Jeg liker å lese artikler som
belyser sammenhenger mellom vitenskapsteori og det praktiske liv. Lite finnes i
avisene, bortsett fra i KK, som til og med har en ”Vitenskapsjournalist.”
For meg handler vitenskap primært
om streben etter objektivitet og nøytralitet. Først og fremst betyr det
en løsrivelse fra en bestemt «stor teori». Man må rett nok alltid operere ut i
fra en eller flere store teorier fordi enhver forsker må klargjøre i
utgangspunktet hvor han eller hun kommer fra og hvor de vil, men å gjøre en
enkelt teori til et livsprosjekt blir fort vekk politisk posisjonering. Det
leder ofte forskeren vekk fra objektiv og nøytral forskning.
Vitenskapsteori er det viktigste faget man i dag kan sette
seg inn i. God kunnskap om vitenskapsteori hjelper
forskeren til større refleksjon ved analyse istedenfor at man blir sittende
fast i sin egen kvasifaglige eller politiske
overbevisning.
Når en avis, slik som Klassekampen, kjører en
vitenskap-spalte forplikter det. Om vitenskapspalten favoriserer en bestemt
vitenskapsteoretisk retning, får dette med andre ord betydning for hvilke
briller jeg tar på meg når jeg leser avisens øvrige stoff. Og da jeg har store
problemer med å godta evolusjon-psykologien som den eneste legitime vitenskapsteoretiske
posisjon, får jeg også stadig større problemer med å akseptere Klassekampens
redaksjonelle linje.
Problemet i dag, slik
Vassnes ser det, er at humaniora ikke er nok forankret i empiri og sunn
fornuft. Det gjelder ikke bare forskere, men også yrkesgruppene som
universitetene avler frem. Det gjelder journalister, det gjelder lærere og det
gjelder altså også, fikk vi nylig høre, forfattere og litteraturvitere. Ganske
sikkert vil vi fremover, i tur og orden, få høre at det egentlig gjelder oss
alle sammen.
Vassens drar spannet sammen med godt etablerte og profilerte
vitenskapsmenn som Jon Hellesnes, Jon Elster, Raino Malnes og Arne Johan
Vetlesen. Alle har et fremtredende horn i siden til mangfoldet med etter sigende tilhørende menings-tyranni, les
postmodernismen. Nøyaktig hvorfor postmodernismen kom på banen kan jeg ikke se
at noen av dem har klart å svare på, men at det er av det onde er herrene i
liten tvil om. Hellesnes, Malnes og Elster betegner sågar alle som ser noe
positivt i den såkalte postmodernistiske trenden som fiender av fornuften. Mens
disse tre kjemper for en ny renessanse av positivismens vitenskapsideal,
utviser Vetlesen noe mer moderasjon og taler isteden varmt for øket erkjennelse og modenhet. Når det gjelder Bjørn
Vassnes, så velger han eksplisitt å gå rett til biologien for igjen å skape
orden i meningstyranniet. Og han er ikke, som han ynder å hevde, alene om det i
disse «hjernevask-tider»
Tanken synes med andre ord å være at positivismestriden skal legges
dø. Man søker seg igjen i mot en felles metode for all vitenskap. Felles metode
for naturvitenskapene og Humaniora er en klar døråpner for å gjeninnføre
biologi som årsaksforklaring i humanistiske fag.
Gunnar Aakvaag skrev for eksempel i Nytt Norsk Tidsskrift
(nr.3 2010) (NNT) at samfunnsforskningen nå vet det aller meste om den sosiale
situasjon, ikke bare når det gjelder individ og institusjoner hver for seg, men
også når det gjelder relasjonen mellom individ og struktur. Aakvaag hevder med
andre ord at samfunnsvitere i dag vet mye om hvordan institusjoner påvirker
oss. Det de ikke vet så mye om, får vi høre, er hvordan menneskets biologiske
konstitusjon påvirker hvilke institusjoner som dannes – og hvordan de dannes.
Uten problematisering overhode, bringer Aakvaag oss rett inn i problematikken
som angår å gi kollektive fenomener biologiske årsaksforklaringer. Vassnes
synes klart å gjøre det samme.
