torsdag 4. juli 2013

ER JEG FRI NÅ?


Linn Stalsberg har nylig skrevet boken; «Er jeg fri nå?» Hennes engasjement er enestående fantastisk og hennes ambisjon likeså. Hun ønsker å sette fokus på omsorg.


Omsorg har lav verdi i vårt samfunn. Omsorg og nærhet forblir sekundært i et markedsliberalistisk samfunn. Lite – om noe – har disse verdiene tjent på at kvinner i stor grad nå er yrkesdeltagende i det offentlige. Stalsberg spør om feminismen har bygget opp under det kapitalistiske samfunn – støttet det, fremmet det – istedenfor å vinne frem med det som også var 70-tallsfeministenes ambisjon; å fremme og å likestille feminine egenskaper og talenter.
Jeg kan vanskelig tenke meg et viktigere fokus i dagens samfunn. Samfunnet gråter etter gode analyser og løsninger på dette store og viktige området. Vi forblir bare halve mennesker så lenge dette problemet står uløst. 


God analyse
Det er ingenting å utsette på Stalsbergs analyse, jeg tror hun har rett i alt hun sier. Boken burde særlig være svært interessant for dem som er nysgjerrig på hva feminismen som politisk prosjekt har inneholdt og betydd for vårt vestlige samfunn de siste 100 årene.
Når jeg en sjelden gang kommer over bøker slik som Stalsberg har skrevet, blir jeg beroliget fordi det finnes mennesker som ser problemene og er modige nok til å stå ærlig frem. Det er betryggende at det fremdeles finnes mennesker med integritet og nok jordnærhet til å tørre og å evne å stå frem å si at alt er ikke bare bra i kongeriket Norge uten å måtte skylde på innvandrere og kapitalistiske svin. For det er så visst slik som Stalsberg nevner, ikke en sport for pyser. Stiller man seg kritiske i dagens Norge, må man finne seg i å bli oppfattet som smålige, misunnelige og bitre tapere. For omsorgsmennesker som Stalsberg med himmelhøy integritet, kan jeg levende forestille meg at det er en særdeles vond og sår pille å svelge.
Å sette fokus på omsorg er svært viktig, men jeg frykter at alt arbeidet Stalsberg har lagt ned, dessverre!, ikke vil ha nevneverdig betydning. Det er fordi boken er skrevet av en småbarnsmor, og jeg vil nær sagt si, for småbarnsmødre. På grunn av dette spørs det om folk forstår at problemet beskrevet – manglende (an)erkjennelse av omsorgens betydning – angår oss alle, ikke bare småbarnsmødre.

Fra del til helhet
Fremstillingen er med andre ord, helt sikkert ikke Stalsbergs intensjon, ekskluderende. Det blir alltid problemet når man singler ut en gruppe. Problemet med feminismen generelt, og denne boken spesifikt er, slik jeg oppfatter det, at en bestemt kvinnegruppe kan bli bevisste sine problemer i en travel hverdag. Ord blir satt på misnøyen, de opplever at de med boken får forståelse og medhold. Men så da?
Resultatet, frykter jeg, kan bli at småbarnsmødre leser boken, blir selvhøytidelige og i denne tilstanden heller skaper konflikt enn at reell problemløsning vil skje. Nøyaktig den samme fellen de tidlige feministene gikk i, (og alle andre med dem i det all debatt handler om å posisjonere seg..) og derfor årsaken til at såkalte feminine egenskaper (omsorg etc.) fremdeles har lav status. Det går videre an å tenke seg at mens vi krangler om hvem som utviser mest omsorg, hvem som lider mest, hvem som fortjener ditt og datt, så vil nyliberalismen – Stalsbergs andre og mer overhengende anliggende – rotere seg stadig dypere ned i sanden. Jeg gjentar; Med en gang man posisjonerer seg, er det der fokus blir lagt. Man provoserer til maktkamp. Og dermed forsvinner det viktige av syne!
Og det viktige, slik jeg ser det, er debatten om samfunnets overbygning som sådan – uten å single ut bestemte grupper. Overbygningen angår oss alle. Boken har gode ansporinger – den legger føringer til en dyptpløyende refleksjon om at livene våre har sterke elementer av politisk overstyring. Dette er et tema som går igjen hos Stalsberg, og hun liker ikke den overstyringen som finnes i dag. Hun spør stadig om feminismen underbygger/har underbygget en samfunnsutvikling vi egentlig ikke ønsker. Likefult; Det som finnes er politiske tiltak om kontantstøtte, barnehager, pappaperm og lignende, og det Stalsberg ønsker er sekstimers dag. Jeg kan ikke, med min aller beste vilje og evne, se at Stalsberg sprenger noen rammer her, eller at det vil føre til det. For meg synes det som mer av samme ulla. 

