fredag 16. november 2012

THE SPIRIT OF THE CHINESE PEOPLE


For hundre år siden

Omkring år 1900, noen år før revolusjonen i Kina, levde en mann ved navn Hung Ming. Han bekymret seg over det kinesiske samfunn og skrev derfor en liten bok kalt; “The Spirit of the Chinese People”. Etter drøye 100 år med vestlig kolonisering som blant annet innebar en rekke opiumskriger, så han at Kina undergikk en rekke fundamentale forandringer – og disse var han lite begeistret for. Det syntes for Hung-Ming som om den kinesiske type menneskelighet, den ekte kineser, ville forsvinne, og at man isteden vil få en ny type menneskelighet – en progressiv eller moderne kineser.
 

Et samfunn i Confucianismens ånd

Ming innleder med å fortelle at for 2500 år siden var også det kinesiske samfunnet bygget opp på en slik måte at det ikke korresponderte med menneskenes behov. Dvs. at det ikke gav rom for hode og hjerte – for deres faktiske liv. Samfunnet var bygget på rigide regler og ikke på en fleksibel og relasjonell tenkning. 

Den oppvåkningen som skjedde i Kina for drøye 2500 år siden, er det som i dag blir kalt ”Det moderne prosjekt” i Europa. For 2500 år siden våknet ideene om liberalisme og utforskning av tingens tilstand til live i Kina. Som i vårt Moderne prosjekt, var det mange kinesere den gang som forsøkte å rekonstruere en ny samfunnsorden, både i praksis og på et mer filosofisk og fundamentalt nivå. Men alle feilet. Noen appellerte til hode, andre til hjerte, og dermed oppstod konfliktene mellom hode og hjerte.

Confucius så også noe radikalt feil med det kinesiske samfunnet for 2500 år siden. Han brukte derfor hele livet sitt på å legge grunnlaget for en sivilisasjon som forente hode og hjerte.

 
Hva slags grunnleggende menneskesyn man sitter inne med.

Avgjørende for å kunne skape et samfunn der hode og hjerte harmoniserer, er spørsmålet om hvilket grunnleggende menneskesyn man sitter inne med. I vesten råder den grunnleggende forståelsen om at menneske er både godt og ondt av natur. Kirken har alltid fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på en slik forståelse – med politi, militære, lovverk, fengsel og så videre. I kina derimot lærte alle barn at mennesket er og blir grunnleggende godt av natur, og samfunnsmodellen utviklet seg deretter. Politivesen er for eksempel et moderne fenomen i Kina, innført av Mao, og er en institusjon som mislikes av mange kinesere i dag.  
 

Kinas samfunnsmodell før 1915

I Kina fantes/finnes det ikke noen dualisme mellom religion og vitenskap, eller mellom kirke og stat. Ming spør; ”Hva er forskjellen på Confucius filosofi og for eksempel Platons, Rousseau og Spencers filosofi?” Forskjellen, sier han, er at de vestlige filosofer appellerer til de lærde menn, mens Confucius appellerte til alle. Det er sant at filosofien i Vesten i dag er forbeholdt de spesielt interesserte, for de som bruker år og dag på å studere. Og det er et tankekors at filosofi – tanker om det å være menneske – kun skal være forbeholdt noen få. For skal det virkelig være så vanskelig å være menneske, noe vi jo da faktiske er alle sammen?

 
Religion og spiritualitet

Det at Confucianismen appellerte til alle gjør det naturlig å betegne Confucianismen som en religion på lik linje med andre religioner i følge Ming, men der er likevel avgjørende forskjeller. For det første så har ikke Confucianismen det overnaturlige elementet og for det andre lærer Kristendommen oss at vi skal være et godt menneske, mens Confucianismen lærer oss at man skal være en god samfunnsborger. Kristendommen spør; Hva er målsettingen for mennesket, mens Confucianismen spør: Hva er målsettingen for samfunnsborgeren? Altså ikke for enkeltmenneske, men for mennesket i relasjon til andre mennesker. Kristendommen svarer at målsettingen for mennesket er å helliggjøre Gud. Confucius svarer at målsettingen for mennesket er å leve som ansvarsfulle barn og som en god samfunnsborger.

