mandag 12. august 2013

HVA MED STEMMERETTEN TIL MENN?


I hele år har vi med jevne mellomrom hørt hurrarop fordi kvinnene fikk stemmerett for 100 år siden. Hver gang jubelropene runger får jeg en uggen fornemmelse. Det var da ikke så revolusjonerende, tenker jeg. Det var da sannelig ikke mer enn 15 år tidligere at menn flest fikk stemmerett.



Litt historikk
Det er anslått at i tiden 1860-1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett.

Fra 1880-tallet reiste kvinnebevegelsen, anført av Venstre-politikeren og kvinnesakskvinnen Gina Krog, krav om kvinnelig stemmerett, særlig gjennom organisasjonene Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og så allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913.


Omsorg og nærhet forblir sekundære interesser
Sist jeg leste jubelrop om kvinners 100 års jubileum var i dag, av ingen ringere enn Universitets egen professor Ole Petter Ottersens. Kronikken er basert på hans tale til de nye studentene ved Universitetet i Oslo. I et langt førsteavsnitt breier han ut om hvordan kvinnene fra 1880 tallet sakte men sikkert vant frem og fikk stemmerett i 1913. Ingenting om mennene og at faktisk de fleste av dem også lenge var utestengt fra å stemme.
For meg synes denne insisteringen på å feire jubileum for kvinners stemmerett mer som et tiltak for å opprettholde en kunstig maktkamp mellom menn og kvinner og som et insentiv for å dytte kvinner ut i arbeidslivet – et arbeidsliv som ikke er tilpasset såkalte feminine egenskaper, bl.a. omsorg og nærhet.

Omsorg og nærhet forblir sekundært i et markedsliberalistisk samfunn. Lite – om noe – har disse verdiene tjent på at kvinner i stor grad nå er yrkesdeltagende i det offentlige. Linn Stalsberg spør for eksempel i sin nylig utkomne bok «Er jeg fri nå?» om statsfeminismen har bygget opp under en fremvekst av et såkalt nyliberalistisk samfunn – støttet det, fremmet det – istedenfor å vinne frem med det som også var 70-tallsfeministenes ambisjon; å fremme og å likestille feminine egenskaper og talenter.


Min ugne fornemmelse
Min ugne fornemmelse handler om at der er en eller annen overstyring (gjerne ubevisst) om å holde feministiske maktkamper ved like på et banalt nivå. Når vi fremhever kvinners stemmerett på en slik måte som vi gjør, sies det indirekte at kvinner lenge seriøst var undertrykt og et stort skritt for likestilling og rettferdighet skjedde. Men langt viktigere altså, slik jeg ser det, er det at mange menn også var undertrykt. Mange, både menn og kvinner ble undertrykt. Og med dagens økonomiske og politiske system kan man kanskje få lov til å påpeke at lite har endret seg under sola – at undertrykkelsen sågar er i ferd med å øke igjen. Det er det et skille mellom fattig og rik handler om.



For utdypning se gjerne;
Bokanmeldelse av «Er jeg fri nå?»; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/er-jeg-fri-na.html

Nyliberalisme; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/nyliberalisme.html

 

3 kommentarer:

  1. Finn kommentar. Ta en titt på mannsutvalget på facebook. Det er en gruppe som er opptatt av menns rettigheter.

    SvarSlett
  2. Stemmerett er det grunn for å juble over både for menn og kvinner, men hadde ikke tenkt over at det var så kort tid imellom

    SvarSlett
  3. Ja, noe å tenke over :-) og i den forlengelse heller ikke dumt å tenke over hvilken reell innflytelse folk faktisk har til å være med på å bestemme;

    http://ckfadum.blogspot.no/2014/07/blog-post.html

    https://www.youtube.com/watch?v=6VgIztMRdE4&app=desktop

    http://steigan.no/2014/04/18/forskere-usa-er-et-oligarki/

    SvarSlett