Omsorg er også en verdi som må verdsettes
Hva skal så til for å sprenge samfunnets rammer som synes å føre oss galt av sted? Slik det er i dag, synes vi stadig å stampe i motsetningene stat/marked. Det er på dette området den politiske maktkampen mellom høyre og venstre stadig utspiller seg med gjensidige beskyldninger om henholdsvis misunnelige latsabber versus profitthungrige monstre. Dette kommer vi ingen vei med!
Har omsorg lav status? Uten tvil! Er det bare gjennom å være mødre at vi kan vise omsorg? Neppe. Er kvinner alene om å ha vilje og evne til å vise omsorg? Neppe. Er venstre pappaer mer omsorgsfulle en høyre pappaer? Neppe. Vi mister svært viktige nyanser av omsorg når vi posisjonerer oss. Jeg frykter at vi forblir i disse overfladiske debattene som Stalsberg selv setter søkelyset på og heller ikke ønsker.
Jeg tror det vil være adskillig mer fruktbart om vi kunne si at vi trenger mer omsorg. Punktum. Og omsorg har både menn og kvinner, høyre og venstre folk, i seg. Hvordan fostre frem mennesker som ikke bare blir samfunnsnyttige, effektive, selvforherligende og selvbetjenende idioter, men som også ser verdien av omsorg og nestekjærlighet, blir det store spørsmålet. Omsorg er ikke selvdrivende uansett, også det må bli verdsatt for å blomstre.
Ønsker vi at samfunnet ikke lenger skal domineres av samfunnsnyttige, effektive, selvforherligende, selvbetjenende og såkalt samfunnsgagnlige mennesker (idioter), må vi læres opp til å tenke på en helt annen måte enn vi blir i dag – fra aller første skoledag. Vi må bort fra innprenting av faktakunnskap, ensidig vektlegging av logisk intelligens, standardtestinger, like vurderingskriterier og at alle elever og lærere skal gjøre alt likt hele tiden. Vi må fostre frem hele mennesket, et menneske som blir i stand til, også i voksen alder, å bruke og å verdsette alle sine medfødte sanser og verdier og videre; at ulike kvaliteter hos oss mennesker blir verdsatt og ikke satt i hierarki slik det blir i dag. Karakterene betyr alt – og stadig mer. Demokratiet som mange hevder at skolen fostrer frem, er en illusjon.
Skolens innhold må endres fundamentalt. Hvis ikke ligger vi dårlig an – alle sammen. Og det er opp til deg, som samfunnsborger, å forstå at skolen er det grunnleggende og det aller viktigste vi har. De som nå måtte tenke; «Ja, men jeg har jo klart meg bra», er store egoister som bare tenker på seg selv og ikke evner å se helheten.

 

2 kommentarer:

  1. Hadde det ikke vert for at det er mange store hjerter med mye omsorg i seg rundt oss hadde det vert få fosterforeldre. Trolig også få pedagoger. Vil vi bli målt etter markedskreftene sine regler? Finnes det ikke en annen " valutta" som gjør en til et rikt menneske? Tørr en å vise den rikdommen?

    SvarSlett
  2. Det er kjærlighet som får verden til å spinne rundt - ikke penga! Det er på tide at kjærligheten får den statusen den fortjener! :-)

    SvarSlett