Nyliberalisme er både
en politisk praksis og en politisk ideologi.
På den ene siden
dreier det seg om den politikken som i dag, om enn i varierende intensitet og
omfang, føres i samtlige vestlige land, kjennetegnet av privatisering, kutt i
offentlige budsjetter, inflasjonsbekjempelse og deregulering av finans- og
arbeidsmarkeder. Denne politikken har ført til dramatiske økende ulikheter,
både mellom land og innad i de enkelte land.
Selv om nyliberale reformer presenteres som en reduksjon i
omfanget av statlig styring, krever de i realiteten nye former for statlige
reguleringer. Staten er ikke blitt mindre viktig, men dens rolle er bitt
grunnleggende endret. Grensene mellom stat og marked har blitt flyttet, ved at
tjenester som tidligere ar dirkete produsert av staten, har blitt privatisert,
og ved at markedsprinsipper har blitt innført også innenfor offentlig sektor,
gjennom anbudssystemer og markedssimulering. (New Public Management) Men dette har gått sammen med en
økning i statlig maktbruk, i form av statlige kontroll-, overvåkings- og
juridiske organer. Samtidig har forhold mellom innbyggerne og staten blitt
endret: Borgerrollen og demokratiet er svekket, og staten opptrer i større grad
som en ytre tvangs- og kontrollinstans og som en tilbyder av tjenester.
På den annen side ledsages
og legitimeres denne politikken av nyliberal teori. Disse teoretiske retningene
er ideologiske i flere betydninger. De
representerer den nyliberale politikken som en uunngåelig tilpasning til
objektive handlingsbetingelser som ikke kan påvirkes. Disse betingelsene får
dermed karakter av naturkrefter, som politikken ikke kan annet enn å tilpasse seg,
og representerer en falsk naturalisering.
Samtidig legitimeres nyliberal politikk med at den fremmer universelle verdier
og interesser (vekst og velstand for alle, reduksjon av fattigdom, demokrati og
menneskerettigheter). En politikk som faktisk fremmer bestemte mektige gruppers
særinteresser på bekostning av andres, fremstilles dermed som allmenn, som et
klassisk ideologisk tilfelle av falsk
allmenngjøring. Endelig innebærer nyliberal teori en falsk individualisering ved at den fremstiller sosial ulikhet og
andre forhold med sosiale og økonomiske årsaker som uttrykk for individets frie
valg og ansvar. Enhver mangel ved den enkeltes livssituasjon blir dermed et
uttrykk for mangler ved individet selv.
Til tross for
disse teorienes åpenbare usannhet er de nå i ferd med å bli praktisk sanne,
fordi den nyliberale politikken former virkeligheten i sitt bilde, og de
institusjonelle og ideologiske betingelsene for motstand mot nyliberal politikk
svekkes. Dette skjer både direkte, ved at de nyliberale analysene legger
premissene for politiske reformer, og indirekte ved at politikere trekker
veksler på slike analyser og bruker dem til å legitimere den nyliberale
politikken.