Confucianismen sier: En vis mann orienterer seg etter livets fundament. Når dette fundamentet er lagt, sier Ming, kommer visdom og også spiritualitet av seg selv.

Kort sagt; Religionen i Europa forventer av subjektet å omforme seg til et perfekt ideal, til en helgen, en Buddha, en engel. Et slikt ideal relativiserer forholdet mellom godt og ondt fordi det setter umenneskelige krav. Den normale prøvingen og feilingen blir kalt for synd og/eller ondskap og dermed får man ikke noe begrep om, eller forståelse for, hva forholdet mellom det gode og det onde faktisk er. Confucianismen på sin side begrenser seg ved å be mennesket om å bli en god borger, om å leve livet som en ansvarsfull og god borger.

Det blir hevdet at Kina ikke har noen religion. Og det er helt korrekt at Kineserne ikke for alvor tar til seg religion – religion slik man forstår begrepet i Vesten. Men fremfor å si at Kineserne ikke har noen religion, så er det mer korrekt å si at Kineserne ikke vil ha religion, de har ikke behov for noen religion.


Forholdet til staten

Sannheten er, iflg. Hung-Ming, at årsaken til at Kineserne ikke følte behov for religion, er fordi de har Confucianismen. Confucianismen er et system av filosofi og etikk, en syntese av det menneskelige samfunn og individ. Dette systemet overflødiggjør religionen. Det at Confucianismen ikke er en religion i vestlig betydning er, i henhold til Ming, Confucianismens styrke.  

Det viktigste Confucianismen således gjorde for det kinesiske folk, i følge Ming, var å gi det en ekte og helhetlig oppfatning av staten. En stat som favner hele mennesket – både hode og hjerte. Staten og politikk er selve essensen, religionen. I Vesten er stat og politikk vitenskap, og en arena for maktkamper. Confucius skrev om dette i ”Spring and Autumn”. Det dokumentet omhandler en historisk redegjørelse om falske og dekadente samfunn og sivilisasjoner. Når man ikke forstår at stat og politikk er limet for et helt samfunn, men stykker det opp i enheter i stadig konflikt med hverandre, blir dette grunnlaget og årsaken til all eksisterende lidelse. Lidelsen oppstår fordi menneskene ikke har noen reell og ekte forståelse for staten som samfunnets lim. Man har; ”…no right conception of the true nature of the duty which they owe to the state, to the head of the State, their ruler and sovereign.

Carlyle sa: The right of a king to govern us is either a divine right or a diabolic wrong” I vesten i dag har vi ikke noe tiltro til våre ledere, fordi et demokrati handler om politikere som kjemper kampen for det de selv tror, en tro som gjerne formes i lys av egne interesser, og ikke i henhold til ideen om å tjene folket som sådan. (se min artikkel ”Det kommende anarki”)
 

Vitenskap

Ming forteller videre at Kineserne hadde hatt (inntil 1915) liten eller ingen progresjon i fysikken og abstrakte vitenskaper som matematikk, logikk og metafysikk. Kineserne, som levde sine liv etter hjerte, hadde ingen sans for abstrakt vitenskap fordi den ikke krever engasjement fra hjertet og følelsene. Faktisk er det slik, sier Ming, at alt det som ikke har med hjertet og følelsene å gjøre ble mislikt av kineserne i den grad at det grenset til ren motvilje. Kineserne har dermed når det gjelder et rent vitenskapelig liv, helt riktig, blitt arrestert for manglende utvikling.

