FORBRUKERSAMFUNNET

Ofte hører vi begrepet “forbrukersamfunn». Men hva betyr det? Egentlig?

Jeg har aldri studert økonomi, men jeg tenker som så at det vanskelige med økonomi er det samme som gjør alt annet komplisert å forstå – nemlig samfunnet. Dermed – å forstå kapitalismen i seg selv er ikke så komplisert. Litt mer komplisert enn det jeg skal si her, men kanskje nok til å belyse essensen; Kapitalismen er kjøp og salg av varer med penger. For å opprettholde produksjon av varer har man et rentesystem som holder hjulene i gang. Rentesystemet er slik at 10 prosent tjener mer på renter enn de betaler renter. 10 prosent går even, og 80 prosent av oss betaler mer renter enn vi tjener på renter. Slik opprettholdes produksjon. Alle som er involvert i produksjon, og da særlig rentevinnerne, er også opptatt av forbruk – mye forbruk. Og de er det mange av. Reklame industrien, som tok fart på 50- og 60-tallet, er en stor drivkraft her.

Og i dette lyset er det mange i dag som mener at forbrukersamfunnet har tatt helt av. Gradvis har vi blitt mennesker i et samfunn der alt handler om forbruk. En del har satt søkelyset på at i dag har det sågar blitt slik at vi ikke lenger bare kjøper og selger ting, men også at såkalte ikke-materialistiske ting, som mennesker (humankapital) og kunnskap (kulturell kapital) også er i ferd med å bli vare. Vi må for eksempel i stadig større grad kunne selge oss selv i et bestemt lys, personads, jobbsammenheng osv. og kunnskap er i ferd med å bli en vare. 90 % av all forskning er i dag oppdragsforskning hvilket betyr at forskere blir selgere av et produkt til bedrifter og institusjoner som er villige til å betale. Kort sagt har vi fått en forbrukermentalitet. En forbrukermentalitet innebærer også at våre verdivalg blir forbundet med kjøp og salg; "Som forbruker har jeg selvfølge­lig fritt valg. Jeg kan velge den billige bananen eller jeg kan velge den dyre bananen som i tillegg gir meg en følelse av moral og ansvarlighet. Således kan man si at jeg som forbruker har fått kortene i hånden. Det er nå opp til meg hvilken retning verden skal gå i: Mot mere profitt eller mot mere solidaritet."

En god del setter altså søkelyset på at den friheten vi tror vi har i vår vestlige verden, egentlig ikke er annet enn frihet til å velge hvilke vare vi vil kjøpe. Den friheten i seg selv er grei nok, men blir altså et problem når vi har fått en forbrukermentalitet fordi en forbrukermentalitet tilsier at alt vi gjør og tenker er rettet mot kjøp og salg, profitt og hva som lønner seg for egen del. Lykken for mange er å kjøpe seg en ny bil, et nytt klesplagg osv. Det forvitrer de mer grunnleggende gledene og verdiene ved det å være menneske – de samme grunnleggende gledene og verdiene som er nødvendige for å skape fellesskap, nærhet og varme.

De som er opptatt av og bekymret for denne utviklingen kaller denne forbrukermentaliteten for Nyliberalisme. Det finnes imidlertid sterke kapitalistiske og politiske krefter som jobber aktivt for å fremme nyliberalismen, men mange henger nok også bare med på lasset eller lar seg kjøpe for å henge med på lasset.

Mange forstår det slik at USA er den fremste pådriveren for en kapitalistisk verdensorden og kaller det demokrati. De blir påpekt at de to politiske partiene som i realiteten ikke betyr noe valg, er  begge underlagt kapitalismen (og jeg vil føye til utdanningssystemet – som etter min forstand er forbrukersamfunnets mest effektive støttespiller). Slik også i Norge, det ble tydelig under finanskrisen i 2008 da vi hørte Sosialistiske Venstres leder Kristin Halvorsen si; «Gå ut og shop!»

