lørdag 6. juli 2013

SELVHJELPSBØKER


For ikke så altfor lenge siden utgav den danske barnepsykologen Bent Hougaard en bok om det å være serviceforeldre. Det følgende er en kommentar til alle dem som finner den og tilsvarende selvhjelpsbøker nyttige.
 

SNEVERT FOKUS

Selvhjelpsbøker tar gjerne for seg et spesifikt problem. Mange av de handler om å sette grenser. Sette grenser for barn, ektefelle, jobb, seg selv. Bent Hougaard har skrevet en bok om det å sette grenser for barn. Kort sagt sier han at foreldre i dag har blitt service-foreldre. Det foreldrene må lære seg, er å slutte med å føle dårlig samvittighet og isteden begynne å sette grenser. Dette er en typisk problemstilling i de fleste selvhjelpsbøker. Problemet blir presentert og løsning tilbudt, i form av en metode for fremgangsmåte. 

Jeg er ikke uenig i at mange av oss har problemer med grensesetting i en eller annen forstand. Men å forholde seg til det innenfor lukkede problemstillinger, i forhold til barn, i forhold til jobb, i forhold til ektemake osv., er for snevert. Metodene som blir servert baserer seg også på dette snevre grunnlaget. Derfor har fagfolkenes utarbeidede metoder i bl.a. grensesetting i forhold til barn bare begrenset effekt, om effekt overhode.

Det er typisk for alt i vårt samfunn at problemer søkes løst enkeltstående. Vi går til ett enkelt problem, vi vil løse det ene problemet – ferdig med det. Vi får servert en avansert metode for fremgangsmåte, og så setter vi i gang med stor iver. Men slik fungerer det ikke. Det er egentlig bare et midlertidig lindrende legemiddel, et plaster på kreftsvulsten. 

Man kan med andre ord ikke løse problemer med for eksempel grensesetting i forhold til barn, uten å se på de større sammenhenger. For eksempel ved å spørre: Hvor kommer den dårlige samvittigheten fra? Hvor kommer den manglende evnen til å sette grenser fra? Man må også innse at har man problemer med grensesetting på ett område, har man det trolig, i en eller annen forstand, i mange andre sammenhenger også. Har man for eksempel en stor ubalanse i forhold til sitt eget barn, tør man ikke være voksen i forhold til sitt eget barn, hvordan kan man da være voksen i andre sammenhenger? For det er vel ikke slik at man er voksen på noen områder, og umoden på andre? Det er vel slik at er man voksen, så er man voksen – i alle sammenhenger?

Vi må lære oss å se ting i et større perspektiv. Ingenting er isolert. For å løse serviceforeldre problemet, må vi tørre å se på alle aspekter av våre liv. Det samme kan sies om alle problemer i samfunnet. De kan ikke løses enkeltstående slik inndelingen av spesifikke og avgrensede institusjoner i dag legger opp til. Problemer kan kun løses ved at man ser dem i klar relasjon til hele samfunnet.

 

HVA GIKK GALT?

Hvordan ble vår sykelig dårlige samvittighet utviklet? Hvorfor fikk vi den? Hvordan og hvorfor utvikler for eksempel serviceforelder problemet seg?

Et stikkord er postmodernismen.

 

RAMMER VERSUS FRIHET

Postmodernismen er det kritiske søkelyset som rettes mot det faktum at vi, i generasjoner, har gitt staten, kirken, tradisjoner og normer tillatelse til å styre oss. Ikke bare har vi gitt disse kreftene tillatelse til å styre oss, vi har også svart dem med å gi dem vår plikt- og ansvarsfølelse. Så lenge staten, kirken, vitenskapen, politikken, tradisjonene og normene var unisone og sterke, fungerte det rimelig greit. Men i dag er ikke lenger de nevnte institusjonene unisone og sterke. De er som kjent i oppløsning. (nasjonalstaten vs. globalsamfunnet, kirke eller ikke kirke, høyre vs. venstre osv.)

Hva skjer når institusjonene vi har rettet vårt ansvars- og pliktfølelse mot, går i oppløsning? Vel, vår ansvars- og pliktfølelse forvitrer også.

Det er denne mangelen på plikt- og ansvarsfølelse som bl.a. omformer oss til serviceforeldre. Innerst inne vet vi ikke hva vi skal rette vår plikt og vårt ansvar mot. I smug drømmer vi om et annet liv. Vi er ikke helt tilfredse i vårt eget. Hvis bare ting var slik og sånn og slik isteden, så ville alt vært så meget bedre. Denne mer eller mindre bevisste, nagende følelsen gir oss en sykelig dårlig samvittighet overfor bl.a. våre barn, og derfor yter vi den uhensiktsmessige servicen.