Personlig er også jeg svært skeptisk til den utviklingen våre
kollektive institusjoner (og individuelle prioriteringer) er inne i. Å innføre
biologiske årsaksforklaringer som en løsning på problemene anser jeg imidlertid
som svært betenkelig, ikke minst fordi jeg er høyst uenig i at det
kulturteoretiske perspektivet har utspilt sin rolle. Den kulturteoretiske
innfallsvinkelen har for eksempel mye uforløst når det gjelder øket bevissthet
i forhold til funksjonen store teorier kan og bør ha som hypotesegenererende
verktøy. Videre at relasjonelle perspektiver og dynamikken det frembringer
fremdeles bare er noe som blir anvendt av ytterst få i det det avkrever en
dybderefleksjon svært få har tid til i tellekant- og oppussing-prosjektenes
tid.
På grunn av et stadig uavklart forhold til betydningen av
store teorier og et svakt blikk for relasjoner mellom individ og samfunn,
frykter jeg altså innføring av biologi som en likeverdig
forklaringsfaktor. Greia er at
biologiske årsaksforklaringer har i seg en deterministisk styrke som kulturelle
årsaksforklaringer aldri vil kunne drømme om å etablere. I nevnte NNT-artikkel ble
det hevdet at folk som ikke gir penger til veldedige formål, later seg på
sofaen, ikke klarer å spare penger, tar seg et glass vin eller to og sliter med
å stå opp om morgenen, antagelig er dårlig utrustet – svært nærsynte – fra
naturens side. Hvis man begynner å hevde at genene kan fortelle oss alt dette,
hvilket de selvfølgelig ikke kan, og flere tyr til slike enkle svar så er det
klart at vi vil få en stopp på «meningstyranniet». «Det står å lese i genene»
er en påstand som setter en effektiv stopper for all dialog. Fordommene
derimot, vil vokse. Hvis disse to årsaksforklaringene nå skal sidestilles og
ansees som like gyldige, er det med andre ord, all grunn til å bli våken i
hode.
Det hele blir passelig begredelig når vi ser tilbake på
historien og ser at der er en klar tendens til at når kaos råder, føres
biologiske forklaringer inn med styrke, alltid med grufulle konsekvenser basert
på utstrakte fordommer. For hva har skjedd opp igjennom historien når vi har
brukt biologiske forklaringer som determinerende og avgjørende for hva hele
grupper av mennesker er? Tilstrekkelig kanskje bare kort å vise slavehandel,
behandlingen av Aboriginere og Holocaust? Med gjeninnføring av biologiske
forklaringer vil det fremover antagelig likevel ikke handle om fysiologiske
kriterier, men primært om livsstil. De som ikke klarer å henge med på
rotteracet, de som havner i fattigdom, de som erfarer ensomhet, sosial isolasjon
og rusproblemer, bare for å nevne noe, vil ikke lenger bare bli utsatt for
sosiale fordommer, noe som er ille nok i seg selv, men vil også måtte forholde
seg til holdningen om at de antagelig «er født sånn.» Det ligger ingen
humanitet i denne type løsninger.
Den overordnede svakheten med kampanjen mange driver for å
føre inn biologiske årsaksforklaringer, er oppsummert at hvis biologer mener at
deres forskerfunn er interessante for samfunnsutviklingen, må deres primære
oppgave være å formidle dette til oss andre på en god og praktisk relevant
måte. Å forvente at humaniora begjærlig skal sette seg inn i ett nytt fagfelt
og å ta biologiens forskning på alvor når biologien selv ikke klarer å fremme
konsensus angående sine forskningsresultater – enn si er langt fra å ha en fasit på DNA og menneskesinnet – er, mildt
sagt, drøyt å forvente.
Jeg har full sympati
med tanken om å overskride konfliktene og motsetningene mellom humaniora og
naturvitenskapene. Bare tull at det skal være kamp dem i mellom. Min mening er
imidlertid at vitenskapen er langt fra moden nok til å takle en full
integrasjon. Mye gjenstår før vi kan gå dit. Først og fremst må man komme frem
til erkjennelsen av at fravær av konflikt primært betyr en respektfull og ydmyk
anerkjennelse av ulikheter. Vi har dessverre en lang
vei å gå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar