SIN EGEN LYKKES SMED i mangfoldets (identitets-politikkens) tidsalder

For meg, som hadde stor glede av å studere skriftens utbredelse i middelalderen og hva innføringen av skriftspråket gjorde med vår mentalitet over en firehundreårs periode, er den kommunikasjonen vi ser i dag – den tilgangen vi bare i løpet av noen få tiår har fått til global informasjon, intet mindre enn mindblowing. Hva gjør dette med oss mennesker? 

I dag er vi inne i en ekstremt hurtiggående prosess når det gjelder informasjon og kommunikasjon. Ved siden av tekniske kommunikasjonsmidler (tv, data, fly m.m.) kan (og bør) mangfoldet vi ser i dag forståes i lys av den vitenskapsteoretiske utviklingen.

I vitenskapen har kriteriet for objektivitet endret seg, særlig i de siste tyve, tredve årene. Den vesentlige endringen består primært i en innføring av hermeneutikken, det vil si fortolkning. Det har vært dramatisk for forskere og for forskningsinstitusjoner når det grunnleggende kriteriet for deres aktivitet har endret seg såpass radikalt. Det har gitt lang strid i det vitenskapelige miljøet; den såkalte Positivismestriden. Kirken har hatt, og har, en tilsvarende strid, men har ikke blitt gitt noe navn så vidt jeg vet. Og striden, både for kirke og vitenskap, handler primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Det ble med andre ord åpnet for å kunne ha ulike perspektiver på kildegrunnlaget.

Å åpne for en slik tolkning har gitt oss mangfoldet vi har i dag. [i] Forskningsresultatene man får kommer an på hvilke kilder man ser på, hva man spør kildene om, og til slutt hvordan man setter informasjonen sammen, det vil si; hvilket teoretisk rammeverk man velger å bruke. På grunn av disse forholdene begynner det så smått å gå opp for forskere og andre, at ren objektiv forskning skal man lete lenge etter. Sannheten blir kontekstavhengig, altså av øynene som ser. 

Når det gjelder fortolkning innenfor religion ser vi striden like tydelig. I Kirken kan Gud i dag forståes både som homovennlig og homofiendtlig, sex vennlig eller sex fiendtlig, kvinnevennlig eller kvinne fiendtlig.

Hvis for eksempel utdanningens eller Guds rolle i samfunnet kan forståes på mange måter og at alt skal respekteres i ytringsfrihetens navn, er det klart at alt mulig annet også kan forståes på mange måter.

Dette vitenskapelig legitimerte mangfoldet forplanter seg selvfølgelig til samfunnet via media. Og voila! Mangfold! Grunnlaget for detaljfokusert identitets-politikk er lagt.

Dette meningsmangfoldet medfører at en god del mennesker føler seg lost i forhold til hva man skal tro på.  På den ene siden hører vi at folk er lykkelige, på den andre siden hører vi at selvmordsstatistikken aldri har vært høyere. På den ene siden hører vi om rikdom, på den andre siden hører vi om øket fattigdom. På den ene siden hører vi om høy tilfredsstillelse, på den andre at salget av lykkepiller aldri har vært høyere. På den ene siden hører vi om lykkelige skoleelever, på den andre siden hører vi om tidenes frafall fra norske skoler. På den ene siden hører vi at kulturmangfold er bra, på den andre hører vi at innvandring er en trussel. På den ene siden hører vi at videospill stimulerer hjernen, på den andre siden hører vi at det fordummer, osv., osv., osv.  Hva skal vi tro på? Hvilke målestokker og kriterier skal vi forholde oss til? Hvordan skal vi kunne vite hva som er riktig og hva som er galt?

MENINGSLØSHETEN

Denne uvissheten er en viktig årsak til at stadig flere erfarer meningsløshet. Noen vender opplevelsen av meningsløshet innover seg selv og blir deprimerte og/eller selvdestruktive, (alkohol, lykkepiller, selvmord). Det handler om innadvendt aggresjon. Andre vender opplevelsen av meningsløshet utover seg selv og blir destruktive også for andre. (vold og overgrep med eller uten våpen) Det handler om utadvendt aggresjon. Både innadvendt og utadvendt aggresjonen er et økende fenomen i vesten.

Eksplisitt aggresjon, som nevnt over, er heldigvis ikke det mest vanlige. Mange finner mer fredelige mestringsstrategier i forhold til opplevelsen av meningsløshet. Nyere forskning viser for eksempel at det å godta meningsløsheten er en tilstand som preger mange unge i dag. At mange ikke finner noen mening med livet, er ikke særlig overraskende. Mer oppsiktsvekkende er at ni av ti av dem som ikke ser meningen med livet, ikke kunne brydd seg mindre. Det plager dem ikke at livet er meningsløst. De som gir bengen viser liten interesse for det man gjerne ser som kilder til mening; Selvinnsikt, spiritualitet, religiøsitet etc. Det er jo logisk: Hvorfor lete etter mening dersom man ærlig talt mener livet er meningsløst? Det blir som å fiske i en dam man vet er tom. Sleng heller beina på bordet, slapp av.

Men for dem som ikke riktig klarer å slappe av, som aner murring og rastløshet, og dem er det flest av, finner sin mestringsstrategi ved å søke seg til enten særdeles aktiv trening eller, det jeg skal snakke om her, den såkalte “Lykke industrien” – også kalt “Motivasjonsindustrien”. Positiv tenkning blir formidlet i stor skala gjennom det som er en stadig voksende såkalt “motivasjons- og lykke industri”. Denne industrien tjener fete penger i dag.