Burde vi derfor stramme inn på det statlige grepet – samle oss om noen fundamentale sannheter som kan være retningsgivende for oss? Skal vi bringe tilbake noe vi kan rette vår plikt- og ansvarsfølelse mot? Bringe tilbake et verdigrunnlag? Så vi vet hvilke verdier vi bør ha? Hvilke verdier vi bør rette oss etter? 

Det vil imidlertid, i prinsippet, si å gå to skritt tilbake og la samfunnet fortsette med å legge normative rammer for oss. Prinsipielt vil det også bety at man vil få en generell innstramming på hva man bør uttale seg om, og mene noe om.

Men det er jo ikke det vi egentlig ønsker oss. Institusjonene er i oppløsning, og det er slik de aller fleste av oss egentlig vil ha det. De fleste av oss synes det er både viktig og riktig at mennesker skal få leve sine egne liv, og å uttale seg om det de selv mener er viktig.

Men likevel.. Kanskje blir prisen for høy? For det mange kanskje ikke har tenkt over, før nå, er hvilke konsekvenser oppløsningen har fått, og vil fortsette å ha. Når all denne friheten til å være hvem man vil og si hva man vil, viser seg å gå ut over oss alle, at vi alle blir ofre for en generell forvitring av plikt- og ansvarsfølelse, kanskje det da likevel er nødvendig å stramme inn? Eller..

 

FINNES DET EN ANNEN LØSNING?

Modernismens tidsalder bestod altså av unisone og sterke institusjoner som vi alle forholdt oss til, og som de aller fleste av oss følte plikt og ansvar overfor. Modernitetens mennesker ble oppdratt til å tilpasse seg samfunnet – på alle plan. Også i henhold til hvilke moral og verdier vi burde ha.  

De verdiene og den moralske holdningen som staten, kirken, tradisjoner og normer har matet oss med, er en av de to kreftene som regulerer et hvert individs kanskje mest fundamentale rettesnor: samvittigheten. Den andre kraften som regulerer vår samvittighet, er vår magefølelse, vår intuisjon.

I henhold til blant annet avdøde psykolog Carl G. Jung (1875-1961), reguleres altså vår samvittighet av to krefter. En ekstern og en intern, mens den ideelt sett bare burde reguleres av en; den interne. For når begge kreftene virker, oppstår det frustrasjon. Man må forholde seg til to ulike og motstridende stemmer, en som sier hvordan ting bør være, og en annen som forteller en hvordan ting virkelig er.

Saken er at den eksterne stemmen er en struktur, en teori som logisk henger sammen. Den er laget, utviklet gjennom århundrer, for å favne flest mulig, noe alle kan leve med. Og den virker i oss som en upersonlig, rigid, rasjonell og strukturert stemme. Det er denne stemmen som er mottagelig for avanserte metoder i grensesetting og andre selvhjelpsteknikker, og det er den stemmen som praktiserer metoden. Men denne stemmen klarer imidlertid ikke helt å utrydde vår indre stemme. Den er der. Og det er den fleksible, emosjonelle og ustrukturerte stemmen vår.

Disse to stemmene kolliderer og skaper frustrasjon. Derfor blir blant annet problemer, så ofte, tidkrevende å løse. Vi lever for eksempel i konflikter med våre nærmeste i årevis. Vi blir stående i fastlåste konflikter som vi verken beveger oss inn i, eller ut av. Det er våre ekstern-rigide og intern-fleksible stemmer som krangler. Hadde vi lyttet til vår egen fleksible stemme, stolt på vår egen intuisjon, og bare den, ville trolig konfliktene vart maks en dag. Da ville vi ikke drevet og ”kranglet” så fælt med oss selv – som i sin tur fører til at vi ”krangler” så fælt med andre, både offentlig og privat.

Problemet i dag, er at intuisjonen er så vanskelig tilgjengelig for oss. Vi er ikke vant med å lytte til vår egen interne stemme, eller kanskje riktigere, stole på den. Ikke så rart fordi vi aldri lærer det. På skolen lærer vi oss kun to pluss to. Viktig kunnskap, men alene langt fra godt nok. Tenkningen blir rigid og snever, vi mister helheten av synet.

 
Fra del til helhet

Det er imidlertid først når vi lærer vår intuisjon å kjenne at vi kan evne å se helhet og sammenhenger. Det er først når vi vet vi kan stole på intuisjonen, at vi har blitt voksne. For det er vår helt egne stemme – den fleksible, emosjonelle og ustrukturerte stemmen som er, kanskje paradoksalt for mange, vår fornuft.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar