Omsorg har lav verdi i vårt samfunn. Omsorg og nærhet forblir sekundært i et markedsliberalistisk samfunn. Lite – om noe – har disse verdiene tjent på at kvinner i stor grad nå er yrkesdeltagende i det offentlige. Stalsberg spør om feminismen har bygget opp under det kapitalistiske samfunn – støttet det, fremmet det – istedenfor å vinne frem med det som også var 70-tallsfeministenes ambisjon; å fremme og å likestille feminine egenskaper og talenter.
Jeg kan vanskelig tenke meg et viktigere fokus i
dagens samfunn. Samfunnet gråter etter gode analyser og løsninger på dette
store og viktige området. Vi forblir bare halve mennesker så lenge dette
problemet står uløst.
God
analyse
Det er ingenting å utsette på Stalsbergs analyse,
jeg tror hun har rett i alt hun sier. Boken burde særlig være svært interessant
for dem som er nysgjerrig på hva feminismen som politisk prosjekt har inneholdt og betydd
for vårt vestlige samfunn de siste 100 årene.
Når jeg en sjelden gang kommer over bøker slik som
Stalsberg har skrevet, blir jeg beroliget fordi det finnes mennesker som ser
problemene og er modige nok til å stå ærlig frem. Det er betryggende at det
fremdeles finnes mennesker med integritet og nok jordnærhet til å tørre og å
evne å stå frem å si at alt er ikke bare bra i kongeriket Norge uten å måtte
skylde på innvandrere og kapitalistiske svin. For det er så visst slik som
Stalsberg nevner, ikke en sport for pyser. Stiller man seg kritiske i dagens
Norge, må man finne seg i å bli oppfattet som smålige, misunnelige og bitre
tapere. For omsorgsmennesker som Stalsberg med himmelhøy integritet, kan jeg
levende forestille meg at det er en særdeles vond og sår pille å svelge.
Å sette fokus på omsorg er svært viktig, men jeg
frykter at alt arbeidet Stalsberg har lagt ned, dessverre!, ikke vil ha
nevneverdig betydning. Det er fordi boken er skrevet av en småbarnsmor, og jeg
vil nær sagt si, for småbarnsmødre. På grunn av dette spørs det om folk forstår
at problemet beskrevet – manglende (an)erkjennelse av omsorgens betydning –
angår oss alle, ikke bare småbarnsmødre.
Fra
del til helhet
Fremstillingen er med andre ord, helt sikkert ikke
Stalsbergs intensjon, ekskluderende. Det blir alltid problemet når man singler ut en gruppe. Problemet med
feminismen generelt, og denne boken spesifikt er, slik jeg oppfatter det, at en
bestemt kvinnegruppe kan bli bevisste sine problemer i en travel hverdag. Ord
blir satt på misnøyen, de opplever at de med boken får forståelse og medhold.
Men så da?
Resultatet, frykter jeg, kan bli at småbarnsmødre
leser boken, blir selvhøytidelige og i denne tilstanden heller skaper konflikt
enn at reell problemløsning vil skje. Nøyaktig den samme fellen de tidlige
feministene gikk i, (og alle andre med dem i det all debatt handler om å
posisjonere seg..) og derfor årsaken til at såkalte feminine egenskaper (omsorg
etc.) fremdeles har lav status. Det går videre an å tenke seg at mens vi
krangler om hvem som utviser mest omsorg, hvem som lider mest, hvem som
fortjener ditt og datt, så vil nyliberalismen – Stalsbergs andre og mer
overhengende anliggende – rotere seg stadig dypere ned i sanden. Jeg gjentar; Med
en gang man posisjonerer seg, er det der fokus blir lagt. Man provoserer til
maktkamp. Og dermed forsvinner det viktige av syne!
Og det viktige, slik jeg ser det, er debatten om
samfunnets overbygning som sådan – uten
å single ut bestemte grupper. Overbygningen angår oss alle. Boken har gode
ansporinger – den legger føringer til en dyptpløyende refleksjon om at livene
våre har sterke elementer av politisk overstyring. Dette er et tema som går
igjen hos Stalsberg, og hun liker ikke den overstyringen som finnes i dag. Hun
spør stadig om feminismen underbygger/har underbygget en samfunnsutvikling vi
egentlig ikke ønsker. Likefult; Det som finnes er politiske tiltak om
kontantstøtte, barnehager, pappaperm og lignende, og det Stalsberg ønsker er
sekstimers dag. Jeg kan ikke, med min aller beste vilje og evne, se at
Stalsberg sprenger noen rammer her, eller at det vil føre til det. For meg
synes det som mer av samme ulla.
Omsorg
er også en verdi som må verdsettes
Hva skal så til for å sprenge samfunnets rammer som
synes å føre oss galt av sted? Slik det er i dag, synes vi stadig å stampe i
motsetningene stat/marked. Det er på dette området den politiske maktkampen
mellom høyre og venstre stadig utspiller seg med gjensidige beskyldninger om
henholdsvis misunnelige latsabber versus profitthungrige monstre. Dette kommer
vi ingen vei med!
Har omsorg lav status? Uten tvil! Er det bare gjennom å være mødre at vi kan vise omsorg? Neppe. Er kvinner alene
om å ha vilje og evne til å vise omsorg? Neppe. Er venstre pappaer mer
omsorgsfulle en høyre pappaer? Neppe. Vi mister svært viktige nyanser av omsorg når vi
posisjonerer oss. Jeg frykter at vi forblir i disse overfladiske debattene som
Stalsberg selv setter søkelyset på og heller ikke ønsker.
Jeg tror det vil være adskillig mer fruktbart om vi
kunne si at vi trenger mer omsorg. Punktum. Og omsorg har både menn og kvinner,
høyre og venstre folk, i seg. Hvordan fostre frem mennesker som ikke bare blir
samfunnsnyttige, effektive, selvforherligende og selvbetjenende idioter, men
som også ser verdien av omsorg og nestekjærlighet, blir det store spørsmålet.
Omsorg er ikke selvdrivende uansett, også det må bli verdsatt for å blomstre.
Ønsker vi at samfunnet ikke lenger skal domineres av
samfunnsnyttige, effektive, selvforherligende, selvbetjenende og såkalt samfunnsgagnlige mennesker (idioter), må vi
læres opp til å tenke på en helt annen måte enn vi blir i dag – fra aller
første skoledag. Vi må bort fra innprenting av faktakunnskap, ensidig
vektlegging av logisk intelligens, standardtestinger, like vurderingskriterier
og at alle elever og lærere skal gjøre alt likt hele tiden. Vi må fostre frem hele mennesket, et menneske som blir i
stand til, også i voksen alder, å bruke og å verdsette alle sine medfødte
sanser og verdier og videre; at ulike kvaliteter hos oss mennesker blir
verdsatt og ikke satt i hierarki slik det blir i dag. Karakterene betyr alt –
og stadig mer. Demokratiet som mange hevder at skolen fostrer frem, er en
illusjon.
Skolens innhold må endres fundamentalt. Hvis ikke
ligger vi dårlig an – alle sammen. Og det er opp til deg, som samfunnsborger, å forstå
at skolen er det grunnleggende og det aller viktigste vi har. De som nå måtte
tenke; «Ja, men jeg har jo klart meg bra», er store egoister som bare tenker på
seg selv og ikke evner å se helheten.