Det hele blir veldig tydelig når vi leser venstresidens forslag til løsninger for å demme opp for nyliberalismen. Mange av dem som uttaler seg ser klart problemene med en forbrukermentalitet og gir glimrende beskrivelser av problemet, men når det kommer til løsninger er det ingen som er i nærheten av å nevne det kapitalistiske systemet og i enda mindre grad – utdanningssystemet. (årsakene de nevner er onde krefter på høyresiden og innføring av postmodernismen i forskningen) 

Grunnen til at venstresiden heller ikke evner å fremme fundamental systemkritikk ligger i at også de tror på det såkalte «Moderne Prosjekt» som er vår ideologi - det som i bunn og grunn handler om troen på en rasjonell debatt (den ensidige type tenkning vi lærer på skolen) om hvordan produksjonsmidlene skal fordeles – altså hindre at rentevinnerne bare blir rikere og rikere. (den tradisjonelle høyre og venstre debatten). En stund gav dette en del verdig utvikling, men i dag er tiden inne for å tenke nytt. Men nytenkning er det dårlig med. Ingen ser noen vei utenom å bevare det kapitalistiske systemet og utdanningssystemet. Og når de ikke ser noen annen vei, så vil vi heller ikke, dessverre, klare å utvikle oss videre som mennesker og samfunn.

Troen på det moderne prosjekt (ideologien i vårt samfunn) stikker dypt – det var den nye samfunnsorden som kom med opplysningstiden og manifesterte seg med revolusjonene på 1700 tallet. Hva det nye bestod av kan og bør man lure på. Mange mener at det eneste nye var en overgang fra agrarsamfunn til industrisamfunn. Industrisamfunnet gir selvfølgelig mer materialistiske goder til alle, hvor skulle ellers alle varene industrien produserer havne? Det som med andre ord består, er hierarkiene i samfunnet – og således at dette med demokrati, sånt som handler om frihet, likhet og brorskap forblir en illusjon. Stadig flere påpeker at utdanningssystemet er den institusjonen som fostrer frem hierarkiene i dag – de såkalte kulturelle- og kapitalistiske elitene, (kan sammenlignes med hvordan føydalsamfunnet fostret frem adel) og det er dessverre slik, tror jeg, at de tror at deres eliteposisjon er vel fortjent. Deres kunnskaper og ikke minst selvtillit, etter mye ros i utdanningssystemet, gir dem maktposisjonene i samfunnet. De tror (selv om de selvfølgelig aldri vil innrømme det) at de er smartere og bedre enn alle andre og samfunnet trenger smarte mennesker. Således har vi ingen mennesker i maktposisjoner som kan tale i mot systemet – formidle reell systemkritikk.

Jeg er med andre ord overbevist om at forbrukermentaliteten vil spre seg, at vi vil se stadig øket skille mellom fattig og rik og all den triste elendighet det bringer med seg (for alle). Men det er ikke det verste! Det verste med forbrukermentaliteten er at den har ingen sjel, den er rent materialistisk. Det er denne tenkningen uten sjel som gir oss opplevelse av fremmedgjøring (det ligger bl.a. mye fremmedgjøring i elitens falske tro på egen fortreffelighet som de fikk på skolen) og all den psykiske lidelsen vi ser i vesten i dag og som lykkepiller skal helbrede. Jeg håper at folk flest – både på høyre og venstresiden – snarest erkjenner at farene med nyliberalismen – at vi mennesker blir underlagt en forbrukermentalitet – ikke kan løses med tradisjonell debatt og tradisjonelle politiske strategier. Tiden er inne for å bygge et reelt og ekte demokrati og den eneste måten å gjøre det på er å gi våre barn opplæring i henhold til deres grunnleggende menneskelige kvaliteter og evner. Noe som da overhode ikke skjer i dagens skolefabrikk!     

For utdypning, se bl.a.;  

https://www.youtube.com/watch?v=zDZFcDGpL4U

http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/en-forstaelig-tekst-om-konomi.html

http://ckfadum.blogspot.no/2013/10/var-post-ideologiske-tidsalder.html

http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/nyliberalisme.html