
forfattere og skribenter er selvskrevne. Men kan politikere kalles
intellektuelle?
Sartre så det slik at det omvendte snarere er tilfelle. Hvis man
begynner som intellektuell og får formet sine tanker og sitt engasjement i den
sfæren, forblir man intellektuell også som politiker. Gode eksempler er
dramatikeren Vaclav Havel som ble president i Tsjekkia, og forfatteren Jorge
Semprun som ble en populær kulturminister i Spania.
Politiske sfære
Men politikere som forlater den politiske sfære og så blir debattanter
i offentligheten, regnet ikke Sartre som intellektuelle.
To norske ekspolitikere bekrefter hans resonnement, selv om Trond Berg
Eriksen roser begge: Kåre Willoch og Kristin Clemet. Selvsagt kan de signere
leseverdige artikler, men deres tanker og deres argumenter bunner i deres
tidligere politiske engasjement. Det gjør dem lett forutsigbare. Dessuten blir
de lett programmatiske – for politikk går ut på å overbevise andre. Fremfor alt
er de trygt forankret i samfunnets etablissement og er derfor blottet for evnen
til å utfordre vedtatte sannheter og dekonstruere tradisjonelle tankemønstre.
Mistro til ideologier
Én egenskap ved intellektuelle er at det nettopp er gjennom posisjonen
som outsidere at de utvikler sin evne til å stille spørsmål ved og demontere
grunnleggende forestillinger. En annen er at de er – og skal være – troløse.
Samtidig må de holde fast på enkelte verdier, men ha mistro til ideologier og
partier.
Nå betyr ikke ordet intellektuell det samme i Norge som i Sartres
hjemland, der begrepet først ble brukt på 1890-tallet etter den antisemittiske
dommen mot kaptein Dreyfus. «Les intelos» er nesten alltid plassert på
venstresiden, lever som en elite i de fine bydelene i Paris, befinner seg langt
fra virkelighetem, men nyter likevel beundring og blir mye brukt av mediene.
For de har i kraft av sin kunnskap gjort det til sin oppgave å kritisk
undersøke hva som skjer i samfunnet.
Intellektuell er ikke akkurat et honnørord i Norge. Her utmerker det
nasjonale selvbildet seg med jordnær pragmatisme paret med sterk kollektivisme,
og skepsis mot store ord. Derfor finnes det en dyp mistro i dette landet mot
den selvforherligende outsideren som sitter på røykfylte kafeer, høyrøstet
forsvarer et eller annet luftig, universelt prinsipp og påberoper seg en annen
type autoritet enn den tradisjonelle (kirkens, politikkens, økonomiens eller ekspertens).
Enda verre blir det når den intellektuelle insisterer på å la sin
stemme høre, til tross for at han bare er ute etter å rive ned, ikke å bygge
opp. Hvilken nordmann tror vel på en som har plassert seg utenfor fellesskapet,
som hevder at han alene har sett sannheten og er i stand til å unngå de mistak
kollektivet gjør seg skyldig i?
I tillegg er det norske samfunn innrettet mot det praktiske, mot
resultatene. Og sant nok har Norge utrettet mye håndfast siden 1905. Men hva
har de intellektuelle skapt? Forførende ord? Tvil? Hindere på veien mot
bestemte samfunnsmål?
Selge sine tjenester
Med Norges generøse utdanningspolitikk kunne landet nå hatt en stor
gruppe intellektuelle som stadig kunne stille spørsmål ved og utfordre makten.
Men høyskolene og universitetene produserer hovedsakelig
matter-of-fact-orienterte, samfunnsnyttige eksperter som skal kunne selge sine
tjenester til arbeidslivet. Tør man spørre hvor gamle dyder som dannelse,
dømmekraft, refleksjon og engasjement har tatt veien?
Et annet problem, som sjelden blir diskutert, dreier seg om økonomi. Å
ikle seg utenforskapets heroisme og få tid til å reflektere innebærer nemlig en
økonomisk risiko. Og hvem vil vel være fattig? For å spissformulere: En
virkelig fri intellektuell kan bare den være som er økonomisk uavhengig. Men
hvor mange norske åndsarbeidere er nå det? Det er få som lever bare av sin
skriving. De fleste er ansatt i aviser, skoler eller forlag. Det skaper skjulte
lojaliteter og hensyn. Det medfører at outsideren i virkeligheten er en
insider.
Det store problemet i dag – slik jeg betrakter det med min bakgrunn i
sentraleuropeisk og jødisk tenkning – er at de fleste på offentlighetens
flombelyste scene er blitt «fast-thinkers» – den type halvintellektuelle
kjendiser som mediene elsker å hasteinnkalle for at de skal stikke spisse nåler
i hverandre eller levere kjapp, lekkert anrettet ikke-tenkning som alle tar for
å være dypsindigheter om aktuelle problemer.
Det dreier seg ofte om personer med en viss akademisk bakgrunn, og de
skriver ikke sjelden halvlærde essaybøker om trendy temaer, noe som gir dem
inngangsbillett til diverse TV-programmer og avisspalter. Disse mediale
«fast-thinkers» – Thomas Hylland Eriksen, Erling Fossen, Magnus Marsdal, Aslak
Nore med flere – får både den seriøse kulturjournalistikken og den virkelig
intellektuelle kunnskapsproduksjonen til å forvitre.
Personligheter
Jeg har prøvd å peke på noen av grunnene til at Norge ikke har så mange
og kanskje heller ikke så nyskapende intellektuelle som de kulturelle stormaktene
i Europa. Jovisst finnes det spennende ordskifter og interessante
personligheter også her. (Min egen favoritt, morsomt nok, er ikke en nordmann,
men en polsk innvandrer – Nina Witoszek er en av de få av internasjonalt
format.)
Det er min faste overbevisning at Norge trenger frie intellektuelle som
hjelper folk til å prøve å bryte ut vanetenkningens fengsel. Intet demokrati
som fortjener den betegnelsen kan i lengden fungere uten dem.
Beklemmende
Derfor finner jeg historien om Jonas Gahr Støre så beklemmende. Med sin
akademiske bakgrunn, sitt kvikke hode, sin karisma og verbale begavelse og ikke
minst sin økonomiske uavhengighet, ville han ha vært perfekt i rollen som fri
intellektuell. Han kunne ha tatt på seg oppgaven å gjennomskue skjulte
fallgruver i samfunnet, og motarbeide dem ved hjelp av rasjonelle
resonnementer.
Maktens favn
Kanskje manglet han mot til å stå ensom i kulden. Hvem vet hvorfor han
søkte seg til maktens varme favn.
I offentligheten er det ingen som klandrer Støre for å ha valgt feil side.
Kanskje kommer det av at den norske intelligensiaens modell er den stikk
motsatte av den franske: Man melder seg gjerne til tjeneste for den sentralmakt
som holder stø kurs mot det overordnede mål å tilføre det norske folk en lys
morgendag, i et velsmurt og lykkelig samfunnsfellesskap.
Oversatt av Knut Olav Åmås
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar