Jeg vil tro at alle som er opptatt
av offentlig kommunikasjon og ytringsfrihet har hørt navnet
Jürgen Habermas. Han står frem som Gudfaren for all offentlig debatt i vår
vestlige verden. Jo mer debatt dess bedre blir det, sier han og føyer til; men det
er klart – noen rammer må vi ha.
I det følgende vil jeg forsøke å
vise at Habermas’ teori om rasjonell kommunikasjon hadde sin funksjon for
forrige generasjon. Dagens generasjon i den vestlige verden står overfor helt
andre utfordringer.
SAMFUNNSENGASJEMENT
Habermas belyser problemene i
samfunnet. Han peker på at der er problemer med de bestående rammer. Ett av
hans sentrale forskningsområder har nettopp vært å påpeke at vårt moderne
samfunn (det moderne prosjekt) er bygget opp omkring tre store ordninger; marked, stat og sivilsamfunn og at de to første er bygget opp
som systemer, dvs. basert på en såkalt industriell rasjonalitet. (definisjon
følger under). Den tredje ordningen, det sivile samfunn, står som en motsats
til, og hinsides, de to systemene. Det sivile samfunnet er stedet hvor vi
vanlige mennesker ferdes og hvor folkets røst er ment å komme fra. Ifølge
Habermas er det en ubalanse mellom det sivile og det offentlige i dagens
markedsdemokratier. Ubalansen fører til at normer fra marked og forvaltning
trenger inn i det sivile samfunn, og undergraver aktivitetene der.
Sivilsamfunnet "koloniseres" og vi får slaver av samfunnets
offentlige instanser, fremfor frie og selvstendig tenkende individer.
På tross av
den reelle faren for at sivilsamfunn kan koloniseres, sågar er kolonisert etter
manges mening i vårt samfunn i dag, så mener Habermas at vi ikke kan klare oss
uten de bestående markedsordninger og statlige forvaltningsapparater. I følge
Habermas må derfor sivilsamfunnet klare å overkomme den dominerende og
maktorienterte ”systemverdenen” der den industrielle rasjonalitet råder. Og måten
å gjøre dette på er altså, i henhold til Habermas, å fremme arenaer for rasjonell
debatt og kommunikasjon….
RASJONELL KOMMUNIKASJON
Hva er så kriteriene for ”rasjonell
kommunikasjon”? Habermas teori tar utgangspunkt i positivismens harde kjerne
som bestod av en såkalt industriell
rasjonalitet. En industriell rasjonalitet representerer logikken og det
konsise og tar kun høyde for det som faktisk er. Dette er ikke nok, direkte
farlig har det til tider vært. (det var dette som bl.a. førte
til nazismen og Holocaust) Dermed innførte Habermas i sin forskning en
hermeneutisk teori, og skapte det han kaller rasjonell kommunikasjon. Hermeneutikk innebærer primært at fortolkning av det som er, er nødvendig.
Rasjonell kommunikasjon består med andre ord av industriell rasjonalitet
(logikk og det å være konsis) pluss fortolkning (kontekst) – dette at ytringen
må sees i forhold til tid og sted.
Hvilken kontekst blir et viktig
spørsmål for Habermas, og for undertegnede, fordi vi har også noe som heter den
doble hermeneutikk. Med dobbel hermeneutikk menes at det er ikke bare påstanden
eller hendelsen som må plasseres i kontekst, men også den personen som foretar
fortolkningen. Personen må være i stand til å se seg selv og det samfunnet
han/hun lever i utenifra og med det erfare at enhver mening, det vil si alle
ytringer utover knusktørre fakta, er situasjonsbetinget. De aller fleste
ytringer blir med andre ord, innenfor den doble hermeneutiske erkjennelse, subjektive meningsytringer.
På grunn av dette problematiske
forholdet som den doble hermeneutikk skaper, sier Habermas og Modernistene at den
rasjonelle kommunikasjon nettopp trenger normer å operere ut i fra. Hvis ikke
man har noen klare normer – et fast utgangspunkt – vil man ikke ha noen garanti
for at det modernistiske frigjøringsprosjektet vil fungere. Faren for total
oppløsning og verdiforvitring er overhengende, mener Habermas og hans mange
tilhengere.