Det har vokst frem en hel industri for å fremme positiv tenkning, og produktene fra denne industrien, som finnes i et bredt spekter av prisklasser, kalles “motivasjon”. Den kan kjøpes i tradisjonell bokform, sammen med CDer og DVDer med forfatteren, eller du kan velge den mer intense opplevelsen av å bli coachet eller følge et ukelangt “seminar”. Hvis du har råd, kan du velge å reise bort på helgeseminar på et eksotisk sted med hardtslående motivasjonstaler. Eller du kan konsumere motivasjon i dens mange daue fetisjaktige former – plakater og kalendere, kaffekrus og skrivebordstilbehør smykket med inspirerende meldinger.

KRITISK PSYKOLOGI

Det blir hevdet, innenfor en nyetablert gren av psykologifaget, at motivasjonsindustrien er et ektefødt barn, og en forlengelse, av den tradisjonelle mainstream psykologien. Felles for motivasjonsindustrien og mainstream psykologi er at begge tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet. Begge reduserer menneskelig erfaring til individuelle anliggende. Det legger alt ansvar for mestring på individet. Et så stort og ensidig fokus på individet tilsier tilsvarende mindre fokus på samfunnet. Kort sagt betyr dette at enhver er sin egen lykkes smed.

Kritisk Psykologi peker på at det kulturelle gjennomslaget til mainstream-psykologi og motivasjonsindustrien først skjedde i USA, og noe senere i andre deler av den vestlige verden. I dag lever vi angivelig i en global terapeutisk kultur der individet et står i fokus. Det blir hevdet at psykiske lidelser er det siste leddet i rekken av amerikanske eksportprodukter med global rekkevidde. Verden er kort og godt i ferd med å bli homogenisert hva gjelder både velvære og lidelser. Homogenisert i så stor grad at du som individ slett ikke selv trenger å ha deltatt på motivasjonskurs eller gått til psykolog for å bli berørt og påvirket.

Den Kritiske Psykologien ønsker å motvirke en slik homogenisering. Den er vel så opptatt av samfunnet som psykologien, men altså – i særdeleshet er den opptatt av å forstå hvordan psykologien påvirker samfunnsutviklingen rent ideologisk.

Den kritiske psykologien spør om mainstream psykologien, med sitt fokus på individet, faktisk bidrar til å opprettholde uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Det blir spurt om den individorienterte psykologien faktisk kan tenkes å arbeide for at den enkelte i stadig større grad tilpasser seg et samfunn det kanskje ikke alltid er like hensiktsmessig å tilpasse seg, verken av hensyn til individets eller til felleskapets beste i et mer langsiktig og mer fundamentalt modnings- og bevissthetsperspektiv. Kritisk Psykologi problematiserer, kort sagt, hvor vidt mainstream psykologien og «lykke-industrien» bidrar til samfunnsmessige status quo og således til fortsatt undertrykkelse av store deler av befolkningen.  

Innenfor den eksisterende terapeutiske kultur råder det en oppfatning og et budskap om at det i dag ikke finnes noen unnskyldning for å bli sittende fast i negativitetens og frustrasjonens hengemyr. Samfunnet som sådan er det ikke noe galt med. Således går det fint an å oppfatte “Positiv tenkning” som vår tids mest dominerende ideologi. En ideologi som har erstattet religionen i et stadig mer sekularisert og teknologisert samfunn. Positiv tenkning kan oppfattes som et svar på meningstyranniet som råder sammen med en mer eller helst mindre bevisst tro på Fremskrittet. Vi vet ikke riktig, tvilen fanger oss ofte, derfor trenger vi lykkeindustrien og positiv tenkning.

Ingenting vondt om positive tanker eller å holde kroppen i form. Men det bør absolutt være et tankekors for oss alle sammen at mye kan tyde på at vi i overveiende grad har fått et samfunn der vår forståelse av et godt liv hviler på ideen om at vi må tenke positivt; Man har det som man tar det – og dermed ikke primært på hvordan samfunnet fungerer og reelt sett er. Vi blir i økende grad vår egen lykkes smed, og samfunnet forøvrig blir tilsvarende noe som i stadig mindre grad angår oss. Omtrent som Margaret Tatcher sa: There is no such thing as a society".

Hvis man imidlertid skulle tenke, føle og mene at samfunnet rundt om kring individet har betydning, at 'no man is an island', så blir den store utfordringen vi i dag står overfor, slik jeg klart forstår det, å etablere en skole der fremste oppgave blir å fostre frem bevisste, selvstendige individer - noe som da står i klar motsetning til dagens (og den 300 år historiske) skole-, utdannings- og forskningspolitikk som eksisterer kun for å fostre frem individer som er nødvendig for at vårt kapitalteknologiske samfunn kan forbli i stadig vekst.

Fremtidens samfunn blir (som kjent?) omtalt som et (digitalt) kunnskapssamfunn - hvilket nettopp består i henhold til en evig flyt av stadig ny informasjon, vitenskapens ubønnhørlige tro på utforsking av alle ting og troen på teknologisk utvikling. Derav troen på et mangfold av identiteter, tilsynelatende uten rammer og essens. Men rammer eksisterer selvfølgelig. Disse er det på tide at vi begynner å snakke om.

PS: Kritisk psykologi har siden 1990 tallet vokst frem som en reaksjon på mainstream psykologi i de fleste deler av verden. Tendensen er ikke like iøynefallende i Norge. For en mer detaljert redegjørelse, se Tidsskrift for Norsk Psykologisk Forening, august 2012. vol 49.

---

[i] Her ser vi årsaken til at mange innen akademia ønsker seg tilbake til ren positivistisk metode.