Men – så er det viktig å huske på, sier Ming, at en nasjon med barn som lever etter hjertet, som har et språk som stort sett bare barn eller folk uten utdannelse kan lære og som er primitive på så mange måter, likevel har en mental styrke og en fleksibel rasjonalitet som man ikke finner i andre primitive kulturer. Den mentale kraften og den fleksible rasjonalitet som har gjort dem i stand til å håndtere komplekse og vanskelige problemer i det sosiale livet, i regjeringen, i sivilisasjonen med en slik suksess, (inntil Mao) kan man ikke kan finne i Vesten, verken i eldre eller nyere tid. Det har handlet om å holde Kina som nasjon sammen på en slik fredfull måte som man ikke har klart andre steder.  Derfor, istedenfor å si at Kineserne er et folk som ikke har erfart utvikling, er det bedre å si at det isteden handler om en annen utvikling enn den som preger det progressive og moderne Europa. Kanskje er det bedre, sier Ming, å legge vekt på at Kineserne er et folk som aldri blir gamle. Hung-Ming mener at den ekte Kineser er en person med et hode som en fullvoksen og med et barns hjerte.

Den ekte kineser og hans uttrykkelige varsomme ydmykhet er et resultat av en ekte menneskelig intelligens. Denne ekte intelligensen er et produkt av to ting: sympati (hjerte) og intelligens (hode). Disse to kreftene arbeider sammen i harmoni. Det er en lykkelig forening av sjelen og intellektet. En forening som da gikk tapt i Vesten når opplysningstiden opprettet skille mellom sjelen og intellektet, mellom hodet og hjertet, mellom vitenskap og religion, mellom subjekt og objekt. Mangel på en forening mellom hode og hjerte skaper konflikt mellom sjel og intellekt.

Det moderne Europa har en religion som tilfredsstiller deres hjerte men ikke hode, og en filosofi som tilfredsstiller hodet men ikke hjertet.

Moralen hos vitenskapsfolk i vesten, også filosofene, forteller oss at vi må adlyde vår grunnleggende drivkraft, nemlig fornuften. Men fornuft, slik man i vesten generelt forstår fornuft, betyr den rigide logikkens makt. Den rigide logikken er en sakte hjerneprosess eller en intellektuell prosess. Den gjør det mulig for oss å skille og gjenkjenne alle tings ytre form og kvalitet, men gir svak hukommelse og et svakt blikk for de skjøre nyansene. Vår såkalte fornuftige og rigid-logiske analyse medfører derfor at vi ser moralske relasjoner bare definert ut fra logikkens kvalitet. Det er en overfladisk variant, en død og stiv variant av oppfattelsen om hva som er rett og galt, eller rettferdig generelt.

Fornuft, eller logikkens makt alene, kan ikke hjelpe oss med å få øye på det udefinerte, den absolutte essensen i rett og galt, i rettferdighet, i livet og i sjelen:

Laotzu sa: ”The moral law that can be expressed in language is not the absolute moral law. The moral idea that can be defined with words is not the absolute moral idea.” Og Pascal sa for over 500 år siden at: “Hjertet eier en forstand som forstanden ikke forstår.”

 
Alle mennesker trenger intellektuell og åndelig føde.

Mennesker trenger religion av samme grunn som de trenger vitenskap, kunst og filosofi. Mennesket trenger dette, fordi mennesket har en sjel. Mennesket trenger også disse tingene for å lette på byrden av alt det vi ikke kan kontrollere:
 

The heavy and the weary weight of

All this unintelligible world.

 
Men for massene, som verken er diktere, kunstnere, filosofer eller vitenskapsmenn, som lever et annet liv, mer utsatt for naturens krefter og ignoranse hos sine medmennesker, hva kan lette byrden av livets mysterier for dem? I vesten ble det religionen. Religionen gav dem en følelse av trygghet og stabilitet.

Men, som sagt, Confucianismen overflødiggjør religionen. Derfor må det være noe med Confucianismen som kan tilby massene samme type trygghet og stabilitet som det religion gjør. Confucianismen tilbyr mange ting, men her fremheves bare en – det viktigste: Og det handler om et harmonisk forhold mellom hodet og hjertet!