RASJONELL
KOMMUNIKASJON KREVER RAMMER
Hvilket utgangspunkt – hva slags rammer/normer,
blir jo det store spørsmålet og Habermas, for sin del, faller tilbake på den
industrielle rasjonalitet, logikk, og den usvikelige troen på bestående markedsordninger og statlige forvaltningsapparater. Det blir således
klart hvilken kontekst den rasjonelle kommunikasjon skal føres innenfor – den
liberaldemokratiske. Habermas’ poeng er ganske enkelt at hva vi skal
kommunisere om og hvordan vi skal gjøre det, må bestå. Men vi må altså bare legge
til rette for flere arenaer der dette kan skje.
Hovedproblemet
med rasjonell kommunikasjon som metode for å videreutvikle ideen om det
autonome menneske er med andre ord, slik kritikerne av det moderne ser det,
fundamentalt sett uforenlig med vitenskapsteoriens ”doble hermeneutikk” – den om
at man må klare å se seg selv og sin virkelighet utenifra. For hvordan klare
det – forholde seg konstruktivt til det – hvis normene allerede ligger der som
premisser?
EN GOD, MEN FORELDET METODE
I utpregede klassesamfunn og for land
i verden som sliter med frigjøring fra diktatorer, kan ideen om den rasjonelle
kommunikasjon og debatt absolutt være til støtte og hjelp for mange ved å
motivere til å stå frem. Men det moderne vestlige samfunn i dag sliter med helt
andre problemer. Enhver som klarer å skrive en setning eller to, vil alltids
kunne finne en arena for å fremme sitt synspunkt. Problemet er ikke at vi
mangler ytringsfrihet. Problemet i dag er hva vi faktisk er villige til å lytte
til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Ikke
så mye vil kritikerne av det moderne hevde, fordi det moderne prosjekt har
blitt, for de fleste, en sannhet med stor S. Det er jo tross alt dette prosjektet
de aller fleste argumentene vi leser og hører, hviler på. Vi kan altså kommunisere og debattere til fanden tar oss, men
det hjelper ikke så mye hvis vi sitter fast i en bestemt og fundamental virkelighetsforståelse
vi ikke klarer å se utenifra.
Med
en fast tro på den såkalte rasjonelle kommunikasjon med det moderne prosjekt
som norm, blir det uunngåelig at det beste og mest overbevisende (og lets face it, det mest subsidierte) argumentet blir
det avgjørende, og dermed ikke det som nødvendigvis og fundamentalt sett er det riktige.
SAMME
MÅL, ULIKE STRATEGIER
Jeg
tror faktisk at modernister og kritikerne av modernismen har samme målsetting –
å skape en fordomsfri og åpen dialog. For å oppnå dette ønsker Habermas på sin
side, for det første og paradoksalt nok, å sette rammer som dialogen bør holde
seg innenfor, samtidig som han har en klar strategi som sier at vi trenger mer
debatt. Kritikerne er kritisk til rammene og ønsker videre å oppfordre til at
vi bør lære oss å lytte mer, fremfor å føre stadig mer debatt.
Det
kritikerne av det moderne således forfekter at vi trenger i vårt vestlige samfunn,
er å lære oss å lytte aktivt og engasjert. For
å få til det må vi begynne med fundamentale endringer i skolesystemet der vi må
bevege oss fra: «selektiv lytting etter de riktige svarene», til åpen lytting
som vektlegger undring og oppsøkende læring. All faktainnlæring med
påfølgende opplæring i «for og i mot-argumentasjon» lærer oss å posisjonere oss
og å forsvare vårt eget syn fremfor å stille oss åpne, lyttende, undrende. Det
er en rigid og treg prosess. Vi stenger fremfor å åpne – ikke rart vi stamper i
evigvarende problemstillinger i vårt samfunn. Vi lærer å tenke på en måte som
fører til at vi alle er opprettholdere av den kunstige rammen vår dialog
foregår innenfor. Debattkulturen vi alle deltar i, opprettholder samfunnet og
problemene, vi står fast! Vi klarer ikke å utvide perspektivene.
UVITENHET
ER EN KILDE TIL VISDOM
Vi
må huske på at uvitenhet er en kilde til visdom. Når vi lytter kan vi klare å utvide
våre perspektiver. Vi kan utvikle den doble hermeneutiske evnen til å se oss
selv og vår virkelighet utenifra. Ved å lytte følger ydmykhet og det er med
ydmykheten at kritikerne av det moderne mener vi kan nå frem til vårt felles ønskede
mål – en dialog som er åpen, oppriktig, lærerik, ærlig og ikke
minst fordomsfri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar