I hele
år har vi med jevne mellomrom hørt hurrarop fordi kvinnene fikk stemmerett for
100 år siden. Hver gang jubelropene runger får jeg en uggen fornemmelse. Det
var da ikke så revolusjonerende, tenker jeg. Det var da sannelig ikke mer enn
15 år tidligere at menn flest fikk stemmerett.
Litt
historikk
Det er
anslått at i tiden 1860-1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett.
Fra
1880-tallet reiste kvinnebevegelsen, anført av Venstre-politikeren og
kvinnesakskvinnen Gina Krog, krav om kvinnelig stemmerett, særlig gjennom
organisasjonene Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884),
Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Da
Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn
stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og
valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss
størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset
stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved
kommunevalg i 1910 og så allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved
stortingsvalg i 1913.
Omsorg
og nærhet forblir sekundære interesser
Sist jeg
leste jubelrop om kvinners 100 års jubileum var i dag, av ingen
ringere enn Universitets egen professor Ole Petter Ottersens. Kronikken er
basert på hans tale til de nye studentene ved Universitetet i Oslo. I et langt
førsteavsnitt breier han ut om hvordan kvinnene fra 1880 tallet sakte men
sikkert vant frem og fikk stemmerett i 1913. Ingenting om mennene og at faktisk
de fleste av dem også lenge var utestengt fra å stemme. For meg synes denne insisteringen på å feire jubileum for kvinners stemmerett mer som et tiltak for å opprettholde en kunstig maktkamp mellom menn og kvinner og som et insentiv for å dytte kvinner ut i arbeidslivet – et arbeidsliv som ikke er tilpasset såkalte feminine egenskaper, bl.a. omsorg og nærhet.
Omsorg og nærhet forblir sekundært i et markedsliberalistisk samfunn. Lite – om noe – har disse verdiene tjent på at kvinner i stor grad nå er yrkesdeltagende i det offentlige. Linn Stalsberg spør for eksempel i sin nylig utkomne bok «Er jeg fri nå?» om statsfeminismen har bygget opp under en fremvekst av et såkalt nyliberalistisk samfunn – støttet det, fremmet det – istedenfor å vinne frem med det som også var 70-tallsfeministenes ambisjon; å fremme og å likestille feminine egenskaper og talenter.
Min ugne
fornemmelse
Min ugne
fornemmelse handler om at der er en eller annen overstyring (gjerne ubevisst)
om å holde feministiske maktkamper ved like på et banalt nivå. Når vi fremhever
kvinners stemmerett på en slik måte som vi gjør, sies det indirekte at kvinner
lenge seriøst var undertrykt og et stort skritt for likestilling og
rettferdighet skjedde. Men langt viktigere altså, slik jeg ser det, er det at
mange menn også var undertrykt. Mange, både menn og kvinner ble undertrykt. Og
med dagens økonomiske og politiske system kan man kanskje få lov til å påpeke
at lite har endret seg under sola – at undertrykkelsen sågar er i ferd med å
øke igjen. Det er det et skille mellom fattig og rik handler om.
For
utdypning se gjerne;
Bokanmeldelse
av «Er jeg fri nå?»; http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/er-jeg-fri-na.html
Kjønn i
arketypisk forstand;
http://ckfadum.blogspot.no/2012/11/kjnn-i-arketypiskforstand-feminismen.html
Nyliberalisme;
http://ckfadum.blogspot.no/2013/07/nyliberalisme.html
Finn kommentar. Ta en titt på mannsutvalget på facebook. Det er en gruppe som er opptatt av menns rettigheter.
SvarSlettStemmerett er det grunn for å juble over både for menn og kvinner, men hadde ikke tenkt over at det var så kort tid imellom
SvarSlettJa, noe å tenke over :-) og i den forlengelse heller ikke dumt å tenke over hvilken reell innflytelse folk faktisk har til å være med på å bestemme;
SvarSletthttp://ckfadum.blogspot.no/2014/07/blog-post.html
https://www.youtube.com/watch?v=6VgIztMRdE4&app=desktop
http://steigan.no/2014/04/18/forskere-usa-er-et-oligarki/