Den moralske loven til moralister sier at man må lytte til sin samvittighet, til hjertet vårt. Men som en vis mann i den hebraiske bibelen sa: ”There are many devices in a man’s heart.” Derfor, når vi bruker vår samvittighet, vårt hjerte, som den grunnleggende retningslinjen blir vi tilbøyelige til å tilpasse oss og adlyde – ikke rettferdighetens stemme, den udefinerbare essensen som rettferdighet består av, men av; ”The many devices in a man’s heart.”

Menneskene i vårt samfunn blir derfor ikke moralske når den dogmatisk oppbygde kirken og/eller den faktaorienterte logisk oppbygde vitenskapen står som to primære og motstridende retningslinjer for hvordan vi bør innrett oss i vårt samfunn. Det gir tvert i mot et samfunn med mennesker som har ”many devices in ones heart.” Det blir duket for små og store konflikter.

Hvordan kan så alle mennesker få fatt på denne grunnleggende, denne dypere og høyere moralske standarden? Er det bare noe som er forbeholdt de som skjønner helheten i Kristendommens budskap eller budskapet i vitenskapens vanskelig tilgjengelige språk, eller er det noe som er tilgjengelig for alle? Ming svarer et høyt og rungende JA på det siste og viser til Confusius tekster som omhandler ”The law of  the gentleman.”

”The law of the gentleman” betyr grunnleggende å elske! Å elske alle levende vesener. Dette er inspirasjonen, den levende emosjonen som finnes i alle religioner, men ikke bare der. Den finnes hos alle som noen gang, på impuls, har fått henne til å lyde reglene for moralske oppførsel, uten over hode å tenke på frykt og egeninteresser.

Hung-Ming mener at det første som må gjøres er å holde opp med å dyrke hva det er hva som lønner seg – what will pay!! Idealet må være ”Ikke hva som lønner seg” men ”hva som er riktig” og en gentlemann vil vite hva det er. For å gå i mot massene trengs mot. Voltaire sa: ”C’est le malheur des gens honnêtes qu’ils sont des laches” – “Det er uheldig at såkalte gode mennesker er noen feiginger” (lett oversatt)

Det er egoismen som får oss til å tenke “hva lønner seg?”, og det er feigheten som gjør oss redde for å stå opp alene mot massene. Det er egoismen og feigheten i hver og en av oss, som former det samfunnet vi har i dag. Det er egoismen og feigheten som sammen har opprettet ”the spirit of commercialism” som er menneskehetens største fiende i dag.
 

Et ekte menneske

Det første som kjennetegner et menneske som lever med harmoni mellom hode og hjerte, er at det ikke er noe vilt og ubehøvlet ved dem. Selv en mann fra den laveste klassen i Kina har mindre råhet, mindre av det ville dyret, enn det man vil finne i tilsvarende klasse i Europa. Betegnelsen han mener passer godt på den ekte kineser er varsom. Ikke myk, svak eller undertrykket, men en utstråling av mildhet og ydmykhet. Med ordet ”gentle” mener han fravær av hardhet, tøffhet og voldelighet. Den kinesiske typen utstråler en edruelig stillhet og varsomhet.

Den ekte kineser er kanskje krass, men det er ikke noe stygt i krassheten. Den ekte kineser er kanskje stygg, men det er ikke noe avskyelig i styggheten. Den ekte kineser er kanskje vulgær, men det er ikke noe aggressivitet i vulgariteten. Den ekte kineser er kanskje dum, men det er ikke noe absurditet i dumheten. Den ekte kineser er kanskje listig, men det er ikke noen dyp ondskap i listigheten.

Ming sa for hundre år siden at det totale inntrykket en ekte kineser gir, er at han overordnet sett er ydmyk. Denne ydmykheten er et produkt av en kombinasjon av to ting: Sympati og intelligens. Det er en sosial intelligens som verken kommer fra instinkt eller fornuft, men fra en harmonisk forening av hode og hjerte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar