søndag 21. juli 2013

NYLIBERALISME


Nyliberalisme er både en politisk praksis og en politisk ideologi.

På den ene siden dreier det seg om den politikken som i dag, om enn i varierende intensitet og omfang, føres i samtlige vestlige land, kjennetegnet av privatisering, kutt i offentlige budsjetter, inflasjonsbekjempelse og deregulering av finans- og arbeidsmarkeder. Denne politikken har ført til dramatiske økende ulikheter, både mellom land og innad i de enkelte land.

Selv om nyliberale reformer presenteres som en reduksjon i omfanget av statlig styring, krever de i realiteten nye former for statlige reguleringer. Staten er ikke blitt mindre viktig, men dens rolle er bitt grunnleggende endret. Grensene mellom stat og marked har blitt flyttet, ved at tjenester som tidligere ar dirkete produsert av staten, har blitt privatisert, og ved at markedsprinsipper har blitt innført også innenfor offentlig sektor, gjennom anbudssystemer og markedssimulering. (New Public Management) Men dette har gått sammen med en økning i statlig maktbruk, i form av statlige kontroll-, overvåkings- og juridiske organer. Samtidig har forhold mellom innbyggerne og staten blitt endret: Borgerrollen og demokratiet er svekket, og staten opptrer i større grad som en ytre tvangs- og kontrollinstans og som en tilbyder av tjenester.

På den annen side ledsages og legitimeres denne politikken av nyliberal teori. Disse teoretiske retningene er ideologiske i flere betydninger.  De representerer den nyliberale politikken som en uunngåelig tilpasning til objektive handlingsbetingelser som ikke kan påvirkes. Disse betingelsene får dermed karakter av naturkrefter, som politikken ikke kan annet enn å tilpasse seg, og representerer en falsk naturalisering. Samtidig legitimeres nyliberal politikk med at den fremmer universelle verdier og interesser (vekst og velstand for alle, reduksjon av fattigdom, demokrati og menneskerettigheter). En politikk som faktisk fremmer bestemte mektige gruppers særinteresser på bekostning av andres, fremstilles dermed som allmenn, som et klassisk ideologisk tilfelle av falsk allmenngjøring. Endelig innebærer nyliberal teori en falsk individualisering ved at den fremstiller sosial ulikhet og andre forhold med sosiale og økonomiske årsaker som uttrykk for individets frie valg og ansvar. Enhver mangel ved den enkeltes livssituasjon blir dermed et uttrykk for mangler ved individet selv.

Til tross for disse teorienes åpenbare usannhet er de nå i ferd med å bli praktisk sanne, fordi den nyliberale politikken former virkeligheten i sitt bilde, og de institusjonelle og ideologiske betingelsene for motstand mot nyliberal politikk svekkes. Dette skjer både direkte, ved at de nyliberale analysene legger premissene for politiske reformer, og indirekte ved at politikere trekker veksler på slike analyser og bruker dem til å legitimere den nyliberale politikken.
 
Det overstående er Agoras redaksjonelle innledning til temanummeret om NYLIBERALISME.
AGORA, Journal for metafysisk spekulasjon, nr. 1, 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar