søndag 30. juni 2013

ANONYMITET (OG DEMOKRATI OG YTRINGSFRIHET)




Spørsmålet om anonymitet har opptatt – og plaget – meg, i lang tid.
Jeg har etter hvert hørt alle argumenter anonyme kommer med for å forsvare sin praksis: ”Jeg kan miste jobben min. Jeg har pasienter å ta hensyn til. Jeg har studenter å ta hensyn til.  Moren min vil bli lei seg. Jeg er kjendis.” For noe tull! Hvis man vil uttale seg offentlig så får man søren meg være voksen nok til å stå for det man mener. 

På den andre siden:
Som kulturteoretiker har jeg en stor tendens til å søke forklaringer i samfunnet for menneskers handlinger, holdninger og oppførsel, og først og fremst forstår jeg den utbredte anonymiteten som et klart uttrykk for et fremmedgjort samfunn. De som føler at de må fremstå anonymt, har åpenbart problemer med å føle at de tilhører noe eller noen. Jeg spør: ”Hvordan har vårt samfunn klart å skape så mange identitetsløse og redde mennesker?

Hva slags samfunn har vi?
Det er på tide at vi spør oss selv: Hva slags samfunn har vi egentlig, der mennesker ikke kan stå frem og være seg selv. Jeg kan dessverre ikke forstå det på noen annen måte enn at anonymitet faktisk gjenspeiler et veldig lukket, overfladisk og intolerant samfunn. Det helt motsatte av demokrati. For et demokrati skal handle om at menneskene er trygge og føler seg anerkjent som individ. Ingen kan vel komme å si at anonymitet signaliserer et trygt og harmonisk individ? Tvert i mot, det signaliserer en sterk frykt for utstøting på grunn av meningene man har. Det er rett og slett triste greier. Så mye for enneskerettighetserklæringen – den som sier at vi alle er like verdifulle.

Konklusjon:
Behovet for anonymitet springer ikke ut fra intet. Det blinker røde varsellamper om et samfunn som ikke evner å etablere vilkårene som må ligge til grunn for demokrati og ytringsfrihet. Det varsler om frykt, fremmedgjorthet og trange rom. I et slik tid trenger vi mennesker med meningers mot. Anonyme ytringer har liten eller ingen verdi. Når man velger anonymitet underkjenner man samtidig egne meninger. Man signaliserer at man ikke egentlig riktig tror på, og respekterer egne meninger. Hvorfor skal da andre respektere, og tro på dem?   



3 kommentarer:

  1. Hmm, problemet er nok delvis at samfunnet ikke kan garantere at det ikke blir konsekvenser av at bruke sin yttrandefrihet. "identitetsløse og redde mennesker?" ja men det skjer skumle ting nå rundt om i Vesten der til og med mennesker blir drept mener mange pga samfunn eller politisk engasjement. Utover det så gjør bristende lovverk og kunnskap at aktører kan bruke nettet til å straffe ulike individer (det skjer).

    Idag har vi utover det en spillplan som består av et mindre antall og større bedrifter eksempelvis. De har stor makt og kan straffe de mennesker som bruker sin yttrandefrihet da med en udemokratisk hensikt. Eller om man går enn lengre så kan det vare farlig i dagens situasjon om det er med politisk hensikt. Summering, det trenges lovverk og demokratisk diskusjon, utdannelse i at verden er skummel;) komparativ forskning kanskje, alt med hensikt og forbedre den demokratiske spillplanen mener jeg da;)

    Pirat partiet har vel litt om det http://piratpartiet.no/kjerneprogrammet/

    "Vi trenger mer guts enn som så i dag." den er jeg helt med på og det er på g.. håper jeg. Men kanskje trenger vi en bolig krakk først;))

    Og med humor: Kristin Cashore — 'I know this is war, but the rest of us are trying to pretend it's a party.'

    SvarSlett
  2. Ytringsfrihet versus anonymitet...?

    SvarSlett
  3. Ytringsfrihet versus anonymitet. Ja ;) samfunnet kan ikke garantere at det ikke blir konsekvenser av at bruke ytringsfrihet trur jeg da. Og ytringsfrihet skaper dialog og dialog skaper "progress". Så mer ytringsfrihet gjennom media uten gate keepers og anonymitet er ok så lenge det er legale ting det er om. ;) Men det er et vanskelig spørsmål og det finnes nok ulike aspekter på "problemet".

    SvarSlett